Angel

Han setter på seg hodesettet og lytter til sangen.

- Dette høres da velkjent ut. Veldig Morrissey-aktig.

Vi har tatt med oss et par øl opp på mitt rom. Jeg har rom på et ungdomsherberg i Berlin og vi har sittet utenfor og snakket om musikk, litteratur, livet og døden og alt i mellom. Til høstluften ble for kald. Så nå sitter vi her. Sangen han hører er ikke «Morrissey-aktig». Det er Morrisey.

- Hva skal du skrive om?
- Selvmord.
- Hvorfor det?
- Fordi det fascinerer meg. Har du aldri tenkt på muligheten for å ta livet av deg?
- Nei.
- Nei?
- Nei.

Han ser skrått på meg. Og så begynner han å le. Av meg. Fordi jeg vil skrive bok. Fordi jeg reiser alene. Fordi jeg liker Morrissey.
- This is just sooo Generation X.

Og det er det jo. Vi som ikke trodde på noe eller noen. Skulle bryte ut av rammene og realisere oss selv. Men ikke realisere oss selv. Egentlig. For det var å bli som dem. Men jeg ville bare skrive. Og jeg ville skrive om engler. Engler som tar livet av seg. Engler som blir brukt og misbrukt. Engler som blir skapt i andres bilder, og brutt ned av seg selv. Det er bare de som forsvinner for tidlig som blir engler i vår verden.

Angel, don't take your life
some people have got no pride
they do not understand
the urgency of life
but I love you more than life.

Så satt vi der da. I hjertet av Berlin. Høsten 2002. På begynnelsen av hver vår reise. To fremmede mennesker fra hver sin side av jordkloden. Og snakket om musikk, litteratur, livet og døden og alt i mellom.

Morrissey: Viva Hate, 1988