Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

fredag, mai 08, 2020

Bærekraftsmål støtter norske interesser

Ingen motsetning mellom FNs bærekraft-pin og norske interesser. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

De som trodde avlysning av 17.mai-tog også ville bety at den forutsigbare flaggdebatten også ville bli avlyst, men neida. Nå hater du Norge dersom du går med en pin på jakkeslaget som symboliserer FNs 17 bærekraftsmål, som også Norge har sluttet opp om.

Konspirasjonsteorien går ut på at alle som er for disse målene bare er ute etter å gi Erna Solberg og noen få andre politikere en toppjobb i FN etter at de er ferdige her på berget. Det siste er da om ikke annet et kompliment til oss som uselvisk da bare støtter bærekraftsmålene slik at en håndfull av våre kollegaer skal få ny jobb. Ko-kooo, som Støre ville sagt det.

Så. Står bærekraftsmålene i motsetning til norske interesser?

Det første er å utrydde fattigdom. En god idè for oss som er for markedsøkonomi og vil ha nye markeder å selge varer og tjenester til. Litt som USA med Marshall-hjelpen etter krigen. Å bidra til å gjenoppbygge Europa var definitivt i amerikansk interesse, fordi de trengte et velfungerende marked å selge varene sine til.

Det andre målet er å utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk. Relevante mål også for matsikkerhet og landbruk i Norge. Hvorfor skulle ikke dette være i norsk interesse. Det samme med målet om å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder.

Når det gjelder å sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle, så er det noe regjeringen har hatt som fokus både for norsk skole og som prioritet i bistandsarbeid. Bedre bør å bære har ingen enn mye mannevett, heter det i håvamål. Så ikke noe unorsk ved det.

De som nå går med norske flagg på jakkeslaget i protest mot FNs bærekraft-pin, er kanskje ikke så opptatt av likestilling og sånn, men noen av oss vil jo påstå at likestilling forbindes med Norge og gir oss et konkurransefortrinn. For noen år siden regnet finansdepartementet ut at dersom norske kvinner hadde jobbet like lite som gjennomsnittet i OECD-land, hadde verdier tilsvarende hele den norske oljeformuen gått tapt. Likestilling er kanskje ikke så dumt.

Det er heller ikke målet om å sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle. Det forebygger sykdom og redder liv. Når det gjelder å sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris, så vet vi jo at energi er en forutsetning for økonomisk vekst. I tillegg ønsker Norge å eksportere både fornybar energi, men ikke minst vår kunnskap og teknologi. Dette er et bærekraftsmål med norsk flagg på.

Er man for markedsøkonomi og handel så lønner det seg å fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle. Det siste er ikke minst viktig også når det gjelder å sikre norske bedrifter konkurransekraft mot land der arbeidstakere blir behandlet og lønnet dårlig.

Det er også underlig å være mot å bygge robust infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon. Nettopp dette kan også bidra til å nå neste mål, som er å redusere ulikhet i og mellom land. Er man skeptisk til innvandring og mot å ta imot flyktninger, så kunne det jo vært en god ide å bidra til at folk ikke trengte å flykte fra fattigdom, nød og konflikter. 

Gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige høres kanskje litt hippieaktig ut, men det handler om å sikre innbyggerne gode tjenester, boliger og bærekraftige transportsystemer. Det samme gjelder å sikre bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre, som jeg mener at handler om å prise ressurser og ressursbruk riktig, for da vil en velfungerende markedsøkonomi sørge for minimal sløsing med ressursene for å produsere det vi trenger.

De med norske flagg på jakkeslaget tror kanskje ikke på klimaendringer eller er muligens ikke så opptatt av dem. Men målet om å stoppe klimaendringene og bekjempe konsekvensene av dem, gir muligheter for Norge og norske bedrifter, da vi er langt fremme når det gjelder ny teknologi og løsninger. Det samme gjelder målet om å bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling. Norge er en marin nasjon, og vi har store muligheter innen blant annet havbruk.

Så handler neste mål om å beskytte bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold. Det siste inkluderer ulovlig handel av vernede arter. Gjør et søk på pangolin og korona, og reflekter over om dette er i norsk interesse eller ikke. Jeg tenner et lys så lenge.

Nest siste bærekraftsmål er å fremme fredelige og inkluderende samfunn med sikte på bærekraftig utvikling, sørge for tilgang til rettsvern for alle og bygge velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivåer. Dette burde vært skrevet som mål nummer en, da alt henger sammen med alt. Vi er helt avhengige av velfungerende institusjoner for å beskytte enkeltmennesket og bygge robuste samfunn. Bare da klarer vi å utrydde sult, fattigdom, sikre helsetjenester og god utdanning til alle.

Det siste bærekraftsmålet er å styrke gjennomføringsmidlene og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling. Ok. Det var ikke helt intuitivt, for å si det sånn, men handler blant annet om å sikre de internasjonale institusjonene en liberal verdensorden, internasjonal handel og økonomisk vekst er bygget på. Igjen, i norsk interesse.

Så. Gå gjerne med norsk pin på jakkeslaget hvis du tror alenegang gir fremgang. Jeg flagger selv med norske flagg på balkongen i dag, for å markere frigjøringsdagen 8. mai. For alle som kjempet, for alle som falt, for alle som tjenestegjør for Norge. Men norsk selvstendighet og selvråderett er helt avhengig av verden rundt oss. Det er ingen motsetning mellom en sterk nasjonalstat og internasjonal samhandling og samarbeid, snarere tvert imot. Hadde vi nådd FNs bærekraftsmål kunne vi kuttet bistandsbudsjettet, hadde ikke trengt en streng flyktninge- og asylpolitikk, redusert nødvendigheten av aktive klimatiltak. Ikke minst hadde vi hatt et større marked for våre varer og tjenester, som ville gavnet norsk økonomi og norske arbeidsplasser.

Og dette kommer på toppen av at vi da hadde hatt en bedre verden, uten sult, fattigdom, uakseptable lønns- og arbeidsforhold, med likere muligheter for alle gjennom bedre utdanning og tilgjengelige helsetjenester, bygget på robuste institusjoner som ivaretar enkeltindividets rettigheter og frihet. De som mener regjeringen og politikere bør kaste FN-pinsen og få seg et norsk flagg, fordi man i disse dager må ha fullt fokus på Norges ve og vel, kan ikke ha skjønt hva Norges ve og vel består av.

For øvrig er Gunnar Stavrum helt glitrende her.

Alle FNs mål og delmål er listet opp her.

tirsdag, mai 05, 2020

Korona-kriminalitet skal straffes

Jeg måtte finne en illustrasjon om norsk arbeidsliv. Jeg fant denne.

Innlegg på trykk i Dagsavisen 5. mai 2020.

Det finnes et spesielt sted i helvete for de som bruker krisehjelpen til norsk næringsliv for å berike seg selv.

Misbruk skal avdekkes, etterforskes og straffes. Norge har nå den største arbeidsledigheten siden 30-tallet og bedrifter som ellers er sunne og likvide står i fare for å måtte stenge dørene for godt. Det var helt nødvendig å komme på banen med effektive og kraftfulle virkemidler for å både sikre inntektene til arbeidstakere som ble permittert og ikke minst arbeidsplassene som nå står i fare etter bråstoppen i norsk økonomi i kjølvannet av kroronakrisen. Når ting må på plass raskt, så kan hurtighet gå på bekostning av presisjon. Likevel skulle det ikke være vanskelig å skille misbruk fra bruk når det gjelder de fleste virkemidlene.

Økokrim trakk frem mulig misbruk av krisepakkene da de la frem sin trusselrapport forrige uke. Også Nav melder om en økning i tips om bedrifter og enkeltpersoner som misbruker permitteringsreglene gjennom å permittere ansatte, men tvinge dem til å arbeide mens staten betaler dagpenger som lønn. Det siste er særlig alvorlig, fordi arbeidsgiver inkriminerer arbeidstakerne. Ikke bare er det straffbart å oppgi feil opplysninger til Nav, arbeidstakere blir også satt i en situasjon der de bruker opp dagpengerettighetene sine uten å være reelt permitterte. Dette var uakseptabelt før koronakrisen og er ikke mindre uakseptabelt nå.

 Noen mener de generøse pakkene må følges opp med nye lover og regler. Men innsatsen mot arbeidslivskriminalitet er allerede trappet kraftig opp under denne regjeringa. Det er opprettet syv sentre mot arbeidslivskriminalitet, innført strengere straffer og høyere bøter for de som bryter lover og regler, og krav om lærlinger på alle bygg- og anleggsprosjekter som det offentlige betaler for. Det er også opprettet flere servicesentre for å sikre utenlandske arbeidstakere informasjon om deres rettigheter og plikter, og informasjon tilgjengeliggjort på flere språk. Det er ikke nye lover og regler som trengs, men at de som finnes faktisk blir fulgt opp. Misbruk av permitteringsreglene var straffbart før koronakrisen. Det er selvsagt fortsatt straffbart som en del av tiltakspakkene også. 

Bedriftene som sliter, trenger penger og likviditet raskt. Et byråkratisk kontrollregime vil føre til unødvendige konkurser og arbeidsplasser som går tapt for godt. I første omgang er søknadsprosessen tillitsbasert, men det er bevilget ekstra penger til oppfølging og ettersjekk. Det er nulltoleranse for bedrifter og enkeltpersoner som ønsker å utnytte denne krisen. Misbruk av generøse tiltakspakker skal avdekkes, etterforskes og straffes.

tirsdag, april 14, 2020

Litt mindre ille

Skjermbilde fra debatt om krisepakkene i NRKs Politisk Kvarter 14.4.2020
Den som best har beskrevet hvordan vi politisk gjennom tiltak og virkemidler kan sørge for å sikre verdiskaping og arbeidsplasser over hele landet var Sps Trygve Slagsvold Vedum da han i Stortinget sa at det handler om å gjøre situasjonen litt mindre ille. Det må også bety at vi ikke kan kompensere alle for alt, men hjelpe levedyktige bedrifter å holde hodet over vannet til vi er på andre siden av dagens unntakstilstand.

Jeg debatterte dette i dag i Politisk Kvarter hos NRK - debatten ser du her. Litt mer bakgrunn:

Det var viktig og riktig av regjeringen å raskt komme på banen med kraftfulle virkemidler og tiltak for å sikre arbeidsplasser og inntektssikring for arbeidstakerne. Jeg er også enig i at Stortinget faktisk gjorde noen forbedringer, særlig på det siste. Ved permittering i "normalsituasjon", vil arbeidstakeren først få et varsel og deretter må arbeidsgiver betale full lønn i 15 dager før den permitterte går over på dagpenger. Jeg synes det var rimelig og bra at da regjeringen reduserte arbeidsgiverperioden fra 15 til 3 dager for å sikre arbeidsplasser mot oppsigelser, så sørget Stortinget for at staten tok ansvar for å sikre full lønn til arbeidstaker. Folk må få tid til å forberede seg og omstille seg til så store endringer i egen økonomi.

Selv om det er vanskelig å se hva man kunne gjort annerledes for å sikre arbeidsplasser, så er det liten tvil om at begge endringene i permitteringsregelverket har ført til at permittering gikk fra å være sistevalg til førstevalg for mange arbeidsgivere. Dette er også tilbakemeldingene jeg har fått fra ulike bedrifter de siste ukene. Med sikring av full lønn i tillegg, er det heller ikke noe incentiv for arbeidstakere å ta ledige oppdrag der det trengs folk, som i landbruker, på lager og innen logistikk. Da får vi en situasjon der vi har over 300 000 permitterte, samtidig som landbruker har bruk for 30 000 sesongarbeidere. Samtidig taper sykepleierutdannede penger på å ta vakter på sykehjem, fremfor å gå på full lønn hjemme. Dette understreker jo det Høyre alltid har sagt - dersom det ikke lønner seg å jobbe, er det vanskeligere å motivere folk til å faktisk ta en jobb. En ting er hva som er riktig å gjøre på kort sikt, for å hjelpe folk å omstille seg. Men allerede nå krever arbeidstakerorganisasjonen YS at alle permitterte skal få full lønnskompensasjon frem til sommeren. Det betyr at permitteringstallene vil holde seg høye, og det ikke finnes noe incentiv for arbeidstakere til å ta midlertidige oppdrag der det trengs. Jeg er i hvert fall ikke et bedre menneske enn at jeg heller ville vært med full lønn hjemme enn å gå ned i lønn for å gjøre noe annet. Ved tilbud om en jobb med høyere lønn, ville jeg sagt opp jobben jeg er permittert fra.

Med andre ord - det kan godt være at vi ikke hadde et valg når det gjaldt innretning på permitteringsregelverket i starten av krisen, men det er ikke gitt at vi skal utvide dem.

Så har det handlet om både kontantstøtte til bedrifter og andre tiltak for å hjelpe å holde levedyktige næringer og arbeidsplasser flytende til over krisen. Det kan definitivt koste oss mer å miste arbeidsplasser enn det vi betaler for å beholde dem. Derfor er også disse tiltakspakkene viktige og riktige, men igjen handler det om både innretninger og virkninger på kort og lang sikt.

Bedriftene selv ser urettferdigheten i at konkurrenter som har faste høye kostnader blir kompensert for dette, mens de som har investert i og betalt for for eksempel eget utstyr, i motsetning til å betale leie for dette hver måned, ikke får noe. Det er også forskjell på en frisør som garantert får fulle lister når yrkesforbudet oppheves, mot et byrå som lever av å selge hvalsafari til kinesiske turister. Sannsynligheten for at det globale reiselivsmarkedet kommer tilbake til der vi var i fjor i løpet av et eller to år er ganske liten. Hvor lenge skal vi betale for å opprettholde andre bedrifter som har mistet markedet sitt totalt eller ikke omstiller seg? Og hvem er "vi" som skal betale?

Regningen havner til syvende og sist hos privat næringsliv og den verdiskapingen vi som samfunn kan høste av. Da er det fortsatt viktig at selv om vi skal bruke penger for å holde hjulene i gang, så må pengene fortsatt brukes riktig. Hvis ikke svekker vi de levedyktige også, noe ingen er tjent med.

Det handler også om innholdet i pakkene. Regjeringen har hele tiden lagt vekt på at virkemidlene må være effektive (altså hjelpe situasjonen raskt), være målretta og reverserbare. Likevel sniker det seg inn både rassikring og bredbåndsutbygging i tiltakspakkene, to absolutt gode saker, men som verken er målretta, redder nåværende arbeidsplasser og forhåpentligvis ikke er ment å være reverserbare. Det er da jeg mener Stortinget må vise måtehold. Liv og helse først, dernest redde arbeidsplasser og fremtidig verdiskaping. Alt annet må vike inntil videre. Igjen, vi skal bruke penger, men pengene skal fortsatt brukes riktig.

Flere har pekt på at vi nå faktisk kanskje igjen setter pris på verdien av arbeid og verdiskaping. Mon det. For mens helsearbeidere får velfortjent anerkjennelse, så jobber det folk for å holde hjulene i gang over hele landet. Noen på venstresida forsøker å skape falske fronter mellom arbeidstakere, og mener at krisa viser hvem som står for den ekte verdiskapingen i Norge - nemlig renholdsarbeidere, transportarbeidere, butikkansatte og sykepleiere. Man kan gjerne mene at alle disse burde tjene mer, men det trenger ikke bety at alle andre man ikke liker - eiendomsmeglere, forretningsadvokater,. konsulenter, PR rådgivere eller sett inn grupper du ikke liker her - burde tjene mindre, eller ikke eksistere i det hele tatt. Denne debatten flytter seg innover fra ytre venstre, i en samfunnsdebatt der begreper som velferdsprofitører har fått bite seg fast om legitime virksomheter som leverer gode velferdstjenester i Norge. Vi trenger alle for å få hjulene til å gå rundt, og det er supert at flere arbeidstakere får anerkjennelse for den jobben de gjør. En positiv konsekvens av krisen er kanskje at ingen noen gang undervurderer viktigheten av "kassadama på Rema" igjen.

Når hurtighet går foran presisjon så er det klart at ikke alt av virkemidler er perfekt når de kommer fra verken regjering eller Storting. Det er heller ikke mitt poeng. Men selv i Norge har vi ikke ubegrensa med ressurser og midler til å kompensere alle for alt. Vi kan derimot forsøke å gjøre det litt mindre ille for de aller fleste. Da må vi faktisk også prioritere selv om det er krise. Eller særlig fordi det nettopp er krise.

torsdag, april 02, 2020

Ingen krisepakke til handelsnæringa?

Trenger vi mer kvinneperspektiv i utformingen av krisepakkene?

Det var problemstillingen jeg fikk fra Klassekampen i går, der Aps Anette Trettebergstuen og SVs Elisabeth Kaski tok til orde for nettopp dette på bakgrunn av en analyse fra Frisch-senteret som viste at kvinner i privat sektor var mer utsatt for permitteringer enn menn.

Jeg sa at jeg ikke var enig at vi trengte en krisepakke for kvinner. Det har Klassekampen oversatt til at jeg mener det ikke trengs en krisepakke for detaljhandelen. Under overskriften "Kan ikke redde alle" - skriver avisa følgende:

Stortingsrepresentant for Høgre, Heidi Nordby Lunde ser ikkje behovet for ein krisepakke for handelsnæringa. Ho meiner det frå før var overetablering av butikkar i Noreg.

– Mange butikkar sleit før koronakrisa, og det blir feil å halde dei kunstig i livet.

Lunde trur frisørar vil kunne ta opp att arbeidet på dagen når yrkesforbodet blir oppheva, men at tilsette i næringar som turisme, servering og handel vil måtte finne seg anna arbeid.

– Tilbodet i Oslo er dimensjonert for fleire enn dei som bur her. På grunn av internasjonale restriksjonar vil ikkje turistane kome attende på lang tid. Det kan ikkje norske myndigheiter kompensere for.

-------

Her mangler det, for å si det forsiktig, litt kontekst. Så da refererer jeg til meg selv og min samtale med journalisten i går - hvor jeg i hovedsak problematiserte med at 70 prosent av ansatte i offentlig sektor er kvinner, som i mindre grad er berørt av krisen og har tryggere jobber enn de fleste i industrien og privat næringsliv, der 70 prosent av ansatte er menn, som er mer utsatt for sesonvariasjoner og konjunktursvingninger. Jeg viste til at det er forskjell på bedriftsmarkedet for industri, som tar lengre tid å planlegge og prosjektere, enn privatmarkedet for personlige tjenester, der en frisør kan plukke opp saksa samme dag som restriksjoner oppheves. Og at det er forskjell på et midlertidig bortfall av et marked vi vet kommer tilbake, som til handel og restauranter, mot et varig, globalt fall i reiselivsmarkedet, som vil ta år før det restituerer seg - om det noen gang gjør det. Dette er altså oppsummert i at jeg ikke ser "behovet for ein krisepakke for handelsnæringa" - i en artikkel som etterlyste kvinneperspektivet i krisepakkene.

Å oppsummere dette med at jeg er mot tiltak for detaljhandelen blir altså feil. 

La meg utdype for de spesielt interesserte (eller forbanna):

For det første så omfattes detaljhandelen, hotell- og restaurant, aktører for personlige tjenester (frisører, PT, velvære og pleie) av de generelle tiltakene og er dermed inkludert i tiltakspakkene. Arbeidstakere får dagpenger og selvstendig næringsdrivende (frisører, PT, velvære) får nå dagpenger som de normalt ikke kvalifiserer til og kommer inn på sykepenger fra dag fire, mot normalt dag 17. Kutt i mva, og utsatte skatter og avgifter, treffer virksomhetene, og kontantstøtte for faste utgifter er vedtatt, men ikke helt ferdig. Detaljhandelen, hotell og restaurant er de som er mest utsatt. Dette er bransjer som nå utvilsomt sliter massivt, og det er en del av de generelle tiltakene som ikke treffer så godt for dem. Særlig de som har fått yrkesforbud og stengingsvedtak skal og må kompenseres.

Så nevnte journalisten at Kaski trakk frem blant annet sportsbutikkene, som vi har sett flere konkurser i. Men som jeg sa - disse konkursene kom lenge før korona, og kom på grunn av en kombinasjon av overetablering og økt konkurranse av internettbutikker. Dette er ikke noe regjeringen skal eller bør kompensere for, men en tilpassing til et marked der tilbudet har vært mye større enn etterspørselen. Nå meldes det at kleskjeden Ricco Vero er konkurs og H&M må si opp titusener av ansatte globalt. Koronakrisen kom samtidig med at detaljvarehandelen har vært utsatt for knallhard konkurranse via netthandel - og at mange av oss drar på storbyshopping og legger igjen pengene våre i andre byer og andre land. Det siste er det i hvert fall midlertidig slutt på.

Det er ingen tvil om at vi må ha tiltak som hjelper detaljvarehandelen og butikker i Norge. Tiltakene er allerede på plass eller under utforming, og jeg tar gjerne en debatt om disse eller innspill til utforming.

Men å tro at vi kommer over på andre siden uten konkurser av enkeltvirksomheter eller hele kjeder er naivt. Også mange av disse har vært avhengig av reiseliv og turister. Vi kan ikke kompensere for varig bortfall av et marked som kanskje aldri kommer tilbake til de høyder vi har sett de siste årene.

Når det gjelder reiseliv, inkludert hotell og restaurant, så er spørsmålet er om det er mulig å kompensere for fallet i etterspørselen for å beholde alle virksomhetene og arbeidsplassene. Mange av disse er avhengig av et marked som neppe kommer seg på beina igjen like kjapt som en frisør kan komme tilbake i jobb det øyeblikket restriksjonene opphører. Norske myndigheter kan ikke kompensere for et varig fall i et globalt reiselivsmarked, da må vi begynne å betale tiltakspakker til reiselivsarrangører i utlandet og satse på at andre land får sin befolkning frisk og hever reiserestriksjonene raskt slik at dette markedet kommer tilbake til å matche eller slå fjorårets rekorder. Jeg er villig til å vedde pensjonen min på at det ikke skjer. Med andre ord - vi kan ikke holde alt og alle kunstig i live i håp om et kombinert helse- og markedsøkonomisk mirakel på reetablering av dette markedet i 2020. Som KK siterer meg på - eksempelvis er tilbudet i Oslo dimensjonert for flere enn de som bor her (cruisenæringa og andre turister). De som hatet cruisenæringa kan nå klappe i hendene. Oslo har hovedsakelig klart å absorbere det antallet som kommer inn, og mange restauranter, butikker og arrangører har levd av både disse og andre turister som ikke kommer tilbake.

Så er det slik at kvinner utgjør 70 prosent av ansatte i offentlig sektor, som i mindre grad er berørt av omstilling og permitteringer enn privat, og hvor arbeidsplassene er trygge når vi kommer over på den andre siden. Vi har og vil ha behov for lærere, sykepleiere, omsorgsarbeidere, tekniske fagarbeidere innen vann, avløp og annen infrastruktur - og byråkrater for den saks skyld. Det skjer også omstilling, til dels store omstillinger, innen offentlig sektor, men de er forskånet for sesongvariasjoner, konjunktursvingninger og store strukturelle bransjevise endringer som konkurranse og ny teknologi fører til.

I et kjønnsperspektiv så er det hovedsakelig menn som jobber i bransjer og i frontfagene i privat sektor, som er sterkt konkurranseutsatt, opplever både sesongvariasjoner og konjunktursvingninger. Selv om permitteringsordningen først og fremst har vært retta mot industri, så gjelder den for alle bransjer og alle kjønn likevel.

Jeg er generelt villig til å se på kvinneperspektiv, LHBT+ perspektiv og minoritetsperspektiv på det aller meste, men ofte kommer jeg frem til at det perspektivet som presenteres enten er politisk vridd eller ikke treffer. Som regel finner jeg at vi er mennesker alle sammen, og er mer tjent med et individorientert perspektiv for å best mulig ivareta enkeltmennesker i stedet for grupper.

Å oppsummere det med at jeg er mot tiltak for detaljhandelen blir altså feil.


onsdag, februar 05, 2020

Nå rakner Norge

Vi er en hårsbredd unna voldelige demonstrasjoner og et samfunn som går opp i liminga. Visstnok.
Jonas Gahr Støre frontet denne uka norsk venstresides ønske om voldelige demonstranter ikledd gule vester. Til tross for at FNs utviklingsprogram senest i desember la frem sin rapport om levekårsindeksen, der Norge for 15. år på rad ble kåret til verdens beste land å bo i, så mener Støre at Norge er i ferd med å gå opp i limingen. Slik nører han oppunder samme endringsfrykt og polarisende debatt som sine rødgrønne kollegaer fra ytterste Rødt til populistene i Senterpartiet. De har lenge forsøkt å dra debatter fra land som Frankrike, Storbritannia og USA til Norge.

Det underlige er at Støre, som burde kjenne Frankrike godt, heller viser til franske forskere ved Sorbonne enn til noe annet han burde kjenne godt, nemlig fagbevegelsen. I et land med 67 millioner innbyggere har den største franske fagbevegelsen bare 600 000 medlemmer. Til sammenligning har norske LO 930 000 medlemmer i et land med 5,3 millioner mennesker. I Norge nyter arbeidstakerforeningene stor respekt fordi de tar ansvar og er med på å forankre politiske beslutninger når det er nødvendig, som i pensjonsforliket og gjennom ansvarlige lønnsoppgjør. Trepartssamarbeidet bidrar til omstillingsevne, og vi kommer til å trenge alle gode krefter for å lykkes med de store omstillingene Norge skal gjennom i årene som kommer.

I Frankrike har fagforeningene liten tillit og myndighetene har ingen ansvarlige parter i arbeidslivet de kan gå i dialog og forhandlinger med. Den minste endring fører til massedemonstrasjoner. Og selv om forskerne ved Sorbonne skulle ha rett i at lokalsamfunnet rakner når møteplassen forsvinner med storkiosken, så er det ikke slik i Norge at først forsvinner tilbudene, deretter flytter folk. Det er gjerne slik at folk har flyttet først, og deretter forsvinner tilbudene til de som blir igjen. Klart det gjør vondt.

Men norsk venstreside ønsker så inderlig opptøyer mot regjeringens politikk at de nærmest maner det frem. Ved å nøre oppunder misnøye og frustrasjon, kan det gå troll i ord. Spørsmålet er om et opprør mot opplevd urettferdighet lar seg døyve med å reversere Høyre-regjeringens reformer og spre kemnerkontorer, domstoler og ubetjente lensmannskontorer tynt utover landet. Det er ikke sikkert kvaliteten på tjenestene og saksbehandlingen hos Nav øker gjennom å opprette flere kontorer. Men Støre fremstiller Nav og lensmannskontorer som viktig møteplasser i lokalsamfunnet. La meg respondere på et språk Støre forstår: quoi?

Den eneste gangen kemnerkontorene har opplevd kjærlighet og støtte, er vel da regjeringen reduserte kommunale kemnerkontor fra 288 til 56. Enkelte steder var det kommunale kemnerkontoret en 20 prosent-stilling. Ikke akkurat et robust grunnlag for å slå kraftig tilbake på svart økonomi og organisert kriminalitet. Støre nevner økte skatter som bakgrunn for opprørene i Frankrike. Å opprettholde 288 kemnerkontor koster 360 millioner kroner mer enn nødvendig i året for å subsidiere arbeidsplasser etaten selv sier at den ikke trenger. Det samme gjaldt for lensmanns- og politikontorer, der 86 av 340 kontorer hadde åpningstid tre dager eller mindre i uken, eller Posten, som omstilles fordi antall fysiske brev er redusert med 65 prosent de siste tjue årene. De aller fleste tjenestene, fra bank, post, kemner og butikk, er ikke sentralisert, men desentralisert helt inn og hjem til folk. (forts under bildet)

Vi trenger en bærekraftig offentlig infrastruktur, ikke offentlige etater og tjenester smurt tynt utover. 
Hvis økte skatter og avgifter fører til opprør, så kan høyresida bare begynne å glede seg til et eventuelt regjeringsskifte. Reversering av alle reformer og endringer kommer til å koste. Oppå det kommer nye ønsker og tiltak. Minn meg på at jeg må kjøpe aksjer i bedrifter som syr gule vester.

Men Støre har rett i to ting. Høyresida klarer ikke adressere sorgen mange føler av å se endringene rundt seg. Klart folk savner postkontoret og lokalbutikken (kemnerkontoret er jeg litt mer usikker på). Selv om AS Norge går så det suser, så flytter fortsatt unge fra bygda. Lyset slukkes på gården bestefar drev, i beste fall blir boligen brukt som sommerhus av barnebarna. Og han har også rett i at vi trenger en bærekraftig offentlig infrastruktur over hele landet, som på den ene siden effektivt klarer å levere gode tjenester, på den andre siden faktisk løfter lokalsamfunnene der det er arbeidsplasser og grunnlag for vekst. Når lyset slukkes ett sted, så tennes det et annet. Det er ikke slik at folk bare flytter til de store byene. De flytter til regionale tettsteder, der det finnes flere butikker, cafeer og kulturhus. Det er her vi må satse. Omstillingen må være inkluderende og skape optimisme. Det har ikke regjeringen lykkes så godt med. Det hjelper lite å fortelle at det går bra på makronivå, når det ikke føles slik for de som sitter i den harde enden av endringene.

Men bruker vi 360 millioner på kommunale kemnerkontorer vi ikke trenger, så har vi ikke penger til det vi trenger av politifolk, sykepleiere og barnehager. Sist Ap styrte landet var vi på peak olje, med oljepriser opp til 120 dollar fatet. Siden den gang har oljeprisen krasjet og 50 000 stillinger forsvunnet i bransjen. Vi skal inn i et grønt skifte som gjør at selv om vi skal leve av og med oljeindustrien i tiår fremover, så må AS Norge faktisk begynne å prioritere, ikke reversere endringer. Det grønne skiftet må skape inkluderende vekst, arbeidsplasser og muligheter over hele landet, men vi kan kanskje ikke holde liv i hver eneste bygd.

Det som vil gjøre at Norge går opp i limingen er dersom vi fortsetter å bruke penger på å smøre offentlige tjenester og etater tynt utover hele landet i troen på at det vil stoppe utviklingen. Det er forstemmende å se Arbeiderpartiet forsøke å konkurrere med Senterpartiet med svartmalingen av Norge og norske forhold. Alt er ikke bra, og mye kan gjøres bedre, men det er en grunn til at vi fortsatt topper listene over land i verden det er best å bo i, best å være pensjonist i, best å være barn i og best å drive næringsvirksomhet i. Dette har ikke kommet av seg selv, og vil heller ikke forbli slik dersom vi ikke endrer for å bevare disse kvalitetene. Det er de som ikke er villige til reformer i dag, som svikter de som trenger velferdsstaten mest i morgen.

mandag, desember 02, 2019

Naver født med sølvskje i munnen

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Innlegg på trykk i Klassekampen papir, 30. november 2019.

Klassekampens tidligere nyhetssjef, nå kommunestyrepolitiker for Rødt i Stavanger, Mímir Kristjánsson harselerer over at undertegnede bruker meg selv som eksempel når jeg snakker om Nav og dagpenger. Som Høyre-politiker bør jeg jo sitte ned og holde kjeft om min såkalte lidelseshistorie om at jeg har vært arbeidsledig og permittert, og helst oppfylle fordommene om at vi alle er født med sølvskje i munnen og lever av renta fra formuen min far bygget opp. Som pensjonert rørlegger stusser sikkert faren min over det, men han er da heller ikke høyremann.

Mitt poeng er at alle, uansett klasse og bakgrunn, kan ha behov for å lene oss på den velferdsstaten som er bygget opp gjennom flere årtier og regjeringer med ulik politisk farge. Det er kanskje også velferdsstatens suksess. Selv om jeg mener den skal være mye for dem som trenger den mest, og dermed litt mindre for oss andre, så er det viktig for dens oppslutning at alle forstår betydningen av den og dens rolle. Både Kong Solomon og Jørgen hattemaker får foreldrepenger, barnetrygd og dagpenger ved arbeidsledighet. Det bedrer skatteviljen til Kong Solomon. Men han hadde måtte selge unna gods og gull før han fikk sosialhjelp, som er målretta mot dem som har minst fra før. Fordi jeg selv har trengt hjelp i kortere og lengre perioder av livet, som er noe annet enn det Mimir harselerer med, så setter jeg pris på Nav og den velferdsstaten vi har, og vil at andre også skal forstå hvor viktig den er.

Velferdsstaten er for alle. Den politiske uenigheten begynner med hvor mye den skal være for alle, og hvordan den skal innrettes. Hvilke krav som skal stilles, og hvordan fellesskapet best kan stille opp for å løfte de som trenger det mest.

Stråmannfortellingen til Kristjánsson er at jeg tror dagpengemottakere har mye å lære av undertegnede, mens jeg mener jeg har lært mye av å være dagpengemottaker.

At Kristjansson først nå oppdager at jeg er Høyres talsperson for arbeid og sosial, eller «regjeringens faste utskremte i debatter om arbeid og trygd» får jeg ta på egen ubrukelighet og usynlighet i debatter, for den rollen har jeg hatt siden høsten 2017. Men det er en helt annen lidelseshistorie.

fredag, november 29, 2019

Arrogant kritikk av Black Friday


Hvorfor er det mer harry å handle på salg før jul, enn å handle de samme varene på salget etter jul?

Den såkalte «Black Friday» har blitt startskuddet på julehandelen, og et symbol på forbrukersamfunnets overflod. En del kjeder og butikker dumper prisene så mye på enkelte varer at folk står i kø for i sikre seg de bestene kjøpene. Nå har fenomenet utvidet seg til å vare en hel uke i slutten av november, før den hektiske julestria setter inn.

Hvert år blir kjøpefesten utsatt for den samme kritikken, som tidligere var forbeholdt julehandel og grensehandel. Ikke bare er det harry å handle billig. Det er på grensen til umoralsk når det er så mye fattigdom og nød i verden. Jeg ser allerede alternative innsamlingsaksjoner som bruker «Black Friday» som bakgrunn for å appellere til de av oss som gjerne vil ha en følelse av moralsk overlegenhet over alle andre når vi gir til gode formål. Disse moralske overlegne er kanskje de verste blant oss alle. Du skal være svært privilegert for å både kunne kjøpe alt du trenger til fullpris, og ha råd til å gi milde gaver til veldedighet i tillegg.

De fleste jeg kjenner både gir og har lyst til å gi mer, men må prioritere i hverdagen. Mediene kan rapportere på nye trender for bruk og gjenbruk så mye de vil når der gjelder gaver, men de aller fleste kjøper og ønsker seg nye ting. Mens hele varehandelen tidligere kunne skru prisene opp før jul, vel vitende om at alle har samme tidsfrist for når gavene må være i hus, så får forbrukerne nå i hvert fall en uke der vi kanskje kan få mye av det vi trenger litt rimeligere enn når alt kjøpes i siste liten. En av mine nærmeste kjøper gaver på salg hele året. Det er ikke harry. Det er å ha dårlig råd. Da noen ble irritert over ribbekrig mellom dagligvarekjedene, kunne andre puste lettet ut og faktisk ha råd til å invitere på julemiddag med tilbehør. Det var det året jeg lærte at surkål og rødkål holder seg både lenge og godt. Jeg tror vi fortsatt har pakker igjen.

Selv begynte jeg å gi gavekort til familien i ren irritasjon om at siden jeg har et budsjett per person, så får de mindre for pengene dersom jeg kjøper gaver til dem før jul, enn de kan få på salg for et gavekort etter. For merkelig nok er det få som reagerer på at folk handler på salg etter jul. Da er det ikke harry, men fornuftig.

De som taper mest på at de store kjedene dumper prisene, er de små uavhengige butikkene som ikke kan gjøre det samme, fordi de har ikke den samme produksjonen eller varelageret. Men de med dårlig råd står neppe mellom valget å handle fullpris i en nisjebutikk eller fullpris i en kjedebutikk. Kjedebutikken hadde nok vunnet på pris og utvalg uansett.

Black Friday er en liten seier for forbrukeren, særlig de med minst fra før, som da ganske tidlig kan få kjøpt noe av det de skal ha og planlegge for resten nesten en måned før julaften. Å moralisere over det er egentlig ganske nedlatende. Og harry.

onsdag, november 27, 2019

Usosiale kutt eller nødvendige prioriteringer?

Innlegg på trykk i Vårt Land 27. november 2019. 

Det handler om prioriteringer. Hvis velferdssamfunnet skal være mye for dem som trenger det mest, kan det ikke ­alltid være litt for alle.

Det er lenge siden ­norske politikere har vært nødt til å ta de store prioriteringene og de vanskelige valgene når ­budsjetter skal settes sammen.

Men bare de neste ti årene vil vi bli tre ganger så mange alderspensjonister, samtidig som inntektene fra oljenæring vil gå ned. Vi føder færre barn enn tidligere, og i noen kommuner vil det være mindre enn to yrkesaktive per pensjonist i 2040. I tillegg er én av ti nordmenn uføre, og Norge har verdens høyeste sykefravær.

Må ta grep. Dette er reelle ­utfordringer som vil sette oss på prøve. Men velferds­samfunnet og Norge på sitt beste er at vi gir økonomisk trygghet og ­stiller opp for dem som trenger det. ­Ledighet, sykdom og uførhet kan ramme oss alle, og vi som kan bidra, må hegne om resten. Men dersom fellesskapet skal kunne stille opp i fremtiden, så må vi ta grep, og det bør gjøres mens vi fortsatt har handlingsrom til å gjøre moderate endringer for å bevare en bærekraftig velferd.

Som Høyre-politikere ­snakker vi mye om hvordan vi skal sikre et bærekraftig velferdssamfunn i tiden som kommer og hvilke ­utfordringer som truer det ­målet. Vi skulle gjerne sett at flere ­partier tok ansvar og ­initiativ til å løfte denne problemstillingen.

Ikke «usosiale kutt». I et ­polarisert debattklima kan det være vanskelig å stå i kontroversielle endringer som støtte til tannregulering og skjermings­tillegget for uføre, selv når vi vet at endringene er ­riktige og faglig begrunnede. Det ­etterlatte inntrykket kan fort bli mange ­«usosiale kutt» for å gi ­«skattelette til de rike». Men det s­temmer ikke.

De siste seks årene har Høyre vært pådriver for å gjøre nød­vendige endringer som mål­retter sosiale ytelser bedre, og ­endringer som gir raskere og ­tettere oppfølging av de som faller utenfor. Men vi har også skalert ned eller kuttet ut ordninger som enten ikke fungerer etter hensikten eller er ­utdaterte. ­Barnetillegg for pensjonister, ­altså i hovedsak til eldre menn som får barn med yngre kvinner, er en av de ordningene. Hjelpe­stønad 0 for kjøp av private ­tjenester i hjemmet, som ble opphevet av regjeringen Brundtland i 1992, overlevde helt frem til den ble fjernet i 2018. I mellomtiden har vi hatt en kraftig utbygging av kommunale tjenester som gir mer verdi enn hjelpestønaden til de som trenger det. Men det var aldri meningen at noen skulle få begge. Det er ikke usosialt å kutte noe, for å prioritere noe annet.

Mer til barna. Med Høyre i ­regjering, har vi sikret gratis kjernetid i barnehagen for alle to-, tre-, fire- og femåringer fra hjem med inntekter under 548.500 kroner i året, redusert foreldrebetaling og en maksgrense slik at foreldre ikke skal betale mer enn seks prosent av samlet skattbar inntekt for både barnehage og SFO.

Regjeringen har også tre­doblet pengene til den ­nasjonale tilskuddsordningen, fra 100 ­millioner i 2014 til 310 millioner i 2020. Denne ordningen sikrer blant annet sommerferier, ­aktiviteter og lån av sportsutstyr til barn. På denne måten sikrer vi at flere barn og ungdom får delta på viktige sosiale arenaer, som ferie- og fritidsaktiviteter, uavhengig av foreldrenes inntekt og sosiale situasjon.

Vi har økt barnetrygden for første gang på 20 år. Da ­Arbeiderpartiet satt i regjering, var engangsstønaden ved fødsel og adopsjon 47.877 kroner. Nå er den nesten doblet, og nybakte foreldre som ikke har en inntekt som gir rett til foreldre­penger får nå utbetalt 84.720 kroner. Vi har myket opp reglene for pleie­penger, slik at flere foreldre med syke barn slipper å kjenne på usikkerheten rundt egen økonomi i en vanskelig situasjon. Vi har endret reglene for bostøtte, slik at blant annet barns inntekt ikke kommer med i grunnlaget for støtten. Vi har også økt selve støtten, og nå får 18.000 barnefamilier opptil 8.000 kroner mer utbetalt enn før.

Prioriteringer. I tillegg er ­ventetiden for behandling på ­sykehus redusert, flere full­fører videregående skole og ­flere ­jobber heltid nå enn i 2013. ­Dette samtidig som vi har ­redusert skatter og avgifter. Men til tross for det så betaler de ti prosent rikeste rundt 40 prosent av ­personskatt i Norge, og det er faktisk litt mer enn under de rødgrønne i 2013.

Med Høyre i regjering så s­tiller vi opp for de som trenger det mest, samtidig som at de med de bredeste skuldrene bærer den tyngste børen. Det er ikke noen motsetning mellom velferd og skattelette, det handler om ­prioriteringer.

mandag, oktober 14, 2019

AAP - Usosialt å ikke gjøre endringer

Faksimile fra BA, der de går på tvers av anbefalingene fra Sysselsettingsutvalget og NAV selv. 

Innlegg på trykk i Bergensavisen 9. oktober 2019.

BA mener på lederplass at regjeringen ikke bør gjennomføre endringer i arbeidsavklaringspenger til unge mottakere. De tar feil. 

Unge på arbeidsavklaringspenger har økt drastisk de siste årene. Da SINTEF evaluerte ordningen i 2015, skrev de i klartekst at unge uten alvorlig sykdom ikke bør være AAP‐mottakere. For å unngå passive trygdeløp, mente de at unge uten alvorlig sykdom i stedet burde få sosialhjelp, som før ordningen med arbeidsavklaringspenger kom, fordi dette ville gi kommunene sterkere insentiver til å forebygge at unge havner utenfor skole og arbeidsliv. Likevel er 70 prosent av mottakerne under 30 år definert som unge med mestringsproblemer, lav selvtillit og psykiske utfordringer. SINTEF mente disse var mer tjent med for eksempel å delta på Kvalifiseringsprogrammet eller andre aktiviteter og tiltak.

Som om ikke det var nok, så fikk vi tall fra Sysselsettingsutvalget før sommeren, som viste at unge på AAP hadde 30 prosent mer i medianinntekt enn jevnaldrende. De får mer enn lærlinger, mer enn studenter, og også langt mer enn jevnaldrende som deltar på Kvalifiseringsprogrammet. Unge uten alvorlige sykdommer får høyere inntekt enn jevnaldrende på en ordning som kanskje ikke er bra for dem. Det kan lønne seg på kort sikt, men øker faren for varig utenforskap på lang sikt. Dette er dårlig sosialpolitikk, dårlig inkluderingspolitikk og rett og slett dårlig gjort mot de det gjelder.

Vi ønsker at flere skal delta i arbeidslivet. Derfor har vi en inkluderingsdugnad der staten parallelt med å få næringslivet til å ansette flere med hull i CV’en og funksjonsnedsettelser, jobber for å identifisere hindringer og barrierer for inkludering. Derfor har regjeringen blant annet evaluert ordningen med arbeidsavklaringspenger, da det var klart at denne ikke fikk folk raskere tilbake til arbeidslivet, som var intensjonen. Og vi har fulgt anbefalingene fra forskere og eksperter som viser at ordninger som ikke fungerer etter intensjonen, faktisk kan bli en fattigdomsfelle for de som kommer inn på dem.

Det er vårt ansvar som politikere å ikke videreføre en uansvarlig og usosial politikk som skyver unge ut i en fattigdomsfelle det er mer krevende å komme ut av jo lengre tid det går. Høyre tar mer enn gjerne ansvar for å endre denne politikken. Fordi det er det eneste ansvarlige, og sosiale å gjøre.

Les også:

Artikkel om Navs rapport og anbefalinger.

fredag, oktober 04, 2019

Hei, Camilla!


Hei, Camilla!

Takk for innspill, det setter jeg pris på. Men la meg først begynne med å si at jeg synes det er veldig trist at noen  har fortalt deg at ingen gjør noe og at du derfor mener vi som stortingsrepresentanter må ta oss sammen. Det er en kraftfull melding fra en som bare er ti år, og det skal vi særlig lytte til. For det betyr nok at noen ikke er helt ærlige med deg, og det synes jeg er veldig synd. Jeg synes ikke noe om at noen som skremmer barn og unge med at vi har et alvorlig problem som ingen gjør noe med.

Så la meg understreke at klima og miljø engasjerer alle på Stortinget, og at vi i mange år - lenge før Greta Thunberg - har hatt en kraftfull politikk. Så er vi kanskje uenige om hva som teller mest, men alt teller, og noen vil ha mer av noe og andre vil ha mindre. Da regjeringen foreslo en plastposeavgift, så ble de latterliggjort av nesten alle andre. Men det er bare en liten ting. Nå gir regjeringen både penger til å rydde plast på norske strender, men også internasjonalt, i tillegg til at vi er ledende i arbeidet for strengere regler for bruk av plast.
https://hoyre.no/aktuelt/nyheter/2019/hoyre-til-kamp-mot-plast-i-havet/

I Oslo har Høyre, sammen med Venstre, KrF og FrP, i byråd, sørget for en kjempestor utbygging av trikk, buss og t-bane, med flere avganger og lavere pris på månedskort. I 2015 var det 41 000 nye passasjerer hver eneste dag, og dette har bare fortsatt under dagens byråd og det er vi veldig glade for. I tillegg ga vi penger til alle som byttet ut oljefyr med mer miljøvennlig alternativer, noe vi mener har gjort at vi har fått mye bedre luft i Oslo de siste årene.
https://www.akershus.no/nyheter/?article_id=203883
Men ikke nok med det:
For eksempel har Norge vært en stor bidragsyter til det grønne klimafondet som ble opprettet av FN allerede i 2010, da du bare var ett år. Dette fondet skal brukes til å betale for ny teknologi og muligheter for å få til det grønne skiftet vi alle er enige om.
https://www.tu.no/artikler/norge-dobler-pengestotten-til-klimafond/225463

For eksempel har Norge vært et land som har fått internasjonal oppmerksomhet for vår bilpolitikk, der vi har sørget for at det lønner seg mer å kjøpe utslippsfrie biler enn andre og vi har et mål om at alle biler som selges om bare få år skal være utslippsfrie. Flere land har kopiert Norges politikk nå.
https://elbil.no/naer-halvparten-velger-elbil/

For eksempel var Norge en stor bidragsyter til å bevare regnskogen allerede før du var født, og nettopp fordi vi har gitt mye penger for å bevare regnskogen, var vi så sinte på den nye presidenten i Brasil at vi stoppet penger vi hadde lovet til han allerede en måned før klimabrølet og tre uker før noen norske medier skrev om brannene i Amazonas.
- 2.3 milliarder kroner til det som kan bli verdens største flytende havvindpark.
- En styrking av kollektivsatsingen på over 1,5 mrd. kroner (som følge av «bompengeavtalen»).
- Vi har satt av 1 milliard kroner til et nullutslippsfond for næringstransport.
- Nysnø – som skal investere i norske bedrifter og selskaper som bidrar til å få ned de norske klimautslippene – får neste år tilført 700 millioner kroner i ny kapital.
- Vi setter i gang med elektrifisering av Trønder- og Meråkerbanen, som vil medfører betydelig reduserte CO2-utslipp. 100 mill. neste år. 1,9 mrd. totalt.
- Vi har lagt fram handlingsplan for grønn skipsfart for å elektrifisere nærskipsflåten og fulgt opp med bevilgninger.
- Fra neste år dobles bevilgningene til FNs grønne fond fra 400 til 800 mill. kroner.
I tillegg bruker vi rekordstore beløp på ting vi vet virker og som vil få ned klimautslippene på sikt:
- Rekordsatsing på jernbaneutbygging og vedlikehold. I år bruker vi 25,4 mrd. kroner på jernbane: Drift, vedlikehold og investeringer. Neste år vil det bli enda mer.
- Bevilgningene til ENOVA er nesten doblet. Fra 1,8 mrd. 2013 til 3,2 mrd. nå.
- Satser på en snuoperasjon i transportsektoren. Nesten annen hver nybil som ble solgt i Norge i juni i år var en el-bil.
- Vi har lagt fram en plan for fossilfri kollektivtrafikk i 2025 og for alternative drivstoff.
- Vi har innført Klimasats-ordningen som gjør at kommunene får støtte til å redusere utslipp av klimagasser. Siden Klimasats ble etablert har kommunene fått rundt 600 millioner kroner til lokale klimatiltak.

Vi gjør altså både små og store miljø- og klimasatsninger, og har gjort det både med Høyre og FrP i regjering, med Venstre og KrF som pådrivere. Selv om vi har gjort mer enn regjeringen før oss, så var det flere av satsningene som vi har videreført påbegynt med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i regjering. Man trenger ikke ha ordet miljøparti i navnet sitt for å faktisk være det.

Mange mener vi fortsatt ikke gjør nok, eller kanskje burde gjort noe annet. Men jeg synes det er trist at noen har fått så mange barn til å tro at vi ikke gjør noe. Og så en liten hjertesak. Som du vet er klimautfordringene noe som angår hele verden. Det betyr at selv om norsk innsats teller, så blir det smått om alle i Oslo begynner å ta trikken når vi vet at kinesiske myndigheter planlegger å bygge 240 nye flyplasser. Derfor trenger vi mer internasjonalt samarbeid. Det kanskje viktigste internasjonale samarbeidet Norge har, er med EU - det europeiske fellesskapet der 28 land samarbeider for bærekraftig økonomisk vekst og demokratiutvikling i alle land. I Norge har vi dessverre alt for mange som er mot EU, til tross for at de er vår viktigste garantist for både fred og frihet her hjemme, men også for et grønt europeisk skifte. De har et energisamarbeid for å sikre 500 millioner innbyggere (tenk på det, Norge har bare 5 millioner) mer ren energi, kanskje det største og viktigste klimaløftet internasjonalt. Norge samarbeider med EU om å nå klimamål, der vi har valgt å både hjelpe dem å nå sine mål og bedt dem følge opp oss slik at vi når våre.

Så jeg håper mammaen og pappaen din forsikrer deg om at du fortsatt skal kjempe for klimaet og engasjere deg, men at det ikke er slik at vi ser på at Amazonas brenner, men ikke gjør noe. For det er ikke sant. Og alle politiske partier er klimapartier, men har litt ulike meninger om hva man må gjøre for å få best resultater. Der er det faktisk ganske stor uenighet, men det er jo fordi vi bryr oss - ikke fordi vi ikke gjør det.

Og til slutt håper jeg du ber mammaen og pappaen din melde seg inn i Europabevegelsen, som jeg mener er vår viktigste miljøbevegelse akkurat nå. Vi trenger mer internasjonal solidaritet og fellesskap om vi skal endre verden. Det europeiske fellesskapet er vårt nærmeste fellesskap, og har både ambisiøse klimamål og ikke minst virkemidlene til å nå dem. Norge burde vært med der.
http://www.europabevegelsen.no/avhengig-eu-a-na-klimamal/

En siste ting - vi kommer til å trenger alle engasjerte hjerter og kloke hoder for å løse klimautfordringene i fremtiden. Da trenger vi flere som liker matematikk og naturfag, og som velger å bli problemløsere som for eksempel ingeniører og teknologer. Så jeg er egentlig ikke så glad for at elever skulker skolen for klimaets skyld, men skjønner at mange gjør det. Jeg håper at flere går på skolen, for klimaet skyld. Uten kunnskap vil vi ikke klare å knekke de kodene som skal til for å løse alle klimautfordringene. Da har jeg tro på deg - fordi du er fremtiden vår!

Så skal jeg skrive ut brevet ditt og henge på veggen på kontoret på Stortinget
😊

Med vennlig hilsen
Heidi Nordby Lunde
Stortingsrepresentant
Høyre





lørdag, august 17, 2019

Lahlums skatteskam

Forfatter og SV'er Hans Olav Lahlum er sjokkert over hvor mye han får igjen på skatten selv etter å ha betalt mer enn 600 000 i skatt. Han er dyktig og sjarmerende, men gjør seg likefullt til pidestallssosialist. Ikke for første gang:

Ingenting gleder meg mer enn å lese at en dyktig og likandes forfatter som Hans Olav Lahlum både tjener godt på sitt forfatterskap og ikke minst alle de oppdragene han tar på seg i kraft av sin kunnskap og engasjement. Det unner jeg alle som er så kunnskapsrike og jobber så mye som han. Men lørdag hevet han seg selv opp til å bli den type pidestallssosialist jeg ofte har kjent en inderlig aversjon mot. En som er så privilegert at han kan ta valg som på samme tid hever han opp som et bedre menneske enn alle andre, samtidig som det underkjenner valgene til mange som tjener like mye, men likevel er i en annen økonomisk situasjon og dermed ikke kan eller ikke velger å gjøre det samme.

Lahlum tjente ifølge seg selv nesten 1,5 millioner kroner i fjor. Og ble sjokkert over at han fikk hele 360 265 kroner igjen på skatten fordi han hadde betalt for mye inn. Han betaler "bare" 600 000 i skatt i 2018. For de som tror på venstresidas påstander om at de som tjener mest nesten ikke betaler skatt lenger i Norge, så viser om ikke annet dette at de som tjener mye etter seks år med Høyre i regjering fortsatt betaler mer skatt inn til fellesskapet enn det mange tjener i Norge. De ti prosent rikeste i Norge betaler faktisk rundt førti prosent av personskatten i Norge. De med de bredeste skuldrene bærer den tyngste børen. Som vi alle er enige om.

Lahlum har ikke vært heldig. Som så mange har han jobbet hardt og mye over lang tid. Jeg er så heldig at jeg ofte ser han som foredragsholder, debattleder, kåsør eller annet på tidspunkter som i arbeidsmiljøloven blir definert som ugunstige.

Lørdag kveld la Lahlum ut en statusoppdatering på Facebook hvor han føler skatteskam ovenfor de med mye lavere inntekter og skriver at han vil benytte regjeringens innføring av muligheten til å betale mer skatt for de som ønsker det. I skrivende stund har nærmere totusen likt statusen, 130 delt den og den har blitt plukket opp av media. Lahlum er en bra mann. Jeg er enig. Lahlum ER en bra mann. Smart, hyggelig, hardtarbeidende og sjarmerende. Litt kort på sosiale antenner (jeg er fortsatt ikke gravid, bare lagt på meg, Hans Olav, du trenger ikke spørre neste gang…).

Jeg kjenner ikke så mange som tjener så mye. Men jeg kjenner noen. Min gamle sjef. Ikke bare en av de beste sjefene, kanskje DEN beste (og dårligste) sjefen jeg har hatt, nettopp fordi vi var mer venner enn sjef og ansatt, men en som både så meg, oppmuntret meg og ga meg stor frihet. Han har startet flere selskaper, med tilhørende arbeidsplasser. Jeg jobbet i et av dem. Han er så heldig at han trenger lite søvn, så han får ikke poeng fra meg for å være på kontoret før åtte. Men han jobbet godt mer enn åtte timer om dagen i mange år for å få dette til å gå, uten å ta ut voldsomme lønninger eller flotte seg på noen måter. Han hadde jo ikke kone og unger, så å jobbe mye var jo greit. Eller hvordan var det med høna og egget?

Han brukte i hvert fall mye på sine ansatte. Han hadde ikke Lahlums #skatteskam. I stedet for å betale mer skatt da selskapet ble solgt, og de som var aksjonærer fikk ganske greit betalt for det, så ga han av sin andel til oss som ikke var eiere. For tenk. Når folk får beholde mer selv, har de anledning til å gjøre slike vurderinger. I tillegg til å betale til frivilligheten, være rause generelt. Det er ikke synd på’n. Det er ikke det jeg sier. Bare at det er mulig at folk fortjener det de tjener. Det var helt i orden at de andre aksjonærene ikke gjorde det. Det var ingen forventning om det. Vi var bare glade. Om noen var utnytta, så var det Sjef.

Eller ei superdyktig venninne. Som i mange år har drevet i det små. Som kan industridesign og innovasjon. Som også ansetter i det små. Som ser at mens hun forsøker å vokse organisk gjennom å faktisk forretningsorientere sin kompetanse, så ler folk av henne fordi hun ikke søker midler gjennom Innovasjon Norge eller Forskningsrådet. Hun konkurrer med de samme for egne midler. Jeg aner for så vidt ikke hvor mye hun tjener, men siden leiligheten hennes ikke er spesielt større enn min, og hun har mann og barn, så vil jeg tippe moderat. Hun har jobbet i mange år, og mange timer i ugunstig arbeidstid. Hun betaler sin skatt med sånn passe glede, siden hun vet at hennes konkurrenter tar ut innovasjonsstøtte som hun mener de ikke trenger og staten ikke burde gitt. Dersom hun noen gang klarer å få ut 1,5 millioner i egen inntekt og betaler 600 000 i skatt, så skal jeg juble for henne og håper hun ikke føler #skatteskam, men gjerne fortsetter å investere i egen virksomhet og så tar med ektefellen og barnet på tur, og fortsetter å gi folk muligheter.

Eller min stortingskollega, som tjener det samme som meg. Og siden vi er stortingsrepresentanter, for tiden visstnok på tre måneders ferie og er ubrukelige generelt, burde vi ha lønnsskam. Som kan godt hende at mange av oss burde. Han ble sur på meg da jeg hadde sagt til medier at jeg syntes vi tjente mer enn godt. Eller som han sa: mulig du gjør det (hint til kompetanse og erfaring, der altså .. nei, det var ikke Michael Tetzschner). Men min kollega tjente omtrent det samme som Lahlum gjorde i 2018 før han kom inn på stortinget. Men kona og han hadde hatt en avtale. Han jobbet mye og tjente mer, som gikk til familien. Det var også for å kunne være litt rause til ungene ved utdannelse og nyetablering, mens hun kunne jobbe normalt og følge opp litt mer hjemme. Plutselig valgte han å bli stortingsrepresentant, gå ned en halv million i lønn, pendle til Oslo, så familien fikk mindre penger og hun mer ansvar. Han bruker litt av lønna på å betale pensjon til henne. Fordi når man ikke betaler alt i skatt, kan man ta andre valg for familien. Det betyr ikke at man ikke skal betale skatt. Vi er begge enige om vår støtte til vår felles velferd.

Er det synd på dem? Selvsagt ikke. Jeg har stått i et lite bakrom i Malawi med prostituerte som tjente omtrent det jeg betalte for en øl utenfor per kunde. Jeg har tatt en røyk med noen av de som går på Aktivitetshuset Prindsens. Jeg har venner som har dødd av kreft. Venninner som har blitt voldtatt. Det går an å balansere ut en fremstilling uten å dermed mene det er synd folk som jo har det ok.

Både Lahlum og jeg er ekstremt privilegerte. Det vet vi begge. Men ingen av de jeg nevner har gjort noen av sine vurderinger offentlig. Eller indirekte satt seg selv på en moralsk pidestall der de med en og samme handling kan fremstå bedre enn alle de andre i samme situasjon som seg selv som enten helt legitimt ikke gjør samme vurdering, eller velger å bruke de 100 000 på noe vel så samfunnsnyttig som å betale skatt, eller har opparbeidet seg lån som de må betjene fordi de har investert i arbeidsplasser, eller bare gir til sine hjertesaker uten å gjøre et stort nummer av det. De får ikke en egen artikkel i VG, NRK og alle de andre som kommer til å følge opp, 2000 likes eller 130 delinger av sine statuser.

Jeg tror på Hans Olav Lahlums genuine samfunnsengasjement og tro på fellesskapet, og skjønner mange av de som mener SV best ivaretar gode samfunnsinteresser. Men jeg synes hans parti ofte mistenkeliggjør så mange andre som jeg mener også ivaretar gode samfunnsinteresser, bare på en annen måte - gjennom egen kapital, engasjement og vurderinger - som de kan gjøre dersom de både betaler til fellesskapet og kan nettopp gjøre egne vurderinger. Og så er jeg overbevist om at Lahlum ikke er en pidestallssosialist. En som tror han selv er bedre enn alle andre. Selv om han kan sies å ha gode grunner til å tro nettopp det på mange områder...

tirsdag, august 06, 2019

Ufrivillig deltid er et problem

På trykk i Sunnmørsposten 6. august 2019

En ikke fullt så snodig Ap-kamp
Å gå i fronten for å kjempe mot et problem som ikke eksisterer, virker bare snodig. Dette skrev Sunnmørsposten på lederplass allerede i april i år. Kommentaren var rettet mot Arbeiderpartiet, som hadde valgt midlertidige ansettelser som en av sine hovedsaker foran årets kommunevalgkamp, med premisset om at bruken av midlertidige ansettelser florerer.

Hadde dette vært riktig ville det vært en grunn til å løfte fanene igjen i kampen for å reversere endringen i Arbeidsmiljøloven som gir større adgang til midlertidige ansettelser. Problemet er at påstanden ikke stemmer. Lovendringen Solberg-regjeringen gjorde i 2015 har ikke fått en slik effekt. Andelen midlertidig ansatte har ikke økt. Da gir poenget med å mane kommunepolitikerne til kamp mot effekten av denne lovendringen liten mening. En effekt som ikke finnes. Skrev Sunnmørsposten. Den gang.

Denne uka begynte Arbeiderpartiet valgkampen med å fortsatt skremme med midlertidige ansettelser, som fortsatt ikke har økt, men la i tillegg til at vi nå står midt i en deltidskrise. Dette burde Sunnmørsposten har betydelig mer sympati for, da de samtidig mente at ufrivillig deltid var et viktigere tema å ta tak i. Problemet er at ferske tall fra SSB viser at de fleste nå går inn i heltidsstillinger, og kvinner nå jobber mindre deltid enn under de rødgrønne. En annen avis, Aftenposten, skrev faktisk at dersom vi har en deltidskrise nå, må vi ha hatt en deltidskatastrofe under Arbeiderpartiet, da langt flere jobbet deltid.

Men ufrivillig deltid er et høyst reelt problem, både for samfunnet og den enkelte. Ikke bare trenger vi at flere jobber mer og står lenger i arbeid for å opprettholde bærekraften for vår felles velferd. Det er misbruk av menneskelige ressurser og kompetanse når de som vil og kan jobbe mer ikke får det. Det går også utover handlingsrommet til den enkelte, valgmuligheter og frihet for familien. Dette gjelder særlig kvinner, som er overrepresentert i helse og omsorgsyrker. Dermed er det også et likestillingsproblem. Men å krisemaksimere hjelper ikke.

Noe av problemet ligger i organiseringen av turnusarbeid, der nattevakter og helgeturnus skal fylles opp. Når faste, heltidsstillinger er og skal være normalen i norsk arbeidsliv, vil det by på problemer å døgnbemanne et sykehjem dersom alle skal jobbe mellom åtte og fire. Å øke dagbemanningen på hverdager løser ikke helgebemanningen, særlig når det faktisk er mange som frivillig jobber deltid og ikke minst der man ikke kan ha så mange i grunnbemanningen at helgeturnus går opp, fordi det er også misbruk av knappe menneskelige og økonomiske ressurser å ha overbemanning på enkelte tidsrom, for å ha mange nok til å fylle helgevaktene.

Enkelte steder vil økning av grunnbemanningen være fornuftig. Få ned sykefravær, bruk av innleie og vikarer, slik at pengene blir brukt på så mange faste, hele stillinger som mulig. Dette krever først og fremst god ledelse. Dernest kunne det vært en idé å begynne å diskutere de forslagene arbeidstidsutvalget kom med nettopp for å løse deltidsfloka og behovet for døgnbemanning. Partene har stått i stampe i snart ti år. Problemet løses ikke gjennom bemanningsnormer og økt grunnbemanning alene. Det er mulig å gjennomføre moderate endringer i arbeidsmiljøloven som kan bidra til å løse problemet. Endringene av midlertidige ansettelser viste seg å være en problemløser som ikke førte til det mange fryktet, nemlig økt midlertidighet. Selv om Arbeiderpartiet krisemaksimerer deltidsutfordringen, så har både de og Sunnmørsposten rett i at det er en reell problemstilling. Høyre er klare for å diskutere reelle løsninger. I mellomtiden gleder vi oss over at stadig færre, særlig kvinner, faktisk jobber deltid og at det er stadig flere som faktisk vil jobbe mer og stå lenger i arbeid. Det trenger vi for å sikre velferdsstatens bærekraft for framtida, og det vil selvsagt Høyre bidra til.

lørdag, juli 06, 2019

Staffer: LO og Ap mot ordna forhold

Ap og LO vil forby en løsning som kunne bidratt til mer ordna forhold i en bransje som sårt trenger nettopp det.

Innlegg på trykk i Klassekampen 6.7.2019

I debatten om vaktformidlingsplattformen Staffers stiller LOs Julie Lødrup og Aps Hadia Tajik (Klassekampen 2. juli) seg på storkapitalens side mot løsninger som kunne bidratt til mer ordna forhold i en bransje som sårt trenger det.

I 2018 fant Arbeidstilsynet avvik hos åtte av ti bedrifter innenfor overnattings- og serveringsbransjen når det gjaldt arbeidsavtaler, planlegging, registrering, og overtid. Appen «Staffers» kunne ryddet opp i flere av disse tingene, og samtidig sikre alle arbeidstakere rett til feriepenger og arbeidstid.
Arbeidsmiljøloven setter begrensninger på at ikke mer enn 15 prosent av arbeidstakerne i virksomheten kan være midlertidige. Seriøse bedrifter vet at det lønner seg å ha faste ansatte som kjenner virksomheten og kan rutinene. Men apper som Staffers kan være et verktøy for å få inn ekstra hjelp når det trengs, på grunn av sykdom, større arrangementer, 17. mai eller plutselig fint vær.
Dersom en bedrift ikke betaler ut lønn, vil en arbeidstaker kunne bruke Staffers som bevis på registrerte timer. Alle som jobber via Staffers inngår en arbeidskontrakt med bedriften de skal jobbe hos. Denne er garantien for både lønn og feriepenger da personen blir en vanlig ansatt av midlertidig karakter. Alle stempler inn og ut via appen slik at timer blir registrert og timelistene sendt til arbeidsgiver på en sikker måte i henhold til GDPR. Staffers kan med andre ord operere som en tredjepart for å forsikre rett lønn for utført arbeid.
Ifølge Staffers vil useriøse bedrifter bli utestengt fra plattformen. Staffers leverer faktisk på noe jeg hadde håpet at LO Selvstendig kunne levert. I stedet går LO, ikke overraskende sammen med Ap, inn for å forby.
Det blir tilnærmet håpløst når LO og Ap mener at Staffers straffer arbeidsgivere dersom de ønsker å gi en fast stilling, fordi de da må betale 2500 kroner i et rekrutteringsgebyr. Dette er virkelig småpenger i forhold til hva det koster å annonsere, intervjue og lære opp en ny ansatt. Det er ikke rart at den internasjonale innleiebedriften Adecco reagerer. Dette er reell konkurranse som senker terskelen for å rekruttere faste ansatte, der vikarer eller rekruttering via Adecco koster betydelig mer.
Det virker som at LO og Ap vil at spådommene om løsarbeidersamfunnet skal bli sanne når de faktisk vil forby løsninger som kunne hjulpet midlertidig ansatte å tjene mer under ordna forhold eller inn i faste ansettelser.

torsdag, juni 06, 2019

Vondt i skatteviljen

Bompenger gjør vondt i skatteviljen.
For at folk ikke skal få vondt i skatteviljen, må vi bry oss mer om resultater enn bevilgninger. 
Innlegg publisert i Finansavisen 6.6.2019.

Med jevne mellomrom publiseres undersøkelser som viser at nordmenn, uavhengig av partibakgrunn, er villige til å betale mer i skatt. Som regel er spørsmålet stilt med en forutsetning om at dette går til sykehus, eldreomsorg, skole og barnehager. Bompengeopprøret viser at folks skattevilje kanskje ikke er så høy som mange vil ha det til. Det går en grense. Særlig når det tydeliggjøres hva pengene brukes til. Kanskje vi med dette kunne fått en bedre debatt om både pengebruk og politiske kompromisser.

De fleste nordmenn svarer sympatisk nok at de gjerne betaler mer skatt for å finansiere offentlig velferd. Men de finansierer også budsjettsprekker, bistandsmidler vi ikke vet om virker, IT-prosjekter som aldri blir ferdigstilt, klimatiltak vi ikke tror på effekten av og politikeres reiseregninger. Sløseriombudsmannen på Facebook skrev nylig at mens kunstner Vegard Vinge har fått 35 millioner skattekroner for å bæsje og tisse på en scene i Berlin de siste syv årene, tar ikke staten seg råd til å bevilge 20 millioner til vikingskipene på Bygdøy. Vi er mange som kunne fått vondt i skatteviljen av mindre.

Dersom alle var enige om at en fornuftig pengebruk der vi finansierer statens kjerneoppgaver, samt et sosialt sikkerhetsnett og våre kulturskatter, så kunne vi antageligvis invitert til skattelettefest på Høyres hus. Men det eneste gyldige politiske argumentet i mange debatter er hvor mye penger man har bevilget. Få er interessert i resultatet.

Selv er jeg både for at forurenser skal betale, og generelt for at bompenger også kan finansiere både sykkelvei og kollektivtrafikk. Men det bompengedebatten synliggjør, er flere ting. For det første går det en grense for alt. Når prisen du betaler for en tjeneste blir synlig nok, blir folk mer opptatt av pris og kvalitet. Derfor er det å innføre automatisk trekk av skatten over lønnsslippen noe av det smarteste sosialdemokratiet i Norge noen gang har gjort. Ikke minst at selv om du er ansvarlig for opplysningene i skattemeldingen, så trenger du nesten røre den for å sende inn. Det gjør det lettere for politikere å selge inn budskapet om gratis tjenester. At jeg likevel vil påstå at de fleste av oss betaler moderat inn i personskatt i forhold til tjenestene vi faktisk får, betyr ikke at man ikke skal være opptatt av hva man faktisk betaler.  Middelklassens store illusjon er som kjent at noen andre enn dem selv betaler for godene de får.

For det andre må vi være forsiktig med å ikke polarisere økonomien, der et fåtall får store skatteletter, samtidig som vanlige lønnsmottagere får økte utgifter gjennom egenandeler og avgifter. Begge deler kan være riktig, men må balanseres.

For det tredje må alle politiske kompromisser bygge på å løse det folk flest faktisk er opptatt av. I flere av bompengepakkene har politikere på tvers av partier og kommune- og fylkesgrenser dyttet mye inn i pakkene for å bli enige. I motsetning til storting og regjering, har ikke kommune- og fylkespolitikerne et oljefond å ta fra, så de sender regningen til bilistene i stedet for å prioritere i egne budsjetter.

For å sørge for at folk ikke får vondt i skatteviljen er det viktig at vi som politikere bryr oss mer om resultater enn bevilgninger, selv om hverken medier eller opinion ser ut til å være opptatt av det. Vi må tørre å ta debatten om prioriteringer i egne budsjetter, så folk flest ikke må prioritere i sine. Skatteviljen er høy, men ikke ubegrenset. Det bør den heller ikke være.

fredag, mai 24, 2019

Endelig knakk hun

En liten kvinne, omgitt av mange små menn. Kanskje er hun større en vi tror.

Jeg beundrer Theresa Mays sko, men ville aldri vært i dem.

Theresa Mays stemme som knekker på slutten av talen der hun annonserte sin avgang, er det mest etterlengtede i britisk politikk på tre år. Sjelden har en statsminister stått så steilt mot stormen av kritikk, angrep og generell misnøye fra alle kanter. Så valgte hun å ta den begredelige jobben med å forsøke å rydde opp etter et kobbel av uansvarlige, selvhøytidelige menn som satte egne egoer foran partiets og landets interesser. David Cameron, som etter sigende plystret av lettelse på vei inn døra i nummer 10 etter å ha annonsert sin avgang, har om ikke annet hatt anstendighet til å også trekke seg ut av offentlig debatt. Om hun ikke kommer til å ruve i britisk politisk historie, så er hun en imponerende figur sammenlignet med sin forgjenger.

Få er forunt å høre hva som vil bli sagt om seg selv i sin begravelse. Unntaket er mennesker hvis ettermæle blir skrevet i det øyeblikket de fratrer en posisjon de har hatt. Det tok ikke lang tid før reaksjonene på Theresa Mays avgang kom. De er like splittet som hennes eget parti, men de fleste anerkjenner likevel at hun har rakrygget stått opp for det hun mente var nasjonens beste.

Det er en umulig oppgave å kombinere ønsket om utmeldelse og samtidig beholde dagens adgang til det indre markedet. Det verken britiske brexitere eller norske EU/EØS-motstandere forstår, er at denne adgangen forutsetter at alle har like konkurransevilkår. At alle følger de samme spillereglene, direktivene og reguleringene, er selve kjernen i det indre marked. Friksjonsfri adgang uten harmonisert regelverk og en tvistemekanisme, EU-domstolen, for å håndheve regelverket er ikke mulig. Det Theresa May forsøkte å gjøre, var å egentlig bygge en bro mellom fullt medlemsskap og en handelsavtale. Selv om EU sier at avtalen fortsatt ligger på bordet, uavhengig av Mays avgang, så er nok den broen brent med Mayxit. De har aldri vært nærmere en «hard brexit» enn nå.

Tilbake til May. Til Theresa. Hun ble aldri folkekjær. Kritikken mot henne gikk ikke bare på håndteringen av Brexit. Hun virket for hard, for lite elskelig, for lite menneskelig. Knekken i stemmen på slutten av talen var det nærmeste vi kom. Det til tross for at vi har sett en dansende statsminister May. Eller la oss si Theresa May med danselignende bevegelser. De samme bevegelsene tok hun over scenen på landsmøtet til det konservative partiet da hun ble introdusert til musikken av Abba. Dette spøkte hun med da hun litt senere talte til Nordisk Råd i Stortinget høsten 2018.

Selv hadde jeg gleden av å høre henne i Downing Street 10, på 100 års-markeringen av at første kvinne møtte i det britiske Parlamentet. Hun var varm, morsom og inspirerende da hun snakket til rundt hundre inviterte kvinnelige parlamentarikere.

Bare litt selvskryt her. Vi måtte legge fra oss mobil før mottakelsen, så fikk ikke bilde av May :-(

Det er lett å huske henne for hennes feil. Den største var antakeligvis å gå til nyvalg i 2017, et grep hun antakeligvis tok for å styrke sin posisjon gjennom det hun trodde var et nytt, overbevisende flertall for de konservative i ryggen, før hun skulle i forhandlinger i EU. I stedet ble hun svekket da hun mistet flertallet i Underhuset. Fra da var det egentlig bare oppoverbakke. Oppoverbakke i gjørme og motvind skapt av sine egne. Men der May ikke har vært god, har hennes kollegaer stort sett vært verre. David Cameron gjorde rett i å plystre av lettelse for å slippe å håndtere sin egen politiske fiasko, etter å ha risikert nasjonens interesser for å håndtere en intern partistrid gjennom å sørge for en folkeavstemning det overhodet ikke var noe folkekrav om. Legg på personligheter som Boris Johnson, en brilliant og intellektuell politisk klovn, og Jacob Rees-Mogg, kjent som «the Honourable Member for the 18th century», så har du en politisk suppe som lukter vondt og smaker verre.

Theresa May har stått rakrygget og stått lenge. De fleste kommer til et slik embete etter et valg der de får smake på seieren og gå i gang med å fremme og utvikle egen politikk og løsninger. Men for Theresa May har det så godt som ikke vært en god dag på statsministerens kontor siden hun tok over.  Noe selvforskyldt, det meste ikke. Men etterpåklokskapens analyser får noen andre ta seg av, og jeg er spent på hvordan vi kommer til å huske henne.

En ting er helt sikkert.Jeg beundrer Theresa Mays sko, men ville aldri vært i dem. Da hun knakk i stemmen i dagen, så brast det litt for meg også. Jeg tror Theresa May er større enn vi aner, omgitt av mange, mange små menn.

søndag, mai 12, 2019

Du vet du er politiker når....

Når du har lyst til å ligge hjemme i sofaen i joggebukse, spise is rett fra boksen og se på Netflix, men er på Kampanjekonferanse med glowsticks.....da er du politiker.
Arbeidsmiljøloven er en vernelov som inneholder klare begrensninger på arbeidstid og turnus. Den alminnelige arbeidstid må for eksempel ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager. Heldigvis gjelder ikke denne for politikere. 

Det har i grunn vært en litt småhektisk uke, med mye møter, høring og debatt i salen. Den ble ikke mindre krevende dagen etter middagen til Norsk Industri, for å si det sånn... Vi feiret Europadagen torsdag 9. mai i Europabevegelsen, med boklansering og litt feiring av oss selv også, med 70 år i Norge. 

Mandager og fredager er ofte såkalt "møtefrie" dager i Stortinget. Det betyr egentlig at det ikke er plenumsmøte i stortingssalen. Det er ment å kunne brukes til å møte folk, organisasjoner og dra på bedriftsbesøk. Eksempelvis var jeg hos Fontenehuset på Tøyen på mandag, og fikk vite mer om deres fantastiske arbeid for å hjelpe folk med psykiske utfordringer til mestring, og på bedriftsbesøk hos Kværner på Stord for å snakke om arbeidstidsbestemmelser og innleie. Vi fikk også en strålende omvisning på oljeplattformen Njord, som etter tjue år i virksomhet har kommet "hjem" for å oppgraderes og skal ut igjen tjue år til for å skape verdier som finansierer velferden vår. Det er norsk ingeniørkunst og fagarbeid i praksis. Vakkert!


Man skal være ualminnelig dust som politiker hvis man unngår å ta bilde av seg selv i vernedrakt og hjelm. Men det skal sies at gutta, og det er oftest gutta, på plattform ikke ser så imponert ut når det kommer en delegasjon politikere i flekkfrie vernedresser og hjelmen på snei. Vi kunne like gjerne ha gått i dress og drakt.

Onkelen til kollega Margret fant via Facebook ut at vi var på Stord, hvor hennes besteforeldre og nevnte onkel bor. Så vi endte opp på fredagspils med onkels tidligere kollegaer fra Nav, før bestefar kjørte oss til flyplassen. Så slapp vi den taxituren på reiseregningen. Nok om det.

Vel tilbake i Oslo får vi en svipptur hjemom, før vi igjen setter snuten mot Gardermoen og Kampanjekonferanse. Hele 450 engasjerte kampanjemedarbeidere var samlet fra lørdag til søndag for å bli oppdaterte og få inspirasjon under banneret "We will rock you".



Men som et oppmerksomt medlem i Oslo Høyre påpekte - hvorfor bruker vi logobokstavene til rockebandet Kiss for å illustrere en låt fra Queen?

Fordi.

Var det beste svaret jeg fant. Det var et rørende øyeblikk på scenen da Cecilia Brækhus fortalte om følelsen da statsministeren kom opp i ringen for å gratulere henne med seieren da hun vant sin første kamp på norsk jord etter at forbudet mot proffboksing ble fjernet.

Resten av dagen besto av miniseminarer knyttet til valgkamp, hvor vi løper fra foredrag til foredrag, før kveldens store middag. Det er jo hyggelig. Det er jo det. Så i stedet for å ligge i joggebuksa hjemme i sofaen, spise is rett fra boksen og se noe ræl på Netflix, som strengt tatt er det jeg har lyst til, sitter jeg festkledd på Gardermoen med glowsticks på 80-tallsparty. Ja. Vi har temafester på Kampanjesamling. Eller for å si det med Høyres nye kampanjesjef, Thoralf Granerød, som møtte i flagrende glitterbukser og puddelrockfjær:

- Dette sto ikke i stillingsbeskrivelsen!


I mellomtiden har jeg sendt melding til Gubben om at jeg faktisk har fått dobbeltrom, så hvis han har lyst til at vi skal sees i løpet av helgen så kan han gjerne komme på 80-talls festmiddag.

Han avslår pent. 

Helt om natten, helt om dagen, sies det. Det var full sal fra klokka ni i dag morges. Og siden jeg er fylkesleder glir kampanjesamlingen sømløst over til sentralstyremøte, som varer til i morgen, mandag. Og mandag er atter en dag for flere møter, kampanjeskolering for Oslo Høyre i morgen kveld, høring om offentlig tjenestepensjon tirsdag morgen, med debatt om EØS-redegjørelsen på tirsdag i salen. Deadlines på flere saker som skal til komitebehandling.

Før det har jeg følgende sms-utveksling med Gubben, som ikke hadde fått med seg at det var sentralstyremøte og middag etter Kampanjekonferansen.






Sånn er det å være gift med en stortingspolitiker....