Hotellet har Spa, men dette er vel det nærmeste jeg kommer... |
Etter at Aftenpoften fikk pris for fremragende
metodebruk i journalistiske graveprosjekter etter avsløringer om
stortingsrepresentanters reiseregninger, så er det ikke så rart at mange lurer
på hva vi egentlig driver med på reise. Vel vitende om at jeg er nestemann på
lista over dyre stortingsrepresentanter og med forventning om å se mine
reisregninger på trykk, inkludert den der jeg begrunnet en taxitur med ”jeg
ville hjem”, så tenkte jeg å blogge fra turen jeg er på nå. Mot bedre vitende og råd fra andre.
Hva skjer egentlig når vi er ute og reiser. Vel, denne
gangen begynte jeg på reisen mens dere andre fortsatt hadde ferie, og avslutter på lørdag da vi lander rundt klokka 17. Jeg er
medlem av Stortingets EFTA-komite, som følger opp norske interesser i
forbindelse med både EU og EØS-avtalen, men også våre andre handelsavtaler via
EFTA, som vi har sammen med Sveits, Island og Lichtenstein. Nå tar jeg det litt
på husken, så da blir jeg vel hengt ut på faktisk.no (noen må jo holde liv i de
også), men jeg tror delegasjonen reiser rundt tre ganger i året, hovedsakelig Brussel
og/eller Strasbourg. Vi la en av turene til London for å ha møter med britiske parlamentarikere om ulike scenarioer som følge av Brexit. En gang i året kan det være en lengre tur der kun leder og
nestleder i delegasjonen deltar. Jeg er nestleder. I går turen til Sør-Korea. Der er jeg nå, ferdig med dag to. Dette er reisedagbok fra dag null til en, samt litt bakgrunn. La oss begynne med bakgrunn.
EFTA signerte en handelsavtale
med Korea i 2006, hvor vår samhandling i etterkant har økt med 10 %, en ganske
betydelig vekst som resulterer i verdiskaping og arbeidsplasser hjemme og her
(skriver fra et hotellrom i Seoul som ikke tåler den nye Aftenposten-testen,
mer om det senere). Sør-Korea er en overraskende viktig handelspartner for
Norge, med en samhandel på 28 milliarder kroner. Det er rundt 70 norske
bedrifter her, hovedsakelig innen maritim og petroleum. Vi eksporterer fisk for
2,7 milliarder kroner, med hva det har å si for norske arbeidsplasser langs hele
kysten. Og mulighetene er mange. Fornybar energi, akvakultur, sjømat, smarte
byer, maritim teknologi og tjenester er noen av dem. De spiser mest sjømat i
verden, og mens norske verft tapte i konkurransen om skipsbygging til Korea for
noen tiår siden, har Norge tatt igjen på dette gjennom å nå levere teknologi,
deler og tjenester til koreanske verft. Sør-Korea topper listen over land der
norske utenlandsrederier har lagt inn ordrer. Det bor i underkant av tusen
nordmenn her, mange i forbindelse med jobb i de norske selskapene som er
representert.
Problemet med den gamle handelsavtalen er at den nettopp er
det. Gammel. Den ble undertegnet i 2006, samme året som Facebook ble
lansert. Mye har skjedd siden den gang, for å si det slik. Avtalen trenger en
oppgradering. Men så langt har koreanerne, forståelig nok, prioritert å signere
nye avtaler i nye markeder og oppgradere avtalen med USA. Morsomt nok, når de
som tror det bare er å forlate EØS-avtalen og få en såkalt bedre avtale for
Norge alene, så kan ikke en gang EFTA bare knipse med fingrene for å få en
eksisterende avtale oppgradert. Ikke stort nok marked, ikke interessant nok. Vi
må med andre ord gjøre det interessant for Korea å bruke ressurser på en avtale for et marked
på 14 millioner mennesker fremfor å prioritere en ny handelsavtale med
Argentina, som har 43,8 millioner innbyggere. Den interessen har vært laber, for å
si det sånn. Derfor er vi her. For å snakke med regjeringsmedlemmer,
parlamentarikere og lokalt næringsliv og overbevise dem om at det er en god ide
å investere i gamle relasjoner. For det er det.
Da må vi jo må komme oss hit på et vis. Og
ha et sted å sove. Og det kan jo gjøres på turistklasse og et rimelig hotell
utenfor byen. Men vi har fløyet Business Class, og bor på Four Seasons. Det
siste er ganske nice, for å si det slik. Walk in-garderobe, dobbeltseng og både
plass til en sofa og et skrivebord. Og separat toalett. Som friker meg ut. Jeg
vet ikke hva som er verst, at lokket åpner seg automatisk når jeg nærmer meg
eller at toalettsetet er oppvarmet. Jeg heller mot det siste. Det skyller ned
automatisk. Heldigvis. For jeg er redd jeg får en ufrivillig vask, klipp og føn
hvis jeg trykker på noen av knappene i panelet. I-landsproblemer.
En biltur som ikke dukker opp på en reiseregning nær deg... |
Så mens du nøt den siste dagen i ferien din på mandag, brukte
jeg fridagen til å sette meg på et fly. Jeg sto opp rundt åtte, Gubben kjørte
meg til Gardermoen klokken 11 (nei, dukker ikke opp på en reiseregning, vi gjør
det for å maksimere tiden vi ser hverandre), flyet gikk til Helsinki klokken 13
– og videre derfra til Seoul klokken 17:30 lokal tid. Flytiden derfra var rundt
åtte timer. Det er omtrent avgang, en flymiddag (nam), filmen ”The Favourite”
(store forhåpninger, skuffende leveranse), to timer med å forsøke å sove på et
tidspunkt (sånn rundt ni om kvelden) som var helt unaturlig å få sovnet på, en
dokumentar om det finske skolesystemet (helt grei), en frokost (flymat, yay) og
en dokumentar om drinken ”Dry Martini” (flyturens underholdningsvinner) og en
gjennomgang av landbakgrunn, handelsavtalen, internasjonale relasjoner og
politiske forhold i Korea.
Vi landet rundt 01:30 norsk tid. På grunn av en
svært effektiv flyplass rakk vi ett tog tidligere enn vi trodde inn til byen.
Jaggu flaks. For da fikk vi tre kvarter på hotellrommet, hvor jeg fikk sett gjennom
spalten jeg hadde deadline på til Dagsavisen, dusjet og skiftet før vi dro til
den sveitsiske ambassaden for å begynne dagens møter klokka 12 lokal tid,
klokka 05:00 i Norge. Vi begynner med landbriefing fra den norske og sveitsiske
ambassadøren (vår norske ambassadør Frode Solberg er helt fantastisk), har
lunsj til klokken syv norsk tid, fortsetter med fire foredrag om status og
innhold i Koreas handelsavtaler, og etter en sårt tiltrengt kaffepause rundt
klokken ni norsk tid, sånn 25 timer etter at jeg sto opp for å komme hit, så
skal jeg innrømme at jeg var litt ukonsentrert da ett av de sveitsiske
selskapene som skulle presentere utfordringer med dagens handelsavtale for dem
i Korea. Jeg tror jeg sov med øynene åpne (et triks jeg lærte i spansktimene på
videregående) og gikk glipp av en slide, for overgangen fra en slide til den
neste ga ingen mening, for å si det slik. Også to norske selskaper fortalte om
sine utfordringer, før vi ble busset tilbake til hotellet.
Flymat. Nam. |
Bussen var så fin, med skinnseter og greier, at jeg ble
frarådet å ta bilder og legge ut på facebook. Det skaper politikerforakt, ser
du. Så da publiserte jeg det der. Og her.
Buss. Med fine skinnseter. Egnet til å skape politikerforakt. |
Nå er klokka 17:30, eller 11:30 norsk tid, og klokka 17:44
ligger jeg med dyna over meg for å få 20 minutter søvn før jeg må skifte og
møte i resepsjonen for å dra på middag med delegasjonen hos den norske
ambassadøren.
Klokken 17:51 banker det på døra. Housekeeping. Som spør om
jeg trenger håndklær. Det gjør jeg ikke. Jeg trenger søvn. Så hun gir meg to
kaker pakket i en tøypose og sier hadet. Jeg legger meg igjen, sover ett kvarter, står opp og tar på et
ambassadevennlig antrekk, pudrer nesen og går ned i resepsjonen.
Her skylder jeg faktisk å gjøre oppmerksom på at
stortingsrepresentanter verken er omfattet av arbeidsmiljøloven eller får lønn
og overtid. Vi får en årlig godtgjørelse, uansett om vi sover på jobb eller
ikke. Jeg føler ikke at jeg sover på jobb. Middagen er over rundt 21:00,
klokken 14 norsk tid, og det er 30 timer siden jeg sto opp for å dra hit.
Middag hos ambassadøren i ambassadevennlig antrekk. Ja, det er alkohol i det glasset. |
Full disclosure: jeg drakk champagne på flyet. Tre glass.
Helt sant. Vi fikk også vin hos ambassadøren. Tenk det. Om ikke det var nok, så
var det jo første kvelden i Korea og kvelden var jo enda ung, så inspirert av
dokumentaren jeg så på flyet tok jeg en Dry Martini i baren i underetasjen på
hotellet. Og en øl. Og en Negroni. Og så husker jeg ærlig talt ikke mer før jeg
sto og spiste to småkaker fra en tøypose på hotellrommet, der jeg var i seng
rundt klokken 24. Altså lokal tid.
Dry Martini. Som ikke havner på en reiseregning. Jeg liker min laget på Hendricks, veldig tørr, med oliven. |
Full disclosure: De har Spa på hotellet. Og en
skjønnhetsavdeling. De har strengt tatt et treningsrom også, men det visstnok
et sentralt poeng i at norske stortingsrepresentanter bor på hoteller med Spa
og skjønnhetsavdelinger. Jeg kunne trengt en runde i det siste, for å si det
sånn. De som synes det er sløseri at vi bor steder med avdelinger og rom vi
ikke bruker, så har jeg heller ikke vært i treningsrommet. Vi dro klokken
8:40 med bussen med skinnsetene til EU-delegasjonen for dagens første møte. Nå
er klokka 00:45 lokal tid, og vi skal dra fra hotellet klokken 7:20.
Og hvis du er den journalisten i Aftenposten som ringte for en stund siden og
spurte hva jeg selv hadde gjort for å sørge for billigere hotell på reise, så trenger du ikke ta deg bryderiet med å ringe meg om dette. Jeg har ikke løftet en finger. Ja, jeg stilte spørsmål ved om det
virkelig var nødvendig at norske stortingsrepresentanter bodde fire uker på skattebetalernes
regning i New York for å forstå FN, når det holdt med to uker for andre lands
representanter. Så jeg har bodd på Four Seasons sentralt i Seoul med resten av EFTA-delegasjonen uten å insistere på å bo alene på et billigere hotell utenfor byen. I dokumentene våre står det at prisen per rom er 245 euro per natt.
Overskrift: ”Kritiserte storingsreiser, bor selv i sus og
dus i utlandet”.
Vær så god.
Mer kommer…. sove nå.
-->
1 kommentar:
Utrolig bra innlegg! Jeg reiser en del selv og kjenner meg igjen😁 Men jeg har heldigvis ingen journalister på nakken, så jeg reiser gjerne til Østen på en Fredag eller Lørdag så jeg får litt tid å omstille døgnrytmen før jobbuka starter. Når jeg har fått snudd døgn6så reiser jeg hjem og må starte på nytt..
Legg inn en kommentar