Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

tirsdag, september 09, 2014

Kommunal Mary Poppins?


Burde menn betale mer i skatt for å finansiere husmorvikarer og dermed veie opp for at de ikke bidrar hjemme?

Høyres arbeid med å gjenopprette et robust, velfungerende patriarki får uventet drahjelp av SV. Her trodde vi at vi kunne snike oss på retro-trenden ved feie likestilling ut bakdøra, sende kvinner tilbake til kjøkkenbenken, for så å høste all ære for å gjøre 2014 til det nye 1954. Men neida. SV er tilbake som populistisk parti og vil ha sin del av kaka.

SV vil ha tilbake husmorvikaren, en yrkesgruppe som tidligere erstattet husmorens arbeid i familier i krisesituasjoner, spesielt i barnefamilier når husmoren var syk. Far var på jobb, og hvordan ellers skulle middagen stå klar når han kom hjem?

Etter hvert som kvinner kom ut i jobb ble husmorvikaren erstattet av barnehager, permisjoner for begge foreldre, og kommunale pleie- og omsorgstjenester som skal gi hjelp i hjemmet når helt særskilte forhold tilsier det. Som for eksempel når en alenemor med tre bleiebarn har brukket beinet og helt åpenbart trenger kortvarig hjelp. Det skal kommunen gi. Saken har i dag blitt løst, og kommunen har innvilget hjelp til trebarnsmoren. Det er disse tjenestene som bør styrkes, ikke innføring av en eventuelt oppdatert versjon av en gammeldags holdning som fritar menn for noe ansvar i hjemmet.

SV mener dette er et likestillingsspørsmål. De viser til at kvinner har dobbelt så mye sykefravær som menn, som de begrunner med at den er et resultat av totalbyrden i jobb og hjem. Så i stedet for å stille krav til mannen skal altså skattebetalerne belastes for å finansiere hjelp i hjemmet.
- En husmorvikar, eller familievikar om du vil, kan bidra til å redusere sykefraværet for kvinner ved at flere får tid til å hente seg inn og bli friske, mener SV-politiker Hanne Ihler Toldnes.

Tja. La oss se litt på akkurat det.

"Kvinner jobber i dag i omsorgsyrker som er fysisk tyngre enn menns, og kvinner har generelt mer ansvar for hjem enn menn. Det kan forklare forskjell i menns og kvinners sykefravær. Men det forklarer ikke hvorfor forskjellene er økende. Mens vi var 50 prosent sykere enn menn for noen år tilbake, er vi 60 prosent sykere enn menn i dag. Forskjellene finnes i alle yrker. Kvinnelige advokater er sykere enn mannlige, kvinnelige sykepleiere er sykere enn mannlige, og vi kvinnelige politikere er dobbelt så mye borte fra jobb som våre mannlige kollegaer. Samtidig som kvinner bruker mindre tid på husarbeid, og menn bruker mer, øker forskjellene i menns og kvinners sykefravær."

Ordene er ikke mine, men hentet fra kronikken "Ubehagelige fakta om kvinners sykefravær" fra april i år, skrevet av tidligere arbeidsminister for Arbeiderpartiet, nåværende stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt.

SV mente i forrige uke at kvinner taper på Høyres skattekutt, siden det er flest kvinner som bruker offentlige velferdsgoder. Nå er det ikke nøvendigvis noen motsetning mellom skattekutt og velferd, men snur vi logikken så kan vi si at menn betaler mest skatt, og dermed er de som betaler for kvinners mystiske økning i sykefraværet. I tillegg skal de (altså skattebetalerne) finansiere en ubegrenset ressurspool av husmorvikarer som uten byråkrati (et annet ord for sjekk av faktisk behov) skal "være til avlastning og støtte gjennom å gjøre praktisk arbeid i hjemmet, hjelpe til med å følge opp barna, være rollemodell og pedagog".

Hva med å styrke de kommunale velferdstjenestene slik at ikke trebarnsmødre med beinet i gips får avslag på midlertidig hjelp i hjemmet? Hva med at voksne kvinner tar ansvar for seg selv ved å kreve at partneren tar sin del av ansvaret? Hva med å forsøke å ha en åpen og fordomsfri debatt om hva økningen i kvinners sykefravær faktisk skyldes og hva vi kan gjøre med det, i stedet for å legitimere at det er sånn?

I stedet foreslås det altså en offentlig ansatt Mary Poppins med ubegrenset tid til en ubegrenset kostnad. SV begynner om ikke annet å ligne seg selv.

mandag, september 01, 2014

What's not to like?

 
Vi skal ikke like så vel, den netthets som ikke rammer oss selv.

Jeg innrømmer det. Jeg er litt for rundhåndet med å trykke "liker" på kommentarer til venner på Facebook. Flesteparten er ikke en gang venner. Så jeg er litt for rundhåndet med å legge til "venner" også. Jeg har forsøkt å fjerne folk som jeg har lagt til som venn, men aldri møtt, og har fått smser fra fremmede nummer av folk som føler seg såret. Folk som har vært VamPus-fans så lenge de kan huske, og ikke kan begripe at jeg ikke lenger vil være venner med dem. Folk jeg ikke hadde kjent igjen i virkeligheten om det hadde stått om livet. Tabben er likevel min - jeg legger til folk jeg knapt kjenner i utgangspunktet for å være hyggelige, og ender opp med å såre folk jeg ikke kjenner når jeg eventuelt fjerner dem fra vennelista. Det er nok av hårsåre folk på Internett.

Kanskje ikke så rart. Sosiale medier krøller til språket vårt. Først introduseres mulighet for handlinger vi ikke forstår (når "poket" du noen sist på Facebook?). Dernest kommer forvrengte engelske begreper som vi skal oversette til norsk. Godt hjulpet av ridderne av det skrevne ord, kan begreper som "unfriend" bli til "uvenn" eller "hvem som ikke liker deg". Da blir handlinger i sosiale medier tillagt meninger de ikke har. Kanskje ikke rart mange blir forvirra. Særlig når vi trykker "Liker" ved så mange anledninger vi faktisk ikke liker det som blir delt - enten det er artikler om IS herjinger eller personlige oppdateringer om sykdom eller død. Vi liker det jo ikke. Vi vil bare vise at vi bryr oss. Bare innrøm det - du har gjort det du også.

Det hjelper heller ikke at Facebook stadig vekk endrer innstillinger. Jeg har trykket "liker" på meninger jeg er uenig i for at vedkommende skal bli varslet om at debatten er aktiv, men da har jeg tatt til motmæle i egen kommentar. Nå får vi automatisk varslinger dersom noen kommenterer på saker som vi har kommentert på, så det er ikke lenger nødvendig.

Så selv om kommentator Frithjof Jacobsen i VG i sommer mente at nettsamfunn er så enkle og selvforklarende at en "hvilken som helst lokal swingersklubb på Gjøvik på egen hånd intuitivt forstår hvordan man bruker dem til hverdag og hemmelig fest", så viste vel hans TV2-kollega Fredrik Græsvik at så enkelt er det ikke.  Græsvik ba folk slutte å følge han på Twitter med mindre de visste hva bikkja hans het.  Bare dager før var han forbanna over at folk publiserte hets og sjikane på hans private Facebook-vegg. Selvsagt kan han være forbanna over hets og sjikane, men hvem som publiserer til Facebook-veggen din velger du faktisk selv. Og det går an å blokkere Twitterkontoen din, men da er lissom litt av poenget med Twitter borte.

På Facebook har jeg ikke opplevd hets og sjikane i det hele tatt. Det til tross for at jeg har vært liberal med å legge til "venner". Men ikke så liberal at jeg har akseptert alle. Til tross for det har jeg 2000 "venner", til forskjell fra snart 1000 følgere på Facebook-siden min. Det burde nok vært omvendt.

Facebook-siden (tidligere "fanpage") er åpen for følgere, men lukket for at noen andre enn meg kan publisere som annet enn kommentarer. Jeg har ikke opplevd grov hetsing av meg eller andre, men mitt dilemma ville da ikke vært hvorvidt jeg skal trykke "liker" eller anmelde forholdet (nei til det første, ja til det andre) - men hvorvidt jeg skal la kommentaren stå. For jeg ser jo i media at jeg vil bli holdt ansvarlig for hva andre publiserer hos meg. Men samtidig så mener jeg at det ikke er mitt ansvar å få andre til å se bedre ut enn det de er. En rasistisk undermåler som sjikanerer folk på Facebook sprekker jo ikke i sola, om vi hele tiden sørger for å skyggelegge hvem de er. Men Raymond Johansen har helt rett i noe i kronikken sin i VG - å trykke "liker"på sjikanøse innlegg legitimerer og oppmuntrer uønsket oppførsel. Å la være å like, og skrive at den typen innlegg blir ikke satt pris på (eller i verste fall - "dette innlegget blir politianmeldt") - sender et signal til de andre følgerne om hva som er akseptabelt eller ikke.

En utfordring med det siste års debatt om netthets og sjikane er hvor grensene går og hva vi bør tåle. Alle samfunnsdebattanter, unge og gamle, menn og kvinner, fra minoritet eller majoritet, må tåle motstand. Denne motstanden kan være harselerende, røff og useriøs. Men de som vil ha en stemme i offentligheten - sette eller påvirke dagsordenen, og dermed muligens også politiske prioriteringer - må faktisk tåle litt røffe tak. Men det er noe helt annet enn å tåle grov sjikane, insinueringer, hets og trusler. Og noen er faktisk mer utsatt for det enn oss andre. Jeg kan ikke kreve at andre skal tåle så inderlig vel den sjikanen og hetsen jeg ikke utsettes for selv. Og selv om jeg selv blir utsatt for sjikane og hets, gir det meg absolutt ingen rett til å utsette andre for den - eller like at de blir det. Sånn sett burde det ikke være vanskelig å skille mellom hva man kan trykke liker på for å gi oppmerksomhet, og hva man faktisk ikke liker - og ikke like det på Facebook.

Les også: Når litt blir nok

Følg Facebook-siden-min. Det er den jeg bruker til å få politiske innspill og idèer til taler...