I et samfunn der et av regjeringspartiene mener at
trygd er et adelsmerke, burde det kanskje ikke overraske noen at det å ha en jobb blir en del av lidelseshistorien til vår elite. I
Dagbladet Magasinet kan vi lese et langt intervju med forfatteren Dag Solstad. Solstad var bare 11 år gammel da faren døde.
"Den ni år eldre broren hadde dratt til sjøs, og moren Ragna måtte livnære seg ved å selge sko."
Nå betviles det ikke at det er tøft å oppfostre et barn som enslig mor, verken da eller nå. Men å måtte livnære seg ved å ha en anstendig jobb burde faktisk være regelen, ikke unntaket.
Dessuten mener vel Vampus at skoselgere er samfunnets krumtapper?
SvarSlettTanken om at trygd er velferdsstatens adelsmerke er et uttrykk for å være stolt av at vi som samfunn tar vare på dem som trenger det, ikke en oppfordring til å ikke jobbe, eller en tanke om at jobb er en uting.
SvarSlettJeg kan tenke meg at på begynnelsen av femtitallet var det hardt å gå fra husmor til familieforsørger - fordi i samfunnet vi hadde da var regelen en annen. Hadde det handla om i dag hadde saken vært en ganske annen.