Liv Signe Navarsete ber om å bli trodd når hun sier at det var en ren
forglemmelse å ikke føre inn det famøse armbåndet i Stortingets register over økonomiske forbindelser der "gave eller økonomisk ytelse/fordel verd mer enn 2000 kroner mottatt fra myndighet, organisasjon eller enkeltperson i annet land skal føres inn i registeret".
Jeg tror henne.
I motsetning til de rødgrønnes konsekvente mistenkeliggjøring av mange av de som skaper verdier i Norge, så er jeg villig til å tro at Navarsete taler sant. Det er faktisk mulig å gjøre en feil, forglemme seg eller misforstå - også som politiker.
Det er mer bekymringsfylt å lese i DN i dag at
Senterpartiet har fått støtte fra de kommunale kraftselskapene Eidsiva Energi og Troms Kraft på henholdsvis 500.000 kroner og 200.000 kroner i valgåret 2009. Det er Senterpartiets Terje Riis-Johansen avgjør konsesjonssøknadene fra de samme energiselskapene.
På nettsidene til Eidsiva Energi finner jeg ikke noen poster det er naturlig å føre partistøtte for et
kommunalt kraftselskap på, men de gir årlig ut sponsorater som de gir følgende følgende forklaring på:
Begrepet "sponsor" er på mange måter litt misvisende fordi det altfor lett assosieres med gaver uten forpliktelser. Vi snakker heller om samarbeidspartnere, siden det ligger en gjensidig forpliktelse til grunn for de avtalene vi inngår.
Hvilken "gjensidig forpliktelse" ligger til grunn for tildeling av de 500 000 som Eidsiva ga til Senterpartiet ifjor?Troms Kraft, der tidligere
Sp-leder Odd Roger Enoksen er styreleder, ga bare 200 000. Mon tro hvilke poster denne ble gaven ble ført opp på, i og med at Troms Krafts kriterier for sponsing er at prosjektet skal være politisk og religiøs uavhengig, ha en geografisk tilhørighet innenfor deres eierkommuner og være et arrangement, en aktivitet eller en organisasjon som går inn under kategoriene kultur, idrett, lag eller forening. Dersom det er snakk om en samarbeidsavtale
krever Troms Kraft tilgang til kommunikasjonsflater og kontaktpunkter, samt engasjement og involvering. Nå betviles det ikke at Odd Roger Enoksen allerede har gode kommunikasjonsflater og kontaktpunkter med sitt eget parti. Hvor mange tellerskritt kjøper man seg egentlig for 200.000?
Jeg er for at det ikke bare er LO som har lov til å gi penger til sitt politiske parti, der de får betydelig innflytelse, styreplasser og skattelette for medlemskontigent som gjenytelser. Jeg mener partier skal ha lov til å motta støtte fra både privatpersoner, organisasjoner og bedrifter. Støtte uten annen motytelse enn å oppfylle et allerede vedtatt partiprogram.
Landets politiske kommentatorer har gått av skaftet i moralsk forargelse over et armbånd til 26.000 kroner. Jeg tror rett og slett ikke Liv Signe er så billig. Senterpartiet går sjeldent ut av forhandlinger uten å ha foret sine særinteresser godt. Kanskje det er andre deler av Senterpartiets virksomhet som bør gåes nøyere etter i sømmene.
Oppdatert: Senterpartiet gir tilbake pengene
