Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

onsdag, juni 21, 2017

Når staten fortrenger privat


Ved å opptre som markedsaktør i velfungerende markeder står staten i fare for å kvele innovasjon og svekke norsk konkurranseevne.


En viktig og underkommunisert årsak til veksten i offentlig sektor er at staten i stort omfang tiltar seg oppgaver hvor det eksisterer gode løsninger og velfungerende marked. Dette er temaet for en av de siste debattene i Stortinget denne våren. 

 

Ved å opptre som markedsaktør i velfungerende markeder står staten i fare for å kvele innovasjon og svekke norsk konkurranseevne. Ikke bare kanaliseres ressurser og penger vekk fra det offentliges kjerneoppgaver, hvilket kan bidra til å svekke disse, men budsjettene eser også ut i takt med flere prosjekter og oppgaver. Dette er jo en av flere grunner til at jeg er for skattelette, fordi det kan bidra til bedre prioriteringer og fokus på statens hovedoppgaver. 

 

Når staten går i direkte konkurranse med private så svekkes konkurransen i markedet, samtidig som vi går glipp av arbeidsplasser som bidrar til statsbudsjettet i stedet for å leve av det. 

 

Når offentlig virksomhet med skattebetalernes penger utvikler tjenester som allerede er, eller kunne blitt, løst av private, så fortrenges mulighetene for ideell og kommersiell tjenesteutvikling. Dette gjelder alt fra pappaperm-apper eller offentlige sykehus som leverer bedriftshelsetjenester med skattebetalernes penger. Skulle vi snakket om velferdsprofitører, så ville det vel nettopp være et offentlig sykehus som kan underby private aktører på pris fordi skattebetalerne betaler for husleie og administrative kostnader. Private aktører kan aldri konkurrere med skattebetalerfinansierte budsjetter.

 

Gründere og entreprenører er avhengig av å få folk til å bruke produktene og tjenestene sine, ikke bare tilby disse til innbyggerne. Det gjør også at de har mye fokus på brukerorientering i løsningene sine. I tillegg betales gjerne produkter og tjenester i privat sektor av flere kunder, noe som fører til lavere driftskostnader per kunde fordi flere deler på regningen. Samtidig gir flere inntekter for samme produkt mer mulighet for innovasjon og videreutvikling, som både kommer nye og gamle kunder til gode. I offentlig sektor er all utvikling en utgift, en utgift som ikke begrenses av brukernes betalingsvilje, da skattebetalerne ikke har noe valg.


Stortinget vil mest sannsynlig vedta at regjeringen må foreta en gjennomgang av prinsipper og retningslinjer for med siktemål å redusere offentlige aktiviteter i velfungerende private/kommersielle markeder.

 

Men selv om det er riktig at en underkommunisert årsak til veksten i offentlig sektor er at staten tiltar seg oppgaver hvor det allerede eksisterer gode løsninger, er en annen årsak til veksten manglende omstilling og organisering. 

 

Eksempelvis har regjeringen to ganger foreslått å redusere 288 kommunale skattekontorer til de 27 regionskontorene Skatteetaten mener kan gjøre samme jobb. Dette ville spart rundt 526 årsverk og 370 millioner kroner hvert år. Dette har Stortinget stemt mot begge gangene. Mens digitalisering har ført til omstilling og bedre ressursbruk i privat sektor, har antall ansatte i offentlig sektor økt. Motkreftene mot en mer fornuftig, fremtidsretta offentlig sektor er mange og endringer som kommer nettopp fordi mye kan gjøres smartere, raskere og bedre gjennom digitalisering, motarbeides eller stemples som sentralisering.

 

Offentlig og privat sektor må spille hverandre gode, ikke undergrave hverandre. Her har særlig offentlig sektor et særlig ansvar, enten det er gjennom politikk som legger til rette for privat næringsliv eller offentlige innkjøp som sørger for innovasjon, omstilling og private anskaffelser. København kommune er et godt eksempel når det gjelder utvikling av velferdstjenester og velferdsteknologi. Når de inviterer private inn for å løse utfordringer, har de krav om at det de kjøper skal forbedre hverdagen til brukerne av tjenestene, forbedre hverdagen til de ansatte og fortrinnsvis skape arbeidsplasser i København kommune, i den prioriterte rekkefølgen. Det er verdiskapingen i privat sektor som finansierer de offentlige tjenestene, da kan vi ikke ha en offentlig sektor som sager av grenen de selv sitter på gjennom å konkurrere ut privat næringsliv.


Innlegg på trykk i Finansavisen 21. juni 2017.

søndag, juni 18, 2017

Næringspolitikk fra syttitallet

Faksimile fra Klassekampen 17. juni 2017.

Lørdag refererte Klassekampen Arbeiderpartiets utspill om at Ap-staten satser stort i industripolitikken. Partiets næringspolitiske talsperson, Else May Botten, gikk aktivt ut og mente blant annet at staten skal håndplukke hvilke bedrifter som skal støttes. 

For det første er det en industripolitikk som vi forlot på 70-tallet fordi den ikke fungerte. Ikke bare satt Arbeiderpartiet og bestemte hvilke bedrifter som skulle få statlig støtte, men også produksjonsmålene. Produksjonsmidlene skulle underlegges offentlig styring. Etter Willoch-regjeringens liberaliseringer på 80-tallet så er det ingen som har drømt seg tilbake til 70-tallets industripolitikk. Før nå.

Sist Ap forsøkte seg med å håndplukke bedrifter, etablerte de en dørfabrikk i Årdal som ikke bare truet norske arbeidsplasser andre steder i landet, men ble lagt ned bare noen år etter med store underskudd. Politikere har sjelden forutsetninger for å plukke vinnere i et marked, men taperne er ofte flinke til å plukke politikere som vil gi dem penger.

Ap kritiserer regjeringens gründersatsning, uten at dette helt henger på greip. Det er riktig at Høyre og FrP både har lagt frem en gründermelding med tiltaksplan og økt etablererstøtten for å bidra til økt vekst og nyetableringer i Norge. Men sytti prosent av all utbetalt støtte fra Innovasjon Norge går til etablerte bedrifter, ikke til gründere. Vil Ap kutte i etablererstøtten?

Noe annet som heller ikke henger på greip er den vedvarende kritikken om en passiv næringspolitikk. I artikkelen står det at regjeringa bruker milliarder av kroner på å støtte og utvikle næringslivet gjennom en rekke ordninger og organisasjoner. Deretter mener Else May Botten at regjeringa har en passiv næringspolitikk. Begge deler kan ikke være riktig. Else May Botten og Ap tar selvsagt feil.

Problemet med Aps såkalte store satsning er at den ikke virker. Politikere verken skal eller bør velge enkeltbedrifter, men gjerne støtte industriutvikling gjennom mer generelle virkemidler. Dette gjør regjeringen blant annet gjennom meldingene, tiltak og strategier for industri, havbruk, bioøkonomi og reiseliv, for å nevne noen.

Ansatte i norske bedrifter bør begynne å lytte ekstra nøye til Arbeiderpartiet når de snakker om aktiv næringspolitikk. Dersom deres bedrift eller arbeidsplass ikke blir eksplisitt nevnt, så er det åpenbart deres arbeidsplass som må betale for satsingen på konkurrenter eller andre næringer.

Men på ett punkt er jeg enig med Else May Botten. Vi bør ha en gjennomgang av statlige virkemidler for å se på hva som har mest innovasjonseffekt. Dette arbeidet har regjeringen allerede startet, så Ap er litt sent ute. Men det er godt å få signaler på at det er noe av Høyres politikk Ap ikke vil reversere, til tross for at de ønsker seg tilbake til 70-tallets industripolitikk.

Innlegg publisert i Klassekampen lørdag 17. juni 2017.

 

fredag, juni 16, 2017

Formueshitstorm

Faksimile fra VG.

Skihelten Bjørn Dæhlie er antakeligvis i ferd med å oppdage hva slags shitstorm du får dersom du har lykkes i næringslivet og uttaler deg om formuesskatt.

Selvsagt er det ikke synd på Bjørn Dæhlie. Når selv jeg vet at han har gått på ski, som ikke kunne vært mindre interessert i sport om jeg virkelig forsøkte, så har han et idrettsnavn det skinner av. Jeg måtte selvsagt google for å være sikker, og lærte da at på sitt beste hadde Dæhlie et oksygenopptak på 96. Takk, Wikipedia.

Nok om det.

Det var på et frokostmøte hos tankesmien Civita og NHO at Bjørn Dæhlie sammenlignet incentivene som idrettsutøver, mot det du møter som forretningsdrivende. Han understreker at all øvrig skatt er ok, og helt riktig for å bygge nasjonen, og at han betaler sin normale skatt både privat og gjennom sine selskaper med glede. Dette poenget pleier venstresida glatt overser når de begynner å fremstille de som forsøker å delta i samfunnsdebatten som grådige, sutrete rikinger. Det er tydelig at Dæhlie ikke er Høyre-mann. Jeg tror faktisk jeg ville advart han mot dette, for fra å være heiet frem som idrettshelt og langt på vei også som forretningsmann, så vil folk på venstresida nå gjøre sitt aller ytterste for å diskreditere begge deler og ødelegge omdømmet hans.

Å uttale seg om formuesskatten er for øvrig også en søknad om å få sine økonomiske forhold gått etter i sømmene. Så har Bjørn Dæhlie noen uheldige økonomiske disposisjoner bak seg, uoverenstemmelser eller annet, så kommer det i VG de neste dagene, mens folk flest kan rase over rikingene med store deler av det politiske Norges velsignelse. Og sånn går no dagan.

De bedriftene jeg har besøkt rundt om i Norge som tar opp formuesskatten som et problem, sier akkurat det samme. De betaler sin skatt med glede, de mener velferdsstaten er et gode, de vil ha god infrastruktur, god skole og et godt helsevesen, og er villig til å betale for det. Men formuesskatten er en særnorsk skatt de ser både rammer norskeide bedrifter i konkurranse med utenlandske, og også uthuler verdiene i bedriften da penger som kunne gått til å sikre arbeidsplassene gjennom nye investeringer heller går til skatt. Bedriftslederne vet at de selv er priviligerte og har til salt i maten, og vel så det, så de ønsker ikke ta belastningen av å delta i samfunnsdebatten og bli stemplet som sutrete rikinger. Jeg oppfatter dem som genuint opptatt av verdiskaping og lokale arbeidsplasser. Som de selv sier - i motsetning til utenlandske selskaper, som sier opp folk med en gang det butter mot, så forsøker vi å holde på folk så lenge som mulig. Barna våre går i samme barnehage og på samme skole som barna til våre ansatte, og vi handler melk i samme lokalbutikk. Du gir ikke opp bedriften bestefaren din skapte sånn uten videre. Men du gir opp samfunnsdebatten. De som skaper verdiene alle så gjerne vil fordele, bør helst ikke ha noe formening om hvordan.

Eller som Aftenpostens Trine Eilertsen skrev etter at hun hadde møtt leder Inger Marie Sperre i "Brødrene Sperre AS" under en reise på Sunnmøre. Når de kom til temaet formuesskatt var Sperre svært tydelig:

 «Jeg har ikke lyst til å delta i denne debatten. Jeg vil ikke at naboer, venner og ansatte skal få inntrykk av at jeg er en av de rike som ikke vil betale skatten min. Opinionen liker ikke oss eiere.»

Det er nok Bjørn Dæhlie i ferd med å lære seg også. Håper oksygenopptaket hans fortsatt er godt. Han kommer til å trenge det.

Her finner du ti eksempler på hvordan formuesskatten slår ut

(Innlegget oppdatert med sitatet fra Aftenposten kl 10:58)

fredag, juni 02, 2017

Grønt covfefe



Vi er fortsatt avhengig av inntektene fra fossil energi for å finansiere fornybar energi. Det burde flere anerkjenne, på samme måte som at skeptikerne til fornybar burde anerkjenne realitetene i det grønne skiftet.

Den sterke reaksjonen fra amerikansk næringsliv gir håp om at USA, på tross av at president Donald Trump trekker USA fra Paris-avtalen, fortsatt kommer til å kjempe i teknologikappløpet det grønne skiftet i bunn og grunn er. USA er, som vanlig, et av de fremste landene i verden innen teknologiutvikling og også teknologiutvikling innen fornybar energi. Når Trump sier han trekker USA fra klimaavtalen av hensyn til amerikanske arbeidsplasser, må det ha gått han hus forbi at det nå jobber flere innen solkraftindustrien i USA enn i kull, olje og gass til sammen. En rapport fra det amerikanske energidepartementet viser at i 2016 sysselsatte solenergibransjen flere enn olje, gass og kull tilsammen. Det er 374.000 ansatte innen solenergi, mot fossilbransjens 187.000 ansatte i USA.



Men ansatte innen olje- og gass regnes fortsatt som de mest produktive i forhold til verdier skapt per hode, og vil nok fortsatt være det i årene som kommer. Per i dag kommer 86 prosent av all energi fossil, og i 2015 sto vind- og solkraft for bare 4 prosent av elektrisitetsproduksjonen globalt.  Det som er nytt er hastighetene i endringene og veksten i ny og fornybar energi.

Selv om elektriske biler bare utgjør 1 prosent av bilmarkedet, økte salget av disse bilene med 42 prosent i 2016, åtte ganger mer enn vanlige biler. Det samme med fornybar. Den årlige veksten har økt til 9 prosent de siste to årene, mot bare mellom 2-3 prosent for femten år siden, noe som overgår de fleste spådommer. Grunnen til dette er økningen i subsidier til grønn vekst, som skaper et marked for fornybar energi der flere aktører er villige til å investere. Tyskland var først ute med sitt «energiewende», men i dag er Kina ledende. Verdens nest største økonomi har mer enn en tredjedel av all vindkraft-kapasitet globalt, rundt 25 prosent av all solenergi, og har seks av de ti største selskapene innen solpaneler og fire av de ti største vindturbinprodusentene. I 2016 ble det solgt flere elektriske biler i Kina enn i resten av verden. Trump kan akkurat ha overlatt fremtidens viktigste teknologiindustri til verdens største diktatur. For selv om USA har verdens nest største vindmarked på 74.000 megawatt, mens Kina leder med 146.000 megawatt installert kapasitet.

Det grønne skiftet er i full gang, hvilket på sikt vil påvirke verdien av kull, olje og gass. Ikke minst pågår det et teknologikappløp for å vinne det nye markedet. Men kinesiske myndigheter ønsker ikke bare å investere 3000 milliarder norske kroner i vann-, vind- og solkraft innen 2020 fordi de er spesielt opptatt av klima. Massiv luftforurensing kan skape politisk ustabilitet dersom en stadig større middelklasse reiser seg mot myndighetene i protest. Kineserne investerer ikke bare i global bærekraft, men i sin egen selvoppholdelsesdrift.

Men Kina er en stor del av grunnen til at kostnadene for fornybar energi har stupt. De siste seks årene har kostnadene for solpaneler gått ned 80 prosent og vindturbiner gått ned med 30 prosent. Dette gjør at fornybar energi begynner å spre seg uten direkte subsidier. Det siste er viktig. For mye av den resterende motstanden mot det grønne skiftet i politiske miljøer går på nettopp å sette verdens mest produktive arbeidsplasser opp mot arbeidsplasser og teknologi som i land som Norge langt på vei subsidieres av inntektene fra olja. Men det må jo være litt av poenget. Så lenge staten har en rolle i å legge til rette for nye næringer gjennom ulike statlige virkemidler, vil det jo alltid være eksisterende næringer som gjennom skatt bidrar til å finansiere de nye. Det paradoksale er at vi er avhengig av fossil energi for å finansiere fornybar. Det burde flere anerkjenne, på samme måte som at skeptikerne til fornybar burde anerkjenne realitetene i det grønne skiftet.

De siste to årene har halvparten av all ny kapasitet for å generere kraft vært innen fornybar. I 2015 gikk fornybar energi forbi kull når det gjelder installert kapasitet. Selv om dette kommer fra et i utgangspunktet lavt nivå, men likevel har denne kapasitetsveksten skjedd mye raskere enn forventet. Likevel kommer summen av elektrisitet fra fornybar til å ligge langt etter fossile kilder i lang tid fremover. Men veksten ser ut til å akselerere, blant annet fordi produksjonen av batterier til elektriske biler vokser raskt, og dette vil kunne bidra til å drive prisen ned.

Det politikere som Trump ikke er villig til å ta innover seg, er heldigvis markedet i ferd med å forstå. Håper i USA ligger ikke hos politisk ledelse, men hos entreprenører og bedrifter som ser et fremtidig marked og nødvendigheten av å være konkurransedyktig i møtet med blant annet kineserne. Sist gang vi så et lignende teknologikappløp var under den kalde krigen, der USA var villig til å bruke uforholdsmessig mye penger på militær teknologi og utvikling for å lede over Sovjetunionen. Der kollapset det kommunistiske regimet i møtet med overlegen amerikanskutviklet militær teknolog, som ble betalt av skattepengene fra markedsorienterte bedrifter med skattbare overskudd. Konkurransen mot en produksjonsmaskin som Kina ville vært tøff for USA også med en politisk ledelse med vilje til et nytt teknologisk kappløp. Trump ga akkurat kineserne en royal straight flush på hånden. Vi må sette vår lit til at en av USAs mange fremoverlente entreprenører har en joker i ermet som trumfer presidentens dårlige spill med deres og vår fremtid. 

Det er ikke covfefe vi skal leve av etter olja.