Ufrivillig deltid er et problem

På trykk i Sunnmørsposten 6. august 2019

En ikke fullt så snodig Ap-kamp
Å gå i fronten for å kjempe mot et problem som ikke eksisterer, virker bare snodig. Dette skrev Sunnmørsposten på lederplass allerede i april i år. Kommentaren var rettet mot Arbeiderpartiet, som hadde valgt midlertidige ansettelser som en av sine hovedsaker foran årets kommunevalgkamp, med premisset om at bruken av midlertidige ansettelser florerer.

Hadde dette vært riktig ville det vært en grunn til å løfte fanene igjen i kampen for å reversere endringen i Arbeidsmiljøloven som gir større adgang til midlertidige ansettelser. Problemet er at påstanden ikke stemmer. Lovendringen Solberg-regjeringen gjorde i 2015 har ikke fått en slik effekt. Andelen midlertidig ansatte har ikke økt. Da gir poenget med å mane kommunepolitikerne til kamp mot effekten av denne lovendringen liten mening. En effekt som ikke finnes. Skrev Sunnmørsposten. Den gang.

Denne uka begynte Arbeiderpartiet valgkampen med å fortsatt skremme med midlertidige ansettelser, som fortsatt ikke har økt, men la i tillegg til at vi nå står midt i en deltidskrise. Dette burde Sunnmørsposten har betydelig mer sympati for, da de samtidig mente at ufrivillig deltid var et viktigere tema å ta tak i. Problemet er at ferske tall fra SSB viser at de fleste nå går inn i heltidsstillinger, og kvinner nå jobber mindre deltid enn under de rødgrønne. En annen avis, Aftenposten, skrev faktisk at dersom vi har en deltidskrise nå, må vi ha hatt en deltidskatastrofe under Arbeiderpartiet, da langt flere jobbet deltid.

Men ufrivillig deltid er et høyst reelt problem, både for samfunnet og den enkelte. Ikke bare trenger vi at flere jobber mer og står lenger i arbeid for å opprettholde bærekraften for vår felles velferd. Det er misbruk av menneskelige ressurser og kompetanse når de som vil og kan jobbe mer ikke får det. Det går også utover handlingsrommet til den enkelte, valgmuligheter og frihet for familien. Dette gjelder særlig kvinner, som er overrepresentert i helse og omsorgsyrker. Dermed er det også et likestillingsproblem. Men å krisemaksimere hjelper ikke.

Noe av problemet ligger i organiseringen av turnusarbeid, der nattevakter og helgeturnus skal fylles opp. Når faste, heltidsstillinger er og skal være normalen i norsk arbeidsliv, vil det by på problemer å døgnbemanne et sykehjem dersom alle skal jobbe mellom åtte og fire. Å øke dagbemanningen på hverdager løser ikke helgebemanningen, særlig når det faktisk er mange som frivillig jobber deltid og ikke minst der man ikke kan ha så mange i grunnbemanningen at helgeturnus går opp, fordi det er også misbruk av knappe menneskelige og økonomiske ressurser å ha overbemanning på enkelte tidsrom, for å ha mange nok til å fylle helgevaktene.

Enkelte steder vil økning av grunnbemanningen være fornuftig. Få ned sykefravær, bruk av innleie og vikarer, slik at pengene blir brukt på så mange faste, hele stillinger som mulig. Dette krever først og fremst god ledelse. Dernest kunne det vært en idé å begynne å diskutere de forslagene arbeidstidsutvalget kom med nettopp for å løse deltidsfloka og behovet for døgnbemanning. Partene har stått i stampe i snart ti år. Problemet løses ikke gjennom bemanningsnormer og økt grunnbemanning alene. Det er mulig å gjennomføre moderate endringer i arbeidsmiljøloven som kan bidra til å løse problemet. Endringene av midlertidige ansettelser viste seg å være en problemløser som ikke førte til det mange fryktet, nemlig økt midlertidighet. Selv om Arbeiderpartiet krisemaksimerer deltidsutfordringen, så har både de og Sunnmørsposten rett i at det er en reell problemstilling. Høyre er klare for å diskutere reelle løsninger. I mellomtiden gleder vi oss over at stadig færre, særlig kvinner, faktisk jobber deltid og at det er stadig flere som faktisk vil jobbe mer og stå lenger i arbeid. Det trenger vi for å sikre velferdsstatens bærekraft for framtida, og det vil selvsagt Høyre bidra til.