Glassmaneter i Hebron

Yehuda viser frem bilder av hvordan hverdagslivet pleide å være
mens vi går gjennom den tomme hovedgata i Hebron. Foto: meg

- Please, please, please, ber den lille gutten som desperat forsøkte å selge oss ting. Det er vanskelig for familier å finne et levebrød her. Hebron sentrum finnes per definisjon ikke lenger. Ikke fordi det ikke er der. Alle hus og gater er intakt. Men på grunn av israelernes uslåelige logikk er gatene stengt for de fleste av Hebrons innbyggere.

Vi har fått en liten briefing om situasjonen i byen fra Yehuda Shaul fra organisasjonen "Breaking the Silence", og er på vei inn i byen. Gatene er stort sett tomme. En og annen bil kjører forbi, men langs hovedgata er det folketomt. Inntil vi kommer til krysset der palestinere nå får lov å krysse gata for å komme til andre siden. Det er der gutten står.  Det er det eneste stedet i hovedgaten han har lov til å stå. Hvorfor?

I 1994 drepte den ekstremistiske jøden Baruch Goldstein 29 muslimer og skadet 125 under bønn i en moske i Hebron. Dette utløste store demonstrasjoner på hele Vestbredden, hvor ytterligere 9 palestinere ble drept av israelske militære. Han ble hyllet av jødiske settlere som en helt og martyr, og han har et eget minnested der graven er plassert og besøkes daglig. Israelske myndigheter, i motsetning til palestinske myndigheter og deres ekstremister, fordømte angrepet og forbød den ultranasjonalistiske Kach-bevegelsen som Goldstein tilhørte.

Men for å beskytte jøder mot eventuelle hevnangrep ble enkelte gater og områder i Hebron, der hovedsakelig palestinere bodde og hadde butikker, forbudt for palestinere. Dersom jøder blir angrepet av palestinere blir palestinere utsatt for kollektiv straff. Dersom en jøde dreper palestinere, blir palestinere også utsatt for kollektiv straff.

Hovedgata Al-Shuhada ble stengt fullstendig for palestinere, og det er fortsatt ulovlig for dem å kjøre motoriserte kjøretøy i området. Alt av virksomheter gikk tapt, og inngangsdørene til husene som vendte mot gata ble sveiset igjen. Folk må fortsatt gå innbakdøra eller over og gjennom tak for å komme til sine egne hus. De med penger eller familie andre steder har flyttet for lenge siden. Kun de fattigste uten muligheter er igjen. For å komme fra ene siden til den andre, måtte palestinere tidligere gå over en time for å komme rundt. Nå er det tillatt å krysse gata fra en side til den andre. Det er ingen barrierer der. Palestinerne vet utmerket godt hvor de har lov å bevege seg. Derfor er det ikke mange meterne jeg trenger å gå for at gutten ikke lenger kan følge etter. Selv uten soldater til syne tør han ikke nærme seg. Jeg føler meg slem for at jeg ikke kjøper noe. Men jeg misliker å kjøpe ting jeg ikke trenger som veldedighet.

Det er den klassiske historien om tusenvis av glassmaneter som strander i vannkanten, og en forbipasserende ser en mann som plukker opp og kaster ut en etter en av manetene.

 - Hvorfor gjør du det, spør han, det er jo tusenvis. Du klarer ikke hjelpe alle uansett. I det store og hele betyr det ingenting.

 - Det har du rett i, svarte mannen og kastet ut en til. Men for de få jeg redder, så betyr det alt.

Ingen av oss reddet noen maneter langs ruten vi tar i Hebron. Det hadde kostet så lite å kjøpe den dumme veska gutten holdt frem. Hvorfor gjorde jeg ikke det?

Klokka har enda ikke blitt 12 på dagen. Og dette er bare dag to.

---

Bare dager etter at vi har besøkt Hebron, bryter en palestinsk gutt seg inn hos jødiske settlere i Kiryat Arba utenfor Hebron og dreper en sovende 13-årig jente. Gutten blir skutt og drept, som ved alle knivstikkingene vi har hørt om det siste året. Det er i og rundt Hebron disse har funnet sted. Som straff ble landsbyen den mistenkte gjerningsmannen kom fra sperret på ubestemt tid. Israels statsminister Netanyahu sa også at de vil vurdere å frata gjerningmannens familie arbeidstillatelser og at familiens hus skal rives. Venner og familie til drapsmannen hyllet han som en martyr og helt på Facebook-siden hans i etterkant av drapet. IDF har blogget om drapet (advarsel: bilde av soverommet til jenta etter drapet).

Bloggpost fem fra tur til Israel og Palestina organisert og betalt av Kirkens Nødhjelp.
Les også: 
1. Shalom, Israel!
2. Satans raketter
3. The wall - part 1  
4. Å bryte stillheten

Å bryte stillheten

Bilde fra utstillingen til Breaking the Silence.

- Det er heeelt sikkert tilfeldig, sa Yehuda Shaul sarkastisk i det vannsprederne rundt bordet vi hadde satt oss på plutselig popper opp og vannet begynner å flomme rundt oss. Han vinker til de israelske soldatene som står rundt, og de viser surt tommel opp tilbake.

Man kan lett bli litt paranoid når man besøker Vestbredden og Hebron. Yehuda trekker på skuldrene. Det kan jo faktisk hende at vannsprederne var satt på automatisk kl 10:22 på en tirsdag formiddag. 

Han er en av grunnleggerne av organisasjonen ”Breaking the silence” og er et kjent fjes i Hebron. Det er ikke få som stopper bilen eller kommer bort til han for å skjelle han ut i løpet av de timene vi går sammen med han. Organisasjonen består av tidligere soldater fra Israel Defence Forces (IDF), som siden 2004 har publisert bilder og vitnesbyrd om hvordan israelske soldater trakasserer og undertrykker palestinere i de okkuperte områdene. Organisasjonen hevder at overgrepene ikke er enkeltstående hendelser fra soldatene i IDF, men snarere en bevisst og villet strategi fra israelske myndigheter. De har som mål at palestinerne hele tiden skal kjenne på militær tilstedeværelse, ”make our presence felt”. Som en kollega av Yehuda skriver i et innlegg i Jerusalem Post:

These operations are designed to “remind” the civilian population that we are there at all times, always watching them. These types of operations include patrols in populated streets at all hours of the day and night, during which shots are fired in the air for no reason, stun grenades are thrown into random alleyways and homes are entered indiscriminately. Within this context, it makes no difference whether we break the door of the house or knock on it politely. Either way, we fulfill our role as another screw in the machine that positions rulers retaining all the power on one side, with subjects stripped of all basic rights on the other. This is an unethical, unjust reality that we soldiers could not change. 

Yehuda sier han elsker Israel, og er villig til å dø for landet sitt. Han tjente selv de obligatoriske tre årene (to for kvinner) i Israel Defence Forces under den 2. intifadaen på begynnelsen av 2000-tallet, og var stasjonert i Hebron to ganger. Han har ikke noe problem med at Israel må vise styrke, gitt at de er omgitt av fiendtlige nasjoner med terrororganisasjoner som ikke bare sier de vil utslette det jødiske folk, men også aktivt utfører terrorangrep som bekrefter akkurat det.

- Jeg er ikke naiv, sier han og fortsetter; Jeg tror bare ikke vi legger et godt grunnlag for fred og sikkerhet gjennom måten vi behandler mennesker på i de okkuperte områdene.

Organisasjonen "Breaking the Silence" (BtS) er kontroversielle i Israel, for å si det mildt. Med rette. Hoveddelen av deres vitnesbyrd om hendelser og overgrep er anonyme. Med den hjemlige debatten om Doremus Schafer og hans mediekritikk i et åpent, liberalt demokrati, så kan vi jo bare tenke oss hvordan BtS blir mottatt i de politiske miljøene. Anonymiteten gjør at IDF og myndighetene ikke får etterforsket beskyldningene om overgrep og krigsforbrytelser, sier kritikerne. Vi har 70 ekssoldater som har stått frem med navn, samt at alt vi rapporterer på kan krysssjekkes fra flere kilder, svarer BtS, som oppfordrer myndighetene til å etterforske alt, inkludert dem selv.

BtS blir avvist som en venstrevridd, regjeringsfiendtlig organisasjon. For alt jeg vet er de det, selv om Yehuda på ingen måte ga inntrykk av det (annet enn å gå i åpne sandaler, noe ingen konservative med respekt for seg selv gjør...). Spørsmålet er ikke om de er venstrevridd eller ikke. Snorre Valen er venstrevridd. Han har likevel rett når han kaller Saudi-Arabia et "skrekkregime". Jeg lytter gjerne til venstrevriddes problembeskrivelser, jeg. Det er løsningene deres jeg stort sett ikke har noe til overs for. Men som sagt. Breaking the Silence sier selv de ikke er partipolitiske. Og det er jo synd om man må være venstrevridd for å mene at å sette folk med hette over hodet på et stekende fortau i 35 grader i timesvis er galt. Men det er dette BtS forteller om. Soldatene innrømmer at de gjør det. Ikke som enkeltstående overgrep av en og annen tropp som gjør feil og får refs for det. Men som en del av sitt daglige virke. Det er dette Breaking the Silence vil ha en debatt om og helst endring av.

Norge gir penger til organisasjonen. Det samme gjør Storbritannia og EU. Israel har protestert mot at fremmede makter finansierer det de oppfatter som en regjeringskritisk organisasjon, og finansieringen kan bli forbudt i løpet året.

---

Les mer om Israel Defence Forces her - og deres code of conduct. Vi var, som skrevet tidligere, i Jerusalem under ramadam, og det var israelske soldater som sørget for sikkerhet og god flyt inn og ut av fredagsbønnen i de to store moskeene. Gubben fikk stort sett ta bilder av dem når han spurte, og de poserte villig vekk, smilende og spøkende. Som BtS understreker - det er ikke soldatene det er noe galt med, det er systemet.

Lurer på hva den israelske soldaten tenker når han ser hva barna leker?
Foto: Breaking the Silence

Bloggpost fire fra tur til Israel og Palestina organisert og betalt av Kirkens Nødhjelp.
Les også: 
1. Shalom, Israel!
2. Satans raketter
3. The wall - part 1

The Wall - part 1

Muren. Åtte meter med piggtråd og vakttårn. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Selv om det er relativt stille denne morgenen, er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan det er å stå i kø i kvelende hete mellom betongvegger og under blikktak for å komme seg gjennom checkpoint 300 til arbeid eller lege. Dette er hovedovergangen mellom Jerusalem og Bethlehem for palestinere som jobber på israelsk side.

Morgenkø ved checkpoint 300 - foto: Nearthejordanvalley

Muren som omkranser den er åtte meter høy og ble bygget under den andre intifadaen, i årene 2000 til 2003. Mange mener «anti-terror»-muren, som den også kalles, førte til slutten på voldsbølgen som fulgte av intifadaen. De som denne sommeren for en gangs skyld har ønsket agurknyheter velkommen på grunn av terrorangrepene i Europa, kan forsøke å se for seg terrorangrepene ganget opp med ti – og alle utført innenfor Hedmark fylke. Skolebusser, kollektivknutepunkter, diskoteker, kjøpesentre og grenseoverganger ble rammet. Den yngste selvmordsbomberen var en 16 år gammel gutt, som drepte en annen tenåring og en eldre mann. Det er estimert at rundt 1,000 israelere, 3,000 palestinere og 64 utlendinger ble drept i terrorangrep i årene mellom 2000 og 2005. Tall fra menneskerettighetsorganisasjonen B’Teselem opp til 2008 viser at på israelsk side var 68,3 % av de drepte sivile. På palestinsk side er sivile (eller definert som «ikke aktiv del av hendelser») på 46,4 %. Vi vet jo alle hva som dør først i krig – det er rimelig å være kritisk til det meste som blir presentert som fakta. Men muren blir i hvert fall ansett for å være et av de mest effektive sikkerhetstiltakene mot terror fra palestinsk side.

Den omstridte åtte meter høye muren skal i teorien gå langs den såkalte «grønne linjen», våpenstillstandslinjene fra 1949 som ble etablert mellom Israel og naboene Egypt, Jordan, Libanon og Syria i etterkant av den arabisk-israelske krigen i 1948, og blir 708 kilometer lang når den er ferdigstilt. Omstridt er for øvrig et for vagt begrep. Selv om den er omstridt på eller innafor den grønne linjen, så er den lovlig i henhold til internasjonal lov, uansett om du liker det eller ikke. Muren kan forsvares uten problem. Der den er på den grønne linja.

Problemet er at den ikke bare er på den grønne linja. Israelerne annekterer 9.5 prosent av det totale landområde på Vestbanken, som er palestinsk. Enkelte steder er muren «bare» bygget komfortabelt rundt mindre utstikkere, som ved den hebraiske matriarken Rakels grav, andre steder går muren hele 18 kilometer inn på palestinske områder. Det er fullt mulig å sympatisere med troende, som med all sannsynlighet ville fått rett i at Rakels grav ville blitt vandalisert og ødelagt dersom muren ble bygget med den utenfor. Men i henhold til den internasjonale domstolen og FN, så er den delen av muren som bygges på Vestbredden ulovlig. Det burde egentlig ikke være noe å diskutere. Det er mulig å være for muren, så lenge den plasseres på israelsk side. For oss som mener eiendomsrett er en grunnleggende rettighet, er annektering av land brudd på grunnleggende rettigheter.

(Historien om annekteringen av området rundt Rakels grav er for øvrig interessant lesning - og beskrivende for hvordan israelske ekstremister opererer uten myndighetenes velsignelse, men likevel med deres beskyttelse. Kommer tilbake til det i en annen bloggpost.)

Muren er en kollektiv straff mot den palestinske befolkningen for terrorhandlinger, som har ført til at mennesker har mistet hus og hjem, levebrød knytta til landområdene som blir annektert, rundt 28 000 palestinere havner på «feil» side. I tillegg til dette, men det er uavhengig av plassering, mener Verdensbanken at Vestbredden taper rundt 185 – 229 millioner dollar i året på barrierene. Det kan man jo blåse av dersom man mener at å redusere økonomiske muligheter og muligheter for arbeid for vanlige folk styrker muligheten for fred og sikkerhet for Israel. Og det er vel en del av dere som leser dette, vil jeg tro.

Men de som står i kø denne morgenen for å vise fingeravtrykk, id-kort og arbeidstillatelse er tross alt heldige. De har lønnet arbeid. Vi som ser hvite, rene og pene ut, viftes utålmodig gjennom i sikkerhetskontrollen. Vi er i følge med EAPPI, den økumeniske organisasjonen som driver et følgeprogram, der deltakere fra ulike kirker og land rekrutteres som observatører for å følge palestinske skolebarn, gjetere, bønder og hva det måtte være, inn i de områdene der de utsettes for mest trakassering fra israelere. De sier vi er litt sent ute når vi er der halv syv. Folk begynner å komme rundt fire-femtiden om morgenen for å være sikre på å komme gjennom for å rekke jobben.

Oppdatering fra følgeprogrammet EAPPI ved Checkpoint 300. Foto: Kirsti Næss

En gang i året får olivenbøndene høste fra sine egne trær i det annekterte området. Jeg har hørt Israel-venner snakke om produktkvaliteten mellom de late palestinerne og driftige israelerne. Hvis vi nekta israelerne å kultivere sin egen mark, men kun høste det som overlever uten tilsyn resten av året, så kunne vi jo kanskje sammenlignet. Og unnskyldningen om at muren må bygges inn i de okkuperte områdene på grunn av topografien er flere steder ganske snodig.

Vi skal senere kjøre langs muren og se på hvordan den bygges rundt boligområder og påvirker dagliglivet til palestinske familier. Men først må vi få oss frokost, så skal vi møte organisasjonen "Breaking the Silence" i Hebron. Klokka var nå rundt åtte om morgenen.

Muren snor seg snodig rundt. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Bloggpost tre fra tur til Israel og Palestina organisert og betalt av Kirkens Nødhjelp.
Les også: 
1. Shalom, Israel!
2. Satans raketter

Satans raketter

Ramadan-kanon... Really?

Jeg holder på å få hjerteinfarkt da det plutselig smeller i det vi skal gå inn på restauranten der vi skulle møte representanter fra den norske, svenske og danske ambassaden.

- Å, ja, det glemte vi å si, sier en i reisefølget lystig, de markerer solnedgangen med å fyre av en rakett eller kanon under ramadan i Jerusalem. Det er signalet om at det er lov å begynne å spise.

Virkelig?

Her er en idè: hva med å ikke markere solnedgang under ramadan med noe som høres ut som en bombe?

Bare et forslag. (Les mer og se video her)

Gruppen med to parlamentarikere fra Norge, Sverige og Danmark har allerede vært på informasjonsmøte hos Kirkens Nødhjelp og deres respektive representanter fra de tre landene. Briefingen om folkeretten og implikasjoner i forbindelse konflikten i Israel og Palestina tok en litt uventet vending da en av våre nordiske kollegaer stilte følgende spørsmål:

- Har det vært krig her?

Oi. Jeg tenkte for meg selv at dette kan bli en lang kveld. Da jeg gløttet bort på min norske kollega, Jette Christensen fra Arbeiderpartiet, så jeg at hun hadde sluttet å tygge på vannmelonen vi ble servert og så stumt på spørsmålsstilleren. En annen fulgte opp.

- Men altså, hvis det har vært krig og Israel vant den krigen, er det ikke sånn at vinnerlandet får områdene de gikk inn i?

Wikipedia er åpenbart ikke tilgjengelig i hele Norden for de som har lyst til å lese seg litt opp før man skal ut og reise. Jeg får litt lyst til å minne våre danske kollegaer om at Danmark tapte Norge til Sverige, uten sammenligning for øvrig, og at vi deretter ble en egen nasjon. Men så er vi heller ikke et hellig land der profeter og stamfedre for verdensreligioner er begravet.

Det sies av hvor du står i Israel og Palestina-konflikten kommer an på hvilket år du velger deg som utgangspunkt. Her har jeg må jeg nesten bruke et avsnitt på begrepet ”Israel-venn”. Jeg ser på meg selv som en som støtter staten Israels eksistens og rett til å forsvare seg. Jeg klarer ikke helt å ikle meg drakten som ”Israel-venn”, like lite som ”Sverige-venn” eller ”USA-venn”, selv om jeg er tilhenger av begges rett til eksistens og å forsvare seg selv. Og selv om det i fjor kunne vært fristende å bygge en mur langs grensa, for eksempel ved Storskog, mener jeg at det i så fall er lurt å holde muren innenfor Norges grenser – ikke begynne å annektere land fordi det passer Norge – eller føre opp bosettinger i Jämtland og Herjedalen fordi vi dette historisk sett er norske områder. Men som sagt – så er heller ikke Olav den Hellige begravet i Jämtland eller profeter steget til himmelen fra Herjedalen. Vi skal vel bare være glad til for at det gikk som det gikk, ellers hadde vi hatt 120 000 flere trøndere i landet.

Nok om det. Briefingen avsluttes på overtid, og vi skal altså på middag i den arabiske delen av gamlebyen i Jerusalem, hvor diskusjonene og spørsmålene fortsetter. Det er feststemning ute i gatene etter solnedgangen utenfor. På vei hjem til hotellet fortelles det at kanonen går av både ved solnedgang og soloppgang under ramadan. Det var nyttig informasjon da jeg noen timer senere hoppet flere meter i senga da sola sto opp.

- Satans raketter, tenkte jeg. Og er vel ikke den første i Israel og Palestina som har tenkt akkurat det.


Bloggpost to fra tur til Israel og Palestina organisert og betalt av Kirkens Nødhjelp.
Les også: Shalom, Israel!

Shalom, Israel!

Mitt første bilde av det lovede land.

- How do you know I’m a doctor?
- Your mother told me.
- Oh, she wastes no time, does she.

Den unge legen rister leende på hodet. Vi sitter i ankomsthallen i Tel Aviv og venter på bagasjen. Jeg satte meg ved siden av henne for å takke for hjelpen på veien. Hun var en av flere som reiste seg for å tilby plassen sin på shuttlebussen til flyet i Brussel da de så jeg gikk med krykker. Etterpå har jeg merket at hun hele tiden har vært i nærheten for å tilby hjelp. Moren hennes hvisket raskt at ”she’s a doctor” på vei inn ut av flyet, som for å forklare hjelpsomheten.

Å brekke beinet fire uker før jeg skulle til Israel og Palestina med Kirkens Nødhjelp var alt annet enn optimalt. Det fikk jeg kjenne litt ekstra på da jeg humpet i full fart for å rekke flyet i Brussel. Jeg skal ikke sutre for mye over Brussel Airlines, men her er et råd; pakk skift for to dager i håndbagasjen. Du skal ha mer enn flaks for å få hele bagasjen med deg fra flyplassen når du lander. Jeg fikk den ikke. Men nok om det.

Det viser seg at legen og moren ikke er turister slik jeg trodde, men er fra Israel. Jeg føler at jeg kanskje overlumper henne litt da jeg forteller at jeg er norsk parlamentariker som skal til Vestbredden sammen med fem andre skandinaviske politikere for å få mer innsikt i Israel og Palestina-konflikten. Jeg spør rett ut hvor hun står.

Litt nølende svarer hun at hun alltid hadde følt med empati for palestinerne og deres sak. At hun var liberal og åpen for andre mennesker. Men det snudde da de fyrte raketter som rakk langt inn mot forstedene til Tel Aviv.

 - Det skjer noe med deg når du ligger under et bord med hendene over hodet og tror du skal dø.

Jeg tenker i mitt stille sinn at slik føler nok en del det i Gaza også, men sier ingenting. Jeg er her for å lytt og lære, men mener og har alltid ment at Israel har rett til å forsvare seg og har en særstilling på grunn av sine fiendtlige naboer. At israelerne som regel treffer når de svarer på palestinske rakettangrep, fordømmer jeg ikke. Det er jo ikke det at palestinerne ikke forsøker å drepe når de fyrer rakettene sine inn på sivile mål i Israel.

Morens engelsk begrenser seg til å uttrykke stolthet over datteren med å kunne fortelle hele verden at hun er lege. Men hun ser allikevel ut til å skjønne hva vi snakker om, og nikker stille mens hun ser på oss. Legen smiler og sier at hun håper turen er lærerik og at jeg får oppleve landet fra sin beste side. Igjen tenker jeg i mitt stille sinn at jeg tror hun antakeligvis ER landet fra sin beste side. I skrivende stund husker jeg ikke hvordan hun så ut, men jeg mener hun var ubeskrivelig vakker. Hadde jeg sett henne i en folkemengde ville jeg neppe kjent henne igjen.

Hun og moren tilbyr seg å vente med meg til bagasjen kommer (det ville jo vært interessant, da kunne vi ha snakket sammen i to døgn), men jeg tenker de skal få lov å komme seg hjem. Jeg takker igjen for hjelpen og angrer fortsatt på at jeg ikke ga henne en klem. Det er en dyp sannhet i det at det er landene du besøker, men møte med menneskene som gjør mest inntrykk.

Bloggpost èn fra tur til Israel og Palestina invitert og betalt av Kirkens Nødhjelp.