EUs molbopolitikk

Husker du sist du var sykemeldt på grunn av at du ble dårlig av vannet i springen? Ikke?

Det kan være fordi EUs krav til vannkvalitet også gjelder i Norge i henhold til EØS-avtalen. I 1994, året da EØS-avtalen trådte i kraft, skrev VG en artikkel om at det bare 400 av 1600 norske vannverk som leverte drikkevann som tilfredsstilte EUs krav. Dårlig kommunalt drikkevann førte til 300.000 sykedager i året, hovedsakelig på grunn av for mye tarmbakterier i vannet.

Smak litt på den setningen. For mye tarmbakterier i drikkevannet vårt førte til 300 000 sykedager i Norge.

I tillegg måtte slakterier, fiskeribedrifter og andre matprodusenter investere i egne renseanlegg for vann fordi de ikke stolte på kvaliteten på det kommunale vannet. EU-reguleringen sparer altså nordmenn for sykdom og norsk næringsliv for ekstrakostnader gjennom å stille krav til vannkvaliteten. Det betyr også at du kan drikke vann rett fra springen når du drar til EU-land i ferien, fordi de samme reguleringene gjelder i hele Europa.

Les hele spalten i Nationen.

Faksimile fra Nationen.

Albanania - drømmen om frihet

Vi var mange som tok frihet, demokrati og økonomisk utvikling litt for gitt da vi så de autoritære regimene falle for tretti år siden. Nå utfordres den liberale verdensordenen fra begge sider av det politiske spekteret. Problemer som ikke løses, forventninger som ikke innfris og drømmer som ikke lar seg realisere, skaper grunnlag for farlig, kortsiktig politisk populisme som vi også ser her i Norge. Demokrati og frihet koster. Men byrdene må fordeles jevnt og fordelene må komme alle til gode. Det er ingen motsetning mellom dette og et liberalt demokrati med en velregulert markedsøkonomi. 

Snarere tvert imot.

Les spalten min i Dagsavisen her.

LOs pay-back time

Det skal visstnok være «payback time» for vanlige folk, ifølge LO-leder Peggy Hessen Følsvik. Dette er en kampretorikk de fleste av oss forbinder med ytterste venstre fløy, som nører opp under forestillingen som venstresida har forsøkt å skape i åtte år om et land som er i ferd med å rakne sosialt. Svartmalingen står i kontrast til at Norge har blitt kåret til verdens beste land på FNs levekårsindeks i alle årene mellom 2014-2019, og også skårer høyt på landrapportene fra OECD. 

Payback time? For hva?

Les spalten min i Dagsavisen her:

EU + NATO = selvråderett

Det er liten tvil om at Russlands brutale invasjon og krigføring i Ukraina har satt fart på prosesser i europeisk politikk på flere områder. Onsdag 1. juni gikk danskene til stemmeurnene i en folkeavstemning for å fjerne den danske reservasjonen de som EU-medlem har hatt mot å delta i det europeiske forsvarssamarbeidet PESCO (Permanent strukturerte forsvarssamarbeid).

Hvis danskene sier ja, blir Malta det eneste EU-landet som har reservert seg mot dette. Tidligere i vinter gjennomførte Tyskland en U-sving i tysk forsvarspolitikk, med planer om en kraftig opprustning av det tyske forsvaret og forsvarsinvesteringer for fremtiden.

Ikke minst, og kanskje det mest oppsiktsvekkende er at Sverige og Finland søker Nato-medlemskap. Det betyr at våre nordiske naboer nå blir fullverdige medlemmer av både Nato-alliansen og EU. I mellomtiden har de bedt EU om en sikkerhetsgaranti i tilfelle de skulle bli utsatt for militær aggresjon mens søknaden behandles.

Det virker nesten ikke som om vi i Norge tar innover oss hvilket jordskjelv dette er i europeisk politikk. Det europeiske kartet er i ferd med å tegnes på nytt, mens vi til stadighet står langt fra tegnebrettet.

Les hele spalten i Nationen her. 

Faksimile fra Nationen.

For alt vi er og alt vi har

Det er ikke en interesse for våpen og militært utstyr som gjør at jeg vil ha mer av det. Forsvaret skal sørge for et vern av våre viktigste verdier, fra demokrati, menneskerettigheter, likestilling og likeverd. Vi investerer i kuler og krutt for å forsvare alt vi har og alt vi er. Som jo også er Forsvarets motto. For alt vi har. Og alt vi er. Og la meg legge til – uansett hvem vi er.

Les hele spalten i Dagsavisen. 

Den perfekte stormen

En perfekt storm er opprinnelig et meteorologisk fenomen, der en situasjon blir verre når flere naturfenomener opptrer samtidig. Uttrykket blir nå ofte brukt om et sammenfall av flere uheldige omstendigheter som gjør at en situasjon forverres. Vi så det i høst, da strømprisene gikk i taket på grunn av en tørr sommer der vannmagasiner ikke ble fylt opp, vindstille høst der vindmøllene sto i ro, høye gasspriser internasjonalt og høye priser for utslipp av CO2. Legg på at land som Tyskland har ønsket å omstille seg fra kull- og atomkraft, med raskere omstilling fra disse energikildene enn fornybar energi klarer å kompensere for. Nå blir høye energipriser et element i en ny storm.

Dette er en test for robustheten i vårt demokrati. Dette er den perfekte storm for populister som kommer med enkle løsninger på komplekse problemer som påvirker folks hverdag og privatøkonomi. Populistbevegelser får næring av misnøye. Vi må være på vakt ovenfor de som puster på misnøyens glør, både der ute og her hjemme.

Les hele spalten i Dagsavisen her.

Faksimile fra Dagsavisen.

Free Raif Badawi

Det er nå ti år siden den saudi-arabiske bloggeren Raif Badawi ble arrestert og senere dømt til ti års fengsel og tusen piskeslag. Da startet Amnesty International en verdensomspennende aksjon med krav om umiddelbar og betingelsesløs løslatelse. Han skulle blitt løslatt nå, men sitter fortsatt fengslet. På markeringen i dag hadde flinke aktivister fra Amnesty-gruppa ved Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet laget en tidslinje over hendelsene de siste ti årene for å sette det hele i perspektiv. En av appellantene fortalte at de måtte google litt for å finne milepæler. Hun var bare ti år da Badawi ble fengslet. Det traff ekstra godt, da Amnestys Ina Tin akkurat hadde fortalt at for Raif så var det ikke bare fengsling og tortur som var smerten i hans liv, men det faktum at han ikke fikk se og oppleve sine tre barn vokse opp. Han var bare 28 år da han ble arrestert. Hans ene sønn er nå gammel nok til å operere Raifs twitterkonto, der vi venter på nyheter om han blir løslatt. 

Jeg husker ikke hvordan jeg først leste om Badawi, men dette var i kjølvannet av den såkalte arabiske våren, der sosiale medier hadde vært sentrale i organisering og oppmerksomhet rundt demonstrasjonene. Derfor fulgte også norske politiske bloggere og SoMe-entusiaster med på bloggkollektiver, individuelle bloggere og aktiviteter i sosiale medier i land som Tunisia, Egypt og Libya. Andre regimer fryktet selvsagt at opprørene skulle spre seg. Så selv om Raif Badawi ikke var på vår radar i første omgang, så ble han det da han ble arrestert og fikk en brutal dom for å ha operert en blogg der han luftet for liberale tanker for det reaksjonære regimet som selv middelalderen ville ha betakket seg for. De tusen piskeslagene skulle fordeles over flere offentlige piskinger for at han ikke skulle drepes, men lide over tid. Bare erfarne torturister og forbrytere tenker ut slikt.

Hans forbrytelse er at han tror på det sekulære samfunn, og at en styreform basert på religiøse dogmer ikke er veien til fremskritt. Ikke nødvendigvis på grunn av religionen i seg selv, men fordi det er så enkelt at trafikkregler, arbeidsmiljølov eller styringsprinsipper for offentlig sektor ikke kan bli avledet fra religion. Rett før han ble arrestert i 2012, skrev han om liberalismens natur. Han skriver at for han, betyr liberalisme ganske enkelt lev og la leve. Les mer om hva han skrev om her;(lenke til artikkel i The Guardian). Her er min appell fra første Amnesty markering i Oslo. 

Da han i januar 2015 skulle piskes (les det en gang til: piskes), mobiliserte Amnesty i Norge og mange andre land til demonstrasjoner foran saudiske ambassader. Piskingen stoppet, de omfattende internasjonale protestene ble en belastning for Riyadh. Amnesty har fortsatt de månedlige demonstrasjoner foran Saudi-Arabias ambassade i Oslo. De siste syv årene demonstrantene ropt, holdt appeller og plakater for å vise at vi vet og ikke glemmer. Amnesty har også tatt frem andre samvittighetsfanger som holdes fengslet. Raif Badawi er tross alt, trist nok, bare en av mange. En av de som har holdt et konstant trykk fra politikerne er SVs Karin Andersen, som ikke kunne være med i dag, og som også har nominert flere saudiske kvinneaktivister til Nobels fredspris og også har hatt et sterkt engasjement i denne saken. 

I dag skulle vært en markering av Raif Badawis løslatelse. Han er enda ikke fri. Og skulle han slippe ut, vi krysser fingrene, så innebærer straffen også utreiseforbud de ti neste årene og forbud mot å ytre seg og bruke stemmen sin i offentligheten. Han slippes med andre ord bare ut i et litt større fengsel. Fortsatt uten mulighet til å se barna sine. Det er hjerteløst og ondskapsfullt. Og bekrefter legitimiteten i kritikken av regimet. Les mer om Amnestys aksjon her.

Free Raif Badawi - fullt og helt. Nå!

Nei, Amnesty. Det er vi alle som skal takke dere.

EU må si ja til Ukraina

Det er ikke tilfeldig at Ukraina ber EU om hastemedlemskap. I over 70 år har EU vært en garantist for nettopp fred, frihet og et velfungerende marked. Derfor fikk de Nobels fredspris i 2012. Nobelkomiteen begrunnet tildelingen med at den europeiske unionen og dens forløpere gjennom sin oppstart bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.

Jeg vet ikke hvor mange foredrag jeg har begynt med å si at også norsk frihet og selvstendighet begynner med et fritt, selvstendig og demokratisk robust Europa. Vår selvråderett, eller rettere sagt, våre selvrådemuligheter, er helt avhengig av situasjonen i landene rundt oss.

Det er i norsk interesse at våre nærmeste naboer lever i fred og frihet, og at vårt nærmeste marked er velfungerende.

Mens et av våre regjeringspartier ønsker en frikobling fra det europeiske fellesskapet og melde Norge ut av EØS, banker Ukraina febrilsk på døren for å komme inn. EU bør anerkjenne Ukraina som offisiell søkerstat, og gjerne innlede et hurtigspor.

Les hele spalten i Nationen her.

Faksimile fra Nationen. 

Snart femti. Ferdig eller fabelaktig?

 I dag fyller jeg 49. Men er det egentlig grunn til å feire?

Bursdagen markerer nemlig mitt siste år som relativt attraktiv arbeidstaker. For på papiret er det alderen som teller. Holdningene i det norske arbeidsmarkedet minner påfallende mye om holdningene vi fant i debatten om kvinners markedsverdi på sjekkemarkedet tidligere i vinter. Konklusjonen var langt på vei at kombinasjonen av kvinners fallende markedsverdi i henhold til alder og kvinners høye forventninger eller krav til ny partner, var uforenlig. På arbeidsmarkedet gjelder dette begge kjønn. Har du fylt femti, reduseres din markedsverdi år for år. Samtidig leser vi at arbeidsgivere skriker etter kvalifisert arbeidskraft. Da høres det ut som at de oppfører seg som middelaldrende kvinner på sjekker’n. Desperate etter oppmerksomhet, misfornøyd med det de får. Det er liten interesse for å utvinne det grå gullet i arbeidsmarkedet.

Les hele spalten i Dagsavisen her. 

Faksimile fra Dagsavisen.

Den perfekte kapitalist?

Som daglig leder av den familieeide møbelprodusenten Vestre, skapte vår nye næringsminister Jan Christian Vestre noe mer enn bare møbler til offentlige rom. Gjennom å ta samfunnsansvar for både økonomiske, økologiske og sosiale resultater, skapte han begeistring. Hos ansatte, kunder og publikum for øvrig. I vår tid holder det ikke bare å skape arbeidsplasser og overskudd. Vi opererer med både doble og triple bunnlinjer. 

Er vår nye næringsminister den perfekte kapitalist?

Les hele spalten i Dagsavisen her. 

Faksimile fra Dagsavisen.

Faren er ikke over

Vi lever i en verden der Putin destabiliserer i sine nærområder, noe som er en kontraintuitiv utenrikspolitikk i det som jo også er Norges nærområder. Kina tiltar seg makt og er definert som ny trussel både av Nato og mot den liberale verdensordenen.

Donald Trump utgjorde en risikofaktor hver gang han oppdaterte Twitter. Men det er ikke gitt at faren for handelskrig og global økonomisk sammentrekning er over, bare fordi USAs president kommer i en mer sympatisk innpakning.

Ny administrasjon har ført til endringer i USAs utenrikspolitikk, som nå ligger nærmere Europa i verdispørsmål. USA har igjen sluttet seg til klimamålene i Parisavtalen, fjernet den såkalte «munnkurvregelen» som stanset all pengestøtte til organisasjoner som tilbyr eller gir informasjon om abort, og utvidet beskyttelse mot diskriminering av LHBT-​personer.

Men det er ingen grunn til å blåse faren over slik verden ser ut i dag, selv med en amerikansk president som snakker i hele setninger og legger seg tettere opp til europeiske verdier i deler av utenrikspolitikken sin. Det europeiske fellesskapet er fortsatt en garantist for Norges selvstendighet, selvråderett og økonomiske handlingsrom.

Les hele spalten i Nationen. 

Faksimile fra Nationen.

Mormors kjole

Torsdag var det vanlige folks tur til å spise middag på Slottet. Eller vanlige og vanlige. Vanlige folks representanter, da. Pluss oss som kun representerer rikingene. Kongen inkluderer alle når han inviterer. 

Selv om jeg som kjent er republikaner, så hever jeg gjerne glasset for Kongens skål på Slottet. Jeg er ikke noe bedre menneske enn det. Nytt av året var at vi ikke håndhilste på de kongelige. Vi holdt hånden på hjertet og nikket. Muslimene har med andre ord vunnet, Sylvi. 

Selv for oss som representerer rikingene er middag på Slottet en skrekkblandet fryd. Hva gjør man, hvordan hilsen man, hvilken gaffel skal man bruke og ikke minst - hva i alle dager skal man ha på seg?

Til det siste så kan det virke som om Slottet har gitt opp folkets representanter. I stedet for "mørk dress" eller "smoking", så står det at du kan ha på "det fineste du har" i invitasjonen. Bare ikke helt bare skuldre. Dessverre står det ingenting om utringning. Det har ført til noen.. erm... interessante antrekk tidligere. Det er middag på Slottet, ikke nyttårsaften. I år syntes jeg det var en usedvanlig velkledd forsamling som gikk i flokk inn i det jeg vil tro er store sal på Slottet. 

Selv hadde jeg på mormors kjole. En knall rosa silkekjole som nok må være like gammel som meg selv. Og i det jeg skrev det, så slo det meg at jeg altså har bikket vintage-modell. Førti, feit og ferdig. Og så er jeg nærmere femti enn førti. Det er i hvert fall Gubben flink til å minne meg på. "Du kan late som du er yngre, og se dårlig vedlikeholdt ut, eller si hvor gammel du er (48) og se godt ut for alderen". Dit har vi kommet. Nok om det.

Kjolen har hengt i skapet i mange år, men den har alltid vært ment for Slottet. Eneste måten å datofeste den på er de gamle bildene i albumene til mormor. Jeg har hele tiden trodd at hun hadde den på seg på 40-årsdagen sin, men jeg har nok vært utsatt for det Kåre Willoch ville kalt en "erindringsforskyvning". Men bildene av henne i den er i samme album som mine første leveår. Og kan jeg bare si - for en usedvanlig stygg unge jeg var. Ikke rart mamma var letta da Søstersen ble født halvannet år etter. To sånne på rappen kunne jo tatt livsgnisten fra de fleste. 

Uansett. Mormors kjole. Den har hengt der til spott og spe lenge. Jeg har vært så feit (og ferdig) at jeg ikke har klart å komme inn i den, langt mindre dra opp glidelåsen. Men etter en kraftkur i vinter, så smatt jeg inn i den så lett som bare det før sommeren. Og gledet meg allerede da til middagen på Slottet. Endelig.

Men det var før Raymond åpna ølkrana i Oslo, og yours truly kunne dingle på bar igjen. Det er jo sånn blitt i Høyre, at kan du skylde på byrådet i Oslo, så gjør du det. Så da gjør jeg det. Det er Raymonds feil at jeg er feit igjen, men heldigvis ikke så tjukk som jeg var. Så det var med nød og neppe glidelåsen gikk opp, og jeg gikk inn. Et godt dametriks er for øvrig å ha med et sjal du kan drapere rundt deg når du sitter ved bordet. Det er jo da du buler mest, ikke når du står.

Vel inne på middagen oppdager jeg at jeg har jo havnet på festbordet. Vi er langt nok unna Kongen til at han se oss, og det er bare trivelige folk der. Men siden jeg var omringet av Ap, Sp og FrP'ere, så alle til meg for etikette og dannelse. Man er da ikke leder av Oslo Høyre for ingenting. Men som kjent går jeg snart av (apropos feit og ferdig), og det kan jo blant annet skyldes prekær mangel på nettopp etikette og dannelse. Men noe kunne jeg lære bort. Det er lett å bli forvirret når man kommer fra et tynt møblert hjem, med kun ett bestikk og tror hvitvin skal serveres i fløyteglass. Så. Man spiser utenfra og innover. Man drikker av det glasset mannen som serverer skjenket i sist. Og man skåler først, og klapper for talen når man har satt fra seg glasset. Er ikke verre enn det. Selv en enkel jente fra Groruddalen får til det, altså meg. 

Mot bedre vitende gikk turen også i år til Lorry, der stamgjestene fortvilet blir fortrengt av de som er valgt til å representere dem og smarte lobbyister med kredittkort i baren. Hvis noen av de har forsøkt å påvirke meg, så var det bortkasta penger. Det er relativt mørkt etter midnatt, for å si det sånn. Etter å ha reddet en journalist fra en krevende samtale, fant jeg nok et trivelig bord med kollegaer i godt humør. Så det skal Hans Majestet ha - evnen til å forene folk og fe er udiskutabel. 

Så dette var virkelig en god start på stortingsåret. Nå tikket også datoen for sentralbanksjefens årstale inn - og det gledes. Men til tross for push-up og hold-in så overlevde ikke glidelåsen i mormors kjole natten. Så da møter jeg nok i mørk dress og med skumle hensikter. 

Usosial fattigdomsdebatt

Vi har et høyst reelt fattigdomsproblem i Norge. Derfor er det så viktig at vi treffer godt når vi diskuterer sosiale forskjeller og tiltak for fattigdomsbekjempelse.

Det norske velferdssamfunnet er til enhver tid mer enn summen av offentlige ytelser. Det er muligheten for å lære gjennom lek i barnehage, sørge for muligheter til alle gjennom en god offentlig skole, ha et anstendig og inkluderende arbeidsliv, et godt helsevesen og selvsagt en velferdspolitikk som tar vare på oss, når vi av ulike grunner ikke kan det selv. Staten skal være mye for dem som trenger den mest, og må derfor nødvendigvis være litt mindre for oss andre. Denne tanken er det store skillet i norsk politikk.

Les hele spalten i Dagsavisen her. 

Faksimile fra Dagsavisen.

Oslo - vår lille planet

Oslo er en egen planet. Du kan reise hit fra hele landet og komme hjem. Finne dine egne. Finne deg selv. Her kan du stå ensom i en folkemengde, og finne fellesskap i en trappeoppgang. Her bor noen av de fattigste rygg i rygg med noen av de rikeste. Den største forskjellen var inntil nylig ikke mellom øst og vest i byen, men internt i Alna bydel. Mange vet ikke en gang at vi har en bydel som heter Alna, langt mindre at den er oppkalt etter elven som går gjennom hele byen.

Mangfold er Oslos styrke. Byen vår omfavner folk uten å holde dem fast.

Les hele spalten i Dagsavisen her.

Faksimile fra Dagsavisen.

Forsvarskrig og motstandskamp

Arbeidstakerorganisasjonen LO og Høyre er uenige om en del ting. Men vi er faktisk enige om at norsk arbeidsliv skal være trygt, godt organisert, med faste, hele stillinger som hovedregel. Og det er det.

Likevel velger LO og leder Peggy Hessen Følsvik krigsretorikk mot Høyre for å svartmale både tilstanden i norsk arbeidsliv og Høyres arbeidslivspolitikk. I en debatt i NRKs Dagsnytt 18 sa hun nylig at LO har vært i forsvarskrig mot Høyre de siste åtte årene og drevet motstandskamp mot regjeringen. Forsvarskrig? Motstandskamp? Seriøst?

Det er ingen grunn til å svartmale norsk arbeidsliv eller bruke krigsretorikken til LO.

Les spalten i Dagsavisen her.

Slipp Oslo fri

Leserinnlegg kun på trykk i papiravisen 15. februar 2021 etter at Dagsavisen kritiserte undertegnede tilgjengelig både på nett og papir. 

Under overskriften «Slipp Oslo fri» mener Dagsavisen på lederplass at jeg er stygg mot byrådsleder Raymond Johansen når jeg sier at tiltaksbyrden på Oslo blir tung når byrådet ikke gjør jobben sin. De støtter Johansen i at han skal overta styringen over smittevernstiltakene i byen.

Så langt har det ført til at Oslos restauranter og uteliv ikke fikk noen mulighet til å kompensere for tapte inntekter i høysesongen fordi byrådet slepte beina etter seg, og verken sørget for gratis gateleie og større uteplass da det var sol og sommer. Det kunne gjort næringen mer økonomisk robust for å stå gjennom vintermånedene.

Da den varslede smittebølgen slo innover Oslo da høsten kom, manglet kommunen testkapasitet. Byrådet, som ellers skyver private helseleverandører ut under merkelappen velferdsprofitører, måtte bite i det sure eplet og inngå kontrakter med nettopp private helseleverandører for å få opp den kapasiteten de selv ikke hadde brukt sommeren på å bygge opp.

Da september kom og smittetallene gikk opp, brukte byrådsleder Raymond Johansen tiden på å krangle med helseminister Bent Høie om hvilke smittevernstiltak han ville innføre. Han var mer opptatt av hva han ikke skulle gjøre på pressekonferansen han holdt om saken. Noen uker senere så vi resultatet. Mens resten av Norge åpnet opp, måtte Oslo stenge ned og har så godt som vært stengt siden.

Skylda har Raymond Johansen lagt på øst-europeiske arbeidstakere, som i hovedsak har jobbet andre steder i landet. Samtidig har smittetallene i befolkningsgrupper med pakistansk, somalisk og irakisk bakgrunn vært skyhøye i enkelte bydeler i Oslo øst. Ja, vi har en tung tiltaksbyrde i Oslo, og vi er lei av den alle sammen. Men når vi ser hvordan byrådet har forvaltet den kommunale friheten til å styre tiltakene, så er jeg redd vi står i fare for å måtte leve med nye tunge tiltaksbyrder med en byrådsleder hvis ambisjon er å ikke gjøre som Bent Høie sier.

Formuesskatten - eksempel 15

I kjølvannet av Covid19-pandemien og tiltakspakkene, så har debatten om formuesskatt blusset opp igjen. Formuesskatt er en personskatt som betales av de samlede verdiene du har, f.eks penger i banken og hus. Dersom du i tillegg eier et firma, så betaler du skatt av verdiene i firmaet - maskiner, lager, etc - uavhengig av om firmaet går med overskudd eller ikke. Siden dette ikke er tilgjengelige penger, må mange bedriftseiere ta ut utbytte av selskapet for å ha råd til å betale formuesskatt. Siden de da må betale utbytteskatt, må de ta ut mer enn formuesskatten, og dermed uthule bedriftens evne til å investere i mennesker og maskiner. Dermed taper de konkurransekraft mot utenlandske konkurrenter. Nettopp fordi dette er en personskatt, så er det kun norske eiere som betaler denne skatten. Formuesskatten er med andre ord en konkurransevridende skatt i utenlandske selskapers favør. Norsk eierskap forvitrer, mens utenlandske eiere slipper unna skatten og kan ta over norske selskaper når norske eiere gir opp.

Ett eksempel er Simarud Electronic AS, et 100 % familieeiet selskap etablert i 1972. Daglig leder Trond Simarud har vært eier i alle disse år og bedriften er i prosess med å gå over til neste generasjon i familien. Som eier har Simarud utelukkende tatt ut utbytte kun for å dekke formueskatten, aldri til privat forbruk. All hans formue ligger i bedriften, og skal sikre at fremtidige generasjoner overlever. Bedriften har sysselsatt opp mot 15 årsverk (ansatte), nå er dette tallet redusert ned til 10 ansatte.

Når eiere tar ut utbytte fra selskaper de eier, så betaler de også utbytteskatt. Dette er en helt rimelig skatt på nettopp overskudd. Men når eiere må ta ut utbytte for å betale formuesskatt av verdier som produksjonsutstyr og lager, også når bedriften ikke går med overskudd, så blir også utbytteskatten en straffeskatt for å betale skatt.

Trond Simarud skriver i en e-post (gjengitt med tillatelse) at forslaget om redusert formuesskatt på arbeidende kapital er et skritt i riktig retning, men nå må den fjernes helt – i hvert fall for 2020 og 2021.

Midlene må kunne beholdes i bedriftene for å finansiere de omstillingene som er nødvendige for å ruste bedriftene i den stadig tøffere konkurransen. Det trengs ny teknologi, nytt produksjonsutstyr og å øke medarbeidernes kompetanse. De personlig eide bedriftene, som min bedrift er, har det til felles at vi som er eiere er dypt engasjert i bedriften og de ansatte. 

Disse bedriftene spiller en særlig viktig rolle for lokal verdiskaping, sysselsetting og utvikling av Distrikts-Norge. Vi som er eiere er opptatt av å bygge gode samfunn og av å bygge fortjeneste for å utvikle bedriften videre. Flere private, tradisjonsrike bedrifter selges ut til utenlandske eiere. Det norske private eierskapet forvitrer.

I disse tider der så mange er bekymret for norsk eierskap og at utenlandske eiere skal kjøpe opp norske selskaper som sliter, så burde flere være mer bekymret for den særnorske formuesskatten som kun betales av norske eiere. Men retorikken om skattelette til de rike er åpenbart viktigere enn å bevare norsk eierskap og sikre norske arbeidsplasser....
--------

Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen, hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tok ut utbytte måtte hun ta ut mer enn hun trengte for å betale formuesskatt, fordi hun også måtte skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt. Oppdatert igjen: driften er i gang igjen....

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser- da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med atda får han vel ta opp lån da

Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Eksempel 9: Rauma Ullvarefabrikk har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Ledelsen sier at deres største utfordring er formuesskatten, som årlig belaster likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK

Eksempel 10: De ansatte hos og eierne av Oskar Sylte Brusfabrikk var en av bedriftene som skrev brev til politikerne og advarte mot formuesskatten i 2016:

– Vi må betale samme formuesskatten nå som før da det gikk godt. Nå er kassa plutselig tom og hva skjer da? Jo, da kommer gribbene til bordet og så har vi ikke lokalt eierskap lenger. På lang sikt er det katastrofe for Norge, så hvorfor kan vi ikke skattlegge på en smartere måte, spør brusfabrikanten i Molde.

Eksempel 11: Investor og seriegründer Alf Bjørseth fortalte han måtte betale 25 millioner kroner i formuesskatt av sin egen investering på 2 milliarder i bedriften Norsun som skapte 200 arbeidsplasser i Årdal. Dette var FØR bedriften begynte å tjene penger. Formuesskatten har drevet hanpå randen til emigrering

Eksempel 12: Frode Nilsen i Nord-Norges største entreprenørselskap, Leonhard Nilsen & Sønner AS, sier at viljen til å betale skatt blant norske bedriftseiere er stor, men formuesskatten slik den er i dag, er urettferdig og konkurransevridende. Det er rett og slett elendig distriktspolitikk, slår han fast.
Det handler ikke om å lure seg unna, men om rettferdighet.

Eksempel 13: Syv av ni rike nordmenn i utlandet sierde flytter hjem milliardverdier hvis formueskatten fjernes. Næringslivsfolk og investorer har det med å investere lokalt og i selskaper der de selv er tett på miljøene og kan noe om. De som flytter fra Norge mister etter hvert forankringen de hadde til Norge, og investerer heller der de bosetter seg eller internasjonalt. Er det mulig å verdisette det Norge taper på dette?

Eksempel 14: Odd Bjørn Rudlende i Lista Treindustri betaler 140 000 i året i formuesskatt fordi han trygger arbeidsplassene i bedriften sin i stedet for å bruke pengene på større hus og mer luksus til seg selv. Han er lei av å bli diskriminert fordi han er norsk eier.sier han til Fedrelandsvennen.

Personlig har han en formue på 19 millioner, men 16 av disse er beregnet ut fra verdiene i bedriften, altså produksjonsmaskiner og bygninger, ikke penger han har på bok. For å kunne betale 140 000 kroner i formuesskatt i året, i tillegg til inntektsskatt og andre skatter og avgifter, må han ta ut utbytte av verdiene i selskapet i stedet for at selskapet får beholde pengene til å reinvestere i driften.

Når bedriftseiere må ta ut penger av selskapet, så spiser de i praksis av såkornet de kunne ha brukt til å investere i egen konkurransekraft.

Bærekraftsmål støtter norske interesser

Ingen motsetning mellom FNs bærekraft-pin og norske interesser. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

De som trodde avlysning av 17.mai-tog også ville bety at den forutsigbare flaggdebatten også ville bli avlyst, men neida. Nå hater du Norge dersom du går med en pin på jakkeslaget som symboliserer FNs 17 bærekraftsmål, som også Norge har sluttet opp om.

Konspirasjonsteorien går ut på at alle som er for disse målene bare er ute etter å gi Erna Solberg og noen få andre politikere en toppjobb i FN etter at de er ferdige her på berget. Det siste er da om ikke annet et kompliment til oss som uselvisk da bare støtter bærekraftsmålene slik at en håndfull av våre kollegaer skal få ny jobb. Ko-kooo, som Støre ville sagt det.

Så. Står bærekraftsmålene i motsetning til norske interesser?

Det første er å utrydde fattigdom. En god idè for oss som er for markedsøkonomi og vil ha nye markeder å selge varer og tjenester til. Litt som USA med Marshall-hjelpen etter krigen. Å bidra til å gjenoppbygge Europa var definitivt i amerikansk interesse, fordi de trengte et velfungerende marked å selge varene sine til.

Det andre målet er å utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk. Relevante mål også for matsikkerhet og landbruk i Norge. Hvorfor skulle ikke dette være i norsk interesse. Det samme med målet om å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder.

Når det gjelder å sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle, så er det noe regjeringen har hatt som fokus både for norsk skole og som prioritet i bistandsarbeid. Bedre bør å bære har ingen enn mye mannevett, heter det i håvamål. Så ikke noe unorsk ved det.

De som nå går med norske flagg på jakkeslaget i protest mot FNs bærekraft-pin, er kanskje ikke så opptatt av likestilling og sånn, men noen av oss vil jo påstå at likestilling forbindes med Norge og gir oss et konkurransefortrinn. For noen år siden regnet finansdepartementet ut at dersom norske kvinner hadde jobbet like lite som gjennomsnittet i OECD-land, hadde verdier tilsvarende hele den norske oljeformuen gått tapt. Likestilling er kanskje ikke så dumt.

Det er heller ikke målet om å sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle. Det forebygger sykdom og redder liv. Når det gjelder å sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris, så vet vi jo at energi er en forutsetning for økonomisk vekst. I tillegg ønsker Norge å eksportere både fornybar energi, men ikke minst vår kunnskap og teknologi. Dette er et bærekraftsmål med norsk flagg på.

Er man for markedsøkonomi og handel så lønner det seg å fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle. Det siste er ikke minst viktig også når det gjelder å sikre norske bedrifter konkurransekraft mot land der arbeidstakere blir behandlet og lønnet dårlig.

Det er også underlig å være mot å bygge robust infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon. Nettopp dette kan også bidra til å nå neste mål, som er å redusere ulikhet i og mellom land. Er man skeptisk til innvandring og mot å ta imot flyktninger, så kunne det jo vært en god ide å bidra til at folk ikke trengte å flykte fra fattigdom, nød og konflikter. 

Gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige høres kanskje litt hippieaktig ut, men det handler om å sikre innbyggerne gode tjenester, boliger og bærekraftige transportsystemer. Det samme gjelder å sikre bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre, som jeg mener at handler om å prise ressurser og ressursbruk riktig, for da vil en velfungerende markedsøkonomi sørge for minimal sløsing med ressursene for å produsere det vi trenger.

De med norske flagg på jakkeslaget tror kanskje ikke på klimaendringer eller er muligens ikke så opptatt av dem. Men målet om å stoppe klimaendringene og bekjempe konsekvensene av dem, gir muligheter for Norge og norske bedrifter, da vi er langt fremme når det gjelder ny teknologi og løsninger. Det samme gjelder målet om å bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling. Norge er en marin nasjon, og vi har store muligheter innen blant annet havbruk.

Så handler neste mål om å beskytte bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold. Det siste inkluderer ulovlig handel av vernede arter. Gjør et søk på pangolin og korona, og reflekter over om dette er i norsk interesse eller ikke. Jeg tenner et lys så lenge.

Nest siste bærekraftsmål er å fremme fredelige og inkluderende samfunn med sikte på bærekraftig utvikling, sørge for tilgang til rettsvern for alle og bygge velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivåer. Dette burde vært skrevet som mål nummer en, da alt henger sammen med alt. Vi er helt avhengige av velfungerende institusjoner for å beskytte enkeltmennesket og bygge robuste samfunn. Bare da klarer vi å utrydde sult, fattigdom, sikre helsetjenester og god utdanning til alle.

Det siste bærekraftsmålet er å styrke gjennomføringsmidlene og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling. Ok. Det var ikke helt intuitivt, for å si det sånn, men handler blant annet om å sikre de internasjonale institusjonene en liberal verdensorden, internasjonal handel og økonomisk vekst er bygget på. Igjen, i norsk interesse.

Så. Gå gjerne med norsk pin på jakkeslaget hvis du tror alenegang gir fremgang. Jeg flagger selv med norske flagg på balkongen i dag, for å markere frigjøringsdagen 8. mai. For alle som kjempet, for alle som falt, for alle som tjenestegjør for Norge. Men norsk selvstendighet og selvråderett er helt avhengig av verden rundt oss. Det er ingen motsetning mellom en sterk nasjonalstat og internasjonal samhandling og samarbeid, snarere tvert imot. Hadde vi nådd FNs bærekraftsmål kunne vi kuttet bistandsbudsjettet, hadde ikke trengt en streng flyktninge- og asylpolitikk, redusert nødvendigheten av aktive klimatiltak. Ikke minst hadde vi hatt et større marked for våre varer og tjenester, som ville gavnet norsk økonomi og norske arbeidsplasser.

Og dette kommer på toppen av at vi da hadde hatt en bedre verden, uten sult, fattigdom, uakseptable lønns- og arbeidsforhold, med likere muligheter for alle gjennom bedre utdanning og tilgjengelige helsetjenester, bygget på robuste institusjoner som ivaretar enkeltindividets rettigheter og frihet. De som mener regjeringen og politikere bør kaste FN-pinsen og få seg et norsk flagg, fordi man i disse dager må ha fullt fokus på Norges ve og vel, kan ikke ha skjønt hva Norges ve og vel består av.

For øvrig er Gunnar Stavrum helt glitrende her.

Alle FNs mål og delmål er listet opp her.

Korona-kriminalitet skal straffes

Jeg måtte finne en illustrasjon om norsk arbeidsliv. Jeg fant denne.

Innlegg på trykk i Dagsavisen 5. mai 2020.

Det finnes et spesielt sted i helvete for de som bruker krisehjelpen til norsk næringsliv for å berike seg selv.

Misbruk skal avdekkes, etterforskes og straffes. Norge har nå den største arbeidsledigheten siden 30-tallet og bedrifter som ellers er sunne og likvide står i fare for å måtte stenge dørene for godt. Det var helt nødvendig å komme på banen med effektive og kraftfulle virkemidler for å både sikre inntektene til arbeidstakere som ble permittert og ikke minst arbeidsplassene som nå står i fare etter bråstoppen i norsk økonomi i kjølvannet av kroronakrisen. Når ting må på plass raskt, så kan hurtighet gå på bekostning av presisjon. Likevel skulle det ikke være vanskelig å skille misbruk fra bruk når det gjelder de fleste virkemidlene.

Økokrim trakk frem mulig misbruk av krisepakkene da de la frem sin trusselrapport forrige uke. Også Nav melder om en økning i tips om bedrifter og enkeltpersoner som misbruker permitteringsreglene gjennom å permittere ansatte, men tvinge dem til å arbeide mens staten betaler dagpenger som lønn. Det siste er særlig alvorlig, fordi arbeidsgiver inkriminerer arbeidstakerne. Ikke bare er det straffbart å oppgi feil opplysninger til Nav, arbeidstakere blir også satt i en situasjon der de bruker opp dagpengerettighetene sine uten å være reelt permitterte. Dette var uakseptabelt før koronakrisen og er ikke mindre uakseptabelt nå.

 Noen mener de generøse pakkene må følges opp med nye lover og regler. Men innsatsen mot arbeidslivskriminalitet er allerede trappet kraftig opp under denne regjeringa. Det er opprettet syv sentre mot arbeidslivskriminalitet, innført strengere straffer og høyere bøter for de som bryter lover og regler, og krav om lærlinger på alle bygg- og anleggsprosjekter som det offentlige betaler for. Det er også opprettet flere servicesentre for å sikre utenlandske arbeidstakere informasjon om deres rettigheter og plikter, og informasjon tilgjengeliggjort på flere språk. Det er ikke nye lover og regler som trengs, men at de som finnes faktisk blir fulgt opp. Misbruk av permitteringsreglene var straffbart før koronakrisen. Det er selvsagt fortsatt straffbart som en del av tiltakspakkene også. 

Bedriftene som sliter, trenger penger og likviditet raskt. Et byråkratisk kontrollregime vil føre til unødvendige konkurser og arbeidsplasser som går tapt for godt. I første omgang er søknadsprosessen tillitsbasert, men det er bevilget ekstra penger til oppfølging og ettersjekk. Det er nulltoleranse for bedrifter og enkeltpersoner som ønsker å utnytte denne krisen. Misbruk av generøse tiltakspakker skal avdekkes, etterforskes og straffes.

Litt mindre ille

Skjermbilde fra debatt om krisepakkene i NRKs Politisk Kvarter 14.4.2020

Den som best har beskrevet hvordan vi politisk gjennom tiltak og virkemidler kan sørge for å sikre verdiskaping og arbeidsplasser over hele landet var Sps Trygve Slagsvold Vedum da han i Stortinget sa at det handler om å gjøre situasjonen litt mindre ille. Det må også bety at vi ikke kan kompensere alle for alt, men hjelpe levedyktige bedrifter å holde hodet over vannet til vi er på andre siden av dagens unntakstilstand.

Jeg debatterte dette i dag i Politisk Kvarter hos NRK - debatten ser du her. Litt mer bakgrunn:

Det var viktig og riktig av regjeringen å raskt komme på banen med kraftfulle virkemidler og tiltak for å sikre arbeidsplasser og inntektssikring for arbeidstakerne. Jeg er også enig i at Stortinget faktisk gjorde noen forbedringer, særlig på det siste. Ved permittering i "normalsituasjon", vil arbeidstakeren først få et varsel og deretter må arbeidsgiver betale full lønn i 15 dager før den permitterte går over på dagpenger. Jeg synes det var rimelig og bra at da regjeringen reduserte arbeidsgiverperioden fra 15 til 3 dager for å sikre arbeidsplasser mot oppsigelser, så sørget Stortinget for at staten tok ansvar for å sikre full lønn til arbeidstaker. Folk må få tid til å forberede seg og omstille seg til så store endringer i egen økonomi.

Selv om det er vanskelig å se hva man kunne gjort annerledes for å sikre arbeidsplasser, så er det liten tvil om at begge endringene i permitteringsregelverket har ført til at permittering gikk fra å være sistevalg til førstevalg for mange arbeidsgivere. Dette er også tilbakemeldingene jeg har fått fra ulike bedrifter de siste ukene. Med sikring av full lønn i tillegg, er det heller ikke noe incentiv for arbeidstakere å ta ledige oppdrag der det trengs folk, som i landbruker, på lager og innen logistikk. Da får vi en situasjon der vi har over 300 000 permitterte, samtidig som landbruker har bruk for 30 000 sesongarbeidere. Samtidig taper sykepleierutdannede penger på å ta vakter på sykehjem, fremfor å gå på full lønn hjemme. Dette understreker jo det Høyre alltid har sagt - dersom det ikke lønner seg å jobbe, er det vanskeligere å motivere folk til å faktisk ta en jobb. En ting er hva som er riktig å gjøre på kort sikt, for å hjelpe folk å omstille seg. Men allerede nå krever arbeidstakerorganisasjonen YS at alle permitterte skal få full lønnskompensasjon frem til sommeren. Det betyr at permitteringstallene vil holde seg høye, og det ikke finnes noe incentiv for arbeidstakere til å ta midlertidige oppdrag der det trengs. Jeg er i hvert fall ikke et bedre menneske enn at jeg heller ville vært med full lønn hjemme enn å gå ned i lønn for å gjøre noe annet. Ved tilbud om en jobb med høyere lønn, ville jeg sagt opp jobben jeg er permittert fra.

Med andre ord - det kan godt være at vi ikke hadde et valg når det gjaldt innretning på permitteringsregelverket i starten av krisen, men det er ikke gitt at vi skal utvide dem.

Så har det handlet om både kontantstøtte til bedrifter og andre tiltak for å hjelpe å holde levedyktige næringer og arbeidsplasser flytende til over krisen. Det kan definitivt koste oss mer å miste arbeidsplasser enn det vi betaler for å beholde dem. Derfor er også disse tiltakspakkene viktige og riktige, men igjen handler det om både innretninger og virkninger på kort og lang sikt.

Bedriftene selv ser urettferdigheten i at konkurrenter som har faste høye kostnader blir kompensert for dette, mens de som har investert i og betalt for for eksempel eget utstyr, i motsetning til å betale leie for dette hver måned, ikke får noe. Det er også forskjell på en frisør som garantert får fulle lister når yrkesforbudet oppheves, mot et byrå som lever av å selge hvalsafari til kinesiske turister. Sannsynligheten for at det globale reiselivsmarkedet kommer tilbake til der vi var i fjor i løpet av et eller to år er ganske liten. Hvor lenge skal vi betale for å opprettholde andre bedrifter som har mistet markedet sitt totalt eller ikke omstiller seg? Og hvem er "vi" som skal betale?

Regningen havner til syvende og sist hos privat næringsliv og den verdiskapingen vi som samfunn kan høste av. Da er det fortsatt viktig at selv om vi skal bruke penger for å holde hjulene i gang, så må pengene fortsatt brukes riktig. Hvis ikke svekker vi de levedyktige også, noe ingen er tjent med.

Det handler også om innholdet i pakkene. Regjeringen har hele tiden lagt vekt på at virkemidlene må være effektive (altså hjelpe situasjonen raskt), være målretta og reverserbare. Likevel sniker det seg inn både rassikring og bredbåndsutbygging i tiltakspakkene, to absolutt gode saker, men som verken er målretta, redder nåværende arbeidsplasser og forhåpentligvis ikke er ment å være reverserbare. Det er da jeg mener Stortinget må vise måtehold. Liv og helse først, dernest redde arbeidsplasser og fremtidig verdiskaping. Alt annet må vike inntil videre. Igjen, vi skal bruke penger, men pengene skal fortsatt brukes riktig.

Flere har pekt på at vi nå faktisk kanskje igjen setter pris på verdien av arbeid og verdiskaping. Mon det. For mens helsearbeidere får velfortjent anerkjennelse, så jobber det folk for å holde hjulene i gang over hele landet. Noen på venstresida forsøker å skape falske fronter mellom arbeidstakere, og mener at krisa viser hvem som står for den ekte verdiskapingen i Norge - nemlig renholdsarbeidere, transportarbeidere, butikkansatte og sykepleiere. Man kan gjerne mene at alle disse burde tjene mer, men det trenger ikke bety at alle andre man ikke liker - eiendomsmeglere, forretningsadvokater,. konsulenter, PR rådgivere eller sett inn grupper du ikke liker her - burde tjene mindre, eller ikke eksistere i det hele tatt. Denne debatten flytter seg innover fra ytre venstre, i en samfunnsdebatt der begreper som velferdsprofitører har fått bite seg fast om legitime virksomheter som leverer gode velferdstjenester i Norge. Vi trenger alle for å få hjulene til å gå rundt, og det er supert at flere arbeidstakere får anerkjennelse for den jobben de gjør. En positiv konsekvens av krisen er kanskje at ingen noen gang undervurderer viktigheten av "kassadama på Rema" igjen.

Når hurtighet går foran presisjon så er det klart at ikke alt av virkemidler er perfekt når de kommer fra verken regjering eller Storting. Det er heller ikke mitt poeng. Men selv i Norge har vi ikke ubegrensa med ressurser og midler til å kompensere alle for alt. Vi kan derimot forsøke å gjøre det litt mindre ille for de aller fleste. Da må vi faktisk også prioritere selv om det er krise. Eller særlig fordi det nettopp er krise.

Ingen krisepakke til handelsnæringa?

Trenger vi mer kvinneperspektiv i utformingen av krisepakkene?

Det var problemstillingen jeg fikk fra Klassekampen i går, der Aps Anette Trettebergstuen og SVs Elisabeth Kaski tok til orde for nettopp dette på bakgrunn av en analyse fra Frisch-senteret som viste at kvinner i privat sektor var mer utsatt for permitteringer enn menn.

Jeg sa at jeg ikke var enig at vi trengte en krisepakke for kvinner. Det har Klassekampen oversatt til at jeg mener det ikke trengs en krisepakke for detaljhandelen. Under overskriften "Kan ikke redde alle" - skriver avisa følgende:

Stortingsrepresentant for Høgre, Heidi Nordby Lunde ser ikkje behovet for ein krisepakke for handelsnæringa. Ho meiner det frå før var overetablering av butikkar i Noreg.

– Mange butikkar sleit før koronakrisa, og det blir feil å halde dei kunstig i livet.

Lunde trur frisørar vil kunne ta opp att arbeidet på dagen når yrkesforbodet blir oppheva, men at tilsette i næringar som turisme, servering og handel vil måtte finne seg anna arbeid.

– Tilbodet i Oslo er dimensjonert for fleire enn dei som bur her. På grunn av internasjonale restriksjonar vil ikkje turistane kome attende på lang tid. Det kan ikkje norske myndigheiter kompensere for.

-------

Her mangler det, for å si det forsiktig, litt kontekst. Så da refererer jeg til meg selv og min samtale med journalisten i går - hvor jeg i hovedsak problematiserte med at 70 prosent av ansatte i offentlig sektor er kvinner, som i mindre grad er berørt av krisen og har tryggere jobber enn de fleste i industrien og privat næringsliv, der 70 prosent av ansatte er menn, som er mer utsatt for sesonvariasjoner og konjunktursvingninger. Jeg viste til at det er forskjell på bedriftsmarkedet for industri, som tar lengre tid å planlegge og prosjektere, enn privatmarkedet for personlige tjenester, der en frisør kan plukke opp saksa samme dag som restriksjoner oppheves. Og at det er forskjell på et midlertidig bortfall av et marked vi vet kommer tilbake, som til handel og restauranter, mot et varig, globalt fall i reiselivsmarkedet, som vil ta år før det restituerer seg - om det noen gang gjør det. Dette er altså oppsummert i at jeg ikke ser "behovet for ein krisepakke for handelsnæringa" - i en artikkel som etterlyste kvinneperspektivet i krisepakkene.

Å oppsummere dette med at jeg er mot tiltak for detaljhandelen blir altså feil. 

La meg utdype for de spesielt interesserte (eller forbanna):

For det første så omfattes detaljhandelen, hotell- og restaurant, aktører for personlige tjenester (frisører, PT, velvære og pleie) av de generelle tiltakene og er dermed inkludert i tiltakspakkene. Arbeidstakere får dagpenger og selvstendig næringsdrivende (frisører, PT, velvære) får nå dagpenger som de normalt ikke kvalifiserer til og kommer inn på sykepenger fra dag fire, mot normalt dag 17. Kutt i mva, og utsatte skatter og avgifter, treffer virksomhetene, og kontantstøtte for faste utgifter er vedtatt, men ikke helt ferdig. Detaljhandelen, hotell og restaurant er de som er mest utsatt. Dette er bransjer som nå utvilsomt sliter massivt, og det er en del av de generelle tiltakene som ikke treffer så godt for dem. Særlig de som har fått yrkesforbud og stengingsvedtak skal og må kompenseres.

Så nevnte journalisten at Kaski trakk frem blant annet sportsbutikkene, som vi har sett flere konkurser i. Men som jeg sa - disse konkursene kom lenge før korona, og kom på grunn av en kombinasjon av overetablering og økt konkurranse av internettbutikker. Dette er ikke noe regjeringen skal eller bør kompensere for, men en tilpassing til et marked der tilbudet har vært mye større enn etterspørselen. Nå meldes det at kleskjeden Ricco Vero er konkurs og H&M må si opp titusener av ansatte globalt. Koronakrisen kom samtidig med at detaljvarehandelen har vært utsatt for knallhard konkurranse via netthandel - og at mange av oss drar på storbyshopping og legger igjen pengene våre i andre byer og andre land. Det siste er det i hvert fall midlertidig slutt på.

Det er ingen tvil om at vi må ha tiltak som hjelper detaljvarehandelen og butikker i Norge. Tiltakene er allerede på plass eller under utforming, og jeg tar gjerne en debatt om disse eller innspill til utforming.

Men å tro at vi kommer over på andre siden uten konkurser av enkeltvirksomheter eller hele kjeder er naivt. Også mange av disse har vært avhengig av reiseliv og turister. Vi kan ikke kompensere for varig bortfall av et marked som kanskje aldri kommer tilbake til de høyder vi har sett de siste årene.

Når det gjelder reiseliv, inkludert hotell og restaurant, så er spørsmålet er om det er mulig å kompensere for fallet i etterspørselen for å beholde alle virksomhetene og arbeidsplassene. Mange av disse er avhengig av et marked som neppe kommer seg på beina igjen like kjapt som en frisør kan komme tilbake i jobb det øyeblikket restriksjonene opphører. Norske myndigheter kan ikke kompensere for et varig fall i et globalt reiselivsmarked, da må vi begynne å betale tiltakspakker til reiselivsarrangører i utlandet og satse på at andre land får sin befolkning frisk og hever reiserestriksjonene raskt slik at dette markedet kommer tilbake til å matche eller slå fjorårets rekorder. Jeg er villig til å vedde pensjonen min på at det ikke skjer. Med andre ord - vi kan ikke holde alt og alle kunstig i live i håp om et kombinert helse- og markedsøkonomisk mirakel på reetablering av dette markedet i 2020. Som KK siterer meg på - eksempelvis er tilbudet i Oslo dimensjonert for flere enn de som bor her (cruisenæringa og andre turister). De som hatet cruisenæringa kan nå klappe i hendene. Oslo har hovedsakelig klart å absorbere det antallet som kommer inn, og mange restauranter, butikker og arrangører har levd av både disse og andre turister som ikke kommer tilbake.

Så er det slik at kvinner utgjør 70 prosent av ansatte i offentlig sektor, som i mindre grad er berørt av omstilling og permitteringer enn privat, og hvor arbeidsplassene er trygge når vi kommer over på den andre siden. Vi har og vil ha behov for lærere, sykepleiere, omsorgsarbeidere, tekniske fagarbeidere innen vann, avløp og annen infrastruktur - og byråkrater for den saks skyld. Det skjer også omstilling, til dels store omstillinger, innen offentlig sektor, men de er forskånet for sesongvariasjoner, konjunktursvingninger og store strukturelle bransjevise endringer som konkurranse og ny teknologi fører til.

I et kjønnsperspektiv så er det hovedsakelig menn som jobber i bransjer og i frontfagene i privat sektor, som er sterkt konkurranseutsatt, opplever både sesongvariasjoner og konjunktursvingninger. Selv om permitteringsordningen først og fremst har vært retta mot industri, så gjelder den for alle bransjer og alle kjønn likevel.

Jeg er generelt villig til å se på kvinneperspektiv, LHBT+ perspektiv og minoritetsperspektiv på det aller meste, men ofte kommer jeg frem til at det perspektivet som presenteres enten er politisk vridd eller ikke treffer. Som regel finner jeg at vi er mennesker alle sammen, og er mer tjent med et individorientert perspektiv for å best mulig ivareta enkeltmennesker i stedet for grupper.

Å oppsummere det med at jeg er mot tiltak for detaljhandelen blir altså feil.

Nå rakner Norge

Vi er en hårsbredd unna voldelige demonstrasjoner og et samfunn som går opp i liminga. Visstnok.

Jonas Gahr Støre frontet denne uka norsk venstresides ønske om voldelige demonstranter ikledd gule vester. Til tross for at FNs utviklingsprogram senest i desember la frem sin rapport om levekårsindeksen, der Norge for 15. år på rad ble kåret til verdens beste land å bo i, så mener Støre at Norge er i ferd med å gå opp i limingen. Slik nører han oppunder samme endringsfrykt og polarisende debatt som sine rødgrønne kollegaer fra ytterste Rødt til populistene i Senterpartiet. De har lenge forsøkt å dra debatter fra land som Frankrike, Storbritannia og USA til Norge.

Det underlige er at Støre, som burde kjenne Frankrike godt, heller viser til franske forskere ved Sorbonne enn til noe annet han burde kjenne godt, nemlig fagbevegelsen. I et land med 67 millioner innbyggere har den største franske fagbevegelsen bare 600 000 medlemmer. Til sammenligning har norske LO 930 000 medlemmer i et land med 5,3 millioner mennesker. I Norge nyter arbeidstakerforeningene stor respekt fordi de tar ansvar og er med på å forankre politiske beslutninger når det er nødvendig, som i pensjonsforliket og gjennom ansvarlige lønnsoppgjør. Trepartssamarbeidet bidrar til omstillingsevne, og vi kommer til å trenge alle gode krefter for å lykkes med de store omstillingene Norge skal gjennom i årene som kommer.

I Frankrike har fagforeningene liten tillit og myndighetene har ingen ansvarlige parter i arbeidslivet de kan gå i dialog og forhandlinger med. Den minste endring fører til massedemonstrasjoner. Og selv om forskerne ved Sorbonne skulle ha rett i at lokalsamfunnet rakner når møteplassen forsvinner med storkiosken, så er det ikke slik i Norge at først forsvinner tilbudene, deretter flytter folk. Det er gjerne slik at folk har flyttet først, og deretter forsvinner tilbudene til de som blir igjen. Klart det gjør vondt.

Men norsk venstreside ønsker så inderlig opptøyer mot regjeringens politikk at de nærmest maner det frem. Ved å nøre oppunder misnøye og frustrasjon, kan det gå troll i ord. Spørsmålet er om et opprør mot opplevd urettferdighet lar seg døyve med å reversere Høyre-regjeringens reformer og spre kemnerkontorer, domstoler og ubetjente lensmannskontorer tynt utover landet. Det er ikke sikkert kvaliteten på tjenestene og saksbehandlingen hos Nav øker gjennom å opprette flere kontorer. Men Støre fremstiller Nav og lensmannskontorer som viktig møteplasser i lokalsamfunnet. La meg respondere på et språk Støre forstår: quoi?

Den eneste gangen kemnerkontorene har opplevd kjærlighet og støtte, er vel da regjeringen reduserte kommunale kemnerkontor fra 288 til 56. Enkelte steder var det kommunale kemnerkontoret en 20 prosent-stilling. Ikke akkurat et robust grunnlag for å slå kraftig tilbake på svart økonomi og organisert kriminalitet. Støre nevner økte skatter som bakgrunn for opprørene i Frankrike. Å opprettholde 288 kemnerkontor koster 360 millioner kroner mer enn nødvendig i året for å subsidiere arbeidsplasser etaten selv sier at den ikke trenger. Det samme gjaldt for lensmanns- og politikontorer, der 86 av 340 kontorer hadde åpningstid tre dager eller mindre i uken, eller Posten, som omstilles fordi antall fysiske brev er redusert med 65 prosent de siste tjue årene. De aller fleste tjenestene, fra bank, post, kemner og butikk, er ikke sentralisert, men desentralisert helt inn og hjem til folk. (forts under bildet)

Vi trenger en bærekraftig offentlig infrastruktur, ikke offentlige etater og tjenester smurt tynt utover. 

Hvis økte skatter og avgifter fører til opprør, så kan høyresida bare begynne å glede seg til et eventuelt regjeringsskifte. Reversering av alle reformer og endringer kommer til å koste. Oppå det kommer nye ønsker og tiltak. Minn meg på at jeg må kjøpe aksjer i bedrifter som syr gule vester.

Men Støre har rett i to ting. Høyresida klarer ikke adressere sorgen mange føler av å se endringene rundt seg. Klart folk savner postkontoret og lokalbutikken (kemnerkontoret er jeg litt mer usikker på). Selv om AS Norge går så det suser, så flytter fortsatt unge fra bygda. Lyset slukkes på gården bestefar drev, i beste fall blir boligen brukt som sommerhus av barnebarna. Og han har også rett i at vi trenger en bærekraftig offentlig infrastruktur over hele landet, som på den ene siden effektivt klarer å levere gode tjenester, på den andre siden faktisk løfter lokalsamfunnene der det er arbeidsplasser og grunnlag for vekst. Når lyset slukkes ett sted, så tennes det et annet. Det er ikke slik at folk bare flytter til de store byene. De flytter til regionale tettsteder, der det finnes flere butikker, cafeer og kulturhus. Det er her vi må satse. Omstillingen må være inkluderende og skape optimisme. Det har ikke regjeringen lykkes så godt med. Det hjelper lite å fortelle at det går bra på makronivå, når det ikke føles slik for de som sitter i den harde enden av endringene.

Men bruker vi 360 millioner på kommunale kemnerkontorer vi ikke trenger, så har vi ikke penger til det vi trenger av politifolk, sykepleiere og barnehager. Sist Ap styrte landet var vi på peak olje, med oljepriser opp til 120 dollar fatet. Siden den gang har oljeprisen krasjet og 50 000 stillinger forsvunnet i bransjen. Vi skal inn i et grønt skifte som gjør at selv om vi skal leve av og med oljeindustrien i tiår fremover, så må AS Norge faktisk begynne å prioritere, ikke reversere endringer. Det grønne skiftet må skape inkluderende vekst, arbeidsplasser og muligheter over hele landet, men vi kan kanskje ikke holde liv i hver eneste bygd.

Det som vil gjøre at Norge går opp i limingen er dersom vi fortsetter å bruke penger på å smøre offentlige tjenester og etater tynt utover hele landet i troen på at det vil stoppe utviklingen. Det er forstemmende å se Arbeiderpartiet forsøke å konkurrere med Senterpartiet med svartmalingen av Norge og norske forhold. Alt er ikke bra, og mye kan gjøres bedre, men det er en grunn til at vi fortsatt topper listene over land i verden det er best å bo i, best å være pensjonist i, best å være barn i og best å drive næringsvirksomhet i. Dette har ikke kommet av seg selv, og vil heller ikke forbli slik dersom vi ikke endrer for å bevare disse kvalitetene. Det er de som ikke er villige til reformer i dag, som svikter de som trenger velferdsstaten mest i morgen.

Naver født med sølvskje i munnen

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Innlegg på trykk i Klassekampen papir, 30. november 2019.

Klassekampens tidligere nyhetssjef, nå kommunestyrepolitiker for Rødt i Stavanger, Mímir Kristjánsson harselerer over at undertegnede bruker meg selv som eksempel når jeg snakker om Nav og dagpenger. Som Høyre-politiker bør jeg jo sitte ned og holde kjeft om min såkalte lidelseshistorie om at jeg har vært arbeidsledig og permittert, og helst oppfylle fordommene om at vi alle er født med sølvskje i munnen og lever av renta fra formuen min far bygget opp. Som pensjonert rørlegger stusser sikkert faren min over det, men han er da heller ikke høyremann.

Mitt poeng er at alle, uansett klasse og bakgrunn, kan ha behov for å lene oss på den velferdsstaten som er bygget opp gjennom flere årtier og regjeringer med ulik politisk farge. Det er kanskje også velferdsstatens suksess. Selv om jeg mener den skal være mye for dem som trenger den mest, og dermed litt mindre for oss andre, så er det viktig for dens oppslutning at alle forstår betydningen av den og dens rolle. Både Kong Solomon og Jørgen hattemaker får foreldrepenger, barnetrygd og dagpenger ved arbeidsledighet. Det bedrer skatteviljen til Kong Solomon. Men han hadde måtte selge unna gods og gull før han fikk sosialhjelp, som er målretta mot dem som har minst fra før. Fordi jeg selv har trengt hjelp i kortere og lengre perioder av livet, som er noe annet enn det Mimir harselerer med, så setter jeg pris på Nav og den velferdsstaten vi har, og vil at andre også skal forstå hvor viktig den er.

Velferdsstaten er for alle. Den politiske uenigheten begynner med hvor mye den skal være for alle, og hvordan den skal innrettes. Hvilke krav som skal stilles, og hvordan fellesskapet best kan stille opp for å løfte de som trenger det mest.

Stråmannfortellingen til Kristjánsson er at jeg tror dagpengemottakere har mye å lære av undertegnede, mens jeg mener jeg har lært mye av å være dagpengemottaker.

At Kristjansson først nå oppdager at jeg er Høyres talsperson for arbeid og sosial, eller «regjeringens faste utskremte i debatter om arbeid og trygd» får jeg ta på egen ubrukelighet og usynlighet i debatter, for den rollen har jeg hatt siden høsten 2017. Men det er en helt annen lidelseshistorie.

Arrogant kritikk av Black Friday

Hvorfor er det mer harry å handle på salg før jul, enn å handle de samme varene på salget etter jul?

Den såkalte «Black Friday» har blitt startskuddet på julehandelen, og et symbol på forbrukersamfunnets overflod. En del kjeder og butikker dumper prisene så mye på enkelte varer at folk står i kø for i sikre seg de bestene kjøpene. Nå har fenomenet utvidet seg til å vare en hel uke i slutten av november, før den hektiske julestria setter inn.

Hvert år blir kjøpefesten utsatt for den samme kritikken, som tidligere var forbeholdt julehandel og grensehandel. Ikke bare er det harry å handle billig. Det er på grensen til umoralsk når det er så mye fattigdom og nød i verden. Jeg ser allerede alternative innsamlingsaksjoner som bruker «Black Friday» som bakgrunn for å appellere til de av oss som gjerne vil ha en følelse av moralsk overlegenhet over alle andre når vi gir til gode formål. Disse moralske overlegne er kanskje de verste blant oss alle. Du skal være svært privilegert for å både kunne kjøpe alt du trenger til fullpris, og ha råd til å gi milde gaver til veldedighet i tillegg.

De fleste jeg kjenner både gir og har lyst til å gi mer, men må prioritere i hverdagen. Mediene kan rapportere på nye trender for bruk og gjenbruk så mye de vil når der gjelder gaver, men de aller fleste kjøper og ønsker seg nye ting. Mens hele varehandelen tidligere kunne skru prisene opp før jul, vel vitende om at alle har samme tidsfrist for når gavene må være i hus, så får forbrukerne nå i hvert fall en uke der vi kanskje kan få mye av det vi trenger litt rimeligere enn når alt kjøpes i siste liten. En av mine nærmeste kjøper gaver på salg hele året. Det er ikke harry. Det er å ha dårlig råd. Da noen ble irritert over ribbekrig mellom dagligvarekjedene, kunne andre puste lettet ut og faktisk ha råd til å invitere på julemiddag med tilbehør. Det var det året jeg lærte at surkål og rødkål holder seg både lenge og godt. Jeg tror vi fortsatt har pakker igjen.

Selv begynte jeg å gi gavekort til familien i ren irritasjon om at siden jeg har et budsjett per person, så får de mindre for pengene dersom jeg kjøper gaver til dem før jul, enn de kan få på salg for et gavekort etter. For merkelig nok er det få som reagerer på at folk handler på salg etter jul. Da er det ikke harry, men fornuftig.

De som taper mest på at de store kjedene dumper prisene, er de små uavhengige butikkene som ikke kan gjøre det samme, fordi de har ikke den samme produksjonen eller varelageret. Men de med dårlig råd står neppe mellom valget å handle fullpris i en nisjebutikk eller fullpris i en kjedebutikk. Kjedebutikken hadde nok vunnet på pris og utvalg uansett.

Black Friday er en liten seier for forbrukeren, særlig de med minst fra før, som da ganske tidlig kan få kjøpt noe av det de skal ha og planlegge for resten nesten en måned før julaften. Å moralisere over det er egentlig ganske nedlatende. Og harry.

Usosiale kutt eller nødvendige prioriteringer?

Innlegg på trykk i Vårt Land 27. november 2019. 

Det handler om prioriteringer. Hvis velferdssamfunnet skal være mye for dem som trenger det mest, kan det ikke ­alltid være litt for alle.

Det er lenge siden ­norske politikere har vært nødt til å ta de store prioriteringene og de vanskelige valgene når ­budsjetter skal settes sammen.

Men bare de neste ti årene vil vi bli tre ganger så mange alderspensjonister, samtidig som inntektene fra oljenæring vil gå ned. Vi føder færre barn enn tidligere, og i noen kommuner vil det være mindre enn to yrkesaktive per pensjonist i 2040. I tillegg er én av ti nordmenn uføre, og Norge har verdens høyeste sykefravær.

Må ta grep. Dette er reelle ­utfordringer som vil sette oss på prøve. Men velferds­samfunnet og Norge på sitt beste er at vi gir økonomisk trygghet og ­stiller opp for dem som trenger det. ­Ledighet, sykdom og uførhet kan ramme oss alle, og vi som kan bidra, må hegne om resten. Men dersom fellesskapet skal kunne stille opp i fremtiden, så må vi ta grep, og det bør gjøres mens vi fortsatt har handlingsrom til å gjøre moderate endringer for å bevare en bærekraftig velferd.

Som Høyre-politikere ­snakker vi mye om hvordan vi skal sikre et bærekraftig velferdssamfunn i tiden som kommer og hvilke ­utfordringer som truer det ­målet. Vi skulle gjerne sett at flere ­partier tok ansvar og ­initiativ til å løfte denne problemstillingen.

Ikke «usosiale kutt». I et ­polarisert debattklima kan det være vanskelig å stå i kontroversielle endringer som støtte til tannregulering og skjermings­tillegget for uføre, selv når vi vet at endringene er ­riktige og faglig begrunnede. Det ­etterlatte inntrykket kan fort bli mange ­«usosiale kutt» for å gi ­«skattelette til de rike». Men det s­temmer ikke.

De siste seks årene har Høyre vært pådriver for å gjøre nød­vendige endringer som mål­retter sosiale ytelser bedre, og ­endringer som gir raskere og ­tettere oppfølging av de som faller utenfor. Men vi har også skalert ned eller kuttet ut ordninger som enten ikke fungerer etter hensikten eller er ­utdaterte. ­Barnetillegg for pensjonister, ­altså i hovedsak til eldre menn som får barn med yngre kvinner, er en av de ordningene. Hjelpe­stønad 0 for kjøp av private ­tjenester i hjemmet, som ble opphevet av regjeringen Brundtland i 1992, overlevde helt frem til den ble fjernet i 2018. I mellomtiden har vi hatt en kraftig utbygging av kommunale tjenester som gir mer verdi enn hjelpestønaden til de som trenger det. Men det var aldri meningen at noen skulle få begge. Det er ikke usosialt å kutte noe, for å prioritere noe annet.

Mer til barna. Med Høyre i ­regjering, har vi sikret gratis kjernetid i barnehagen for alle to-, tre-, fire- og femåringer fra hjem med inntekter under 548.500 kroner i året, redusert foreldrebetaling og en maksgrense slik at foreldre ikke skal betale mer enn seks prosent av samlet skattbar inntekt for både barnehage og SFO.

Regjeringen har også tre­doblet pengene til den ­nasjonale tilskuddsordningen, fra 100 ­millioner i 2014 til 310 millioner i 2020. Denne ordningen sikrer blant annet sommerferier, ­aktiviteter og lån av sportsutstyr til barn. På denne måten sikrer vi at flere barn og ungdom får delta på viktige sosiale arenaer, som ferie- og fritidsaktiviteter, uavhengig av foreldrenes inntekt og sosiale situasjon.

Vi har økt barnetrygden for første gang på 20 år. Da ­Arbeiderpartiet satt i regjering, var engangsstønaden ved fødsel og adopsjon 47.877 kroner. Nå er den nesten doblet, og nybakte foreldre som ikke har en inntekt som gir rett til foreldre­penger får nå utbetalt 84.720 kroner. Vi har myket opp reglene for pleie­penger, slik at flere foreldre med syke barn slipper å kjenne på usikkerheten rundt egen økonomi i en vanskelig situasjon. Vi har endret reglene for bostøtte, slik at blant annet barns inntekt ikke kommer med i grunnlaget for støtten. Vi har også økt selve støtten, og nå får 18.000 barnefamilier opptil 8.000 kroner mer utbetalt enn før.

Prioriteringer. I tillegg er ­ventetiden for behandling på ­sykehus redusert, flere full­fører videregående skole og ­flere ­jobber heltid nå enn i 2013. ­Dette samtidig som vi har ­redusert skatter og avgifter. Men til tross for det så betaler de ti prosent rikeste rundt 40 prosent av ­personskatt i Norge, og det er faktisk litt mer enn under de rødgrønne i 2013.

Med Høyre i regjering så s­tiller vi opp for de som trenger det mest, samtidig som at de med de bredeste skuldrene bærer den tyngste børen. Det er ikke noen motsetning mellom velferd og skattelette, det handler om ­prioriteringer.