Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

fredag, november 02, 2018

Et varmere samfunn

Faksimile fra Dagbladet 28. juni 2013.
Vi kommer til å ha mange debatter om et varmere og kaldere samfunn fremover. Om økende ulikheter og polariserte debatter. Noe av debattene vil treffe bedre enn andre. Som at ulikhetene øker noe, også i Norge. Spørsmålet er om det blir et varmere samfunn av å endre politisk retning, eller om det har blitt et kaldere samfunn av at vi har hatt en blå regjering siden 2013.

Men det er ingen tvil om at Arbeiderpartiets kommunikasjonsstrategi fra før 2013 har fungert. Før valgkampen i 2013 advarte Jens Stoltenberg om et mer brutalt Norge. Fryktpregede utspill begynte etter hvert å hagle. I Høyres sekretariat på Stortinget ble det opprettet en "fryktvegg" med alle oppslagene der rødgrønne politikere fryktet avisdød, skoledød, faktisk død med flere togulykker (Dagsavisen, 26. juli 2013 på papir), slutt på fårikål og bare kål og cola, likestillingspolitikk i revers, tilbakeskritt i homokampen, slunkne kommunekasser, robbing av landsdeler (forsiden Harstad Tidende, 26. juli 2013), for å nevne noe - og min personlige favoritt - Fagforbundets tillitsvalgte som smiler tappert (rød skrift) mens rosene dør i Frognerparken når de blå styrer.

Faksimile fra Fagforbundets medlemsavis der en tillitsvalg smiler tappert mens rosene dør....
Fasiten viser at vi har ikke hatt så mange aviser siden mellomkrigstiden, skoledøden under de rødgrønne har blitt stagget, buss for tog går som normalt, vi har 2800 tonn lam på fryselager, fremgang i de fleste likestillingssaker, homokampen går sin gang og det har blitt enklere å skifte juridisk kjønn, bedre kommuneøkonomi enn på lenge, Nord-Norge går så det suser og mangler arbeidskraft - men rosene har, for alt jeg vet, daua i Frognerparken.

Da Jens Stoltenberg ga fra seg statsministerstolen var skattenivået i Norge høyere enn i dag, sykehuskøene lengre og det var blitt 15 000 flere fattige barn i Norge siden han satte seg i den i 2005. I tillegg arvet Erna Solberg en økonomi som hadde gått fra full gass til halv fart og arbeidsledigheten var økende. Ett halvt år etter dette raste oljeprisen og i tiden som fulgte forsvant nærmere 50 000 arbeidsplasser på kort tid. Nå, fire år etter dette, peker nesten alle pilene i riktig retning. Politikken har virket. Skatten har gått ned, sykehuskøene er redusert og økonomien er i full fart. Der vi enda ikke har lykkes er å redusere andelen lavinntektsfamilier, der innvandring er en av årsakene til at denne andelen har økt.

Når den viktigste forskjellen mellom de som har og de som ikke har, er en jobb å gå til, er en god næringspolitikk koblet mot sosiale virkemidler som faktisk gir resultater, den mest inkluderende, bærekraftige og fremtidsretta politiske retningsvalget vi kan ta i Norge i dag. Og i dag kom tallene om at arbeidsledigheten fortsetter å falle.

Når ledigheten går ned, blir det enklere å inkludere flere i arbeidslivet, som jo er nøkkelen til å bekjempe fattigdom. Når vi vet at forskjellene øker, så kan ikke svaret på dette være å øke sosiale ytelser for de som er utenfor arbeidslivet, men sørge for å hjelpe dem å komme inn i det. Kompetansereform, kvalifisering til arbeidslivet, språk og arbeidstrening er svaret på økende forskjeller, ikke dobling av trygder og ytelser. Det arbeidet har begynt, med kompetansereformen fra i fjor, der ingen skal gå ut på dato, inkluderingsdugnaden fra i sommer og integreringsstrategien som ble lagt frem denne uka.

Det er ikke summen av sosiale ytelser via NAV som gjør Norge til et varmere samfunn, men hvor mange vi klarer å inkludere i små og store fellesskap. inkludert fellesskapet på arbeidsplassen, på skolen og i frivilligheten. Samfunnet er til for å styrke enkeltmennesket, og hjelpe oss realisere vårt eget potensiale - ikke omvendt. Dette har Høyre alltid stått for. Derfor er Høyre mitt parti. Derfor trenger vi ikke en ny retning for Norge, men forsterke den veien til et mer inkluderende samfunn vi allerede er i ferd med å bygge.

Venstresida har altså klart å stemple den politikken som ekskluderende og kald. Da Høyre gikk ut av regjering i 2005 kom Jens Stoltenberg til dekket bord. Ledigheten var på vei ned og økonomien på vei opp, akkurat som i dag. Da han gikk i 2013 var dette snudd. Nå er nok en gang er oppvasken tatt, og bordet dekket. Men til hva?

onsdag, oktober 31, 2018

Ikke krenka, bare veldig skuffa

Førti, feit og ferdig... Foto: Meg selv

Man kan jo våkne hver dag i detta landet og føle seg krenka på vegne av seg selv eller andre. Siden jeg så sjelden gjør det så har jeg valgt denne dagen, akkurat denne dagen, til å bikke over. Skuffa eller krenka. Ett av to.

I et magasin jeg aldri hadde hørt om og som jeg aldri har lest, men det skal ikke være noen grunn til å ikke la seg krenkes, nemlig Travel News - The Scandinavian Travel Trade Magazine - er det et portrettintervju med tittelen "Frøken Cruise". Et portrettintervju med Anya Tonn beskriver henne slik:

"35 år gamle Anya Tonn er høy, slank og vakker som en maidag. Og som om det ikke skulle være nok, er hun bokstavelig talt bunkret opp med topp-utdannelse herfra til Shanghai – og tilbake. Det faktum at hun fremdeles er singel får forbli en uløst gåte for undertegnede, som uansett faller langt nord for den aldersmessige målgruppen…»

Hadde jeg vært Anya Tonn så hadde jeg kanskje vært ganske fornøyd. Men jeg er ikke Anya Tonn. Og jeg er alt annet enn fornøyd. For dersom jeg skal beskrives i portrettintervjuer etter denne ganske vanlige malen for kvinner, hvordan hadde det sett ut?

"45 år gamle Heidi Nordby Lunde er middels høy, middels feit og ser ut som hun har vært ute en vinternatt før. Og som ikke det er nok, har hun bokstavelig talt bunnet tabellen i utdannelse herfra til Sevilla - og tilbake. Det faktum at hun faktisk er gift får forbli en uløst gåte for undertegnedes, som da kanskje etter noen stive drinker kunne falt innenfor den aldersmessige målgruppen..."

Nå skal det sies at det å være over førti, feit og ferdig har sine fordeler. Det er for eksempel rimelig å anta at menn du snakker med gjør det enten fordi du er interessant....eller fordi de mest sjarmerende mennene allerede henger rundt verdens Anya Tonn'er. En del av mine samtaler i baren på konferanser kan i grunn tyde på det siste, når jeg tenker meg om. Nok om det.

Men jeg elsker det helt uforståelige i at en dyktig og flott dame er singel. Er det ingen der ute som har skjønt at her er et kinderegg av ei dame, flink, flott og formuende?

For det kan jo ikke være at en kvinne, gud forby, ikke mangler på tilbud, men faktisk ikke synes de er gode nok og derfor - forståelig nok - velger å være singel?

Ja, jeg er sur, gammal, humørløs feminist, så ikke gidd å skriv det i kommentarfeltet en gang. Jeg vet hva jeg ser i speilet. Jeg kan nesten høre facebook-høgre tilte i vinkel - skal man ikke få lov å... er det mulig å være så lettkrenka... nå har feminismen gått for langt.. bla bla bla gah!

Egentlig ikke så krenka. Bare veldig, veldig skuffa. i 2018. I verdens rikeste land. Selv de som sleper beina etter seg går litt fremover.
Beskrivelsen har fått Hovedorganisasjonen Virke til å reagere, som mener denne typen karakteristikker av kvinner i bransjen ikke hører hjemme noe sted.

Faksimile (skjermbilde) fra Travel News..
De mener karakteristikkene er irrelevante for historien journalisten skal fortelle og at de som bransje er opptatt av at kvinner som lykkes i bransjen skal få annerkjennelse for jobben de gjør uten å få denne type beskrivelser av hvordan man ser ut og personlige vurderinger av sivilstand. Travel News tar kritikk med fatning, og publiserer den på egne nettsider med kommentar om at de tar Virkes kommentar til det angjeldende avsnittet i intervjuet til etterretning.

Tror det kan tolkes som å legge seg flat fra en som faller langt nord for den aldersmessige målgruppen. Det er greit. Bare ikke la det skje igjen. Men det er vel ingen fare. For det er vel begrensa hvor mange Frøken Cruiser som er høye, slanke og vakre som en maidag det er å ta av.

Mon tro hvor mange flere kvinnelige ledere det hadde vært generelt om ikke Norge frem til 1959 hadde obligatorisk husstellundervisning for jenter, slik at jenter fikk færre undervisningstimer i teoretiske fag enn det guttene fikk, og dermed ikke hadde kvalifikasjoner for å nå opp i høyere utdanning. Og jeg som vokste opp med at jenter var dummere i realfag enn gutter fordi vi bare var dummere som kjønn, ikke at våre bestemødre og mødre ikke hadde fått samme undervisning som gutta. Det er først nå jenter er i flertall på høyere utdanning, og presterer like godt eller bedre enn gutta, vakre som maidager eller ikke. Skal se at om noen år så har Frk Cruise funnet Herr Line, og blitt Fru Cruise-Line, og får sønner og døtre som en dag blir intervjuet i Travel News som normalt flinke, samfunnsansvarlige og hardtarbeidende unge voksne. Se det du, det hadde vært noe.

Enn så lenge skal jeg la meg krenke i ny og ne, men også tilgi de som faller litt langt nord for den aldersmessige målgruppen. For snart er jeg vel der sjøl...

tirsdag, oktober 09, 2018

Regjeringens prioriteringer


Slik ser det ut når NRK på en objektiv og nøytral måte skal oppsummere statsbudsjettet for 2019. Men er det sant?

Tja. Si det. Inkontinente vil i hvert fall ikke merke noe til eventuelle kutt, fordi innsparingen på 30 millioner som er omtalt i budsjettet er en bedre avtale mellom staten og apotekene for skattebetalerne. Noen ville kanskje kalt det kutt i fortjenesten til "velferdsprofitørene" i apotekene. Velferd blir ikke nødvendigvis bedre av å koste mest mulig. Så det er mye her som teknisk sett er riktig, men likevel ikke helt sant.

Glutensyke var for meg et nytt ord, men det kan være at det er formålstjenlig for både opposisjonen og mediene å finne på et nytt ord. Personer som har fått diagnosen cøliaki vil nemlig fortsatt få støtte for merkostnad til for spesialprodukter. Men glutenallergikere får faktisk tre ganger mer i støtte enn det Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) har beregnet at den årlige ekstrakostnaden til glutenfritt kosthold er. I tillegg får også personer som ikke har diagnosen, men anser seg selv om "glutensyke" den samme støtten, til tross for at medisinske fagmiljøer mener at non-cøliaki glutensensitivitet ikke kan anses som en sykdom som er vitenskapelig basert. Det kan godt være at noen mener at å opprettholde støtten på tre ganger så mye som faktisk kostnad og også gi til de uten en vitenskapelig stilt diagnose er god bruk av 400 millioner kroner. Men vi har altså ment at det er andre grupper som trenger disse midlene mer, som for eksempel utvidelse av ordningen med gratis kjernetid i barnehage for barn i familier med lav inntekt og 200 mill. kroner til kommunene for å trappe opp innsatsen for mennesker i rus.

Når det gjelder multihandikappede, så skal de ha det samme tilbudet som før. For Høyre har det alltid vært viktig at de av oss med særlige behov skal ha god støtte fra det offentlige. Men det er som regel kommunen som står for hjelp og tilbud til de som trenger det, selv om staten ofte er med på å finansiere. Forslaget handler om innslagspunktet for når kommunen skal ta økonomisk ansvar, ikke om tilbudet til de som trenger det. Det er naturlig at når staten overfører mer og mer penger til kommunene, så forventes det at kommunene også prioriterer å ta ansvar for sine innbyggere. Kommunene har god økonomi, og selv om denne faktasjekken er over ett år gammel, så stemte det at resultatet for norske kommuner (utenom Oslo) ikke har vært bedre siden forrige årtusen.

NRKs artikkel inneholder også andre påstander, som at det kuttes i fri retthjelp, som teknisk sett er riktig. Men bevilgningen er mindre i år fordi behovet for fri rettshjelp er blitt mindre, i hovedsak som følge av færre asylankomster og at færre personer oppfyller de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp.

Når det gjelder kutt i dagpenger, så handler det først og fremst om å normalisere hvor lenge din arbeidsgiver kan permittere deg (kort sagt - sende deg til NAV for å få dagpenger, som er 62,4 prosent av lønnen din) til det samme antall uker som før det store oljeprisfallet som gjorde at vi utvidet dette som virkemiddel. Jeg har selv vært permittert og mener det faktisk kan være usosialt å permittere folk så lenge. Det kan du lese mer om her!

De som eventuelt kritiserer prioriteringene og vil reversere dem, mener åpenbart at vanlige arbeidstakere bør betale 400 millioner kroner mer enn nødvendig for glutenfrie produkter til folk som kanskje ikke en gang trenger det. Det mener jeg er usosialt.

Les mer om sosiale satsinger i budsjettet her.

Livet som permittert

Jeg har selv både blitt nedbemannet og permittert, og vet at ingen av delene er spesielt hyggelig. Hvorfor dette er en god arbeidstakerpolitikk er for meg litt dunkelt, men for arbeidsgiveren så er det jo praktisk.

I forrige stortingsperiode økte Høyre og FrP i regjering permitteringsperioden fra 26 uker til 49 da den kraftige nedgangen i oljepris på kort tid førte til fare for masseoppsigelser. Noen trodde nok at de fleste som da ble permitterte, faktisk skulle tilbake i samme jobb når oljeprisen gikk opp igjen. Derfor ble dette sett på som et motkonjunkturtiltak for å hjelpe på situasjonen. I dag vet vi at det ikke skulle bli slik. Selv om oljenæringen i dag faktisk ansetter folk igjen, så kommer ikke de 50 000 arbeidsplassene som forsvant tilbake. Det var det også mange av oss som mente den gang. Så det var med noe uvilje at permitteringstiden ble økt. Også fordi andre næringer og offentlig sektor trengte kompetansen blant ingeniørene som tidligere hadde forsvunnet inn i oljenæringa. Da mente vi det var bedre at deres hender og hoder ble brukt der det var et faktisk behov, ikke knyttes til et håp om å komme tilbake til sin gamle jobb som kanskje, kanskje ikke, er der. Det viste seg jo også at svært mange av de som ikke ble permittert, men oppsagt, relativt raskt fant seg ny jobb. Heldigvis. (Men det er fortsatt de som sliter med å komme seg tilbake inn på arbeidsmarkedet.)

Permittering er en velment ordning som er avtalt mellom partene i arbeidslivet, arbeidsgiverforeningene, arbeidstakerforeningene og staten. I nedgangstider eller perioder uten arbeid kan arbeidsgiver permittere arbeidstakere. Arbeidstakere blir såkalt fritatt fra sin arbeidsplikt og arbeidsgiver fritatt for sin lønnsplikt. Det er en interessant bruk av begrepet ”frita”. Arbeidsforholdet fortsetter rent formelt, men den ansatte får dagpenger fra NAV i stedet for lønn. Dagpenger utgjør ca 62,4 prosent av tidligere inntekt før skatt for inntekt inntil seks ganger folketrygdens grunnbeløp (som per 1. mai 2018 var kr 96 883) . Det vil si at de som tjener mer enn 581 298,- ikke får 62,4 prosent av egen lønn men av 581 298,-. De som tjener dette eller mindre får 62,4 prosent sin lønn.

Før utvidelsen kunne arbeidsgiver gjøre i inntil 6 måneder sammenhengende, eller fra og til i 18 måneder. Med utvidelsen økte dette til 49 uker innenfor de samme 18 månedene.

Permitteringsordningen kan helt riktig gi bedrifter et pusterom til nødvendig omstilling. Men det kan også bety at folk i stedet for å ta en jobb med full lønn et sted det er behov for dem, blir værende i en ordning i håp om at deres nåværende arbeidsgiver kan ha behov for deres arbeidskraft senere. Da slipper også arbeidsgiveren å konkurrere på lønn senere for å lokke dem tilbake. Men selv om det skulle være en midlertidig svikt i etterspørsel, som man er sikker på at vil løse seg på sikt, så kan det for mange lønne seg å omstille seg selv i en ny jobb i en annen næring. Det er tøft å bli sagt opp. Men det er ikke noen dans på roser å være permittert heller.

Da jeg var permittert fra desember 2012 til juni 2013 gikk jeg ned mer enn 50 % i lønn, mens arbeidsgiver skjøv regningen for resten av lønnen over på skattebetalerne. Heldigvis har vi ikke barn, så det jeg hadde spart opp til bryllupsfesten vår ble brukt til lån og levekostnader, og den planlagte 40-årsdagfeiringen avlyst. Det er helt rimelig når man står ovenfor en radikalt endret livssituasjon. Hadde jeg blitt sagt opp og ikke fått ny jobb, hadde vi måttet selge leiligheten og funnet et billigere sted å bo. Det er for så vidt også er rimelig. Jeg kan ikke forvente å leve på samme måte dersom min inntekt blir mer enn halvert.

Men de som i dag reagerer på at vi normaliserer permitteringstiden tilbake til før oljeprisfallet, mener tydeligvis også det er helt rimelig at du som arbeidstaker skal betale svært lenge for at din arbeidsgiver skal kunne holde på din kompetanse til når de skulle få behov for den igjen. Det synes ikke jeg. Ordningen bør begrenses til kortsiktige svingninger der det er ganske sannsynlig at du skal tilbake til jobben din med full lønn. Det er det ene. Det andre er at dersom det så viser seg at arbeidsgiver går fra permittering til oppsigelse, så står du ikke bare uten jobb. Du har også brukt 49 uker av dagpengerettighetene dine som arbeidsledig på å være tilgjengelig for en arbeidsgiver som ikke hadde bruk for deg likevel. Det betyr at du har kortere tid på deg til å få ny jobb før også dagpengene bortfaller som inntekt. Jeg mener faktisk at å redusere permitteringstiden derfor er bedre for oss som arbeidstakere, så vi ikke plutselig risikerer å bli stående uten både jobb og inntekt fordi vi håpet i det lengste at arbeidsgiver kunne ta oss tilbake til full lønn.

For en gjeng som krangler over alle tiltak som gir mer gjensidig fleksibilitet i arbeidslivet, og mener alt av endringer er usosialt, er det jo virkelig interessant å se dem argumentere for en type fleksibilitet som så til de grader gavner arbeidsgiveren. Jeg kan se fordelen av permitteringsordningen for hjørnesteinsbedrifter der de ansatte kanskje må flytte for å få nye muligheter. Men når det er behov for arbeidskraften andre steder, bør både dette behovet dekkes og arbeidstakerne få mulighet til å starte på et nytt liv.

Nå fremstilles dette som et usosialt kutt av opposisjonen og mediene. Jeg mener det er de som er usosiale når de vil opprettholde en ordning som låser så mange til sin eksisterende arbeidsgiver i stedet for å finne en ny.

tirsdag, oktober 02, 2018

Fordomsfri debatt om sykelønn


Det er mulig mine forslag til løsninger i sykelønnsdebatten er feil. Men løsninger som fører til at vi har dobbelt så høyt sykefravær som land det er naturlig å sammenligne oss med, kan umulig være riktige.  

Innlegg på trykk i Klassekampen 1. oktober 2018.

Fagforbundets leder, Mette Nord, siterer Høyre-høvdingen Jo Benkow når hun skal kritisere mitt utspill om å se på sykelønn i sammenheng med debatten om det høye sykefraværet i Norge. Da dagens sykelønnsordning ble vedtatt i 1977, understreket Benkow at det var et mål at alle skal ha de samme rettighetene. Som Nord påpeker, sa han også at de som er mest bekymret for uberettiget utnyttelse av systemet gjerne er de priveligerte få som fra før er sikret full lønn under sykdom, har rimelig god helse, og et givende og stimulerende arbeid. Han kan ha hatt helt rett i dette.

Det er gode grunner til å beholde sykelønnsordningen som den er. Men grunnen til at vi bør se på innretningen av ordningen, er ikke å spare staten for penger. Det er helse i arbeid, og det er ikke gitt at du blir mer frisk av å gå alene hjemme enn å delta i fellesskapet på arbeidsplassen. Vi må kunne spørre hvorfor det er greit at de som er syke lenge får redusert sin lønn til 66 prosent etter ett år, slik som i dag, mens arbeidsføre som er hjemme med kraftig forkjølelse i fire dager får full lønn. Det kan godt være at det skal være slik, men hvis alle vedtatte ordninger er tabu, så vil vi aldri få handlingsrom til å endre for å bevare en velferdsstat som skal løfte de som trenger det mest, støtte de som kan bidra litt selv og aldri legge hindre i veien for inkludering i arbeidslivet.

Etter fem år med borgerlig regjering slår Statens arbeidsmiljøinstitutt fast at Norge fortsatt er helt i front når det gjelder arbeidsmiljøstandarder. Arbeidslivsundersøkelser viser at ni av ti arbeidstakere er fornøyd med jobben sin. Stadig færre utsettes for fysiske belastninger og risiko på jobb eller jobber ubekvem arbeidstid. Mens ni prosent av norske sysselsatte hadde jobbrelatert sykefravær på mer enn 14 dager i 2003, var dette redusert til fem prosent i 2016. Men Mette Nord har helt rett i at noen arbeidsplasser er mer utsatt enn andre, og at mange av hennes medlemmer tilhører nettopp disse yrkene. Selv om de tunge løftene innen helse og omsorg i hovedsak er borte, er det fortsatt mange yrkesaktive som bidro til de tunge løftene før heve- og senkesenger og andre hjelpemidler kom. De som har sine siste yrkesaktive år har opplevd en annen fysisk virkelighet enn de som har sine første. I dag er det ofte det psykososiale presset som gjør arbeidshverdagen tung.

Det kan være at mine forslag er feil medisin, men det er ikke sikkert at Mette Nords forslag om bemanningsnormer er riktig heller. Vi har eksempler fra både offentlig og privat virksomhet som har halvert sykefraværet, uten verken kutt i sykelønn eller økt bemanning. Bedre ledelse og økt nærvær har gitt en positiv spiral der færre sykemeldte gir flere på jobb, færre vikarutgifter, og dermed flere faglærte. Jeg vil tro at både Fagforbundet og jeg kan være enige om at er ønskelig. Men det sier også noe om at ikke alt sykefravær kan forklares med sykdom som gjør at man ikke kan gå på jobb.

Det er mulig mine løsninger er feil. Men løsninger som fører til at vi har dobbelt så høyt sykefravær som land det er naturlig å sammenligne oss med, kan umulig være riktige.

lørdag, juni 16, 2018

Ja til EU-debatt

Det europeiske fellesskapet utgjør en motvekt mot en verden preget av disse tre statslederne. Et fellesskap Norge burde bidra til å gjøre mer robust.

Innlegg på trykk i Finansavisen 16. juni 2018.

Trygve Hegnar har helt rett når han skriver at det ikke er noen som i dag seriøst tenker seg en debatt om Norge bør søke medlemskap i EU. Det er verken regjeringens eller Høyres politikk. Og det er nok knapt ønsket fra Europabevegelsen. Men han tar feil når det gjelder bevegelsens leder, Heidi Nordby Lunde, altså undertegnede.

I en tid der Trump går til handelskrig mot resten av verden, Putin aktivt destabiliserer egne nærområder og Kina vokser seg stadig mektigere, er et stabilt, økonomisk sterkt og ansvarlig europeisk fellesskap en trygg havn for Norge. Europeisk stabilitet sikrer vår nasjonale selvråderett og identitet. Et Europa som knaker i sammenføyningene er ikke i norsk interesse.

Storbritannia har måttet formulere en ny handelspolitikk etter EU-avstemningen. Deres ambisjon var å bli verdensmestere i frihandel, og bygge en allianse med USA. Denne ambisjonen ble forpurret noen måneder etter avstemningen, da proteksjonisten Donald Trump ble valgt som ny president.

USA har over lenger tid hindret oppnevningen av nye dommere til tvisteløsningssystemet i Verdens Handelsorganisasjons (WTO), et helt avgjørende nav for global handel. Dette systemet sikrer at forutsetningene for handelsavtalene følges av landene som har inngått dem, slik at rett går foran makt. Dette er særlig viktig for små land og økonomier som Norge. Handelsorganisasjonen og dens tvisteløsningssystem er det etablerte forumet for å diskutere uenigheter i den globale handelspolitikken. Dersom etikken til forretningsmannen Trump er talende for handel med president Trump, er et slikt system tvingende nødvendig.

Storbritannia har ikke bare mistet en handelsallianse. Den partneren de skulle stå på pallen i verdensmesterskapet i handel med, er i ferd med å ødelegge selve forutsetningene for den samme handelen. Det vi merkelig nok kaller frihandel, er alt annet enn fri. Verdenshandelen er gjennomregulert og avtalebasert, og forutsetter at alle følger de samme spillereglene. Etter USAs innføring av tilleggstoll på stål og aluminium har Norge bedt USA om tvisteløsningskonstulasjoner i Verdens handelsorganisasjon.

Det er viktig at de felles internasjonale kjørereglene for handel respekteres. Hvis ikke undergraves det regelbaserte, internasjonale handelssystemet. Det europeiske fellesskapet er en motvekt mot de som søker å destabilisere den liberale verdensordenen. Vår historie viser at norsk suverenitet henger sammen med europeisk samhold.

I en tid der populister og antiliberale krefter vokser frem og sår splid både internt i EU og globalt, burde Norge vist ansvar og solidaritet ved å gå inn i det europeiske prosjektet. EU dreier seg om mer enn handel. Det er også et verdifellesskap der landene tar felles ansvar for felles utfordringer. Det fellesskapet burde Norge være del av.

Symbolverdien av om Norge hadde meldt seg inn i nå ville gitt et kraftig signal om internasjonal solidaritet og forpliktende ansvar i en tid som preges av alt annet. Så Trygve Hegnar har dessverre helt rett når han skriver at det ikke er noen som i dag seriøst kunne tenke seg det. Det er ikke regjeringens politikk. Ei heller Høyres politikk. Men lederen i Europabevegelsen er sterk i troen.

fredag, juni 15, 2018

Er all innleie feil, uansett?

Faksimile fra Klassekampa.

Nå presses også den seriøse delen av bemanningsbransjen ut.

Innlegg på trykk i Klassekampen 15. juni 2018.

Mandag skrev Klassekampen en artikkel om elektrobransjen i Trondheim, som har funnet en ny løsning som presser ut bemanningsbransjen lokalt. Elbedriften Vintervoll ringer heller konkurrenten når de vinner anbud der behovet for elektrikere er større enn selskapet hadde kapasitet til enn å ringe et bemanningsbyrå. Høy organisasjonsgrad, og god kontakt mellom ledelse og tillitsvalgte på tvers av firmaer, gjør at alle har god oversikt over hvem som til enhver tid har behov for folk eller mangler jobb. Alternativet kunne vært å leie fra bemanningsbyrå, mens nabobedriften må permittere på grunn av manglende oppdrag.

Dette synes Høyre er helt strålende, og noe som har vært ganske vanlig i Norge i flere industrier. Problemet er at til tross for at dette er en god måte å bruke ledig kapasitet på, så er det fortsatt bransjer og industrier som opplever sesongvariasjoner og konjunkturer som treffer de samme bedriftene som løser samme type oppdrag innen samme industri på samme tid. Sesongen er lik for alle bønder, høykonjunktur med mange store oppdrag treffer verftene samtidig. Når det skjer, hjelper det ikke å ringe konkurrenten, for kapasiteten der vil også være sprengt.

Vintervoll illustrerer derfor også vårt poeng. Selv en mindre bedrift som Vintervoll tar på seg oppdrag de egentlig ikke har bemanning av egne fast ansatte til. Vi har faktisk produksjon i Norge som vi strengt tatt ikke har kapasitet til. Dette gir oss høy produktivitet og verdiskaping, høy sysselsetting, og mulighet til å finansiere en godt utbygd norsk velferdsstat. Dette er et gode for Norge. Det vi har vært enige om at er et problem, er ulovlig bemanning med uakseptable lønns- og arbeidsforhold, som særlig har preget deler av bygg- og anlegg i Oslo-regionen. Forskjellen er at regjeringen har forsøkt å finne måter å stramme opp reguleringen for å kvele de useriøse, som ikke samtidig gjør det vanskeligere for seriøse bemanningsbedrifter innen alt fra helse, administrasjon, programmerere, til bygg og anlegg.

Når venstresida mener de useriøse undergraver de seriøse, har de jo her gitt de useriøse en full seier. Alle blir skjært over en kam, og blir underlagt innstramminger og reguleringer som også kveler de seriøse. Høyre syntes selvsagt innstrammingene som to av partene i arbeidslivet mente var godt nok, altså staten gjennom regjeringen og arbeidsgiversiden, var tilstrekkelig. Venstresiden fikk med seg KrF på å undergrave trepartssamarbeidet gjennom at arbeidstakersiden i LO fikk flertall for å straffe alle bemanningsbyråer i alle bransjer over hele Norge, noe de ikke fikk gjennomslag for i partssamarbeidet.

Så det er riktig at nå presses også den seriøse delen av bemanningsbransjen ut. Det var det vi var mot.

Oppdatert:  Jeg har blitt kontaktet av en ansatt i Vintervoll, som skriver at de er store nok til å håndtere et prosjekt som Britannia alene, i motsetning til det jeg skriver. Men denne gangen ble flere prosjekter forsinket noe som førte til at de ikke fikk til Britannia selv.

Min kommentar til det: My point exactly....

fredag, mai 04, 2018

Statfjord C - plattformsafari

Det er en ting som slår møter med flagg som politiker. Det er å stå i verneutstyr på en oljeplattform. Det slår i grunn det meste.

Flytedress slår møter med flagg. Foto: Margret Hagerup

I det vi tar av fra heliporten på Sola, trenger AC/DC med "Thunderstruck" gjennom øreproppene vi har under hodetelefonene. Arbeid- og sosialkomiteen på Stortinget har hatt en full møtedag hos Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet i Rogaland, og i tidlige morgentimer dagen etter sitter vi nå i overlevelsesdrakt i helikopter på vei ut til Statfjord C-plattformen. Statfjord-feltet er Norges største oljefelt, og Statfjord C en av våre eldste plattformer.

Jeg hadde gruet meg litt til helikopterturen på halvannen time. Men sen kveld dagen før og tidlig start på dagen i dag gjorde at det var lett å slumre etter tredje gang de spilte av "Back in the USSR" med Beatles på fellesanlegget. Den spillelista har betydelig forbedringspotensiale, for å si det slik. Før vi kom så langt har vi fått sikkerhetsbrief og lagt igjen det meste av løsøre, inkludert mobiltelefonen min. Turen er selvsagt litt smisk fra Statoil og NHO-foreningen Olje og Gass, men høyst relevant da HMS-meldingen for petroleumssektoren er til behandling i komiteen. Dessuten burde alle norske politikere (og kulturarbeidere) ha et forhold til den sektoren de diskuterer og kritiserer, men mer enn gjerne tar penger fra.

Etter en stund begynner plattformene å dukke opp mot horisonten. Å kalle en oljeplattform vakker, er å ta i litt. Men de står nå der, som en manifestasjon av ingeniørkunst, skaperkraft og menneskelig virke. Et virke som har skapt verdier og arbeidsplasser som hele Norge nyter godt av. Det er vakkert.

Det slår meg at vi hørte mer om bransjen før. Jeg vokste opp med Ekofisk, Statfjord, Oseberg og Gullfaks. Jeg husker Aleksander Kielland-ulykken. Jeg ser for meg navnene på de omkomne som ble lest opp mens de rullet over tv-skjermen. Jeg var syv år da ulykken skjedde i 1980. Det var en nasjonal katastrofe.

Vi hadde ingen tidligere oljearbeidere som demonstrerte foran Stortinget da 50 000 av dem mistet jobben i årene etter 2013. Men da regjeringen la frem et statsbudsjett med en økning på kulturbudsjettet på "bare" 6,3 prosent fra 2013, kalte Norske Billedkunstnere det en katastrofe og varslet demonstrasjoner fordi 53 stipender forsvant. I 1980 døde 123 mennesker. Noen påsto for en stund siden at "kunsten er den nye olja". Gleder meg til å se kulturnæringen skatte 78 prosent av overskuddet sitt, og over en tjueårsperiode levere et investeringsfond på 8000 milliarder kroner. Norske kunstnere burde snu seg mot Statfjord og bøye hode i takk fem ganger om dagen.... men det burde kanskje vi andre også.

Når vi får beskjed på øret om at vi lander om kort tid synes jeg plattformen ser litt liten ut der borte, men skvetter i det fakkelen på den plattformen vi faktisk skal lande på fyller hele ruta. Der er den, ja. Satan, den er svær!

Statfjord C. Foto: Harald Pettersen/Statoil
Velferd til venstre på tegningen.
















Vi har mer eller mindre fotoforbud/mobilforbud, så bildene er henholdvis stjælt og rappa.

Som barnehagebarn i litt store vinterdresser blir vi gjetet ut av helikopteret og ned under dekk, der vi blir ønsket velkommen. Vi klør i fingrene etter å få på oss hjelm og få bilder til Facebook, men faglig oppdatering først. Tror vi. For først kommer en fyr tuslende inn i vernedress og ser mest ut som han har gått seg vill. Så går han på scenen i salen der vi sitter, plukker opp gitaren og gir oss et magisk øyeblikk. Se selv (filmen er et tidligere opptak fra YouTube).



Jeg måtte selvsagt google fyren. Vegard Leite var en av favorittene i Idol i 2011. I audition får han skjell av en av dommerne for å være industrimekaniker med håp om sveisebrev og ambisjoner om å ha musikken på sida. Vi burde i grunn hylle industrimekanikere på norske oljeplattformer som rockestjerner. Vegard får applaus.

Plattformsjef André Førre begynner med å si at de er stolte av arbeidsplassen sin. Stolte av hva de får til og de verdiene de leverer. I 2016 ble oljefat nummer fem milliard produsert på Statfjord C. Plattformen hadde da gitt oss 1,5 billiarder i inntekter. Det tilsvarer 3 millioner sykepleierårsverk, eventuelt 7 millioner billedkunstnerstipender. Inntektene fra Statfjord tilsvarer nesten 20 prosent av oljefondet. Fordeler vi beløpet på hver enkelt av oss, vil det bety 240.000 kroner per innbygger. Antakeligvis mer, da tallene er to år gamle. Kunsten er den nye olja. Sprøyt.

Med oss har vi representanter fra Statoil, blant annet tidligere plattformsjef Goro Elisabeth Müller,  konserndirektør Jannicke Nilsson og informasjonssjef Rannveig Stangeland. Statoil har med andre ord damer. Og gir dem muligheter. Det er ikke Statoils skyld at over 40 prosent av norske kvinner inntil nylig jobbet deltid. Du havner ikke i konsernledelsen i Statoil om du velger deltid. Sorry. Politisk sett har vi sørget for å sementere kjønnsrollemønstre gjennom kontantstøtte og fordeling av foreldrepermisjon. Så kanskje vi burde kutte ut kritikken mot norske selskaper for å ikke ha god nok kjønnsbalanse. Kvinner må lene seg inn sjøl, og politikken må redusere barrierer. Jeg tenker for meg selv at det ser litt kulere ut på CV'en å ha vært plattformsjef på Statfjord C enn å ha vært politiker.

Vi får høre om HMS-arbeidet i organisasjonen og på plattformen. Vi får bli med rundt på plattformen. Vi tester å sette oss inn i livbåt, og jeg kjenner at livbåt er fint, men jeg foretrekker et liv uten å måtte bruke en. Vi er krana, 70 meter over sjøen, og kollega Margret (som blogger her, og som sikkert skriver om dette i nærmeste fremtid) med litt høydeskrekk er lettere grønn når vi går nedover på ståltrapper bygget opp av rister som du ser rett gjennom. Jeg har det usedvanlig gøy. Pleier ikke være tøff i trynet på sånt som dette, men sola skinner, vi har flydd helikopter i pent vær og står i vernestøvler og hjelm på en føkkings oljeplattform. Min indre femåring har vært i fullgir siden jeg fikk sjokolademelk fra dispenser på hotellet til frokost. Nå står jeg og kjenner varmen fra norsk sokkel til norsk velferd strømme gjennom rørene på Statfjord C.

Arbeidstakerorganisasjonene er derimot litt mer lunkne. På møtet dagen før flagget de utfordringer med omstilling, frykt for dårligere sikkerhet og dårligere arbeidsbetingelser. Jobb i "oljå" har vært godt betalt, men ikke uten utfordringer. Skiftarbeid, med to uker på og fire uker av, kan være familievennlig dersom partnerne er enige om arbeidsfordelingen. Men de første tiårene var det mange av gutta i oljå som brukte mange timer på pub, sier en av de vi går rundt på plattformen med. Tidene har endret seg. Både forventningene til familieliv, og til helse, miljø og sikkerhet. Norske plattformer skal være verdensmestere i HMS. Og de har blitt tryggere. Pilene peker nedover i nesten alle sammenhenger, utenom personskader. Automatisering øker. Kontinuerlig forbedring og kostnadseffektiv drift er ikke motsetninger, snarere kan det være tvert i mot. Det samme med reduksjon av utslipp. Norske plattformer sparer penger på å spare utslipp, og blir mer konkurransedyktige. Da oljeprisen raste i 2014, var diskusjonen på hva balanseprisen for kostnaden for en plattform kontra inntekten var, og balanseprisen for Johan Sverdrup var 80 dollar fatet. Nå er den nede i 31 dollar. Men norske oljearbeidere har grunn til å frykte robotisering og automatisering. Vi har allerede helautomatiserte plattformer. Høye lønninger og strenge HMS-krav vil gjøre at det lønner seg å automatisere mer på eksisterende. Men også det er en sikkerhetsutfordring når det gjelder "internet of things". En oljeplattform kan angripes på mange måter. Og antall personskader må ned, enten det handler om å vrikke et bein eller få en skiftenøkkel i hodet. Våre hjelmer kommer med påfestede øreklokker. Det er ikke det at vi ferdes så mye i støy, men øreklokkene fester hjelmen bedre til hodet. Når vi står ute i vinden skjønner vi at det er et poeng. Mangel på hjelm kan kanskje være farlig for deg, men den som eventuelt får den i trynet med fart kan få alvorlige personskader. Vi fester det som festes kan. Helse, miljø og sikkerhet er tross alt grunnen til at vi er her.

Det kjøres jevnlig øvelser på plattformen. Om det er til ære for oss vites ikke, men et team står plutselig hos sykepleier Steinar, og SAR-helikopter tilkalles. Search- and rescue-ressursene deles på plattformene i mellom, og siden teamet først er tilkalt får vi også snakke med dem.

Det er i det hele tatt en fullpakket dag, som avsluttes med napoleonskake i kantina der vi spiste lunsj, og utsikt til Statfjord B. Spillelista på helikopteret har ikke forbedret seg vesentlig siden frokost, og på vei tilbake til Sola er gammal Beatles og AC/DC spedd ut med latinopop og country. Fra et HMS-perspektiv synes jeg det var litt unødvendig.

Når vi går på bussen fra helikopteret inn til ankomsthallen står helt ekte fagarbeidere der i oransje overlevelsesdrakter mot våre selvlysende gule. De ser ikke imponert ut. Det lyser kontorrotter på plattformsafari av oss. Og de har helt rett. Dessuten er det vel strengt tatt de som betaler lønningene våre - og det nye postmottaket på Stortinget - så her er det bare å bukke og neie.

Vel tilbake kunne vi konstantere at det hadde vært en usedvanlig vellykket dag, og at uansett farge på partiboka så er vi stolte av hva den norske oljeindustrien har gjort og gjør, men ikke minst de norske fagarbeiderne på plattformene våre. Debatten om oljas fremtid handler ikke om den jobben de gjør, for den respekterer vi (billedkunstnere som hater oljeindustrien men vil ha pengenes deres derimot...).

Takk til alle som bidro til en fantastisk dag. Noen nevnt, de andre ikke glemt!

Meldingen om helse, miljø og sikkerhet i petroleumssokkelen leser du her. Saken skal behandles i Stortinget 12. juni 2018.

torsdag, april 12, 2018

I den virkelige verden

Mormor og meg.
I den virkelige verden er jeg Heidi. I populismens verden er jeg Politiker. Som Politiker har jeg ingen kjennskap til den virkelige verden. Som Heidi ringte jeg rundt til hele familien forrige tirsdag for å fortelle at mormor mest sannsynlig ikke kom til å leve over natten.

Jeg begynner å bli rimelig drittlei kommentarer om politikere. Politikere som ikke forstår den virkelige verden. Som om jeg i det øyeblikket jeg ble politiker ble født på ny, uten tanker, opplevelser eller følelser forbundet med egen barndom, oppvekst og voksenliv. Skuffelser og gleder. Som politiker er du fri for sykdommer, fattigdom, hardt arbeid. Du har ingen aning om hvordan NAV fungerer. Du har aldri ligget og bekymret deg over om du kan betale regningene neste morgen. Du vet ikke hvordan det er å være arbeidsledig. Og har du familie, så er disse plettfrie. Slik sett får du aldri impulser utenfra eller forståelse for mennesker rundt deg. Med mindre du er Karin Andersen i SV så mangler du empati og er ikke i stand til å sette deg inn i hva andre mennesker tenker og føler. Særlig ikke hvis du har en annen mening om hvordan ting skal løses enn mer penger til x, z og y.

Misforstå meg rett. Som politikere er vi ekstremt privilegerte. Blant annet fordi vi kan og skal bruke tid på å møte mennesker, forstå deres situasjon, finne løsninger og legge til rette for et samfunn med muligheter for alle. Og som min favorittkomiker Tim Minchin sa i sin tale til avgangsstudentene ved sitt gamle universitet sier (her tolket av meg) - uansett hva som brakte oss hit og hva vår historie er, så er vi utrolig privilegerte fordi vi faktisk kom oss hit enten det er på tross av eller på grunn av. Så med fare for å virke sutrete, så er jeg likevel drittlei kommentarer om at jeg lever i en virkelighetsfjern boble fordi jeg utøver et virke på Stortinget.

Forrige tirsdag ble jeg bedt av legen på Ullevål Sykehus om å kontakte nærmeste familie for å forberede dem på at mormor antakeligvis kunne dø i løpet av natten. Men det begynte egentlig med en telefon fra fastlegen hennes mens jeg satt i stortingssalen og voterte siste møtedag før jul. Da jeg ringte opp, sa han bare rett ut at hun hadde en kul i magen som antakeligvis var kreft. God jul til deg også.

Som 91-åring er det ikke gitt at operasjoner går bra, men etter å ha konsultert lege på Radiumhospitalet fant de at hun var kvikk og rask nok til at det var verdt det. Hun gikk inn i pakkeforløp for kreft (takk, Bent Høie) og fikk dato for operasjon. I mellomtiden falt hun og brakk lårhalsen ved sin egen inngangsdør, hvor det er installert en automatisk døråpner som var ment å hjelpe. Men denne gang ble døren stående å slå mot henne. Inn på sykehus. Ny hofte. Og antakeligvis et hjerteinfarkt som følge av traumet. Det glemte forresten legen å fortelle. Deretter korttidsplass på sykehjem for rehabilitering. Tro meg. Du ønsker ikke å komme dit. Men det var bedre enn å komme hjem. Hun kan ikke lenger bo hjemme.

Fra sykehjemmet til Radiumhospitalet for å fjerne svulsten. Tilbake til sykehjemmet. Vi har søkt fast sykehjemsplass, men blitt rutet om til Omsorg + da hun var for frisk da bydelen snakket med henne. Etter to omganger underlagt anestesi tar det litt tid før hodet er på plass. Mye tid. Uker. Vi må ha sykehjemsplass, ikke Omsorg +. Vi søker på ny, og havner dermed bakerst i køen, siden forrige søknad ble omgjort til Omsorg +. De er søte og hjelpsomme. Det er ingens skyld.

I påsken tar vi henne hjem til egen leilighet, for å se om det hjelper på hukommelsen og humøret. Hun får overnatte hjemme. Vi vasker og ruller håret. Vi lager middag. Vi ser på tv. Vi sørger for at hun får sovetabletten og sitter der til hun sovner. Vi har lagt en planke i senga så hun ikke skal ramle ut. Vi sitter til over midnatt. Klokken åtte neste morgen går jeg ned for å hjelpe henne opp og ut. Vi bor to etasjer over. Hun ligger på gulvet og jeg tror hun er død. Det er hun ikke. Men hun har vært ute av sengen, romstert rundt i leiligheten, og ikke kommet opp i sengen igjen. Det fine er at det fjerner all tvil om sykehjemsplass.

Tilbake på korttidsplassen. Første påskedag ringer de og sier hun er sendt i ambulanse til Ullevål med kraftige blødninger. Andre påskedag får hun en ny blødning. Tirsdag har hun fått to og en halv gang sitt eget blod. Kroppen vil ikke tåle en omgang til. Jeg blir bedt om å ringe familien. Jeg var hos henne til midnatt.

Onsdag møter jeg 7:30 til Politisk Kvarter hos NRK. Der mener jeg at det er andre ting enn å forby reklame for slankepiller og kirurgi i magasiner for voksne som har bedre effekt for å forhindre kroppspress blant unge, men skal man forby den kule jenta i klassen, liker-knappen på Facebook, mødre som slanker seg eller en smart, kul og pen SV-politiker som er et mer sannsynlig forbilde og påvirker mer av den grunn? Som Heidi mener jeg at flinke, flotte unge kvinner påvirker unge jenter mer enn retusjerte plakater. Som Politiker skal jeg selvsagt tolkes i verste mening. Jeg er sikkert ikke bedre sjøl. Vær deg selv i debatten, sier de. Tro meg, ikke vær det. Men det er vanlig dag i Stortinget. En i Akershus Unge Høyre har vunnet en dag som politisk rådgiver på Stortinget og er med meg hele dagen. Vi har møte med en bransje som kan bli nedlagt på grunn av arbeidstidsbestemmelsene. På sykehuset sier de at ingen nyheter er gode nyheter - for hver time som går uten ny blødning, er vi litt tryggere. Jeg går tidlig fra gruppemøtet, men får ikke komme inn på besøk før jeg har et nytt arrangement etter å ha ventet noen timer. Andre fra familien der. Torsdag er det fortsatt ingen nyheter, og etter å ha vært på Dagsnytt 18 er jeg først innom henne, forsikrer meg om at hun blir liggende over helgen, så tilbake på kontoret. Jeg må begynne å forberede meg til landsmøtet, som begynner fredag. Jeg drar fra kontoret rundt 01:30, fortsatt ikke ferdig, men så langt jeg kom.

Fredag morgen tar jeg bussen til Gardermoen, og har første delegasjonsmøte med 25 representanter fra Oslo, applauderer for statsministerens tale og får beskjed fra søsteren min at sykehuset skal sende mormor tilbake til korttidsplassen. Jeg er glad jeg står blant firehundre landsmøtedeltakere, for jeg ble så forbanna at jeg hadde lyst å hive mobiltelefonen i veggen og skrike høyt. Det gjør jeg ikke. Jeg går tilbake til plassen min, og innkaller til nytt delegasjonsmøte. Vi har fryktelig mye flinke folk i Oslos delegasjon, og mange skal på talerstolen og det er viktig å ta vare på de som er nye og inkludere alle i forhandlingene. Landsmøte er gøy. Jeg har det gøy. Ingen nyheter er gode nyheter.

På sykehjemmet går det bra. I går besøkte vi henne igjen. Klar og fin. Men er ustødig og faller ofte. Vi er enige om at sykehjem er bra. Fraksjonsmøte på stortinget, møte med de andre partiene, forberede saker, gruppemøte, Dagsnytt 18 går fint. Ned til byen, ut og møte journalister.

På Facebook i dag kan jeg lese en kommentar til meg om at "veggene på løvebakken er så tykke at verden utafor til tider blir litt fjern". Jo takk. Jeg synes verden er nær nok. Men det er som Heidi. Som selv har vært arbeidsledig og permittert, gått på Nav, ikke fått sove på grunn av ubetalte regninger. Som har hatt kreftsyke venner, kreft i familien, og av til føler meg litt pjusk selv. Som har familie. Med alt det fører med seg. Men fortsatt er for skattelette, bærekraftig velferdsstat og har tro på at det faktisk går an å organisere samfunnet annerledes.

Men som Politiker skjønner jeg selvsagt ingenting. Til det er murene på Stortinget for tykke og den virkelige verden for langt unna. Så langt unna at jeg velger å publisere dette til tross for at jeg vet at jeg fremstår som en som sutrer. Men det er ikke synd på oss. Som en kollega sa i dag - denne plassen har du kjempet for, dette livet har du valgt.

Så da gjør jeg som jeg pleier. Tar meg sammen, og jobber videre. I morgen er nok en ny dag.

tirsdag, januar 23, 2018

Perspektivløst Storting

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
https://www.facebook.com/pfhotos
Det er næringslivets evne til verdiskaping og mulighet for å skape arbeidsplasser som sikrer en bærekraftig velferdsstat for fremtiden.

Denne evnen svekkes betydelig dersom vi mislykkes politisk med nødvendige offentlige omstillinger, et betydelig kompetanseløft og en velferdsreform som styrker arbeidslinjen. Perspektivmeldingen av 2017 bekreftet det vi visste fra før, nemlig at endringer må til for å gjøre velferdsstaten bærekraftig.

Politikere snakker varmt om innovasjon og digitalisering, men er mot konsekvensene. Regjeringens forslag om å redusere antallet kommunale kemnerkontorer etter Skatteetatens anbefalinger fra 288 lokale til 27 regionale, har fått nei fra stortingsflertallet to ganger. Dette ville spart 500 årsverk og 360 millioner kroner. Privat næringsliv betaler altså 360 millioner mer i skatt enn nødvendig for å opprettholde stillinger vi ikke trenger fordi det er distriktsarbeidsplasser. Når arbeidsoppgaver kan løses med færre ressurser og lavere kostnader, ville privat næringsliv raskt brukt ressursene der de gjorde bedre nytte for seg eller nedbemannet.

Teknologi kan bidra til å løse bemanningsutfordringene eldrebølgen gir oss. I dag må en av ni elever velge et virke innen helse og omsorg. I 2030 må én av tre gjøre det samme dersom vi fortsetter å gjøre ting på samme måte som i dag. Mange politikere snakker pent om velferdsteknologi, men i Stortinget fremmes forslag om bemanningsnormer etter krav fra fagforeninger.

Vi trenger et kompetanseløft, både innen dagens utdanning, men også for voksne som må rekvalifisere seg til andre jobber. Arbeiderpartiet har snudd i saken om kompetansekrav til lærerne. Dette er de samme lærerne som skal lære barna våre opp til å mestre jobber som ennå ikke finnes, der de skal løse problemer vi ennå ikke kjenner til med teknologi som ennå ikke er oppfunnet. I India velger en sjettedel av studentene ingeniørvitenskap og teknologi ved høyere utdanning. De 10 prosent smarteste av disse utgjør flere enn alle norske studenter på høyere utdanning til sammen. Det er disse våre barn skal konkurrere med, opplært av lærere som ikke vil oppfylle moderate kompetansekrav og får støtte i Stortinget for det.

Til slutt trenger vi en velferdsreform. Selv om andelen som mottar Nav-ytelser blir færre, må vi både sørge for at de som trenger det får en anstendig inntekt, men også at det lønner seg å arbeide. Staten kan ikke være alt for alle, men skal være mye for de som trenger den mest. Men det er liten politisk vilje til å innrette ordninger for å sikre arbeidslinjen, eller kalibrere eksisterende ytelser. Dersom en ordning utvides til å gjelde flere, men regjeringen da foreslår å redusere den noe, ender Stortinget med å både vedta utvidelsen og maksimere ytelsen. Det er det motsatte av hva to perspektivmeldinger anbefaler, og er åpenbart ikke bærekraftig.

Gjør vi ingenting eller forsøker å bevare det bestående, vil den norske, sosialdemokratiske velferdsstaten slik den er i dag mangle 150 milliarder kroner i 2060. Valget står altså ikke mellom endring og stillstand, men mellom endring og forvitring. Dessverre ser det ut til at det politiske flertallet på Stortinget stadig velger forvitring.

Innlegg publisert i Finansavisen 23. januar 2018

tirsdag, januar 16, 2018

Skattedebattens falske motsetninger

Arbeiderpartiet rir på falske motsetninger og møter liten motstand fra pressen. Faksimile fra nrk.no

Med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette.

Skattedebatten raser igjen etter at regjeringserklæringen for Høyre, FrP og Venstre ble lagt frem søndag ettermiddag. Denne gangen er det ønsket om å sette et tak på den kommunale eiendomsskatten som skaper debatt. Det eneste alternativet for lokalpolitikere, skal vi tro den påfølgende debatten, er kutt i sykehjem og skoler. Dette er velkjent retorikk fra Arbeiderpartiet. Men en falsk sådan. Et alternativ til å kutte i velferd, er å prioritere bedre.

Arbeiderparti-ordfører Robin Kåss i Porsgrunn er en av de som bruser mest med fjærene. Det er ikke måte på hva han må kutte i. Snøbrøyting, trygt bysentrum, et helt sykehjem og lærere. For Porsgrunn utgjør et tak på eiendomsskatt at de får ca. 41 millioner mindre i skatteinntekt. Tilfeldigvis den samme summen som valget mellom den billigste og dyreste alternativet til bro over elva i Porsgrunn. For ordens skyld, en bro Høyre lokalt har stemt for.

Arbeiderparti-politikere i Telemark har ikke en helt heldig historie når det gjelder respekt for skattebetalernes penger. Fylkespolitikerne er de noen av de dyreste i landet. Fylkesordfører Sven Tore Løkslid (Ap) tjener med sine 1,5 millioner kroner i årslønn, omtrent det samme som  statsministeren.

Jeg husker en spørretimene tidlig i forrige periode, der en telemarksrepresentant grillet kunnskapsministeren om beregninger for antall barnehageplasser. Jeg mener å huske at dette slo ut dårlig for Skien kommune, som fikk problemer med økonomien. Tilfeldigvis samme kommune der Ap-ordfører Hedda Foss Five to år tidligere hadde kjøpt en lampe til ordførerkontoret til 60 000 kroner. Men det er ikke det verste. Hun ble inspirert til å bestille denne lampen fordi Kongsrød Ungdomsskole hadde bestilt hele tre slike lamper. I Skien kunne en ungdomsskole kjøpe tre lamper til 60 000 kroner per stykk, men staten måtte trå til dersom de skulle prioritere barnehageplasser.

Det er ikke alltid det er kommunens overføringer fra staten eller andre inntekter som er problemet, men kommunenes egne prioriteringer og pengebruk. Heldigvis har vi en kritisk norsk presse som...erm. Glem det.

Joda, vi har en kritiserende norsk presse som skriver om lampekjøp og alternativer for broer. Men når kritikken kan rettes mot staten og overføringer, så mistes dette perspektivet. Å kritisere er viktigere enn kritisk journalistikk. Jeg savner tidligere politisk redaktør i Bergens Tidende, Sjur Holsen, ekstra når jeg hører norske skattedebatter.

Med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette, skrev han i en kommentarartikkel i 2013. Videre mente han at Arbeiderpartiet konstruerer motsetninger som ikke er reelle, og at høyresida ikke evner eller ønsker å løfte debatten om statens inntekter og utgifter. Dette vinner selvsagt Arbeiderpartiet på. Retorikken rundt at en krone i skattelette er en krone til mindre velferd fungerer. Ikke fordi den er sann. Men fordi den intuitiv er lett å forstå, skrev Holsen. Retorikken brukes fortsatt av Arbeiderpartiet i skattedebatter, høyresida evner fortsatt ikke å tilbakevise den, og mediene virker ikke interessert.


Med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette. Da Arbeiderpartiet hadde 21 milliarder mer i skatteinntekter, vekst i økonomien og en oljepris på 120 dollar fatet så økte sykehuskøene, det ble 15 000 flere fattige barn og hele sysselsettingsveksten fra 2008 gikk ifølge SSB til utenlandsk arbeidskraft. Å øke skattene er ikke det samme som å prioritere velferd.

I forrige periode reduserte Høyre og FrP skatter og avgifter med rundt 21 milliarder, samtidig som helsekøene har gått ned, rusmisbrukere kommer raskere i behandling og lavinntektsfamilier har fått billigere barnehage. Det er fullt mulig å satse både på velferd og skattelette.

Oppdatert: Kåss kutter med god samvittighet: Pleietrengende stues på bort sykehjem. Ansatte og pårørende fortviler over kuttene. Samtidig er ordføreren mest bekymret over at Porsgrunn Utvikling AS ikke skal tappes for millioner, skrev Varden i 2016. Au....

torsdag, desember 21, 2017

Handelsfartsdumper for fisk

Vi bygger vei for milliarder for å sikre effektiv transport av varer til vårt viktigste marked. Men vi glemmer at infrastruktur for handel er det som sikrer norske arbeidsplasser gjennom å bygge ned handelsbarrierer. 

Innlegg i Sunnmørsposten på papir, desember 2017.

I 1994 skrev VG om at Ålesundfisk AS jublet for EØS-avtalen fordi de bare seks måneder etter at den trådte i kraft hadde økt eksporten med 25 prosent, til en verdi av 40 millioner kroner, i forhold til året før. Eksporten til EU sikrer arbeidsplasser. Ikke i Oslo, men langs hele kysten.

I en ny undersøkelse gjennomført av Sentio Research er det nå en svak tilbakegang rundt oppslutningen av EØS-avtalen. Glemmer vi hvor viktig avtalen er for norske arbeidsplasser? I samferdselsdebatten begrunner vi ofte viktigheten av investeringer i infrastruktur i distriktene med at «ingenting har så dårlig tid som en død laks på vei til EU». Vi bygger altså vei for milliarder for å sikre norske arbeidsplasser og en av Norges viktigste næringer. Men vi glemmer at infrastruktur for handel er det som sikrer effektiv transport gjennom å bygge ned handelsbarrierer.

Uten harmonisering av regelverk bygger vi en motorvei for handel bestående av fartsdumper. Nesten 60 prosent av den norske sjømateksporten går til EU. Vi vil selvsagt fortsatt adgang til å selge fisk til vårt største marked dersom Norge skulle si opp EØS-avtalen. Men det er ikke en vanlig handelsavtale som sikrer at Norge er harmonisert med EU på det veterinære området. Det er EØS-avtalen som gjør at 170 vogntog fisk som går fra Norge til EU hver dag ikke blir stående i kø for veterinær grensekontroll mellom Norge og EU. En handelsfartsdump vi fjerner gjennom å få delta i den kontinuerlige og koordinerte regelverksutviklingen som EØS-avtalen sikrer oss.

LOs leder, Hans-Christian Gabrielsen, sa til VG at før EØS-avtalen opplevde mange av norske bedrifter tollmurer og problemer med å eksportere varene sine. I dag gir EØS-avtalen forutsigbare rammer for vårt næringsliv og arbeidsplassene til LOs medlemmer. Han sier han i dag ville stemt mot EU. Det er fullt mulig å være mot norsk medlemskap i EU, men for EØS. Men det går ikke an å være mot EU, og for EØS. Vi er avhengig av et EU for å ha en EØS-avtale som sikrer norske arbeidsplasser. Uten EUs indre marked ville vi måtte ha 28 avtaler for handel, med 28 ulike veterinæravtaler eller kontroller.

Norge har innført rundt 10 000 EU-reguleringer de siste tjue årene. Dette er 10 000 handelsfartsdumper som er borte, og gjør det enklere å samhandle. Men EØS-avtalen er mer enn en handelsavtale, selv om det er den som knytter oss til et indre marked med 28 land som hele tiden jobber for å bygge ned handelsbarrierer og sørge for like konkurransevilkår mellom landene. Den knytter oss også til et kontinuerlig arbeid for å styrke forbrukerrettigheter og forbrukerbeskyttelse.

Det var EØS-avtalen som i 1994 gjorde at norske kommuner måtte begynne å grave opp vannrør fordi vannkvaliteten var for dårlig og ikke nådde EU-standard. Statens Institutt for folkehelse regnet den gang ut at 300 000 sykedager i året skyldes for dårlig drikkevann.

I 2013 betalte forbrukerne nesten åtte ganger den reelle kostnaden for mobildata når de var på reise i Europa. EØS-avtalen har sørget for at også norske mobilkunder nå kan bruke mobildata i alle EU-land uten at det koster dem noe ekstra. For at norske banker skal få hente penger fra det europeiske finansmarkedet for å gi lån til norsk næringsliv og huslån til norske familier, må norske finanslover og reguleringer være harmonisert med reguleringskravene fra EU.

Det europeiske fellesskapet er altså uendelig mye mer enn handel. Det er også et verdifellesskap som riktignok er bygget over flere hundre år der handel har ført til utveksling av nye ideer, tradisjoner og kunnskap. EØS-avtalen har tjent Norge og norske interesser godt. Skulle vi forhandlet frem en bedre avtale for Norge, måtte det være å bli et fullverdig medlem.

mandag, november 20, 2017

Forbud er feil verktøy

Utfordringer i bygg- og anleggsbransjen i hovedstaden har fått venstresiden til å foreslå forbud mot innleie av arbeidskraft. Det er en dårlig idé. 

Alle er enige om at fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Et forbud rammer imidlertid også legitime behov for å leie inn arbeidskraft for å tilpasse arbeidsstokken til variasjonene i oppdragsmengden, slik som ved sesongvariasjoner.

Det er heller ikke gitt at et forbud er en god løsning for arbeidstakerne. Krav om faste ansettelser for å ta midlertidige topper, kan føre til flere permitteringer eller oppsigelser når oppdragsmengden normaliseres. Vi må finne løsninger som både begrenser bruken av innleie, sikrer arbeidstagerne forutsigbar arbeidsmengde og ivaretar bedriftenes behov for å ta unna topper og sesongvariasjoner.

Før sommeren foreslo Høyre grep for å slå ned på de useriøse aktørene. Det ble foreslått en presisering av «fast ansettelse», for å sikre forutsigbarhet for arbeid og et fullt stillingsvern. Vi ba også om innspill på å ha en form for kvote for antall innleide i virksomheten. I tillegg ble det foreslått en ny hjemmel for midlertidig ansatte i bemanningsbyrå når arbeidstaker skal leies ut til reelle vikariater. Høringen er akkurat ferdig, og innspillene er nå til vurdering av regjeringen.

Men Høyre mener en forbudslinje ikke er riktig verktøy for å bekjempe useriøse aktører, ei heller innen bygg- og anlegg.

Innlegg på publisert i Dagens Næringsliv 15. november 2017 bak betalingsmur

fredag, oktober 27, 2017

Sparker inn åpne dører

Å legge til rette for at folk kan spare til pensjon på egen hånd verken utelukker eller forsinker muligheten for å gjennomføre en god offentlig tjenestepensjon. 

Innlegg i Dagsavisen 25. oktober.


I Dagsavisen i forrige uke refser Fagforbundet regjeringen for å satse på privat pensjonssparing i stedet for å løse pensjonsfloka i offentlig sektor. Det ene utelukker for det første ikke det andre. I tillegg har det mellom sommeren 2016 og 2017 vært sju utredningsmøter med partene. Utspillet fra Fagforbundet kommer dessuten bare få uker etter at regjeringen tok initiativ til å få gjort noe med tjenestepensjon i offentlig sektor. De sparker med andre ord inn åpne dører til departementet.

Tidligere i høst sendte Arbeids- og sosialdepartementet forslag til nye samordningsregler for offentlig tjenestepensjon på høring. Samtidig sa arbeidsminister Anniken Hauglie at hun har varslet partene om at regjeringen vil ta grep om tjenestepensjon i løpet av høsten. Vi bør kunne bli enige, og det er på tide å sette seg ned og få til et konstruktivt resultat. Høyre har programfestet at vi vil sikre gjennomføringen av pensjonsreformen i offentlig og privat sektor. Det er viktig at alle får en trygg alderspensjon, men samtidig må pensjonssystemet være bærekraftig over tid. Derfor har Høyre i regjering tatt initiativ til at partene kommer sammen og får på plass bærekraftige pensjonsordninger.

Høyre og Frp-regjeringen ønsker en ny langsiktig løsning for offentlig tjenestepensjon som er tilpasset pensjonsreformen og som sikrer offentlig ansatte et godt samlet pensjonsnivå.

Regjeringen ved statsråd Anniken Hauglie har invitert partene til å komme sammen. Allerede før jul i 2015 sluttførte Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) rapporten om nye pensjonsordninger for ansatte i offentlig sektor, og overgangsregler og det var enighet mellom hovedorganisasjonene om å fortsette arbeidet med utgangspunkt i rapporten fra ASD.

Allerede i 2005 bestemte Stortinget i pensjonsforliket at dette skulle forhandles om, og det ble også forhandlet om i oppgjøret i 2009. Erfaringene med det var at hele pensjonsområdet er såpass komplekst at det ikke er så egnet å ta over et tariffoppgjør, men i egne forhandlinger. Det er det regjeringen har gått inn for. Disse forhandlingene bør komme i gang slik at vi kan få sluttført en god pensjonsordning for offentlige ansatte. Regjeringen anerkjenner også organisasjonenes behov for å forankre resultatet av forhandlingene i organisasjonene.

Å kritisere regjeringen for å legge til rette for at folk kan spare til pensjon også på egen hånd faller på sin egen urimelighet. Det utelukker eller forsinker ikke muligheten for å gjennomføre en god offentlig tjenestepensjon.

onsdag, oktober 11, 2017

Mer for mindre

Faksimile fra Finansavisen.

Det er ikke den statsråden som har fått mest, som er vinneren av budsjettet. Det er den ministeren som får til mer med mindre.  

Denne uken legges statsbudsjettet for 2018 frem. Jeg tror ikke jeg får noen premie for å spå at mange vil mene de ikke får nok. Opposisjonen vil i de påfølgende spørretimene grille statsråder med spørsmål om de tapte budsjettkampen dersom ikke deres respektive departementer og områder får store økninger. Journalister vil løpe særinteressenes ærend, og gjennom flere oppslag vise frem budsjetthøstens tapere. Så vil budsjettkameratene sette seg sammen, og KrF og Venstre få æren for å ha skrudd opp budsjettene på noen av sine hjertesaker, og en eller annen avgift blir økt og en skattelette bli redusert.

Samtidig trenger Norge fortsatt å omstilles fra en oljedrevet økonomi, til et land med flere ben å stå på, hvor arbeidsplasser først og fremst blir skapt i privat sektor. Vi trenger flere som bidrar til statsbudsjettet, ikke som lever av det. Etter det store oljeprisfallet i 2014 sa sentralbanksjef Øystein Olsen at Norge har gått fra å være i særstilling mot en ny normal. Det gjelder hovedsakelig i privat sektor, hvor vi nå ser ny vekst og flere arbeidsplasser komme til etter flere vanskelige år. Oljeprisfallet viste at kostnadsnivået i oljesektoren ikke var bærekraftig. Sektoren måtte omstille seg, det samme gjaldt alle berørte næringer. Men hva skjer når reduksjonen i inntektsstrømmen fra oljenæringen for alvor treffer offentlig sektor?

Det mangler ikke på de som kritiserer oljenæringen og skal ha seg frabedt kommersialisme, men som lever nettopp av inntektene fra denne næringen og annet privat næringsliv som faktisk går med overskudd og dermed kan betale skatt. Da oljenæringen på kort tid tapte 50.000 arbeidsplasser, var det alvorlig for den enkelte og deres familie. Men tenk om de 50.000 arbeidsplassene hadde vært i sektorer som er helt avhengige av skatteinntektene fra oljesektoren og annet privat næringsliv?

Vi hadde ingen tidligere oljearbeidere som demonstrerte foran Stortinget da de mistet jobben. Men da regjeringen la frem et statsbudsjett med en økning på kulturbudsjettet på 6,3 prosent fra 2013, kalte Norske Billedkunstnere det en katastrofe og varslet demonstrasjoner fordi 53 stipender forsvant.

Perspektivmeldingen viser at vi i løpet av de neste ti årene kan ha en underfinansiering av statsbudsjettet på rundt 50 milliarder hvert år. Økte skatter på et næringsliv som både må erstatte arbeidsplassene i oljerelatert næring, men også skape flere for å sikre vekst som kan finansiere vår felles velferd, kan ikke være svaret. Ikke bare må viljen til å prioritere politisk komme på dagsorden, men også omstillingen av offentlig sektor. Da nytter det ikke at et stortingsflertall opprettholder strukturer for å holde på lokale arbeidsplasser. Regjeringen har to ganger foreslått å redusere antallet kemnerkontorer fra 288 til 27. Dette ville frigjort rundt 500 årsverk og spart inn 360 millioner kroner året, som kunne blitt brukt til eldreomsorg eller barnevern. To ganger er dette blitt stemt ned. Ingen land, uansett hvor mange oljemilliarder man har på konto, har råd til å holde på slik i lengden. Det er bare én måte å redusere byråkratiet på, og det er faktisk å redusere det. Det såkalte velferdsprofitører tjener på å levere tjenester til offentlig sektor, blekner i sammenligning med hva fellesskapet taper på manglende politisk vilje til omstilling.

Samfunnets felleskapital må brukes der den gir mest nytte, ikke der politikere kan sole seg i glansen av egne bevilgninger. Når du hører journalister etterspør mer penger og politikere krangler om hvem som gir mest, går vi i feil retning. Det sies at politikk handler om å ville. Men det må handle om noe mer enn bevilgninger på statsbudsjettet.

Det er ikke den statsråden som har fått mest, som er vinneren av budsjettet. Det er den ministeren som får til mer med mindre.

Innlegg publisert i Finansavisen 11. oktober 2017.

lørdag, september 30, 2017

Harsviks høyreside


Innlegget ble publisert i Klassekampen på papir 30. september 2017.

I sin Homo Politicus-spalte om «fire feil som avgjorde valget» 26. september, skriver Wegard Harsvik i kjent stil om hvordan høyresida vant valget gjennom negativ personkampanje, manglende ærlighet om egen politikk, mangel på respekt for samlende løsninger og medias agenda.

Harsvik er beryktet for sine beskyldninger mot en polarisert høyreside som vinner frem ved å drive negativ kampanje. Det blir nesten parodisk, når vi husker fryktkampanjen venstresida kjørte i 2013, der det ble advart mot skoledød, avisdød, matkrise, helsekrise, slunken kommuneøkonomi, flere togulykker, tilbakeskritt i homokampen, likestilling i revers og Jens Stoltenberg advarte mot et mer brutalt Norge. Svartmalingen av Norge fortsatte over de fire siste årene og inn i høstens valg. Mens vi i Høyre trykket Jonas Gahr Støres ord om at de blideste vinner valget til brystet, fortsatte venstresida svartmalingen. Det er vanskelig å være blid når budskapet ditt er at alt rakner.
Harsvik viser sitt forvrengte verdensbilde når han skriver at venstresida verken evnet eller ville bruke samme metoder som høyresida. Don’t bring a knife to a gunfight, er hans råd. Vårt råd var å ikke gå inn i en skitten slåsskamp i utgangspunktet. Fra toppledelsen i tv-debatter til fotfolket på stands, var beskjeden i Høyre klar – egen politikk først. Åpent, ærlig og med et smil.
Harsvik mener videre at høyresida manglet respekt for vedtatte løsninger i Stortinget med et bredt flertall, fordi Frp gjorde asyl og innvandring til et tema. I valgkampen klarte Ap skape usikkerhet om Andøya, deponi i Brevik og beredskapssenteret på Oppegård. Nå snakker de høyt om at de har vært «for konstruktive» i opposisjon gjennom å være med på helt nødvendige reformer for Norge, som politireform, kommunereform og langtidsplanen for forsvaret.
Harsvik analyse er en gavepakke til høyresiden dersom det er den som legges til grunn for ny strategi. Høyresida vant fordi vi nettopp sto opp for de reformene vi hadde vedtatt, og ikke skapte usikkerhet. Politikken de fire siste årene har begynt å gi resultater. Satsingen på skole økt, elevene møter opp og lærer mer. Kommuneøkonomien blomstrer, det investeres i vei og jernbane, Norge kom nest best ut i Europa på LHBT-rettigheter, flere kvinner jobber heltid og flere barn går i barnehage, Nord-Norge går så bra at de mangler arbeidskraft, helsekøene går ned og Norge ble kåret til verdens lykkeligste land.
Høyresida vant valgt på egen politikk og positiv retorikk, men fikk definitivt drahjelp av venstresidas forvrengte verdensbilde. Harsviks fremstilling av høyresida føyer seg pent inn i dette.

torsdag, september 21, 2017

Det gode menneske


Faksimile fra Aftenposten. Ikke mulig å være et godt menneske og stemme blått.

Det burde være selvinnlysende at man velger parti ut fra de beste argumentene. Ut fra hva som gjør verden til et bedre sted for så mange som mulig. Likevel fortsetter vi med de blåblå. 

Innlegg på trykk i Aftenposten 21. september 2017

Dette skriver i Jostein Sand Nilsen i Aftenposten, før han beskriver velgere som stemmer Høyre fordi de alltid har gjort det og folk som stemmer FrP fordi de vil ha bedre vei opp til hytta. Late, navlebeskuende velgere som åpenbart ikke bryr seg om de beste argumentene eller om å gjøre verden til et bedre sted. Forakten lyser for de som ifølge Sand Nilsen verken har vilje eller evne til å være et like godt menneske som han selv. Han skriver faktisk det. Å være et godt menneske er å velge noe annet enn det over en million andre norske velgere stemte.

Det er helt utenkelig at blå velgere stemmer på en regjering som har fått helsekøene ned, gitt lavinntektsfamilier billigere barnehage og gratis kjernetid, satset mer på kunnskap i skolen, kvalitet i omsorgstjenestene, samtidig som folk flest nå betaler litt mindre i skatter og avgifter. En regjering som viser vilje til reformer for å sikre bærekraftig vekst og velferd for framtida, som har sørget for at soningskøene nesten er borte, at det har blitt flere politifolk per innbygger, at etterutdanning av lærere er tredoblet, at det er nesten 500 flere helsesøstre, at jernbanen rustes opp og utslippene fra veitrafikken går ned, og gjort historiske investeringer i det grønne skiftet.

Dette til tross for at Høyre og FrP arvet brems i økonomien og økende arbeidsledighet. I Aftenposten kunne vi 14. september 2013 lese at norsk økonomi bremser inn i blått styre. Flere arbeidsledige, svakere vekst i etterspørselen, høyere prisvekst og raskere renteoppgang. Den nye regjeringen arver en økonomi med eventyrlige år bak seg og lavere fart i vente, sto det i ingressen. Dette var arven etter de rødgrønne. Ett år senere kom det historiske fallet i oljeprisen.

Til tross for at Arbeiderpartiet, Sp og SV hadde høyere skatter, vekst i økonomien og en oljepris på 120 dollar fatet, så økte sykehuskøene, det ble 15 000 flere fattige barn og hele sysselsettingsveksten fra 2008 gikk ifølge SSB til utenlandsk arbeidskraft. Men dette førte ikke til at Jostein Sand Nilsen følte en moralsk plikt til å engasjere seg politisk. Først nå har begeret rent over. Det gode mennesket skal, i sin moralske overlegenhet over oss andre, engasjere seg politisk. Vi på den mørke siden får bare glede oss.

søndag, august 06, 2017

Formuesskatten - eksempel 14

Faksimile fra Fædrelandsvennen 31. juni 2017.

Odd Bjørn Rudlende i Lista Treindustri betaler 140 000 i året i formuesskatt fordi han trygger arbeidsplassene i bedriften sin i stedet for å bruke pengene på større hus og mer luksus til seg selv. Han er lei av å bli diskriminert fordi han er norsk eier, sier han til Fedrelandsvennen.

Personlig har han en formue på 19 millioner, men 16 av disse er beregnet ut fra verdiene i bedriften, altså produksjonsmaskiner og bygninger, ikke penger han har på bok. For å kunne betale 140 000 kroner i formuesskatt i året, i tillegg til inntektsskatt og andre skatter og avgifter, må han ta ut utbytte av verdiene i selskapet i stedet for at selskapet får beholde pengene til å reinvestere i driften.

Når bedriftseiere må ta ut penger av selskapet, så spiser de i praksis av såkornet de kunne ha brukt til å investere i egen konkurransekraft. Arbeiderpartiet mener det er riktig å tappe verdier for milliarder fra norsk næringsliv for å finansiere sine egne skatteløfter.

----------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen, hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tok ut utbytte måtte hun ta ut mer enn hun trengte for å betale formuesskatt, fordi hun også måtte skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt. Oppdatert igjen: driften er i full gang igjen....

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Eksempel 9: Rauma Ullvarefabrikk har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Ledelsen sier at deres største utfordring er formuesskatten, som årlig belaster likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

Eksempel 10: De ansatte hos og eierne av Oskar Sylte Brusfabrikk var en av bedriftene som skrev brev til politikerne og advarte mot formuesskatten i 2016:

– Vi må betale samme formuesskatten nå som før da det gikk godt. Nå er kassa plutselig tom og hva skjer da? Jo, da kommer gribbene til bordet og så har vi ikke lokalt eierskap lenger. På lang sikt er det katastrofe for Norge, så hvorfor kan vi ikke skattlegge på en smartere måte, spør brusfabrikanten i Molde.

Eksempel 11: Investor og seriegründer Alf Bjørseth fortalte han måtte betale 25 millioner kroner i formuesskatt av sin egen investering på 2 milliarder i bedriften Norsun som skapte 200 arbeidsplasser i Årdal. Dette var FØR bedriften begynte å tjene penger. Formuesskatten har drevet han på randen til emigrering.

Eksempel 12: Frode Nilsen i Nord-Norges største entreprenørselskap, Leonhard Nilsen & Sønner AS, sier at viljen til å betale skatt blant norske bedriftseiere er stor, men formuesskatten slik den er i dag, er urettferdig og konkurransevridende. Det er rett og slett elendig distriktspolitikk, slår han fast.

Det handler ikke om å lure seg unna, men om rettferdighet. 

Eksempel 13: Syv av ni rike nordmenn i utlandet sier de flytter hjem milliardverdier hvis formueskatten fjernes. Næringslivsfolk og investorer har det med å investere lokalt og i selskaper der de selv er tett på miljøene og kan noe om. De som flytter fra Norge mister etter hvert forankringen de hadde til Norge, og investerer heller der de bosetter seg eller internasjonalt. Er det mulig å verdisette det Norge taper på dette?

Formuesskatten - eksempel 13

Syv av ni rike nordmenn i utlandet sier de flytter hjemmilliardverdier hvis formueskatten fjernes.

Kanskje ikke tidenes beste undersøkelse, men skatteadvokaten Ernst Ravnaas intervjuet ni rike nordmenn i utlandet, og skatteadvokater som har hjulpet dem.

- Syv av ni svarte at de kunne tenke seg å flytte tilbake til Norge, hvis formueskatten blir fjernet, skriver Ernst Ravnaas i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv.

Næringslivsfolk og investorer har det med å investere lokalt og i selskaper der de selv er tett på miljøene og kan noe om. De som flytter fra Norge mister etter hvert forankringen de hadde til Norge, og investerer heller der de bosetter seg eller internasjonalt. Er det mulig å verdisette det Norge taper på dette?

Kanskje ikke. Er det sannsynlig at Norge taper på dette?

Overlater det til deg.

NETTAVISEN MENER: Formueskatten er en politisk prestisjesak for Arbeiderpartiets venstreside. Men symbolsaken koster norske arbeidsplasser på grunn av kapitalflukt til utlandet.

----------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen, hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tok ut utbytte måtte hun ta ut mer enn hun trengte for å betale formuesskatt, fordi hun også måtte skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Eksempel 9: Rauma Ullvarefabrikk har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Ledelsen sier at deres største utfordring er formuesskatten, som årlig belaster likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

Eksempel 10: De ansatte hos og eierne av Oskar Sylte Brusfabrikk var en av bedriftene som skrev brev til politikerne og advarte mot formuesskatten i 2016:

– Vi må betale samme formuesskatten nå som før da det gikk godt. Nå er kassa plutselig tom og hva skjer da? Jo, da kommer gribbene til bordet og så har vi ikke lokalt eierskap lenger. På lang sikt er det katastrofe for Norge, så hvorfor kan vi ikke skattlegge på en smartere måte, spør brusfabrikanten i Molde.

Eksempel 11: Investor og seriegründer Alf Bjørseth fortalte han måtte betale 25 millioner kroner i formuesskatt av sin egen investering på 2 milliarder i bedriften Norsun som skapte 200 arbeidsplasser i Årdal. Dette var FØR bedriften begynte å tjene penger. Formuesskatten har drevet han på randen til emigrering.

Eksempel 12: Frode Nilsen i Nord-Norges største entreprenørselskap, Leonhard Nilsen & Sønner AS, sier at viljen til å betale skatt blant norske bedriftseiere er stor, men formuesskatten slik den er i dag, er urettferdig og konkurransevridende. Det er rett og slett elendig distriktspolitikk, slår han fast.

Det handler ikke om å lure seg unna, men om rettferdighet.