Lahlums skatteskam

Forfatter og SV'er Hans Olav Lahlum er sjokkert over hvor mye han får igjen på skatten selv etter å ha betalt mer enn 600 000 i skatt. Han er dyktig og sjarmerende, men gjør seg likefullt til pidestallssosialist. Ikke for første gang:

Ingenting gleder meg mer enn å lese at en dyktig og likandes forfatter som Hans Olav Lahlum både tjener godt på sitt forfatterskap og ikke minst alle de oppdragene han tar på seg i kraft av sin kunnskap og engasjement. Det unner jeg alle som er så kunnskapsrike og jobber så mye som han. Men lørdag hevet han seg selv opp til å bli den type pidestallssosialist jeg ofte har kjent en inderlig aversjon mot. En som er så privilegert at han kan ta valg som på samme tid hever han opp som et bedre menneske enn alle andre, samtidig som det underkjenner valgene til mange som tjener like mye, men likevel er i en annen økonomisk situasjon og dermed ikke kan eller ikke velger å gjøre det samme.

Lahlum tjente ifølge seg selv nesten 1,5 millioner kroner i fjor. Og ble sjokkert over at han fikk hele 360 265 kroner igjen på skatten fordi han hadde betalt for mye inn. Han betaler "bare" 600 000 i skatt i 2018. For de som tror på venstresidas påstander om at de som tjener mest nesten ikke betaler skatt lenger i Norge, så viser om ikke annet dette at de som tjener mye etter seks år med Høyre i regjering fortsatt betaler mer skatt inn til fellesskapet enn det mange tjener i Norge. De ti prosent rikeste i Norge betaler faktisk rundt førti prosent av personskatten i Norge. De med de bredeste skuldrene bærer den tyngste børen. Som vi alle er enige om.

Lahlum har ikke vært heldig. Som så mange har han jobbet hardt og mye over lang tid. Jeg er så heldig at jeg ofte ser han som foredragsholder, debattleder, kåsør eller annet på tidspunkter som i arbeidsmiljøloven blir definert som ugunstige.

Lørdag kveld la Lahlum ut en statusoppdatering på Facebook hvor han føler skatteskam ovenfor de med mye lavere inntekter og skriver at han vil benytte regjeringens innføring av muligheten til å betale mer skatt for de som ønsker det. I skrivende stund har nærmere totusen likt statusen, 130 delt den og den har blitt plukket opp av media. Lahlum er en bra mann. Jeg er enig. Lahlum ER en bra mann. Smart, hyggelig, hardtarbeidende og sjarmerende. Litt kort på sosiale antenner (jeg er fortsatt ikke gravid, bare lagt på meg, Hans Olav, du trenger ikke spørre neste gang…).

Jeg kjenner ikke så mange som tjener så mye. Men jeg kjenner noen. Min gamle sjef. Ikke bare en av de beste sjefene, kanskje DEN beste (og dårligste) sjefen jeg har hatt, nettopp fordi vi var mer venner enn sjef og ansatt, men en som både så meg, oppmuntret meg og ga meg stor frihet. Han har startet flere selskaper, med tilhørende arbeidsplasser. Jeg jobbet i et av dem. Han er så heldig at han trenger lite søvn, så han får ikke poeng fra meg for å være på kontoret før åtte. Men han jobbet godt mer enn åtte timer om dagen i mange år for å få dette til å gå, uten å ta ut voldsomme lønninger eller flotte seg på noen måter. Han hadde jo ikke kone og unger, så å jobbe mye var jo greit. Eller hvordan var det med høna og egget?

Han brukte i hvert fall mye på sine ansatte. Han hadde ikke Lahlums #skatteskam. I stedet for å betale mer skatt da selskapet ble solgt, og de som var aksjonærer fikk ganske greit betalt for det, så ga han av sin andel til oss som ikke var eiere. For tenk. Når folk får beholde mer selv, har de anledning til å gjøre slike vurderinger. I tillegg til å betale til frivilligheten, være rause generelt. Det er ikke synd på’n. Det er ikke det jeg sier. Bare at det er mulig at folk fortjener det de tjener. Det var helt i orden at de andre aksjonærene ikke gjorde det. Det var ingen forventning om det. Vi var bare glade. Om noen var utnytta, så var det Sjef.

Eller ei superdyktig venninne. Som i mange år har drevet i det små. Som kan industridesign og innovasjon. Som også ansetter i det små. Som ser at mens hun forsøker å vokse organisk gjennom å faktisk forretningsorientere sin kompetanse, så ler folk av henne fordi hun ikke søker midler gjennom Innovasjon Norge eller Forskningsrådet. Hun konkurrer med de samme for egne midler. Jeg aner for så vidt ikke hvor mye hun tjener, men siden leiligheten hennes ikke er spesielt større enn min, og hun har mann og barn, så vil jeg tippe moderat. Hun har jobbet i mange år, og mange timer i ugunstig arbeidstid. Hun betaler sin skatt med sånn passe glede, siden hun vet at hennes konkurrenter tar ut innovasjonsstøtte som hun mener de ikke trenger og staten ikke burde gitt. Dersom hun noen gang klarer å få ut 1,5 millioner i egen inntekt og betaler 600 000 i skatt, så skal jeg juble for henne og håper hun ikke føler #skatteskam, men gjerne fortsetter å investere i egen virksomhet og så tar med ektefellen og barnet på tur, og fortsetter å gi folk muligheter.

Eller min stortingskollega, som tjener det samme som meg. Og siden vi er stortingsrepresentanter, for tiden visstnok på tre måneders ferie og er ubrukelige generelt, burde vi ha lønnsskam. Som kan godt hende at mange av oss burde. Han ble sur på meg da jeg hadde sagt til medier at jeg syntes vi tjente mer enn godt. Eller som han sa: mulig du gjør det (hint til kompetanse og erfaring, der altså .. nei, det var ikke Michael Tetzschner). Men min kollega tjente omtrent det samme som Lahlum gjorde i 2018 før han kom inn på stortinget. Men kona og han hadde hatt en avtale. Han jobbet mye og tjente mer, som gikk til familien. Det var også for å kunne være litt rause til ungene ved utdannelse og nyetablering, mens hun kunne jobbe normalt og følge opp litt mer hjemme. Plutselig valgte han å bli stortingsrepresentant, gå ned en halv million i lønn, pendle til Oslo, så familien fikk mindre penger og hun mer ansvar. Han bruker litt av lønna på å betale pensjon til henne. Fordi når man ikke betaler alt i skatt, kan man ta andre valg for familien. Det betyr ikke at man ikke skal betale skatt. Vi er begge enige om vår støtte til vår felles velferd.

Er det synd på dem? Selvsagt ikke. Jeg har stått i et lite bakrom i Malawi med prostituerte som tjente omtrent det jeg betalte for en øl utenfor per kunde. Jeg har tatt en røyk med noen av de som går på Aktivitetshuset Prindsens. Jeg har venner som har dødd av kreft. Venninner som har blitt voldtatt. Det går an å balansere ut en fremstilling uten å dermed mene det er synd folk som jo har det ok.

Både Lahlum og jeg er ekstremt privilegerte. Det vet vi begge. Men ingen av de jeg nevner har gjort noen av sine vurderinger offentlig. Eller indirekte satt seg selv på en moralsk pidestall der de med en og samme handling kan fremstå bedre enn alle de andre i samme situasjon som seg selv som enten helt legitimt ikke gjør samme vurdering, eller velger å bruke de 100 000 på noe vel så samfunnsnyttig som å betale skatt, eller har opparbeidet seg lån som de må betjene fordi de har investert i arbeidsplasser, eller bare gir til sine hjertesaker uten å gjøre et stort nummer av det. De får ikke en egen artikkel i VG, NRK og alle de andre som kommer til å følge opp, 2000 likes eller 130 delinger av sine statuser.

Jeg tror på Hans Olav Lahlums genuine samfunnsengasjement og tro på fellesskapet, og skjønner mange av de som mener SV best ivaretar gode samfunnsinteresser. Men jeg synes hans parti ofte mistenkeliggjør så mange andre som jeg mener også ivaretar gode samfunnsinteresser, bare på en annen måte - gjennom egen kapital, engasjement og vurderinger - som de kan gjøre dersom de både betaler til fellesskapet og kan nettopp gjøre egne vurderinger. Og så er jeg overbevist om at Lahlum ikke er en pidestallssosialist. En som tror han selv er bedre enn alle andre. Selv om han kan sies å ha gode grunner til å tro nettopp det på mange områder...

Ufrivillig deltid er et problem

På trykk i Sunnmørsposten 6. august 2019

En ikke fullt så snodig Ap-kamp
Å gå i fronten for å kjempe mot et problem som ikke eksisterer, virker bare snodig. Dette skrev Sunnmørsposten på lederplass allerede i april i år. Kommentaren var rettet mot Arbeiderpartiet, som hadde valgt midlertidige ansettelser som en av sine hovedsaker foran årets kommunevalgkamp, med premisset om at bruken av midlertidige ansettelser florerer.

Hadde dette vært riktig ville det vært en grunn til å løfte fanene igjen i kampen for å reversere endringen i Arbeidsmiljøloven som gir større adgang til midlertidige ansettelser. Problemet er at påstanden ikke stemmer. Lovendringen Solberg-regjeringen gjorde i 2015 har ikke fått en slik effekt. Andelen midlertidig ansatte har ikke økt. Da gir poenget med å mane kommunepolitikerne til kamp mot effekten av denne lovendringen liten mening. En effekt som ikke finnes. Skrev Sunnmørsposten. Den gang.

Denne uka begynte Arbeiderpartiet valgkampen med å fortsatt skremme med midlertidige ansettelser, som fortsatt ikke har økt, men la i tillegg til at vi nå står midt i en deltidskrise. Dette burde Sunnmørsposten har betydelig mer sympati for, da de samtidig mente at ufrivillig deltid var et viktigere tema å ta tak i. Problemet er at ferske tall fra SSB viser at de fleste nå går inn i heltidsstillinger, og kvinner nå jobber mindre deltid enn under de rødgrønne. En annen avis, Aftenposten, skrev faktisk at dersom vi har en deltidskrise nå, må vi ha hatt en deltidskatastrofe under Arbeiderpartiet, da langt flere jobbet deltid.

Men ufrivillig deltid er et høyst reelt problem, både for samfunnet og den enkelte. Ikke bare trenger vi at flere jobber mer og står lenger i arbeid for å opprettholde bærekraften for vår felles velferd. Det er misbruk av menneskelige ressurser og kompetanse når de som vil og kan jobbe mer ikke får det. Det går også utover handlingsrommet til den enkelte, valgmuligheter og frihet for familien. Dette gjelder særlig kvinner, som er overrepresentert i helse og omsorgsyrker. Dermed er det også et likestillingsproblem. Men å krisemaksimere hjelper ikke.

Noe av problemet ligger i organiseringen av turnusarbeid, der nattevakter og helgeturnus skal fylles opp. Når faste, heltidsstillinger er og skal være normalen i norsk arbeidsliv, vil det by på problemer å døgnbemanne et sykehjem dersom alle skal jobbe mellom åtte og fire. Å øke dagbemanningen på hverdager løser ikke helgebemanningen, særlig når det faktisk er mange som frivillig jobber deltid og ikke minst der man ikke kan ha så mange i grunnbemanningen at helgeturnus går opp, fordi det er også misbruk av knappe menneskelige og økonomiske ressurser å ha overbemanning på enkelte tidsrom, for å ha mange nok til å fylle helgevaktene.

Enkelte steder vil økning av grunnbemanningen være fornuftig. Få ned sykefravær, bruk av innleie og vikarer, slik at pengene blir brukt på så mange faste, hele stillinger som mulig. Dette krever først og fremst god ledelse. Dernest kunne det vært en idé å begynne å diskutere de forslagene arbeidstidsutvalget kom med nettopp for å løse deltidsfloka og behovet for døgnbemanning. Partene har stått i stampe i snart ti år. Problemet løses ikke gjennom bemanningsnormer og økt grunnbemanning alene. Det er mulig å gjennomføre moderate endringer i arbeidsmiljøloven som kan bidra til å løse problemet. Endringene av midlertidige ansettelser viste seg å være en problemløser som ikke førte til det mange fryktet, nemlig økt midlertidighet. Selv om Arbeiderpartiet krisemaksimerer deltidsutfordringen, så har både de og Sunnmørsposten rett i at det er en reell problemstilling. Høyre er klare for å diskutere reelle løsninger. I mellomtiden gleder vi oss over at stadig færre, særlig kvinner, faktisk jobber deltid og at det er stadig flere som faktisk vil jobbe mer og stå lenger i arbeid. Det trenger vi for å sikre velferdsstatens bærekraft for framtida, og det vil selvsagt Høyre bidra til.

Staffer: LO og Ap mot ordna forhold

Ap og LO vil forby en løsning som kunne bidratt til mer ordna forhold i en bransje som sårt trenger nettopp det.

Innlegg på trykk i Klassekampen 6.7.2019

I debatten om vaktformidlingsplattformen Staffers stiller LOs Julie Lødrup og Aps Hadia Tajik (Klassekampen 2. juli) seg på storkapitalens side mot løsninger som kunne bidratt til mer ordna forhold i en bransje som sårt trenger det.

I 2018 fant Arbeidstilsynet avvik hos åtte av ti bedrifter innenfor overnattings- og serveringsbransjen når det gjaldt arbeidsavtaler, planlegging, registrering, og overtid. Appen «Staffers» kunne ryddet opp i flere av disse tingene, og samtidig sikre alle arbeidstakere rett til feriepenger og arbeidstid.

Arbeidsmiljøloven setter begrensninger på at ikke mer enn 15 prosent av arbeidstakerne i virksomheten kan være midlertidige. Seriøse bedrifter vet at det lønner seg å ha faste ansatte som kjenner virksomheten og kan rutinene. Men apper som Staffers kan være et verktøy for å få inn ekstra hjelp når det trengs, på grunn av sykdom, større arrangementer, 17. mai eller plutselig fint vær.

Dersom en bedrift ikke betaler ut lønn, vil en arbeidstaker kunne bruke Staffers som bevis på registrerte timer. Alle som jobber via Staffers inngår en arbeidskontrakt med bedriften de skal jobbe hos. Denne er garantien for både lønn og feriepenger da personen blir en vanlig ansatt av midlertidig karakter. Alle stempler inn og ut via appen slik at timer blir registrert og timelistene sendt til arbeidsgiver på en sikker måte i henhold til GDPR. Staffers kan med andre ord operere som en tredjepart for å forsikre rett lønn for utført arbeid.

Ifølge Staffers vil useriøse bedrifter bli utestengt fra plattformen. Staffers leverer faktisk på noe jeg hadde håpet at LO Selvstendig kunne levert. I stedet går LO, ikke overraskende sammen med Ap, inn for å forby.

Det blir tilnærmet håpløst når LO og Ap mener at Staffers straffer arbeidsgivere dersom de ønsker å gi en fast stilling, fordi de da må betale 2500 kroner i et rekrutteringsgebyr. Dette er virkelig småpenger i forhold til hva det koster å annonsere, intervjue og lære opp en ny ansatt. Det er ikke rart at den internasjonale innleiebedriften Adecco reagerer. Dette er reell konkurranse som senker terskelen for å rekruttere faste ansatte, der vikarer eller rekruttering via Adecco koster betydelig mer.

Det virker som at LO og Ap vil at spådommene om løsarbeidersamfunnet skal bli sanne når de faktisk vil forby løsninger som kunne hjulpet midlertidig ansatte å tjene mer under ordna forhold eller inn i faste ansettelser.

Vondt i skatteviljen

Bompenger gjør vondt i skatteviljen.

For at folk ikke skal få vondt i skatteviljen, må vi bry oss mer om resultater enn bevilgninger. 
Innlegg publisert i Finansavisen 6.6.2019.

Med jevne mellomrom publiseres undersøkelser som viser at nordmenn, uavhengig av partibakgrunn, er villige til å betale mer i skatt. Som regel er spørsmålet stilt med en forutsetning om at dette går til sykehus, eldreomsorg, skole og barnehager. Bompengeopprøret viser at folks skattevilje kanskje ikke er så høy som mange vil ha det til. Det går en grense. Særlig når det tydeliggjøres hva pengene brukes til. Kanskje vi med dette kunne fått en bedre debatt om både pengebruk og politiske kompromisser.

De fleste nordmenn svarer sympatisk nok at de gjerne betaler mer skatt for å finansiere offentlig velferd. Men de finansierer også budsjettsprekker, bistandsmidler vi ikke vet om virker, IT-prosjekter som aldri blir ferdigstilt, klimatiltak vi ikke tror på effekten av og politikeres reiseregninger. Sløseriombudsmannen på Facebook skrev nylig at mens kunstner Vegard Vinge har fått 35 millioner skattekroner for å bæsje og tisse på en scene i Berlin de siste syv årene, tar ikke staten seg råd til å bevilge 20 millioner til vikingskipene på Bygdøy. Vi er mange som kunne fått vondt i skatteviljen av mindre.

Dersom alle var enige om at en fornuftig pengebruk der vi finansierer statens kjerneoppgaver, samt et sosialt sikkerhetsnett og våre kulturskatter, så kunne vi antageligvis invitert til skattelettefest på Høyres hus. Men det eneste gyldige politiske argumentet i mange debatter er hvor mye penger man har bevilget. Få er interessert i resultatet.

Selv er jeg både for at forurenser skal betale, og generelt for at bompenger også kan finansiere både sykkelvei og kollektivtrafikk. Men det bompengedebatten synliggjør, er flere ting. For det første går det en grense for alt. Når prisen du betaler for en tjeneste blir synlig nok, blir folk mer opptatt av pris og kvalitet. Derfor er det å innføre automatisk trekk av skatten over lønnsslippen noe av det smarteste sosialdemokratiet i Norge noen gang har gjort. Ikke minst at selv om du er ansvarlig for opplysningene i skattemeldingen, så trenger du nesten røre den for å sende inn. Det gjør det lettere for politikere å selge inn budskapet om gratis tjenester. At jeg likevel vil påstå at de fleste av oss betaler moderat inn i personskatt i forhold til tjenestene vi faktisk får, betyr ikke at man ikke skal være opptatt av hva man faktisk betaler.  Middelklassens store illusjon er som kjent at noen andre enn dem selv betaler for godene de får.

For det andre må vi være forsiktig med å ikke polarisere økonomien, der et fåtall får store skatteletter, samtidig som vanlige lønnsmottagere får økte utgifter gjennom egenandeler og avgifter. Begge deler kan være riktig, men må balanseres.

For det tredje må alle politiske kompromisser bygge på å løse det folk flest faktisk er opptatt av. I flere av bompengepakkene har politikere på tvers av partier og kommune- og fylkesgrenser dyttet mye inn i pakkene for å bli enige. I motsetning til storting og regjering, har ikke kommune- og fylkespolitikerne et oljefond å ta fra, så de sender regningen til bilistene i stedet for å prioritere i egne budsjetter.

For å sørge for at folk ikke får vondt i skatteviljen er det viktig at vi som politikere bryr oss mer om resultater enn bevilgninger, selv om hverken medier eller opinion ser ut til å være opptatt av det. Vi må tørre å ta debatten om prioriteringer i egne budsjetter, så folk flest ikke må prioritere i sine. Skatteviljen er høy, men ikke ubegrenset. Det bør den heller ikke være.

Endelig knakk hun

En liten kvinne, omgitt av mange små menn. Kanskje er hun større en vi tror.

Jeg beundrer Theresa Mays sko, men ville aldri vært i dem.

Theresa Mays stemme som knekker på slutten av talen der hun annonserte sin avgang, er det mest etterlengtede i britisk politikk på tre år. Sjelden har en statsminister stått så steilt mot stormen av kritikk, angrep og generell misnøye fra alle kanter. Så valgte hun å ta den begredelige jobben med å forsøke å rydde opp etter et kobbel av uansvarlige, selvhøytidelige menn som satte egne egoer foran partiets og landets interesser. David Cameron, som etter sigende plystret av lettelse på vei inn døra i nummer 10 etter å ha annonsert sin avgang, har om ikke annet hatt anstendighet til å også trekke seg ut av offentlig debatt. Om hun ikke kommer til å ruve i britisk politisk historie, så er hun en imponerende figur sammenlignet med sin forgjenger.

Få er forunt å høre hva som vil bli sagt om seg selv i sin begravelse. Unntaket er mennesker hvis ettermæle blir skrevet i det øyeblikket de fratrer en posisjon de har hatt. Det tok ikke lang tid før reaksjonene på Theresa Mays avgang kom. De er like splittet som hennes eget parti, men de fleste anerkjenner likevel at hun har rakrygget stått opp for det hun mente var nasjonens beste.

Det er en umulig oppgave å kombinere ønsket om utmeldelse og samtidig beholde dagens adgang til det indre markedet. Det verken britiske brexitere eller norske EU/EØS-motstandere forstår, er at denne adgangen forutsetter at alle har like konkurransevilkår. At alle følger de samme spillereglene, direktivene og reguleringene, er selve kjernen i det indre marked. Friksjonsfri adgang uten harmonisert regelverk og en tvistemekanisme, EU-domstolen, for å håndheve regelverket er ikke mulig. Det Theresa May forsøkte å gjøre, var å egentlig bygge en bro mellom fullt medlemsskap og en handelsavtale. Selv om EU sier at avtalen fortsatt ligger på bordet, uavhengig av Mays avgang, så er nok den broen brent med Mayxit. De har aldri vært nærmere en «hard brexit» enn nå.

Tilbake til May. Til Theresa. Hun ble aldri folkekjær. Kritikken mot henne gikk ikke bare på håndteringen av Brexit. Hun virket for hard, for lite elskelig, for lite menneskelig. Knekken i stemmen på slutten av talen var det nærmeste vi kom. Det til tross for at vi har sett en dansende statsminister May. Eller la oss si Theresa May med danselignende bevegelser. De samme bevegelsene tok hun over scenen på landsmøtet til det konservative partiet da hun ble introdusert til musikken av Abba. Dette spøkte hun med da hun litt senere talte til Nordisk Råd i Stortinget høsten 2018.

Selv hadde jeg gleden av å høre henne i Downing Street 10, på 100 års-markeringen av at første kvinne møtte i det britiske Parlamentet. Hun var varm, morsom og inspirerende da hun snakket til rundt hundre inviterte kvinnelige parlamentarikere.

Bare litt selvskryt her. Vi måtte legge fra oss mobil før mottakelsen, så fikk ikke bilde av May :-(

Det er lett å huske henne for hennes feil. Den største var antakeligvis å gå til nyvalg i 2017, et grep hun antakeligvis tok for å styrke sin posisjon gjennom det hun trodde var et nytt, overbevisende flertall for de konservative i ryggen, før hun skulle i forhandlinger i EU. I stedet ble hun svekket da hun mistet flertallet i Underhuset. Fra da var det egentlig bare oppoverbakke. Oppoverbakke i gjørme og motvind skapt av sine egne. Men der May ikke har vært god, har hennes kollegaer stort sett vært verre. David Cameron gjorde rett i å plystre av lettelse for å slippe å håndtere sin egen politiske fiasko, etter å ha risikert nasjonens interesser for å håndtere en intern partistrid gjennom å sørge for en folkeavstemning det overhodet ikke var noe folkekrav om. Legg på personligheter som Boris Johnson, en brilliant og intellektuell politisk klovn, og Jacob Rees-Mogg, kjent som «the Honourable Member for the 18th century», så har du en politisk suppe som lukter vondt og smaker verre.

Theresa May har stått rakrygget og stått lenge. De fleste kommer til et slik embete etter et valg der de får smake på seieren og gå i gang med å fremme og utvikle egen politikk og løsninger. Men for Theresa May har det så godt som ikke vært en god dag på statsministerens kontor siden hun tok over.  Noe selvforskyldt, det meste ikke. Men etterpåklokskapens analyser får noen andre ta seg av, og jeg er spent på hvordan vi kommer til å huske henne.

En ting er helt sikkert.Jeg beundrer Theresa Mays sko, men ville aldri vært i dem. Da hun knakk i stemmen i dagen, så brast det litt for meg også. Jeg tror Theresa May er større enn vi aner, omgitt av mange, mange små menn.

Du vet du er politiker når....

Når du har lyst til å ligge hjemme i sofaen i joggebukse, spise is rett fra boksen og se på Netflix, men er på Kampanjekonferanse med glowsticks.....da er du politiker.

Arbeidsmiljøloven er en vernelov som inneholder klare begrensninger på arbeidstid og turnus. Den alminnelige arbeidstid må for eksempel ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager. Heldigvis gjelder ikke denne for politikere. 

Det har i grunn vært en litt småhektisk uke, med mye møter, høring og debatt i salen. Den ble ikke mindre krevende dagen etter middagen til Norsk Industri, for å si det sånn... Vi feiret Europadagen torsdag 9. mai i Europabevegelsen, med boklansering og litt feiring av oss selv også, med 70 år i Norge. 

Mandager og fredager er ofte såkalt "møtefrie" dager i Stortinget. Det betyr egentlig at det ikke er plenumsmøte i stortingssalen. Det er ment å kunne brukes til å møte folk, organisasjoner og dra på bedriftsbesøk. Eksempelvis var jeg hos Fontenehuset på Tøyen på mandag, og fikk vite mer om deres fantastiske arbeid for å hjelpe folk med psykiske utfordringer til mestring, og på bedriftsbesøk hos Kværner på Stord for å snakke om arbeidstidsbestemmelser og innleie. Vi fikk også en strålende omvisning på oljeplattformen Njord, som etter tjue år i virksomhet har kommet "hjem" for å oppgraderes og skal ut igjen tjue år til for å skape verdier som finansierer velferden vår. Det er norsk ingeniørkunst og fagarbeid i praksis. Vakkert!

Man skal være ualminnelig dust som politiker hvis man unngår å ta bilde av seg selv i vernedrakt og hjelm. Men det skal sies at gutta, og det er oftest gutta, på plattform ikke ser så imponert ut når det kommer en delegasjon politikere i flekkfrie vernedresser og hjelmen på snei. Vi kunne like gjerne ha gått i dress og drakt.

Onkelen til kollega Margret fant via Facebook ut at vi var på Stord, hvor hennes besteforeldre og nevnte onkel bor. Så vi endte opp på fredagspils med onkels tidligere kollegaer fra Nav, før bestefar kjørte oss til flyplassen. Så slapp vi den taxituren på reiseregningen. Nok om det.

Vel tilbake i Oslo får vi en svipptur hjemom, før vi igjen setter snuten mot Gardermoen og Kampanjekonferanse. Hele 450 engasjerte kampanjemedarbeidere var samlet fra lørdag til søndag for å bli oppdaterte og få inspirasjon under banneret "We will rock you".

Men som et oppmerksomt medlem i Oslo Høyre påpekte - hvorfor bruker vi logobokstavene til rockebandet Kiss for å illustrere en låt fra Queen?

Fordi.

Var det beste svaret jeg fant. Det var et rørende øyeblikk på scenen da Cecilia Brækhus fortalte om følelsen da statsministeren kom opp i ringen for å gratulere henne med seieren da hun vant sin første kamp på norsk jord etter at forbudet mot proffboksing ble fjernet.

Resten av dagen besto av miniseminarer knyttet til valgkamp, hvor vi løper fra foredrag til foredrag, før kveldens store middag. Det er jo hyggelig. Det er jo det. Så i stedet for å ligge i joggebuksa hjemme i sofaen, spise is rett fra boksen og se noe ræl på Netflix, som strengt tatt er det jeg har lyst til, sitter jeg festkledd på Gardermoen med glowsticks på 80-tallsparty. Ja. Vi har temafester på Kampanjesamling. Eller for å si det med Høyres nye kampanjesjef, Thoralf Granerød, som møtte i flagrende glitterbukser og puddelrockfjær:

- Dette sto ikke i stillingsbeskrivelsen!

I mellomtiden har jeg sendt melding til Gubben om at jeg faktisk har fått dobbeltrom, så hvis han har lyst til at vi skal sees i løpet av helgen så kan han gjerne komme på 80-talls festmiddag.

Han avslår pent. 

Helt om natten, helt om dagen, sies det. Det var full sal fra klokka ni i dag morges. Og siden jeg er fylkesleder glir kampanjesamlingen sømløst over til sentralstyremøte, som varer til i morgen, mandag. Og mandag er atter en dag for flere møter, kampanjeskolering for Oslo Høyre i morgen kveld, høring om offentlig tjenestepensjon tirsdag morgen, med debatt om EØS-redegjørelsen på tirsdag i salen. Deadlines på flere saker som skal til komitebehandling.

Før det har jeg følgende sms-utveksling med Gubben, som ikke hadde fått med seg at det var sentralstyremøte og middag etter Kampanjekonferansen.

Sånn er det å være gift med en stortingspolitiker....

Ut på tur - Nord-Korea

Verdenssituasjonen i trygge hender.

Dette er blogginnlegg fra reise til Korea gjort i forbindelse med Stortingets parlamentarikerdelegasjon til EFTA, som følger opp EØS- og arbeid med frihandelsavtaler.  Dette er en begrenset delegasjon, med to deltakere fra Norge, Island, Lichtenstein og av en eller annen grunn flere fra Sveits. Meningen har vært å gi et lite innblikk i hva stortingsrepresentanter faktisk gjør på de reisene vi blir kritisert for, og hva som havner på reiseregningen og ikke. Den blir lagt ut senere i dag i en oppsummering. Her er blogginnlegg fra første døgnet - der vi kjører buss som er egnet til å skape politikerforakt, bor på luksushotell og drikker vin på ambassademiddag: Ut på tur - alltid sur.  Dag to på selve programmet - møter, møter og fireretters lunsj med vin: Ut på tur -alltid vin Dag tre med besøk til industribyen Ulsan: Ut på tur: Hvem konkurrerer vi med og hvilke muligheter har Norge her? Blogginnleggene har blitt kalt sure, frekke og arrogante mot velgerne. Eller min humor. Begynn med den første før du eventuelt leser resten her, og gjør opp din egen mening. En oppsummering og reiseregningen kommer litt senere. Turen er avsluttet.

Den siste dagen på reisen er vel den som vanskeligst tåler dagens lys, for vi har verken møter med flagg eller handelsrelaterte aktiviteter. Vi skal rett og slett på grensen til Nord-Korea. Eller det vil si, det finnes ingen offisiell grense mellom nord og sør. Dette er en militær demarkasjonslinje.  

Dessverre er det velkjente ”Joint Security Area”, der soldatene har stått i ”face off”-posisjon siden 1953, stengt fra sør-koreansk side. Dette er grensepunktet der all kontakt mellom de krigførende partene har funnet sted. Vi er der fredag 26. april, dagen før årsmarkeringen for det historiske møtet mellom Sør-Koreas president Moon Jae-In og Nord-Koreas diktator Kim Jong Un i fjor. Det er nesten som å ha flydd ut av Berlin 8. november 1989. Treffer nesten på historien, men ikke helt.

Så hva har dette med EFTA å gjøre?

Ingenting. Stortingsrepresentanter på tur uten mål og mening der altså. Burde vi ikke være turister for egen regning?

Definitivt. Tradisjonelt har parlamentarikerdelegasjonen til EFTA også hatt møter i Norge, der vi legger på mulige utvidelser. I fjor hadde vi møte i Stavanger, hvor vi blant annet diskuterte ”Smart cities”-strategier og fornybar energi. Tror det var mulig å delta på en tur til Preikestolen. Aner ikke om det ble noe av. Men poenget må vel være å få folk ut av landet så fort som mulig, så vi ikke lærer noe utover det som skjer på møterommet. Nuvel. Vi er nå her.

Nord-Korea er den mest destabiliserende faktoren i Asia, og utviklingen med kjernefysisk kapasitet og distanseraketter de siste årene har igjen satt dem på det geopolitiske kartet. Atomvåpen er fattigmanns makt. Et moderne forsvar med strategiske kapasiteter er dyrt. Fattige land har ikke ressurser til å kjempe en konvensjonell krig. Kommunistiske Nord-Korea er fattig. Samtidig har atomvåpen vært et ønske fra deres side helt siden de så resultatene fra USAs bombing av Hiroshima og Nagasaki. Det ble både den endelige slutten 2. verdenskrig og ikke minst den japanske okkupasjonen av Korea fra 1910. Anbefaler mini-dokumentar på to episoder om ”Den endelause krigen” som fortsatt ligger tilgjengelig på NRK.

Etter andre verdenskrig ble landet delt mellom USA og Sovjetunionen, henholdsvis sør og nord for den 38. breddegrad. Forsøk på gjenforening var ikke vellykket, og i 1948 ble de to koreanske statene proklamert. Den politiske og militære spenningen i området resulterte i Koreakrigen, da Nord-Korea invaderte Sør-Korea i juni 1950. Krigen endte med en våpenhvile i juli 1953 med grenser som lå svært nær grensen før krigen. Våpenhvilen gjelder fremdeles, og noen fredsavtale er ikke signert. Sør-Korea har heller ikke signert våpenhvilen. Derfor er en fredsavtale viktig. Målet i både sør og nord har alltid vært gjenforening. Politisk ser dette helt umulig ut, med det kommunistiske diktaturet i nord og det vestlig orienterte, mer markedsvennlige styret i sør. Dette er en ekstremt unyansert og kort oppdatering av forholdene. Jeg kan jo legge til at i tillegg til en sprø diktator i nord, så kan de tre seneste presidentene i sør oppsummeres med at en er i fengsel, en soner hjemme med fotlenke og den siste har begått selvmord. I et land der myndigheter og de største selskapene lever i en tett symbiose og som er så politisk polarisert, så kaster de hverandre i fengsel for korrupsjon i stedet for å finne løsninger som ville krevd at det politiske miljøet sto sammen om å løse opp båndene mellom de store selskapene og staten, og gå mot en reell markedsøkonomi.

Men her er vi nå da, på vei til en briefing og lunsj hos nøytrale nasjoners overvåkingskommisjon (NNSC). Aldri hørt om NNSC, sier du? 

Den glemte organisasjonen i det glemte området.

Ikke jeg heller. Men EFTA-landet Sveits har, sammen med Sverige, siden 1953 utgjort to av fire land som skulle utføre nøytrale inspeksjoner og undersøkelser. Sveits og Sverige ble valgt av de krigførende partene på Sør-Koreansk side, mens Polen og Tsjekkoslovakia ble valgt av Nord-Korea og Kina. Siden det har Tsjekkoslovakia opphørt å eksistere, så Nord-Korea anerkjenner ikke Tsjekkia eller Slovakia som nøytral part. Dessuten har begge landene, samt Polen, gått inn i NATO. Det er bare sveitserne og svenskene igjen. De inviterer oss på det de sier er den beste maten i Sør-Korea, og jeg tenker, åh, nei, enda en lunsj vi kan bli kritisert for. Men hvis vi er enige om at det antakeligvis er den beste lunsjen i Nord-Korea, men på Sør-Koreansk grunn, så stemmer det vel bedre. Dessuten ble jeg degradert til sekretær for delegasjonen. Det er sveitserne som står for denne delen av organiseringen, for å si det sånn. Jeg har på dette tidspunktet et høyst anstrengt forhold til sveitsisk diplomati. Mulig jeg kommer tilbake til det senere. 

Kjøtt, kokte gulerøtter og bakt potet. Vann. Ikke vin.

Jeg antar dette er et resultat av sveitsisk diplomati. Jeg har et litt anstrengt forhold til sveitsisk diplomati.

Etter lunsj får vi se den blå broen der Moon Jae-In og Nord-Koreas Kim Jong Un spaserte rundt i fjor. Den har lite annet ved seg enn at den er blå. Vi får gå opp til gjerdet og ta bilder, men da to av parlamentarikerne gikk noen mer forbi der gjerdet stoppet, så ble det litt mye. Avspenningen er på ingen måte ferdig. Senere kjører vi til Dora observatoriesenter, der vi kan se inn på det merkelige skuet som finner sted på den andre siden. Gjennom kikkerter kan vi se kulissebyen Kijong-dong, som ble bygget på femtitallet for å lure sør-koreanere til å hoppe av og komme over grensen i troen på et bedre liv. Mange av bygningene har påmalte vinduer og ingen etasjer inne. Det er så sprøtt at det er vanskelig å tro. Selvsagt har de en ”flagg-battle”. Da Sør-Korea satte opp et stort flagg på sin side, kom Nord-Korea tilbake med et enda større ett på sin side – som med sine 160 meter nå skal være verdens 4. største flaggstang, med et flagg som veier 270 kilo, er femten meter bredt og tretti meter vidt.

Propagandabyen Kijong-dong og flaggbattle.

Krig med flagg (utover Eddie Izzards hysteriske stand-up) er ikke ukjent. Under våpenhvileforhandlingene eskalerte størrelsen på flaggene fra hver side på møtene helt til de måtte ha et separat møte for å diskutere og bli enige om størrelsen på flaggene. Møter med flagg…

Bilde fra toppmøtet i fjor.

Slik det ser ut for meg.

For å forstå litt av hvor følsomt dette området er, så er øksedrapene fra 1976 ganske beskrivende. En liten arbeidsgruppe tok med seg øks for å fjerne ett stort tre som ødela for sikte i den demilitariserte sonen (ironisk nok er alle demilitariserte soner de mest militariserte sonene på kloden). Dette førte til at de ble angrepet av nord-koreanske soldater, som blant annet drepte to amerikanske soldater med øks og såret flere. Dette førte til Operasjon Paul Bunyan tre dager siden, som var en massiv markering av styrke fra amerikansk side, med to åttemanns team med ingeniører som skulle kutte ned treet. Disse var backet av to trettimanns tropper, som sikret flankene, samt aktiveringen av en detonasjon for å ta ned Freedom Bridge over elven, der de bygget flåter for eventuell evakuering. Disse hadde med seg en 64 mannsterk spesialkommando for beskyttelse. Over dem sirklet 27 helikoptre, og lenger bak var et par B52 som ble eskortert av jagerfly, med USS Midway som backup. Og hvis du føler at det ikke var respons nok, så ta det helt med ro – både amerikansk og sør-koreansk infanteri sto klare til å hjelpe troppene foran, samt at 12 000 soldater sto klare til å dra til Korea. Her er resultatet:

Stubben som krevde to amerikanske liv og satte i gang den største avskrekkingsoperasjonen
etter våpenhvileavtalen mellom de to landene...

Trenger EFTAs parlamentarikere å vite dette da? Kanskje ikke. Men det er jo mulig Sør-Korea ber Norge om hjelp til å løfte sanksjonene mot Nord-Korea for å normalisere forholdet. Særlig i all den tid Norge for tiden jobber for en plass i FNs sikkerhetsråd. Særlig i all den tid vi er interessert i en oppdatert handelsavtale. Særlig på et tidspunkt der det nå planlegges et besøk fra president Moon Jae-In til Norge i sommer. Eller som vi fikk høre i briefingen - militære avtaler er enkelt. Det består stort sett av å trappe ned og redusere konfliktnivået. Politiske avtaler er langt mer kompliserte. De består stort sett av å trappe opp aktivitet og samhandling, ofte i land og områder som er utsatt for sanksjoner.

Det er interessant å ha sett, men kostet 2 500 kroner ekstra for en overnatting, inkludert lunsj. Uten vin.

Når det gjelder sanksjoner, så er dette et av de skumleste bildene jeg vet om. En diktator som leder en velmenende demokratisk president i en sjarmoffensiv. Jeg synes det er nyttig at også norske parlamentarikere vet hva som skjer i de landene som er viktige handelspartnere og hvorfor. Men ja, jeg kunne strengt tatt ha lest meg til det hjemme. Men det gjorde jeg ikke.

Gal diktator leder velmenende demokratisk president. What could possibly go wrong...

Ut på tur - Ulsan vs Ulsteinvik

På bedriftsbesøk. Hyundai har laget eget banner til oss.

- Nei, men for pokker da. Ikke bare har bussen skinnseter, men det står jaggu ”VIP” på plassene i tillegg. Nå skal det koke på Internett om politikere som reiser rundt i sus og dus, tenker jeg på dag tre av EFTAs parlamentarikerreise til Korea.

(Dette publiseres etter at vi har kommet hjem.)

 

Vi møttes kl 7:20 ii resepsjonen for å ta 8-toget fra Seoul til Ulsan, hvor vi skal besøke Hyundai Motors og Hyundai Heavy Industries. Hurtigtoget tar bare to timer, og landskapet suser forbi mens vi henholdsvis sover, leser, småprater og blogger. Byen kunne egentlig bare blitt kalt Hyundai-byen. Vårt første møte er med byens ordfører, dedikert til å videreutvikle og fornye industrien byen bygger på. Korea, som i sin tid utkonkurrerte Norge på bygging av skip, er nå i ferd med å bli utkonkurrert av Kina innenfor samme område. De ser aktivt etter nye markeder og muligheter, hvor fornybar energi og offshore vindmøller kan være en mulighet. I tillegg har ordføreren ambisjoner om å bli en av de største havnene for olje og gass i Asia. Vi uttrykker våre respektive lands ønske om å kunne bidra til dette, og han nevner spesielt samarbeidet med Equinor. Vi nevner spesielt ønske om å oppgradere handelsavtalen for å få til økt samarbeid. Han virker som en ordfører som kan påvirke beslutningene i hovedstaden på vegne av byen sin.

Vi har møter med flagg. Mange møter med flagg.

Vi ankommer Hyundai-hotellet, hvor vi spiser lunsj. Ingen vin. Bare vann. Så går turen til Hyundai Motors, hvor vi får høre at i denne byen utdanner man seg ved Hyundai Universitet, blir du syk får du behandling på Hyundai sykehus, du ler og gråter i Hyundai teater, og spiser i bedriftsrestauranten. Som sagt. Hyundai-byen. Da jeg besøkte Samsung i 2015 kunne de sikkert sagt det samme om området der de lå. Koreansk økonomi er dominert av disse massive selskapene, såkalte chaebols. Dette er flere titalls store familie-kontrollerte konglomerater som har spilt en viktig rolle i utviklingen av den sørkoreanske økonomien siden 1960-tallet, og i et samspill med myndighetene som er en (u)salig blanding av kommandoøkonomi og markedsøkonomi, alt ettersom. Selskapene har blitt gitt privilegier, mot å aktivt følge regjeringens politikk. Dette har gitt eventyrlig økonomisk vekst, men med store utfordringer for inkludering av det sivile samfunn. Du er enten innenfor eller utenfor, vinner eller taper. Så lenge økonomien vokser er dette sjelden et problem, fordi flere vinner enn taper. Nå, når økonomien slakker av, blir motsetningsforholdene tydeligere. Mangelen på godt trepartssamarbeid for å forebygge konflikter kan bli et problem når økonomien må omstille seg. Den forestående eldrebølgen kan løses gjennom å inkludere flere kvinner i arbeidslivet, men foreløpig går de fleste kvinner ut av arbeidslivet når de får barn, og ikke minst er forventningene til barna så høye at det er en heltidsjobb å følge dem opp fra skole på dagtid til kveldsskole og hjemmeundervisning, frem til en høyere utdanning som leder til arbeidsledighet og de brutte forventningers forbannelse. Kjent som et av verdens mest innovative land, drevet av gamle industrier, så kan det være interessant å følge Korea. Ikke minst som økonomisk partner. Det er i norsk interesse at koreansk økonomi går bra. Derfor snakker vi også om at kvinner i arbeidslivet har bidratt mer til norsk økonomi enn oljen, og muligheter for omstilling til fornybart gjennom utveksling av kompetanse gjennom handel. En oppdatert handelsavtale vil sikre dette. Jeg tror også det er i Koreas interesse å utdype og utvide samarbeidet for å få til den omstillingen de faktisk vil trenge. 

Vi får se Hyundai Motors samlebånd, som er akkurat som vi har sett det på tv. Bilene settes sammen mens de glir bortover fra gruppe til gruppe av spesialiserte arbeidere. Jeg vil anta at de ulike delene nok produseres automatisert, men å sette sammen bilen er i høy grad manuelt. Under tretti prosent av prosessen er automatisert, og det hørtes ikke ut til at de hadde tenkt å endre på det med det første. Unntaket er å sette inn stolene, som er så tunge at det ville vært tidkrevende å gjøre det manuelt, så en robotarm løfter setene fra samlebåndet i taket og ned og inn i bilen på bakkenivå. Stilig. Vi blir presentert for en ny modell som enda ikke er på markedet, og den mannsdominerte delegasjonen smiler fra øre til øre. Det ferdigstilles en Hyundai-bil hvert tiende sekund. En av de ferdige bilene sto klar for testing hadde adresse Norge. Garantert ikke tilfeldig. Mest sannsynlig skal den shippes av EUKOR, eid av norske Wallenius Wilhelmsen og koreanske Hyundai Motor Company og Kia Motor Company. 

I en verden med økt proteksjonisme, også her hjemme, hvor flere snakker om selvforsyning og økt egenproduksjon, så er det interessant å se på de integrerte verdikjedene Norge er en del av. I Europa produseres hver tredje bil med norsk aluminium, og nå er det flere som jobber med bil enn med forsvarsprodukter på Raufoss. Norsk teknologi selges til oljeplattformer, skip og offshoreinstallasjoner i Korea, som igjen kjøpes av norske selskaper. Samhandlingen øker verdiskapingen og trygger arbeidsplasser. Det er disse verdikjedene som kuttes uten gode handelsavtaler og internasjonale regler for skatt, likebehandling av nasjonale og internasjonale selskaper og en aksept for internasjonale tvistedomstoler som sørger for at de ulike aktørene og landene følger de spillereglene de tross alt har blitt enige om. Særlig et lite land som Norge er helt avhengig av rettferdig likebehandling for å ha en sjanse i konkurransen i verdens største markeder mot verdens største selskaper. Vær virkelig god på det du er god på, samhandle om resten.

When we prosper, our nation wil prosper, and our nation´s prosperity will bring us prosperity.

Sitatet tilhører Chung Ju-Yung, senere med tilnavnet Asan, grunnlegger av Hyundai og en feiret forretningsmann i Korea. Nærmeste vi kommer i Norge er vel Sam Eyde og Norsk Hydro, men som så ofte blir sammenligningene feilaktige, bare for å gi et bilde av betydningen, heller enn innholdet. Men nå er jeg langt utenfor poenget med disse blogginnleggene, nemlig å vise hvor mye vi koster på tur, ikke hva vi faktisk lærer. Det vi lærer kunne vi jo strengt tatt lest på kontoret hjemme. Hvorfor trenger noen å reise i 2019 i det hele tatt? Når politiske ekstremister klarer å utveksle inspirasjon og ideer på Internett, burde vel politikere, forretningsfolk, ingeniører etc kunne gjøre det samme. Tross alt kan vi vel allerede nå slå fast at #flyskam blir årets nyord, og mennskelig samhandling litt mindre viktig i en stadig mer polarisert verden, der vi helt åpenbart har lite å tjene på å samhandle mer. Nok om det. Tilbake til ”Asan” Chung Ju-Yung 1915-2001.

Kjent for sin nøysomhet og hardt arbeid, startet Asan med to tomme hender (ikke helt riktig, hvis jeg forsto det riktig solgte han en av familiens kuer for 70 won og dro til Seoul som 16 åring). Her jobbet han blant annet som sykkelbud, hvor han fra å ikke kunne sykle snart fraktet mer enn de andre på sykkelen fordi han sto på og ikke ga seg. Hans første butikk var Keyong-Il Rice Store, og i 1946 startet han Hyundai Auto Repair Works, og resten er et lite stykke industrihistorie. Han insisterte på at eksport var den eneste måten for et land som Korea, som er fattig på naturressurser, til å ikke bare overleve, men å hevde seg i verdensmarkedet. Som sagt, så gjort – og Sør-Korea har gått fra å være et av verdens fattigste land på femtitallet til  å ha den 13. største økonomien i dag. Nord-Korea hadde faktisk bedre økonomisk vekst etter Korea-krigen, men sør tangerte dem på 60-tallet. 

Vi blir smurt med gaver, som denne minnemedaljongen, der vi også kan lese om Asans personlige reise og virke.

Alt dette vet jeg fordi vi selvsagt ikke bare fikk en omvisning på ”Asan” Chung Ju-Yung-museet i fabrikken, der vi også fikk se to par utgåtte sko som symbol på nøysomhet, men vi var så heldige å få en minnemedalje med oss hjem som gave, med litt av historien skrevet ned. Så vi blir smurt med gaver også på disse turene. Korrupte politikere på tur, altså. Skal komme tilbake til gaver i et betydelig kortere innlegg.

Vi ser på verdens største skipsverft.

Politikere som ser på ting har rådgivere som tar bilde av at politikere ser på ting.

Vi besøker også verdens største skipsverft, eid av Hyundai Heavy Industries. Bildet yter ikke området rettferdighet, men jeg kan forstå at en by med 1,1 millioner innbyggere fort kan konkurrere ut norske Ulsteinvik, med 6000 innbyggere, når det for eksempel kommer til tilgjengelig kompetanse og arbeidskraft. Ikke at det at dette går inn på norske politikere og norsk debatt. Da er vi vel tilbake til det at norske politikere bør bli hjemme og lese om Korea på kontoret. I 2008 hadde Ulsan et følge Wikipedia et bruttonasjonalprodukt på 63,817 USD og ville alene vært verdens tredje mest velstående økonomi, høyere enn Norge, Singapore, USA, Hongkong og Sveits. Lurt å ha besøkt ordføreren for å snakke om fremtidige muligheter, for å si det slik. Ulsteinvik har en videregående skole, en folkehøgskole og Høddvoll stadion, hjemmebanen til Idrottslaget Hødd. Bare for at dette ikke skal bli misforstått, dette bildet gjør ikke Ulsten mindre imponerende, snarere tvert i mot. Det sier alt om norske selskapers kompetanse og teknologiutvikling, når vi likevel har norsk industri og norske verft som faktisk klarer å hevde seg i verdensmarkedet. Det gjør de også på grunn av konkurranse, ikke på tross av den. Det er gjennom konkurranse vi utvikler bedre produkter og tjenester, ofte gjennom bedre prosesser og bruk av mindre ressurser, som senker prisen og øker konkurransekraften. Et høyt lønns- og prisnivå, mangel på arbeidskraft og høyere skatter og avgifter gjør at norske selskaper må være langt bedre enn våre internasjonale konkurrenter for å hevde oss. Vi har industriproduksjon i Norge som er langt høyere enn vårt innbyggertall skulle tilsi. Det hjelper ikke bare å heie på norske industri og Ulsteinvik, uten å forstå Ulsan og hvem vi både konkurrerer med og også selger til. Industrien i Ulsan gjør Norge bedre. Teknologien fra Norge skaper muligheter i Ulsan. 

Dagens middag. Er det rart man blir feit.

Litt over fem kjører vi fra industrikomplekset og tilbake til toget. Vi er på Seoul jernbanestasjon i plaskende regn rundt klokken 21. Vi tar taxi tilbake til hotellet. Vi gjør det. Unnskyld.

-->

Ut på tur - alltid vin

Nei, hva skal jeg si. Det var godt, ikke mitt valg, men hvis dere vil tro dette er essensen av hva vi driver med: så er svaret - ja. Det også. Vi spiser lunsj på steder med hvit duk og flere retter.

Vi har fått lunsj. Med vin. Hvit duk. Fire retter. Men ingen truede dyrearter. Tror jeg. Jeg har fortalt våre internasjonale kollegaer at norske medier nå er opptatt av at vi har det for bra når vi er på reise i embets medfør. En hever et øyebryn og sier at det er godt ikke norske medier ser hva vi spiser da. Menyen ser du over. På vei ut fant jeg at den kostet 70 000 won (522 kroner). Altså som vi blir påspandert. Rydd forsiden.

Vi er i 64 etasje i en av de høyeste skyskraperne i Seoul, hvor det hadde vært fantastisk utsikt om det ikke hadde vært for forurensing fra kullkraftverk og litt vind fra Kina. Men maten er god. Og dukene er hvite. Og ja. Det er vin i glassene. I hvert fall mitt. For selv om vi kan velge, så velger jeg det. Med oss på lunsjen har vi gleden av å møte lederen for den norsk-koreanske, eller koreansk-norske, venneforeningen i parlamentet og hans kollegaer. Og ikke minst, lederen for handels- og næringskomiteen, som vi også skal møte formelt etter lunsj.

Men vi startet hos EU-delegasjonen til Korea klokken ni. Litt sent på dagen, jeg vet, men sånn er det. Handelsavtalen mellom EFTA og Korea var en av de første avtalene Korea inngikk. Som handelsblokk, med Norge, Sveits, Island og Lichtenstein, forhandler EFTA handelsavtaler med andre land eller andre handelsblokker. Vår største avtale er EØS-avtalen, der Sveits står utenfor. Selv om EFTA er uavhengig av EU, faktisk opprettet for å være et alternativ, så følger vi EUs forhandlinger om handelsavtaler tett og vi reiser ofte i kjølvannet av EU for å bygge på de mulighetene de har forhandlet om. Men her var vi først. På godt og vondt. Mens vår avtale med Korea er fra samme år Facebook ble lansert, så er EUs avtale fra 2011. De årene mellom var ganske betydningsfulle for å inkludere ny teknologi og tjenester. Vår avtale trenger en oppdatering(samtidig som EØS-motstanderne i Norge mener vi helt seriøst skal gå tilbake til den gamle handelsavtalen med EU fra 1972, så mener vi at en avtale fra 2006 ikke er god nok).

Vår særstilling gjennom EØS-samarbeidet gjør at det er naturlig å ha møter med EUs forhandlere og delegasjoner hvor de mer enn gjerne bidrar med informasjon og analyser av mulighetsrommet vi har. Møtet er ikke veldig oppløftende i all den tid de fyller ut bildet av hvilke handelsutfordringer Korea står ovenfor og hva det kan bety for deres prioriteringer. Svaret på spørsmålet fra oss om hvordan vi kan øke muligheten for gjennomslag gir seg nesten selv: fullt medlemskap i EU. Jeg har jo lyst å brette ut EU-flagget fra veska og hylle meg inn i det. Men har ikke et EU-flagg i veska, og det ville jo sett litt rart ut. Jo større marked og flere muligheter vi kan tilby, jo større interesse for å bruke tid på å oppgradere og modernisere en eksisterende handelsavtale. Korea er ikke spesielt interessert i norske interesser, for å si det sånn.

Me loves. EU.

Vi ler, selvsagt, og rister på hodet. Selvsagt er det et godt poeng å være større, men i et politisk miljø der folk oppriktig mener at Norge alene kan få til bedre avtaler både med EU og med andre land, så fungerer ikke slike innlysende sannheter.

Dernest går turen til utenriksdepartementet, hvor delegasjonen land for land fremmer sin interesse for å få fornyet handelsavtalen. Det er her jeg blir litt usikker på om vi har en god strategi for møtene våre. Når du skal overbevise noen om å endre sine prioriteringer, så mener jeg at det lønner seg mest å snakke om hvilke fordeler dette har for dem, ikke hvilke fordeler dette har for deg. Helt objektivt synes jeg min norske kollega gjør en langt bedre jobb for å balansere ut hvorfor det både er i norsk og koreansk interesse å modernisere avtalen. Han har en veldig god inngang. I løpet av syttitallet tapte verftene i hjembyen Fredrikstad kontrakter i konkurranse med Korea. Arbeidsplassene har kommet tilbake i form av at Norge har spesialisert seg på teknologi og kompetanse Korea kjøper når de bygger båtene hos seg. Samarbeidet gjør oss konkurransedyktige mot Kina og USA. Handelsbalansen mellom Korea og Norge er jevn over tid. Etter at EFTA og Korea underskrev handelsavtalen i 2006 har handelen økt med ti prosent hvert år. Det skaper og trygger arbeidsplasser både her og der.

Vi har flagg på bordet. Det betyr at vi er viktige. #møtermedflagg

Etter lunsj drar vi til parlamentet. Der har vi møte med både representanter i næringskomiteen, og med Speaker of the House (stortingspresidenten), hvor vi nok en gang fremmer vår interesse for en oppdatert avtale som gir flere muligheter for samhandling med Korea. Det løsner litt på slutten av begge møtene, når de koreanske sier de vil følge opp muligheten for at dette skal skje. Det er parlamentet som godkjenner avtalen. Å ha velvilje der er hjelpsomt for Norge, for å si det forsiktig. Jeg velger å tro at vi faktisk gjør noe fornuftig her.

Jeg er imponert over hvor godt forberedte og kunnskapsrike deres representanter er om forholdet mellom våre respektive land. Det er ikke alltid det er slik, for å si det sånn. Det vår delegasjon mangler av sjarm oppveies av våre motparters høflighet. Det er godt det ikke er parlamentarikere som forhandler på vegne av våre land. Man kommer ikke langt ved et forhandlingsbord med å bare stille krav og snakke om seg selv. Jobben vår er å få dem til forhandlingsbordet. Etter det tar dyktige byråkrater over med retningslinjer og fullmakter fra politisk ledelse i regjeringsapparatene over. Heldigvis. Norge er velsignet med ekstremt dyktige forhandlere som er drillet på norske interesser, og som kjenner mulighetsrommet der disse skal balanseres ut sammen med de andre EFTA-landenes interesser og ikke minst mot landet vi forhandler med.

Helt til slutt møter vi viseministeren for handelsforhandlinger, som viser seg å ha jobbet med den opprinnelige avtalen mellom EFTA og Korea i 2006. Han heller kaldt vann i blodet på hele delegasjonen når han bekrefter og understreker mye av det vi hørte hos EU-delegasjonen, nemlig at de har så mange pågående prosesser at oppgraderinger av eksisterende avtaler er vanskelig å prioritere. Det er nesten ikke vits å påpeke at de akkurat har gjort det med USA og EU, for igjen – 14 millioner innbyggere (EFTA) mot USAs 330 millioner og EUs 500 millioner. Jeg ser prioriteringen. Men på mange punkter ville EUs oppdaterte avtale ha hjulpet norsk næringsliv. Men vi er jo ikke med i EU.

Likevel virker det som om møtet har en effekt. Og da tenker jeg ikke på at vi alle får en poster og en CD med Kpop i gave. Jeg skal komme tilbake til gaver. Gaver er gøy. 

Viseministeren sier han er imponert over at EFTA-parlamentarikere faktisk reiser til Korea for å forsøke å åpne døren for nye forhandlinger, og vår klare vilje til å styrke og fordype samarbeidet. Om Korea innen to år fra nå faktisk setter seg ved bordet, så vil jeg tilskrive deler av det både til våre dyktige folk i departementene som jobber med dette, men også faktisk at Stortinget kan gjøre en forskjell når vi er på reise. Kanskje en tur på business class og hotellrom til 2500 kroner natta blir sett på med litt blidere øyne da. Det er vel først og fremst norsk næringsliv som betaler for oppholdet, gjennom å skape verdier vi kan skatte av. Da skulle det jo bare mangle at vi ikke gjør vårt for å ivareta norske interesser i utlandet.

Møtet avsluttes, og i stedet for å bli kjørt i politikerforaktbussen velger vi å gå tilbake til hotellet for å se dagslys og få frisk luft. Vel, i hvert fall det første. Ikke det at det vil merkes på din skatteregning, for bussen må betales for uansett. Vi går forbi byens rådhus, symbolsk nok formet som en bølge i ferd med å sluke det som nå er et bibliotek – men som var japanernes hovedkvarter under okkupasjonen. 

Kanskje ikke det beste utsnittet. Move on...

Den politiske relasjonen mellom Korea og Japan er…. krevende. Jeg er fortsatt flau over at et medlem av finanskomiteen på en tidligere reise stilte spørsmål til den japanske statsministerens stabsjef om hvordan Japan kunne ha så gode relasjoner til USA, til tross for hva USA gjorde mot Japan under 2. verdenskrig. Stabsjefen var ganske kontant da han returnerte spørsmålet med om vi var klare over hva Japan faktisk gjorde under krigen. Blant annet begikk de grusomme voldshandlinger og tvangsprostituerte kvinner i de landene de okkuperte. Eller som jeg sa i heisen ned fra møtet ”minner om at de var alliert med Hitler”. Fikk da beskjed om at det var så typisk meg å være så direkte. Heh. Ja. Det var ikke JEG som ikke kunne japansk krigshistorie i møtet, for å si det slik. Nok om det. Det er vel kostnaden på hotellrommet, ikke vår kompetanse i møtet med andre som er det sentrale her. Uansett. Den såreste saken fra krigen er at Korea vil ha en offisiell unnskyldning fra Japan for at de tok koreanske (og kinesiske, filippinske m. fl.) kvinner som sexslaver. Så langt har ikke Japan etterkommet dette. I Seoul er det satt opp en minnestatue av en såkalt ”comfort woman” foran den japanske ambassaden. Den japanske ambassaden har bedt flere ganger om at statuen skal fjernes. Så langt har ikke koreanske myndigheter etterkommet dette.

Tilbake på hotellet rekker vi en kjapp dusj før middag, der det er mingling og presentasjoner med representanter for bedrifter og næringslivsorganisasjoner. Dagens program ble avsluttet tolv timer etter at det startet. Noen av oss smøg oss ut i Seouls bakgater og tok et par øl, og var tilbake på hotellet rundt klokken 23. Ikke noe som havner på reiseregning, må bare huske at jeg skylder islandske delegasjonsleder to øl.

Gubben ville tilrådet meg til å ikke publisere dette, fordi jeg har "VamPus-øyne". En eufemi for fylletryne. Men det er to øl og jetlag. Og ett glass vin til lunsj. Og vin til middag. Meh.

Jeg ble sittende – igjen mot bedre vitende – til klokken 01 for å sjekke mail og blogge. Dag tre (som jeg egentlig skriver fra nå) skal vi på bedriftsbesøk i Ulsan. Toget går klokken 8:00, så vi møtes i resepsjonen 7:20. Mer om det i morgen… (dvs i dag, fordi i skrivende stund har jeg vært i Ulsan og skal sove fem timer før vi drar til grensen til Nord-Korea. Det bør noen tipse Aftenposten/VG om, for det har da vitterligen ingenting med en oppgradert handelsavtale med EFTA/Korea å gjøre. Når vi først er her, bør vi vel dra hjem så fort som mulig for å spare penger, ikke å forsøke å forstå relasjonene mellom Nord og Sør, for når Norge søker plass i FNs sikkerhetsråd er det ikke noe vits at flere enn utenrikskomiteen i Stortinget har et forhold til det. Når vi først er her. Det koster i hvert fall deg 2500,- kr for en natt til. Altså 2500 kroner delt på 5,5 millioner nordmenn. Jeg er trøtt og går og legger meg, så du får regne ut hvilken kostnad jeg utgjør selv.

Ut på tur, alltid sur...

Hotellet har Spa, men dette er vel det nærmeste jeg kommer...

Etter at Aftenpoften fikk pris for fremragende metodebruk i journalistiske graveprosjekter etter avsløringer om stortingsrepresentanters reiseregninger, så er det ikke så rart at mange lurer på hva vi egentlig driver med på reise. Vel vitende om at jeg er nestemann på lista over dyre stortingsrepresentanter og med forventning om å se mine reisregninger på trykk, inkludert den der jeg begrunnet en taxitur med ”jeg ville hjem”, så tenkte jeg å blogge fra turen jeg er på nå. Mot bedre vitende og råd fra andre.

Hva skjer egentlig når vi er ute og reiser. Vel, denne gangen begynte jeg på reisen mens dere andre fortsatt hadde ferie, og avslutter på lørdag da vi lander rundt klokka 17. Jeg er medlem av Stortingets EFTA-komite, som følger opp norske interesser i forbindelse med både EU og EØS-avtalen, men også våre andre handelsavtaler via EFTA, som vi har sammen med Sveits, Island og Lichtenstein. Nå tar jeg det litt på husken, så da blir jeg vel hengt ut på faktisk.no (noen må jo holde liv i de også), men jeg tror delegasjonen reiser rundt tre ganger i året, hovedsakelig Brussel og/eller Strasbourg. Vi la en av turene til London for å ha møter med britiske parlamentarikere om ulike scenarioer som følge av Brexit. En gang i året kan det være en lengre tur der kun leder og nestleder i delegasjonen deltar. Jeg er nestleder. I går turen til Sør-Korea. Der er jeg nå, ferdig med dag to. Dette er reisedagbok fra dag null til en, samt litt bakgrunn. La oss begynne med bakgrunn.

EFTA signerte en handelsavtale med Korea i 2006, hvor vår samhandling i etterkant har økt med 10 %, en ganske betydelig vekst som resulterer i verdiskaping og arbeidsplasser hjemme og her (skriver fra et hotellrom i Seoul som ikke tåler den nye Aftenposten-testen, mer om det senere). Sør-Korea er en overraskende viktig handelspartner for Norge, med en samhandel på 28 milliarder kroner. Det er rundt 70 norske bedrifter her, hovedsakelig innen maritim og petroleum. Vi eksporterer fisk for 2,7 milliarder kroner, med hva det har å si for norske arbeidsplasser langs hele kysten. Og mulighetene er mange. Fornybar energi, akvakultur, sjømat, smarte byer, maritim teknologi og tjenester er noen av dem. De spiser mest sjømat i verden, og mens norske verft tapte i konkurransen om skipsbygging til Korea for noen tiår siden, har Norge tatt igjen på dette gjennom å nå levere teknologi, deler og tjenester til koreanske verft. Sør-Korea topper listen over land der norske utenlandsrederier har lagt inn ordrer. Det bor i underkant av tusen nordmenn her, mange i forbindelse med jobb i de norske selskapene som er representert.

Problemet med den gamle handelsavtalen er at den nettopp er det. Gammel. Den ble undertegnet i 2006, samme året som Facebook ble  lansert. Mye har skjedd siden den gang, for å si det slik. Avtalen trenger en oppgradering. Men så langt har koreanerne, forståelig nok, prioritert å signere nye avtaler i nye markeder og oppgradere avtalen med USA. Morsomt nok, når de som tror det bare er å forlate EØS-avtalen og få en såkalt bedre avtale for Norge alene, så kan ikke en gang EFTA bare knipse med fingrene for å få en eksisterende avtale oppgradert. Ikke stort nok marked, ikke interessant nok. Vi må med andre ord gjøre det interessant for Korea å bruke ressurser på en avtale for et marked på 14 millioner mennesker fremfor å prioritere en ny handelsavtale med Argentina, som har 43,8 millioner innbyggere. Den interessen har vært laber, for å si det sånn. Derfor er vi her. For å snakke med regjeringsmedlemmer, parlamentarikere og lokalt næringsliv og overbevise dem om at det er en god ide å investere i gamle relasjoner. For det er det.

Da må vi jo må komme oss hit på et vis. Og ha et sted å sove. Og det kan jo gjøres på turistklasse og et rimelig hotell utenfor byen. Men vi har fløyet Business Class, og bor på Four Seasons. Det siste er ganske nice, for å si det slik. Walk in-garderobe, dobbeltseng og både plass til en sofa og et skrivebord. Og separat toalett. Som friker meg ut. Jeg vet ikke hva som er verst, at lokket åpner seg automatisk når jeg nærmer meg eller at toalettsetet er oppvarmet. Jeg heller mot det siste. Det skyller ned automatisk. Heldigvis. For jeg er redd jeg får en ufrivillig vask, klipp og føn hvis jeg trykker på noen av knappene i panelet. I-landsproblemer.

En biltur som ikke dukker opp på en reiseregning nær deg...

Så mens du nøt den siste dagen i ferien din på mandag, brukte jeg fridagen til å sette meg på et fly. Jeg sto opp rundt åtte, Gubben kjørte meg til Gardermoen klokken 11 (nei, dukker ikke opp på en reiseregning, vi gjør det for å maksimere tiden vi ser hverandre), flyet gikk til Helsinki klokken 13 – og videre derfra til Seoul klokken 17:30 lokal tid. Flytiden derfra var rundt åtte timer. Det er omtrent avgang, en flymiddag (nam), filmen ”The Favourite” (store forhåpninger, skuffende leveranse), to timer med å forsøke å sove på et tidspunkt (sånn rundt ni om kvelden) som var helt unaturlig å få sovnet på, en dokumentar om det finske skolesystemet (helt grei), en frokost (flymat, yay) og en dokumentar om drinken ”Dry Martini” (flyturens underholdningsvinner) og en gjennomgang av landbakgrunn, handelsavtalen, internasjonale relasjoner og politiske forhold i Korea.

Flymat. Nam.

Vi landet rundt 01:30 norsk tid. På grunn av en svært effektiv flyplass rakk vi ett tog tidligere enn vi trodde inn til byen. Jaggu flaks. For da fikk vi tre kvarter på hotellrommet, hvor jeg fikk sett gjennom spalten jeg hadde deadline på til Dagsavisen, dusjet og skiftet før vi dro til den sveitsiske ambassaden for å begynne dagens møter klokka 12 lokal tid, klokka 05:00 i Norge. Vi begynner med landbriefing fra den norske og sveitsiske ambassadøren (vår norske ambassadør Frode Solberg er helt fantastisk), har lunsj til klokken syv norsk tid, fortsetter med fire foredrag om status og innhold i Koreas handelsavtaler, og etter en sårt tiltrengt kaffepause rundt klokken ni norsk tid, sånn 25 timer etter at jeg sto opp for å komme hit, så skal jeg innrømme at jeg var litt ukonsentrert da ett av de sveitsiske selskapene som skulle presentere utfordringer med dagens handelsavtale for dem i Korea. Jeg tror jeg sov med øynene åpne (et triks jeg lærte i spansktimene på videregående) og gikk glipp av en slide, for overgangen fra en slide til den neste ga ingen mening, for å si det slik. Også to norske selskaper fortalte om sine utfordringer, før vi ble busset tilbake til hotellet.

Bussen var så fin, med skinnseter og greier, at jeg ble frarådet å ta bilder og legge ut på facebook. Det skaper politikerforakt, ser du. Så da publiserte jeg det der. Og her.

Buss. Med fine skinnseter. Egnet til å skape politikerforakt.

Nå er klokka 17:30, eller 11:30 norsk tid, og klokka 17:44 ligger jeg med dyna over meg for å få 20 minutter søvn før jeg må skifte og møte i resepsjonen for å dra på middag med delegasjonen hos den norske ambassadøren.

Klokken 17:51 banker det på døra. Housekeeping. Som spør om jeg trenger håndklær. Det gjør jeg ikke. Jeg trenger søvn. Så hun gir meg to kaker pakket i en tøypose og sier hadet. Jeg legger meg igjen, sover ett kvarter, står opp og tar på et ambassadevennlig antrekk, pudrer nesen og går ned i resepsjonen.

Her skylder jeg faktisk å gjøre oppmerksom på at stortingsrepresentanter verken er omfattet av arbeidsmiljøloven eller får lønn og overtid. Vi får en årlig godtgjørelse, uansett om vi sover på jobb eller ikke. Jeg føler ikke at jeg sover på jobb. Middagen er over rundt 21:00, klokken 14 norsk tid, og det er 30 timer siden jeg sto opp for å dra hit. 

Middag hos ambassadøren i ambassadevennlig antrekk. Ja, det er alkohol i det glasset.

Full disclosure: jeg drakk champagne på flyet. Tre glass. Helt sant. Vi fikk også vin hos ambassadøren. Tenk det. Om ikke det var nok, så var det jo første kvelden i Korea og kvelden var jo enda ung, så inspirert av dokumentaren jeg så på flyet tok jeg en Dry Martini i baren i underetasjen på hotellet. Og en øl. Og en Negroni. Og så husker jeg ærlig talt ikke mer før jeg sto og spiste to småkaker fra en tøypose på hotellrommet, der jeg var i seng rundt klokken 24. Altså lokal tid.

Dry Martini. Som ikke havner på en reiseregning. Jeg liker min laget på Hendricks, veldig tørr, med oliven.

Full disclosure: De har Spa på hotellet. Og en skjønnhetsavdeling. De har strengt tatt et treningsrom også, men det visstnok et sentralt poeng i at norske stortingsrepresentanter bor på hoteller med Spa og skjønnhetsavdelinger. Jeg kunne trengt en runde i det siste, for å si det sånn. De som synes det er sløseri at vi bor steder med avdelinger og rom vi ikke bruker, så har jeg heller ikke vært i treningsrommet. Vi dro klokken 8:40 med bussen med skinnsetene til EU-delegasjonen for dagens første møte. Nå er klokka 00:45 lokal tid, og vi skal dra fra hotellet klokken 7:20.

Og hvis du er den journalisten i Aftenposten som ringte for en stund siden og spurte hva jeg selv hadde gjort for å sørge for billigere hotell på reise, så trenger du ikke ta deg bryderiet med å ringe meg om dette. Jeg har ikke løftet en finger. Ja, jeg stilte spørsmål ved om det virkelig var nødvendig at norske stortingsrepresentanter bodde fire uker på skattebetalernes regning i New York for å forstå FN, når det holdt med to uker for andre lands representanter. Så jeg har bodd på Four Seasons sentralt i Seoul med resten av EFTA-delegasjonen uten å insistere på å bo alene på et billigere hotell utenfor byen. I dokumentene våre står det at prisen per rom er 245 euro per natt.

Overskrift: ”Kritiserte storingsreiser, bor selv i sus og dus i utlandet”.

Vær så god.

Mer kommer…. sove nå.

-->