Ut på tur - alltid vin

Nei, hva skal jeg si. Det var godt, ikke mitt valg, men hvis dere vil tro dette er essensen av hva vi driver med: så er svaret - ja. Det også. Vi spiser lunsj på steder med hvit duk og flere retter.

Vi har fått lunsj. Med vin. Hvit duk. Fire retter. Men ingen truede dyrearter. Tror jeg. Jeg har fortalt våre internasjonale kollegaer at norske medier nå er opptatt av at vi har det for bra når vi er på reise i embets medfør. En hever et øyebryn og sier at det er godt ikke norske medier ser hva vi spiser da. Menyen ser du over. På vei ut fant jeg at den kostet 70 000 won (522 kroner). Altså som vi blir påspandert. Rydd forsiden.

Vi er i 64 etasje i en av de høyeste skyskraperne i Seoul, hvor det hadde vært fantastisk utsikt om det ikke hadde vært for forurensing fra kullkraftverk og litt vind fra Kina. Men maten er god. Og dukene er hvite. Og ja. Det er vin i glassene. I hvert fall mitt. For selv om vi kan velge, så velger jeg det. Med oss på lunsjen har vi gleden av å møte lederen for den norsk-koreanske, eller koreansk-norske, venneforeningen i parlamentet og hans kollegaer. Og ikke minst, lederen for handels- og næringskomiteen, som vi også skal møte formelt etter lunsj.

Men vi startet hos EU-delegasjonen til Korea klokken ni. Litt sent på dagen, jeg vet, men sånn er det. Handelsavtalen mellom EFTA og Korea var en av de første avtalene Korea inngikk. Som handelsblokk, med Norge, Sveits, Island og Lichtenstein, forhandler EFTA handelsavtaler med andre land eller andre handelsblokker. Vår største avtale er EØS-avtalen, der Sveits står utenfor. Selv om EFTA er uavhengig av EU, faktisk opprettet for å være et alternativ, så følger vi EUs forhandlinger om handelsavtaler tett og vi reiser ofte i kjølvannet av EU for å bygge på de mulighetene de har forhandlet om. Men her var vi først. På godt og vondt. Mens vår avtale med Korea er fra samme år Facebook ble lansert, så er EUs avtale fra 2011. De årene mellom var ganske betydningsfulle for å inkludere ny teknologi og tjenester. Vår avtale trenger en oppdatering(samtidig som EØS-motstanderne i Norge mener vi helt seriøst skal gå tilbake til den gamle handelsavtalen med EU fra 1972, så mener vi at en avtale fra 2006 ikke er god nok).

Vår særstilling gjennom EØS-samarbeidet gjør at det er naturlig å ha møter med EUs forhandlere og delegasjoner hvor de mer enn gjerne bidrar med informasjon og analyser av mulighetsrommet vi har. Møtet er ikke veldig oppløftende i all den tid de fyller ut bildet av hvilke handelsutfordringer Korea står ovenfor og hva det kan bety for deres prioriteringer. Svaret på spørsmålet fra oss om hvordan vi kan øke muligheten for gjennomslag gir seg nesten selv: fullt medlemskap i EU. Jeg har jo lyst å brette ut EU-flagget fra veska og hylle meg inn i det. Men har ikke et EU-flagg i veska, og det ville jo sett litt rart ut. Jo større marked og flere muligheter vi kan tilby, jo større interesse for å bruke tid på å oppgradere og modernisere en eksisterende handelsavtale. Korea er ikke spesielt interessert i norske interesser, for å si det sånn.

Me loves. EU.

Vi ler, selvsagt, og rister på hodet. Selvsagt er det et godt poeng å være større, men i et politisk miljø der folk oppriktig mener at Norge alene kan få til bedre avtaler både med EU og med andre land, så fungerer ikke slike innlysende sannheter.

Dernest går turen til utenriksdepartementet, hvor delegasjonen land for land fremmer sin interesse for å få fornyet handelsavtalen. Det er her jeg blir litt usikker på om vi har en god strategi for møtene våre. Når du skal overbevise noen om å endre sine prioriteringer, så mener jeg at det lønner seg mest å snakke om hvilke fordeler dette har for dem, ikke hvilke fordeler dette har for deg. Helt objektivt synes jeg min norske kollega gjør en langt bedre jobb for å balansere ut hvorfor det både er i norsk og koreansk interesse å modernisere avtalen. Han har en veldig god inngang. I løpet av syttitallet tapte verftene i hjembyen Fredrikstad kontrakter i konkurranse med Korea. Arbeidsplassene har kommet tilbake i form av at Norge har spesialisert seg på teknologi og kompetanse Korea kjøper når de bygger båtene hos seg. Samarbeidet gjør oss konkurransedyktige mot Kina og USA. Handelsbalansen mellom Korea og Norge er jevn over tid. Etter at EFTA og Korea underskrev handelsavtalen i 2006 har handelen økt med ti prosent hvert år. Det skaper og trygger arbeidsplasser både her og der.

Vi har flagg på bordet. Det betyr at vi er viktige. #møtermedflagg

Etter lunsj drar vi til parlamentet. Der har vi møte med både representanter i næringskomiteen, og med Speaker of the House (stortingspresidenten), hvor vi nok en gang fremmer vår interesse for en oppdatert avtale som gir flere muligheter for samhandling med Korea. Det løsner litt på slutten av begge møtene, når de koreanske sier de vil følge opp muligheten for at dette skal skje. Det er parlamentet som godkjenner avtalen. Å ha velvilje der er hjelpsomt for Norge, for å si det forsiktig. Jeg velger å tro at vi faktisk gjør noe fornuftig her.

Jeg er imponert over hvor godt forberedte og kunnskapsrike deres representanter er om forholdet mellom våre respektive land. Det er ikke alltid det er slik, for å si det sånn. Det vår delegasjon mangler av sjarm oppveies av våre motparters høflighet. Det er godt det ikke er parlamentarikere som forhandler på vegne av våre land. Man kommer ikke langt ved et forhandlingsbord med å bare stille krav og snakke om seg selv. Jobben vår er å få dem til forhandlingsbordet. Etter det tar dyktige byråkrater over med retningslinjer og fullmakter fra politisk ledelse i regjeringsapparatene over. Heldigvis. Norge er velsignet med ekstremt dyktige forhandlere som er drillet på norske interesser, og som kjenner mulighetsrommet der disse skal balanseres ut sammen med de andre EFTA-landenes interesser og ikke minst mot landet vi forhandler med.

Helt til slutt møter vi viseministeren for handelsforhandlinger, som viser seg å ha jobbet med den opprinnelige avtalen mellom EFTA og Korea i 2006. Han heller kaldt vann i blodet på hele delegasjonen når han bekrefter og understreker mye av det vi hørte hos EU-delegasjonen, nemlig at de har så mange pågående prosesser at oppgraderinger av eksisterende avtaler er vanskelig å prioritere. Det er nesten ikke vits å påpeke at de akkurat har gjort det med USA og EU, for igjen – 14 millioner innbyggere (EFTA) mot USAs 330 millioner og EUs 500 millioner. Jeg ser prioriteringen. Men på mange punkter ville EUs oppdaterte avtale ha hjulpet norsk næringsliv. Men vi er jo ikke med i EU.

Likevel virker det som om møtet har en effekt. Og da tenker jeg ikke på at vi alle får en poster og en CD med Kpop i gave. Jeg skal komme tilbake til gaver. Gaver er gøy. 

Viseministeren sier han er imponert over at EFTA-parlamentarikere faktisk reiser til Korea for å forsøke å åpne døren for nye forhandlinger, og vår klare vilje til å styrke og fordype samarbeidet. Om Korea innen to år fra nå faktisk setter seg ved bordet, så vil jeg tilskrive deler av det både til våre dyktige folk i departementene som jobber med dette, men også faktisk at Stortinget kan gjøre en forskjell når vi er på reise. Kanskje en tur på business class og hotellrom til 2500 kroner natta blir sett på med litt blidere øyne da. Det er vel først og fremst norsk næringsliv som betaler for oppholdet, gjennom å skape verdier vi kan skatte av. Da skulle det jo bare mangle at vi ikke gjør vårt for å ivareta norske interesser i utlandet.

Møtet avsluttes, og i stedet for å bli kjørt i politikerforaktbussen velger vi å gå tilbake til hotellet for å se dagslys og få frisk luft. Vel, i hvert fall det første. Ikke det at det vil merkes på din skatteregning, for bussen må betales for uansett. Vi går forbi byens rådhus, symbolsk nok formet som en bølge i ferd med å sluke det som nå er et bibliotek – men som var japanernes hovedkvarter under okkupasjonen. 

Kanskje ikke det beste utsnittet. Move on...

Den politiske relasjonen mellom Korea og Japan er…. krevende. Jeg er fortsatt flau over at et medlem av finanskomiteen på en tidligere reise stilte spørsmål til den japanske statsministerens stabsjef om hvordan Japan kunne ha så gode relasjoner til USA, til tross for hva USA gjorde mot Japan under 2. verdenskrig. Stabsjefen var ganske kontant da han returnerte spørsmålet med om vi var klare over hva Japan faktisk gjorde under krigen. Blant annet begikk de grusomme voldshandlinger og tvangsprostituerte kvinner i de landene de okkuperte. Eller som jeg sa i heisen ned fra møtet ”minner om at de var alliert med Hitler”. Fikk da beskjed om at det var så typisk meg å være så direkte. Heh. Ja. Det var ikke JEG som ikke kunne japansk krigshistorie i møtet, for å si det slik. Nok om det. Det er vel kostnaden på hotellrommet, ikke vår kompetanse i møtet med andre som er det sentrale her. Uansett. Den såreste saken fra krigen er at Korea vil ha en offisiell unnskyldning fra Japan for at de tok koreanske (og kinesiske, filippinske m. fl.) kvinner som sexslaver. Så langt har ikke Japan etterkommet dette. I Seoul er det satt opp en minnestatue av en såkalt ”comfort woman” foran den japanske ambassaden. Den japanske ambassaden har bedt flere ganger om at statuen skal fjernes. Så langt har ikke koreanske myndigheter etterkommet dette.

Tilbake på hotellet rekker vi en kjapp dusj før middag, der det er mingling og presentasjoner med representanter for bedrifter og næringslivsorganisasjoner. Dagens program ble avsluttet tolv timer etter at det startet. Noen av oss smøg oss ut i Seouls bakgater og tok et par øl, og var tilbake på hotellet rundt klokken 23. Ikke noe som havner på reiseregning, må bare huske at jeg skylder islandske delegasjonsleder to øl.

Gubben ville tilrådet meg til å ikke publisere dette, fordi jeg har "VamPus-øyne". En eufemi for fylletryne. Men det er to øl og jetlag. Og ett glass vin til lunsj. Og vin til middag. Meh.

Jeg ble sittende – igjen mot bedre vitende – til klokken 01 for å sjekke mail og blogge. Dag tre (som jeg egentlig skriver fra nå) skal vi på bedriftsbesøk i Ulsan. Toget går klokken 8:00, så vi møtes i resepsjonen 7:20. Mer om det i morgen… (dvs i dag, fordi i skrivende stund har jeg vært i Ulsan og skal sove fem timer før vi drar til grensen til Nord-Korea. Det bør noen tipse Aftenposten/VG om, for det har da vitterligen ingenting med en oppgradert handelsavtale med EFTA/Korea å gjøre. Når vi først er her, bør vi vel dra hjem så fort som mulig for å spare penger, ikke å forsøke å forstå relasjonene mellom Nord og Sør, for når Norge søker plass i FNs sikkerhetsråd er det ikke noe vits at flere enn utenrikskomiteen i Stortinget har et forhold til det. Når vi først er her. Det koster i hvert fall deg 2500,- kr for en natt til. Altså 2500 kroner delt på 5,5 millioner nordmenn. Jeg er trøtt og går og legger meg, så du får regne ut hvilken kostnad jeg utgjør selv.