Drapstruet og misforstått?

Hvordan jeg klarte å bli drapstruet og misforstått på samme tid? Lett. Jeg ble intervjuet av NRK Dagsrevyen.

I et innslag i NRK Dagsrevyen i går deltok deres aller ydmykeste VamPus for å kommentere hvorvidt vi trengte Jens Stoltenbergs digitale nabokjerringer for å rydde opp i dumme meninger på Internettet. For å avklare en ting - jeg er for at man skal ta til motmæle dersom man er uenig med noen, jeg er for å gå i rette med folk som sprer "hatefulle ytringer", jeg gjør det ofte og gjerne - men ser da lite til de som syntes Arbeiderpartiets nye dekret hørtes så fint og flott ut.

Det var flere interessante vinklinger i går, og i Dagsnytt 18 møtte jeg blant annet Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås og ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf til debatt om dette. Et av mine hovedpoenger er at den generelle norske samfunnsdebatten paradoksalt nok er svært polarisert i forhold til hvor små de politiske forskjellene egentlig er i Norge. Nettdebatten reflekterer i hovedsak den generelle samfunnsdebatten, derfor mener jeg at mediene – som tilretteleggere – har et spesielt ansvar når de velger ut vinklinger, gjester og spørsmål som blir stilt. Kvalitet og innhold i nettdebatten blir en vulgarisert versjon av den generelle politiske debatten, fordi deltakerne ikke alltid er like velartikulerte eller flinke til å formulere seg. Men når debatten i tradisjonelle medier er så polarisert, kan man vel ikke forvente mer i kommentarfelt eller andre steder på Internett.

Så langt så godt. Dagsrevyen derimot mente saken måtte forenkles fordi deres 900 000 seere knapt nok visste hva en blogg er. Derfor ble kritikken mot media fjernet. Kristin Halvorsen - som var intervjuet før meg - ble klippet inn med et "det er jeg helt uenig i" til en av mine kommentarer, og da jeg støttet Norsk Elevorganisasjon i at de yngre, såkalt digitalt innfødte, som regel oppførte seg bedre enn mer nyankomne - middelaldrende+ fikk jeg reaksjoner av, vel, middelaldrende digitale nabokjerringer på Twitter.

Se innslaget her (gå til "Digitale nabokoner")

Til det siste - det er en grunn til at bransjen snakker om digitalt innfødte (digital natives) når man omtaler de som er vokst opp med den teknologien vi har i dag og tar den som en selvfølge. Men vi kan fortsatt lese om mobbing og sjikane via sosiale medier fra ungdom. Mobbing oppsto ikke med Internett, men som så mye annet har fått en forlenget arm inn der også. Ungdom er derimot i ferd med å bli langt mer bevisste på hva og med hvem de deler. Når man snakker om at rosabloggere "deler alt" så er ikke det riktig. Det er en redigert versjon som kommer ut og bildene er bevisst valgt til bloggen. I tillegg er trenden av unge opptrer under fullt navn. Facebook-generasjonen er vant til det.

Så ikke med de middelaldrende+ som har kommet sent, men godt. For det første har det vært noe forskning, langt fra nok, på området - som viser at det var 40+ som blamerer seg på Internett. "Eternal september" er uttrykket som brukes om den kontinuerlige tilstrømningen av nye brukere som gjør det vanskelig å opprettholde nivået på debatten ettersom det tar tid før folk lærer seg nettikette og hva som er god takt og tone i debatter (spesielt om det skorter på dannelsen i utgangspunktet). Betyr det at det bare er folk over 40 som ikke kan oppføre seg på nettet? Åpenbart ikke, selv om flere på Twitter ønsket å tolke meg dithen i går og ble sure. I god raus digital nabokjerring-ånd, vil jeg tro.

Men siden jeg også har litt erfaring fra nettdebatt som borger-og debattredaktør i en nettavis, så kan jeg jo bekrefte at den virkelig sjokkerende sjikanen og truslene var det de godt over førti som sto for. De var særlig rettet mot meg dersom brukerne fikk påtale og da gjerne i e-post eller på telefon. Siden alle våre brukere måtte registreres med et verifisert mobilnummer sjekket jeg hver eneste jævel. Jeg vil vite om de som truet var nærmeste nabo, men skattelistesøk viste at de stort sett var godt over middelaldrende menn bosatt utenfor de store byene og med lav inntekt og formue. Jeg tenkte derfor stort sett at de ikke hadde råd til å komme til Oslo for å fullføre truslene. Og ja - jeg tenkte også at de var idioter i mitt stille sinn, og mener at det er lov å uttrykke det.

At NRK derimot ønsket å fremstille det som at jeg hadde fått en drapstrussel i kommentarfeltet("">døøøø! døøøøø sier jeg!!") - får stå for deres regning. Jeg pekte på den som et eksempel på hva som kan dukke opp av useriøse innlegg (takk til VG som lenket til bloggen i går, alltid hyggelig at leserne deres kommer innom), men at jeg overhodet ikke tok den alvorlig. At det finnes folk der ute hvis slike kommentarer er det eneste de har å tilby i nettdebatten betyr at der er lov å legge lista høyere. Det blir ikke en inkluderende debatt av at alt er lov, for det ekskluderer dem som forsøker å bidra konstruktivt.

Men det er jo mulig å da takke NRK som på en svært elegant måte viste at det er mulig å få en fornuftig, mer nyansert meningsutveksling om temaet (som i Dagsnytt 18) og å fordumme, med vilje misforstå og feiltolke - som i Dagsrevyen. Det som er mest bekymringsfylt er at mot Dagsnytt 18s rundt 200 000 lyttere/seere har Dagsrevyen altså opp mot en million. Så da jeg snakket om at mediene har et særskilt ansvar for presentasjon av saker og tilrettelegging av debatt, og at den påfølgende (nett)debatten vil reflektere fremstillingen, så fikk jeg jo i hvert fall det bevist.

Man får ikke mer gøy for lisenspengene sine enn man gjør det selv...

Sex, løgn og videotape

Pressen misforstår sitt samfunnsoppdrag dersom makteliten får sitte trygt i tv-studio og moralisere over mennesker som de senere betaler for å holde kjeft om at de utfører seksuelle tjenester for dem.

Det finnes få saker som er så potente som sammenblandingen sex og politikk. Da TV2 fikk muligheten til å få en stortingsrepresentant som kom ut fra et bordell på tape ble det julaften og 17. mai på en gang for norske mediers snakkende hoder. Undertegnede deltok torsdag i Debatten på Rikskringkastingen, mest sannsynlig for å fylle den uskrevne kvinnekvoten NRK har.

Kyrre Nakkim (NRK), Arne Strand (tidl statssekretær for Gro Harlem Brundtland, nå redaktør og kommentator i Dagsavisen), Helge Simonnes (Vårt Land), Magne Lerø (Ukeavisen Ledelse, eid av Vårt Land), Martine Aurdal (stilte til valg for Oslo byaksjon i 2003), Elisabeth Skarsbø Moen (bakgrunn fra AUF), filosof Einar Øverenget og undertegnede (i FpU frem til fra 1989-1994, i Høyre siden 2005).

Jeg tar med litt politisk bakgrunn, siden det alltid ser ut til å være min tidligere politiske bakgrunn som er relevant, og aldri de som har vekslet mellom Arbeiderpartiet og sentrale stillinger i media, eksempelvis Arne Strand (som ser ut til å ha fått en verdig arvtaker i Hans Kristian Amundsen).

Det var selvsagt FrPs stortingsrepresentant Bård Hoksruds besøk på et bordell i Riga som skjøv ut den høye gjeldsveksten blant norske husstander og nordmenns økonomi som kveldens tema. En stortingspolitiker som bryter norsk lov er egentlig ikke noe nytt. Det er visstnok heller ikke noe nytt at norske politikere kjøper sex. Det som er nytt er at TV2 ble tipset om Hoksruds mulige lovbrudd (av hvem og hvorfor?) og brukte skjult kamera for å avsløre bordellbesøket.

Debatten dreide seg dermed om hvordan en representant for den lovgivende forsamling kunne ha noe troverdighet når han selv brøt loven om sexkjøp, uavhengig av om han var for loven eller ei, samt om TV2s metodebruk var forsvarlig.

Jeg visste jeg var tatt inn for å kommentere påstanden om at pressen "alltid er ute etter FrP", hvilket jeg også gjorde. Men jeg forsøkte også å komme inn på den delen av debatten jeg synes var mer interessant, nemlig en oppfølging av filosof Einar Øverenget refleksjon rundt hvorvidt det var galt av Hoksrud å besøke et bordell i Riga fordi det brøt med norsk lov, eller fordi det var moralsk forkastelig i seg selv. Men når man er der som friskt pust fra bloggsfæren så er det klart at de eldre herrer i pressen har rangen.


Pressens kommentatorer kunne da stolt klappe seg selv på ryggen og vise til norsk presse i alle år hadde beskyttet politikernes privatliv og at de visste langt mer enn det de skrev. I Ukeslutt på lørdag kunne vi høre en tidligere prostituert fortelle om hvordan hun hadde solgt sex til politikere i alle farger, deriblant en profilert KrF-politiker i sentralt verv. TV2 har også en sak på dette.

Da jeg selv startet "Kvinner for porno" (en litt friskere versjon av britiske "Kvinner for ytringsfrihet") på midten av nittitallet fikk jeg anledning til å snakke med mange kvinner som var i kontakt med eller jobbet i alle deler av den erotiske bransjen i Norge - fra ganske uskyldige bidragsytere til Cupido, deltakere på fetisjfester og strippere, til horer og horemammaer. Deres felles forakt for moraliserende politikere og kommentatorer generelt, ble toppet av deres felles avsky for dobbeltmoralister spesielt. Det føltes som et overgrep å høre politikere som fordømte prostitusjon og sexbransjen i NRKs debattprogram Redaksjon 21, når de samme politikerne noen timer etter ringte for å avtale tid og sted, fortalte en av horene.

I mange år har altså norsk presse beskyttet menn som på den ene siden fordømmer sexarbeidere og gjør det de kan for å gjøre livet deres vanskeligere, og på den annen side gladelig bladde opp noen tusenlapper for å utnytte seg av de samme kvinnene. Det er noe å klappe hverandre på ryggen for i beste sendetid, det.


Man kan selvsagt diskutere om TV2s metodebruk kan forsvares i denne saken. En stortingsrepresentant som bryter loven på sextur til Riga er en sak. FrP eller ikke. Men før loven ville dette vært en privatsak. Det er jeg faktisk ikke sikker på at er riktig.

Britisk presse er på mange måter ikke noe forbilde når det gjelder krenkelser av offentlige personers privatliv. Men det er en egen form for anstendighet i å ikke la politikerne gå fri fra egen moralisering. Da John Major tok over det konservative partiet etter Margareth Thatcher, gikk har til valg på slagordet "Back to Basic". Partiet skulle tilbake til de tradisjonelle konservative verdiene, tolket som mer fokus på familie og moral. Hans regjering ble drevet fra den ene sexskandalen til den andre etter hvert som knokkelhaugene ramlet ut av skapene når mediene åpnet døren. "Back to basics" fikk bokstavelig talt den siste spikeren i kisten da et sentralt regjeringsmedlem ble funnet død med en appelsin i munnen av det man mente var selvstrangulering for å øke seksuell nytelse, ikledd en kombinasjon av bondage- og kvinneklær.

Misforstå meg rett. Offentlige personer har rett til et privatliv og det er ikke av viktig samfunnsmessig betydning å få deres seksualvaner eksponert, med eller uten skjult kamera. Men hvorvidt de opptrer som moralske individer er ikke et spørsmål om å bryte loven eller ikke. Personlig er jeg mot sexkjøploven av flere grunner, men jeg mener at det kan være gode begrunnelser for å avsløre dobbeltmoral blant samfunnstopper og politikere. Pressen misforstår sitt samfunnsoppdrag dersom makteliten får sitte trygt i tv-studio og moralisere over mennesker som de senere betaler for deres "diskresjon" - altså å holde kjeft om at de utfører seksuelle tjenester for dem.

Det minner om en episode på 90-tallet da politiet aksjonerte mot et bordell, eller massasjeinstitutt som det het, i det som nå er mitt nabolag. Aksjonister fra venstresida og nabolaget samlet seg foran huset, med pressen til stedet,og jublet da horene ble masjert ut foran bygningen. Kundene fikk lov å gå diskret ut bakdøra.

Anstendighet kommer i mange former. Dette er ikke et opprop for at pressen nå skal oute alle politikere eller samfunnstoppers seksuelle vaner. Men å beskytte samfunnstopper som bruker sin makt til å fordømme og regulere andres liv samtidig som de selv opptrer klanderverdig etter egne standarder er moralsk forkastelig på alle nivåer. Er pressens samfunnsoppdrag virkelig å beskytte horekundene blant samfunnstoppene og politikerne?

Frekkeste journalistikken

I serien av fordummende, for ikke si, fordomsfull USA-kritikk, tar i dag Aftenposten gull. I artikkelen "Her koster det penger å gå i banken" gjør de et stort nummer av at amerikanske banker har begynt å ta gebyrer for å utføre en del banktjenester. De skriver at "nød lærer naken kvinne å spinne, og finanskriser gjør banker kreative, skal vi tro de mange nye gebyrene som har dukket opp i det amerikanske banksystemet de siste par årene".

Så tar de for seg noen av gebyrene spesielt.

"1: Treffe en bankfunksjonær - Det kanskje frekkeste gebyret finner vi hos banken som tar penger for at du skal gå i banken. Er du nettkunde i Bank of America, koster det deg nemlig ni dollar, tilsvarende 50 kroner, i måneden, dersom du ønsker assistanse fra en funksjonær i din lokale bankfilial til å betale regninger eller sette inn penger."

Norske kunder betaler 75,- kroner i gebyr per giro de betaler i kassa, uansett om de er kunde eller ikke. Altså - ikke for å få hjelp flere ganger i måneden, men PER GIRO.

"2: Veksle inn mynter - TD Bank har begynt å ta betalt for å veksle inn mynter. Hele 6 prosent av beløpet du har med i mynter, tar banken i gebyr for å telle og veksle de om til sedler eller sette beløpet inn på kontoen din."

Norske banker krever som regel at du er kunde før du får vekslet inn både med eller uten gebyr. Vel, dersom du får vekslet inn i det hele tatt.

"3: Ta imot penger - Forventer du penger inn på kontoen din fra utlandet eller en annen bank, bør beløpet være større 80 kroner, ellers forsvinner alt i gebyrer hos Chase bank. 15 dollar er nemlig gebyret de krever for at du skal kunne ta ta i mot en overføring fra en ekstern bank. Banken PNC har det samme gebyret."


Jeg fant ikke (gadd ikke lete) noe lignende her, men transaksjonsgebyret finnes. Noen andre morsomme gebyrer (fra DnB NOR): Gebyr per uttak fra konto i annen banks minibank, valutauttak i egne minibanker, visauttak i annen bank i Norge m. flere

I tillegg trekker Aftenpoften frem gebyr for å ha glemt å melde flytting (manuelt arbeid å finne ny adresse og re-sende post), samt en liten sum for å lukke kontoen din.

La meg ta noen norske gebyrer: etablering- og åpningsgebyr for ny konto, årsavgift for å i det hele tatt ha et kort (være kunde), gebyr for å ta et lån etc. Gå gjennom nye og gamle priser hos f.eks DnB NOR her.

Men det er altså de grådige bankene i USA som finner på nye og kreative måter å utsuge kundene sine ved å ta betalt for tjenester som det altså som regel koster penger å utføre.

Hva om Aftenposten brukte litt engasjement på å finne ut - ikke om norske banker har irriterende gebyrer - men om de tar seg urimelig betalt for tjenestene sine? Eller enda bedre, hva med å drive litt systemkritisk journalistikk på den største og mest omfattende makten i Norge - nemlig staten?

Hvilke avgifter virker etter hensikten, og hva er en ren melkeku for staten? Er statlige gebyrer priset etter hva det koster å utføre tjenesten eller er det en ren - i mangel på bedre ord, nok en gang - melkeku?

Eksempelvis: Bidrar bensinavgiften til å stille "brukeren overfor de eksterne kostnadene knyttet til ulykker, kø, støy, veislitasje samt helse- og miljøskadelige utslipp til luft (eksklusive utslipp av CO₂) som bruk av bil medfører" eller endre folks transportvaner? Er dokumentavgiften rimelig priset i forhold til faktisk utført arbeid, og hvorfor er den i så fall 2,5% av kjøpesum og ikke i forhold til arbeidet som kreves?

Eller det viktigere å drive fordummende, meningsløs USA-kritikk, litt sånn HA HA HA, se hvor idioter de er og kalle det kritisk samfunnsjournalistikk når man dagen etter kan følge opp med en artikkel om hvilke bankgebyrer nordmenn irriterer seg mest over - uten at de får spørsmålet om hvorfor i helvete de da ikke bytter bank?

Det verste av alt er at etter agurkjournalistikken i år går vi rett over til kommunevalgkamp. Det er jo så man har lyst til å grave ut hjernen sin med en sløv t-skje...

Just shoot me!

Lørdag hadde TV2 en reportasje fra et sykehus for brannskader i Afghanistan hvor de intervjuet en 15 år gammel jente som fortalte at hun selv hadde skoldet bena sine i kokende vann. Dette intervjuet satte de i sammenheng med at andre kvinner på sykehuset sannsynligvis hadde tent på seg selv for å slippe unna voldelige tvangsekteskap. Reportasjen viste blant annet bilder av en kvinne som tydelig forsøkte å skjule seg fra kamera, åpenbart fordi de ikke var spurt om det var greit å bli filmet og at de ikke ønsket den oppmerksomheten.

Jenta har selv ikke sagt et ord om at hun har skoldet seg for å slippe unna familien, men TV2 gjør det de kan for at dette blir inntrykket. Legen hennes er mer enn villig til å fortelle om at hun som 12 år var blitt solgt til sin eldre ektemann, før han går over på den generelle beskrivelsen av hvorfor kvinner er på klinikken.

Sympatisk nok avslutter TV2-reporteren med bilder av den unge jenta og en voice-over om at hun snart er frisk og vil bli skrevet ut, og legger til at hun da skal tilbake til familien til sin eldre ektemann - som de lar skinne gjennom at er voldelige og kommer til å være slemme med henne. Jenta har ikke på noe tidspunkt kommentert tvangsekteskap, om hun har skadet seg selv med vilje, om hun er utsatt for mishandling av sin svigerfamilie -  men det er ingen tvil om at dette er tilfellet etter reportasjen.

Burde ikke reporteren bare skyte intervjuobektene sine selv? 

Jeg betviler ikke at tolvåringer blir solgt av sine fedre til jævlige menn som voldtar og mishandler dem i tvangsekteskap, og at afghanske kvinner tenner på seg selv for å ta livet av seg for å slippe et helt liv med svigerfamiliens kontinuerlige mishandling. Men er det helt feil av meg å tenke at den historien må de selv fortelle dersom de tror at det kan hjelpe deres situasjon, ikke bli insinuert og kringkastet slik at jenta kan bli utsatt for alvorlige represalier?

Oppdatert: Dersom den mindreårige jenta selv ga informasjonen for bruk og identifisering av henne er det så vesentlig at det burde vært tydeliggjort.

Ingen veiskille i mediepolitikken

På fagdagen til NRK i går deltok undertegnede i et panel om hvorvidt 2013 vil bety et veiskille i mediepolitikken. Med i panelet var kulturminister Anniken Huitfeldt, Høyres Torbjørn Røe Isaksen, NRKs sjefen over alle sjefer Hans-Tore Bjerkaas, VGs Torry Pedersen og undertegnede. Et litt merkelig sammensatt panel, som ble enda merkeligere av kulturministerens avvisning av Røe Isaksens åpning for å tenke utenfor partiprogrammet og deretter nagging mellom de to som var en dårlig skoledebatt verdig. Det kokte ned til å kun dreie seg om hvorvidt NRK skal finansieres gjennom TV-lisens eller statsbudsjettet, hvor ingen av dem er spesielt visjonært eller fremtidsrettet.

Høyre har programfestet at TV-lisensen skal fjernes og statskanalen finansieres over statsbudsjettet. Høyre har også programfestet personvern. Så hva som står i Høyres program er til en hver tid mindre interessant enn hvem som leder partiet. Arbeiderpartiet vil beholde lisensen slik den er, men har tidligere foreslått en medielisens for tv og datamaskiner som ble avvist av blant annet IKT-Norge og opposisjonen som snikinnføring av nok en avgift som kunne skape digitale forskjeller.

Argumentet mot å finansiere NRK over statsbudsjettet er at det svekker NRKs uavhengighet og gjør økonomien svært uforutsigbar fordi det kan bli en salderingspost for kuttklare politikere. Interessant nok er det kun i debatten om NRK at man mener uavhengigheten blir påvirket av en slik form direkte pressestøtte. Dette er tilsynelatende helt uproblematisk for 138 papiravisene som i 2010 fikk direkte pressestøtte. Men selv pressestøttegrossisten Dagsavisens rundt 40 millioner i årlig støtte dverges av NRKs ca 4 milliarder lisenskroner.

Det er ideologisk overtro å mene at mangfold er avhengig av statsstøtte, også når det gjelder medier. At det er mange av noe, for eksempel lokalaviser, er ikke det samme som mangfold. I USA har nyhetsorganisasjoner som Spot.us, ProPublica og Huffington Post vokst frem uten statsstøtte. De bidrar til mangfold. Nok en lokalavis på papir gjør det ikke.

Det kan argumenteres for å svekke NRK økonomisk for å styrke konkurrentene, spesielt om man mener at alternative tilbud ikke eksisterer eller oppstår på grunn av NRKs sterke stilling. Dette kan gjøres på flere måter. Den ene er å finansiere NRK over statsbudsjettet, slik Høyre har programfestet, og gjøre kutt og prioriteringer av innhold derfra. Den andre er å behold lisensen slik den er i dag. Lisensen er knyttet til TV-apparatet, som mest sannsynlig dør ettersom vi bruker andre flater til å se tv på. Velger NRK å kompansere ved øke lisensen, vil dette antakeligvis bare sette fart på utskiftingen av apparater i hjemmet. 

Inntil videre har fortsatt 97% av befolkningen fortsatt tv-hjemme (takk, @iacob), sånn sett haster det ikke å gjøre noe med hvordan lisensen inndrives. Men økonomiske incentiver har en tendens til å virke. Derfor kan det hende at både hvordan lisensen inndrives og hvordan den brukes kan få ringvirkninger som er interessante å utforske. Jeg er foreløpig skeptisk til en medieavgift på alle dingser og flater hvor man kan se tv eller høre radio. @2britt ga innspill på Twitter om en medieavgift på bredbånd som er mer interessant.

Dersom målet er originalproduksjon på norsk, så kunne man redusere en andel av overføringene til NRK og overføres til en pott for produksjon av tv og radio, som kan søkes på av alle mediehus og journalistiske miljøer. I Irland ble 5% av lisenspengenesatt ut på denne måten, til store protester fra den statlige kanalen. Men potten var også åpen for at de kunne søke til produksjon også, og i løpet av noen år hentet den statlige kanalen tilbake en god del av pengene fordi de utkonkurrerte de andre. Konkurransen gjorde programtilbudet bedre. (Er det det som kalles indusert konkurranse?)

NRKs unike posisjon er ikke så mye lisenspengene, som mulighet for distribusjon. Det kan være krav til at søkere enten har avtalt distribusjon av planlagt prosjekt eller skal legge det ut for fri bruk med en kommersiell creative commons lisens. Den samme creative commons lisens kunne vært bruk til å tilgjengeliggjøre NRKs fantastiske og unike materiale med rett for andre til å bruke materialet til å skape nye program og tjenester. Da kan andre mediehus eller andre aktører fritt bruke av NRKs  materiale i sine tjenester. Som Sven Egil Omdal skriver - materialet er betalt av oss alle og bør kunne brukes av oss alle når formelle hensyn til opphavsrett og vern mot misbruk er ivaretatt.

Opphavsrett utfordring, brukes musikk i programmet skal skaperen ha penger for det, men det vil komme modeller som rydder opp i det, særlig om de landene som har lisensfinansiert allmennkringkasting samarbeider om dette. Men dette er langt frem i tid.

Uansett - dersom debatten om norsk mediepolitikk holdes på det nivået som i går vil nok ikke 2013 bli et veiskille i mediepolitikken. Men det er ingen grunn til å glede seg over det.

Medieskapt royal flush

Er publikum så interessert i det kongelige bryllupet i Storbritannia som den massive mediedekningen skulle tilsi? Hva skyldes den store interessen for bryllupet?

Spørsmålet har blitt stilt flere ganger i flere medier til flere kommentatorer. Etter to uker med daglig dekning av det kongelige bryllupet i Storbritannia skulle man jo tro av svaret ga seg selv: mediene sørger for en så omfattende dekning av saken at publikum ikke har noe annet valg enn å følge med. Kongehus og kjendiser er lettfordøyelig stoff som selger, og mange ville nok fulgt bryllupet uansett. Men den massive dekningen reflekterer ikke nødvendigvis den faktiske interessen.


En av de første hendelsene som har fikk det som senere ble gitt navnet "wall to wall coverage" i mediebildet var dekningen av prinsesse Dianas død i 1997. BBC brukte over 40 millioner kroner på dekningen av dødsfallet og den påfølgende begravelsen. Ifølge Daily Telegraph konkluderte en internrapport hos BBC allerede i januar året etter at dekningen ikke reflekterte den faktiske stemningen i etterkant av prinsessens bortgang, og at dekningen var for følelsesladet og omfattende.

Den gang ble dronning Elisabeth utsatt for sterk kritikk og fordømmelse for sin manglende offentlige opptreden og sorg over prinsesse Dianas død. Samtidig viste tall fra BBCs rapport at nesten halvparten av befolkningen var mer på linje med dronningen enn de antok da de dekket saken. 44 prosent følte at vegg-til-vegg dekningen av prinsessens dødsfall og begravelse ikke sto i forhold til det de selv følte. BBC skal ha angret på å ha brukt begreper som blant annet «nasjonens sinnsstemning» og «offentlig sorg» i forhold til å uttrykke en felles reaksjon i folket. Både dødsfallet og den nærmeste tiden etter utløste mange forskjellige følelser, som BBC ikke var raske nok til å plukke opp.

Konklusjonene baserte seg på en seerundersøkelse som ble utført i månedene etter begravelsen. 42 prosent av befolkningen mente det var for mye oppmerksomhet rundt dødsfallet allerede samme dag som hun døde, mens 44 prosent mente det var for mye omtale i den etterfølgende uken. BBC-reporter Kate Adie uttalte ett år senere at den voldsomme TV-dekningen fyrte opp under den nesten massesuggererende offentlige sorgreaksjonen. Adie mente at ved å gi mer sendeflate til nyheter, så har TV-kanalene problemer med å fylle tiden. Dette er en utvikling vi har sett i Norge også, hvor NRK Alltid Nyheter og TV2 Nyhetskanalen sender nyheter døgnet rundt, samtidig som det settes inn ekstraordinære sendinger og live-rapportering ved store hendelser og katastrofer, men også i saker som er relativt marginale i nyhetsbildet.

Det kunne vært interessant om norske medier kjørte en undersøkelse blant sine brukere i etterkant av bryllupet med spørsmålet om publikum syntes det var nok dekning eller om de ville hatt mer. Du kan jo svare på spørsmålet hos meg - en uformell spørreundersøkelse om bryllupet - se øverst i høyre kolonne!

I skrivende stund har VG ti saker på topp om bryllupet. The Guardian har en snerten vinkling - du kan trykke på en knapp i høyre hjørnet på forsiden for å velge forside etter om du er republikaner (ikke interessert i bryllup) eller royalist (antakeligvis interessert). Selv er jeg republikaner - men gleder meg til å se kjolen.

Klovner og nyttige idioter

Først opptrer mediene som nyttige idioter for en oppmerksomhetskåt kunstner som er mer kjent for rumpa si enn kunsten sin, dernest hyller de Helle Vaagland for å harselere med bildet Marianne Aulie får oppmerksomhet for i avisene.

Dagbladet skriver at Demi Moore var første kvinne ute med å legge ut bilde av seg selv i undertøy på badet og sende det ut via Twitter. Som om det er en nyhet at det finnes bilder av lettkledde damer på internett. Det triste er at mediene faller forfallerte filmstjerner og talentløse kunstneres behov for oppmerksomhet på denne måten. Hadde det ikke vært for at mediene skriver om dem når de gjør det, ville ikke Helle Vaaglands harselas vært nødvendig.

Marianne Aulie mener at det å ta bilde av seg selv i undertøy og distribuere på internett viser henne som en "en sterk og selvstendig kvinne". Hun om det. For meg stiller hun seg på samme linje som glamourmodeller, det medieskapte fenomenet der oppmerksomhet blir gitt til jenter hvis størrelsen på silikonbrystene er omvendt proporsjonal med talentet. Har du ikke noe annet å vise til så vis alt.

Jeg synes det var deilig og befriende å se Vaaglands harselas, men mest fordi jeg er drittlei av å få lettkledde, tynne damer i trynet når jeg forsøker å finne nyhetene blant kuriosa og kjendiser på nettavisene.

Men hadde VG bare latt være å lage saker av talentløse kunstnere, skuespillere og sangere som har lite annet å vise til enn kroppen sin, hadde ikke VGs debattredaktør trengt å hylle Helle i dag.

Uredigert virkelighet

De tradisjonelle mediene har lenge sett på ny teknologi og nye medier som en trussel. Wikileaks-saken understreker snarere behovet for redigerte medier som presenterer nyheter som navet i et informasjonsunivers som lenker sammen bakgrunn, analyse, meninger og lesernes erfaringer. Informasjon blir mer verdifull jo mer den foredles.

Les hele innlegget hos Aftenposten.

Wikileaks - informasjon vil være fri

Wikileaks-saken understreker behovet for redigerte medier som presenterer nyheter som navet i et informasjonsunivers som lenker sammen bakgrunn, analyse, meninger og lesernes erfaringer.

Det gamle internettslagordet har fått fornyet aktualitet og innhold etter at Wikileak publiserte 92000 sider med hemmeligstemplet informasjon som berører krigen i Afghanistan. Til tross for at Sveriges utenriksminister, Carl Bild, har kalt lekkasjen ”påfallende uinteressant”, er det liten tvil om at avsløringene fra Wikileaks utgjør et skifte i hvem som rapporterer på store gravesaker og hvordan.

La meg først gjøre en ting klart. Denne bloggeren støtter innsatsen i Afghanistan og ikke minst våre soldater der. La det ikke være noen tvil om det. Dersom det er en moralsk plikt for verdenssamfunnet å ta imot asylsøkere og flyktninger, så er det en moralsk rett – men ikke plikt – å gripe inn i situasjonen som gjør at mennesker må flykte. Men denne bloggposten handler ikke om det (innlegg for eller mot krigen vil derfor bli slettet).

Wikileaks et nettsted som publiserer lekkede dokumenter fra myndigheter, bedrifter og andre organisasjoner, og samtidig holder kildene anonyme. Nettstedet blir finansiert av private donorer og tar ikke i mot penger fra statlige myndigheter eller store selskaper. De har 5 ansatte og over 1000 medarbeidere. Både ansatte og donorer er anonyme. Wikileaks har blant annet publisert samtlige meldinger sendt til og fra personsøkere i USA 11. september 2001 og senere en video av sivile og en Reuters-journalist som blir drept i et amerikansk angrep i Irak.

Foreløpig kan det se ut som at informasjonen fra de hemmeligstemplede rapportene kan minne om hva man fikk ut av personsøkermeldingene: de bekrefter for det meste det man allerede vet, men det er første gang man har fått tilgang på rådata fra militærrapporter som utfyller det bildet man allerede har.

Det er interessant at Wikileaks får det omfattende materialet først. De er et internettbasert statsløs nyhetsorganisasjon som verken er beskyttet av noe lovverk om pressens rett til å publisere både saker og beskytte kilder, men er heller ikke regulert av noen lover utover behovet for å opprettholde egen troverdighet. I stedet for å publisere råmaterialet rett ut, valgte Wikileaks å gi det eksklusivt til tre internasjonalt anerkjente medier – Der Spiegel, The Guardian og The New York Times - som alle tre leverer eksemplariske presentasjoner av saken. De har hatt tid til å koordinere tidspunktet for publisering, samt planlegge hvordan det omfattende dataene kan presenteres for leseren som en helhetlig nyhetsopplevelse der analyse, kommentarer, intervjuer og grafer er tett linket sammen med video, bilde og muligheten for å diskutere betydningen av avsløringene (en stakkars blogger kan jo gråte av lykke av mindre… nok om det).

De tradisjonelle mediene har lenge sett på ny teknologi og nye medier som en trussel mot deres virksomhet. Wikileaks-saken understreker snarere behovet for redigerte medier som presenterer nyheter som navet i et informasjonsunivers som lenker sammen bakgrunn, analyse, meninger og lesernes erfaringer. Det er ikke gitt at det vil være dagens nyhetsorganisasjoner som vil være best på dette, men enn så lenge har de overtaket når det gjelder kompetansen på det redigerte produktet. Informasjon blir mer verdifullt jo mer den foredles, fylles ut og settes i kontekst. Dette kan internettbrukerne hjelpe til med, men internetts logikk går først og fremst ut på at informasjon vil være fri. Det har Wikileaks bevist.

Det sies at det første som dør i krig er sannheten. Dersom Wikileaks publisering skal ha noen verdi utover sensasjonen av at så mange hemmeligholdte dokumenter blir offentliggjort på en gang, må fakta sjekkes, innhold verifiseres og påstander kontrolleres. Hendelsesrapporter er ofte påstander om rapporterte hendelser som ikke er verifisert. Det kan være greit å huske før man baserer en eventuell ny politikk i Afghanistan på bakgrunn av denne offentliggjørelsen. Dersom det er riktig som Carl Bildt antyder, nemlig at det meste er kjent fra før og i realiteten ikke påvirker nåværende forhold, så gir uansett de lekkede dokumentene oss et unikt bilde av krigens harde realiteter.

Oppdatert: Obama - Ikke noe nytt i krigslekkasjene

Har det forekommet krigsforbrytelser så er forbryteren den som har utført handlingen, ikke den som varsler om det. Informasjon om dette er et gode, fordi det i tillegg til å få gjerningsmennene straffet, så kan bidra til endret strategi og taktikk som igjen kan føre til et bedre tillitsforhold mellom afghanere og styrkene som er i landet.

Det tjener ingen at informasjon om overtramp blir hemmeligholdt og feiet under teppet. Informasjon vil være fri!

xLDno>no GoogleC

Oppdatert

Mediene skyld i mediekrisen

"Mediene skyld i mediekrisen" var det de egentlig mente på desken i VG da dagens forside ble laget. Ved en glipp ble den seendes slik ut:

Det tok visstnok fire journalister for å lage saken.

Hvor mange gravejournalister som skal til for å skru i en lyspære vites ikke.

Syndefloden

Skal man tro dagsavisene så står det til en hver tid 40 000 prostituerte klare til å overflomme et hvert fotballarrangement.

Foran fotball-VM i Tyskland kunne man lese at arrangørene tilrettela for den forventede syndefloden, der menneskesmuglere ville stå bak 40 000 tvangsprostituerte fra øst-europa. Med moralsk indignasjon som drivkraft kan mediene boltre seg i hysteriske politikeres reaksjoner på et fenomen som ikke finnes.

Nå er det Dagsavisen som fortsetter å spre myten. 40 000 prostituerte skal ha "flommet inn i Sør-Afrika". Men om noe, har visstnok sex-kjøpet gått ned.

Folk er mer interessert i fotball enn å kjøpe sex. Hvem skulle trodd det...

Hvor hult det klinger

Torsdag og fredag forrige satt deres ærbødige skriblerinne i heldagsmøter i Mediestøtteutvalget, utvalget som skal evaluere de ulike pressestøtteordningene i Norge. Torsdagen var i sin helhet avsatt til en åpen høring der ulike aktører i medie-Norge kom med sitt syn. De toget inn, en etter en, de middelaldrende mennene i dress. Som Peer Gynt satte de seg ned og snakket for sin syke mor. Dumbjellene ble manet frem, hu hei hvor hult det klang.

- Dette utvalget kan like godt døpes om til Medierisikoutvalget, sa Helge Simonnes, konsernsjefen i mediehuset som eier Vårt Land og Dagsavisen. I 2008 fikk de totalt 74,6 millioner i direkte pressestøtte fra staten.

Videre mente han at den norske mediestrukturen er en skjør organisme som kan sammenlignes med et sårbart økosystem. Endrer man en komponent, kan det få brutale konsekvenser. Man bør ikke gripe inn og tukle med skaperverket.

Allegorien er i høyeste grad en relevant fremstilling av mediestrukturen i Norge. Etter den massive avisdøden på 50- og 60-tallet at staten gikk inn med pressestøtten og nettopp forstyrret den naturlig balansen. Pressestøtten er å kunstig støtte opp om en struktur som ikke er levedyktig i seg selv. Når endringer ikke kommer naturlig, blir de ikke mindre brutale når de først kommer. Dersom vi tok vekk hele pressestøtten ville vi nok rasere mediestrukturen i Norge, men på sikt ville de mest tilpasningsdyktige overleve.

Undertegnede må ha vært ute og hentet kaffe da Simonnes åpenbart har fått signaler fra utvalget.

- Signalene fra høringen i dag er betryggende. Det er tilsynelatende bred enighet i utvalget om at man skal satse på kvalitetsjournalistikk, noe både Dagsavisen og Vårt Land står for. Pressestøtten vår kan øke, men vi er også forberedt på at den kanskje ikke blir like stor. Om det skjer, regner vi med at det legges opp til romslige overgangsordninger, sa Simonnes til Aftenposten.

Høringen var først og fremst for at et bredt utvalg fra mediene i Norge skulle få fremmet sitt syn til utvalget. Så vidt jeg vet har ikke utvalget gitt noen signaler til noen, med mindre det finnes noen hemmelige tegn blant utvalgets medlemmer som gis til utvalgte medieledere. Det har faktisk så langt ikke vært noen større debatt i utvalget om mulige utfall da arbeidet har vært konsentrert om å hente inn innspill og fakta. Derfor gleder jeg meg til å finne ut hvem av utvalgets medlemmer som ifølge Harald Stanghelle "forakter papiraviser". Det slo meg et øyeblikk at han kunne mene meg, men i og med at jeg har presisert tidligere at jeg ikke knytter kvalitet til plattform - men tvert imot ønsker journalistisk innovasjon i både metode og innhold - så må det være en annen.

Det jeg derimot kun har forakt til overs for er unøyaktighet, vridninger og faktafeil fra de samme menneskene og mediene som påstår de holder kvalitetsjournalistikkens fane høyt.

Fra der jeg sitter klinger det jævlig hult.

Les også:
Må papiravisene dø?

Mediehusene ute av krisen?

Apropos mann..

--
Apropos å ta det som en mann. NA24 vinner årets vinkling på at en toppsjef skifter jobb...
--

Mediehusene ute av krisen?

Dette er et svar på Dagbladets Peter Raaums kritikk av min kronikk i Dagens Næringsliv om at krisen i mediehusene kan bidra til journalistisk innovasjon og entreprenørskap. Raaum mente analysen av dagens mediemarked var "oppsiktsvekkende dårlig", fordi "drøssevis av mediehus ikke klarer å skape inntekter på sine digitale medier, mens de bokstavelig trykker penger med printproduktene."

Mediehusene ute av krisen?

Det er ingen krise i mediehusene som gjør at journalistisk innovasjon og entreprenørskap er nødvendig, skal man tro Dagbladets kommentator Peter Raaum sist søndag. Tvert i mot er det slik at drøssevis av mediehus ikke klarer å skape inntekter av sine digitale medier, men bokstavelig talt «trykker penger med printproduktene». Det er gledelig å høre at Dagbladets mange omstillinger de siste årene har gitt så positive resultater.

Raaum mener feilaktig at undertegnede har proklamert papiravisenes død i en kronikk i Dagens Næringsliv. Han mener jeg har levert en «oppsiktsvekkende dårlig analyse» av mediehusene. En som ikke deler Raaums verdensbilde er administrerende direktør i Mediebedriftenes landsforening, Arvid Sand. Til Kampanje sa han 4. juni i år at mediebransjen nå opplever et jordskjelv – med store strukturelle endringer, annonsesvikt, synkende lesetall i papiraviser, og dermed stor inntektssvikt. Men hva vet vel han.

Raaum mener at jeg unnlater å nevne The Guardian som et eksempel på en avis hvis inntekter, på tross av sin fabelaktige nettutgave, altoverveiende er fra papirproduktet. Siden The Guardian konsekvent går med tap og derfor krysssubsidieres fra andre deler av selskapet, valgte jeg å fokusere på journalistiske nyskapninger som kunne være til inspirasjon for alle som ønsker at kvalitetsjournalistikken skal overleve, uavhengig av forretningsmodell.

The New York Times nyhetsblogg «The Lede» remikser avisens egne saker med med andre nettbaserte kilder for å gi et mer helhetlig bilde av hva som skjer. Journalistene i den uavhengige, non-profit nyhetsorganisasjonen ProPublica, finansierer sin undersøkende journalistikk via stiftelser og enkeltdonasjoner, mens Spot.Us lar leserne velge journalistiske prosjekter gjennom små donasjoner til den enkelte sak.

Men la oss se på The Guardian. Papiravisen har et opplag på rundt 358.000, mens guardian.co.uk er Storbritannias nest største nyhetsnettsted med sine rundt 18,5 millioner brukere i måneden. Sjefredaktør Alan Rusbridger spår at det vil være en stor omveltning de neste tyve årene der flere av de store mediehusene vil gå under og mange papiraviser vil dø (sic). Men i stedet for å vente på at konkurrerende journalistiske konsepter skal dukke opp, velger The Guardian å omfavne mulighetene. Blant annet har de utvidet kommentarseksjonen ved å rekruttere tusen «ekspertbloggere» fra ulike kompetanseområder i seksjonen «Comment is free». Som Rusbridger sier – jo raskere man anerkjenner at lesernes samlede kompetanse langt overgår en hvilken som helst nyhetsredaksjons, jo bedre er det.

Fokuset må ligge på journalistikken og hvordan denne må endres for å fortsatt være relevant. The Guardians sjefredaktør mener å se konturene av en ny forretningsmodell der leseren involveres i større grad i nyhetsproduksjonen og deres bidrag blir tatt på alvor.

Peter Raaum harselerer nettopp over min beskrivelse av «den helhetlige nyhetsopplevelsen», der leseren er en deltaker, ikke en passiv mottaker. Han kommenterer tørt at «å rapportere fra felten er en nødvendighet for å sikre nyhetsopplevelse». Som om noen er uenige i det. Men i motsetning til Raaum, som hevder at det kun er tradisjonelle mediene som kan gjøre dette, så er det stadig flere sentrale stemmer som hevder det motsatte. Deriblant altså hans forbilde i The Guardian.

Blant Peter Raaums kollegaer i Dagbladet finnes det mange dyktige nettjournalister som aktivt bruker nye medier for å få innspill og øke kildetilfang, involvere lesere og utvikle journalistikken tilpasset vår nye digitale hverdag. Faktisk har db.no vært en av de nettavisene som har vært raskest ute med å bruke mulighetene på nett for å utvide leseropplevelsen. La oss håpe at dersom mediehusene, ifølge Raaum, bokstavelig talt «trykker penger med printproduktene», så investerer de en god del av dette i sin nettproduksjon.

Fremtidens kvalitetsjournalistikk er ikke avhengig av døde trær.

Den useriøse papirdebatten

Først ble jeg spurt om jeg ville skrive kronikk om journalistikkens fremtid etter fremveksten av digitale medier og finanskrise i Dagens Næringsliv, som sa de hadde en restriktiv holdning til publisering på nett, men jeg kunne publisere egen tekst på blogg. Som sagt, så gjort. Ikke bare for å nå flere lesere, men fordi jeg eksemplifiserer nye journalistiske modeller og liker å linke til kilder og eksempler for å underbygge argumenter og vise eksempler.

Dernest bruker kommentator Peter Raaum hele baksiden på søndagens Dagbladet for å fortelle verden at jeg har skrevet en "oppsiktsvekkende dårlig analyse" i kronikken i DN, og at jeg har "proklamert papiravisenes død". Intet mindre. Dette kan han selvsagt gjøre vel vitende om at hans kommentar ikke ble publisert på nett (er nå tilgjengelig på Dagbladet +), og lenke til opprinnelig kronikk dermed ikke er tilgjengelig, slik at hans lesere bare må stole på at hans tolkning er riktig. Journalistikk av riktig god, gammel skole. Man skulle for øvrig tro at en "oppsiktsvekkende dårlig analyse" ikke ville trenge Raaums fortolkning, men falt på egen urimelighet.

Tenk om begge artiklene hadde vært på nett i utgangspunktet og Raaum måtte lenke til originalteksten da han kommenterte den. Ville han da påstått at jeg "proklamerte papiravisenes død" eller ville han forholdt seg hva jeg faktisk skriver? Ville han skrevet at jeg hadde en "oppsiktsvekkende dårlig analyse" eller ville han vært litt forsiktigere dersom teksten var lett tilgjengelig for å evalueres av leserne?

I det hele tatt - ville papirdebatten vært mer seriøs og faktaorientert om de måtte forholde seg til leserne på samme måte som vi på nett gjør?

Oppdatert: Så forstår jeg at dette innlegget er ekstremt upresist, da flere oppfatter det som at jeg mener at ALL papirdebatt er useriøs og at internett er en forutsetning for kvalitet - eller at jeg har blitt en Bernt Hagtvedt i revers om du vil - til tross for at jeg i årevis har hevdet at kvalitet ikke er avhengig av publiseringsplattform.

Men jeg fastholder at når avisene insisterer på å publisere debattinnlegg kun på papir, så er leseren prisgitt journalistens fortolkninger og siteringer fra tidligere debattinnlegg. Hadde kildene/artiklene vært et tastetrykk unna så hadde man kanskje vært mer forsiktig med å bevisst feiltolke og vri debatten. Av erfaring som blogger så vet jeg i hvert fall at det er sjelden jeg slipper unna med unøyaktigheter og manglende belegg for påstander..

Må papiravisene dø?

Følgende innlegg står på trykk i Dagens Næringsliv (som vel strengt tatt er "gårsdagens" næringsliv i all den tid den er en papiravis) - men ikke lagt på nett hos dem og publisert her med lenker etter tillatelse.
--------

Må papiravisene dø?

På blogger og i kommentarfeltene til landets aviser går debatten friskt om man kan stole på mediene. Faktafeil, vridde vinklinger, krisemaksimering, ubekreftede rykter, stofftyveri. Alt det profesjonelle journalister gjerne beskylder bloggere for, finner man daglig i de tradisjonelle mediene og på trykk. Medienes villighet til å gjøre eget produkt mindre verdifullt, matches av politikere og pressgruppers evne til å eskalere saker i moralsk panikk. Tilbake sitter forbløffede lesere som sliter med å relatere seg til virkeligheten som beskrives.

Mediene selv er mest opptatt av hvordan finanskrisen påvirker annonsebudsjettet, men kanskje er det slik at høykonjunkturen bare har tilslørt det omfattende behovet for strukturelle endringer i mediebransjen. Blant annet har fremveksten av digitale medier gjort den eksisterende forretningsmodellen irrelevant. Allikevel klamrer mediehusene seg til sine papirutgaver. Enkelte frykter sågar at den kritiske og uavhengige journalistikken dør med papiravisene. Men når ble døde trær en forutsetning for kvalitetsjournalistikk?

Industrier som har gjennomlevd en krise utvikler ofte ny konkurransekraft gjennom fornyelse og innovasjon i produkter og måten de jobber på. Krisen i mediehusene gir mulighet for journalistisk innovasjon og entreprenørskap, som det finnes mange eksempler på i land der ikke statlig pressestøtte sementerer en bestemt forretningsmodell. I motsetning til tradisjonelle mediebedrifter har ikke nye nyhetsorganisasjoner kostnader for trykking, logistikk og distribusjon. De kan konsentrere ressursene om den helhetlige nyhetsopplevelsen, der nyheter utgjør navet i et informasjonsunivers som lenker sammen bakgrunn, analyse, meninger og lesernes erfaringer. I dette universet er leseren en deltaker, ikke en passiv mottaker.

Det er en feilslutning at papiravisene skal fokusere på bakgrunnsstoff og analyser, når de digitale mediene gjør dette så uendelig mye bedre. Uten å bli begrenset av spaltemeter og antall ord. At nettaviser med utspring fra papir ikke gjør dette i dag bare understreker hvor lite mediehusene benytter seg mulighetene digitale medier gir. Nye medier erstatter ikke nødvendigvis gamle, men kan bidra nettopp til sårt tiltrengt nytenkning og forbedring.

The New York Times bruker sin nyhetsblogg, The Lede, til å remikse avisens egne saker med andre nettbaserte kilder for å gi et mer helhetlig bilde av hva som skjer, inkludert «borgerjournalister» via kanaler som blogger, videodelingsstedet YouTube, bildedelingsverktøy som Flickr og kortmeldinger fra Twitter. Disse såkalte «nye», eller interaktive, mediene var lenge utskjelt som useriøse, irrelevante og reint ut fordummende. Men like lite som man klandrer trykkerier når aviser bryter god presseskikk, kan man bebreide teknologiske plattformer for innhold publisert av brukerne.

Kritikken stilnet da journalister ble kastet ut av Iran og mediene måtte følge opprøret etter valget via øyenvitneskildringer gjennom nettopp de nye mediene. Om ikke opprøret utviklet seg til en revolusjon i Iran, så var mediedekningen på mange måter revolusjonerende.

Hos The Lede har leserne bidratt til å bekrefte og avkrefte rapporter fra ulike kilder i Iran, finne nye kilder, oversette blogger og vidoer. Ny teknologi har i tillegg gjort det mulig for bloggeren Michael Yon å dekke krigen i Irak betalt av sine lesere, og det finnes en rekke nettsteder for hyperlokale nyheter som mikser bloggere, offentlige data og aggregerte nyheter basert på geografi. På YouTubes «Reporter's center» gir profesjonelle nyhetsorganisasjoner og journalister tips om hvordan borgerjournalistene kan bli bedre i stedet for å kritisere dem for å være amatører. Slik øker man både tilfang av innholdsleverandører og kvaliteten på innholdet de leverer.

Journalistene i den uavhengige, non-profit nyhetsorganisasjonen ProPublica, finansierer sin undersøkende journalistikk via stiftelser og enkeltdonasjoner, mens Spot.Us lar leserne velge journalistiske prosjekter gjennom små donasjoner til den enkelte sak. Ifølge David Cohn i Spot.Us er leserne mest villige til å betale for saker som er forankret i et konkret geografisk område eller i en etnisk minoritet. Relevans, nærhet og grundig journalistarbeid får inn mer enn analyser, bakgrunn eller konsumentorienterte artikler. Folk er villlige til å betale for innhold, men de er ikke villige til å betale for gårsdagens nyheter, statiske, ute av kontekst og muligheter for kommentarer.

Den delen av medieindustrien som er avhengige av døde trær, er døende selv. Kanskje er det slik at papiravisene må dø nettopp for at god journalistikk skal overleve?

--------

Innspill? Kommenter nedenfor og send også gjerne innlegg til Dagens Næringsliv på debatt@dn.no.

Nyttige innspill til denne kronikken kom bl.a. fra Kristine Löwe, Anders Giæver, Jan Ove Årsæther, Arve Kvaløy og uthevet setning er rett og slett rappet i sin helhet fra Øyvind Solstad.

Følg meg på Twitter/vampus .

Er lønn det samme snusk?

Dagbladet ser ikke ut til å forstå forskjell på lønn og snusk, og mener at det å få godt betalt som spaltist er å sammenligne med økonomisk snusk. Londons ordfører, Boris Johnson, får godt betalt for sin svært så lesverdige ukentlige spalte i The Daily Telegraph. Hans kommentar om at 1,5 millioner kroner er "lommerusk" er riktignok sleivete, men mer skal ikke til for å skape moralsk forargelse. Og sammenligne legitim lønn med "massivt økonomisk snusk":

Johnsons flause kommer ikke spesielt beleilig for David Cameron og De konservative, som kom med hard kritikk av Regjeringen Brown etter at samme Daily Telegraph avslørte massivt økonomisk snusk blant landets toppolitikere.

De konservative har, i motsetning til Labour, gått hardt ut mot også egne politikere og David Cameron har varslet full opprydning og krevd at urettmessige penger skal betales tilbake. I tillegg legger partiet løpende ut parliamentsmedlemmens utgifter på sine nettsider.

For de av oss som har forsøkt å laste ned stortingsgruppenes årsmeldinger og regnskap uten å bli klokere, så er dette langt foran våre egne politikere her hjemme. Å ringe spåkoner for 90 000 kroner for skattebetalernes penger er snusk. Å få betalt som spaltist er det ikke.

I Boris Johnsens forrige spalte i Telegraph foreslår han for øvrig en interessant løsning for opiumsbøndene i Afghanistan.

Sjekk også min yndlingsside TheyWorkForYou.com - f.eks. David Cameron - et initiativ jeg savner i Norge.

To vote is okey

En av kandidatene til Arbeiderpartiet stemmer... Arbeiderpartiet. Hvem skulle trodd det?

Nuvel. Så lenge ingen selger inn en lignende sak til kommunikasjonsenheten til Høyre - også kalt KE eller Que?. Sist gang hadde de stor suksess med Per-Kristian Foss som skulle ha med Lene Alexandra for å forhåndsstemme i Oslo Rådhus. Under mottoet "to vote, to vote, to vote is okey" stemte hun, uttalte at det var egentlig ganske komplisert (man velger parti, bretter og leverer til funksjonæren), satte seg i bilen, rygget i fontenen foran Rådhuset og kjørte.

Høyre. Det folkelige alternativet.

Kritisk forskningsjournalistikk

Paleontolog Jørn Hurum til NRK Radio om han synes spørsmål fra journalister har vært i overkant naive og lite kritiske i forbindelse med finnet av Ida:

- Nei, dere journalister skal jo lage kanskje 10-15 saker hver dag, så at dere kun får med dere det vi har spisset i pressemeldingen er jo bra!

Ja, gurimeg. Tenk om journalister skulle ha kompetanse utover å stille oppfølgingsspørsmål til det PR-folk har spisset i en pressemelding. Det skulle tatt seg ut!

Humbug i Hamar

Hamar "bugner" visstnok av bakgårdsbedrifter som driver med alternativ behandling, og Hamar Dagblad skal lage en artikkelserie om menneskene bak bedriftene. I denne artikkelen tar de for seg ørelys og fotbad.

Jeg tilhører dem som mener at det å tro at å tenne et lys over øret ditt gjør deg frisk er en diagnose i seg selv, men Hamar Dagblads utskremte ser ikke ut til å stille spørsmål ved metodene. Metoder som ifølge forskere verken virker, eller kan være direkte skadelige, når det gjelder ørelys, eller er blir oppsummert som ren svindel, som detox gjennom fotbad.

Gladsaken følges av en "faktaboks" blottet for fakta utover at Hamar Dagblad ønsker tips fra leserne. Her er ett: send en kritisk journalist neste gang.

Takk til Nessie for tips!