Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

tirsdag, oktober 29, 2013

Slottsmiddag

Raske skift på toalettet på Litteraturhuset.
No way at Supermann klarer å skifte på 30 sekunder i en telefonkiosk. I så fall er det en superpower jeg gjerne skulle hatt!

Torsdag forrige uke var det duket for slottsmiddag. Da skulle man ifølge invitasjonen trekke i festdrakt - det fineste man har, det være seg galla eller bunad. For min del betyr stort sett det "den kjolen jeg kommer inn i". Da ingenting i skapet passet retningslinjene lang, ikke svart og "kommer inn i", fant jeg med litt flaks noe passende dagen før i lunsjpausen. Den var i hvert fall lang nok, så lang at den strengt tatt burde vært lagt opp ti centimeter. Det kommer jeg tilbake til.

Til Slottsmiddag sier det seg selv at man forsøker å se sitt beste ut, og kanskje setter av litt tid til å gjøre nettopp det. Dernest kan man jo forsøke å møte sine kollegaer til en fordrink, for så dra i samlet flokk der alle bare kan følge den høflige henstilling om å komme i tidsrommet mellom 19:20 og 19:40 i flokk. Jeg derimot, satt i debatt om kvinner i offentligheten frem til kl 19. Har man en avtale, så har man en avtale. Bildet over er hvordan det så ut på toalettet på Litteraturhuset kl 19:05. Da sto undertegnede, riktignok med ferdig oppsatt hår, og rev og slet i pushup og hold-in, samt forsøkte å få på kjole, bling og sminke samtidig. En liten takk til damen som hjalp til med på trekke opp glidelåsen og kneppe knappen bak på kjolen. Det er utrolig hvor lite sjenert man blir når man har 25 minutter på seg for å se nogenlunde anstendig ut.

Det er omtrent på dette tidspunktet det demrer for meg at kjolen er minst ti centimeter for lang, og må holdes godt oppe for at jeg ikke skal tryne i den. Derfor ser jeg slik ut på dette bildet.

Dypt konsentrert om å forsøke å skride verdig over gulvet på vei inn for å håndhilse på Kongen, Dronningen, Kronprins Haakon og prinsesse Astrid. Samtidig hadde jeg fått det for meg at vi ikke skulle komme med bare skuldre, så det som ikke kommer så tydelig frem her er det desperate forsøket på å få det satans skjerfet over skuldrene.

Det var godt at den gode Michael Tetzschner hadde forbarmet seg over meg. Vi ble spilt inn av studenter ved Norges Musikkhøyskole, med norske slåtter da vi kom opp trappen fra garderobene, videre inn til saksofon spilt av ei flott jente, inn via Fuglerommet - der visstnok de som har audiens hos Hans Majestet venter på å få komme inn, til Lille ballsal og store ballsal og så tror jeg at jeg mista grepet. Jo, hilste på de kongelige i forbifarten, men der var målet egentlig å ikke bli husket. Jeg tror jeg lykkes med det. Jeg var mest opptatt av å få skjerfet over skuldrene og å holde kjolen så høyt at det ikke skulle være noen overhengende fare for at jeg plutselig skulle ligge langflat foran vårt overhode. Får være måte på bukking, selv fra en representant fra Høyre.

Vakre kandelabre, storslåtte krystallkroner, ornamenterte møbler. Det er bare å henge seg på en omvisning, så får du se omtrent det samme som oss og mer til.

Vi kom til dekket bord, der nok en gjeng fra Musikkhøgskolen satt høyt på en avsats og spilte utvalgte klassiske svisker, ispedd en medley av ABBA og en av Michael Jacksons schlagere. Meny? Ja, det var det også. Vi fikk mat. Og til tross for at kokken på et eller annet tidspunkt kunne tenkt - næh, de kommer jo ikke for matens skyld uansett, så var det godt dekke - en forrett med norsk laks, en med kamskjell, lam fra Kongens gård - koselig - og kjempegod dessert. Men om man ikke kommer for maten, så anbefaler jeg selskapet. Jeg fikk sitte ved siden av en av Kongens adjuntanter.  Vel, fikk og fikk, jeg mistenker at de putter litt ekstra mannskap på nybegynner så vi holder oss til etikketten, men middagen ble usedvanlig hyggelig.  Jeg blir sjelden lei meg av å sitte ved siden sjarmerende menn i uniform.

Tiden flyr når man har det gøy. Hele viraken varer fra rundt åtte til elleve, hvor stortingsrepresentanter flyter som en stri strøm mot Lorry. Der sjekker allerede påseilede gjester innholdet i glasset for å avstemme om de kanskje har fått nok når ballkjolene kommer tett. Ved en inkurie var også svært mange journalister i lokalet. Sikkert helt tilfeldig. Men siden det ikke har blitt rapportert om noen skandaler eller inngåtte allianser fra kvelden, så får vi heller vente på boka til Per Sandberg. Det MÅ jo være mye popcorn-materiale der.

Men var det gøy?

Definitivt. Verdt en tur til neste år, synes jeg...

tirsdag, oktober 22, 2013

Awesome trontaledebatt

Debuterte på talerstolen - som dagens siste taler. Gøy, gøy, gøy!
I dag var dagen for trontaledebatten. Det betyr debatten som følger av Kongens tale ved åpningen av Stortinget, der han legger frem regjeringens ambisjoner og planer for neste periode. Litt spesielt denne gang, siden han presenterte avgående regjerings planer. Fredag la statsminister Erna Solberg frem sin tiltredelseserklæring. Debatten i dag handlet - vel, forsøksvis - om begge.

Her er det som skjer i kulissene. På forhånd er det flere inntegnede talere, og taletid fordelt til partiene. Jeg har ikke skjønt hele forretningsordenen enda (noen har fjernet den lille manualen som skulle ligget i pulten min...grrrr) - men de som var tegnet inn for fem minutters innlegg så ut til å kunne få inntil fire replikker, mens vi som holdt treminutters innlegg slapp det. I motsetning til hva man skulle tro, trenger ikke replikken forholde seg til hva representanten faktisk snakket om. Flere ganger lurte jeg faktisk på om de var forplikta til å snakke om noe helt annet.

Uansett. Trontaledebatten er jo da også første gang de nye stortingsrepresentantene får anledning til å gå på Stortingets talerstol. Dette håndteres jo på ulike måter, fra borderline nervesammenbrudd til de som ikke ser ut til å ha gjort annet. Jeg liker best de første, en kategori jeg kjenner meg igjen i.

Dagen startet egentlig ganske bra - mye humor i replikkutvekslingene fra de erfarne representantene, og ikke så få spydigheter. Som da Rigmor Aaserud tok replikk på Knut Arild Hareide, og gratulerte han som fortsatt parlamentarisk leder. Som hun sa: Det føles trygt at du er her.

Ellers hadde vi Telemarksrunden - da FrPs nye stortingsrepresentant (og gammel fridemokrat) Kristian Norheim fikk sine fem minutter om utenriks, og fikk replikk om bompenger fra Aps telemarksrepresentant Lene Vågslid og KrFs telemarksrepresentant Geir Bekkevold. Bekkevold og Aps nye telemarksrepresentant Christian Tynning Bjørnø (slektning av forloveren til Gubben, gitt) satt og fniste bak meg da Norheim kalte bompenger for en viktig hjertesak for FrP. De har vel andre tanker om hjertesaker. Etter runden sto Norheim og Vågslid og gratulerte hverandre med vel overstått replikkutveksling. Nye stortingsrepresentanter som debuterte på talerstolen i dag fikk mye støtte fra med- og motdebattanter. Tommel opp og støttemeldinger - særlig for de yngste representantene. Motgang og tøffe debatter kommer tidsnok, veldig greit å bli litt husvarm først.

Og apropos husvarm - det er vel ikke en kanal eller avis jeg ikke har kommunisert med i dag om reservasjonsmulighet for leger mot henvisning til blant annet abort. Inntil videre avventer jeg hvordan departementet ser for seg at dette skal implementeres. Det er ikke så mye partipisk som skal til, stortingsgruppa aksepterte avtalen med KrF på Sundvollen. Men der var ikke jeg. Noen av mine innspill til implementering har jeg blogget om før. Kan hende vi klarer å kombinere reservasjonsmulighet med å sørge for likt helsetilbud til alle. Så jeg har altså sagt min første - ingen kommentar i dag. En gang må jo være den første.

Ikke nok med det - både intervjuet av Nettavisen i forbindelse med aktiviteten som #nypåstortinget i sosiale medier, og også i den meningsbærende blekka "Saker & Ting", de stortingsansattes internavis. Håper på rykter og skandaler der.

Og til slutt - etter å ha misunt de andre for å ha debutert på Stortingets talerstol og derfor være ferdig med det, så tok jeg siste ordet i kveldens sesjon. Som Lillebror tekstet da jeg sendte sms til han om det "Awesome"!

Her er innlegget jeg holdt (sånn cirka).

Første innlegg

Omtrent slik gikk første innlegg fra Stortingets talerstol (måtte hoppe over noe for å holde meg innenfor tre minutter):

President (for alle innlegg stiles til Stortingets president, ikke forsamlingen. Like greit, store deler av forsamlingen er jo for det meste ute av salen... nok om det). Altså:

President

Jeg har med stigende undring hørt flere av talerne i dag muligens forveksle år 2013 med 2005. For det var i 2005 at Dagsavisens Arne Strand skrev at de rødgrønne kom til dekket bord. Arbeidsledigheten var på vei ned, renta på vei ned, økonomien på vei opp etter kræsjet i 2002.

I dag er situasjonen litt annerledes.  DnBs administrerende direktør, Rune Bjerke, sier økonomien er på vei fra full gass til halv fart. Ledigheten har steget siste året og er på vei oppover. Det er et rekordhøyt gjeldsnivå i kommunene. Todelingen av økonomien har økt - det investeres 200 milliarder årlig i petroleumsnæringen mot 20 milliarder på fastlandet. Og det er 15.000 flere fattige barn i Norge i dag enn da de rødgrønne tok over i 2005.

Dette skjer samtidig som at Perspektivmelding anno 2013 fastslår at den norske velferdsstaten ikke er bærekraftig på sikt grunnet blant annet bortfall av oljeinntekter og pensjonsforpliktelser og andre utgifter knyttet til den kommende eldrebølgen. Underdekningen av velferdsstaten vil øke enda mer om vi vedtar flere velferdsgoder til oss selv. I Norge ligger lønningene 60% over - ikke Kina - men gjennomsnittet i OECD. Vi har høy sysselsetting, men ligger nær bunnen i OECD målt i antall timer arbeidet per person i arbeidsfør alder.

(Dette ble tatt ut, men les likevel: Valutaanalytiker Magne Østnor sa nylig til DN at «Det store bildet er at Norge har gått fra å være annerledeslandet med positivt fortegn til annerledeslandet med negativt fortegn. Den endringen skjedde i februar.» Videre påpekte han at selv om norsk økonomi fortsatt har høyere vekst enn de aller fleste land rundt oss, er veksten på vei ned i Norge, mens den er på vei opp i mange andre land. )

Arbeiderpartiet mente i valgkampen at skattelette ikke var forenelig med offentlig velferd. Dette er selvsagt ikke riktig. Det visste de da, og det viste i statsbudsjettet 2014. I statsbudsjettet for 2014 har den avgående regjeringen foreslått å øke fribeløpet for arveavgiften og bunnfradraget for formuesskatten.

President - Ingen er uenige i at alle skal betale skatt for å finansiere offentlige tjenester som komme hele befolkningen til gode. Men det er ikke helt uvesentlig hvordan skattesystemet er utformet, og hvilke offentlige tjenester disse finansierer, dersom den norske velferdsstaten skal være bærekraftig.

Flere har i dag sagt at det er godt å bo i Norge. Men det er et øyblikksbilde, et Kodak-moment. Og som vi alle vet, søkte Kodak om konkursbeskyttelse i fjor. Manglende innovasjon, manglende prioriteringer, manglende nytenking og feil investeringer gjorde at denne bransjekjempen ikke overlevde. Det var en beslutning tredve år tidligere som førte Kodak ut i uføret, da de valgte vekk digitalkamera til fordel for papirfilm. Det samme er det med velferdsstaten Norge. Uten nødvendige justeringer vil den ikke være bærekraftig i en ikke altfor fjern fremtid.

Derfor er jeg utrolig glad for at vi har fått en ny regjering, som har ambisjoner for norske elever, ambisjoner for norske arbeidsplasser, for innovasjon, forskning og nyskaping. Skattelette og velferd er ikke motsetninger. Forrige gang Høyre satt i regjering, satt vi ned skattene for vanlige folk, samtidig som vi reduserte helsekøene. Høyre har gjort dette før, og vil nå gjøre det igjen.
------------
(Sorry - glemte nye idèer og bedre løsninger, men tror jeg fikk med muligheter for alle...)

Så da var det gjort. Sånn ser det ut på skjermen når du trykker for å få innlegg, og får det.

mandag, oktober 21, 2013

Stedet for de store ting


Foregående fredag var min første dag i Stortingets plenumsmøte. Med den fabelaktige Ine Eriksen Søreide som forsvarsminister, så rykket yours truly opp fra første vara til fast møtende stortingsrepresentant. Det føles, for å si det forsiktig, ganske spesielt å komme inn i salen og lete etter plassen sin.

Takknemlig for at første møtet betydde formaliteter knyttet til konstituering av ny regjering og da nytt Storting, i all den tid utnevnelsene av statsrådene førte til omrokkeringer blant representantene. Deretter fulgte tiltredelseserklæringen fra statsminister Erna Solberg.

Jeg hadde trodd at første dag skulle føles .... større. Men egentlig er det så mye å ta inn at jeg satt der litt nummen. Salen var ganske full, med de nye statsrådene, presseoppbud og publikum på galleriet. Fra presselosjen kunne du se det blinke i gullpennen til DNs Kjetil Alstadheim når han sporadisk tok notater. Det klikket og snurret i kameraer, spesielt da statsministeren gikk opp og ned til talerstolen. Hadde de håpet på snubling i teppet kanskje?

Men man sitter jo der da, og ser seg rundt. Noen kjente ansikter, noen helt ukjente. Får et gjenkjennende blunk fra Anette Trettebergstuen i det hun snur seg mot Knut Storberget. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg, som virker som han er tre meter der han sitter og følger talen han vel så gjerne selv ville holdt. De helt nye representantene sitter rake i ryggen, mens mer erfarne har inntatt det man i forsvaret kaller NATO-posisjon - sitte eller stå på en slik måte som er minst belastende (og i vått vær - færrest mulig fuktige klær som berører kroppen). Noen er konsentrerte, andre har et drømmeaktig blikk som jeg kjenner igjen fra spansken i tredje klasse på videregående. Det er vel en form for mental NATO-stilling.

Men å orientere seg i stortingssalen er jo ingenting i forhold til å orientere seg på Stortinget. For her er underjordiske ganger, mystiske forkortelser og henvisninger. Det føles som en blanding av gamle gotiske kirker, som jo var bygget for å få enkeltindividet til føle seg liten i forhold til Kirken (ikke Gud...), og en rundtur på respektive Hogwarts og Ministry of Magic. Man har følelse av at heisene går litt i kryss og tvers, selv om jeg er ganske sikker på at faktisk bare går opp og ned, og med en femte etasje som ligger høyere enn sjette, så er jeg jaggu ikke sikker på om ikke trappene beveger seg eller står stille. For å være helt ærlig, så tar jeg absolutt høyde for at inngangen til Ministry for Magic befinner seg under en av stortingsbygningene et sted. Hva foregår egentlig på Komitehuset når ingen av oss representantene er der?

Sånne som meg er jo evig fascinert av rørpost, og jeg er egentlig for utbygging til alle husstander så vi kan sende sjokolade til hverandre ved behov. Men som medlem av finanskomiteen, så *kremt* er det mulig det går for mye utover provenyet, selv om jeg er overbevist om at man kan argumentere for fordelingseffekten.

Inntil videre forsøker jeg det gamle sekretærtrikset - bare plukke opp en tilfeldig papirbunke (de er det nok av) og forsøke å se opptatt ut når jeg går frem og tilbake. Hvis ikke det fungerer, i hvert fall ikke se påfallende mer forvirret ut enn alle de andre. Om ikke alt dette var nok, så er det middag på Slottet på torsdag.

Jeg får bare være glad jeg ikke har lappen. Da slipper jeg i hvert fall å bekymre meg for å ta feil vei og kjøre ned slottstrappa....

Bilder og øyeblikk deles også her på Facebook.

torsdag, oktober 03, 2013

Reservasjon mot rettigheter?

Likestillingsombudet langer ut mot den kommende blåblå regjeringens kvinneprofil fordi de ønsker å gi leger rett til å reservere seg mot å henvise til abort. Det er faktisk mulig å både gi reservasjonsmulighet, samtidig som at vi forplikter alle kommuner å gå et likt helsetilbud til alle.

Jeg har tidligere skrevet at jeg er mot at leger skal få reservere seg mot å utføre forskriftsfestede arbeidsoppgaver som også er beskyttet av norsk lov, og at de som nekter å fylle alle sine forpliktelser burde få avskjed. Det til tross for at jeg forstår at det er en dyp overbevisning hos de legene dette gjelder. Kristin Clemet argumenter, som vanlig, godt for å opprettholde reservasjonsmuligheten her.

De aller fleste av de over 20 000 yrkesaktive legene i Norge har dessuten ikke henvisning til abort som del av sin arbeidshverdag. Jeg mener derfor at det er fullt mulig å være lege i Norge med sin samvittighet i full behold. Det er ingen menneskerett å være en offentlig fullfinansiert fastlege. Kvinners rett til selvbestemt abort er derimot ikke bare vedtatt i norsk lov, men også reist som rettighet av Norge i FN.

Men det er andre ting vi kan gjøre for å både opprettholde en reservasjonsmulighet, og samtidig beskytte pasientenes rett til faktisk å få det tilbudet de lovmessig har krav på.

De som søker seg til fastlegestillinger bør pålegges å opplyse om de er villige til å utføre alle de forskriftspålagte arbeidsoppgavene en fastlege skal løse. Dermed blir det opp til arbeidsgiver å vurdere de ulike kandidatenes egnethet. Alle kommuner burde være forpliktet til å gi befolkningen et fullverdig tilbud. Ved ansettelser bør de derfor være forpliktet til å velge de kandidatene som er villig til å gi dette. I kommuner der det er enkelt å bytte fastlege, er dette mindre viktig. Fastlegeregisteret bør opplyse om hvilke leger som reserverer seg mot å henvise pasienter videre.

Dernest kunne vi vurdert å redusere percapitatilskudd per pasient hos de legene som reserverer seg mot forskriftsfestede arbeidsoppgaver. Jeg vil selvsagt anta at for de legene det gjelder, så er deres etiske verdier langt sterke enn økonomiske verdier, og at dette burde være uproblematisk i all den tid de reserverer seg mot å oppfylle alle sine forpliktelser ovenfor sine pasienter. Det burde være urimelig at de da skulle få full kompensasjon.

Den varslede kommunereformen kan jo også bidra til å løse fastlegeproblematikken gjennom at færre og større kommuner vil være bedre rustet til å gi et godt helsetilbud til alle sine innbyggere, der det er mulig å velge vekk de legene som reserverer seg mot dette gjennom at det faktisk er flere fastleger å velge mellom.

Jeg er helt enig med Erna Solberg når hun sier at dette ikke bare er et spørsmål om kvinner og likestilling. Det er i alle høyeste grad et etisk-moralsk spørsmål, og ikke minst et spørsmål om at alle skal ha rett til likt helsetilbud uansett hvor de måtte bo i landet.

Oppdatert: Astrid Nøklebye Heiberg går mot reservasjonsretten i dag.