Det gamle internettslagordet har fått fornyet aktualitet og innhold etter at Wikileak publiserte 92000 sider med hemmeligstemplet informasjon som berører krigen i Afghanistan. Til tross for at Sveriges utenriksminister, Carl Bild, har kalt lekkasjen ”påfallende uinteressant”, er det liten tvil om at avsløringene fra Wikileaks utgjør et skifte i hvem som rapporterer på store gravesaker og hvordan.
La meg først gjøre en ting klart. Denne bloggeren støtter innsatsen i Afghanistan og ikke minst våre soldater der. La det ikke være noen tvil om det. Dersom det er en moralsk plikt for verdenssamfunnet å ta imot asylsøkere og flyktninger, så er det en moralsk rett – men ikke plikt – å gripe inn i situasjonen som gjør at mennesker må flykte. Men denne bloggposten handler ikke om det (innlegg for eller mot krigen vil derfor bli slettet).
Wikileaks et nettsted som publiserer lekkede dokumenter fra myndigheter, bedrifter og andre organisasjoner, og samtidig holder kildene anonyme. Nettstedet blir finansiert av private donorer og tar ikke i mot penger fra statlige myndigheter eller store selskaper. De har 5 ansatte og over 1000 medarbeidere. Både ansatte og donorer er anonyme. Wikileaks har blant annet publisert samtlige meldinger sendt til og fra personsøkere i USA 11. september 2001 og senere en video av sivile og en Reuters-journalist som blir drept i et amerikansk angrep i Irak.
Foreløpig kan det se ut som at informasjonen fra de hemmeligstemplede rapportene kan minne om hva man fikk ut av personsøkermeldingene: de bekrefter for det meste det man allerede vet, men det er første gang man har fått tilgang på rådata fra militærrapporter som utfyller det bildet man allerede har.
Det er interessant at Wikileaks får det omfattende materialet først. De er et internettbasert statsløs nyhetsorganisasjon som verken er beskyttet av noe lovverk om pressens rett til å publisere både saker og beskytte kilder, men er heller ikke regulert av noen lover utover behovet for å opprettholde egen troverdighet. I stedet for å publisere råmaterialet rett ut, valgte Wikileaks å gi det eksklusivt til tre internasjonalt anerkjente medier – Der Spiegel, The Guardian og The New York Times - som alle tre leverer eksemplariske presentasjoner av saken. De har hatt tid til å koordinere tidspunktet for publisering, samt planlegge hvordan det omfattende dataene kan presenteres for leseren som en helhetlig nyhetsopplevelse der analyse, kommentarer, intervjuer og grafer er tett linket sammen med video, bilde og muligheten for å diskutere betydningen av avsløringene (en stakkars blogger kan jo gråte av lykke av mindre… nok om det).
De tradisjonelle mediene har lenge sett på ny teknologi og nye medier som en trussel mot deres virksomhet. Wikileaks-saken understreker snarere behovet for redigerte medier som presenterer nyheter som navet i et informasjonsunivers som lenker sammen bakgrunn, analyse, meninger og lesernes erfaringer. Det er ikke gitt at det vil være dagens nyhetsorganisasjoner som vil være best på dette, men enn så lenge har de overtaket når det gjelder kompetansen på det redigerte produktet. Informasjon blir mer verdifullt jo mer den foredles, fylles ut og settes i kontekst. Dette kan internettbrukerne hjelpe til med, men internetts logikk går først og fremst ut på at informasjon vil være fri. Det har Wikileaks bevist.
Det sies at det første som dør i krig er sannheten. Dersom Wikileaks publisering skal ha noen verdi utover sensasjonen av at så mange hemmeligholdte dokumenter blir offentliggjort på en gang, må fakta sjekkes, innhold verifiseres og påstander kontrolleres. Hendelsesrapporter er ofte påstander om rapporterte hendelser som ikke er verifisert. Det kan være greit å huske før man baserer en eventuell ny politikk i Afghanistan på bakgrunn av denne offentliggjørelsen. Dersom det er riktig som Carl Bildt antyder, nemlig at det meste er kjent fra før og i realiteten ikke påvirker nåværende forhold, så gir uansett de lekkede dokumentene oss et unikt bilde av krigens harde realiteter.
Oppdatert: Obama - Ikke noe nytt i krigslekkasjene
Har det forekommet krigsforbrytelser så er forbryteren den som har utført handlingen, ikke den som varsler om det. Informasjon om dette er et gode, fordi det i tillegg til å få gjerningsmennene straffet, så kan bidra til endret strategi og taktikk som igjen kan føre til et bedre tillitsforhold mellom afghanere og styrkene som er i landet.
Det tjener ingen at informasjon om overtramp blir hemmeligholdt og feiet under teppet. Informasjon vil være fri!
xLDno>no GoogleC
Oppdatert
