Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

mandag, november 28, 2016

Problemer som ikke løses, skaper populisme

Faksimile fra Aftenposten.

Kronikk publisert i Aftenposten 17. november 2016, bak betalingsmur på nett.

Politisk korrekte globaliseringstilhengere og salongliberalere med et positivt syn på innvandring skal ha fått svar på tiltale. Flertallet vil ikke ha det. Elitenes forakt for eller manglende evne til å sette seg inn i folks hverdag er blitt synlig.Den tause majoriteten fikk nylig en stemme i Aftenposten av EU-motstanderen som skrev at hun fryktet for sine barns fremtid og blir stemplet som rasist.

Et velbegrunnet raseri?

Ifølge politisk redaktør i avisen Nordlys, Skjalg Fjellheim, var valget i USA et protestvalg mot hele den liberale eliten og en politisk klasse som lever privilegerte liv avskjermet fra den virkeligheten velgerne opplever. Han mener vi ser samme tendens også i Norge, og han er ikke alene.

Flere peker på økende forskjeller, tap av arbeidsplasser til globaliseringen og en maktelite uten bakkekontakt.

Forsker Asle Toje mener maktelitens hyllest av globaliseringen har skapt et velbegrunnet raseri blant Europas borgere, som opplever globalisering som en forverring. Han kan ha rett i at mange opplever det som en forverring, og for noen stemmer det nok også. Men har norske borgere grunn til å rase?

Globalisering som syndebukk

Mange utfordringer som følge av økt internasjonal konkurranse og globalisering burde vært løst nasjonalt, men politikere i Storbritannia og USA har brukt EU eller globalisering som syndebukk for egen mangel på løsninger. De politiske virkemidlene som trengs er hovedsakelig nasjonale – og begynner med et omfordelende skattesystem som finansierer grunnleggende velferdsgoder som rimelige helsetjenester av god kvalitet, skole og utdanning som gir muligheter til alle og arbeidsmarkedstiltak som hjelper folk inn i eller tilbake til arbeidslivet. I motsetning til land som Storbritannia og USA, er det tverrpolitisk enighet om disse virkemidlene og de er blitt brukt.
Norge ligger helt i toppen i verden når det gjelder økonomisk likhet, selv om forskjellene har økt noe de siste 20 årene.

I motsetning til i USA og Storbritannia har alle nordmenn tatt del i lønnsutviklingen. Ifølge Senter for lønnsdannelse økte lønningen fra 2006 til 2015 med 42,1 prosent. Riktignok økte lønnen mer for de ti prosent med høyest lønn, med 46,4 prosent. Men også de ti prosent med lavest lønn fikk en lønnsvekst på 24,2 prosent. I motsetning til USA har alle tilgang på rimelige helsetjenester, barnehager og en god, offentlig skole.

Kostbar antidumping tariff

Globalisering har helt riktig ført til utflytting av industriarbeidsplasser, og økt internasjonal handel har ført til tøffere konkurranse. Norge har i stor grad klart å erstatte gamle industriarbeidsplasser med nye jobber, og selv etter utflytting av industri, innføring av ny teknologi og fall i oljeprisen som krever strukturelle endringer, har vi forholdsvis lav arbeidsledighet sammenlignet med mange andre. I USA har politikerne neglisjert de som har mistet jobben som følge av globalisering.

I motsetning til gjennomsnittet av OECD-landene, som bruker 0,6 prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på arbeidsmarkedstiltak, bruker USA bare 0,1 av sitt.

Globalisering og handel skjøt særlig fart etter at Kina ble en del av Verdens handelsorganisasjon i 2001. Donald Trump har truet med straffetoll på kinesiske varer for å beskytte amerikanske arbeidsplasser. Men ifølge den anerkjente tenketanken Peterson Institute ble kostnaden for amerikanske forbrukere da Barack Obama innførte antidumping tariffer mot kinesisk produserte bildekk i 2009 på rundt 9,3 milliarder norske kroner. Det er 7,6 millioner kroner for hver av de 1200 arbeidsplassene tariffen «reddet». Det er ikke bærekraftig politikk.

De fattigste taper mest

En studie fra 2014 viser at folk med høye inntekter ville tapt 28 prosent av sin kjøpekraft hvis man stengte grensene for handel. Men det oppsiktsvekkende med studien, som inkluderer 40 land, derav 13 utviklingsland, var at den viste at de ti prosent fattigste ville tapt hele 63 prosent av sin kjøpekraft ettersom de forbruker mer importerte varer.

Globalisering har sine negative effekter og de skal vi definitivt ta på alvor, men disse overgås stadig vekk av de positive.

Men det forutsetter at politikere nasjonalt sørger for inkluderende vekst, god omfordeling og bruker de virkemidlene de har for å bøte på utfordringene globalisering og automatisering faktisk gir.

Kommentatorer og samfunnssynsere skaper altså en forestilling om at nordmenn har grunn til å dele Trump-velgernes frustrasjoner til tross for at det ikke er grunnlag for det. Der mange norske velgere derimot har bekymringer som ikke anerkjennes som legitime, er på asylinnvandring og dens kostnader. Dersom Europa gir inntrykk av at alle migranter er velkomne som flyktninger, motiverer vi ikke bare til farefull ferd over Middelhavet, men overstrekker kapasiteten til å hjelpe – enten det er i nærområdene eller gjennom å gi faktiske flyktninger et nytt liv i Norge.

Vern om liberale verdier

Da holder ikke Hadia Tajiks banale selvransakelse da hun oppdaget at hun ikke berørte sine lyttere da hun holdt foredrag om ansattopsjoner og statlige lånegarantier i stedet for å snakke om «livet deres». I hennes kronikk i Aftenposten stilte hun spørsmål om hvor ofte møter vi folk vi er grunnleggende, verdimessig uenig med. Hun sitter mellom to stortingsrepresentanter fra Frp, så jeg skulle tro at for hennes del var svaret daglig.

Regjeringspartiet Frp er definitivt en del av «makteliten», og har kanskje vært det partiet som nettopp har gitt en stemme til den virkeligheten mange velgere opplever.

Dersom varsellampene blinker for selvinnsikt og forståelse, så bør det blinke kraftig hos dem som konsekvent stempler meningsmotstandere i stedet for å argumentere mot dem. Problemer som ikke løses, skaper populisme. Men å skape et bilde av at Norge, som fortsatt kåres til et av verdens beste land å leve i, er i samme situasjon som USA, nører opp under den proteksjonistiske populismen som virkelig kan gi oss problemer. Dersom det finnes en taus majoritet som frykter for sine barns fremtid, så må politikken begrunnes bedre. For er det en tid vi virkelig trenger å stå sammen om vårt liberale verdifellesskap i vesten, så er det nå. Frykt avler frykt og må møtes ærlig, uredd og med argumenter, ikke gjennom en falsk virkelighetsforståelse som virker enda mer polariserende.

torsdag, november 24, 2016

Presse, populisme og politikk

Faksimile fra TV2.
En statsminister som spiller Pokemon og innkaller til pressekonferanse da favorittartisten døde og en statsråd som tror hun er flyktning i Middelhavet. Ser man denne regjeringen utenfra så ser den jammen rar ut. Ikke så rart. Mye som skrives er da heller ikke sant.

Vi har en statsminister som har spilt Pokemon. Det får så være. At Arbeiderparti-politikere godter seg over det har vel mest med å gjøre at de selv mente det var lurt å gå til media med at de brukte store deler av dagen sin på Pokemon i sommer. Når Arbeiderpartiets gruppe mener dette er fornuftig tidsbruk for dem selv, så vil jeg anta at de synes det er greit at landets statsminister også «gotta catch’em all». Det hun derimot ikke gjorde, var å kalle inn til pressekonferanse da artisten Prince døde. Statsministeren er er som kjent fan av Prince. Men det var NTB som i sin hastemelding til alle redaksjoner fikk det til å høres ut som en innkalling til pressekonferanse, som kritiske journalister prompte delte på Twitter som skapte storm. I stedet for å spørre om landets statsminister faktisk innkaller til pressekonferanse i statsministerboligen fordi favorittartisten hennes er funnet død, synes for eksempel Dagsavisens debattvikar Vidar Kvalshaug at det var innafor å skrive om meldingen. Fra NTBs «Statsminister Erna Solberg vil være tilgjengelig for pressen i statsministerboligen fra kl 21 i forbindelse med dødsfallet til artisten Prince» til «Statsminister Erna Solberg vil være tilgjengelig for pressen i statsministerboligen fra kl 21 i forbindelse med dødsfallet til asylsøkere som blir sendt ut». Så la oss for all del ta debatten om polarisering.


Sylvi Listhaug er en kontroversiell statsråd. En hvilken som helst person statsministeren hadde satt i posisjonen som integreringsminister ville vært det. Jeg forstår statsministerens valg. Listhaug er en tøff dame med bein i nesa, som også er hyggelig og sjarmerende når du møter henne. Du trenger en som er hardhudet nok til å stå i det som kommer av kritikk. I 2008 demonstrerte AUF, Arbeiderpartiets ungdomsparti, sammen med flere utenfor Arbeiderpartiets landsstyremøte. De kalte sin egen regjerings politikk for uakseptabel og rasistisk. Asyltiltakene SV, Sp og Arbeiderpartiet innførte lignet mye på de tiltakene som ble innført i 2004 av daværende kommunalminister Erna Solberg. Den gang mente SVs Heikki Holmås at Solberg hadde «blod på hendene» for sin politikk. Fire år senere førte hans regjering den samme politikken. I 2012 sammenlignet satirenettstedet 5080.no Jens Stoltenbergs holdning til utsendinger av asylbarn med Anders Behring Breiviks uttalelser om terrorofrene – grusomt, men nødvendig. Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen sendte altså ut asylsøkere med avslag. Med mindre man vil ha åpne grenser, som alle som deltar i innvandringsdebatten påstår at de ikke gjør, skal ikke asylsøkere som ikke oppfyller kravene om å få status som flyktning få opphold i Norge. Uavhengig av om de har barn eller ikke. Det er de voksnes ansvar å sørge for sin families ve og vel. Å ønske seg et bedre liv i et annet sted enn det ens eget land kan tilby er både legitimt og forståelig. Men så lenge vi opererer med nasjonalstater, så er faktisk en av nasjonalstatens oppgaver å regulere migrasjon i forhold til landets behov og muligheter for å tilby migranter muligheter og velferd. Asyl, derimot, skal innvilges dersom søkeren oppfyller kravene for å få et annet lands beskyttelse. Alle som søker asyl skal ikke innvilges dette. Selv SV, Venstre og KrF innser dette og sier de er enige. Likevel er støyen i norsk asyl- og innvandringsdebatt høy. Det er ikke noen ny polarisering de siste årene. Med unntak av Dagsavisens debattvikars agg mot statsministeren, har jeg for eksempel ikke sett noen seriøse samfunnsdebattanter påstå at Sylvi Listhaug har blod på hendene, og AUF har ikke demonstrert utenfor Høyres eller FrPs landstyremøter. Enda.

Men har Sylvi Listhaug duppet rundt i Middelhavet i oransje overlevelsesdrakt i den tro at hun fikk innsikt i en båtflyktnings frykt og håp?

Nei. Selvsagt har hun ikke det. Men både Redningsselskapet og statsråden burde sett at deres tradisjon for å ha med en politiker for å vise frem sitt arbeid ville bli satt i sammenheng med nettopp båtflyktningene noen kilometer unna. Dermed lå ballen foran mål og kritikerne kunne score billige poenger ved å fremstille det som om Listhaug prøvde seg som båtflyktning. Men det statsråden faktisk sa til Dagbladet etter å ha prøvd overlevelsesdrakten var at «når du har på overlevelsesdrakt blir det en helt annen situasjon enn dem som opplever det her på ekte, men øyeblikket man ser en sånn båt hvis man holder på å drukne, må være helt fantastisk».

Også overfor NTB gjorde hun det samme klart:

– Du kan ikke sette deg inn i situasjonen som flyktningene er i, men man kan se det fra det perspektivet, hvordan det er å ligge i vannet på den måten. De har jo ikke overlevingsdrakt, så det vil ikke være sammenlignbart. Men jeg fikk se hvordan personalet her jobber, sier hun.

Og det siste var jo grunnen til at hun var der. Redningsselskapets generalsekretær, tidligere Arbeiderparti-politiker Rikke Lind, tok Listhaug i forsvar og sa det var mannskapet på redningsskøyta som utfordret henne til å hoppe i havet.

– Det er helt vanlig at vi utfordrer politikere til å bli kastet på sjøen. Det å bli plukket opp i en mann-over-bord øvelse er noe vi øver på langs hele kysten, hele tiden. Politikere fra alle partier, inkludert Erna Solberg, har gjort det, sa Lind til VG.

– Vi utfordret Listhaug til å delta i øvelsen, og synes det er sporty gjort av en statsråd å lære hvordan vi jobber med livredning.

Sosiale medier er nå en gang sosiale medier, så saken ble plukket opp av internasjonal presse og til slutt latterliggjort i det amerikanske satireprogrammet «The Daily Show». Om ikke annet sørger vel dette for at ingen politikere igjen blir villige til å stille opp for å skaffe oppmerksomhet rundt Redningsselskapets viktige arbeid. Hvorfor politikere må hive seg i sjøen?

Hvordan får du ellers norske medier til å gidde å dekke saken...

Mener Listhaug at flyktninger blir båret på gullstol til Norge?

Se ovenfor. Hun kjenner med andre ord godt til den farefulle ferden mange asylsøkere og migranter legger ut på. I klippet der Listhaug snakker om at integrering også krever en egeninnsats, skal du være ganske vrangvillig for å tolke det som om det er flyktningenes ferd til Norge som beskrives. Eller som kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skrev i sin spalte i Morgenbladet: "Paradoksalt nok blir Listhaug kanskje «klarere» – eller mer bastant – enn hun egentlig er når budskapene filtreres gjennom mediene. Utsagnet om innvandrere og gullstol er et eksempel. Det kommer klart frem av klippet at Listhaug snakker om integrering, og at ingen kan integreres uten en viss egeninnsats."

Når denne typen filtrering og hardvinkling skjer gang på gang fra medienes side, akselerert av dynamikken fra sosiale medier, så er det ikke rart at mange ikke tar ordet i innvandringsdebatten og bare er glad for at noen andre orker. I en meningsmåling fra august i år mente hele 59 % av Sylvi Listhaug gjør en god jobb med å håndtere innvandring. Antallet som mente hun gjorde en dårlig jobb var nede på 26 %. Dette kan selvsagt ha endret seg siden. Men at folk flest mister tillit til tradisjonelle medier og søker andre kilder er skremmende, men burde ikke overraske. Medienes evne til å ta selvkritikk er vel på linje med Sylvi Listhaugs. Når Ayesha Wolasmal kaller Listhaug "Dronninga av trolletariatet" i VG, så er det altså 59% av Norges befolkning som beskrives som troll. Mindretallet er den "opplyste eliten".

VG skrev i fjor at innstramningsforslagene fra regjeringen var nødvendige, men presiserte at det var godt innhold, men dårlig stil fra Listhaug, med henvisning til gullstol-utsagnet. Selv de som er enige i en fornuftig asylpolitikk fremmer altså vrangsyn. Det virker som om mange er villige til å tillegge Sylvi Listhaug alt og ingenting. Det må føles blodig urettferdig, både for henne og hennes tilhengere. Men de skal ha det – hun gjør seg ikke lett å like for de som i utgangspunktet faktisk er uenige med regjeringen. For det er tross alt regjeringens politikk, ikke Sylvi Listhaugs.

Undertegnede er til og med enig med regjeringens politikk, men også jeg mener statsråden er langt utenfor når hun kaller kritikere for «hylekor», mener likestillingspolitikk fremmes av en «feministelite» og bruker en særdeles kritisk artikkel om Norges utsendinger i The New York Times som et eksempel på positiv oppmerksomhet rundt norsk asylpolitikk. Jeg mener igjen det er vrangvilje å tolke Listhaug slik at hun "jubler" over utsendelsen av barn til Afghanistan. Men av en eller annen grunn tror jeg ikke menneskehandlere deler ut New York Times til migrantene som går om bord i båtene deres, eller at avisa har et stort antall abonnenter i Afghanistan. Uansett bør signalene fra Norge komme frem til dem de er ment å nå gjennom helt andre kanaler enn en artikkel i en amerikansk avis. Vi har andre forventninger til en statsråd enn en meningsbærer på sosiale medier. Et medlem av makteliten, som Sylvi Listhaug er, skal forvalte sin makt med omhu. Politikken bør også presenteres slik at den samler mest mulig støtte, og dermed også overlever skiftende flertall i Stortinget. Stor støtte på Facebook eller engasjement i sosiale medier er ikke et suksesskriterium her. Og føler du deg misforstått gjentatte ganger, så kan det vel være greit å se på hvordan du selv kommuniserer.

Når Sylvi Listhaug sier at vi kan ikke ta i mot hele verden, sier hun ikke noe annet enn Kong Harald, som sa at «vi kan ikke ta i mot hele Afrika». Men når hun sier at målet med norsk asylpolitikk er at færrest mulig kommer, mener jeg at hun tar feil. Jeg stemmer for en rettferdig asylpolitikk i Stortinget fordi vi skal sørge for å bruke ressursene på de som oppfyller kravene for beskyttelse, uavhengig av hvor mange det er. Det er disse kravene som er signal om hvem som får opphold eller ikke. I tillegg skal, helt riktig, de som ikke oppfyller kravene ut av landet. Slik som under Jens Stoltenbergs koalisjonsregjering med SV og Sp. Det verken rasistisk eller uakseptabelt. Det er ansvarlig, langsiktig politikk som det faktisk er og bør være stor enighet om på Stortinget.

onsdag, november 23, 2016

Kontraproduktiv likestilling

Faksimile fra Trettebergstuens innlegg i VG 5. november 2016.
Mitt innlegg på trykk i VG søndag 20. november. I motsetning til Trettebergstuens ikke publisert på nett for deling derfra.


Arbeiderpartiets likestillingspolitikk er på linje med Kvinnefronten når de ønsker et sterkere vern av arbeidsføre, voksne kvinner enn for eksempel funksjonshemmede i arbeidslivet. Når vi snakker om maktelitens manglende kontakt med velgernes ønsker, så er Ap et eksempel på nettopp det.

Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen mener i VG at å fylle kvoter av kvinner i lederstillinger i staten vil gjøre underverker for å få flere kvinner på topp i privat næringsliv. Derfor mener hun at statsminister Erna Solbergs oppfordring til næringslivet om å rekruttere bredere bare er prat, mens å stemme for Arbeiderpartiets forslag om å 40 prosent kvinner i alle ledergrupper i staten, i direktorater og der staten har eierandel er ”action”. Den førtiprosenten Arbeiderpartiet selv klarte å holde jevn under sine åtte år i regjering var antall kvinner i deltidsarbeid. Dette antallet er under Erna Solbergs regjering på vei ned.

Men så lenge mange kvinner frivillig eller ufrivillig jobber deltid, betyr dette at en stor andel av norske kvinner i arbeidslivet ikke uten videre er aktuelle i krevende topplederstillinger. Med færre kvinner å ta av, betyr Arbeiderpartiets målsettinger for offentlig sektor å støvsuge det private næringslivet for kvinner med potensiale for lederstillinger der. Det er kontraproduktivt.

Under Høyre og FrP-regjeringen har antall kvinner i deltidsarbeid gått ned, antall barn i barnehage gått opp, antall minoritetsspråklige med barnehageplass i alderen 1-5 år øker også, til tross for kontantstøtten. Antall kvinner i styreverv i allmenne aksjeselskap har holdt seg jevnt på den etterlyste førtiprosenten etter at terskelen ble foreslått av Høyres Ansgar Gabrielsen. Et forslag jeg for øvrig, aldri helt har tilgitt. Kvoteringen støvsugde nettopp mange dyktige kvinner inn som styregrossister heller enn som sårt tiltrengte dyktige ledere i både privat og offentlig sektor.

Arbeiderpartiet tar gjerne æren når Norge kåres til et av verdens mest likestilte land, men sitter tilsvarende stille når det viser seg at vi har et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Kun 13 prosent av lederposisjonene i norsk næringsliv fylles av kvinner, noe Trettebergstuens forslag ville forverret. Norske kvinner har uforklarlig høyt sykefravær, på tvers av tunge løft og lett kontorarbeid i alle sektorer. Den eneste sosiale ytelsen Ap anerkjenner som vridende vekk fra arbeidslinja er kontantstøtten, og den er derfor den eneste de ønsker å fjerne. Ikke liker de aktivitetsplikt for sosiale ytelser, ikke liker de en arbeidsmiljølov som er mer fleksibel og tilpasset behovene til dagens arbeidsliv. Ikke liker de den nye, felles diskrimineringsloven, som gir et sterkere vern mot diskriminering av alle grupper i lovverket.

Arbeiderpartiets radikale likestillingspolitikk ligger på linje med Kvinnefronten når de ønsker et sterkere vern av arbeidsføre, voksne kvinner i arbeidslivet enn for eksempel funksjonshemmede i arbeidslivet. Når vi i dag snakker om maktelitens manglende kontakt med velgernes ønsker, så er Anette Trettebergstuen et eksempel på nettopp dette. Arbeiderpartiet er mer interessert i statlige virkemidler for å tvinge frem det samfunnet de vil ha enn å ta de grepene som faktisk gir bedre likestilling over tid.

Faksimile fra VG.

mandag, oktober 17, 2016

Formuesskatt - eksempel 11

Faksimile av DNs minileder 17. oktober 2016.

I følge Arbeiderpartiet er det ikke et problem at eiere må tappe bedriftene sine for verdier for å betale en formuesskatt som forfaller enten bedriften går med overskudd eller ikke. La oss håpe bedriften Støre er medeier i går godt, slik at ikke arbeidsplasser blir satt i fare når han må ta ut utbytte for å betale skatt. Men han må uansett tappe bedriften for penger for å betale egen skatt.

----------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen, hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tok ut utbytte måtte hun ta ut mer enn hun trengte for å betale formuesskatt, fordi hun også måtte skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Eksempel 9: Rauma Ullvarefabrikk har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Ledelsen sier at deres største utfordring er formuesskatten, som årlig belaster likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

Eksempel 10: Da en lærer ved Romsdal Videregående Skole oppfordret folk til å bruke forbrukermakten sin og støtte den lokale brusfabrikken Oskar Sylte ble innlegget hans delt over 1200 ganger da han. Brusfabrikken er nok en lokaleid bedrift som nå sliter og har måttet halvere antall ansatte. Men formuesskatten forfaller like fordømt, og gjør en allerede nedleggelsestruet bedrift enda mer utsatt. Nok et eksempel på en bedrift som ifølge Arbeiderpartiet ikke eksisterer. 

onsdag, oktober 05, 2016

Lytt nøye når Ap sier aktiv næringspolitikk!


Bedrifter og ansatte bør virkelig lytte når Arbeiderpartiet snakker om aktiv næringspolitikk. Dersom deres bedrift ikke blir nevnt som direkte mottaker av subsidier så er det nemlig deres arbeidsplasser som må betale for dem. 

I Dagens Næringsliv skrev Menon før sommeren at kutt i formuesskatten er viktig for omstillingsevnen og å skape vekst i unge og små selskaper i Norge, ikke minst i de kunnskapsintensive tjenestenæringene. Altså framtidas arbeidsplasser. Dette lytter ikke Arbeiderpartiet til.

Ikke lytter de til eksisterende næringer heller. Ledere og tillitsvalgte ved bedriftene Brunvoll, Bussbygg, Oskar Sylte mineralvannfabrikk og Rauma Ullvarefabrikk – norskeeide selskaper som skaper lokale arbeidsplasser – skrev et brev med rop om hjelp at -  «skal man gjenreise industriarbeidsplasser som har gått tapt i oljealderen, må formueskatten på arbeidsplasser fjernes snarest mulig.»

Lyver det?

Er tillitsvalgte ved disse bedriftene nyttige idioter for en ledelse som ikke vil betale skatt? Tror ikke Arbeiderpartiet og Senterpartiet på at familieeide, tradisjonsrike bedrifter i hele Norge er genuint opptatt av å kunne opprettholde lokal produksjon?

For hva skjer i dårlige tider når utenlandskeide selskaper mister oppdrag? Jo, de sier opp ansatte og legger ned.

Men barnebarna i bedrifter som er tredje- eller fjerdegenerasjons eiere har og tar et særlig ansvar for arbeidsplassene deres besteforeldre har skapt. De har kanskje barn i samme barnehage som sine ansatte, kjøper melk i samme butikk. De forvalter det familien har bygget opp og betalt skatt for i over hundre år.

Men når eksempelvis Brunvoll mister ordre for 300 millioner under finanskrisen, og thrustere blir lagt på lager, jo da står jaggu Arbeiderpartiet og skal ha formuesskatt for de verdiene de ikke får solgt. Det er dette som er Arbeiderpartiets aktive næringspolitikk. En skatt som kan drepe tradisjonsrike, lokale norskeide arbeidsplasser inndrives for å subsidiere andres drømmeprosjekter.

Bedrifter og ansatte bør virkelig lytte når Arbeiderpartiet snakker om aktiv næringspolitikk. Dersom deres bedrift ikke blir nevnt som direkte mottaker av subsidier så er det nemlig deres arbeidsplasser som må betale for dem.

Denne debatten har bevist at Arbeiderpartiet ikke forstår næringsutvikling. Et parti som ikke gjorde noe for å omstille norsk næringsliv, mens de hadde det største økonomiske handlingsrommet noen norsk regjering noen gang har hatt. Deres kommandoøkonomiske tilnærming til å skape arbeidsplasser blir tydelig når de etter tre år etterlyser det samme antall arbeidsplasser som har gått tapt i en industri som brukt førti år på å bygge seg opp.

Jeg tror at framtidas arbeidsplass allerede er skapt, jeg. I tradisjonsrike bedrifter over hele landet, dersom de overlever, og blant tusenvis av gründere som har fått starthjelp av denne regjeringa. Men ingen bedrift begynner med titusen ansatte. De må bygge seg opp til å bli robuste, bærekraftige og ikke minst konkurransedyktige bedrifter. Da trenger de mer av Høyre og FrPs politikk, ikke en skatteregning som setter arbeidsplassene i fare fra Arbeiderpartiet.

Innlegg trontaledebatten 2016.

onsdag, august 31, 2016

Til mine (gutte)venner

Når jeg leser det du skriver og deler på Facebook skjønner jeg at du forakter jenter som oppfører seg som meg. Da lurer jeg jo selvsagt litt på hva du egentlig tenker om meg. For hadde jeg fulgt dine råd i voldtektsdebatten, hadde vi antakeligvis ikke kjent hverandre så godt i dag. 

Vi hadde ikke danset alene på nachspiel som idioter (ja, dere er flere), vi hadde ikke sunget til Depeche, Spice Girls eller Pet Shop Boys (ja, tro det eller ei - dere er flere), vi hadde ikke røret over rødvin til tidlig om morgenen, for å spise frokost sammen dagen etter før den som overnattet dro hjem. Ja. Åpenbart. Dere er flere.

Jeg burde åpenbart aldri vært alene med deg, eller gud forby, være eneste jente på fest blant dere. Jeg burde visst bedre.

Det jeg vet, er at samtlige av dere har syntes det var gøy å feste med jenter, og gjerne vil ha jenter med på nachspiel. Vi har vært bare oss to, eller flere, med rødvin til tidlig morgen og samtaler som vi sikkert syntes var dypsindige og gode, men garantert bare var fylletøv. Det du sier er at alt jeg har gjort med deg, burde jeg aldri ha gjort. Jeg burde har visst bedre enn å stole på deg, jeg burde dratt hjem eller bedt deg pelle deg ut. For min egen sikkerhets skyld. For ellers er det litt min skyld. Om jeg ikke hadde kunnet stole på deg likevel.

Jeg kan åpenbart skrive til jeg blir blå i trynet om at kvinner faktisk tar ansvar og forholdsregler hver eneste dag, og at det selvsagt er greit å gi råd om dette. Likevel så velger du altså å tolke oss som mener at det både er merkelig og ikke minst forkastelig at det kun er kvinner som får disse rådene og kun i voldtektssaker. Unge menn, som er mer voldsutsatt enn kvinner på byen, får aldri høre at de bør drikke mindre og gå tidligere hjem, eller la være å oppføre seg på en måte som kan virke provoserende eller oppmuntre til bråk. Rart det der.

Selv har jeg havnet på nachspiel med deg. Uttallelige ganger. Også før vi ble godt nok kjent, men det er kanskje like greit, siden de fleste unge jenter som blir voldtatt på fest, blir voldtatt av noen de kjenner. Jeg har kanskje sovet på sofaen hos deg, du har muligens fått sove i sengen min. Fordi jeg følte meg trygg, og stolte på deg. Slik mange jenter gjør med relativt nye og gamle venner. Og jeg har heldigvis hatt god grunn til det. Du har på mange måter vært min #kjernekar.

Jeg har også vært på fest og nachspiel med folk jeg ikke kjenner så godt. Særlig med jobben, på konferanser og i politikken, på landsmøter. Det har også gått bra, men det har vært episoder.

Jeg har selvsagt tatt taxi eller gått hjem. Det har vært dyrere for meg å komme meg trygt hjem enn for deg. Og bare et fåtall av gangene har jeg hatt dårlige opplevelser med taxisjåførene. Men jeg har faktisk tenkt tanken på at jeg like gjerne kunne ha gått, så hadde jeg sluppet den kontakten eller den berøringen. Hvis jeg har gått, må jeg ofte gå lengere enn deg. For mens du kan gå korteste vei hjem, så må jeg velge den "trygge" veien hjem, ikke snarveien. Du vet, den godt belyste gata der det er mest sannsynlig at det er mange folk. Ikke langs eller over elva, som ville kortet ned gåtiden med opp til en halvtime.

Når jeg går, er jeg som regel (men ikke alltid) oppmerksom på hvem som er i gata sammen med meg. Ser jeg enslige menn som står og skuler, eller flere gutter som går sammen, forsøker jeg å henge meg på andre gående, slik at jeg aldri går helt alene.

Når jeg har vært ute og reist alene så har jeg ofte, ikke alltid, valgt vekk opplevelser med folk jeg i utgangspunktet syntes virket kule, fordi jeg likevel ikke tok sjansen. Enten det har vært å dra på en ulovlig bar i Havana på Cuba eller privat fest i London eller Köln. De jeg kjente som dro dit, hadde gode historier dagen etter, mens jeg ved å legge meg kanskje bare unngikk en potensiell dårlig historie.

Hvorfor skriver jeg dette?

Fordi jeg kan ikke understreke nok at jenter tar ansvar. Også. For hvert ufornuftige valg, tar jeg  hundrevis av fornuftige valg som er basert på de rådene du påstår at jeg ikke er villige til å lytte til. Det hender jeg går hjem tidlig (!), jeg tar alltid tryggeste vei hjem, taxi hvis nødvendig. Men jeg har utvist såkalt risikoadferd - gjort de tingene som blir advart mot - hovedsakelig med deg.

Når jeg leser det du skriver og deler på Facebook skjønner jeg at du forakter jenter som oppfører seg som meg. Da lurer jeg jo selvsagt litt på hva du egentlig tenker om meg. Og det gjør meg litt trist, men også ganske forbanna. For da mener du at engasjement mot voldtekt og overgrep baserer seg på et så utopisk forhold til enkeltindividets ukrenkelighet og trygghet at vi som er engasjerte nekter å snakke om andres eller ta ansvar for egen sikkerhet. Og det er - for å si det forsiktig - pisspreik. Og det tror jeg du vet.

Føler du deg truffet av dette, så er det garantert riktig. Da sitter du med samme følelsen nå, som jeg gjør hver gang du deler saker på Facebook om varianter av at vi må tørre å ta debatten om kvinners ansvar. Men hvis du har rett, og jeg tar feil, så er det vel ingen grunn til å føle seg truffet. Er det?

tirsdag, august 09, 2016

Slukk faklene - det er nok nå!

Faksimile fra VG.no
Det er helt uakseptabelt at meddommerne i voldtektssaken i Hemsedal utsettes for trusler og sjikane. Det undergraver nettopp det arbeidet som gjøres for å både sikre et godt rettsvern og rettssikkerhet for offer og tiltalt som er en rettsstat verdig. Nå holder det!

I dag kan vi lese at flere nå trekker seg som meddommere på grunn av oppmerksomheten, hetsen og sjikanen, i forbindelse med voldtektssaken i Hemsedal. Det burde være motsatt. Flere burde melde seg til tjeneste som meddommere. Vi trenger flere som er villige til å yte en helt sentral tjeneste for samfunnet, som vi skal applaudere dem for, ikke sjikanere.

Saken opprører. Og den er i seg selv grunn nok. Men den opprører nok vel så mye fordi den er dråpen i begeret som får engasjementet til å flyte over. Allerede i 2005 satte riksadvokat Tor-Aksel Busch ned et spesialutvalg for å finne årsaken til den høye frifinnelsesprosenten av voldtektsdømte i ankesakene. Utvalget pekte hovedsakelige på to ting. For det første at juryordningen, som kun består av såkalte lekfolk - deg og meg, er problematisk. For det andre at politiets etterforskning må bli bedre. Begge deler er under radikal endring, med fjerning av juryordningen og nye metoder etter nærpolitireformen.

Et alminnelig rettsprinsipp er at en skal dømmes av sine likemenn. Lekfolk spiller derfor en viktig rolle i vårt rettssystem. Det er ansett som en garanti for rettssikkerheten at borgerne har medbestemmelse og kan uttrykke sin rettsoppfatning ved å dømme i straffesaker. Lekfolkene - du og jeg - kan være et viktig korrektiv til fagdommerne ved å være mer progressive i vår tolkning av forbrytelse og straff. Lekdommere har vist seg både å ville gå lenger i straffeutmålingen enn fagdommere i enkeltsaker, noe som dermed kan være et uttrykk for "den allmenne rettsoppfatning". De har også vist seg å legge mer vekt på bevisbyrden i enkelte saker, for at tiltalte ikke skal bli utsatt for justismord.

Lekfolk og meddommere har altså en helt sentral plass i vårt rettssystem. Et rettssystem som skal ta utgangspunkt i at den tiltalte er uskyldig til det motsatte er bevist. Hvor engasjert vi enn måtte være i enkeltsaker eller alle saker knyttet til en bestemt kriminalitet, som overgrep og voldtekt, skal vi ikke undergrave den rettsstaten som har bidratt til å gjøre Norge til det liberale demokratiet vi er. Det betyr at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at en uskyldig blir dømt. Uansett hvor jævlig det er i de ti sakene.

Det betyr heller ikke at meddommerne gjør feil i de ti sakene, eller feil når vi på utsiden er uenige. Selvsagt har vi lov å diskutere aktuelle saker i Norge og gi uttrykk for vår mening. Men de man skal være forbanna på er i så fall meg - og mine kollegaer, ikke de som stiller opp som jurymedlemmer eller meddommere. Det er vi som politikere som har vedtatt lovene. Det er vi som har stått bak både dagens juryordning og meddomsrett.

I fjor fremmet KrF et forslag om å fjerne juryordningen, noe Høyre også har vært for, som vi sammen fikk FrP og Ap med på. Denne blir nå erstattet med en utvidet meddomsrett, men balansen mellom fagdommere og lekdommere er enda ikke avgjort. Selv om jeg har vært kritisk til å fjerne juryordningen tidligere, så støtter jeg dette (tror faktisk jeg til og med var i salen og stemte for...). Dette vil bedre kompetansen og balansen i prosessen. Og lekdommerne vil fortsatt spille en viktig rolle. Vi trenger dem. Dere. Deg. Hvis du mener du kan bidra, meld deg her!

Å engasjere seg for ofrene i voldtektssaker og uttrykke støtte der man mener dommen er urettferdig er en ting. Men som jeg sa i appellen foran Stortinget i går -vi er ikke en mobb eller et borgervern. Vi ønsker ikke at flere skal bli dømt, men at færre voldtektsforbrytere skal gå fri. Det er to forskjellige ting. Å styrke rettssikkerheten til den som anklager på bekostning av rettsstatens grunnprinsipper tjener verken offer eller samfunnet på sikt.

Vi skal være takknemlige til de som tar det tunge samfunnsansvaret å endre livene til både offer og tiltalt - uansett utfall. Vi styrker ikke rettssikkerheten til verken tiltalt eller offer i saker ved å svekke lekdommerne eller sjikanere dem vekk. Så legg vekk høygaflene og slukk faklene. Det er nok nå!

onsdag, august 03, 2016

Glassmaneter i Hebron

Yehuda viser frem bilder av hvordan hverdagslivet pleide å være
mens vi går gjennom den tomme hovedgata i Hebron. Foto: meg

- Please, please, please, ber den lille gutten som desperat forsøkte å selge oss ting. Det er vanskelig for familier å finne et levebrød her. Hebron sentrum finnes per definisjon ikke lenger. Ikke fordi det ikke er der. Alle hus og gater er intakt. Men på grunn av israelernes uslåelige logikk er gatene stengt for de fleste av Hebrons innbyggere.

Vi har fått en liten briefing om situasjonen i byen fra Yehuda Shaul fra organisasjonen "Breaking the Silence", og er på vei inn i byen. Gatene er stort sett tomme. En og annen bil kjører forbi, men langs hovedgata er det folketomt. Inntil vi kommer til krysset der palestinere nå får lov å krysse gata for å komme til andre siden. Det er der gutten står.  Det er det eneste stedet i hovedgaten han har lov til å stå. Hvorfor?

I 1994 drepte den ekstremistiske jøden Baruch Goldstein 29 muslimer og skadet 125 under bønn i en moske i Hebron. Dette utløste store demonstrasjoner på hele Vestbredden, hvor ytterligere 9 palestinere ble drept av israelske militære. Han ble hyllet av jødiske settlere som en helt og martyr, og han har et eget minnested der graven er plassert og besøkes daglig. Israelske myndigheter, i motsetning til palestinske myndigheter og deres ekstremister, fordømte angrepet og forbød den ultranasjonalistiske Kach-bevegelsen som Goldstein tilhørte.

Men for å beskytte jøder mot eventuelle hevnangrep ble enkelte gater og områder i Hebron, der hovedsakelig palestinere bodde og hadde butikker, forbudt for palestinere. Dersom jøder blir angrepet av palestinere blir palestinere utsatt for kollektiv straff. Dersom en jøde dreper palestinere, blir palestinere også utsatt for kollektiv straff.

Hovedgata Al-Shuhada ble stengt fullstendig for palestinere, og det er fortsatt ulovlig for dem å kjøre motoriserte kjøretøy i området. Alt av virksomheter gikk tapt, og inngangsdørene til husene som vendte mot gata ble sveiset igjen. Folk må fortsatt gå innbakdøra eller over og gjennom tak for å komme til sine egne hus. De med penger eller familie andre steder har flyttet for lenge siden. Kun de fattigste uten muligheter er igjen. For å komme fra ene siden til den andre, måtte palestinere tidligere gå over en time for å komme rundt. Nå er det tillatt å krysse gata fra en side til den andre. Det er ingen barrierer der. Palestinerne vet utmerket godt hvor de har lov å bevege seg. Derfor er det ikke mange meterne jeg trenger å gå for at gutten ikke lenger kan følge etter. Selv uten soldater til syne tør han ikke nærme seg. Jeg føler meg slem for at jeg ikke kjøper noe. Men jeg misliker å kjøpe ting jeg ikke trenger som veldedighet.

Det er den klassiske historien om tusenvis av glassmaneter som strander i vannkanten, og en forbipasserende ser en mann som plukker opp og kaster ut en etter en av manetene.

 - Hvorfor gjør du det, spør han, det er jo tusenvis. Du klarer ikke hjelpe alle uansett. I det store og hele betyr det ingenting.

 - Det har du rett i, svarte mannen og kastet ut en til. Men for de få jeg redder, så betyr det alt.

Ingen av oss reddet noen maneter langs ruten vi tar i Hebron. Det hadde kostet så lite å kjøpe den dumme veska gutten holdt frem. Hvorfor gjorde jeg ikke det?

Klokka har enda ikke blitt 12 på dagen. Og dette er bare dag to.

---

Bare dager etter at vi har besøkt Hebron, bryter en palestinsk gutt seg inn hos jødiske settlere i Kiryat Arba utenfor Hebron og dreper en sovende 13-årig jente. Gutten blir skutt og drept, som ved alle knivstikkingene vi har hørt om det siste året. Det er i og rundt Hebron disse har funnet sted. Som straff ble landsbyen den mistenkte gjerningsmannen kom fra sperret på ubestemt tid. Israels statsminister Netanyahu sa også at de vil vurdere å frata gjerningmannens familie arbeidstillatelser og at familiens hus skal rives. Venner og familie til drapsmannen hyllet han som en martyr og helt på Facebook-siden hans i etterkant av drapet. IDF har blogget om drapet (advarsel: bilde av soverommet til jenta etter drapet).

Bloggpost fem fra tur til Israel og Palestina organisert og betalt av Kirkens Nødhjelp.
Les også: 

1. Shalom, Israel!
2. Satans raketter
3. The wall - part 1  
4. Å bryte stillheten

tirsdag, august 02, 2016

Å bryte stillheten

Bilde fra utstillingen til Breaking the Silence.

- Det er heeelt sikkert tilfeldig, sa Yehuda Shaul sarkastisk i det vannsprederne rundt bordet vi hadde satt oss på plutselig popper opp og vannet begynner å flomme rundt oss. Han vinker til de israelske soldatene som står rundt, og de viser surt tommel opp tilbake.

Man kan lett bli litt paranoid når man besøker Vestbredden og Hebron. Yehuda trekker på skuldrene. Det kan jo faktisk hende at vannsprederne var satt på automatisk kl 10:22 på en tirsdag formiddag. 

Han er en av grunnleggerne av organisasjonen ”Breaking the silence” og er et kjent fjes i Hebron. Det er ikke få som stopper bilen eller kommer bort til han for å skjelle han ut i løpet av de timene vi går sammen med han. Organisasjonen består av tidligere soldater fra Israel Defence Forces (IDF), som siden 2004 har publisert bilder og vitnesbyrd om hvordan israelske soldater trakasserer og undertrykker palestinere i de okkuperte områdene. Organisasjonen hevder at overgrepene ikke er enkeltstående hendelser fra soldatene i IDF, men snarere en bevisst og villet strategi fra israelske myndigheter. De har som mål at palestinerne hele tiden skal kjenne på militær tilstedeværelse, ”make our presence felt”. Som en kollega av Yehuda skriver i et innlegg i Jerusalem Post:
These operations are designed to “remind” the civilian population that we are there at all times, always watching them. These types of operations include patrols in populated streets at all hours of the day and night, during which shots are fired in the air for no reason, stun grenades are thrown into random alleyways and homes are entered indiscriminately. Within this context, it makes no difference whether we break the door of the house or knock on it politely. Either way, we fulfill our role as another screw in the machine that positions rulers retaining all the power on one side, with subjects stripped of all basic rights on the other. This is an unethical, unjust reality that we soldiers could not change. 
Yehuda sier han elsker Israel, og er villig til å dø for landet sitt. Han tjente selv de obligatoriske tre årene (to for kvinner) i Israel Defence Forces under den 2. intifadaen på begynnelsen av 2000-tallet, og var stasjonert i Hebron to ganger. Han har ikke noe problem med at Israel må vise styrke, gitt at de er omgitt av fiendtlige nasjoner med terrororganisasjoner som ikke bare sier de vil utslette det jødiske folk, men også aktivt utfører terrorangrep som bekrefter akkurat det.

- Jeg er ikke naiv, sier han og fortsetter; Jeg tror bare ikke vi legger et godt grunnlag for fred og sikkerhet gjennom måten vi behandler mennesker på i de okkuperte områdene.

Organisasjonen "Breaking the Silence" (BtS) er kontroversielle i Israel, for å si det mildt. Med rette. Hoveddelen av deres vitnesbyrd om hendelser og overgrep er anonyme. Med den hjemlige debatten om Doremus Schafer og hans mediekritikk i et åpent, liberalt demokrati, så kan vi jo bare tenke oss hvordan BtS blir mottatt i de politiske miljøene. Anonymiteten gjør at IDF og myndighetene ikke får etterforsket beskyldningene om overgrep og krigsforbrytelser, sier kritikerne. Vi har 70 ekssoldater som har stått frem med navn, samt at alt vi rapporterer på kan krysssjekkes fra flere kilder, svarer BtS, som oppfordrer myndighetene til å etterforske alt, inkludert dem selv.

BtS blir avvist som en venstrevridd, regjeringsfiendtlig organisasjon. For alt jeg vet er de det, selv om Yehuda på ingen måte ga inntrykk av det (annet enn å gå i åpne sandaler, noe ingen konservative med respekt for seg selv gjør...). Spørsmålet er ikke om de er venstrevridd eller ikke. Snorre Valen er venstrevridd. Han har likevel rett når han kaller Saudi-Arabia et "skrekkregime". Jeg lytter gjerne til venstrevriddes problembeskrivelser, jeg. Det er løsningene deres jeg stort sett ikke har noe til overs for. Men som sagt. Breaking the Silence sier selv de ikke er partipolitiske. Og det er jo synd om man må være venstrevridd for å mene at å sette folk med hette over hodet på et stekende fortau i 35 grader i timesvis er galt. Men det er dette BtS forteller om. Soldatene innrømmer at de gjør det. Ikke som enkeltstående overgrep av en og annen tropp som gjør feil og får refs for det. Men som en del av sitt daglige virke. Det er dette Breaking the Silence vil ha en debatt om og helst endring av.

Norge gir penger til organisasjonen. Det samme gjør Storbritannia og EU. Israel har protestert mot at fremmede makter finansierer det de oppfatter som en regjeringskritisk organisasjon, og finansieringen kan bli forbudt i løpet året.

---

Les mer om Israel Defence Forces her - og deres code of conduct. Vi var, som skrevet tidligere, i Jerusalem under ramadam, og det var israelske soldater som sørget for sikkerhet og god flyt inn og ut av fredagsbønnen i de to store moskeene. Gubben fikk stort sett ta bilder av dem når han spurte, og de poserte villig vekk, smilende og spøkende. Som BtS understreker - det er ikke soldatene det er noe galt med, det er systemet.

Lurer på hva den israelske soldaten tenker når han ser hva barna leker?
Foto: Breaking the Silence
Bloggpost fire fra tur til Israel og Palestina organisert og betalt av Kirkens Nødhjelp.
Les også: 

1. Shalom, Israel!
2. Satans raketter
3. The wall - part 1

The Wall - part 1

Muren. Åtte meter med piggtråd og vakttårn. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Selv om det er relativt stille denne morgenen, er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan det er å stå i kø i kvelende hete mellom betongvegger og under blikktak for å komme seg gjennom checkpoint 300 til arbeid eller lege. Dette er hovedovergangen mellom Jerusalem og Bethlehem for palestinere som jobber på israelsk side.

Morgenkø ved checkpoint 300 - foto: Nearthejordanvalley

Muren som omkranser den er åtte meter høy og ble bygget under den andre intifadaen, i årene 2000 til 2003. Mange mener «anti-terror»-muren, som den også kalles, førte til slutten på voldsbølgen som fulgte av intifadaen. De som denne sommeren for en gangs skyld har ønsket agurknyheter velkommen på grunn av terrorangrepene i Europa, kan forsøke å se for seg terrorangrepene ganget opp med ti – og alle utført innenfor Hedmark fylke. Skolebusser, kollektivknutepunkter, diskoteker, kjøpesentre og grenseoverganger ble rammet. Den yngste selvmordsbomberen var en 16 år gammel gutt, som drepte en annen tenåring og en eldre mann. Det er estimert at rundt 1,000 israelere, 3,000 palestinere og 64 utlendinger ble drept i terrorangrep i årene mellom 2000 og 2005. Tall fra menneskerettighetsorganisasjonen B’Teselem opp til 2008 viser at på israelsk side var 68,3 % av de drepte sivile. På palestinsk side er sivile (eller definert som «ikke aktiv del av hendelser») på 46,4 %. Vi vet jo alle hva som dør først i krig – det er rimelig å være kritisk til det meste som blir presentert som fakta. Men muren blir i hvert fall ansett for å være et av de mest effektive sikkerhetstiltakene mot terror fra palestinsk side.

Den omstridte åtte meter høye muren skal i teorien gå langs den såkalte «grønne linjen», våpenstillstandslinjene fra 1949 som ble etablert mellom Israel og naboene Egypt, Jordan, Libanon og Syria i etterkant av den arabisk-israelske krigen i 1948, og blir 708 kilometer lang når den er ferdigstilt. Omstridt er for øvrig et for vagt begrep. Selv om den er omstridt på eller innafor den grønne linjen, så er den lovlig i henhold til internasjonal lov, uansett om du liker det eller ikke. Muren kan forsvares uten problem. Der den er på den grønne linja.

Problemet er at den ikke bare er på den grønne linja. Israelerne annekterer 9.5 prosent av det totale landområde på Vestbanken, som er palestinsk. Enkelte steder er muren «bare» bygget komfortabelt rundt mindre utstikkere, som ved den hebraiske matriarken Rakels grav, andre steder går muren hele 18 kilometer inn på palestinske områder. Det er fullt mulig å sympatisere med troende, som med all sannsynlighet ville fått rett i at Rakels grav ville blitt vandalisert og ødelagt dersom muren ble bygget med den utenfor. Men i henhold til den internasjonale domstolen og FN, så er den delen av muren som bygges på Vestbredden ulovlig. Det burde egentlig ikke være noe å diskutere. Det er mulig å være for muren, så lenge den plasseres på israelsk side. For oss som mener eiendomsrett er en grunnleggende rettighet, er annektering av land brudd på grunnleggende rettigheter.

(Historien om annekteringen av området rundt Rakels grav er for øvrig interessant lesning - og beskrivende for hvordan israelske ekstremister opererer uten myndighetenes velsignelse, men likevel med deres beskyttelse. Kommer tilbake til det i en annen bloggpost.)

Muren er en kollektiv straff mot den palestinske befolkningen for terrorhandlinger, som har ført til at mennesker har mistet hus og hjem, levebrød knytta til landområdene som blir annektert, rundt 28 000 palestinere havner på «feil» side. I tillegg til dette, men det er uavhengig av plassering, mener Verdensbanken at Vestbredden taper rundt 185 – 229 millioner dollar i året på barrierene. Det kan man jo blåse av dersom man mener at å redusere økonomiske muligheter og muligheter for arbeid for vanlige folk styrker muligheten for fred og sikkerhet for Israel. Og det er vel en del av dere som leser dette, vil jeg tro.

Men de som står i kø denne morgenen for å vise fingeravtrykk, id-kort og arbeidstillatelse er tross alt heldige. De har lønnet arbeid. Vi som ser hvite, rene og pene ut, viftes utålmodig gjennom i sikkerhetskontrollen. Vi er i følge med EAPPI, den økumeniske organisasjonen som driver et følgeprogram, der deltakere fra ulike kirker og land rekrutteres som observatører for å følge palestinske skolebarn, gjetere, bønder og hva det måtte være, inn i de områdene der de utsettes for mest trakassering fra israelere. De sier vi er litt sent ute når vi er der halv syv. Folk begynner å komme rundt fire-femtiden om morgenen for å være sikre på å komme gjennom for å rekke jobben.
Oppdatering fra følgeprogrammet EAPPI ved Checkpoint 300. Foto: Kirsti Næss
En gang i året får olivenbøndene høste fra sine egne trær i det annekterte området. Jeg har hørt Israel-venner snakke om produktkvaliteten mellom de late palestinerne og driftige israelerne. Hvis vi nekta israelerne å kultivere sin egen mark, men kun høste det som overlever uten tilsyn resten av året, så kunne vi jo kanskje sammenlignet. Og unnskyldningen om at muren må bygges inn i de okkuperte områdene på grunn av topografien er flere steder ganske snodig.

Vi skal senere kjøre langs muren og se på hvordan den bygges rundt boligområder og påvirker dagliglivet til palestinske familier. Men først må vi få oss frokost, så skal vi møte organisasjonen "Breaking the Silence" i Hebron. Klokka var nå rundt åtte om morgenen.

Muren snor seg snodig rundt. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Bloggpost tre fra tur til Israel og Palestina organisert og betalt av Kirkens Nødhjelp.
Les også: 

1. Shalom, Israel!
2. Satans raketter

mandag, august 01, 2016

Satans raketter


Ramadan-kanon... Really?

Jeg holder på å få hjerteinfarkt da det plutselig smeller i det vi skal gå inn på restauranten der vi skulle møte representanter fra den norske, svenske og danske ambassaden.

- Å, ja, det glemte vi å si, sier en i reisefølget lystig, de markerer solnedgangen med å fyre av en rakett eller kanon under ramadan i Jerusalem. Det er signalet om at det er lov å begynne å spise.

Virkelig?

Her er en idè: hva med å ikke markere solnedgang under ramadan med noe som høres ut som en bombe?

Bare et forslag. (Les mer og se video her)

Gruppen med to parlamentarikere fra Norge, Sverige og Danmark har allerede vært på informasjonsmøte hos Kirkens Nødhjelp og deres respektive representanter fra de tre landene. Briefingen om folkeretten og implikasjoner i forbindelse konflikten i Israel og Palestina tok en litt uventet vending da en av våre nordiske kollegaer stilte følgende spørsmål:

- Har det vært krig her?

Oi. Jeg tenkte for meg selv at dette kan bli en lang kveld. Da jeg gløttet bort på min norske kollega, Jette Christensen fra Arbeiderpartiet, så jeg at hun hadde sluttet å tygge på vannmelonen vi ble servert og så stumt på spørsmålsstilleren. En annen fulgte opp.

- Men altså, hvis det har vært krig og Israel vant den krigen, er det ikke sånn at vinnerlandet får områdene de gikk inn i?

Wikipedia er åpenbart ikke tilgjengelig i hele Norden for de som har lyst til å lese seg litt opp før man skal ut og reise. Jeg får litt lyst til å minne våre danske kollegaer om at Danmark tapte Norge til Sverige, uten sammenligning for øvrig, og at vi deretter ble en egen nasjon. Men så er vi heller ikke et hellig land der profeter og stamfedre for verdensreligioner er begravet.

Det sies av hvor du står i Israel og Palestina-konflikten kommer an på hvilket år du velger deg som utgangspunkt. Her har jeg må jeg nesten bruke et avsnitt på begrepet ”Israel-venn”. Jeg ser på meg selv som en som støtter staten Israels eksistens og rett til å forsvare seg. Jeg klarer ikke helt å ikle meg drakten som ”Israel-venn”, like lite som ”Sverige-venn” eller ”USA-venn”, selv om jeg er tilhenger av begges rett til eksistens og å forsvare seg selv. Og selv om det i fjor kunne vært fristende å bygge en mur langs grensa, for eksempel ved Storskog, mener jeg at det i så fall er lurt å holde muren innenfor Norges grenser – ikke begynne å annektere land fordi det passer Norge – eller føre opp bosettinger i Jämtland og Herjedalen fordi vi dette historisk sett er norske områder. Men som sagt – så er heller ikke Olav den Hellige begravet i Jämtland eller profeter steget til himmelen fra Herjedalen. Vi skal vel bare være glad til for at det gikk som det gikk, ellers hadde vi hatt 120 000 flere trøndere i landet.

Nok om det. Briefingen avsluttes på overtid, og vi skal altså på middag i den arabiske delen av gamlebyen i Jerusalem, hvor diskusjonene og spørsmålene fortsetter. Det er feststemning ute i gatene etter solnedgangen utenfor. På vei hjem til hotellet fortelles det at kanonen går av både ved solnedgang og soloppgang under ramadan. Det var nyttig informasjon da jeg noen timer senere hoppet flere meter i senga da sola sto opp.

- Satans raketter, tenkte jeg. Og er vel ikke den første i Israel og Palestina som har tenkt akkurat det.


Bloggpost to fra tur til Israel og Palestina organisert og betalt av Kirkens Nødhjelp.
Les også: Shalom, Israel!

onsdag, juli 27, 2016

Giske bør ta sommerferie

Faksimile fra VG Nett.
Hvis Ap/LO-kameratene Trond Giske og Wegard Harswik ikke har bedre å bruke sommeren på enn å forsøke seg på så billige poenger at selv Donald Trump ville vært flau, så foreslår jeg at de tar helt fri.

Kameratene Trond Giske og Wegard Harsvik i henholdsvis Arbeiderpartiet og LO setter fokus på den sentrale rollen Høyre har hatt i samarbeidsorganisasjonen International Democratic Union (IDU), for partier som identifiserer seg som sentrum-høyre politisk. Dette er rundt 80 partier fordelt på 56 land, som har definert sin plattform som å fremme politiske og individuelle rettigheter, like muligheter og mulighet for økonomisk utvikling basert på en robust rettsstat. I felleserklæringen fra 1983 står det at partiene er dedikert til å fremme de sosiale og politiske verdiene som demokratiske stater er fundert på, inkludert grunnleggende individuelle menneskerettigheter som definert av Menneskerettighetskonvensjonen, med fokus på ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å demonstrere ikke-voldelig motstand, retten til frie valg, pressefrihet, religionsfrihet, likhet for loven og muligheter for alle.

Når Giske og Harsvik mener Høyre skal trekke seg fra dette samarbeidet fordi ett av de over åtti samarbeidende partiene i nettverket har valgt en kandidat de ikke liker, så er det absurd. Men for å ha det helt klart – jeg liker’n ikke jeg heller. I mine øyne er Donald Trump en fordomsfull, narsissistisk misogynist som har klart å utnytte det gapet etablerte politikere har skapt gjennom å oppfylle egne agendaer uten kontakt med folk flest. Men det kan selvsagt ikke Norges statsminister si eller mene. Donald Trump påstår selv å ha et ”amazing” forhold til kvinner. Men om han hadde forsøkt seg på setningen med ”blood coming out of her - wherever” mot statsministeren fordi han møtte litt motstand, slik han gjorde mot programleder Megyn Kelly, hadde forholdet vel vært alt annet enn ”amazing”. Men kompanjongene Giske og Harswik mener altså at Høyre skal trekke seg fra et internasjonalt politisk nettverk som fremmer en demokratisk rettsstat og menneskerettigheter fordi de selv trakk seg fra Sosialistinternasjonalen, et nettverk preget av splittelse og manglende fornying. Arbeiderpartiet velger fortsatt å være tilknyttet dette med observatørstatus. Så lenge IDU’s medlemmer er dedikerte til å stå sammen om menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati, så har Høyre en rolle å spille i å fremme disse verdiene ytterligere. Moderne, liberale høyrepartier bør bidra til at våre søsterpartier også fremmer likestilling, lhbt-rettigheter og respekt for både individuelle rettigheter og individer som en del av vår felles plattform. Dersom noen av IDUs medlemmer ikke lenger deler disse verdiene, så er det de som bør trekke seg fra nettverket - ikke de medlemmene som faktisk både fremmer moderne sentrums-høyre politikk OG vil videreutvikle denne.

Hvis Giske og Harswik ikke har bedre å bruke sommeren på enn å forsøke seg på så billige poenger at selv Trump ville vært flau, så foreslår jeg at de tar helt fri. Fortjent eller ikke.

Oppdatert: Les også det utmerkede svaret Eirik Moen, nylig avgått general­sekretær i International Democrat Union (IDU) og John-Ragnar Aarset, generalsekretær i Høyre, gir til Giske i VG: Giskes frekkis.

fredag, juli 15, 2016

Shalom, Israel!

Mitt første bilde av det lovede land.

- How do you know I’m a doctor?
- Your mother told me.
- Oh, she wastes no time, does she.

Den unge legen rister leende på hodet. Vi sitter i ankomsthallen i Tel Aviv og venter på bagasjen. Jeg satte meg ved siden av henne for å takke for hjelpen på veien. Hun var en av flere som reiste seg for å tilby plassen sin på shuttlebussen til flyet i Brussel da de så jeg gikk med krykker. Etterpå har jeg merket at hun hele tiden har vært i nærheten for å tilby hjelp. Moren hennes hvisket raskt at ”she’s a doctor” på vei inn ut av flyet, som for å forklare hjelpsomheten.

Å brekke beinet fire uker før jeg skulle til Israel og Palestina med Kirkens Nødhjelp var alt annet enn optimalt. Det fikk jeg kjenne litt ekstra på da jeg humpet i full fart for å rekke flyet i Brussel. Jeg skal ikke sutre for mye over Brussel Airlines, men her er et råd; pakk skift for to dager i håndbagasjen. Du skal ha mer enn flaks for å få hele bagasjen med deg fra flyplassen når du lander. Jeg fikk den ikke. Men nok om det.

Det viser seg at legen og moren ikke er turister slik jeg trodde, men er fra Israel. Jeg føler at jeg kanskje overlumper henne litt da jeg forteller at jeg er norsk parlamentariker som skal til Vestbredden sammen med fem andre skandinaviske politikere for å få mer innsikt i Israel og Palestina-konflikten. Jeg spør rett ut hvor hun står.

Litt nølende svarer hun at hun alltid hadde følt med empati for palestinerne og deres sak. At hun var liberal og åpen for andre mennesker. Men det snudde da de fyrte raketter som rakk langt inn mot forstedene til Tel Aviv.

 - Det skjer noe med deg når du ligger under et bord med hendene over hodet og tror du skal dø.

Jeg tenker i mitt stille sinn at slik føler nok en del det i Gaza også, men sier ingenting. Jeg er her for å lytt og lære, men mener og har alltid ment at Israel har rett til å forsvare seg og har en særstilling på grunn av sine fiendtlige naboer. At israelerne som regel treffer når de svarer på palestinske rakettangrep, fordømmer jeg ikke. Det er jo ikke det at palestinerne ikke forsøker å drepe når de fyrer rakettene sine inn på sivile mål i Israel.

Morens engelsk begrenser seg til å uttrykke stolthet over datteren med å kunne fortelle hele verden at hun er lege. Men hun ser allikevel ut til å skjønne hva vi snakker om, og nikker stille mens hun ser på oss. Legen smiler og sier at hun håper turen er lærerik og at jeg får oppleve landet fra sin beste side. Igjen tenker jeg i mitt stille sinn at jeg tror hun antakeligvis ER landet fra sin beste side. I skrivende stund husker jeg ikke hvordan hun så ut, men jeg mener hun var ubeskrivelig vakker. Hadde jeg sett henne i en folkemengde ville jeg neppe kjent henne igjen.

Hun og moren tilbyr seg å vente med meg til bagasjen kommer (det ville jo vært interessant, da kunne vi ha snakket sammen i to døgn), men jeg tenker de skal få lov å komme seg hjem. Jeg takker igjen for hjelpen og angrer fortsatt på at jeg ikke ga henne en klem. Det er en dyp sannhet i det at det er landene du besøker, men møte med menneskene som gjør mest inntrykk.

Bloggpost èn fra tur til Israel og Palestina invitert og betalt av Kirkens Nødhjelp.

torsdag, juli 14, 2016

Bostedsløse turister?

Faksimile fra Aftenposten.no

Ved å gjøre Norge til et annerledesland for fattige tilreisende undergraver vi forutsetningene for et effektivt felles europeisk arbeidsmarked. De bostedsløse i leirene burde ikke bare vært bortvist fra området, men bortvist fra landet.

NRK Dagsnytt meldte i dag morges at politiet hadde gått til aksjon mot bostedsløse som hadde tilhold på Ekeberg. Jeg stusset umiddelbart på ordet "bostedsløs". Da jeg under den fullstendig forvridde debatten om "fiendtlig by" i fjor sjekket mulighetene for overnatting i Oslo, fant jeg at det hadde vært ledig plass for bostedsløse hver eneste uke i juli og godt ute i august (så sluttet jeg å sjekke). Dersom vi har samme forhold i år som i fjor, skal altså ikke bostedsløse borgere trenge å sove ute. Men jeg kan forstå de som foretrekker en benk i parken en varm sommernatt, i stedet for et hospits, bare så det er sagt.

Det viste seg at "bostedsløse" var åtte lengeværende romleire. Området er så vanvittig forsøplet at skattebetalerne i hvert fall betale for to dagers opprydning, ifølge VG.

EØS-avtalen og Schengen gir mulighet for "fri" bevegelse av arbeidskraft mellom landene. Jeg skriver "fri" i hermetegn fordi dette faktisk er feil. Retten til "fri bevegelse" er gitt med "forbehold for de begrensninger som er begrunnet ut fra hensynet til den offentlige orden, sikkerhet og folkehelsen". I tillegg skal ikke landets myndigheter pålegges en urimelig byrde i forbindelse med sosiale ordninger (stort sett tiltenkt pensjonister og arbeidstakere som kanskje er på midlertidige kontrakter og får rettmessige sosiale ytelser mellom arbeidsforhold). Men hovedprinsippet er at den frie bevegelsen, enten det er som turist i tre måneder eller som arbeidssøkende i inntil seks måneder, er at alle skal sørge for eget opphold: husly, mat og tilgang til sanitærforhold. Og bare om noen lurer - tigging er ikke ansett som et ansettelsesforhold som forplikter eller gir rettigheter.

Jeg har aldri forstått norske medpolitikeres vilje til å undergrave forutsetningene for et effektivt felles europeisk arbeidsmarked, der Schengen- og EØS-avtalen ga 260 000 europeere mulighet til å jobbe i Norge i perioden 2008-2014, i stedet for å gå arbeidsledige i Europa. Tenk hva dette har betydd for dem og deres familier, og for fattigdomsbekjempelse i Europa. I stedet har norske politikere og frivillige, skattebetalerfinansierte organisasjoner tatt til orde for at Norge skal være et annerledesland der vi opphever forutsetningene for både Schengen- og EØS-avtalen, noe som igjen gjør at disse mister legitimitet.

Dersom vilkårene for "fri bevegelighet" er brutt, som når tilreisende ikke kan sørge for eget opphold, og definitivt burde begrenses av hensynet til "den offentlige orden, sikkerhet og folkehelsen". De bostedsløse i leirene burde altså ikke bare vært bortvist fra området, men bortvist fra landet. Og leirene på Ekeberg er ikke de eneste i Oslo, og Oslo er ikke den eneste byen.

Kirkens Bymisjon forteller til VG at det kommer fattige tilreisende til alle store byer i landet nå. Fungerende generalsekretær Kristin Holter mener mange av dem lever under uverdige forhold.
– Vi vet jo at det er veldig dårlige forhold for fattige tilreisende, og at det er vanskelig å være dette i Oslo. Det mangler overnattingsplasser og sanitærforhold som gjør at det er lett for folk å komme seg på do og stelt seg.

Men myndighetene plikter ikke å legge til rette for fattige tilreisende med overnattingsplasser og sanitærforhold. Tvert i mot. Tilreisende, enten de er turister eller arbeidssøkende, plikter å sørge for eget opphold med tilgang på overnattingsplasser med sanitærforhold. Det tjener ingen å undergrave EØS-samarbeidet og Schengen-avtalen gjennom å belaste norske skattebetalere for brudd på forutsetningene for begge.

onsdag, juli 13, 2016

Fra kloakk til elitens avlukker

Kanskje ikke avlukke, men definitivt et kult toalett...når man trenger en illustrasjon, mener jeg.
Debatten om debatten i sosiale medier har gått fra at den er "kloakk" til å bli "elitens avlukker".

Med jevne mellomrom kommer debatter og kommentarer som problematiserer den fragmenterte offentligheten som Internett og de mange nye mediekanalene fører til. Noen mener vi står i fare for å få informasjon gjennom såkalte ekkokamre, der vi kun får eller utveksler informasjon med meningsfeller. Dette skaper en usunn, og kanskje farlig, virkelighetsoppfatning som kan føre til radikalisering. Andre reagerer på nivået på meningsytringene, særlig nettopp til meningsmotstandere, som alltid ser ut til å være skuffende lavt. Det er særlig kommentarfeltene til avisene og sosiale medier med et stort antall brukere, som Facebook og Twitter, det blir reagert på.

Det jeg finner underlig er to ting. Det ene er bekymringen over ekkokamre i en tid der det finnes flere kanaler og muligheter for bred informasjon enn noen gang. Det andre er de som reagerer på det lavpannede nivået i sosiale medier, som tidligere har vært sammenlignet med både "kloakk" og "vår tids dovegg". De siste er jo da oppgitt over hvem de selv har valgt å følge på Twitter eller har lagt til som venner på Facebook. Mang en medieviter og samfunnsdebattant har egentlig skrevet kronikker og innlegg om hvor fæle vennene deres er og hvor dårlig dømmekraft de selv har når de velger ut relasjoner på sosiale medier. Der er ikke medieviter Joachim Laberg. I hans innlegg "Debatt i elitens avlukker" i Aftenposten uttrykker han derimot bekymring over at så mange interessante debatter foregår hos folk han kjenner på Facebook, og mener det er et problem at så få får med seg disse debattene. Allmennheten kunne hatt nytte av litt opplyst meningsutveksling utover hva spalteplassen i mediene. Det er litt som å ønske at et hvert middagsbord skulle fått inn en professor, en forsker og en politiker hver dag slik at familien Hvermannsen får tilgang til spennende meningsutvekslinger med andre enn seg selv. Festlig nok kobler Laberg dette med at flere aviser nå stenger sine kommentarfelt. Disse har vel ikke akkurat vært elitens boltringsplass for spennende meningsutveksling, men heller vanskelig å moderere til et nivå som er både inkluderende og konstruktiv. Debatten om debatten om sosiale medier har altså gått fra at den er "kloakk" til å bli "elitens avlukker". Skjønt, det ene trenger jo ikke å utelukke det andre. Jeg ser at meningsmotstandere av Kjetil Rolness nok ser på hans Facebook-tråder mer som kloakk enn elitisk avlukke. Jeg har for øvrig merket meg at flere av dem også er redde for ekkokamre...

Når det gjelder ekkokamre er dette høyst reelt. På nett kan vi velge å bruke lukkede fora der alle er enige med oss. Men med en gang vi skrur på tv, radio eller går forbi en dagligvarebutikk der aviser står utstilt, skal man være usedvanlig lite oppmerksom dersom man ikke, om annet ufrivillig, får med seg alternative sanseinntrykk av en annen virkelighet. Da er det kanskje ikke Internett eller vår informasjonsvirkelighet som egentlig er problemet. I tillegg lever vi i et land der vi har en pressestøtte hvis opprinnelige funksjon var å beholde datidens ekkokamre – partiavisene. Stemte du Arbeiderpartiet, så holdt du Arbeiderbladet. Stemte du Høyre, abonnerte du på Aftenposten. I dag er det bare Senterpartiet og KrF som får beholde sine papirbaserte ekkokamre gjennom Nationen og Vårt Land, mens SV og Rødt krangler i Klassekampen. Mange kan nok ha meninger om hvor farget pressen er i dag, men vi har et større mediemangfold enn da pressestøtten kom. De som er interessante og aktive i halvlukkede forum, er som regel aktive i mediekanaler som er åpne for allmennheten også. Svært aktive. Derfor tiltrekker de seg også debatt i personlige kanaler.

Allmennkringkasterne har fortsatt i oppdrag om å bidra til at allmennheten blir et minimum (i hvert fall føles det ofte slik) av opplyst, enten vi vil eller ikke. Det er ikke fryktelig vanskelig for allmennheten å få tilgang til dagens samfunnsdebattanter. De er jo stort sett i alle kanaler og vel så det, i tillegg til å fylle programmene til litteraturhus, kulturhus, fagdager og seminarer opp og ned og i mente. De som føler behov for mer sosial omgang i forbindelse med samfunnsdebatten, kan jo gjøre som wannabe-eliten – kjøre plingfest med venner hver gang politikere bruker «i forhold til» feil på Dagsnytt 18. Men det er altså ikke et problem at noen får diskuterer mer enn andre med flere i ulike sammenhenger uten at allmennheten får tilgang til dette.

Oppdatert: Kjetil Rolness sier til Aftenposten i dag at han mener sosiale medier bidrar til å utvide og supplere offentligheten, ikke lukke den. Altså det samme som alle SoMe-hoder har sagt i møte med kloakk-påstandene.

søndag, juni 12, 2016

NRKs skjulte algoritmer

Gir stor distribusjon av en side i debatten "balanse over tid"? Fra NRK Nyheters deling av NRK Debatts deling av en kronikk, som brukerne delte videre til sammen 103 ganger.

Fredag var jeg hos NRK for å gjøre opptak av en debatt med Preben Carlsen for nyhetsprogrammet "Ytring" som gikk i dag på P2. Vi skulle debattere hans kritikk av at statsminister Erna Solberg deltok på åpningen av Facebooks kontorer i Norge, der vi begge har skrevet hver vår kronikk hos NRK - han med kritikk i "En like for mye" og jeg med svar på kritikken her.

Opptaket ble noe selsomt. Det hender jo jeg er i debatt hos Dagsnytt 18, og går ut av studio med følelsen av for lite taletid eller kanskje ikke brukte den godt nok. Men det er sjelden grunn til å reagere så mye at jeg må ta det opp med programleder etter opptak. Hun unnskyldte seg med at vi nå hadde gått over tiden, så vi kunne ikke gjenoppta debatten - i den grad det faktisk kan kalles en debatt. Men jeg kunne få en liten sluttreplikk om et selvvalgt tema av alle problemstillingene som ble malt med bred pensel hvis jeg ville, som jeg først sa nei til - fordi det høres jo helt merkelig ut løsrevet fra resten.

Da jeg etter hvert reagerte på hvor lenge Carlsen fikk lov å uimotsagt fremme kritikk på alle nivåer, så ga jeg for det første signal om dette - og begynte også å kikke på klokka. Jeg tror vi uklippet hadde 8 minutter til han og 2 minutter til meg. Nå hørte jeg akkurat på programmet - de har klippet han til 5.25 min, og jeg fikk 3 min, pluss et innklipp på slutten. I tillegg har du programleder som bruker sin tid til å gjenta og understreke kritikken og avbryter meg flere ganger. Jeg tror jeg faktisk på et punkt påpeker at det har blitt brukt 7 minutter på å kritisere uten at jeg har fått komme til.

I debatten kom jeg knapt i å svare ut kritikken før Carlsen fikk problematisere ytterligere om Facebooks makt, hva de vet om oss, deres algoritmer og at de ønsker at alle brukere i hele verden skal bruke Internett kun via Facebook. For all del interessante problemstillinger, men jeg mener fortsatt at det er urimelig å mene at statsministeren på grunn av dette enten skal la være å delta på åpningen hos Facebook - eller stå og bruke velkommen-talen sin til kritikk av maktkonsentrasjon, algoritmer, lovlig organisering av skattehensyn, hvordan de samler inn og bruker data, deres markedsstrategi og visjoner. Jeg kan svare ut det meste av dette, men det fikk jeg ikke anledning til. I tillegg påsto både programleder og Carlsen flere ganger at statsministeren ikke var bekymra for Facebooks makt. Det var riktignok overskriften hos Kampanje, som i motsetning til NRK og Carlsen var til stede og dekket arrangementet. Men svaret til Solberg var følgende:
Kom med spark til Facebook-algoritmer
I sin tale kom Solberg med en ektefølt appell til de internasjonale Facebook-toppene som satt i salen om å gi henne mer relevante annonser.
- Jeg liker rap-musikk, jeg spiller dataspill, men dere vil bare selge meg ting dere mener damer over 50 skal ha, sa hun til latter fra salen.
Men hun var også over i en mer alvorlig tematikk, og advarte mot et samfunn der algoritmene kun serverer folk mer av det de er interessert i, og ikke slipper til stemmer utenfra.
- Det gir rom for partielle virkeligheter med kun nyheter man selv er interessert i. Da mister man den virkelige verden, sa hun fra scenen.
- Er du bekymret over den makten Facebook har fått? spør Kampanje.
- Nei, altså, jeg vet ikke om jeg er bekymret for makten, men jeg har advart mot én ting i dag, og det er den partielle virkeligheten vi kan få dersom vi bare følger samme type mennesker med samme type nyheter, og leser mindre aviser. Da blir man sittende i en sånn situasjon. Men vi kan ikke endre at folk velger å lese nyheter på en annen måte.
- Kan Facebook og Google bli så mektige at de blir en trussel for medienes eksistensgrunnlag og på den måten en trussel for demokratiet?
- Det er ingen tvil om at det er en utfordring på annonsemarkedet, men samtidig kan det skape andre arbeidsplasser. Det skaper en plattform som gjør det lettere å selge noen produkter, men det er en utfordring for andre, sier hun til Kampanje.
Hun er i hvert fall ikke ukritisk. Det fikk meg til å reflektere over NRKs makt til å velge ut hvem de har i studio, hvor mye tid vi får, hvordan debatter blir fremmet og hvilke spørsmål som blir stilt - i det hele tatt, deres interne "algoritmer". For eksempel fremmet NRK kronikken med kritikk via Twitter og via Facebooksidene til både NRK Debatt og NRK Nyheter, hvor den har blitt delt mer enn 100 ganger videre (se bildet øverst). Min kronikk, med tilsvar, ble kun lagt ut på Twitter. Programleder kunne dermed introdusere kronikken med mest spredning i NRKs kanaler i uka som gikk med at den var mest lest og kommentert. Deretter kunne programleder og Carlsen kritisere Facebook for å skape en intern medievirkelighet. I motsetning til NRK...

Det andre var at jeg sendte inn min kronikk samme kveld som NRK Ytring publiserte Preben Carlsens kritikk, noe som ble plukket opp av statsministerens kontor. Derfor henviste de til min kronikk da NRK Ytring kontaktet dem dagen etter for å få statsministeren til å svare Preben Carlsen (!?).  Likevel tok det nesten nok et døgn til før de publiserte tilsvaret. I mellomtiden hadde de bedt meg endre innholdet til å handle om hvorfor jeg trodde kommunikasjonsrådgiverne til statsministeren synes det var greit at hun var hos Facebook. Til det svarte jeg at jeg ikke aner hvilke vurderinger som blir gjort av statsministerens stab siden jeg ikke er en del av den, og at jeg prioriterer å svare ut hovedkritikken i kronikken, ikke hva redaksjonen hos NRK synes er mest interessant. Jeg vet også at NRK har avvist andre kronikker fra noen som også var tilstede hos Facebook og som mente Carlsens kritikk var spesiell.

Men kanskje jeg burde gjøre som Carlsen, som mener Norges statsminister skal be om innsyn i Facebooks virksomhet; be statsministeren ta et initiativ ovenfor NRK og be de publisere bakgrunn for samtlige avgjørelser knytta til hvilke kronikker og synspunkter de fremmer i debatten, hvilke vinklinger de vil ha, begrunne hvem som får komme i studio og hvor mye tid ulike aktører får i studio etc. NRKs kredo er jo at det er balanse over tid som er viktig, ikke hvordan enkeltsaker håndteres. Men hvordan skal jeg som debattant få "balanse over tid" - kreve mer taletid i en skattedebatt mot Ap?

I motsetning til Facebook, som lever av brukere og annonsører som når som helst kan trekke seg dersom de oppfatter selskapet som vridd og kan bli konkurrert ut på relativt kort tid, så lever NRK av en statlig lisensfinansiering som uten konkurranse gir dem 5 milliarder på konto hvert år. Kringkastingsrådet klarer ikke skape "balanse over tid", bare kritisere de groveste skjevhetene og overtrampene. Kanskje vi bør kreve at statskanalen konsekvent offentliggjør referatene fra redaksjonsmøtene sine - gjerne samtidig som programmene sendes? I tillegg forby dem å skape en intern selvforsterkende medievirkelighet gjennom hvordan de fremmer egne saker i egne kanaler og følger opp disse?