Pressen misforstår sitt samfunnsoppdrag dersom makteliten får sitte trygt i tv-studio og moralisere over mennesker som de senere betaler for å holde kjeft om at de utfører seksuelle tjenester for dem.
Det finnes få saker som er så potente som sammenblandingen sex og politikk. Da TV2 fikk muligheten til å få en stortingsrepresentant som kom ut fra et bordell på tape ble det julaften og 17. mai på en gang for norske mediers snakkende hoder. Undertegnede deltok torsdag i Debatten på Rikskringkastingen, mest sannsynlig for å fylle den uskrevne kvinnekvoten NRK har.
Kyrre Nakkim (NRK), Arne Strand (tidl statssekretær for Gro Harlem Brundtland, nå redaktør og kommentator i Dagsavisen), Helge Simonnes (Vårt Land), Magne Lerø (Ukeavisen Ledelse, eid av Vårt Land), Martine Aurdal (stilte til valg for Oslo byaksjon i 2003), Elisabeth Skarsbø Moen (bakgrunn fra AUF), filosof Einar Øverenget og undertegnede (i FpU frem til fra 1989-1994, i Høyre siden 2005).
Jeg tar med litt politisk bakgrunn, siden det alltid ser ut til å være min tidligere politiske bakgrunn som er relevant, og aldri de som har vekslet mellom Arbeiderpartiet og sentrale stillinger i media, eksempelvis Arne Strand (som ser ut til å ha fått en verdig arvtaker i Hans Kristian Amundsen).
Det var selvsagt FrPs stortingsrepresentant Bård Hoksruds besøk på et bordell i Riga som skjøv ut den høye gjeldsveksten blant norske husstander og nordmenns økonomi som kveldens tema. En stortingspolitiker som bryter norsk lov er egentlig ikke noe nytt. Det er visstnok heller ikke noe nytt at norske politikere kjøper sex. Det som er nytt er at TV2 ble tipset om Hoksruds mulige lovbrudd (av hvem og hvorfor?) og brukte skjult kamera for å avsløre bordellbesøket.
Debatten dreide seg dermed om hvordan en representant for den lovgivende forsamling kunne ha noe troverdighet når han selv brøt loven om sexkjøp, uavhengig av om han var for loven eller ei, samt om TV2s metodebruk var forsvarlig.
Jeg visste jeg var tatt inn for å kommentere påstanden om at pressen "alltid er ute etter FrP", hvilket jeg også gjorde. Men jeg forsøkte også å komme inn på den delen av debatten jeg synes var mer interessant, nemlig en oppfølging av filosof Einar Øverenget refleksjon rundt hvorvidt det var galt av Hoksrud å besøke et bordell i Riga fordi det brøt med norsk lov, eller fordi det var moralsk forkastelig i seg selv. Men når man er der som friskt pust fra bloggsfæren så er det klart at de eldre herrer i pressen har rangen.
Pressens kommentatorer kunne da stolt klappe seg selv på ryggen og vise til norsk presse i alle år hadde beskyttet politikernes privatliv og at de visste langt mer enn det de skrev. I Ukeslutt på lørdag kunne vi høre en tidligere prostituert fortelle om hvordan hun hadde solgt sex til politikere i alle farger, deriblant en profilert KrF-politiker i sentralt verv. TV2 har også en sak på dette.
Da jeg selv startet "Kvinner for porno" (en litt friskere versjon av britiske "Kvinner for ytringsfrihet") på midten av nittitallet fikk jeg anledning til å snakke med mange kvinner som var i kontakt med eller jobbet i alle deler av den erotiske bransjen i Norge - fra ganske uskyldige bidragsytere til Cupido, deltakere på fetisjfester og strippere, til horer og horemammaer. Deres felles forakt for moraliserende politikere og kommentatorer generelt, ble toppet av deres felles avsky for dobbeltmoralister spesielt. Det føltes som et overgrep å høre politikere som fordømte prostitusjon og sexbransjen i NRKs debattprogram Redaksjon 21, når de samme politikerne noen timer etter ringte for å avtale tid og sted, fortalte en av horene.
I mange år har altså norsk presse beskyttet menn som på den ene siden fordømmer sexarbeidere og gjør det de kan for å gjøre livet deres vanskeligere, og på den annen side gladelig bladde opp noen tusenlapper for å utnytte seg av de samme kvinnene. Det er noe å klappe hverandre på ryggen for i beste sendetid, det.
Man kan selvsagt diskutere om TV2s metodebruk kan forsvares i denne saken. En stortingsrepresentant som bryter loven på sextur til Riga er en sak. FrP eller ikke. Men før loven ville dette vært en privatsak. Det er jeg faktisk ikke sikker på at er riktig.
Britisk presse er på mange måter ikke noe forbilde når det gjelder krenkelser av offentlige personers privatliv. Men det er en egen form for anstendighet i å ikke la politikerne gå fri fra egen moralisering. Da John Major tok over det konservative partiet etter Margareth Thatcher, gikk har til valg på slagordet "Back to Basic". Partiet skulle tilbake til de tradisjonelle konservative verdiene, tolket som mer fokus på familie og moral. Hans regjering ble drevet fra den ene sexskandalen til den andre etter hvert som knokkelhaugene ramlet ut av skapene når mediene åpnet døren. "Back to basics" fikk bokstavelig talt den siste spikeren i kisten da et sentralt regjeringsmedlem ble funnet død med en appelsin i munnen av det man mente var selvstrangulering for å øke seksuell nytelse, ikledd en kombinasjon av bondage- og kvinneklær.
Misforstå meg rett. Offentlige personer har rett til et privatliv og det er ikke av viktig samfunnsmessig betydning å få deres seksualvaner eksponert, med eller uten skjult kamera. Men hvorvidt de opptrer som moralske individer er ikke et spørsmål om å bryte loven eller ikke. Personlig er jeg mot sexkjøploven av flere grunner, men jeg mener at det kan være gode begrunnelser for å avsløre dobbeltmoral blant samfunnstopper og politikere. Pressen misforstår sitt samfunnsoppdrag dersom makteliten får sitte trygt i tv-studio og moralisere over mennesker som de senere betaler for deres "diskresjon" - altså å holde kjeft om at de utfører seksuelle tjenester for dem.
Det minner om en episode på 90-tallet da politiet aksjonerte mot et bordell, eller massasjeinstitutt som det het, i det som nå er mitt nabolag. Aksjonister fra venstresida og nabolaget samlet seg foran huset, med pressen til stedet,og jublet da horene ble masjert ut foran bygningen. Kundene fikk lov å gå diskret ut bakdøra.
Anstendighet kommer i mange former. Dette er ikke et opprop for at pressen nå skal oute alle politikere eller samfunnstoppers seksuelle vaner. Men å beskytte samfunnstopper som bruker sin makt til å fordømme og regulere andres liv samtidig som de selv opptrer klanderverdig etter egne standarder er moralsk forkastelig på alle nivåer. Er pressens samfunnsoppdrag virkelig å beskytte horekundene blant samfunnstoppene og politikerne?
Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
søndag, september 25, 2011
onsdag, september 21, 2011
Urdemokrati eller udemokrati?
Mange mener mye om SV i disse dager, men uansett må man respektere partiet for at de kan diske opp med tre dyktige, kapable lederkandidater i kjølvannet av et katastrofevalg.
Det har selvsagt sammenheng med partiets fordums styrke som et ungdomsparti, med opprør og motmakt som kjennetegn. SV har klart å ta vare på unge politiske talenter og gitt dem interessante oppgaver ettersom de har vokst fra et radikalt særinteresseparti til å bli et regjeringsmodent parti. Etter at Arbeiderpartiet hev ut trålen for å samle venstresida til ett rødgrønt alternativ, og deretter satte kursen mot sentrum, mistet SV sin ungdommelige utstråling og tiltrekningskraft. Med makt kommer ansvar, og Kristin Halvorsen fikk slått plenen foran Stortinget fri for partimedlemmer som demonstrerte mot egen regjering og striglet resten til Kongens bord.
Det jeg synes er mest interessant er debatten rundt hvordan ledervalget skal foregå, der det er foreslått å enten gjennomføre en uravstemning, rådgivende uravstemning eller et ordinært valg på landsmøtet på forslag fra en valgkomite. Flere mener at forslaget om en uravstemning er en taktisk manøver fra Vegar Solhjells side for å spille ut Audun Solbakken fordi Solhjell har større støtte i grunnorganisasjonen. Et ordinært valg på landsmøtet til våren gir mer rom for spill i fylkene, der det da er avgjørende å få valgt støttespillere som delegater.
Poenget er at alle tre forslagene om de ulike modellene for valg er normale, demokratiske prosesser, men hvilken metode som blir valg vil være utslagsgivende for resultatet. Det viser at demokrati er mer enn bare flertallsstyre. Kan man egentlig snakke om demokrati når resultatet er avhengig av hvordan den demokratiske prosessen er designet?
Oslo Høyre har gjennomført rådgivende uravstemning i nominasjonsprosessen til folkevalgte posisjoner til både stortingsvalget i 2009 og til kommunvalget i år. En slik rådgivende prosess kan bidra til å få frem fornyelse og endringer som ikke ville ha kommet gjennom en ordinær nominasjonskomite. Men slik Oslo Høyre gjennomfører uravstemning fungerer det heller ikke optimalt. Alle medlemmer kan delta, uten å noen gang ha møtt på Høyres hus, sett kandidatene snakke eller vet hva de står for. En slik prosess har det med å tilgodese kandidater som allerede er kjente navn, ikke nye talenter eller fagpolitikere som ofte er mindre synlige, men gjør en strålende jobb i sitt virke. Det kan også ha selvforsterkende effekter gjennom at de delene av et fylke eller en by der partiet allerede står sterkt kun støtter egne kandidater. En vekststrategi i nye miljøer eller utradisjonelle velgergrupper blir fånyttes.
Rådgivende uravstemning er risikosport for enhver organisasjon. Selv med gode begrunnelser om at representativitet og bredde er helt nødvendig for å kunne appellere til velgerne, kan det være andre faktorer som veier tyngre akkurat der og da. Men når medlemmene har sagt sitt, hvordan kan man få legitimitet for en valgkomite som sier noe annet?
SV kan trekke lærdom fra tidligere erfaringer med urnominasjon i Oslo SV. Selv om medlemmene her må møte frem for å avgi stemmer, hadde de fortsatt en utfordring med masseinnmelding av nye medlemmer som stemmekveg. Det er mulig å designe prosessen smartere for å unngå at urdemokrati blir udemokrati gjennom sterk manipulasjon fra kandidatenes støttespillere. I disse dager skader det jo på ingen måte å se til Danmark, der sosialdemokratenes Helle Thorning-Schmith gikk seirende ut av en uravstemning om ledervervet mot den langt mer tradisjonelle og erfarne Frank Jensen.
Uansett gleder jeg meg til å se hvordan de tre kandidatene velger å profilere seg fremover, og hvordan SV håndterer hele nominasjonsprosessen. Dersom de blir et foregangsparti for åpnere prosesser innad i partiene, så kan det skje mye spennende også i andre politiske organisasjoner fremover.
Les også Kristin Clemets blogg: SV - et foregangsparti
Det har selvsagt sammenheng med partiets fordums styrke som et ungdomsparti, med opprør og motmakt som kjennetegn. SV har klart å ta vare på unge politiske talenter og gitt dem interessante oppgaver ettersom de har vokst fra et radikalt særinteresseparti til å bli et regjeringsmodent parti. Etter at Arbeiderpartiet hev ut trålen for å samle venstresida til ett rødgrønt alternativ, og deretter satte kursen mot sentrum, mistet SV sin ungdommelige utstråling og tiltrekningskraft. Med makt kommer ansvar, og Kristin Halvorsen fikk slått plenen foran Stortinget fri for partimedlemmer som demonstrerte mot egen regjering og striglet resten til Kongens bord.
Det jeg synes er mest interessant er debatten rundt hvordan ledervalget skal foregå, der det er foreslått å enten gjennomføre en uravstemning, rådgivende uravstemning eller et ordinært valg på landsmøtet på forslag fra en valgkomite. Flere mener at forslaget om en uravstemning er en taktisk manøver fra Vegar Solhjells side for å spille ut Audun Solbakken fordi Solhjell har større støtte i grunnorganisasjonen. Et ordinært valg på landsmøtet til våren gir mer rom for spill i fylkene, der det da er avgjørende å få valgt støttespillere som delegater.
Poenget er at alle tre forslagene om de ulike modellene for valg er normale, demokratiske prosesser, men hvilken metode som blir valg vil være utslagsgivende for resultatet. Det viser at demokrati er mer enn bare flertallsstyre. Kan man egentlig snakke om demokrati når resultatet er avhengig av hvordan den demokratiske prosessen er designet?
Oslo Høyre har gjennomført rådgivende uravstemning i nominasjonsprosessen til folkevalgte posisjoner til både stortingsvalget i 2009 og til kommunvalget i år. En slik rådgivende prosess kan bidra til å få frem fornyelse og endringer som ikke ville ha kommet gjennom en ordinær nominasjonskomite. Men slik Oslo Høyre gjennomfører uravstemning fungerer det heller ikke optimalt. Alle medlemmer kan delta, uten å noen gang ha møtt på Høyres hus, sett kandidatene snakke eller vet hva de står for. En slik prosess har det med å tilgodese kandidater som allerede er kjente navn, ikke nye talenter eller fagpolitikere som ofte er mindre synlige, men gjør en strålende jobb i sitt virke. Det kan også ha selvforsterkende effekter gjennom at de delene av et fylke eller en by der partiet allerede står sterkt kun støtter egne kandidater. En vekststrategi i nye miljøer eller utradisjonelle velgergrupper blir fånyttes.
Rådgivende uravstemning er risikosport for enhver organisasjon. Selv med gode begrunnelser om at representativitet og bredde er helt nødvendig for å kunne appellere til velgerne, kan det være andre faktorer som veier tyngre akkurat der og da. Men når medlemmene har sagt sitt, hvordan kan man få legitimitet for en valgkomite som sier noe annet?
SV kan trekke lærdom fra tidligere erfaringer med urnominasjon i Oslo SV. Selv om medlemmene her må møte frem for å avgi stemmer, hadde de fortsatt en utfordring med masseinnmelding av nye medlemmer som stemmekveg. Det er mulig å designe prosessen smartere for å unngå at urdemokrati blir udemokrati gjennom sterk manipulasjon fra kandidatenes støttespillere. I disse dager skader det jo på ingen måte å se til Danmark, der sosialdemokratenes Helle Thorning-Schmith gikk seirende ut av en uravstemning om ledervervet mot den langt mer tradisjonelle og erfarne Frank Jensen.
Uansett gleder jeg meg til å se hvordan de tre kandidatene velger å profilere seg fremover, og hvordan SV håndterer hele nominasjonsprosessen. Dersom de blir et foregangsparti for åpnere prosesser innad i partiene, så kan det skje mye spennende også i andre politiske organisasjoner fremover.
Les også Kristin Clemets blogg: SV - et foregangsparti
mandag, september 19, 2011
Udekket, åpen
Fra kvinner som ønsker å bruke hijab hører jeg ofte at de ser på det som en frihet fra å bli objektifisert som kvinner. Eller som bloggeren Nina Amira skriver - hun blir dømt etter personligheten sin, fremfor utseende og stil.
En ting er at hijab overhodet ikke frigjør noen fra å bli dømt etter utseende. Hijab er en del av en klessdrakt - utseende og stil. I møte med mennesker evaluerer vi etter helhetsinntrykket. Hijab er en del av dette.
En annen ting er at frihet betyr at man ikke trenger å akseptere å bli objektifisert. I min kultur trenger jeg ikke gå med hijab for å bli sett på som en person. Det er en kamp som har vært kjempet for av kvinner på vei mot et mer demokratisk og inkluderende samfunn i mer enn hundre år. Måten jeg kler meg på er en del av min personlighet. Det vil jeg tro at å ta på seg hijab også er.
Kvinner må gjerne bruke hijab for min del. Men jeg mener det er et tilbakeskritt om man må dekke seg til for at andre skal legge mer merke til personligheten enn valker, pupper og hår. Eller sagt på en annen måte - dersom valker, pupper og hår er det eneste du ser når jeg går på gata, så er det ikke meg det er noe galt med.
Kanskje det da er bedre å begynne i den enden som bør endres for at kvinner skal slippe å dekke seg til for å bli akseptert og sett på som en person?
En ting er at hijab overhodet ikke frigjør noen fra å bli dømt etter utseende. Hijab er en del av en klessdrakt - utseende og stil. I møte med mennesker evaluerer vi etter helhetsinntrykket. Hijab er en del av dette.
En annen ting er at frihet betyr at man ikke trenger å akseptere å bli objektifisert. I min kultur trenger jeg ikke gå med hijab for å bli sett på som en person. Det er en kamp som har vært kjempet for av kvinner på vei mot et mer demokratisk og inkluderende samfunn i mer enn hundre år. Måten jeg kler meg på er en del av min personlighet. Det vil jeg tro at å ta på seg hijab også er.
Kvinner må gjerne bruke hijab for min del. Men jeg mener det er et tilbakeskritt om man må dekke seg til for at andre skal legge mer merke til personligheten enn valker, pupper og hår. Eller sagt på en annen måte - dersom valker, pupper og hår er det eneste du ser når jeg går på gata, så er det ikke meg det er noe galt med.
Kanskje det da er bedre å begynne i den enden som bør endres for at kvinner skal slippe å dekke seg til for å bli akseptert og sett på som en person?
torsdag, september 08, 2011
Lar voldtektsofre stå i kø
Er det viktigere å bruke et offentlig institutt til DNA-analyser enn å løse alvorlige kriminalsaker?
Aftenposten skriver i dag at det er en dramatisk økning i anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo. Samtidig tar det fra to til seks måneder å få svar på DNA-analysene av biologiske spor hentet fra offrene.
- Med mindre vi ber om ekstraordinær prioritet, slik vi gjorde i april, da det var fire voldtekter i løpet av en uke, tar det fra to til seks måneder å få svar på DNA-analysene, sier Hanne Kristin Rohde, leder av vold- og sedelighetsseksjonen i Oslo politidistrikt til Aftenposten.no.
Dette skjer samtidig som at regjeringen nekter politiet å bruke andre analysemiljøer enn Rettsmedisinske Institutt (RMI). Det private laboratoriumet Gena i Stavanger sier de kunne analysert biologiske spor i løpet av tre til fem dager. Dette tror ikke justisminister Knut Storberget på.
– De har bare to ansatte, og kan neppe ta mange av de prøvene politiet har behov for å få analysert, sier Storberget til NRK.
Etter at regjeringen nektet å bruke private analysebyråer har blant annet Gena måtte redusere sin kapasitet. Gena ble for øvrig internasjonalt akkreditert for sin virksomhet før Rettsmedisinsk Insititutt, så det er ikke kompetansen det står på. Det er viljen.
Tidligere i år tok en 14 år gammel jente livet av seg etter å ha blitt utsatt for en gruppevoldtekt. Mens politiet fortsatt ventet på DNA-prøvene. Hva med å "kun" sende biologiske spor etter voldtekter til Gena, da, Storberget?
Så slipper voldtektsofre å vente i opp til seks måneder for å få en DNA-analyse som kan bidra til å både identifisere voldtektsmannen og få han dømt. Eller er det viktigere å bruke et offentlig institutt enn å faktisk løse saker?
Aftenposten skriver i dag at det er en dramatisk økning i anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo. Samtidig tar det fra to til seks måneder å få svar på DNA-analysene av biologiske spor hentet fra offrene.
- Med mindre vi ber om ekstraordinær prioritet, slik vi gjorde i april, da det var fire voldtekter i løpet av en uke, tar det fra to til seks måneder å få svar på DNA-analysene, sier Hanne Kristin Rohde, leder av vold- og sedelighetsseksjonen i Oslo politidistrikt til Aftenposten.no.
Dette skjer samtidig som at regjeringen nekter politiet å bruke andre analysemiljøer enn Rettsmedisinske Institutt (RMI). Det private laboratoriumet Gena i Stavanger sier de kunne analysert biologiske spor i løpet av tre til fem dager. Dette tror ikke justisminister Knut Storberget på.
– De har bare to ansatte, og kan neppe ta mange av de prøvene politiet har behov for å få analysert, sier Storberget til NRK.
Etter at regjeringen nektet å bruke private analysebyråer har blant annet Gena måtte redusere sin kapasitet. Gena ble for øvrig internasjonalt akkreditert for sin virksomhet før Rettsmedisinsk Insititutt, så det er ikke kompetansen det står på. Det er viljen.
Tidligere i år tok en 14 år gammel jente livet av seg etter å ha blitt utsatt for en gruppevoldtekt. Mens politiet fortsatt ventet på DNA-prøvene. Hva med å "kun" sende biologiske spor etter voldtekter til Gena, da, Storberget?
Så slipper voldtektsofre å vente i opp til seks måneder for å få en DNA-analyse som kan bidra til å både identifisere voldtektsmannen og få han dømt. Eller er det viktigere å bruke et offentlig institutt enn å faktisk løse saker?
tirsdag, august 30, 2011
Klout - Plebeier og Beliebers
Problemet med Klout er ikke at Justin Bieber blir regnet som å ha mer innflytelse enn Harald Stanghelle i sosiale medier, men at Harald Stanghelle har fortjent sin lave score.
I artikkel i Aftenposten tok journalist Kristoffer Rønneberg for seg noen av utfordringene med tjenester som Klout, PeerIndex og TwitterGrader, som bruker algoritmer basert på hvor mange følgere du har, hvor mange som svarer deg og hvor ofte du får dine twittermeldingene dine videresendt av andre for å beregne hvor innflytelsesrik du er. Innflytelsesrik på sosiale medier, vel og merke.
Rønneberg har helt rett når han problematiserer rundt tjenestenes manglende kontekst. En Klout-score sier ingenting om kvaliteten i innholdet du bidrar med eller verdien av ditt engasjement. Derfor kan det se rart ut når Harald Stanghelle, Aftenpostens politiske redaktør, har en Klout-score på ti, mens tenåringsidolet Justin Bieber har 99. For som Rønneberg skriver – Bieber er kanskje innflytelsesrik blant 14-åringer, men har lite fornuftig å si, mens Stanghelle har betydelig innflytelse over manges meninger i Norge.
Så kan det argumenteres med at det finnes like mange 14-åringer bare i USA som antall innbyggere i Norge og at Justin Bieber har over 12 millioner Beliebers som følger han på Twitter. Det er mulig Bieber har lite fornuftig å si, men han har da i hvert fall kommunisert med de som er interessert på en arena som åpner for mulighet for dialog. Det har ikke Stanghelle. Til tross for at også politikere, journalister og kommentatorer er aktive i sosiale medier. Altså. Gitt at oss vanlige plebeier ikke er interessante nok.
Det sies at sosiale medier senker terskelen for deltakelse og derfor er sterkt demokratiserende. Når sosiale skiller viskes ut kan trikkesjåfører og trygdede noenogfemtiåringer diskutere med rikspolitikere og andre nasjonale meningsbærere. Denne diskusjonen burde være interessant for Aftenpostens politiske redaktør, uavhengig av algoritmer i tjenester skapt for å hjelpe kommersielle aktører å finne hvem de burde påvirke for å slippe å sende goodiebags til alle med en rosablogg og et anstrengt forhold til hele setninger.
Min Klout score er 70 mot Jens Stoltenbergs score på 64. Jeg har ingen illusjoner om egen betydning i det politiske Norge. Men jeg førte flere debatter med rundt 10-12 ulike personer på Twitter i går, deriblant NRKs Kyrre Nakkim. Mulig jeg ikke påvirker, men jeg liker å tro at jeg har muligheten.
Jeg var for øvrig i debatt med blant annet Stanghelle, som jo er hyggeligheten selv, under Mediedagene i Bergen i 2009. Han skal ha for at han i hvert fall forsøkte å reflektere litt rundt dagens tema, som var bruk av sosiale medier i stortingsvalgkampen. Andre i panelet var Magnus Takvam (som nå er på Twitter – hei, Magnus), valgforsker Frank Aarebrott (som ikke en gang forsøkte å berøre temaet) og daværende partileder Lars Sponheim. Sistnevnte brummet høyt at Sponheimen ikke trengte sosiale medier, han hadde stortingets talerstol. Og det var det siste vi hørte fra han før han ble satt til å plage folk i det fylket som ikke ville ha han som stortingsrepresentant, og derfor fikk han som fylkesmann i stedet.
Harald Stanghelle er en klok mann. Jeg både leser og lytter gjerne til det han har å si. Det er godt mulig at han aldri trenger å bruke sosiale medier. Men deltakelse i sosiale medier kan føre til at man før informasjon, vinklinger og refleksjoner man ellers ikke ville fått. For eksempel fra trikkesjåfører og trygdede noenogfemtiåringer. Det er ikke alt som skrives som er viktig, men det er gudhjelpemeg ikke alt som menes i avisenes papirutgaver som er sannheten, lyset og livet heller.
Det er de små samtalene som er det sosiale limet mellom oss. Det har også en betydning. I disse dager går tusenvis av politisk engasjerte tillitsvalgte i alle partier rundt på husbesøk eller står på stands nettopp for å ha mange små samtaler. Kanskje om store ting. Det er en del av demokratiet det også.
Burde ikke norske journalister og redaktører være engasjert i det?
I artikkel i Aftenposten tok journalist Kristoffer Rønneberg for seg noen av utfordringene med tjenester som Klout, PeerIndex og TwitterGrader, som bruker algoritmer basert på hvor mange følgere du har, hvor mange som svarer deg og hvor ofte du får dine twittermeldingene dine videresendt av andre for å beregne hvor innflytelsesrik du er. Innflytelsesrik på sosiale medier, vel og merke.
Rønneberg har helt rett når han problematiserer rundt tjenestenes manglende kontekst. En Klout-score sier ingenting om kvaliteten i innholdet du bidrar med eller verdien av ditt engasjement. Derfor kan det se rart ut når Harald Stanghelle, Aftenpostens politiske redaktør, har en Klout-score på ti, mens tenåringsidolet Justin Bieber har 99. For som Rønneberg skriver – Bieber er kanskje innflytelsesrik blant 14-åringer, men har lite fornuftig å si, mens Stanghelle har betydelig innflytelse over manges meninger i Norge.
Så kan det argumenteres med at det finnes like mange 14-åringer bare i USA som antall innbyggere i Norge og at Justin Bieber har over 12 millioner Beliebers som følger han på Twitter. Det er mulig Bieber har lite fornuftig å si, men han har da i hvert fall kommunisert med de som er interessert på en arena som åpner for mulighet for dialog. Det har ikke Stanghelle. Til tross for at også politikere, journalister og kommentatorer er aktive i sosiale medier. Altså. Gitt at oss vanlige plebeier ikke er interessante nok.
Det sies at sosiale medier senker terskelen for deltakelse og derfor er sterkt demokratiserende. Når sosiale skiller viskes ut kan trikkesjåfører og trygdede noenogfemtiåringer diskutere med rikspolitikere og andre nasjonale meningsbærere. Denne diskusjonen burde være interessant for Aftenpostens politiske redaktør, uavhengig av algoritmer i tjenester skapt for å hjelpe kommersielle aktører å finne hvem de burde påvirke for å slippe å sende goodiebags til alle med en rosablogg og et anstrengt forhold til hele setninger.
Min Klout score er 70 mot Jens Stoltenbergs score på 64. Jeg har ingen illusjoner om egen betydning i det politiske Norge. Men jeg førte flere debatter med rundt 10-12 ulike personer på Twitter i går, deriblant NRKs Kyrre Nakkim. Mulig jeg ikke påvirker, men jeg liker å tro at jeg har muligheten.
Jeg var for øvrig i debatt med blant annet Stanghelle, som jo er hyggeligheten selv, under Mediedagene i Bergen i 2009. Han skal ha for at han i hvert fall forsøkte å reflektere litt rundt dagens tema, som var bruk av sosiale medier i stortingsvalgkampen. Andre i panelet var Magnus Takvam (som nå er på Twitter – hei, Magnus), valgforsker Frank Aarebrott (som ikke en gang forsøkte å berøre temaet) og daværende partileder Lars Sponheim. Sistnevnte brummet høyt at Sponheimen ikke trengte sosiale medier, han hadde stortingets talerstol. Og det var det siste vi hørte fra han før han ble satt til å plage folk i det fylket som ikke ville ha han som stortingsrepresentant, og derfor fikk han som fylkesmann i stedet.
Harald Stanghelle er en klok mann. Jeg både leser og lytter gjerne til det han har å si. Det er godt mulig at han aldri trenger å bruke sosiale medier. Men deltakelse i sosiale medier kan føre til at man før informasjon, vinklinger og refleksjoner man ellers ikke ville fått. For eksempel fra trikkesjåfører og trygdede noenogfemtiåringer. Det er ikke alt som skrives som er viktig, men det er gudhjelpemeg ikke alt som menes i avisenes papirutgaver som er sannheten, lyset og livet heller.
Det er de små samtalene som er det sosiale limet mellom oss. Det har også en betydning. I disse dager går tusenvis av politisk engasjerte tillitsvalgte i alle partier rundt på husbesøk eller står på stands nettopp for å ha mange små samtaler. Kanskje om store ting. Det er en del av demokratiet det også.
Burde ikke norske journalister og redaktører være engasjert i det?
fredag, august 19, 2011
Skitten valgkamp
Så var silkehanskene av. Onsdag kveld sendte Oslo Arbeiderparti et brev til Oslo FrP og Oslo Høyre, hvor de reagerer sterkt på at Høyre og spesielt FrP sier at partiet vil innføre eiendomsskatt i Oslo dersom de vinner valget. De mener dette er en brudd på løftet om en verdig valgkamp:
Signert Liebe Rieber Mohn, Rune Gerhardsen og Jan Bøhler. Brevet fant ved en inkurie veien til en helside i VG papir i går. Jeg vet ikke når VG trykkes, men jeg har ved en inkurie fått e-posten og mailen var sendt kl.21.40 onsdag kveld. Oslo Arbeiderparti kan selvsagt ved en feil ha mistet brevet til desken i VG. Slikt skjer i vår digitale tidsalder.
Nå har ikke jeg diskuterte dette med Oslo Høyres leder og vet ikke hvordan han vil respondere. Men min umiddelbare reaksjon var at nå er silkehanskene av og Oslo Arbeiderparti er i normal valgkampmodus hvor de vil bruke dette som unnskyldning for å gå vekk fra nettopp en faktaorientert og anstendig valgkamp.
Oslo FrP får svare for sin egen kampanje, men innbyggerne i Skedmso, Sørum og Nittedal kan bekrefte at Arbeiderpartiets løfter om å ikke innføre eiendomsskatt ikke er verdt papiret det er skrevet på. Som tidligere Ap-velger, uføretrygdede Birute Åkvåg fikk erfare i Nittedal.
Så når Høyre "insinuerer" at Ap vil innføre eiendomsskatt, så er det basert på to enkle ting - regnestykket over valgkampløftene som overgår budsjettet for kommunen i dag og må dekkes inn på en eller annen måte, samt erfaringer fra nabokommunenen våre. Høyre og FrP fjernet for øvrig eiendomsskatten i Nittedal fra 1. januar i år.
Oslo Ap og Arbeiderpartiet sentralt flyter på en sympatibølge etter 22. juli. Forståelig nok. Terroranslaget rammet dem hardest av alle, og ingen av oss kan forestille oss hva de som var på Utøya eller de pårørende går gjennom. Men når statsminister Jens Stoltenberg svarte terroren med ordene "mer demokrati" så kan han umulig ha ment at Arbeiderpartiet var hevet over en hver kritikk, samtidig som de selv skal kunne sette frem påstander de ikke kan belegge.
Liebe Rieber Mohn sa i TV2-debatten på mandag at Høyre ikke ønsker å redusere de sosiale forskjellene i Oslo, og fortsatte med at vi ikke gjør noe for å redusere de store forskjellene i skoleresultater.
Det er jo litt gøy at Ap bruker skoleresultater mot oss i og med at de er mot at skolene skal gi ut disse, mens vi vil ha mer resultatmåling for nettopp å kunne finne hvor det utfordringer OG gjøre noe med dem. Men Rieber Mohn snakker også mot bedre vitende. Ikke bare brukes det mer ressurser per elev på utsatte skoler i Oslo, men byrådet har også fremmet 17 konkrete tiltak for en bedre skole for mer kunnskap, sosial utjevning og bedre integrering. Oslo-skolen leverer også konsekvent bedre resultater innen det å lese og skrive enn resten av landet, til tross for større utfordringer enn de fleste kommuner.
Men Oslo Ap vil altså få lyve i fred, mens de andre partiene skal ta hensyn og holde kjeft.
Det er ikke mer frihet eller mer demokrati. Det er å misbruke folks føleleser og sympati.
"Arbeiderpartiet i Oslo reagerer meget sterk på disse utspillene om å spre usannheter om Arbeiderpartiets politikk og reise tvil om vår alminnelige politiske troverdighet. Vi oppfatter dette som manglende respekt for vårt program og vårt partis demokratiske prosesser.
Vi vil derfor be Fremskrittspartiet avblåse sin løgnaktige annonsekampanje, og retter tilsvarende krav til Høyre om å avstå fra å snakke usant om Arbeiderpartiets politikk og vår politiske praksis. Hvis disse partier ikke følger opp dette, betyr det at de ikke følger opp de intensjoner og de erklæringer de selv gav i forbindelse med valgkampåpningen."
Signert Liebe Rieber Mohn, Rune Gerhardsen og Jan Bøhler. Brevet fant ved en inkurie veien til en helside i VG papir i går. Jeg vet ikke når VG trykkes, men jeg har ved en inkurie fått e-posten og mailen var sendt kl.21.40 onsdag kveld. Oslo Arbeiderparti kan selvsagt ved en feil ha mistet brevet til desken i VG. Slikt skjer i vår digitale tidsalder.
Nå har ikke jeg diskuterte dette med Oslo Høyres leder og vet ikke hvordan han vil respondere. Men min umiddelbare reaksjon var at nå er silkehanskene av og Oslo Arbeiderparti er i normal valgkampmodus hvor de vil bruke dette som unnskyldning for å gå vekk fra nettopp en faktaorientert og anstendig valgkamp.
Oslo FrP får svare for sin egen kampanje, men innbyggerne i Skedmso, Sørum og Nittedal kan bekrefte at Arbeiderpartiets løfter om å ikke innføre eiendomsskatt ikke er verdt papiret det er skrevet på. Som tidligere Ap-velger, uføretrygdede Birute Åkvåg fikk erfare i Nittedal.
Så når Høyre "insinuerer" at Ap vil innføre eiendomsskatt, så er det basert på to enkle ting - regnestykket over valgkampløftene som overgår budsjettet for kommunen i dag og må dekkes inn på en eller annen måte, samt erfaringer fra nabokommunenen våre. Høyre og FrP fjernet for øvrig eiendomsskatten i Nittedal fra 1. januar i år.
Oslo Ap og Arbeiderpartiet sentralt flyter på en sympatibølge etter 22. juli. Forståelig nok. Terroranslaget rammet dem hardest av alle, og ingen av oss kan forestille oss hva de som var på Utøya eller de pårørende går gjennom. Men når statsminister Jens Stoltenberg svarte terroren med ordene "mer demokrati" så kan han umulig ha ment at Arbeiderpartiet var hevet over en hver kritikk, samtidig som de selv skal kunne sette frem påstander de ikke kan belegge.
Liebe Rieber Mohn sa i TV2-debatten på mandag at Høyre ikke ønsker å redusere de sosiale forskjellene i Oslo, og fortsatte med at vi ikke gjør noe for å redusere de store forskjellene i skoleresultater.
Det er jo litt gøy at Ap bruker skoleresultater mot oss i og med at de er mot at skolene skal gi ut disse, mens vi vil ha mer resultatmåling for nettopp å kunne finne hvor det utfordringer OG gjøre noe med dem. Men Rieber Mohn snakker også mot bedre vitende. Ikke bare brukes det mer ressurser per elev på utsatte skoler i Oslo, men byrådet har også fremmet 17 konkrete tiltak for en bedre skole for mer kunnskap, sosial utjevning og bedre integrering. Oslo-skolen leverer også konsekvent bedre resultater innen det å lese og skrive enn resten av landet, til tross for større utfordringer enn de fleste kommuner.
Men Oslo Ap vil altså få lyve i fred, mens de andre partiene skal ta hensyn og holde kjeft.
Det er ikke mer frihet eller mer demokrati. Det er å misbruke folks føleleser og sympati.
lørdag, august 06, 2011
Spot uterestauranten
Hvordan utnytte potensialet i sjarmerende Arendal.
- Posted using BlogPress from my iPhone
- Posted using BlogPress from my iPhone
torsdag, august 04, 2011
Klokkespill fra Oslo Rådhus
For de som lurer på hva som blir spilt fra klokketårnene og når. This service brought to you by VamPus...
- Posted using BlogPress from my iPhone
- Posted using BlogPress from my iPhone
onsdag, august 03, 2011
Rosenes by?
Skal terroraksjonene endre Oslo fra Tigerstaden til Rosenes by?
DET ER LETT Å LA SEG RIVE MED i den spesielle stemningen som fulgte etter terroraksjonene. Det er helt riktig å ville minne de som måtte bøte med livet for terroristens ugjerninger. Men er det riktig å endre på elementer i byrommet for å markere tragedien?
Stortorget overtok som byens sentraltorg etter Christiania gamle torg i 1736. Når veiavstander til Oslo vises på veiskilt, er avstanden målt til Stortorget. Torget er storebroren til Lilletorget, der ”Neven og rosen” er plassert. Ville det ikke være galt å endre navn på Stortorget, eller Rådhusplassen for den saks skyld, som følge av en terroraksjon?
Les hele innlegget i Bypatrioten.
DET ER LETT Å LA SEG RIVE MED i den spesielle stemningen som fulgte etter terroraksjonene. Det er helt riktig å ville minne de som måtte bøte med livet for terroristens ugjerninger. Men er det riktig å endre på elementer i byrommet for å markere tragedien?
Stortorget overtok som byens sentraltorg etter Christiania gamle torg i 1736. Når veiavstander til Oslo vises på veiskilt, er avstanden målt til Stortorget. Torget er storebroren til Lilletorget, der ”Neven og rosen” er plassert. Ville det ikke være galt å endre navn på Stortorget, eller Rådhusplassen for den saks skyld, som følge av en terroraksjon?
Les hele innlegget i Bypatrioten.
tirsdag, august 02, 2011
Notater til Kurer på P2 kommende lørdag
Til helgen har NRK P2s mediemagasin Kurer et program om nettdebatt generelt og i forbindelse med innvandringsdebatten spesielt, hvor undertegnede deltar. Som vanlig før en debatt eller medieopptreden forberedte jeg meg med "soundbites" - det jeg tenker på som viktige momenter jeg vil ha med, og som er relevant for debatten. Typisk nok er det når man har mye på hjertet at ting kludrer seg til, og jeg håper bare den stakkars journalisten klarer å klippe til noe fornuftig. Jeg får vel si som tidligere stortingspresident, den ærverdige C. J. Hambro: "Det står enhver fritt å gi uttrykk for den forvirring som måtte herske i hans indre".
Her er momentene jeg syntes det (i denne sammenheng) var viktig å få med:
Ytringsfrihet er grunnleggende for en fri debatt og utgjør i et liberalt demokrati fundamentet og forutsetningen for politisk mangfold og borgernes autonomi.
Ideelt sett så tilsier ytringsfriheten at alle slags meninger, også de mest ytterliggående, skal slippe fritt fram i offentligheten for å bli imøtegått der. Men det forutsetter jo at det er noen som orker å ta jobben med å grave opp fakta, tilbakevise myter, og diskutere med folk som mener sjikane av meningsmotstandere er greit.
Det er en myte at debatten blir mer inkluderende av å tillate trollene. Det ekskluderer nemlig de som ikke orker å hele tiden bli møtt med personlig sjikane, løgn og påstander det ikke finnes hold i. Dermed flykter de gode kreftene fra kommentarfeltet og de som skriker høyest får bli.
Det er også en myte at man ikke får lov å være kritisk til innvandring i Norge. Problemet er at legitim innvandringskritikk blir stemplet som rasisme, og slik utviskes grensene mellom hva som er viktige problemstillinger og hva som er ren hets.
Selv det regjeringsnedsatte Brochmann-utvalget, som skulle se på velferdsstatens utfordringer i fremtiden, ble beskyldt for å skape et innvandringsfiendtlig klima fordi de problematiserte at økt innvandring kombinert med lav arbeidsdeltakelse ikke vil være bærekraftig på sikt. Hate speech og stigmatisering er med andre ord overhode ikke typisk for høyresiden, men i aller høyeste grad noe som også kommer fra venstresida i den polariserte norske debatten.
Det er et paradoks at i et land der partiene er så like, så er debatten så polarisert. Tyder mer på et behov for å skape syntetiske forskjeller for å kunne differensiere seg.
Konflikt er ikke i seg selv negativt, vi trenger friksjon og uenighet for å kunne bevege samfunnet fremover. Spørsmålet er hvordan konflikten blir håndtert.
Mediene har selv stort ansvar for den polariserte debatten gjennom å skape konflikt der det ikke nødvendigvis er noen. Man velger konsekvent enkeltsitater og worst case scenarier for å få en sak.
Den offentlige debatten har aldri vært fri og inkluderende. Den er sterkt moderert og kontrollert, med høyere terskler ettersom forumet for debatt har lesere eller seere. Og slik bør det være. Ingen har lyst til å høre hva fem på gata tror om renta skal ned eller opp, slik dere driver med her i NRK. Det kan være underholdende når Norsk Tipping har trekning i Joker, men ikke i saker der man ønsker folk som snakker i hele setninger og bidrar med kunnskap og refleksjoner.
Fullt navn er ingen garanti for konstruktiv debatt. Som debattredaktør fikk jeg selv drapstrusler som ansvarlig for å ha moderert vekk kommentarer som var dypt krenkende mot andre i kommentarfeltet, som «du burde dø din hore» eller mot samfunnsaktører, som for eksempel at «Siv Jensen burde kastes ut av landet».
Leif Knutsen hos Minerva:
Skillet går ikke mellom akseptable og uakseptable meninger, men mellom konstruktiv og destruktiv adferd. Det er ikke de med aparte meninger som ødelegger online fora, det er bråkmakerne. De som kverulerer uten å lytte, misforstår med vilje, tvinger deres meningsmotstandere til å bruke all sin tid og sine krefter på å forklare sitt poeng om og om igjen. Deres målsetning synes å være å jage ut meningsmotstandere slik at de kan dominere debatten.
Med andre ord er det relativt få farer med å la folk utrykke ekstreme synspunkter i full offentlighet. Det er mer grunn til å være urolig over et debattklima der deltagerne stadig må bekymre seg over å bli beskyldt for å være for nær Anders Behrings Breiviks vrøvlete manifest.
Lars Gule i Politisk kvarter:
Når disse meningene da får eksistere i sine egne fora, enten nå disse foraene er tidsskrifter, organisasjoner eller som nå på egne nettsteder, så blir dette altså en type drivhus hvor disse meningene trives og utvikler seg.
Fra Kristin Clemets blogg:
Den danske liberalkonservative tankesmien Cepos, har undersøkt sammenhengen mellom såkalt hate speech og hate crime i USA og flere europeiske land. Dersom det er en sammenheng, så bør det være mer hate crime i USA enn i mange europeiske land, siden USA har en mer liberal lovgivning knyttet til ytringsfrihet.
Cepos finner ingen slik sammenheng. Tvert om er antallet hat-forbrytelser, relativt sett, langt større i land som Finland og Tyskland enn i USA. Det betyr neppe at man kan være sikker på at fri debatt fører til mindre vold, men det er i hvert fall vanskelig å konkludere motsatt: At det blir mindre vold, bare vi strammer inn på ytringsfriheten.
Derimot bør denne saken, og kanskje spesielt det som har skjedd etter terrorhandlingene, lære oss at vi kanskje bør gjøre noe med ytringskulturen i landet vårt. Det er ikke et juridisk spørsmål, men et spørsmål om hvilken atmosfære og dannelse vi vil la prege den offentlige samtale og den politiske debatt for at alle skal føle seg inkludert i demokratiet.
Her er momentene jeg syntes det (i denne sammenheng) var viktig å få med:
Ytringsfrihet er grunnleggende for en fri debatt og utgjør i et liberalt demokrati fundamentet og forutsetningen for politisk mangfold og borgernes autonomi.
Ideelt sett så tilsier ytringsfriheten at alle slags meninger, også de mest ytterliggående, skal slippe fritt fram i offentligheten for å bli imøtegått der. Men det forutsetter jo at det er noen som orker å ta jobben med å grave opp fakta, tilbakevise myter, og diskutere med folk som mener sjikane av meningsmotstandere er greit.
Det er en myte at debatten blir mer inkluderende av å tillate trollene. Det ekskluderer nemlig de som ikke orker å hele tiden bli møtt med personlig sjikane, løgn og påstander det ikke finnes hold i. Dermed flykter de gode kreftene fra kommentarfeltet og de som skriker høyest får bli.
Det er også en myte at man ikke får lov å være kritisk til innvandring i Norge. Problemet er at legitim innvandringskritikk blir stemplet som rasisme, og slik utviskes grensene mellom hva som er viktige problemstillinger og hva som er ren hets.
Selv det regjeringsnedsatte Brochmann-utvalget, som skulle se på velferdsstatens utfordringer i fremtiden, ble beskyldt for å skape et innvandringsfiendtlig klima fordi de problematiserte at økt innvandring kombinert med lav arbeidsdeltakelse ikke vil være bærekraftig på sikt. Hate speech og stigmatisering er med andre ord overhode ikke typisk for høyresiden, men i aller høyeste grad noe som også kommer fra venstresida i den polariserte norske debatten.
Det er et paradoks at i et land der partiene er så like, så er debatten så polarisert. Tyder mer på et behov for å skape syntetiske forskjeller for å kunne differensiere seg.
Konflikt er ikke i seg selv negativt, vi trenger friksjon og uenighet for å kunne bevege samfunnet fremover. Spørsmålet er hvordan konflikten blir håndtert.
Mediene har selv stort ansvar for den polariserte debatten gjennom å skape konflikt der det ikke nødvendigvis er noen. Man velger konsekvent enkeltsitater og worst case scenarier for å få en sak.
Den offentlige debatten har aldri vært fri og inkluderende. Den er sterkt moderert og kontrollert, med høyere terskler ettersom forumet for debatt har lesere eller seere. Og slik bør det være. Ingen har lyst til å høre hva fem på gata tror om renta skal ned eller opp, slik dere driver med her i NRK. Det kan være underholdende når Norsk Tipping har trekning i Joker, men ikke i saker der man ønsker folk som snakker i hele setninger og bidrar med kunnskap og refleksjoner.
Fullt navn er ingen garanti for konstruktiv debatt. Som debattredaktør fikk jeg selv drapstrusler som ansvarlig for å ha moderert vekk kommentarer som var dypt krenkende mot andre i kommentarfeltet, som «du burde dø din hore» eller mot samfunnsaktører, som for eksempel at «Siv Jensen burde kastes ut av landet».
Leif Knutsen hos Minerva:
Skillet går ikke mellom akseptable og uakseptable meninger, men mellom konstruktiv og destruktiv adferd. Det er ikke de med aparte meninger som ødelegger online fora, det er bråkmakerne. De som kverulerer uten å lytte, misforstår med vilje, tvinger deres meningsmotstandere til å bruke all sin tid og sine krefter på å forklare sitt poeng om og om igjen. Deres målsetning synes å være å jage ut meningsmotstandere slik at de kan dominere debatten.
Med andre ord er det relativt få farer med å la folk utrykke ekstreme synspunkter i full offentlighet. Det er mer grunn til å være urolig over et debattklima der deltagerne stadig må bekymre seg over å bli beskyldt for å være for nær Anders Behrings Breiviks vrøvlete manifest.
Lars Gule i Politisk kvarter:
Når disse meningene da får eksistere i sine egne fora, enten nå disse foraene er tidsskrifter, organisasjoner eller som nå på egne nettsteder, så blir dette altså en type drivhus hvor disse meningene trives og utvikler seg.
Fra Kristin Clemets blogg:
Den danske liberalkonservative tankesmien Cepos, har undersøkt sammenhengen mellom såkalt hate speech og hate crime i USA og flere europeiske land. Dersom det er en sammenheng, så bør det være mer hate crime i USA enn i mange europeiske land, siden USA har en mer liberal lovgivning knyttet til ytringsfrihet.
Cepos finner ingen slik sammenheng. Tvert om er antallet hat-forbrytelser, relativt sett, langt større i land som Finland og Tyskland enn i USA. Det betyr neppe at man kan være sikker på at fri debatt fører til mindre vold, men det er i hvert fall vanskelig å konkludere motsatt: At det blir mindre vold, bare vi strammer inn på ytringsfriheten.
Derimot bør denne saken, og kanskje spesielt det som har skjedd etter terrorhandlingene, lære oss at vi kanskje bør gjøre noe med ytringskulturen i landet vårt. Det er ikke et juridisk spørsmål, men et spørsmål om hvilken atmosfære og dannelse vi vil la prege den offentlige samtale og den politiske debatt for at alle skal føle seg inkludert i demokratiet.
onsdag, juli 27, 2011
God tone i Kardemomme by
”Hadde vi ikke hatt egne internettsider og muligheten til å ytre oss der, måtte vi begynt å skyte dere”.
Sitatet er fra Vigrid-leder Tore Tvedt som i samtale med Briger Emanuelsen, tidligere journalist i Dagbladet, sa at så lenge han hadde en egen nettside hvor han kunne ytre seg, følte han seg ikke sensurert og heller ikke at ytringsfriheten var tatt i fra ham etter at Dagbladet utestengte han fra debattsidene. Lederen for den rasistiske organisasjonen viste til Internett som en viktig arena for å komme til orde med sine meninger.
I rekken av mange vanskelige debatter som vi nå står ovenfor, er debatten om debatten allerede i full gang. Debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende spør om tiden nå er inne for å ta et skikkelig oppgjør med anonyme nettdebatter og Aage Borchgrevink i Den Norske Helsingforskomité spør om hvordan vi kan unngå nye monstre fra bloggosfæren, mens Thomas Hylland Eriksen kaller gettofiseringen av nettet en trussel mot det nasjonale fellesskap.
I etterkant av en ufattelig tragedie leter vi alle etter svar på hvordan tragedien kunne oppstå, og hva vi kan gjøre for å unngå at noe slikt skjer igjen. Men det er særlig når demokratiet er under angrep at vi må hegne om de verdier og prinsipper som utgjør grunnlaget for vårt samfunn.
Internettfrihet og anonymitet er et tveegget sverd. Anonymitet gir en mulighet til å ytre seg fritt uten å måtte stå til ansvar for det. Det beskytter dissidenter mot overgrep, fengsling og tortur hver eneste dag. Samtidig blir muligheten brukt til å fremme tankegods og meninger som ikke er forenelig med opprettholdelsen av et liberalt demokrati.
Nå har faktisk Norge en lang tradisjon for å tolerere motstand mot det liberale demokratiet. Som en del av vår demokratiske flora har vi partier som kaller seg revolusjonære, og på radikale venstreorienterte nettsteder diskuteres væpna revolusjon fortsatt. I tillegg er det vi kaller et liberalt demokrati er i kontinuerlig endring. Det er bare to år siden det liberale demokratiet Norge begynte å likebehandle homofile i ekteskapslovgivningen.
Det er også kontinuerlig debatt rundt demokratiske prinsipper om ytrings- og trykkefrihet. Da regjeringen foreslo å erstatte blasfemiparagrafen med å utvide § 185 mot hatefulle ytringer, var det nettopp i blogger og debattfora på Internett at diskusjonen levde. Det nå utskjelte islamkritiske nettstedet document.no og nettversjonen til Human-Etisk Forbunds avis Fri Tanke var de første som reagerte. Senere tok tidligere generalsekretær i Human Etisk Forbund, Lars Gule, og journalist i document.no, Nina Hjerpset-Østli, initiativ til et opprop mot innstrammingen. Blant de som skrev under var forfatterne Roy Jacobsen, Ingvar Ambjørnsen og Anne B. Ragde, samt kjente offentlige stemmer som Bernt Hagtvet, Aslak Nore, Hege Storhaug, Walid al-Kubaisi og Francis Sejersted. Redaktør i document.no, Hans Rustad, sa til Dagbladet.no at han var glad for bredden i protestene og pekte på at folk som vanligvis inntar ulike posisjoner sto samlet og slo ring om ytringsfriheten. Det blir interessant å se om de som støttet oppropet den gang fortsatt står samlet i dag. Bloggerne fikk æren da forslaget ble trukket.
Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund sa i forbindelse med saken til Her og NÅ i NRK at det er "de forstyrrende, støytende, sjokkerende ytringene vi må verne. Kardemomme-loven trenger ikke vern".
I en tid der mange gir uttrykk for at de ønsker et samfunn som ligner nettopp mer på Kardemomme by, er den største faren at de ytringene som trenger det liberale demokratiets vern enten blir borte eller undertrykkes. Det betyr ikke at de opphører å eksistere. En kritisk samfunnsdebatt er en forutsetning for å styrke demokratiet. Vi trenger kritiske røster for å korrigere feil og mangler, og ved å gjøre nødvendige endringer vil demokratiske institusjoner bli mer robuste. Vi helt avhengig av friksjon for å bevege oss fremover. Kardemomme-loven om at man ikke skal plage andre, men være grei og snill, er rett og slett lite hensiktsmessig som retningslinje i samfunnsdebatten. For ikke å si håpløst kjedelig. Men det er forskjell på kritikk og sjikane.
Dilemmaene rundt en friest mulig demokratisk debatt er mange. Fjernes muligheten for anonymitet, fjerner man også muligheten for å få frem stemmer og refleksjoner som ellers ikke ville blitt hørt. Vi har også erfart at debatt under fullt navn på ingen måte er noen garanti for kvalitet, respekt eller toleranse. Som borger- og debattredaktør i en nettavis har jeg selv fått drapstrusler fra innvandringsmotstandere som har fått hatytringer slettet. Å skrive under fullt navn er med andre ord ingen hindring når de mener deres holdning og anslag i debatten er fullt ut legitime.
Samtidig er ytringsfriheten begrunnet i individets frie meningsdannelse. Det er gjennom en åpen meningsutveksling at samfunnet og den enkelte blir best mulig opplyst. Ytringer man er uenige i møtes med motargumenter, ikke med forbud eller maktbruk. Men dette har da aldri legitimert sjikane, rasisme, udokumenterte påstander eller rene løgner. Jeg er sikker på at Hilde Sandvik, i likhet med meg, har måttet slettet innlegg med langt mer eksplisitt rasistisk og sjikanerende innhold enn det gjerningsmannen bak terrorhandlingene noen gang har ytret i et kommentarfelt. Dersom Sandvik vil gjøre noe med kommentarfeltet hos BT så skal ikke det begrunnes med Breiviks handlinger. Det bør begrunnes med at det er pokker meg på tide at avisene på nett begynte å lytte til de råd som har kommet i de mange og lange debattene om hvordan dyrke frem en konstruktiv debatt i kommentarfeltene. Avisene vil gjerne ha trafikken, men har så langt ikke prioritert ressurser til en god nok håndtering av den.
Det er en reell fare for at terrorhandlingen vil brukes for å stemple legitim islamkritikk som islamofobi og dermed undertrykke seriøs debatt om hvilke verdier og holdninger vi ønsker at samfunnet vårt skal preges av. Det er også – uten sammenheng med islamdebatten - fullt ut legitimt å problematisere innvandring, uten at man dermed verken tyr til hatytringer eller er rasist. Til og med det regjeringsnedsatte Brochmann-utvalget ble anklaget for å skape et innvandringsfiendtlig klima lenge før terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya. Det er en farlig vei å gå dersom ønsket er en åpen og fordomsfri debatt rundt utfordringer og løsninger for fremtidens velferdssamfunn.
Vi skal heller ikke la oss true av Vigrid-leder Tvedts utsagn om konsekvensene av å ikke slippe til noe sted. Ingen skal kunne true seg til en plass i offentligheten. Men skal statsminister Jens Stoltenbergs ord om mer frihet og mer demokrati ha noen betydning, så bør de som nå tar til orde om å lukke ned det offentlige ordskiftet og begrense tilgang til fri meningsytring besinne seg.
Hilde Sandvik, Aage Borchgrevink og Thomas Hylland Eriksen har det til felles at de som regel slipper til i spaltene til de tradisjonelle mediene når de vil det. Det store flertall er henvist til de stemoderlig håndterte kommentarfeltene i nettavisene, åpne kanaler i sosiale medier eller lukkede debattforum der de møter likesinnede. Det er en styrke for demokratiet at så mange kan komme til uttrykk. Det store flertall av bloggeres største synd er at de er for kjedelig og banale, godt innenfor marginen til det som ville vært god tone i Kardemomme by.
Jeg for min del kunne ikke tenke meg å leve i et Kardemommesamfunn. Den klamme likheten, sosiale kontrollen, naivistiske tilnærmingen til alt som er problematisk. Det minner litt for mye om Aldous Huxleys dystopiske verden i "A brave new world". Dersom det er den retningen vi nå skal gå i så sier jeg herved nei takk. Jeg forbeholder meg retten til å være uenig.
Er det ikke nettopp det vi tross alt kjemper for?
Sitatet er fra Vigrid-leder Tore Tvedt som i samtale med Briger Emanuelsen, tidligere journalist i Dagbladet, sa at så lenge han hadde en egen nettside hvor han kunne ytre seg, følte han seg ikke sensurert og heller ikke at ytringsfriheten var tatt i fra ham etter at Dagbladet utestengte han fra debattsidene. Lederen for den rasistiske organisasjonen viste til Internett som en viktig arena for å komme til orde med sine meninger.
I rekken av mange vanskelige debatter som vi nå står ovenfor, er debatten om debatten allerede i full gang. Debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende spør om tiden nå er inne for å ta et skikkelig oppgjør med anonyme nettdebatter og Aage Borchgrevink i Den Norske Helsingforskomité spør om hvordan vi kan unngå nye monstre fra bloggosfæren, mens Thomas Hylland Eriksen kaller gettofiseringen av nettet en trussel mot det nasjonale fellesskap.
I etterkant av en ufattelig tragedie leter vi alle etter svar på hvordan tragedien kunne oppstå, og hva vi kan gjøre for å unngå at noe slikt skjer igjen. Men det er særlig når demokratiet er under angrep at vi må hegne om de verdier og prinsipper som utgjør grunnlaget for vårt samfunn.
Internettfrihet og anonymitet er et tveegget sverd. Anonymitet gir en mulighet til å ytre seg fritt uten å måtte stå til ansvar for det. Det beskytter dissidenter mot overgrep, fengsling og tortur hver eneste dag. Samtidig blir muligheten brukt til å fremme tankegods og meninger som ikke er forenelig med opprettholdelsen av et liberalt demokrati.
Nå har faktisk Norge en lang tradisjon for å tolerere motstand mot det liberale demokratiet. Som en del av vår demokratiske flora har vi partier som kaller seg revolusjonære, og på radikale venstreorienterte nettsteder diskuteres væpna revolusjon fortsatt. I tillegg er det vi kaller et liberalt demokrati er i kontinuerlig endring. Det er bare to år siden det liberale demokratiet Norge begynte å likebehandle homofile i ekteskapslovgivningen.
Det er også kontinuerlig debatt rundt demokratiske prinsipper om ytrings- og trykkefrihet. Da regjeringen foreslo å erstatte blasfemiparagrafen med å utvide § 185 mot hatefulle ytringer, var det nettopp i blogger og debattfora på Internett at diskusjonen levde. Det nå utskjelte islamkritiske nettstedet document.no og nettversjonen til Human-Etisk Forbunds avis Fri Tanke var de første som reagerte. Senere tok tidligere generalsekretær i Human Etisk Forbund, Lars Gule, og journalist i document.no, Nina Hjerpset-Østli, initiativ til et opprop mot innstrammingen. Blant de som skrev under var forfatterne Roy Jacobsen, Ingvar Ambjørnsen og Anne B. Ragde, samt kjente offentlige stemmer som Bernt Hagtvet, Aslak Nore, Hege Storhaug, Walid al-Kubaisi og Francis Sejersted. Redaktør i document.no, Hans Rustad, sa til Dagbladet.no at han var glad for bredden i protestene og pekte på at folk som vanligvis inntar ulike posisjoner sto samlet og slo ring om ytringsfriheten. Det blir interessant å se om de som støttet oppropet den gang fortsatt står samlet i dag. Bloggerne fikk æren da forslaget ble trukket.
Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund sa i forbindelse med saken til Her og NÅ i NRK at det er "de forstyrrende, støytende, sjokkerende ytringene vi må verne. Kardemomme-loven trenger ikke vern".
I en tid der mange gir uttrykk for at de ønsker et samfunn som ligner nettopp mer på Kardemomme by, er den største faren at de ytringene som trenger det liberale demokratiets vern enten blir borte eller undertrykkes. Det betyr ikke at de opphører å eksistere. En kritisk samfunnsdebatt er en forutsetning for å styrke demokratiet. Vi trenger kritiske røster for å korrigere feil og mangler, og ved å gjøre nødvendige endringer vil demokratiske institusjoner bli mer robuste. Vi helt avhengig av friksjon for å bevege oss fremover. Kardemomme-loven om at man ikke skal plage andre, men være grei og snill, er rett og slett lite hensiktsmessig som retningslinje i samfunnsdebatten. For ikke å si håpløst kjedelig. Men det er forskjell på kritikk og sjikane.
Dilemmaene rundt en friest mulig demokratisk debatt er mange. Fjernes muligheten for anonymitet, fjerner man også muligheten for å få frem stemmer og refleksjoner som ellers ikke ville blitt hørt. Vi har også erfart at debatt under fullt navn på ingen måte er noen garanti for kvalitet, respekt eller toleranse. Som borger- og debattredaktør i en nettavis har jeg selv fått drapstrusler fra innvandringsmotstandere som har fått hatytringer slettet. Å skrive under fullt navn er med andre ord ingen hindring når de mener deres holdning og anslag i debatten er fullt ut legitime.
Samtidig er ytringsfriheten begrunnet i individets frie meningsdannelse. Det er gjennom en åpen meningsutveksling at samfunnet og den enkelte blir best mulig opplyst. Ytringer man er uenige i møtes med motargumenter, ikke med forbud eller maktbruk. Men dette har da aldri legitimert sjikane, rasisme, udokumenterte påstander eller rene løgner. Jeg er sikker på at Hilde Sandvik, i likhet med meg, har måttet slettet innlegg med langt mer eksplisitt rasistisk og sjikanerende innhold enn det gjerningsmannen bak terrorhandlingene noen gang har ytret i et kommentarfelt. Dersom Sandvik vil gjøre noe med kommentarfeltet hos BT så skal ikke det begrunnes med Breiviks handlinger. Det bør begrunnes med at det er pokker meg på tide at avisene på nett begynte å lytte til de råd som har kommet i de mange og lange debattene om hvordan dyrke frem en konstruktiv debatt i kommentarfeltene. Avisene vil gjerne ha trafikken, men har så langt ikke prioritert ressurser til en god nok håndtering av den.
Det er en reell fare for at terrorhandlingen vil brukes for å stemple legitim islamkritikk som islamofobi og dermed undertrykke seriøs debatt om hvilke verdier og holdninger vi ønsker at samfunnet vårt skal preges av. Det er også – uten sammenheng med islamdebatten - fullt ut legitimt å problematisere innvandring, uten at man dermed verken tyr til hatytringer eller er rasist. Til og med det regjeringsnedsatte Brochmann-utvalget ble anklaget for å skape et innvandringsfiendtlig klima lenge før terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya. Det er en farlig vei å gå dersom ønsket er en åpen og fordomsfri debatt rundt utfordringer og løsninger for fremtidens velferdssamfunn.
Vi skal heller ikke la oss true av Vigrid-leder Tvedts utsagn om konsekvensene av å ikke slippe til noe sted. Ingen skal kunne true seg til en plass i offentligheten. Men skal statsminister Jens Stoltenbergs ord om mer frihet og mer demokrati ha noen betydning, så bør de som nå tar til orde om å lukke ned det offentlige ordskiftet og begrense tilgang til fri meningsytring besinne seg.
Hilde Sandvik, Aage Borchgrevink og Thomas Hylland Eriksen har det til felles at de som regel slipper til i spaltene til de tradisjonelle mediene når de vil det. Det store flertall er henvist til de stemoderlig håndterte kommentarfeltene i nettavisene, åpne kanaler i sosiale medier eller lukkede debattforum der de møter likesinnede. Det er en styrke for demokratiet at så mange kan komme til uttrykk. Det store flertall av bloggeres største synd er at de er for kjedelig og banale, godt innenfor marginen til det som ville vært god tone i Kardemomme by.
Jeg for min del kunne ikke tenke meg å leve i et Kardemommesamfunn. Den klamme likheten, sosiale kontrollen, naivistiske tilnærmingen til alt som er problematisk. Det minner litt for mye om Aldous Huxleys dystopiske verden i "A brave new world". Dersom det er den retningen vi nå skal gå i så sier jeg herved nei takk. Jeg forbeholder meg retten til å være uenig.
Er det ikke nettopp det vi tross alt kjemper for?
mandag, juli 25, 2011
Gjør meningsfylt vold til meningsløs
Det er ikke mangel på ord som gjør det vanskelig å skrive i disse dager. Det er at alt for mange ord presser på og vil frem. Jeg har vært litt avventende med å blogge fordi det føles eil for en utenforstående som meg å ta en plass blant de sørgende som er direkte berørt. Det kan til tider bli litt klamt føleri i det sosiale fellesskapet, men jeg forstår alle som har et behov for å komme til uttrykk. Det behovet kjenner jeg også.
Noen skriver at ord blir meningsløse. For meg er det i situasjoner som denne at ord fylles med mening. Ord som dessverre ikke blir fattigere, men får en langt dypere klang enn når vi ytrer dem til daglig. Tragedie. Urettferdighet. Sorg. Sinne.
Noen snakker om meningsløs vold. Det finnes ingenting som heter meningsløs vold. Et hvert slag, et hvert anslag, er fylt med mening. Det er nettopp derfor de som er utsatt for vold kjenner det i kroppen lenge etter at sårene er helet og merkene er borte.
Det er dessverre ingenting ”meningsløst” i de siste dagers hendelser. Handlingene var godt planlagt og med overlegg. De var breddfulle av mening. Det er nettopp det som gjør det så ufattelig, så ubegripelig. Vi kan forstå at ulykker skjer. Men vi kan ikke begripe at ett menneske kan forvolde så mye skade. Det er ikke til å fatte at ett menneske kan føle det som nødvendig å drepe unge mennesker som ber på sine knær om å få leve.
Han skriver at vi vil se på han som et monster. Hadde det enda vært så vel. Monstre tar plass i fiksjonen og i våre verste mareritt, men blir borte når dagslyset kommer og vi åpner øynene for verden rundt oss. Han er noe langt verre. Han er en av oss. Han drepte våre barn og unge for å endre vår felles fremtid. Han tapte det øyeblikk statsminister Jens Stoltenberg sa at vi skal svare på volden med enda mer demokrati, enda mer åpenhet, men aldri naivitet.
Det er ikke naivt å tro på frihet, demokrati og åpenhet. Det eneste naive er å tro at dette er verdier som kommer av seg selv. Det gjør de ikke. De må kjempes for hver eneste dag. Gjennom ord og handlinger. Fienden er ikke ekstremistene, men oss selv dersom vi unnskylder, legitimerer eller godtar deres premisser og handlinger.
Det er sterkt å lese om opplevelsene til de som har overlevd tragedien på Utøya. Det gjør ikke minst inntrykk når en ung jente tvitrer om at hun har ”survivors guilt”. Som om verden ville vært et bedre sted om også hun hadde vært borte i dag. Det hadde den ikke. De som overlevde tragedien sier de vil engasjere seg enda mer for at ikke deres venner skal ha dødd forgjeves. Den byrden må i så fall vi andre bære sammen med dem, for den skal de ikke bære alene.
Klarer vi sammen å holde på verdier som retten til liv, frihet og søken etter lykke som grunnlag for vårt liberale demokrati, vil all vold bli meningsløs når vi møter denne med nettopp enda mer demokrati, enda mer åpenhet.
Noen skriver at ord blir meningsløse. For meg er det i situasjoner som denne at ord fylles med mening. Ord som dessverre ikke blir fattigere, men får en langt dypere klang enn når vi ytrer dem til daglig. Tragedie. Urettferdighet. Sorg. Sinne.
Noen snakker om meningsløs vold. Det finnes ingenting som heter meningsløs vold. Et hvert slag, et hvert anslag, er fylt med mening. Det er nettopp derfor de som er utsatt for vold kjenner det i kroppen lenge etter at sårene er helet og merkene er borte.
Det er dessverre ingenting ”meningsløst” i de siste dagers hendelser. Handlingene var godt planlagt og med overlegg. De var breddfulle av mening. Det er nettopp det som gjør det så ufattelig, så ubegripelig. Vi kan forstå at ulykker skjer. Men vi kan ikke begripe at ett menneske kan forvolde så mye skade. Det er ikke til å fatte at ett menneske kan føle det som nødvendig å drepe unge mennesker som ber på sine knær om å få leve.
Han skriver at vi vil se på han som et monster. Hadde det enda vært så vel. Monstre tar plass i fiksjonen og i våre verste mareritt, men blir borte når dagslyset kommer og vi åpner øynene for verden rundt oss. Han er noe langt verre. Han er en av oss. Han drepte våre barn og unge for å endre vår felles fremtid. Han tapte det øyeblikk statsminister Jens Stoltenberg sa at vi skal svare på volden med enda mer demokrati, enda mer åpenhet, men aldri naivitet.
Det er ikke naivt å tro på frihet, demokrati og åpenhet. Det eneste naive er å tro at dette er verdier som kommer av seg selv. Det gjør de ikke. De må kjempes for hver eneste dag. Gjennom ord og handlinger. Fienden er ikke ekstremistene, men oss selv dersom vi unnskylder, legitimerer eller godtar deres premisser og handlinger.
Det er sterkt å lese om opplevelsene til de som har overlevd tragedien på Utøya. Det gjør ikke minst inntrykk når en ung jente tvitrer om at hun har ”survivors guilt”. Som om verden ville vært et bedre sted om også hun hadde vært borte i dag. Det hadde den ikke. De som overlevde tragedien sier de vil engasjere seg enda mer for at ikke deres venner skal ha dødd forgjeves. Den byrden må i så fall vi andre bære sammen med dem, for den skal de ikke bære alene.
Klarer vi sammen å holde på verdier som retten til liv, frihet og søken etter lykke som grunnlag for vårt liberale demokrati, vil all vold bli meningsløs når vi møter denne med nettopp enda mer demokrati, enda mer åpenhet.
søndag, juli 24, 2011
Falske Facebook-grupper
VG skriver i dag om Linn Cesilie Fosse som fortviler etter at noen har laget en Facebook-arrangement i hennes navn og gjort henne til administrator i en gruppe som hyller Anders Behring Breivik.
Gruppen hadde var først en invitasjon til å delta på ett minutts stillhet som en støtte til ofrene, og fikk derfor raskt over 3000 deltakere, men endret så innhold til å bli en hyllest til terroristen og har deretter mistet en del medlemmer (mange fortsatt ikke klar over innholdet).
Jeg advarte mot å melde seg inn i denne typen grupper allerede fredag kveld på Facebook, deretter flere ganger på Twitter, fordi vi har sett at store kriser gjør at vi gjerne ønsker å vise vår deltakelse, også via sosiale medier. Dette har blitt misbrukt tidligere, og vi ser nå at det samme skjer igjen.
Facebook, med mer enn 750 millioner brukere, derav 2,5 millioner nordmenn, ser ikke ut til å ha en beredskap når hendelser av typen vi nå opplever i Norge forekommer. Det er egentlig ganske utrolig. I Wikipedia settes det umiddelbart på ressurser som redigerer og modererer innholdet på deres sider om hendelsene og relaterte innlegg.
Ganske tidlig etter at det viste seg at Facebook-siden gruppen skriver om ble hacket ble denne varslet om til FB for brudd på deres retningslinjer og inneholder hatefylle ytringer. Allikevel har de fortsatt ikke gjort noe.
Generelt bør alle sjekke alle organisasjoner og grupper før de melder seg inn i dem, både i og utenfor sosiale medier. Det er veldig lett å misbruke folks engasjement og gode vilje i krisesituasjoner. Vi så det samme etter jordskjelvet på Haiti, der flere tusen nordmenn ble lurt av en falsk Facebook-gruppe som lovet to kroner per medlem til jordskjelvofrene på Haiti. Bløffgruppen fikk over 208 000 medlemmer, før den byttet beskrivelse der det sto at Den svenske nekrofiliforeningen sto bak.
Dette er trolling av verst mulig karakter og grov utnyttelse av folk som ønsker å vise sin støtte.
De ansvarlige er fortsatt trollene som gjør dette (her kunne jo Anonymous ha kjent sin besøkelsestid), men et så stort konsern som Facebook har definitivt et ansvar for å følge opp brudd på egne retningslinjer og misbruk av sine tjenester.
(Innhold oppdatert)
Gruppen hadde var først en invitasjon til å delta på ett minutts stillhet som en støtte til ofrene, og fikk derfor raskt over 3000 deltakere, men endret så innhold til å bli en hyllest til terroristen og har deretter mistet en del medlemmer (mange fortsatt ikke klar over innholdet).
Jeg advarte mot å melde seg inn i denne typen grupper allerede fredag kveld på Facebook, deretter flere ganger på Twitter, fordi vi har sett at store kriser gjør at vi gjerne ønsker å vise vår deltakelse, også via sosiale medier. Dette har blitt misbrukt tidligere, og vi ser nå at det samme skjer igjen.
Facebook, med mer enn 750 millioner brukere, derav 2,5 millioner nordmenn, ser ikke ut til å ha en beredskap når hendelser av typen vi nå opplever i Norge forekommer. Det er egentlig ganske utrolig. I Wikipedia settes det umiddelbart på ressurser som redigerer og modererer innholdet på deres sider om hendelsene og relaterte innlegg.
Ganske tidlig etter at det viste seg at Facebook-siden gruppen skriver om ble hacket ble denne varslet om til FB for brudd på deres retningslinjer og inneholder hatefylle ytringer. Allikevel har de fortsatt ikke gjort noe.
Generelt bør alle sjekke alle organisasjoner og grupper før de melder seg inn i dem, både i og utenfor sosiale medier. Det er veldig lett å misbruke folks engasjement og gode vilje i krisesituasjoner. Vi så det samme etter jordskjelvet på Haiti, der flere tusen nordmenn ble lurt av en falsk Facebook-gruppe som lovet to kroner per medlem til jordskjelvofrene på Haiti. Bløffgruppen fikk over 208 000 medlemmer, før den byttet beskrivelse der det sto at Den svenske nekrofiliforeningen sto bak.
Dette er trolling av verst mulig karakter og grov utnyttelse av folk som ønsker å vise sin støtte.
De ansvarlige er fortsatt trollene som gjør dette (her kunne jo Anonymous ha kjent sin besøkelsestid), men et så stort konsern som Facebook har definitivt et ansvar for å følge opp brudd på egne retningslinjer og misbruk av sine tjenester.
(Innhold oppdatert)
torsdag, juli 21, 2011
Debatt om Down
Her skal jeg forsøke noe nytt - om en halvtime skal jeg i en debatt/samtale i Dagsnytt 18 (som jeg er ekstremt usikker på fordi det er et følelsesladd tema). Utgangspunktet er en artikkel i Morgenbladet om hvordan personer med Down syndrom blir fremstilt i media og populærkulturen. Jeg ble utfordret til å si noe om det på bakgrunn av en kronikk jeg hadde om fosterdiagnostikk og kvinnens rett til å velge tidligere i vår.
Mitt utgangspunkt er jo det siste - retten til å velge og mulighet for fosterdiagnostikk. Derfor kan dette bli en litt rar debatt. Jeg har med noen notater i studio - (alltid beredt) - mulig disse er helt på siden og ute av kontekst - men kan jo bli spennende å høre deres tanker i kommentarfeltet under. I studio deltar blant annet Svein Tore Bergstuen fra TVNorge - som jo viser Tangerudbakken - og en representant fra Ups & Downs.-
------------
TVNorge gjør jo at de du hvisker om i klasserommet blir det du snakker om i morgen med programmer som Tjukkholmen, Tufte og Tangerudbakken. Det er jo på grensen til spekulativt, men så lenge det lages med varme og respekt kan det fungere.
Jeg tror både Dissimillis og Tangerudbakken bidrar til noe viktig, nemlig å vise at Down syndrom ikke trenger å stå i veien for livsglede og livsutfoldelse. Det tror jeg har vært viktig både for de det gjelder og deres nærmeste.
Mitt utgangspunkt er jo det siste - retten til å velge og mulighet for fosterdiagnostikk. Derfor kan dette bli en litt rar debatt. Jeg har med noen notater i studio - (alltid beredt) - mulig disse er helt på siden og ute av kontekst - men kan jo bli spennende å høre deres tanker i kommentarfeltet under. I studio deltar blant annet Svein Tore Bergstuen fra TVNorge - som jo viser Tangerudbakken - og en representant fra Ups & Downs.-
------------
TVNorge gjør jo at de du hvisker om i klasserommet blir det du snakker om i morgen med programmer som Tjukkholmen, Tufte og Tangerudbakken. Det er jo på grensen til spekulativt, men så lenge det lages med varme og respekt kan det fungere.
Jeg tror både Dissimillis og Tangerudbakken bidrar til noe viktig, nemlig å vise at Down syndrom ikke trenger å stå i veien for livsglede og livsutfoldelse. Det tror jeg har vært viktig både for de det gjelder og deres nærmeste.
Personer med Downs ofte blir fremstilt som glade, morsomme, musikalske, snille og gode. Å fremstille en hel gruppe slik er jo en form for diskriminering det også. Slike stereotypier kan selvsagt stemme, men mangfoldet kommer med dårlig frem når personer med Downs blir oppfattet som en gruppe og ikke enkeltindivider.
Utfordringen er når vi kommer til debatten om foreldre skal ha mulighet til å velge bort fostre som de får vite at det er noe alvorlig galt med. Vi vet at både i Norge og Danmark velger mange å avslutte svangerskap når det viser seg at fosteret som mor bærer er alvorlig sykt eller har for eksempel Down syndrom. De aller fleste med Down blir født med hjertefeil, har flere diagnoser og alvorlige sykdommer.
Om det blir tabu å problematisere, legger det lokk på samfunnsdebatten. Det er ekstremt vanskelig å føre en fri diskusjon om den skal styres av andres såre følelser.
Men det forskjønnes også. Eksempel fra en kommentar på en blogg:
" Til tross for at han har vært ut og inn av sykehus siden han ble født, han har måttet leke med oksygenslange via nesa til lungene, så smiler og ler han. Han har hatt både lunge og hjerteproblemer, men han klarer seg så fint. "
" Til tross for at han har vært ut og inn av sykehus siden han ble født, han har måttet leke med oksygenslange via nesa til lungene, så smiler og ler han. Han har hatt både lunge og hjerteproblemer, men han klarer seg så fint. "
Og det er jo bra – men jeg må i hvert fall være så ærlig å si at jeg ønsker meg et barn som slipper å leke med oksygenslange via nesa til lungene.
Utfordringen er at det er foreldre og pårørende som har følt dette på kroppen og som synes det er problematisk, som ikke tør å stå frem. Viktige stemmer tier på grunn av det jeg vil kalle moralske reaksjoner.
onsdag, juli 20, 2011
Voldtekt ikke Løvebakkens ansvar
Debatten går friskt om hvorvidt vaktene på Stortinget burde ha grepet inn da de så det som viste seg å være en voldtekt på overvåkingskameraene. Ifølge politiet gikk de ikke ut for å gripe inn mens situasjonen pågikk. Først da det hele var over, gikk sikkerhetsvaktene ut og pekte ut gjerningsmannen for politiet.
Under overskriften "Blinde norske løver" mener Dagbladet på lederplass i dag at sikkerhetsvaktene på Stortinget skal instrueres til å gripe inn når de ser mistenkelige hendelser der det kan være fare for liv og helse, selv om det ikke er innenfor deres direkte mandat om å beskytte nasjonalforsamlingen og våre folkevalgte politikere.
Helt uenig. Å peke ut gjerningsmannen når politiet har ankommet og håndterer situasjonen er en ting. Selv om dette viste seg å være en situasjon der den 15-årige gjerningsmannen ikke ville ha vært til fare for vaktene, er det ikke gitt at dette er tilfellet neste gang. Selv om jeg har lite til overs for flertallet av våre stortingsrepresentanter rent politisk, mener jeg at sikkerheten til nasjonalforsamlingen skal gå foran. Å instruere stortingsvaktene til å gripe inn i situasjoner som ikke direkte truer nasjonalforsamlingen, legger veien åpen for terrorister eller andre til å avlede oppmerksomheten til sikkerhetsvaktene og dermed gjøre det lettere for uvedkommede å ta seg inn i Stortinget.
Det er ikke et utslag av paranoia. Jeg tror ikke Stortinget, eller Norge som sådan, er prioriterte terrormål. Men sikkerhetsvaktene er tross alt der av en grunn. Blant annet hindre tilgang til nasjonalforsamlingen og varsle hendelser.
De som følger denne bloggen jevnlig vet at få ting gjør meg så forbanna som voldtekter og overgrep, men hvor tragisk denne hendelsen enn er på alle måter - sikkerhetsvaktene gjorde jobben sin.
Løvene står med blikket vendt mot inngangen til Stortinget. De vokter det de skal.
Oppdatert: Les også kommentar i fagbladet Journalisten - Det var ikke åpenbart for andre at kvinnen ble voldtatt. NRK har også kommet med nye opplysninger om saken.
Under overskriften "Blinde norske løver" mener Dagbladet på lederplass i dag at sikkerhetsvaktene på Stortinget skal instrueres til å gripe inn når de ser mistenkelige hendelser der det kan være fare for liv og helse, selv om det ikke er innenfor deres direkte mandat om å beskytte nasjonalforsamlingen og våre folkevalgte politikere.
Helt uenig. Å peke ut gjerningsmannen når politiet har ankommet og håndterer situasjonen er en ting. Selv om dette viste seg å være en situasjon der den 15-årige gjerningsmannen ikke ville ha vært til fare for vaktene, er det ikke gitt at dette er tilfellet neste gang. Selv om jeg har lite til overs for flertallet av våre stortingsrepresentanter rent politisk, mener jeg at sikkerheten til nasjonalforsamlingen skal gå foran. Å instruere stortingsvaktene til å gripe inn i situasjoner som ikke direkte truer nasjonalforsamlingen, legger veien åpen for terrorister eller andre til å avlede oppmerksomheten til sikkerhetsvaktene og dermed gjøre det lettere for uvedkommede å ta seg inn i Stortinget.
Det er ikke et utslag av paranoia. Jeg tror ikke Stortinget, eller Norge som sådan, er prioriterte terrormål. Men sikkerhetsvaktene er tross alt der av en grunn. Blant annet hindre tilgang til nasjonalforsamlingen og varsle hendelser.
De som følger denne bloggen jevnlig vet at få ting gjør meg så forbanna som voldtekter og overgrep, men hvor tragisk denne hendelsen enn er på alle måter - sikkerhetsvaktene gjorde jobben sin.
Løvene står med blikket vendt mot inngangen til Stortinget. De vokter det de skal.
Oppdatert: Les også kommentar i fagbladet Journalisten - Det var ikke åpenbart for andre at kvinnen ble voldtatt. NRK har også kommet med nye opplysninger om saken.
torsdag, juli 14, 2011
Tiggerstaden
Politidirektoratet avviste onsdag Oslo bystyres ønske om at tiggere i Oslo må melde seg for politiet. Står vi helt hjelpeløse når organiserte bakmenn busser inn fattige folk for å tigge i hovedstaden?
Les mitt innlegg hos Aktiv i Oslos blogg Bypatrioten.
Les mitt innlegg hos Aktiv i Oslos blogg Bypatrioten.
onsdag, juli 13, 2011
Rimelig sikker på ansvarsfraskrivelse
Statssekretær Pål K. Lønseth (Ap) mener i Aftenposten at dersom folk begynner å vaske bilen sin selv vil vi få en effektiv asylpolitikk i Norge. Dette er konklusjonen etter at han har slått fast at billig bilvask med rimelig sikkerhet utføres av folk som jobber svart, lever under dårlige forhold og oppholder seg i Norge ulovlig.
Jeg har ingenting mot personlig ansvar, men tenker at folk må få lov å frigjøre tid til å leke med barna gjennom å få andre til for eksempel å vaske bilen for seg. Men når en representant fra den rødgrønne regjeringen viser at de vet med ”stor sikkerhet” at bedrifter ansetter personer uten lovlig opphold og dermed opprettholder ”et illegalt marked for kyniske bakmenn som utnytter personer i en vanskelig situasjon”, lurer jeg på hvorfor regjeringen ikke gjør noe.
Lønseth viser til en kartlegging av svart arbeid i bransjer som bygg og anlegg og renhold som Oslopolitiet nettopp har utført. I forbindelse med dette viste samtidig en undersøkelse at foretak som kjøper renholdstjenester ikke vet fullt navn og oppholds- og arbeidsstatus for den som utfører renholdsjobben. Dette kan forklares med at renholdere jobber kveld og helg, og dermed er det heller ingen som utfører noen form for sosial kontroll, mener Lønseth. Dermed kan de som vil utnytte billig, svart arbeidskraft gjøre det så og si risikofritt.
For det første lurer jeg på hvordan Lønseth ser for seg den sosiale kontrollen på arbeidsplasser som har renholdsfirmaer som vasker hos dem. Skal alle som vasker på et kontor mistenkeliggjøres og utsettes for et tredjegradsforhør om hvem de er, og oppholds- og arbeidsstatus av de kontoransatte som jobber overtid?
For det andre lurer jeg på når folk som vil vaske bilen sin ble ansvarlige for utsendelsen av asylsøkere med endelig avslag som oppholder seg ulovlig i landet?
Siden den rødgrønne regjeringen er så sikker i sin sak, så burde vi kunne forvente at både politi og de riktige myndighetsinstanser nå fikk marsjordre for å forfølge og anmelde bedrifter som bruker utnytter ulovlige innvandrere som svart arbeidskraft og straffer de kyniske bakmennene, samtidig som de som oppholder seg ulovlig i landet får marsjordre ut. I stedet velger de altså å mistenkeliggjøre alle som forsøker å livnære seg på helt lovlige tjenester, samt legge ansvaret på de som ønsker å benytte seg av dem. Hadde det ikke vært for det dårlige været ville jeg trodd at Pål K. Lønseth hadde fått solstikk på verandaen i regjeringskvartalet.
Dessverre er jeg rimelig sikker på at dette bare er et eksempel på regjeringens ansvarsfraskrivelse.
mandag, juli 11, 2011
Frekkeste journalistikken
I serien av fordummende, for ikke si, fordomsfull USA-kritikk, tar i dag Aftenposten gull. I artikkelen "Her koster det penger å gå i banken" gjør de et stort nummer av at amerikanske banker har begynt å ta gebyrer for å utføre en del banktjenester. De skriver at "nød lærer naken kvinne å spinne, og finanskriser gjør banker kreative, skal vi tro de mange nye gebyrene som har dukket opp i det amerikanske banksystemet de siste par årene".
Så tar de for seg noen av gebyrene spesielt.
"1: Treffe en bankfunksjonær - Det kanskje frekkeste gebyret finner vi hos banken som tar penger for at du skal gå i banken. Er du nettkunde i Bank of America, koster det deg nemlig ni dollar, tilsvarende 50 kroner, i måneden, dersom du ønsker assistanse fra en funksjonær i din lokale bankfilial til å betale regninger eller sette inn penger."
Norske kunder betaler 75,- kroner i gebyr per giro de betaler i kassa, uansett om de er kunde eller ikke. Altså - ikke for å få hjelp flere ganger i måneden, men PER GIRO.
"2: Veksle inn mynter - TD Bank har begynt å ta betalt for å veksle inn mynter. Hele 6 prosent av beløpet du har med i mynter, tar banken i gebyr for å telle og veksle de om til sedler eller sette beløpet inn på kontoen din."
Norske banker krever som regel at du er kunde før du får vekslet inn både med eller uten gebyr. Vel, dersom du får vekslet inn i det hele tatt.
"3: Ta imot penger - Forventer du penger inn på kontoen din fra utlandet eller en annen bank, bør beløpet være større 80 kroner, ellers forsvinner alt i gebyrer hos Chase bank. 15 dollar er nemlig gebyret de krever for at du skal kunne ta ta i mot en overføring fra en ekstern bank. Banken PNC har det samme gebyret."
Jeg fant ikke (gadd ikke lete) noe lignende her, men transaksjonsgebyret finnes. Noen andre morsomme gebyrer (fra DnB NOR): Gebyr per uttak fra konto i annen banks minibank, valutauttak i egne minibanker, visauttak i annen bank i Norge m. flere
I tillegg trekker Aftenpoften frem gebyr for å ha glemt å melde flytting (manuelt arbeid å finne ny adresse og re-sende post), samt en liten sum for å lukke kontoen din.
La meg ta noen norske gebyrer: etablering- og åpningsgebyr for ny konto, årsavgift for å i det hele tatt ha et kort (være kunde), gebyr for å ta et lån etc. Gå gjennom nye og gamle priser hos f.eks DnB NOR her.
Men det er altså de grådige bankene i USA som finner på nye og kreative måter å utsuge kundene sine ved å ta betalt for tjenester som det altså som regel koster penger å utføre.
Hva om Aftenposten brukte litt engasjement på å finne ut - ikke om norske banker har irriterende gebyrer - men om de tar seg urimelig betalt for tjenestene sine? Eller enda bedre, hva med å drive litt systemkritisk journalistikk på den største og mest omfattende makten i Norge - nemlig staten?
Hvilke avgifter virker etter hensikten, og hva er en ren melkeku for staten? Er statlige gebyrer priset etter hva det koster å utføre tjenesten eller er det en ren - i mangel på bedre ord, nok en gang - melkeku?
Eksempelvis: Bidrar bensinavgiften til å stille "brukeren overfor de eksterne kostnadene knyttet til ulykker, kø, støy, veislitasje samt helse- og miljøskadelige utslipp til luft (eksklusive utslipp av CO2) som bruk av bil medfører" eller endre folks transportvaner? Er dokumentavgiften rimelig priset i forhold til faktisk utført arbeid, og hvorfor er den i så fall 2,5% av kjøpesum og ikke i forhold til arbeidet som kreves?
Eller det viktigere å drive fordummende, meningsløs USA-kritikk, litt sånn HA HA HA, se hvor idioter de er og kalle det kritisk samfunnsjournalistikk når man dagen etter kan følge opp med en artikkel om hvilke bankgebyrer nordmenn irriterer seg mest over - uten at de får spørsmålet om hvorfor i helvete de da ikke bytter bank?
Det verste av alt er at etter agurkjournalistikken i år går vi rett over til kommunevalgkamp. Det er jo så man har lyst til å grave ut hjernen sin med en sløv t-skje...
Så tar de for seg noen av gebyrene spesielt.
"1: Treffe en bankfunksjonær - Det kanskje frekkeste gebyret finner vi hos banken som tar penger for at du skal gå i banken. Er du nettkunde i Bank of America, koster det deg nemlig ni dollar, tilsvarende 50 kroner, i måneden, dersom du ønsker assistanse fra en funksjonær i din lokale bankfilial til å betale regninger eller sette inn penger."
Norske kunder betaler 75,- kroner i gebyr per giro de betaler i kassa, uansett om de er kunde eller ikke. Altså - ikke for å få hjelp flere ganger i måneden, men PER GIRO.
"2: Veksle inn mynter - TD Bank har begynt å ta betalt for å veksle inn mynter. Hele 6 prosent av beløpet du har med i mynter, tar banken i gebyr for å telle og veksle de om til sedler eller sette beløpet inn på kontoen din."
Norske banker krever som regel at du er kunde før du får vekslet inn både med eller uten gebyr. Vel, dersom du får vekslet inn i det hele tatt.
"3: Ta imot penger - Forventer du penger inn på kontoen din fra utlandet eller en annen bank, bør beløpet være større 80 kroner, ellers forsvinner alt i gebyrer hos Chase bank. 15 dollar er nemlig gebyret de krever for at du skal kunne ta ta i mot en overføring fra en ekstern bank. Banken PNC har det samme gebyret."
Jeg fant ikke (gadd ikke lete) noe lignende her, men transaksjonsgebyret finnes. Noen andre morsomme gebyrer (fra DnB NOR): Gebyr per uttak fra konto i annen banks minibank, valutauttak i egne minibanker, visauttak i annen bank i Norge m. flere
I tillegg trekker Aftenpoften frem gebyr for å ha glemt å melde flytting (manuelt arbeid å finne ny adresse og re-sende post), samt en liten sum for å lukke kontoen din.
La meg ta noen norske gebyrer: etablering- og åpningsgebyr for ny konto, årsavgift for å i det hele tatt ha et kort (være kunde), gebyr for å ta et lån etc. Gå gjennom nye og gamle priser hos f.eks DnB NOR her.
Men det er altså de grådige bankene i USA som finner på nye og kreative måter å utsuge kundene sine ved å ta betalt for tjenester som det altså som regel koster penger å utføre.
Hva om Aftenposten brukte litt engasjement på å finne ut - ikke om norske banker har irriterende gebyrer - men om de tar seg urimelig betalt for tjenestene sine? Eller enda bedre, hva med å drive litt systemkritisk journalistikk på den største og mest omfattende makten i Norge - nemlig staten?
Hvilke avgifter virker etter hensikten, og hva er en ren melkeku for staten? Er statlige gebyrer priset etter hva det koster å utføre tjenesten eller er det en ren - i mangel på bedre ord, nok en gang - melkeku?
Eksempelvis: Bidrar bensinavgiften til å stille "brukeren overfor de eksterne kostnadene knyttet til ulykker, kø, støy, veislitasje samt helse- og miljøskadelige utslipp til luft (eksklusive utslipp av CO2) som bruk av bil medfører" eller endre folks transportvaner? Er dokumentavgiften rimelig priset i forhold til faktisk utført arbeid, og hvorfor er den i så fall 2,5% av kjøpesum og ikke i forhold til arbeidet som kreves?
Eller det viktigere å drive fordummende, meningsløs USA-kritikk, litt sånn HA HA HA, se hvor idioter de er og kalle det kritisk samfunnsjournalistikk når man dagen etter kan følge opp med en artikkel om hvilke bankgebyrer nordmenn irriterer seg mest over - uten at de får spørsmålet om hvorfor i helvete de da ikke bytter bank?
Det verste av alt er at etter agurkjournalistikken i år går vi rett over til kommunevalgkamp. Det er jo så man har lyst til å grave ut hjernen sin med en sløv t-skje...
Bibelsk omfang
Minst tolv skal være døde etter store eksplosjoner på en militærbase i sørlige Kypros, skriver VG.
- Vi kan ikke fastslå omfanget av skadene, men det er en katastrofe av bibelsk omfang, sa myndighetenes talsmann Kostas Gavriellides til Reuters om mandagens eksplosjon.
- Vi kan ikke fastslå omfanget av skadene, men det er en katastrofe av bibelsk omfang, sa myndighetenes talsmann Kostas Gavriellides til Reuters om mandagens eksplosjon.
Samtidig opplyser russiske myndigheter at det befinner seg fortsatt 110 omkomne, hvorav 30 barn, om bord i vraket av det russiske turistskipet som sank i elven Volga søndag. Antallet omkomne etter togavsporingen i Nord-India søndag er oppe i 69. Kirkens nødhjelp regner med at 3,5 million somaliere, og 10 millioner på hele Afrikas horn, er rammet av en omfattende sultkatastrofe.
Og da har vi ikke en gang begynt på den oppdaterte årlige listen fra Leger uten Grenser verdens ti glemte kriser.
På en annen side setter vel ikke Bibelen ting i perspektiv, så tolv døde på Kypros kan godt være av "bibelsk omfang" for allt jeg vet.
tirsdag, juli 05, 2011
Det brutale Norge
 |
| Faksimile fra VG Nett. |
Så brutalt har det blitt å være dømt til soning i verdens rikeste land for å ha hjulpet Nokas-ranerne (de som drepte en politimann i tjeneste, vet du...).
Skandale.
tirsdag, juni 28, 2011
Å kom igjen da, Ap!
I Aftenposten fredag hadde Christen Sveaas et engasjert og poengtert innlegg om de rødgrønnes kontinuertlige latterliggjøring av folk som har blitt rike på å skape arbeidsplasser og verdier til samfunnet. Spesielt dro han frem Jens Stoltenberg og regjeringens mobbing av Stein Erik Hagen, som investerte pengene han tjente på å bygge opp en av landets største matvarekjeder i Orkla, en av Norges viktigste industribedrifter. Ifølge Sveaas er Stein Erik Hagen samfunnsinteressert og gir store summer til veldedige formål og til forskning hvert år. Slike gutter vil ikke den rødgrønne regjeringen ha!
Derfor har Sveaas bestemt seg for å gi et valgkampbidrag på 500 000 til Oslo Høyres og 200 000 til Oslo Venstre for å begynne å utligne de massive overføringene fra fagforeningene til Arbeiderpartiet. Han avsluttet innlegget med:
Tidligere styremedlem i Oslo Arbeiderparti, Knut Roger Andersen, skriver i dag på Facebook:
Å, kom igjen, Arbeiderparti-folk. Vi vet dere kan mer enn dette - si hva dere egentlig mener nå da!
Derfor har Sveaas bestemt seg for å gi et valgkampbidrag på 500 000 til Oslo Høyres og 200 000 til Oslo Venstre for å begynne å utligne de massive overføringene fra fagforeningene til Arbeiderpartiet. Han avsluttet innlegget med:
Og hvis sosialistene på nytt mobber ham (Stein Erik Hagen, bloggers anm.) eller meg for det, dobler jeg bidragene både til Høyre og Venstre.I tillegg til å juble for de ekstra midlene, venter jo selvsagt en del av oss på at Arbeiderparti-folk skal vise sitt sanne jeg og gå ut mot de såkalte "rikingene" som skaper verdier i samfunnet og si hva de egentlig mener om de som skaper de verdiene de rødgrønne er mer enn ivrige til å dele.
Tidligere styremedlem i Oslo Arbeiderparti, Knut Roger Andersen, skriver i dag på Facebook:
Abonner på:
Innlegg (Atom)