Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

onsdag, oktober 31, 2018

Ikke krenka, bare veldig skuffa

Førti, feit og ferdig... Foto: Meg selv

Man kan jo våkne hver dag i detta landet og føle seg krenka på vegne av seg selv eller andre. Siden jeg så sjelden gjør det så har jeg valgt denne dagen, akkurat denne dagen, til å bikke over. Skuffa eller krenka. Ett av to.

I et magasin jeg aldri hadde hørt om og som jeg aldri har lest, men det skal ikke være noen grunn til å ikke la seg krenkes, nemlig Travel News - The Scandinavian Travel Trade Magazine - er det et portrettintervju med tittelen "Frøken Cruise". Et portrettintervju med Anya Tonn beskriver henne slik:

"35 år gamle Anya Tonn er høy, slank og vakker som en maidag. Og som om det ikke skulle være nok, er hun bokstavelig talt bunkret opp med topp-utdannelse herfra til Shanghai – og tilbake. Det faktum at hun fremdeles er singel får forbli en uløst gåte for undertegnede, som uansett faller langt nord for den aldersmessige målgruppen…»

Hadde jeg vært Anya Tonn så hadde jeg kanskje vært ganske fornøyd. Men jeg er ikke Anya Tonn. Og jeg er alt annet enn fornøyd. For dersom jeg skal beskrives i portrettintervjuer etter denne ganske vanlige malen for kvinner, hvordan hadde det sett ut?

"45 år gamle Heidi Nordby Lunde er middels høy, middels feit og ser ut som hun har vært ute en vinternatt før. Og som ikke det er nok, har hun bokstavelig talt bunnet tabellen i utdannelse herfra til Sevilla - og tilbake. Det faktum at hun faktisk er gift får forbli en uløst gåte for undertegnedes, som da kanskje etter noen stive drinker kunne falt innenfor den aldersmessige målgruppen..."

Nå skal det sies at det å være over førti, feit og ferdig har sine fordeler. Det er for eksempel rimelig å anta at menn du snakker med gjør det enten fordi du er interessant....eller fordi de mest sjarmerende mennene allerede henger rundt verdens Anya Tonn'er. En del av mine samtaler i baren på konferanser kan i grunn tyde på det siste, når jeg tenker meg om. Nok om det.

Men jeg elsker det helt uforståelige i at en dyktig og flott dame er singel. Er det ingen der ute som har skjønt at her er et kinderegg av ei dame, flink, flott og formuende?

For det kan jo ikke være at en kvinne, gud forby, ikke mangler på tilbud, men faktisk ikke synes de er gode nok og derfor - forståelig nok - velger å være singel?

Ja, jeg er sur, gammal, humørløs feminist, så ikke gidd å skriv det i kommentarfeltet en gang. Jeg vet hva jeg ser i speilet. Jeg kan nesten høre facebook-høgre tilte i vinkel - skal man ikke få lov å... er det mulig å være så lettkrenka... nå har feminismen gått for langt.. bla bla bla gah!

Egentlig ikke så krenka. Bare veldig, veldig skuffa. i 2018. I verdens rikeste land. Selv de som sleper beina etter seg går litt fremover.
Beskrivelsen har fått Hovedorganisasjonen Virke til å reagere, som mener denne typen karakteristikker av kvinner i bransjen ikke hører hjemme noe sted.

Faksimile (skjermbilde) fra Travel News..
De mener karakteristikkene er irrelevante for historien journalisten skal fortelle og at de som bransje er opptatt av at kvinner som lykkes i bransjen skal få annerkjennelse for jobben de gjør uten å få denne type beskrivelser av hvordan man ser ut og personlige vurderinger av sivilstand. Travel News tar kritikk med fatning, og publiserer den på egne nettsider med kommentar om at de tar Virkes kommentar til det angjeldende avsnittet i intervjuet til etterretning.

Tror det kan tolkes som å legge seg flat fra en som faller langt nord for den aldersmessige målgruppen. Det er greit. Bare ikke la det skje igjen. Men det er vel ingen fare. For det er vel begrensa hvor mange Frøken Cruiser som er høye, slanke og vakre som en maidag det er å ta av.

Mon tro hvor mange flere kvinnelige ledere det hadde vært generelt om ikke Norge frem til 1959 hadde obligatorisk husstellundervisning for jenter, slik at jenter fikk færre undervisningstimer i teoretiske fag enn det guttene fikk, og dermed ikke hadde kvalifikasjoner for å nå opp i høyere utdanning. Og jeg som vokste opp med at jenter var dummere i realfag enn gutter fordi vi bare var dummere som kjønn, ikke at våre bestemødre og mødre ikke hadde fått samme undervisning som gutta. Det er først nå jenter er i flertall på høyere utdanning, og presterer like godt eller bedre enn gutta, vakre som maidager eller ikke. Skal se at om noen år så har Frk Cruise funnet Herr Line, og blitt Fru Cruise-Line, og får sønner og døtre som en dag blir intervjuet i Travel News som normalt flinke, samfunnsansvarlige og hardtarbeidende unge voksne. Se det du, det hadde vært noe.

Enn så lenge skal jeg la meg krenke i ny og ne, men også tilgi de som faller litt langt nord for den aldersmessige målgruppen. For snart er jeg vel der sjøl...

tirsdag, oktober 09, 2018

Regjeringens prioriteringer


Slik ser det ut når NRK på en objektiv og nøytral måte skal oppsummere statsbudsjettet for 2019. Men er det sant?

Tja. Si det. Inkontinente vil i hvert fall ikke merke noe til eventuelle kutt, fordi innsparingen på 30 millioner som er omtalt i budsjettet er en bedre avtale mellom staten og apotekene for skattebetalerne. Noen ville kanskje kalt det kutt i fortjenesten til "velferdsprofitørene" i apotekene. Velferd blir ikke nødvendigvis bedre av å koste mest mulig. Så det er mye her som teknisk sett er riktig, men likevel ikke helt sant.

Glutensyke var for meg et nytt ord, men det kan være at det er formålstjenlig for både opposisjonen og mediene å finne på et nytt ord. Personer som har fått diagnosen cøliaki vil nemlig fortsatt få støtte for merkostnad til for spesialprodukter. Men glutenallergikere får faktisk tre ganger mer i støtte enn det Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) har beregnet at den årlige ekstrakostnaden til glutenfritt kosthold er. I tillegg får også personer som ikke har diagnosen, men anser seg selv om "glutensyke" den samme støtten, til tross for at medisinske fagmiljøer mener at non-cøliaki glutensensitivitet ikke kan anses som en sykdom som er vitenskapelig basert. Det kan godt være at noen mener at å opprettholde støtten på tre ganger så mye som faktisk kostnad og også gi til de uten en vitenskapelig stilt diagnose er god bruk av 400 millioner kroner. Men vi har altså ment at det er andre grupper som trenger disse midlene mer, som for eksempel utvidelse av ordningen med gratis kjernetid i barnehage for barn i familier med lav inntekt og 200 mill. kroner til kommunene for å trappe opp innsatsen for mennesker i rus.

Når det gjelder multihandikappede, så skal de ha det samme tilbudet som før. For Høyre har det alltid vært viktig at de av oss med særlige behov skal ha god støtte fra det offentlige. Men det er som regel kommunen som står for hjelp og tilbud til de som trenger det, selv om staten ofte er med på å finansiere. Forslaget handler om innslagspunktet for når kommunen skal ta økonomisk ansvar, ikke om tilbudet til de som trenger det. Det er naturlig at når staten overfører mer og mer penger til kommunene, så forventes det at kommunene også prioriterer å ta ansvar for sine innbyggere. Kommunene har god økonomi, og selv om denne faktasjekken er over ett år gammel, så stemte det at resultatet for norske kommuner (utenom Oslo) ikke har vært bedre siden forrige årtusen.

NRKs artikkel inneholder også andre påstander, som at det kuttes i fri retthjelp, som teknisk sett er riktig. Men bevilgningen er mindre i år fordi behovet for fri rettshjelp er blitt mindre, i hovedsak som følge av færre asylankomster og at færre personer oppfyller de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp.

Når det gjelder kutt i dagpenger, så handler det først og fremst om å normalisere hvor lenge din arbeidsgiver kan permittere deg (kort sagt - sende deg til NAV for å få dagpenger, som er 62,4 prosent av lønnen din) til det samme antall uker som før det store oljeprisfallet som gjorde at vi utvidet dette som virkemiddel. Jeg har selv vært permittert og mener det faktisk kan være usosialt å permittere folk så lenge. Det kan du lese mer om her!

De som eventuelt kritiserer prioriteringene og vil reversere dem, mener åpenbart at vanlige arbeidstakere bør betale 400 millioner kroner mer enn nødvendig for glutenfrie produkter til folk som kanskje ikke en gang trenger det. Det mener jeg er usosialt.

Les mer om sosiale satsinger i budsjettet her.

Livet som permittert

Jeg har selv både blitt nedbemannet og permittert, og vet at ingen av delene er spesielt hyggelig. Hvorfor dette er en god arbeidstakerpolitikk er for meg litt dunkelt, men for arbeidsgiveren så er det jo praktisk.

I forrige stortingsperiode økte Høyre og FrP i regjering permitteringsperioden fra 26 uker til 49 da den kraftige nedgangen i oljepris på kort tid førte til fare for masseoppsigelser. Noen trodde nok at de fleste som da ble permitterte, faktisk skulle tilbake i samme jobb når oljeprisen gikk opp igjen. Derfor ble dette sett på som et motkonjunkturtiltak for å hjelpe på situasjonen. I dag vet vi at det ikke skulle bli slik. Selv om oljenæringen i dag faktisk ansetter folk igjen, så kommer ikke de 50 000 arbeidsplassene som forsvant tilbake. Det var det også mange av oss som mente den gang. Så det var med noe uvilje at permitteringstiden ble økt. Også fordi andre næringer og offentlig sektor trengte kompetansen blant ingeniørene som tidligere hadde forsvunnet inn i oljenæringa. Da mente vi det var bedre at deres hender og hoder ble brukt der det var et faktisk behov, ikke knyttes til et håp om å komme tilbake til sin gamle jobb som kanskje, kanskje ikke, er der. Det viste seg jo også at svært mange av de som ikke ble permittert, men oppsagt, relativt raskt fant seg ny jobb. Heldigvis. (Men det er fortsatt de som sliter med å komme seg tilbake inn på arbeidsmarkedet.)

Permittering er en velment ordning som er avtalt mellom partene i arbeidslivet, arbeidsgiverforeningene, arbeidstakerforeningene og staten. I nedgangstider eller perioder uten arbeid kan arbeidsgiver permittere arbeidstakere. Arbeidstakere blir såkalt fritatt fra sin arbeidsplikt og arbeidsgiver fritatt for sin lønnsplikt. Det er en interessant bruk av begrepet ”frita”. Arbeidsforholdet fortsetter rent formelt, men den ansatte får dagpenger fra NAV i stedet for lønn. Dagpenger utgjør ca 62,4 prosent av tidligere inntekt før skatt for inntekt inntil seks ganger folketrygdens grunnbeløp (som per 1. mai 2018 var kr 96 883) . Det vil si at de som tjener mer enn 581 298,- ikke får 62,4 prosent av egen lønn men av 581 298,-. De som tjener dette eller mindre får 62,4 prosent sin lønn.

Før utvidelsen kunne arbeidsgiver gjøre i inntil 6 måneder sammenhengende, eller fra og til i 18 måneder. Med utvidelsen økte dette til 49 uker innenfor de samme 18 månedene.

Permitteringsordningen kan helt riktig gi bedrifter et pusterom til nødvendig omstilling. Men det kan også bety at folk i stedet for å ta en jobb med full lønn et sted det er behov for dem, blir værende i en ordning i håp om at deres nåværende arbeidsgiver kan ha behov for deres arbeidskraft senere. Da slipper også arbeidsgiveren å konkurrere på lønn senere for å lokke dem tilbake. Men selv om det skulle være en midlertidig svikt i etterspørsel, som man er sikker på at vil løse seg på sikt, så kan det for mange lønne seg å omstille seg selv i en ny jobb i en annen næring. Det er tøft å bli sagt opp. Men det er ikke noen dans på roser å være permittert heller.

Da jeg var permittert fra desember 2012 til juni 2013 gikk jeg ned mer enn 50 % i lønn, mens arbeidsgiver skjøv regningen for resten av lønnen over på skattebetalerne. Heldigvis har vi ikke barn, så det jeg hadde spart opp til bryllupsfesten vår ble brukt til lån og levekostnader, og den planlagte 40-årsdagfeiringen avlyst. Det er helt rimelig når man står ovenfor en radikalt endret livssituasjon. Hadde jeg blitt sagt opp og ikke fått ny jobb, hadde vi måttet selge leiligheten og funnet et billigere sted å bo. Det er for så vidt også er rimelig. Jeg kan ikke forvente å leve på samme måte dersom min inntekt blir mer enn halvert.

Men de som i dag reagerer på at vi normaliserer permitteringstiden tilbake til før oljeprisfallet, mener tydeligvis også det er helt rimelig at du som arbeidstaker skal betale svært lenge for at din arbeidsgiver skal kunne holde på din kompetanse til når de skulle få behov for den igjen. Det synes ikke jeg. Ordningen bør begrenses til kortsiktige svingninger der det er ganske sannsynlig at du skal tilbake til jobben din med full lønn. Det er det ene. Det andre er at dersom det så viser seg at arbeidsgiver går fra permittering til oppsigelse, så står du ikke bare uten jobb. Du har også brukt 49 uker av dagpengerettighetene dine som arbeidsledig på å være tilgjengelig for en arbeidsgiver som ikke hadde bruk for deg likevel. Det betyr at du har kortere tid på deg til å få ny jobb før også dagpengene bortfaller som inntekt. Jeg mener faktisk at å redusere permitteringstiden derfor er bedre for oss som arbeidstakere, så vi ikke plutselig risikerer å bli stående uten både jobb og inntekt fordi vi håpet i det lengste at arbeidsgiver kunne ta oss tilbake til full lønn.

For en gjeng som krangler over alle tiltak som gir mer gjensidig fleksibilitet i arbeidslivet, og mener alt av endringer er usosialt, er det jo virkelig interessant å se dem argumentere for en type fleksibilitet som så til de grader gavner arbeidsgiveren. Jeg kan se fordelen av permitteringsordningen for hjørnesteinsbedrifter der de ansatte kanskje må flytte for å få nye muligheter. Men når det er behov for arbeidskraften andre steder, bør både dette behovet dekkes og arbeidstakerne få mulighet til å starte på et nytt liv.

Nå fremstilles dette som et usosialt kutt av opposisjonen og mediene. Jeg mener det er de som er usosiale når de vil opprettholde en ordning som låser så mange til sin eksisterende arbeidsgiver i stedet for å finne en ny.

tirsdag, oktober 02, 2018

Fordomsfri debatt om sykelønn


Det er mulig mine forslag til løsninger i sykelønnsdebatten er feil. Men løsninger som fører til at vi har dobbelt så høyt sykefravær som land det er naturlig å sammenligne oss med, kan umulig være riktige.  

Innlegg på trykk i Klassekampen 1. oktober 2018.

Fagforbundets leder, Mette Nord, siterer Høyre-høvdingen Jo Benkow når hun skal kritisere mitt utspill om å se på sykelønn i sammenheng med debatten om det høye sykefraværet i Norge. Da dagens sykelønnsordning ble vedtatt i 1977, understreket Benkow at det var et mål at alle skal ha de samme rettighetene. Som Nord påpeker, sa han også at de som er mest bekymret for uberettiget utnyttelse av systemet gjerne er de priveligerte få som fra før er sikret full lønn under sykdom, har rimelig god helse, og et givende og stimulerende arbeid. Han kan ha hatt helt rett i dette.

Det er gode grunner til å beholde sykelønnsordningen som den er. Men grunnen til at vi bør se på innretningen av ordningen, er ikke å spare staten for penger. Det er helse i arbeid, og det er ikke gitt at du blir mer frisk av å gå alene hjemme enn å delta i fellesskapet på arbeidsplassen. Vi må kunne spørre hvorfor det er greit at de som er syke lenge får redusert sin lønn til 66 prosent etter ett år, slik som i dag, mens arbeidsføre som er hjemme med kraftig forkjølelse i fire dager får full lønn. Det kan godt være at det skal være slik, men hvis alle vedtatte ordninger er tabu, så vil vi aldri få handlingsrom til å endre for å bevare en velferdsstat som skal løfte de som trenger det mest, støtte de som kan bidra litt selv og aldri legge hindre i veien for inkludering i arbeidslivet.

Etter fem år med borgerlig regjering slår Statens arbeidsmiljøinstitutt fast at Norge fortsatt er helt i front når det gjelder arbeidsmiljøstandarder. Arbeidslivsundersøkelser viser at ni av ti arbeidstakere er fornøyd med jobben sin. Stadig færre utsettes for fysiske belastninger og risiko på jobb eller jobber ubekvem arbeidstid. Mens ni prosent av norske sysselsatte hadde jobbrelatert sykefravær på mer enn 14 dager i 2003, var dette redusert til fem prosent i 2016. Men Mette Nord har helt rett i at noen arbeidsplasser er mer utsatt enn andre, og at mange av hennes medlemmer tilhører nettopp disse yrkene. Selv om de tunge løftene innen helse og omsorg i hovedsak er borte, er det fortsatt mange yrkesaktive som bidro til de tunge løftene før heve- og senkesenger og andre hjelpemidler kom. De som har sine siste yrkesaktive år har opplevd en annen fysisk virkelighet enn de som har sine første. I dag er det ofte det psykososiale presset som gjør arbeidshverdagen tung.

Det kan være at mine forslag er feil medisin, men det er ikke sikkert at Mette Nords forslag om bemanningsnormer er riktig heller. Vi har eksempler fra både offentlig og privat virksomhet som har halvert sykefraværet, uten verken kutt i sykelønn eller økt bemanning. Bedre ledelse og økt nærvær har gitt en positiv spiral der færre sykemeldte gir flere på jobb, færre vikarutgifter, og dermed flere faglærte. Jeg vil tro at både Fagforbundet og jeg kan være enige om at er ønskelig. Men det sier også noe om at ikke alt sykefravær kan forklares med sykdom som gjør at man ikke kan gå på jobb.

Det er mulig mine løsninger er feil. Men løsninger som fører til at vi har dobbelt så høyt sykefravær som land det er naturlig å sammenligne oss med, kan umulig være riktige.