Det er jo selvsagt vanskelig å toppe Grand Prix, men vi følte vel at vi fikk valuta for pengene dagen etter. Søndag feiret nemlig det serbiske kommunistpartiet Titos fødselsdag. Selvsagt var vi der. Sammen med Titos barnebarn.I en bakgård ved en commie- hangout i Beograd var det satt opp øltelt og en stands hvor man kunne få kjøpt nasjonalistiske t-skjorter. Teip skaffet seg en med hvor det sto at Kosovo er Serbia, og vurderte det kommunistiske manifest på cyrillisk, men slo det fra seg. Det var vanskelig å holde seg alvorlig da alle reiste seg for å synge nasjonalsangen til en stat som ikke lenger fantes. Det jugoslaviske flagget ble heist i en seremoni som kun kan karakteriseres som ... trist. Hvilket, sammen med gjennomsnittsalderen på deltakerne, i grunn var ganske oppløftende.
Selvsagt var det taler, og her ser du tre eksemplarer av arten kommunist - han til venstre holder en byste av Tito til hjertet, han til høyre er ikledd partisanuniformen og holder Jugoslavias flagg.
Men det virkelig rørende var da ungkommunistene (de tre som var der) avleverte en slags stafettpinne til Titos sønnesønn. En.. hva skal man si... ganske redusert versjon av den tomåneder lange ungdomsstafetten før Titos bursdag i gamle dager.Vår serbiske venninne, Dronninga av Beograd, kommentert bitende at dette er "sick, sick people" og at de ikke var representative for dagens befolkning i det hele tatt. Takk og pris for det. Vi slukte en øl, knipset bilder som bare fa'n og gikk til et sted med et mer velkledd publikum...
Sjekk gjerne flere bilder på VamPus' Flickr.
