Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

tirsdag, september 18, 2007

Where the streets have no name

- Jeg har bare fem euro, sier den gamle mannen.

Førti kroner vil ikke redde huset familien bor i. De skylder leie for minst fire måneder og må gjøre opp hele summen dersom de vil fortsette å bo der. Eiendommen er egentlig eid av en serbisk familie, som måtte flykte i 1999. Man skulle ikke tro at det forfalne huset ville tiltrekke seg noen som ville bo der, men det huser faktisk en familie på fem. Jeg er med som observatør med væpnet politi og representanter for kontoret for eiendomstvister mellom serbere og kosovoalbanere. Vi skal innom fem eiendommer. Dette er nummer to. Og på tross av flere krav og til slutt et 30-dagers utkastelsesvarsel, henger det barneklær til tørk i hagen og det ser ikke ut til at familien har tenkt å flytte ut med det første.

En gutt i elleveårsalderen kommer ut av huset med en fargerik skolesekk på ryggen. Han ser seg forvirret rundt og flakker med blikket når han ser de fire politifolkene stå klare. Han skjønner åpenbart at dagen ikke kommer til å bli helt som planlagt og blir stående stille uten å si et ord. Jeg lurer på hvor proft det vil virke om man begynner å grine som observatør. Så kommer også hans mor og bestemor ut. De får beskjed om at dersom de kan betale det de skylder i løpet av de nærmeste dagene, så trenger de kun å ta med seg det strengt nødvendigste. Ved å vise kvittering på et kontor i sentrum vil de få nøkkel til det plomberte huset og mulighet til å returnere. Alternativet er at alt de eier og har blir båret ut og satt på gaten. De har femten minutter på seg. De bedyrer alle sammen at de kan betale det de skylder i dag, men det hjelper ikke. Ut av huset må de. Bestemoren kommer ut med en ekstra bluse og to tyvepakninger med sigaretter. Hun smiler til meg og tar meg i armen. Det ser ut til at hun har vært med på dette før.

Det blir hengte en kjetting rundt porten til huset og nøkkelen til låsen vises frem.
- Denne får du når du betaler.

Tilbake sitter to pipende hunder i stekende solskinn. Vi forsikrer oss om at familien faktisk har til hensikt å betale det de skylder i dag, slik at ikke hundene skal vansmekte dersom de ikke kommer tilbake. De lover å betale.
- Jeg tror dem, sier lederen for utkastelsesteamet og setter seg i bilen med neste mappe.

Vi kjører derfra med familien stående utenfor det som har vært deres ulovlige hjem. I dette området har ikke gatene navn. Ingen ville bodd her om de ikke var nødt. Åtte år etter at serberne satte i gang etnisk rensing av Kosovo og NATO svarte med bombe området, setter fortsatt krigen sine brutale spor.

4 kommentarer:

Programsekretariatet sa...

sterkt.

vinterverket sa...

Utrolig at det i år 2007 fortsatt lever mennesker under slike omstendigheter.

Børge Skråmestø sa...

Av og til tror jeg at det mest proffe en observatør kan gjøre, faktisk er å grine litt. (Men ikke så mye at blikket blir så sløret av tårer at man ikke lenger kan observere, naturligvis.)

Jeg vil tro at evnen til empati og medfølelse er en viktig del av den jobben.

VamPus sa...

.. og dette er dagligdags..