Urdemokrati eller udemokrati?

Mange mener mye om SV i disse dager, men uansett må man respektere partiet for at de kan diske opp med tre dyktige, kapable lederkandidater i kjølvannet av et katastrofevalg.


Det har selvsagt sammenheng med partiets fordums styrke som et ungdomsparti, med opprør og motmakt som kjennetegn. SV har klart å ta vare på unge politiske talenter og gitt dem interessante oppgaver ettersom de har vokst fra et radikalt særinteresseparti til å bli et regjeringsmodent parti. Etter at Arbeiderpartiet hev ut trålen for å samle venstresida til ett rødgrønt alternativ, og deretter satte kursen mot sentrum, mistet SV sin ungdommelige utstråling og tiltrekningskraft. Med makt kommer ansvar, og Kristin Halvorsen fikk slått plenen foran Stortinget fri for partimedlemmer som demonstrerte mot egen regjering og striglet resten til Kongens bord.

Det jeg synes er mest interessant er debatten rundt hvordan ledervalget skal foregå, der det er foreslått å enten gjennomføre en uravstemning, rådgivende uravstemning eller et ordinært valg på landsmøtet på forslag fra en valgkomite. Flere mener at forslaget om en uravstemning er en taktisk manøver fra Vegar Solhjells side for å spille ut Audun Solbakken fordi Solhjell har større støtte i grunnorganisasjonen. Et ordinært valg på landsmøtet til våren gir mer rom for spill i fylkene, der det da er avgjørende å få valgt støttespillere som delegater.

Poenget er at alle tre forslagene om de ulike modellene for valg er normale, demokratiske prosesser, men hvilken metode som blir valg vil være utslagsgivende for resultatet. Det viser at demokrati er mer enn bare flertallsstyre. Kan man egentlig snakke om demokrati når resultatet er avhengig av hvordan den demokratiske prosessen er designet?

Oslo Høyre har gjennomført rådgivende uravstemning i nominasjonsprosessen til folkevalgte posisjoner til både stortingsvalget i 2009 og til kommunvalget i år. En slik rådgivende prosess kan bidra til å få frem fornyelse og endringer som ikke ville ha kommet gjennom en ordinær nominasjonskomite. Men slik Oslo Høyre gjennomfører uravstemning fungerer det heller ikke optimalt. Alle medlemmer kan delta, uten å noen gang ha møtt på Høyres hus, sett kandidatene snakke eller vet hva de står for. En slik prosess har det med å tilgodese kandidater som allerede er kjente navn, ikke nye talenter eller fagpolitikere som ofte er mindre synlige, men gjør en strålende jobb i sitt virke. Det kan også ha selvforsterkende effekter gjennom at de delene av et fylke eller en by der partiet allerede står sterkt kun støtter egne kandidater. En vekststrategi i nye miljøer eller utradisjonelle velgergrupper blir fånyttes.

Rådgivende uravstemning er risikosport for enhver organisasjon. Selv med gode begrunnelser om at representativitet og bredde er helt nødvendig for å kunne appellere til velgerne, kan det være andre faktorer som veier tyngre akkurat der og da. Men når medlemmene har sagt sitt, hvordan kan man få legitimitet for en valgkomite som sier noe annet?

SV kan trekke lærdom fra tidligere erfaringer med urnominasjon i Oslo SV. Selv om medlemmene her må møte frem for å avgi stemmer, hadde de fortsatt en utfordring med masseinnmelding av nye medlemmer som stemmekveg. Det er mulig å designe prosessen smartere for å unngå at urdemokrati blir udemokrati gjennom sterk manipulasjon fra kandidatenes støttespillere. I disse dager skader det jo på ingen måte å se til Danmark, der sosialdemokratenes Helle Thorning-Schmith gikk seirende ut av en uravstemning om ledervervet mot den langt mer tradisjonelle og erfarne Frank Jensen.

Uansett gleder jeg meg til å se hvordan de tre kandidatene velger å profilere seg fremover, og hvordan SV håndterer hele nominasjonsprosessen. Dersom de blir et foregangsparti for åpnere prosesser innad i partiene, så kan det skje mye spennende også i andre politiske organisasjoner fremover.


Les også Kristin Clemets blogg: SV - et foregangsparti