Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

tirsdag, april 25, 2017

Bekjemper tiggeforbud organisert kriminalitet?

NRK Brennpunkts dokumentar om et organisert kriminelt nettverk i Bergen har igjen satt fyr på debatten om tiggeforbud og fått stor oppmerksomhet de siste dagene. Dokumentaren viser i hovedsak hvordan dette miljøet er organisert av bakmenn som tjener store penger på tyveri, salg av narkotika og prostitusjon. Og tigging.

Dette har fått mange til å nok en gang ta til ordet for et forbud mot tigging. Men dersom politiet i Bergen ikke klarer å bekjempe narkotikasalg, menneskehandel og tyveri, som allerede er forbudt, hvordan skal et tiggeforbud løse opp organisert kriminalitet? Utelates tigging, livnærer de seg jo fortsatt på narkotikasalg, prostitusjon og tyveri?

Men det kriminelle nettverket NRK Brennpunkt avslørte, er uansett bare en del av bildet. For svært mange er det tiggerne selv som er problemet. De bryter forutsetningen for fri bevegelse internt i EØS ved å ikke være selvforsørgende, slik EØS-avtalen og EU forutsetter. Norske politikere bidrar til å undergrave avtalen gjennom å bruke norske skattebetaleres penger på å betale veldedige organisasjoner for å gi overnattingsplasser til turister som ikke er turister, rydde opp i ulovlige bosettinger og ansette egne folk til å håndtere menneskelig avføring i parker og skog. Kanskje et midlertidig tiggeforbud må til. Ikke for å bekjempe organisert kriminalitet, for det har jeg lite tro på, men for å hindre at folk kommer hit uten å kunne sørge for seg selv. Samtidig må kommunene det gjelder ta i et krafttak sammen med politiet for å stenge ulovlige bosettinger og om nødvendig utvise og hjelpe folk hjem.

Dette - og mer - skrev jeg om i Dagbladet 22. april 2017.

tirsdag, april 18, 2017

Byfiendtlig fra Ap

Arbeiderpartiet legger seg på samme populistiske linje som Senterpartiet, og går til valg på byfiendtlig politikk til høsten. 

På Politisk Kvarter i dag morges kunne vi høre Arbeiderpartiets Trond Giske argumentere for forslaget om å innføre billigere bensin og diesel i distriktene for å kompensere for manglende kollektivtilbud. Når skal folk i byene bli kompensert for det tredobbelte i boutgifter, dårligere luftkvalitet,  høyere kriminalitet og flere sosiale utfordringer?

Jeg tenkte jeg skulle sjekke forskjellene i boprisene på Finn.no, og innrømmer glatt at jeg ikke er veldig kjent verken i området rundt Prestfoss eller utenfor Trondheim. Men et hus på 198 m2, omtalt som stor enebolig med sentral beliggenhet (sic!) koster altså 1 950 000 i Prestfoss, mens en leilighet på 131 m2 utenfor Trondheim har prisantydning på 10 500 000 kr. En familie i Prestfoss kan altså kjøre bil for 8,5 millioner kroner før de matcher boutgiftene til en familie i Steinan i Trondheim. Men likevel skal de siste subsidiere bensinprisen til de første.

Skjermbilde tatt 18. april 2018


Arbeiderpartiet står i tillegg bak mindretallet i Stortinget som ønsker at "dagens avgifter på fossilt drivstoff og forurensende transportmiddel gradvis økes". Dersom de på bygda skal betale mindre, må det bety at folk i by må betale mer, mye mer. Antakeligvis så mye mer at det lønner seg å kjøre fra by til bygd for å fylle bensin. På en annen side så vil det jo ikke være første gang de rødgrønne partikameratene Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser at deres politikk er mer rød enn grønn. Og nå altså mer byefiendtlig enn noen gang.

tirsdag, april 04, 2017

Frykter jobbtap med Høyre

Faksimile fra Klassekampa 29. mars 2017

Man skal åpenbart bruke ordet privat ytterst forsiktig for at det ikke skal rable for Fagforbundet.  

Vi begynner å nærme oss valgkamp, så da er det mye det skal fryktes og advares mot. I Klassekampen 29. mars er det Fagforbundets Mette Nord som frykter jobbtap i offentlig sektor med Høyre. Bakgrunnen er et punkt i Høyres program der det står at på områder hvor det eksisterer velfungerende markeder med private aktører, skal det offentlige avvikle sin tilsvarende virksomhet dersom ikke avgjørende samfunnshensyn tilsier noe annet.

Selv etter at undertegnede påpekte at dette først og fremst handler om teknologiutvikling og utvikling av tjenester som allerede er ivaretatt, eller burde vært det, av privat sektor, velger Fagforbundet å male fanden på veggen. Man skal åpenbart bruke ordet privat ytterst forsiktig for at det ikke skal rable for Fagforbundet så de ser privatiseringsspøkelser overalt.

Men dette handler altså om teknologi- og tjenesteutvikling. Som når en kommune bruker skattebetalernes penger til å utvikle en egen kart-app, som om Google Maps ikke finnes, eller da forrige regjering brukte 1,3 millioner kroner på å utvikle appen Pappatid, et tilbud til fedre i foreldrepermisjon som ikke visste hvordan de skulle bruke permisjonstiden sin.

Halvgode nettportaler og mobilapplikasjoner finansiert av det offentlige gjør at seriøse kommersielle og ideelle krefter gjerne trekker seg ut. Ingen kan måle seg mot skattebetalerfinansiert ressursbruk. En million kroner er ikke mye på de offentlige budsjettene, men et lite utviklermiljø som ønsker å skape og kommersialisere en ny tjeneste, tar ikke risikoen på å konkurrere mot offentlige budsjetter.

Det offentlige er også kjent for å utvikle IT-systemer som blir ekstremt dyre å drifte over tid, i stedet for å velge mer standardiserte løsninger i markedet, der mange kunder er med på å betale for videreutvikling. Et tenkt eksempel er å utvikle et eget mail- og kalendersystem kun for én etat, i stedet for å bruke for eksempel Microsoft Outlook. Et faktisk eksempel er når Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap utvikler en fyllamat-app for at folk på fylla skal ta opp denne og finne veien til nærmeste kebabsjappe i stedet for å gå hjem, slenge en pizza i ovnen og sovner ifra den.

Vi trenger en bedre strategi for offentlig tjenesteutvikling, der det offentlige i hovedsak legger til rette for ideell og privat tjenesteutvikling. Så med mindre Nord har tusenvis av medlemmer i offentlig sektor som sitter og utvikler fyllamat-apper, så trenger hun ikke frykte jobbtap med Høyre. Man skal åpenbart bruke ordet privat ytterst forsiktig for at det ikke skal rable for Fagforbundet.

Leserinnlegg i Klassekampa 1. april 2017, ikke publisert på nett.

Les også om fryktveggen fra forrige valgkamp - alt hva venstresida frykta med Høyre i regjering. 

onsdag, mars 29, 2017

Ny næringsretta bioteknologi

Faksimile fra nationen.no

Norge har noen av de fremste bioteknologiske miljøene i verden, men vi trenger et oppdatert konkurransedyktig regelverk om vi ikke skal bli forbigått. 

På landsmøtet for kort tid siden ble det vedtatt at Høyre vil fremme mulighetene innenfor bioteknologi innen forskning, medisin og næring gjennom en konkurransedyktig regulering basert på et etisk forsvarlig rammeverk. Det er gode nyheter for å videreutvikle og skape arbeidsplasser over hele landet innen næringer der Norge allerede er sterke.

Les hele kronikken skrevet av Kristian Tonning Rise og meg selv.

torsdag, mars 16, 2017

Den vanskelige debatten

Faksimile fra Vårt Land 16. mars 2017.

Jeg er blant dem som ville åpne for eggdonasjon på Høyres landsmøte, men er likevel ikke for skuffet over at konklusjonen uteble.

Det kommer stadig flere metoder for medisinsk behandling eller assistert befruktning for ufrivillig barnløse. For dem det gjelder, er dette gode nyheter. Det er også gode nyheter for alle som er opptatt av de etiske utfordringene vi stilles ovenfor i møte med ny teknologi.

Historisk riss. Helt siden 1930-tallet har assistert befruktning vært lovlig i Norge. Men dette har vært regulert i ulike former, også i henhold til tidens syn på hvem og hva som utgjør en familie og dermed er verdige foreldre.

For eksempel var det kun kvinner som var gift eller samboende med en mann i et ekteskapslignende forhold, som kunne få assistert befruktning. Fra 2009 fikk også kvinner som er gift eller samboer med en ­annen kvinne denne muligheten etter at ekteskapsloven ble endret, slik at homofile ble likestilt med ­heterofile.

Enslige kvinner kan fortsatt ikke få assistert befruktning i Norge, ei heller enslige menn eller homofile par, fordi surrogatmorskap ikke er tillatt.

Inseminasjon kan finne sted når mannen er befruktningsudyktig eller selv har eller er bærer av ­alvorlig arvelig sykdom, eller når to kvinner er gift eller er samboere i ekteskapsliknende forhold. Befruktning utenfor kroppen kan bare finne sted dersom en kvinne eller en mann er befruktningsudyktig eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet.

For noen er ønsket om selv å få barn så sterkt at det kan utvikle seg til en livskrise. Selv om jeg, som mange, mener at det ikke er en menneskerett å få barn, må vi møte dette med empati og forståelse.

Å leve et liv med savnet av det som for mange føles som å ta del i noe som er større enn en selv, kan være tøft. Særlig de som lever i håpet om at det faktisk nytter å prøve, men etter mange forsøk ikke får sitt høyeste ønske oppfylt. Det setter både tro, håp og kjærlighet på prøve.

Forståelsen for dette er kanskje nettopp det som gjør debatten om ulike former for assistert befruktning så vanskelig. Teknologien som gir oss muligheten for å oppfylle dette ønsket, presser mot etiske grenser som vi alle også har et ulikt forhold til. Skal virkelig et par som bare ønsker seg en større familie begrenses av vår frykt for at teknologien også kan gi dem mulighet til å bestemme kjønn, øyenfarge og egenskaper? Eller skal vi oppfylle­ drømmen om barn, men sette grensen helt tydelig der?

Frykten for utglidning er nok en av grunnene til skepsis til å åpne for flere muligheter. Samtidig kan det være at nettopp nye medisinske mulig­heter til å behandle barnløshet på, vil gjøre en del av dagens etiske debatter overflødige.

Sæddonasjon og prøverør er ikke lenger ansett som kontroversielt. Resultatene har vært at lykkelige foreldre har fått friske barn. En ny metode kan være mitokondriedonasjon, der eggcellekjernen fra kvinnen som ønsker å bli mor settes inn i et kjerneløst donoregg fra en kvinne­ med ­friske mitokondrier, og at ­befruktningen skjer etterpå. Dette er bare én av flere metoder som er under utprøving, og som kan hjelpe barnløse å oppfylle drømmen om barn.

Erfaringene har vist oss at når vi åpner for nye metoder, så bidrar vi til at flere får oppleve foreldrelykke og økt livskvalitet. I hvert fall frem til barna blir tenåringer.

Derfor er jeg en av de som var for å åpne for eggdonasjon på Høyres landsmøte, men likevel ikke er for skuffet over at konklusjonen uteble. En helhetlig debatt om muligheter og etiske utfordringer ønskes velkommen.

Det kan være at de mange nye mulighetene for assistert ­befruktning faktisk løser noen av dagens etiske dilemmaer. Men det fordrer fordomsfrihet fra alle parter. Og forståelse for hvorfor dette er så vanskelig for så mange, på begge sider.

Innlegg på trykk i Vårt Land 16. mars 2017

onsdag, mars 15, 2017

Ministry of Magic

Når jeg sier jeg har en badge med Ministry of Magic fra Harry Potter liggende på kontoret,
så har jeg en badge med Ministry of Magic fra Harry Potter liggende på kontoret.

Selvsagt skal statsrådene kjempe for sine prioriteringer på budsjettkonferansen for statsbudsjettet 2018, men våre statsråder bør være mer opptatt av resultater enn av å bruke penger.

På NRK Radios Politisk Kvarter i dag morges sendte jeg en liten hilsen til våre statsråder som nå sitter i budsjettkonferanse med statsbudsjettet for 2018. Ryktene om ambisiøse statsråders møte med finansdepartmentet er legendarisk, der gråtende statsråder ser sine budsjettforslag omskapt til konfetti i møte med virkeligheten. Jeg skulle virkelig ønske det var slik. Men ingenting har tydet på det de siste femten årene i Norge. Vi har ikke trengt å prioritere, og selv om ingen har fått alt de vil ha, kan det virke som at fleste har fått så det holder.

Men for en statsråd i en Høyre-FrP-regjering må jo ambisjonen være å få mer igjen for mindre penger. Prioritere hardere. Ha et resultatorientert budsjett, ikke konkurrere om å få flest påplussninger. Som Nordlys skrev om eiendomsskatt i Tromsø her forleden, for mye penger blir en økonomisk sovepute. Det er en av grunnene til at jeg står på skattelette. Ikke bare fordi de som skaper verdiene skal få beholde mer av dem, fordi de som regel da bidrar til å skape mer, men fordi mindre inntekter tvinger frem nødvendige omstillinger. Det kan ikke være et mål i seg selv å bruke mest mulig penger. Det opprettholder gammeldagse, og ofte dysfunksjonelle strukturer, hindrer nytenking og bedre ressursbruk.

Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom skattelette og velferd. Et eksempel er sykehusløftet fra valgkampen i 2013 der Ap lovte 12 mrd til sykehusene, med mål om å utføre 1 million flere behandlinger ved norske sykehus innen 2017, et løfte Høyre hengte seg på. Høyre og FrP innfridde løftet om antall behandlinger allerede i 2015, men har "kun" økt budsjettene med ni milliarder. Et løftebrudd sier noen. Jeg mener målet om antall behandlinger er viktigst.

Da Sykehuset i Østfold bestemte seg for å gjøre operasjonsdriften mer effektiv, lærte de av andre store bedrifter, både private og offentlig. De har doblet antall gastrokirurgiske inngrep og var i 2016 en av de mest effektive kirurgiske avdelinger i landet. Dette har skjedd uten å innføre bemanningsnormer, øke bevilgningene eller drive rovdrift på ansatte - som jo er de tre alternativene venstresida beskriver.

Selv om det er mulig å få til mer for mindre, betyr ikke det at vi ikke skal investere der det er nødvendig. Selvsagt skal vi det. Men vi må prioritere statens kjerneoppgaver - forsvar, infrastruktur, helse og utdanning. Og det gjør vi.

Jeg ble spurt om hvilken minister jeg har mest tro på når det gjelder mulige innsparinger. Svaret på det er Jan Tore Sanner. Ikke fordi jeg håper han får mindre i budsjett, men fordi det er hans departement som er nøkkelen til offentlig omstilling gjennom digitalisering, reformer og ikke minst - organisere Norge bedre til beste for innbyggerne gjennom kommunereform. Inntil det motsatte er bevist er det Kommunal- og moderniseringsdepartementet som er vårt "Ministry of Magic". Men jeg ser gjerne konkurranse om tittelen....

tirsdag, mars 14, 2017

Økonomiske soveputer

Det var nok flere enn meg i Høyre som satt kaffen i halsen da vi leste Nordlys sin lederartikkel om å senke eiendomsskatten i Tromsø denne uka. Vi er ikke vant til at noen i norske medier er i nærheten av å være enige med oss i skattepolitikken. Jeg skal på ingen måte beskylde Nordlys for å være det i alle skattesaker, absolutt ikke. Men det er hyggelig når det først skjer, selv om det da antakeligvis er ett tiår til neste gang.

Les resten av innlegget mitt om eiendomsskatt og økonomiske soveputer hos Nordlys her.

mandag, mars 13, 2017

Den norske robotskatten

Dersom målet med en robotskatt er å hemme robotisering og automatisering, og dermed gjøre norske bedrifter mindre konkurransedyktige, så gjør Norge det allerede. 

Microsoft-gründeren Bill Gates har nylig foreslått skatt på roboter for å hemme robotisering og automatisering, og sørge for skatteinntekter til staten. Det tok ikke lang tid før han fikk politisk støtte fra Miljøpartiet De Grønnes Rasmus Hansson, og flere vil antakeligvis følge på.

Men vi har allerede en skatt som fungerer akkurat slik Bill Gates og MDG ønsker. Den særnorske formuesskatten hemmer nettopp investeringer i roboter og automatisering, altså produksjon som kunne gjort norske bedrifter mer konkurransedyktige og lønnsomme.

En daglig leder for en familiebedrift fortalte nylig at hun hadde hatt besøk av lokale politikere som fikk en omvisningen på fabrikken. Da hun fortalte at hun ønsket å investere i en maskin som ville effektivisere produksjonen og gjøre bedriften mer konkurransedyktig i forhold til deres svenske konkurrenter, spurte politikerne hvorfor hun ikke heller kunne beholde de tjue arbeidsplassene maskinen kunne erstatte slik at folk hadde en jobb å gå til. Svaret var at hun da ville ha arbeidsplasser til 200 mennesker i kanskje to år til, og mest sannsynlig ville måtte legge ned etter tre. Med maskinen kunne hun opprettholde 180 arbeidsplasser de neste fem årene, og kanskje enda lenger. Problemet var at den familieeide bedriften må ta ut utbytte av selskapet hvert år for å betale formuesskatt i stedet for å investere i ny teknologi som kan hjelpe dem i markedet.

Formuesskatten, som blant annet regnes ut fra verdien av produksjonsutstyret i et selskap, svekker incentivene til å fornye produksjon og virksomheten fordi formuesverdien for eldre, langt nedskrevne produksjonsutstyr ofte er lavere enn for oppgradert eller fornyet utstyr. Dermed lønner det seg ikke å investere i nytt utstyr, noe som hemmer produktivitetsvekst og konkurransekraft. Det kan være at dette fører til opprettholdelse av arbeidsplasser på kort sikt. På lang sikt er det mer sannsynlig at mange forsvinner. Likevel oppfattes automatisering som en større trussel enn en straffeskatt på investeringer i effektiv produksjon.

Dersom målet er å hemme robotisering og automatisering, og dermed gjøre norske bedrifter mindre konkurransedyktige, så gjør vi altså det i dag. Det til tross for at regjeringen bruker betydelige ressurser til å legge til rette for teknologiutvikling for å gjøre norsk industri og norske bedrifter mer konkurransedyktige. Dette er en logikk man nesten må være politiker for å forstå.

Vi ser i dag konturene av en fremtid der autonome menneskelignende roboter med kunstig intelligens er en integrert del av vårt daglige virke. Det er mulig disse da bør betale en form for inntekts- eller verdiskapingsskatt. Dersom kunstig intelligens virkelig har noe for seg, vil de antakeligvis gjøre det med like stor glede som oss.

Inntil da burde vi omfavne teknologien og de muligheter den gir oss, både til å hente produksjon hjem og å gjøre norske bedrifter mer lønnsomme. Robotskatten, også kjent som formuesskatten, bør derfor fjernes.

På trykk i Bergensavisen 9. mars 2017

onsdag, mars 08, 2017

Drømmen om å flå de rike




Skrivebordsjournalister kunne ha godt av å komme seg litt ut av Oslo og snakke med de som skaper de verdiene som betaler for både pressestøtte og velferd.

I en pågående debatt om polarisering og manglende faktaorientering, klarer VGs Fritjof Jacobsen med kommentaren «Høyre for rikfolk flest» å trumfe seg selv med den mest tendensiøse kommentaren han hittil har skrevet. 

Selv om vi alle kan enes om at alle som kan, skal bidra til vår felles velferd, er det ikke uvesentlig verken hvordan den velferden er innrettet eller hvordan den finansieres. Nå ser VG ut til å ha lagt seg på vulgærnivået i debatten. Sånn sett er de godt tilpasset dagens debattklima. Det er i tider som nå jeg kjenner savn etter tidligere kommentator i Bergens Tidende, avdøde Sjur Holsen. Til hans minne skrev daværende sjefredaktør i BT, Gard Steiro, at han var ekstraordinært belest, engasjert og grundig. Han satte seg inn i de sakene han skulle skrive om, før han presenterte analyser som kledde statsråder nakne for leserne. Men nakenhet var aldri et poeng i seg selv. Det lå dybde i kritikken, derfor traff den også ekstra godt. Særlig god var han til å kritisere borgerlig politikk fra et relativt borgerlig ståsted.

I kommentaren «Den store skattebløffen» innledet han med at det med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette. Han viste til BTs artikkelserie som avslørte feilslått bruk av offentlige midler og tillot seg å tvile på Arbeiderpartiets forutsetning om at pengene staten går glipp av gjennom skatteletter med nødvendigvis må føre til kutt i velferden, og ikke kan tas inn på andre måter. Han mente det var snakk om store pengesummer som knapt noen ville ha savnet om de ble gitt ut i skattelette. Der er jeg uenig. Det er kun når penger går til skattelette at kritikken hagler. Sløseri, feilslått bruk av offentlige midler, dårlige prioriteringer, er saker som får forbigående oppmerksomhet, og glemmes helt når vi kommer til den faktiske debatten om skattenivå og velferd.


Og nettopp her sparket han til Høyre. Han mente det ikke var underlig at de rødgrønne, som satt med ansvaret for pengebruken, valgte å styre unna den debatten. Han mente det virkelig underlige var at høyresiden ikke evnet eller ønsket å løfte den. Men som han også skrev; få ting trigger oss mer enn drømmen om å «flå de rike». 

Det er den drømmen VG trigger i dagens kommentar fra Frithjof Jacobsen. Om norske «rikinger» skriver han at det er det «én ting de fleste av dem hater så er det skatt. Altså den skatten de må betale som personer. Norske rikinger får utslett av skatt. De syns den er urettferdig, spesielt formuesskatten».

Ja, bedriftseiere jeg har snakket med synes det er blodig urettferdig at selv når de går med underskudd, så må de i tillegg ta ut utbytte av bedriften for å betale en særnorsk skatt som forfaller uavhengig av om bedriften går med overskudd eller underskudd. Det setter norske arbeidsplasser i fare, og forhindrer investeringer i ny teknologi som kunne gjort norskeide bedrifter mer konkurransedyktige. Skrivebordsjournalister kunne ha godt av å komme seg litt ut av Oslo og snakke med de som skaper de verdiene som betaler for både pressestøtte og velferd, i tillegg til sløses bort på politiske eliteprosjekter, kulturhus, skoler uten elever, bistand ingen vet hvor havner, innkjøp ingen trenger og IT-systemer ingen bruker.

Jonas Gahr Støre, som VGs kommentator mener nå kan hevde at er «folk flest», unnskyldte sin økte inntekt i 2015 med at han hadde måtte ta ut mer utbytte fra familiebedriften nettopp på grunn av skatt. Altså, det Arbeiderpartiet hevder at ingen andre gjør, men åpenbart må gjøre selv.

Det er mange argumenter mot formuesskatten. At å tvinge folk til å betale skatt på formuen egentlig er å skattlegge dem dobbelt. At formuesskatten er spesielt skadelig for små bedrifter og foretak fordi det lønner seg å holde verdien i selskapet så lav som mulig, og slik sett gjør at mange kvier seg for å foreta investeringer som kunne gjort bedriften større og bedre. Og kanskje ført til flere arbeidsplasser. I tillegg må formuesskatten betales uavhengig av om en bedrift går med underskudd.

Disse argumentene er ikke fremført av Høyre, NHO eller Civita. Men av VG hele tre ganger på lederplass. Gode argumenter for et skattesystem som skal bidra at det skapes flere arbeidsplasser og økte verdier. VG har ofte fremført slike argumenter hånd i hånd med et ønske om å øke skattleggingen av eiendom. Regjeringen vil skjerme folks hjem, men vi har tatt grep for å sikre større likebehandling av eiendom og andre investeringer. Helt i tråd med VGs tidligere argumentasjon.

Det beste argumentet mot formuesskatten i sitats form jeg kjenner, ble fremført av tidligere Ap-statsråd, og nå medlem i finanskomiteen, Lisbeth Berg-Hansen: «Formuen min består ikke av penger. Jeg er medeier i en familiebedrift, Sinkaberg-Hansen AS, som driver med oppdrett og foredling av laks. Min formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer tau og laks i mærer og kar. Kort sagt arbeidsplassen til 170 mennesker»

La oss flå den arbeidsplassen, dere. Det er åpenbart skatt vi skal leve av etter olja.
Faksimile fra Dagens Næringsliv.

tirsdag, mars 07, 2017

Nei til skatt på roboter

Faksimile fra Dagsavisen.

Debattinnlegg publisert i Dagsavisen 7. mars 2017. 

Nylig foreslo Microsoft-gründeren Bill Gates skatt på roboter for å hemme robotisering og automatisering, og dermed enten opprettholde arbeidsplasser eller i hvert fall erstatte tapte skatteinntekter fra arbeid. I Dagsavisen fikk han raskt støtte av Miljøpartiet De Grønnes Rasmus Hansson.

Å kunne frigjøre arbeidskraft til andre oppgaver har gitt oss den økonomiske veksten og velferdsutviklingen vi har sett siden 1900-tallet. Det er fortsatt mange oppgaver som kan og bør automatiseres. I dag henter en amfibierobot ut prøver av miljøgifter fra gruvedeponier som ellers er utilgjengelige for mennesker. Roboten Baxter samhandler med mennesker i samlebåndsproduksjon, der den gjør arbeidshverdagen bedre for andre arbeidere ved å løse det rutinearbeidet som er mest belastende. Ved atomanlegget i Fukushima brukes roboter til datainnhenting av radioaktivt materiale etter jordskjelvet i 2011, så ikke mennesker utsettes for farlig radioaktiv stråling. Er dette virkelig teknologi vi ønsker å hemme gjennom skattelegging?

I en fremtid der autonome menneskelignende roboter med kunstig intelligens er en integrert del av vårt daglige virke, bør kanskje disse betale en form for inntekts- eller verdiskapingsskatt. Inntil da bør vi omfavne mulighetene robotisering og automatisering gir for å gjøre norsk industri og norske bedrifter mer konkurransedyktige, samt hente hjem produksjonsarbeidsplasser.

Norge er et høykostland, og vil være det i all overskuelig fremtid. Ved å utnytte ny teknologi kan vi bygge en ny industrinasjon basert på et mer mangfoldig økosystem av bedrifter og klynger enn det vi har hatt de siste tretti årene. Det ville være merkelig om vi innfører en beskatning for å hemme den teknologiutviklingen Norge nå bruker store ressurser på å legge til rette for.

Vi har stått overfor store teknologiomveltninger tidligere, der spådommer om arbeidsledighet og sosial uro har blitt gjort til skamme. Men teknologien har stort sett vist seg å skape flere arbeidsplasser enn den har avskaffet. Vi skal selvsagt fortsatt ta utfordringene knyttet til kompetanseheving og inkluderende økonomisk vekst på alvor. Men robotskatt er ikke svaret på dette.

torsdag, februar 23, 2017

Hevet over loven?

Faksimile fra Klassekampa 20.02.2017

Transporttjenesten Uber er lovlig å bruke i Norge, både som partnersjåfør og passasjer. Derfor er det vanskelig å se hvorfor undertegnede tror jeg er «hevet over loven» når jeg oppfordrer Uber til å fortsette sin virksomhet, slik Klassekampen og jussprofessor Eirik Holmøyvik fremstiller det onsdag 22. februar.

Skatteetatens sider står det om persontransport at du skal ikke betale skatt dersom du driver persontransport, men hensikten er kun å få dekket selvkost (utgifter til bensin og lignende). Slik kjøring vil i utgangspunktet ikke anses som virksomhet. Dette omhandler samkjøring, som i dag er navnet på tradisjonell haiking, men der sjåfør og passasjer har forhåndsavtalt turen. Dette kan skje via tjenester som GoMoe, Uber, grupper på Facebook eller da VG koblet folk sammen via sin spontantjeneste da folk ble sittende askefast i 2010.

Den eneste samkjøringstjenesten folk ikke bruker er HentMEG, tjenesten Statens vegvesen var involvert i, som etter 45 millioner i utviklingskostnader endelig ble parkert etter ni år i 2016.

Tilbake til Skatteetatens sider. Der står det at du skal betale skatt dersom det ytes tips for kjøringen som i realiteten er en betaling for turen. Skattemessig er spørsmålet om kjøringen er skattepliktig virksomhet eller skattefri hobby. For å fastslå hvorvidt det er tale om hobby eller virksomhet må det foretas en konkret vurdering av hvorvidt aktiviteten som utføres drives for egen regning og risiko, har et visst omfang, er egnet til å gå med overskudd over tid og/eller tar sikte på en viss varighet.

Ubers partnersjåfører kan altså tilby både samkjøring, løyvebasert kjøring og begrensa hobby-kjøring. Alle tre tjenestene tilbys i dag, via samkjøringstjenesten Uber Pool, privatsjåførtjenesten Uber Black og den mer omstridte Uber Pop. Men ifølge yrkestransportlova må den som mot vederlag driver «persontransport utanfor rute med motorvogn registrert for inntil 9 personer, må ha særskilt drosjeløyve». Dette har Eftas overvåkingsorgan, Esa, akkurat slått fast at er begrensninger som rammer forbrukerne og bryter med EØS-avtalen. De setter ikke spørsmålstegn ved Norges krav om drosjeløyver som sådan, «men er bekymret for hvordan lovgivningen begrenser hvor mange drosjeløyver som gjøres tilgjengelig i såkalte løyvedistrikt».

Esa mener denne antallsbegrensningen går ut over etableringsfriheten og er uenig med norske myndigheter i at begrensningen kan rettferdiggjøres ut fra vesentlige allmennhensyn. De skriver at uforholdsmessig høye barrierer mot innpass i drosjemarkedet tvert imot kan gi dårlig ressursbruk og høyere priser for forbrukerne. Dersom ikke Norge lever opp til EØS-forpliktelsene i denne saken, vil Esa kunne ta saken til Efta-domstolen om to måneder. Så da gjenstår det å se hvem av oss som føler de er hevet over loven.

Innlegg på trykk i Klassekampa 23. februar 2017, ikke på nett.

fredag, februar 17, 2017

Je suis Trump


Ifølge Arbeiderpartiets nestleder, tidligere statsråd Trond Giske, så er jeg flasket opp på valgkampstrategi fra Trump og partifellene hans, og sprer fake news. Gøy. La oss se litt på det.

Utgangspunktet er et leserinnlegg i blant annet Laagendalsposten, der jeg skriver at Ap ser ut til å måtte gå til valg på å vrake EØS-avtalen. Bakgrunnen for dette er at deres potensielle regjeringspartner Senterpartiet gjør lite annet for tiden enn å angripe EØS og internasjonal handel for tiden. Senterpartiet er mot EØS og har til og med programfestet at avtalen undergraver den norske modellen. Fake news?

Før valget i 2013 stilte både SV og Sp krav om at EØS-avtalen skulle reforhandles. VG skrev den gang at i stedet for å ha oppsigelse av avtalen som sitt hovedmål, skal Senterpartiet arbeide for å demontere EØS, bit for bit. Fake news?

I Arbeiderpartiets valgkampmaskin LO er også ting i ferd med å snu. Flere LO-forbund har vedtatt at de vil ut av EØS-avtalen. I Handel og Kontor ble vedtaket at avtalen skal reforhandles, ikke sies opp. Fellesforbund-veteran Boye Ullmann sier til VG at han tror på "noxit", og at det blir kamp til siste stemme på LO-kongressen i mai om utmelding av EØS. Fake news?

Samtidig har Arbeiderpartiet selv svekket sine formuleringer om EU i sitt utkast til partiprogram. Aftenposten skriver på lederplass at det er "beklagelig at Arbeiderpartiet velger akkurat dette tidspunktet til å så tvil om støtten til en idé som handler om langt mer enn nasjonal egeninteresse". Fake news?

Et resultat av at Arbeiderpartiets regjeringsalternativ er samarbeid med Sp og SV, samtidig som Ap selv sår tvil om europeisk samarbeid og det blir kamp til siste stemme på LO-kongressen om utmelding av EØS, er jo nettopp en mulig vraking av EØS-avtalen.

Men da noterer jeg meg at Senterpartiet er fornøyd med EØS-avtalen og ikke kommer til å kreve denne reforhandlet og at LO egentlig allerede har bestemt seg for å holde på EØS-avtalen slik den er i dag. At Vedum ikke har sagt at en diskusjon om EØS er på sin plass etter Brexit, at Støre ikke har sagt at han vil lytte til Sp om EØS-avtalen. Og at Trond Giske ikke virker litt desperat når han setter undertegnede i samme kategori som Donald Trump og at han mener et leserinnlegg i Laagendalsposten er fake news.

Senterpartiet er herved for EØS-avtalen og vil ikke gjøre noe for å endre denne de neste fire årene. Det er jo kjempegode nyheter, om enn kanskje #fakenews?

So sad!

torsdag, februar 16, 2017

Making Oslo great - again

Oslo Rådhus. Fotograf: Hans Kristian Thorbjørnsen Pfhotos

Det er mange grunner til at Oslo-folk burde rase over politiske prioriteringer. Men utflytting av 220 statlige arbeidsplasser er ikke en av dem.

Oslo kommer konsekvent ut som det fylket som skaper mest verdier i Norge. Ifølge SSB lå bruttoproduktet per sysselsatt i 2014 høyest i Oslo og Rogaland, som tidligere år. Oslo lå 23 prosent over landsgjennomsnittet. Dette går jo selvsagt ikke an å si i den faktaresistente norske distriktsdebatten. Til tross for at påstanden om at Oslo lever av verdiskapingen i distriktene er tilbakevist gang gang (på gang gang), så hjelper det ikke. Men en løgn blir ikke mer sann bare fordi den gjentas ofte.


Som Dagens Næringsliv skrev i en leder - tallene i Nasjonalregnskapet bygger på regnskapene til den enkelte bedrift, ikke konsernregnskaper. Verdiskapingen blir derfor registrert der den skjer, ikke der hvor hovedkontoret ligger. Årsaken til at bnp per innbygger er så mye høyere i Oslo enn andre steder i landet, er rett og slett at tettheten av lønnsomme tjenesteytende næringer er mye større i Oslo enn i distriktene. Oslo har mange næringer med høyt bruttoprodukt per sysselsatt. Eller sagt på en annen måte - det er ikke antall statlige arbeidsplasser som gjør Oslo til det fylket som skaper mest verdier i Norge. Det er privat næringsliv. Det er grunnen til at jeg som Oslo-politiker ikke blir spesielt rasende over at regjeringa nå flytter ut rundt 220 statlige arbeidsplasser til andre steder i landet. Selvsagt er det krevende for de som har den jobben i dag. Men det er ikke helt ukjent heller i privat næringsliv at man omorganiserer og endrer. Jeg har blir omorganisert og arbeidsledig selv, så jeg har full forståelse for de det gjelder. Det er ikke gøy, men de fleste håndterer omstillingen.

Når andre politikere gnåler om tap av 40 arbeidsplasser i hjemfylket, pleier jeg å si at det er en helt vanlig tirsdag i Oslo. Her tapes og opprettes arbeidsplasser hele tiden, slik det gjør i dynamiske jobbmarkeder. Det hadde vært grunn til bekymring dersom Oslo sto og falt på offentlig virksomhet.

Det betyr også at Oslo og Oslo-folk er blant landets største skatteytere, dersom vi holder olje- og gassinntekter utenfor. Det betyr at det er vi som betaler for irrasjonell organisering av offentlig virksomhet, som for eksempel de 288 kommunale skattekontorene hvis tjenester kunne vært utført av 27 regionale kontorer. Regjeringen har gått til Stortinget to ganger for å få omorganisert skattekontorene og fått nei begge gangene. Av distriktshensyn opprettholder vi altså arbeidsplasser vi ikke trenger, noe som koster skattebetalerne 360 millioner kroner i året. Det hadde ikke skjedd med arbeidsplasser i Oslo.

Oslo kommer konsekvent dårligere ut enn distriktene når det gjelder investeringer i infrastruktur. Hadde jeg vært i næringslivet i Trøndelag hadde jeg bedt mine stortingsrepresentanter sørge for å investere oppgraderinger på godsterminalen på Alnabru. En ti minutters togforsinkelse i Oslo, fører til en 24 timers forsinkelse på gods til og fra Trondheim. Det fortjener de dersom de ikke ser verdien av å nå markedene sine effektivt.

Og så er det all den dritten som blir slengt etter hovedstaden. I Nord-Norge hørte jeg om "søringan" som ikke skjønte noe som helst og ikke brydde seg om noen andre enn seg selv. Oslo, som tar i mot de som blir fortrengt av smålig bygdekultur fra hele landet. Vi åpner armene for de skeive, de sjuke, de med ambisjoner, de helt uten. De bygda fortrenger bidrar til å gjøre denne byen alt den er og alt den ikke er. De kan håne kaffelattedrikkende grunerløkkværinger til de blir blå i trynet, men hvis du hører på dialekten til grunerløkkværingene så finner du fort ut at dette er de som rømte fra forakten av storbyen for å slå nye røtter der. Det er deres hoder som bidrar til verdiskapingen som gjør at Oslo gruser resten.

Vi kan flytte så mange statlige arbeidsplasser ut i distriktene som bare det. Så lenge distriktene fortsetter å avgi sine barn til oss. Den misforståtte politikken som forsøker å holde alt slik det var på femtitallet bidrar til å gjøre Oslo "great". Igjen og igjen og igjen.

Sjekk filmen mannen min har laget av vår deilige hovedstad!


onsdag, februar 15, 2017

Kontraproduktiv likestillingspolitikk



Faksimile fra DN.no

 Innlegg opprinnelig på trykk i Dagens Næringsliv 14. februar 2017, bak betalingsmur.

Arbeiderpartiet vil som vanlig ha mer statlig styring og kvotering for å fremme likestilling. Til DN sier Hadia Tajik at problemet er at kravet om flere kvinner i styrene ikke ser ut til å ha økt andelen kvinnelige ledere i næringslivet. Derfor vil hun innføre mer av det som ikke virker, krav om 40 prosent kvinner både i valgkomiteene i statseide selskaper og samme andel i statlige opplæringsprogrammer.

Per i dag er 15 prosent av daglige ledere i aksjeselskap er kvinner, mens bare 6 prosent av toppledere på øverste nivå i børsnoterte selskaper er kvinner. Å øke kvoteringen i offentlig sektor vil antakeligvis svekke privat sektor for talenter og ledere på vei opp.

Fra før av vet vi at kvoteloven har brakt 2000 kvinner inn i norske styrerom, men nesten ingen av dem blir sjef. I 2015 skrev DN at de er så etterspurt at de kan velge å bli styregrossister i stedet for å ta toppstillinger.  Dette bidrar til å forsterke den skjevheten som allerede finnes mellom antall kvinnelige ledere i offentlig og privat sektor.

I 2001 var 95 prosent av topplederne i næringslivet menn, mot 87 prosent i 2012. Da er konsernsjefer, styreledere og endel konserndirektører regnet med. Reglene om kjønnsbalanse i styrer for privat eide allmennaksjeselskap trådte i kraft 1. januar 2006. Når utviklingen går så sakte på ledersiden i privat sektor så kan det jo tenkes at å ta ut 2000 dyktige kvinner med næringslivserfaring har redusert tilgangen på relevante kvinnelige kandidater. Ytterligere statlig kvotering vil være kontraproduktivt til hva vi trenger – nemlig flere tilgjengelige dyktige kvinner som bryter gjennom glasstaket i privat sektor og blir synlige ledere i offentligheten.

Med tjue år bak meg i norsk næringsliv har jeg delte erfaringer som kvinne i mannsdominerte selskaper. Men utviklingen har vært entydig. De fleste forstår i dag betydning av å legge til rette for en mangfoldig arbeidsplass. Det handler ikke bare om rekruttering av kvinner, men også av menn som faktisk ønsker å være en del av ungenes liv mens de vokser opp. Mangfold handler om mer enn kjønn.

Med denne regjeringen jobber færre kvinner deltid, flere harbarn i barnehage og færre tar ut kontantstøtte. Det siste vi trenger er mer politisk styring og kvotering. Arbeiderpartiets syn på arbeidslivet er i beste fall umoderne, i verste fall kontraproduktiv.

torsdag, desember 15, 2016

Dyrere og dårligere med MdG

Faksimile fra Aftenposten.no

På tide å stanse spritsubsidierte flyreiser, mener talspersonene for Miljøpartiet De Grønne. De mener taxfree-ordningen er en belønning for å reise utenlands med fly. 

Taxfree-ordningen er en ordning for handel på reiser mellom ulike land, fordi man ikke skal betale skatt på varer som eksporteres. Det betyr at de som nå juleshopper i London kan kreve moms tilbake før de forlater Storbritannia. Taxfree-butikkene på flyplassene er en forenklet versjon av dette, der vi slipper å fylle ut taxfree-skjemaer når vi handler.

 I fjor tjente Avinor 2,5 milliarder kroner på taxfree-handel i Norge som blant annet opprettholder 1400 norske arbeidsplasser og brukes på å finansiere 42 distriktsflyplasser. Dersom MDG får det som de vil, må du enten betale mer for flybilletten din eller få et dårligere tilbud, eller mest sannsynligvis begge deler. Det vil skade norsk næringsliv i distriktene og gjøre det dyrere for folk flest å besøke familie eller dra på ferie. Det er Høyre mot.

For det første er det ingen som flyr utenlands for å handle taxfree. For det andre er det grunn til å tro at den handelen som i dag opprettholder 1400 arbeidsplasser i Norge bare vil flytte ut av landet. I stedet for å handle vin og parfyme når vi lander, vil vi handle dette før vi tar av. Dermed mister vi arbeidsplasser, skatteinntekter og inntekter Avinor i dag bruker til å opprettholde et flytilbud i Distrikts-Norge.

Folk flest bor ikke i Oslo og er fortsatt avhengig av både bil og fly. Det kan godt være at vi ikke trenger alle dagens flyplasser, men da fortjener det en mer helhetlig debatt om nasjonal infrastruktur enn kamp mot taxfree-butikken på Gardermoen. Miljøpartiet de Grønne vil ha et dyrere og dårligere tilbud for klimaets skyld. Det er en helt ærlig sak. Men da synes jeg også at de faktisk skal være ærlige på det.

Leserinnlegg opprinnelig publisert i Aftenposten 15. desember 2016. I motsetning tl MdGs innlegg, ikke publisert på nett. 

mandag, november 28, 2016

Problemer som ikke løses, skaper populisme

Faksimile fra Aftenposten.

Kronikk publisert i Aftenposten 17. november 2016, bak betalingsmur på nett.

Politisk korrekte globaliseringstilhengere og salongliberalere med et positivt syn på innvandring skal ha fått svar på tiltale. Flertallet vil ikke ha det. Elitenes forakt for eller manglende evne til å sette seg inn i folks hverdag er blitt synlig.Den tause majoriteten fikk nylig en stemme i Aftenposten av EU-motstanderen som skrev at hun fryktet for sine barns fremtid og blir stemplet som rasist.

Et velbegrunnet raseri?

Ifølge politisk redaktør i avisen Nordlys, Skjalg Fjellheim, var valget i USA et protestvalg mot hele den liberale eliten og en politisk klasse som lever privilegerte liv avskjermet fra den virkeligheten velgerne opplever. Han mener vi ser samme tendens også i Norge, og han er ikke alene.

Flere peker på økende forskjeller, tap av arbeidsplasser til globaliseringen og en maktelite uten bakkekontakt.

Forsker Asle Toje mener maktelitens hyllest av globaliseringen har skapt et velbegrunnet raseri blant Europas borgere, som opplever globalisering som en forverring. Han kan ha rett i at mange opplever det som en forverring, og for noen stemmer det nok også. Men har norske borgere grunn til å rase?

Globalisering som syndebukk

Mange utfordringer som følge av økt internasjonal konkurranse og globalisering burde vært løst nasjonalt, men politikere i Storbritannia og USA har brukt EU eller globalisering som syndebukk for egen mangel på løsninger. De politiske virkemidlene som trengs er hovedsakelig nasjonale – og begynner med et omfordelende skattesystem som finansierer grunnleggende velferdsgoder som rimelige helsetjenester av god kvalitet, skole og utdanning som gir muligheter til alle og arbeidsmarkedstiltak som hjelper folk inn i eller tilbake til arbeidslivet. I motsetning til land som Storbritannia og USA, er det tverrpolitisk enighet om disse virkemidlene og de er blitt brukt.
Norge ligger helt i toppen i verden når det gjelder økonomisk likhet, selv om forskjellene har økt noe de siste 20 årene.

I motsetning til i USA og Storbritannia har alle nordmenn tatt del i lønnsutviklingen. Ifølge Senter for lønnsdannelse økte lønningen fra 2006 til 2015 med 42,1 prosent. Riktignok økte lønnen mer for de ti prosent med høyest lønn, med 46,4 prosent. Men også de ti prosent med lavest lønn fikk en lønnsvekst på 24,2 prosent. I motsetning til USA har alle tilgang på rimelige helsetjenester, barnehager og en god, offentlig skole.

Kostbar antidumping tariff

Globalisering har helt riktig ført til utflytting av industriarbeidsplasser, og økt internasjonal handel har ført til tøffere konkurranse. Norge har i stor grad klart å erstatte gamle industriarbeidsplasser med nye jobber, og selv etter utflytting av industri, innføring av ny teknologi og fall i oljeprisen som krever strukturelle endringer, har vi forholdsvis lav arbeidsledighet sammenlignet med mange andre. I USA har politikerne neglisjert de som har mistet jobben som følge av globalisering.

I motsetning til gjennomsnittet av OECD-landene, som bruker 0,6 prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på arbeidsmarkedstiltak, bruker USA bare 0,1 av sitt.

Globalisering og handel skjøt særlig fart etter at Kina ble en del av Verdens handelsorganisasjon i 2001. Donald Trump har truet med straffetoll på kinesiske varer for å beskytte amerikanske arbeidsplasser. Men ifølge den anerkjente tenketanken Peterson Institute ble kostnaden for amerikanske forbrukere da Barack Obama innførte antidumping tariffer mot kinesisk produserte bildekk i 2009 på rundt 9,3 milliarder norske kroner. Det er 7,6 millioner kroner for hver av de 1200 arbeidsplassene tariffen «reddet». Det er ikke bærekraftig politikk.

De fattigste taper mest

En studie fra 2014 viser at folk med høye inntekter ville tapt 28 prosent av sin kjøpekraft hvis man stengte grensene for handel. Men det oppsiktsvekkende med studien, som inkluderer 40 land, derav 13 utviklingsland, var at den viste at de ti prosent fattigste ville tapt hele 63 prosent av sin kjøpekraft ettersom de forbruker mer importerte varer.

Globalisering har sine negative effekter og de skal vi definitivt ta på alvor, men disse overgås stadig vekk av de positive.

Men det forutsetter at politikere nasjonalt sørger for inkluderende vekst, god omfordeling og bruker de virkemidlene de har for å bøte på utfordringene globalisering og automatisering faktisk gir.

Kommentatorer og samfunnssynsere skaper altså en forestilling om at nordmenn har grunn til å dele Trump-velgernes frustrasjoner til tross for at det ikke er grunnlag for det. Der mange norske velgere derimot har bekymringer som ikke anerkjennes som legitime, er på asylinnvandring og dens kostnader. Dersom Europa gir inntrykk av at alle migranter er velkomne som flyktninger, motiverer vi ikke bare til farefull ferd over Middelhavet, men overstrekker kapasiteten til å hjelpe – enten det er i nærområdene eller gjennom å gi faktiske flyktninger et nytt liv i Norge.

Vern om liberale verdier

Da holder ikke Hadia Tajiks banale selvransakelse da hun oppdaget at hun ikke berørte sine lyttere da hun holdt foredrag om ansattopsjoner og statlige lånegarantier i stedet for å snakke om «livet deres». I hennes kronikk i Aftenposten stilte hun spørsmål om hvor ofte møter vi folk vi er grunnleggende, verdimessig uenig med. Hun sitter mellom to stortingsrepresentanter fra Frp, så jeg skulle tro at for hennes del var svaret daglig.

Regjeringspartiet Frp er definitivt en del av «makteliten», og har kanskje vært det partiet som nettopp har gitt en stemme til den virkeligheten mange velgere opplever.

Dersom varsellampene blinker for selvinnsikt og forståelse, så bør det blinke kraftig hos dem som konsekvent stempler meningsmotstandere i stedet for å argumentere mot dem. Problemer som ikke løses, skaper populisme. Men å skape et bilde av at Norge, som fortsatt kåres til et av verdens beste land å leve i, er i samme situasjon som USA, nører opp under den proteksjonistiske populismen som virkelig kan gi oss problemer. Dersom det finnes en taus majoritet som frykter for sine barns fremtid, så må politikken begrunnes bedre. For er det en tid vi virkelig trenger å stå sammen om vårt liberale verdifellesskap i vesten, så er det nå. Frykt avler frykt og må møtes ærlig, uredd og med argumenter, ikke gjennom en falsk virkelighetsforståelse som virker enda mer polariserende.

torsdag, november 24, 2016

Presse, populisme og politikk

Faksimile fra TV2.
En statsminister som spiller Pokemon og innkaller til pressekonferanse da favorittartisten døde og en statsråd som tror hun er flyktning i Middelhavet. Ser man denne regjeringen utenfra så ser den jammen rar ut. Ikke så rart. Mye som skrives er da heller ikke sant.

Vi har en statsminister som har spilt Pokemon. Det får så være. At Arbeiderparti-politikere godter seg over det har vel mest med å gjøre at de selv mente det var lurt å gå til media med at de brukte store deler av dagen sin på Pokemon i sommer. Når Arbeiderpartiets gruppe mener dette er fornuftig tidsbruk for dem selv, så vil jeg anta at de synes det er greit at landets statsminister også «gotta catch’em all». Det hun derimot ikke gjorde, var å kalle inn til pressekonferanse da artisten Prince døde. Statsministeren er er som kjent fan av Prince. Men det var NTB som i sin hastemelding til alle redaksjoner fikk det til å høres ut som en innkalling til pressekonferanse, som kritiske journalister prompte delte på Twitter som skapte storm. I stedet for å spørre om landets statsminister faktisk innkaller til pressekonferanse i statsministerboligen fordi favorittartisten hennes er funnet død, synes for eksempel Dagsavisens debattvikar Vidar Kvalshaug at det var innafor å skrive om meldingen. Fra NTBs «Statsminister Erna Solberg vil være tilgjengelig for pressen i statsministerboligen fra kl 21 i forbindelse med dødsfallet til artisten Prince» til «Statsminister Erna Solberg vil være tilgjengelig for pressen i statsministerboligen fra kl 21 i forbindelse med dødsfallet til asylsøkere som blir sendt ut». Så la oss for all del ta debatten om polarisering.


Sylvi Listhaug er en kontroversiell statsråd. En hvilken som helst person statsministeren hadde satt i posisjonen som integreringsminister ville vært det. Jeg forstår statsministerens valg. Listhaug er en tøff dame med bein i nesa, som også er hyggelig og sjarmerende når du møter henne. Du trenger en som er hardhudet nok til å stå i det som kommer av kritikk. I 2008 demonstrerte AUF, Arbeiderpartiets ungdomsparti, sammen med flere utenfor Arbeiderpartiets landsstyremøte. De kalte sin egen regjerings politikk for uakseptabel og rasistisk. Asyltiltakene SV, Sp og Arbeiderpartiet innførte lignet mye på de tiltakene som ble innført i 2004 av daværende kommunalminister Erna Solberg. Den gang mente SVs Heikki Holmås at Solberg hadde «blod på hendene» for sin politikk. Fire år senere førte hans regjering den samme politikken. I 2012 sammenlignet satirenettstedet 5080.no Jens Stoltenbergs holdning til utsendinger av asylbarn med Anders Behring Breiviks uttalelser om terrorofrene – grusomt, men nødvendig. Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen sendte altså ut asylsøkere med avslag. Med mindre man vil ha åpne grenser, som alle som deltar i innvandringsdebatten påstår at de ikke gjør, skal ikke asylsøkere som ikke oppfyller kravene om å få status som flyktning få opphold i Norge. Uavhengig av om de har barn eller ikke. Det er de voksnes ansvar å sørge for sin families ve og vel. Å ønske seg et bedre liv i et annet sted enn det ens eget land kan tilby er både legitimt og forståelig. Men så lenge vi opererer med nasjonalstater, så er faktisk en av nasjonalstatens oppgaver å regulere migrasjon i forhold til landets behov og muligheter for å tilby migranter muligheter og velferd. Asyl, derimot, skal innvilges dersom søkeren oppfyller kravene for å få et annet lands beskyttelse. Alle som søker asyl skal ikke innvilges dette. Selv SV, Venstre og KrF innser dette og sier de er enige. Likevel er støyen i norsk asyl- og innvandringsdebatt høy. Det er ikke noen ny polarisering de siste årene. Med unntak av Dagsavisens debattvikars agg mot statsministeren, har jeg for eksempel ikke sett noen seriøse samfunnsdebattanter påstå at Sylvi Listhaug har blod på hendene, og AUF har ikke demonstrert utenfor Høyres eller FrPs landstyremøter. Enda.

Men har Sylvi Listhaug duppet rundt i Middelhavet i oransje overlevelsesdrakt i den tro at hun fikk innsikt i en båtflyktnings frykt og håp?

Nei. Selvsagt har hun ikke det. Men både Redningsselskapet og statsråden burde sett at deres tradisjon for å ha med en politiker for å vise frem sitt arbeid ville bli satt i sammenheng med nettopp båtflyktningene noen kilometer unna. Dermed lå ballen foran mål og kritikerne kunne score billige poenger ved å fremstille det som om Listhaug prøvde seg som båtflyktning. Men det statsråden faktisk sa til Dagbladet etter å ha prøvd overlevelsesdrakten var at «når du har på overlevelsesdrakt blir det en helt annen situasjon enn dem som opplever det her på ekte, men øyeblikket man ser en sånn båt hvis man holder på å drukne, må være helt fantastisk».

Også overfor NTB gjorde hun det samme klart:

– Du kan ikke sette deg inn i situasjonen som flyktningene er i, men man kan se det fra det perspektivet, hvordan det er å ligge i vannet på den måten. De har jo ikke overlevingsdrakt, så det vil ikke være sammenlignbart. Men jeg fikk se hvordan personalet her jobber, sier hun.

Og det siste var jo grunnen til at hun var der. Redningsselskapets generalsekretær, tidligere Arbeiderparti-politiker Rikke Lind, tok Listhaug i forsvar og sa det var mannskapet på redningsskøyta som utfordret henne til å hoppe i havet.

– Det er helt vanlig at vi utfordrer politikere til å bli kastet på sjøen. Det å bli plukket opp i en mann-over-bord øvelse er noe vi øver på langs hele kysten, hele tiden. Politikere fra alle partier, inkludert Erna Solberg, har gjort det, sa Lind til VG.

– Vi utfordret Listhaug til å delta i øvelsen, og synes det er sporty gjort av en statsråd å lære hvordan vi jobber med livredning.

Sosiale medier er nå en gang sosiale medier, så saken ble plukket opp av internasjonal presse og til slutt latterliggjort i det amerikanske satireprogrammet «The Daily Show». Om ikke annet sørger vel dette for at ingen politikere igjen blir villige til å stille opp for å skaffe oppmerksomhet rundt Redningsselskapets viktige arbeid. Hvorfor politikere må hive seg i sjøen?

Hvordan får du ellers norske medier til å gidde å dekke saken...

Mener Listhaug at flyktninger blir båret på gullstol til Norge?

Se ovenfor. Hun kjenner med andre ord godt til den farefulle ferden mange asylsøkere og migranter legger ut på. I klippet der Listhaug snakker om at integrering også krever en egeninnsats, skal du være ganske vrangvillig for å tolke det som om det er flyktningenes ferd til Norge som beskrives. Eller som kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skrev i sin spalte i Morgenbladet: "Paradoksalt nok blir Listhaug kanskje «klarere» – eller mer bastant – enn hun egentlig er når budskapene filtreres gjennom mediene. Utsagnet om innvandrere og gullstol er et eksempel. Det kommer klart frem av klippet at Listhaug snakker om integrering, og at ingen kan integreres uten en viss egeninnsats."

Når denne typen filtrering og hardvinkling skjer gang på gang fra medienes side, akselerert av dynamikken fra sosiale medier, så er det ikke rart at mange ikke tar ordet i innvandringsdebatten og bare er glad for at noen andre orker. I en meningsmåling fra august i år mente hele 59 % av Sylvi Listhaug gjør en god jobb med å håndtere innvandring. Antallet som mente hun gjorde en dårlig jobb var nede på 26 %. Dette kan selvsagt ha endret seg siden. Men at folk flest mister tillit til tradisjonelle medier og søker andre kilder er skremmende, men burde ikke overraske. Medienes evne til å ta selvkritikk er vel på linje med Sylvi Listhaugs. Når Ayesha Wolasmal kaller Listhaug "Dronninga av trolletariatet" i VG, så er det altså 59% av Norges befolkning som beskrives som troll. Mindretallet er den "opplyste eliten".

VG skrev i fjor at innstramningsforslagene fra regjeringen var nødvendige, men presiserte at det var godt innhold, men dårlig stil fra Listhaug, med henvisning til gullstol-utsagnet. Selv de som er enige i en fornuftig asylpolitikk fremmer altså vrangsyn. Det virker som om mange er villige til å tillegge Sylvi Listhaug alt og ingenting. Det må føles blodig urettferdig, både for henne og hennes tilhengere. Men de skal ha det – hun gjør seg ikke lett å like for de som i utgangspunktet faktisk er uenige med regjeringen. For det er tross alt regjeringens politikk, ikke Sylvi Listhaugs.

Undertegnede er til og med enig med regjeringens politikk, men også jeg mener statsråden er langt utenfor når hun kaller kritikere for «hylekor», mener likestillingspolitikk fremmes av en «feministelite» og bruker en særdeles kritisk artikkel om Norges utsendinger i The New York Times som et eksempel på positiv oppmerksomhet rundt norsk asylpolitikk. Jeg mener igjen det er vrangvilje å tolke Listhaug slik at hun "jubler" over utsendelsen av barn til Afghanistan. Men av en eller annen grunn tror jeg ikke menneskehandlere deler ut New York Times til migrantene som går om bord i båtene deres, eller at avisa har et stort antall abonnenter i Afghanistan. Uansett bør signalene fra Norge komme frem til dem de er ment å nå gjennom helt andre kanaler enn en artikkel i en amerikansk avis. Vi har andre forventninger til en statsråd enn en meningsbærer på sosiale medier. Et medlem av makteliten, som Sylvi Listhaug er, skal forvalte sin makt med omhu. Politikken bør også presenteres slik at den samler mest mulig støtte, og dermed også overlever skiftende flertall i Stortinget. Stor støtte på Facebook eller engasjement i sosiale medier er ikke et suksesskriterium her. Og føler du deg misforstått gjentatte ganger, så kan det vel være greit å se på hvordan du selv kommuniserer.

Når Sylvi Listhaug sier at vi kan ikke ta i mot hele verden, sier hun ikke noe annet enn Kong Harald, som sa at «vi kan ikke ta i mot hele Afrika». Men når hun sier at målet med norsk asylpolitikk er at færrest mulig kommer, mener jeg at hun tar feil. Jeg stemmer for en rettferdig asylpolitikk i Stortinget fordi vi skal sørge for å bruke ressursene på de som oppfyller kravene for beskyttelse, uavhengig av hvor mange det er. Det er disse kravene som er signal om hvem som får opphold eller ikke. I tillegg skal, helt riktig, de som ikke oppfyller kravene ut av landet. Slik som under Jens Stoltenbergs koalisjonsregjering med SV og Sp. Det verken rasistisk eller uakseptabelt. Det er ansvarlig, langsiktig politikk som det faktisk er og bør være stor enighet om på Stortinget.