Om VamPus

Mitt foto
er Heidi Nordby Lunde, aktiv skribent, foredragsholder, konferansier og samfunnsdebattant. Feminist, aktivist og Høyre-dame. Jobber med informasjon og sosiale medier. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

tirsdag, oktober 30, 2012

Få ønsker rødgrønn regjering

Det er mandatfordelingen på Stortinget som har gitt de rødgrønne makten, ikke det norske folk.

Svært få ønsker rødgrønn regjering, skrev Dagbladet i går og henviste til en måling gjennomført av Sentio for Nationen. Sannheten er at det aldri har vært noe sterkt ønske om rødgrønn politikk i Norge.

Ved stortingsvalget i 2005 fikk den borgerlige siden 22 000 stemmer mer enn de rødgrønne. Høyre, Frp, KrF og Venstre fikk totalt 1 288 842 stemmer,  mens Ap, SV og Sp fikk 1 266 490. Hiver jeg på RVs 32 355 stemmer for å være grei, så gir det venstresida et overtak på 10 003 stemmer. Det er ikke noe å bruse med fjærene for. Og det har vært mye fjær de siste syv årene.

Bedre blir det ikke i 2009. Da fikk de rødgrønne partiene 1 280 416 stemmer. Det er 47 651 stemmer mindre enn den borgerlige siden, som fikk 1 330 067. Skulle man tatt med Rødts stemmer, ville fortsatt den borgerlige siden hatt mer enn 11000 stemmer i overvekt.

I 2005 fremsto ikke de borgerlige som et reelt alternativ, men det er likevel ingen grunn til den arrogansen de rødgrønne har hatt rundt oppslutning om egen politikk. Som når Kristin Halvorsen sier hun ikke forstår hva velgerne tenker på (det er jo for så vidt godt synlig på SVs oppslutning) når de heller vil ha Erna Solberg enn Jens Stoltenberg som statsminister.

Det er altså mandatfordelingen til Stortinget som har gitt de rødgrønne makten, ikke det norske folk. Mer spennende blir det til neste år. Hvis valget gir de blåblå både flertall i mandatfordeling OG flertall blant velgerne, så må man jo da (i hvertfall med de rødgrønnes retorikk om seg selv) kunne si at det finnes bred folkelig oppslutning for en blåblå politikk.

Det er jo noe å ta med i programbehandlingen for partiene på høyresida.

mandag, oktober 29, 2012

Stans subsidieringen

Familier som velger vekk inntektsgivende arbeid for å få mer tid med barna, må ta det økonomiske ansvaret for egne valg.

Dette var hovedessensen i innlegget leder for kvinneforum i Oslo Høyre, Berit Solli (følg @bsolli på twitter), og jeg hadde i DN Lørdag.  Vi tar til orde for å stanse subsidieringen av (hovedsakelig) kvinner som velger vekk lønnsgivende arbeid og økonomisk selvstendighet. Hvis vi virkelig mener noe med at det skal lønne seg å arbeide, så er jo dette et greit sted å begynne. Siden DN ikke har lagt ut innlegget på nett, publiserer jeg det også her. 

Kvinner tar mer utdannelse enn menn, men tjener og eier likevel mye mindre enn menn. Nesten like mange kvinner som menn er i jobb, men langt flere kvinner enn menn jobber deltid, bare 14 prosent menn jobber deltid, mot hele 41 prosent kvinner. Selv om kvinner bruker mindre tid på husarbeid nå enn før , viser det seg at kvinner bruker mest tid – uansett lønns- og stillingsforhold. En ny undersøkelse fra NOVA viser at syv av ti kvinner synes dette er greit.

Til tross for at likestilling er et uttalt ønske fra politisk hold, som gjennom ulike tiltak, regler og incentiver forsøker å få kvinner og menn til å velge utradisjonelt, viser tallene at det fortsatt er store forskjeller på kjønnene både hjemme og på arbeidsmarkedet. Kanskje det kan være fordi tiltakene som skal fremme likestilling, blir slått i hjel av tiltak som er ment å kompensere kvinner som velger vekk pensjonsgivende inntekt i arbeidslivet?

Det er for all del et legitimt valg å være hjemmeværende. Men er det et valg som staten bør stimulere gjennom økonomiske incentiver?

Satsing på barnehageutbygging har vært en viktig forutsetning for å få kvinner ut i arbeidslivet. Da kontantstøtten ble innført i 1998 hadde rundt 60 prosent av alle barn barnehageplass. I dag har 90 prosent av alle barn barnehageplass, men likevel jobber ikke norske kvinner flere timer. Til tross for at forholdene legges til rette, velger mange kvinner vekk økonomisk uavhengighet. Det bør de ikke oppmuntres til eller kompenseres for. Det bidrar verken til likestilling eller økonomisk vekst. Det er heller ikke rettferdig ovenfor dem som er avhengig av en jobb samtidig som de tar seg av barn og hjem.

Kontantstøtte, pensjonspoeng til hjemmeværende og skatteklasse to til ektepar der den ene har lav eller ingen arbeidsinntekt, er alle ordninger som belønner kvinner som velger å være hjemme. De som mener at det skal lønne seg å arbeide, bør være villige til å se på alle ordninger som gjør det lettere å velge å trekke seg ut av arbeidsmarkedet, ikke bare ulike trygdeordninger. Selv om den milliarden staten bruker på å subsidiere ektepar der den ene er hjemmeværende gjennom skatteklasse to betyr lite på statsbudsjettet, får den store konsekvenser for den som velger vekk økonomisk selvstendighet.

At noen familier velger å organisere seg med en som er hjemmeværende bør ikke bekostes av de familiene der begge to jobber. Alle familier må ta seg av husarbeid, hjelpe barna med lekser og sørge for fritidsaktiviteter. Det er mange som gjerne skulle jobbet mindre.

Det er arbeidskraften som gjør at Norge er et riktig land med en rik stat. Vi er heldige som har oljen, men oljefondet alene ville ikke båret våre pensjoner i mer enn noen år. Vår virkelige rikdom her i landet ligger i alle som jobber. Og i alle som kommer til å jobbe. Vi har høy arbeidsdeltagelse blant kvinner, og det blir født mange barn. Deri ligger vår formue. Arbeidskraften er mye mer verdt enn oljen, og den er fornybar. Uansett er det ulønnsomt å holde seg med ordninger som oppfordrer folk til ikke å jobbe. Det er ulønnsomt for landet, for staten og for den enkelte.

Som borgerlige feminister mener vi at kvinner trenger å styrke sin posisjon i familien og i arbeidslivet. Det gjør de først og fremst ved å sørge for sin egen inntekt og formue. Det føles ganske uvirkelig å måtte skrive et innlegg om at kvinner må forsørge seg selv, nesten 40 år etter Kvinnekuppet av 1975. Hele poenget den gang var at kvinner holdt på å bli gale av å dytte rundt på vaskemopper og barnevogner, uten å ha rom eller penger for seg selv.

Ordninger som legger til rette for at kvinner ikke skal jobbe blir et stort tilbakeslag i kampen for kvinners selvstendighet. Eller som feministikonet Elizabeth Wurtzels sier: «Hvem kan ta feminisme seriøst når det tillater hva som helst, bare det er kvinner som velger det?”

torsdag, oktober 18, 2012

Politiet svikter både offer og overgriper

Når en voldtektsmann for strafferabatt for sen saksbehandling, er både lang saksbehandling og mindre straff en dobbel belastning for offeret.

VG skriver at statsadvokaten i Oslo er ikke fornøyd med politiets etterforskning av voldtektssaker. En inspeksjonsrapport fra Statsadvokaten i Oslo viser at det er for få politifolk som er kvalifisert til å etterforske slike saker, og det kan føre til at saker blir henlagt. Ifølge sak i NRK fører også lang etterforskningstid ofte til straffereduksjon på grunn av lang saksbehandling.

Og hva er egentlig nyheten her?

Politiet innrømmet allerede i 2006 at de tar for lett på overgrepssaker, særlig mot barn (!). Året etter viste rapporten fra en arbeidsgruppe satt ned av riksadvoktaten for å se på hvorfor det var så mange frifinnelser i voldtektssaker. Den påpekte mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret. I kjølvannet av Lommemannssaken evaluerte en arbeidsgruppe politiets etterforsking seksuelle overgrep mot barn begått av mobile overgripere. Rapporten var en knusende dom over politiets håndtering og oppfølging av overgrepssaker.

Det er ikke bare i Oslo de sliter. Tidligere i år meldte NRK at personavsnittet ved Stavanger politistasjon, tilknyttet drap, vold og grove seksuelle overgrep, sliter med å rekruttere etterforskere. Flere slutter eller finner andre oppgaver fordi arbeidet er svært krevende.
 - Det å sitte å se på grove voldssaker, drapssaker, barnepornografi, sterke bilder og lyd i dagevis gjør noe med folk, sa hovedtillitsvalgt Arild Sandstøl i Politiets Fellesforbund den gang.

Det kan jeg faktisk forstå. Det jeg ikke forstår er hvor mange ganger dette skal påpekes og rapporteres før noen faktisk gjør noe med det. Det er ikke pengene det står på. Ikke at jeg lenger stoler på Arbeiderpartiets forsikringer om at alt er i orden i politiet, men de har tross alt fått store tilføringer av penger. Det er prioriteringer og arbeidsmåter. Det er lov å stille spørsmål ved ressursbruk også i politiet.

Her er noen forslag:

Hev pensjonsalderen. Politifolk er en av de yrkesgruppene der de kan pensjonere seg 57 år gamle. I et samfunn der vi lever lenger og vil at folk skal stå lenger i jobb er dette sløsing med ressurser og erfaring. At noen av dem slutter, for så å starte egne etterforskningsvirksomheter med pensjon som backup viser at det er fullt mulig å gjøre.

Mer jobbrotasjon mellom etterforskerne, slik at belastningen kan spres og kanskje flere kan læres opp kan være en løsning.

Mer opplæring til å håndtere vold- og sedelighetssaker. Ikke bare fra anmeldelsen, der det viser seg at mange ikke vet hvilken seksjon som skal håndtere saken, men håndtering av egen arbeidshverdag. Kan politi og helsevesen ha noe å lære av hverandre her?

Bedre oppfølging. Jeg forstår at dette er en krevende arbeidshverdag. I forsvaret evaluerer de og følger opp personell som har vært i skarpe oppdrag når de kommer hjem. Tettere oppfølging kan gi bedre rotering av arbeidsoppgaver ved behov for å senke belastning.

Mer fleksible arbeidsordninger. Kanskje noen saker krever turnusordning for å få intensitet og kontinuitet, mens andre er 8-16 jobb. Kombinert med jobbrotasjon, kan det bidra til å gjøre det mer attraktivt å jobbe der til tross for tunge saker.

Men uansett så håper jeg at neste gang det er en nyhet om voldtektssaker og politiressurser, så er det at saksbehandlingstiden er redusert kraftig, etterforskningen er grundig, avhørene er tilstrekkelige og at flere saker kommer til rettsvesenet innen rimelig tid. Strafferabatten som kommer tiltalte til gode, er en dobbel straff for offeret, men systemet svikter begge.

fredag, oktober 05, 2012

Nei, Helga lyver ikke!

Jeg er en av de mange som ikke lar meg begeistre av Arbeiderpartiets Helga Pedersen og hennes hersketeknikker og arroganse i politiske debatter. Men hun lyver ikke når hun sier at Høyre vil tvinge kvinner til å føde frem barn uten hjerne. Dette programfestet Høyre allerede på landsmøtet i 2009, så det er ikke noe nytt at Høyre ønsker å stramme inn abortloven. Formuleringene står også i det nye programforslaget for perioden 2013-2017 - en periode hvor Høyre høyst sannsynlig vil sitte i regjering og få gjennomført sin politikk.

Programmet stadfester at Høyre vil "fjerne eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium".

Det betyr med andre ord å fjerne abortlovens paragraf 2C som selvstendig abortkriterium. I dag kan abort innvilges når "det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet".

De fire andre kriteriene, som på selvstendig grunnlag kan gi mulighet til å innvilge abort er voldtekt, en usikker livssituasjon, at du selv er psykisk syk eller at svangerskapet, fødsel og omsorge kan medføre en "urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse". Siden de fleste svangerskap heldigvis ikke er et resultat av voldtekt, de fleste av oss er psykisk friske, og de aller fleste norske kvinner ikke befinner seg i en spesielt vanskelig livssituasjon, vil altså det for de fleste av oss være om det vil bli en "urimelig" psykisk belastning å bære frem barnet som vil telle. Hva som er en rimelig belastning sier ikke loven noe om, men jeg vil anta at de kvinner som søker om abort etter 12 uke har vurdert at svangerskapet, fødsel og omsorgen for barnet kan medføre en "urimelig" belastning. Så om fosteret er levedyktig spiller ingen rolle, men at du griner foran nemda gjør det. For dersom det er en urimelig belastning, så må det jo være noe som er definert som rimelig. Jeg har absolutt ingen ide om hva det kan være.

Både Bent Høie og Sonja Sjølie sier i dag at Høyre ikke på noen måte vil tvinge noen til å bære frem barn som vil dø. Fint det. Men da forutsetter dere at nemdene skal ha en liberal abortpraksis og innvilge abort etter kvinnens ønske. Bent skriver på NRK Ytring i dag at "Endel kvinner vil oppleve tungtveiende grunner for at de ikke kan bære frem barn som får avdekket funksjons- og utviklingshemninger. De vil med Høyres politikk, som i dag, fortsatt kunne søke om abort. Å si noe annet er løgn."

Det er helt riktig. Du kan alltids søke. Men du får ikke innvilget abort med mindre nemnda er enig med deg i at det er en urimelig belastning utifra din livssituasjon og inntekt. For de aller fleste av oss betyr altså det et nei. Dersom fosteret mangler hjerne så er det ikke et selvstendig kriterium for abort. Kvinnen må godtgjøre at det vil være en urimelig belastning å bære det frem, og dette kan i prinsippet bli avslått. 

Da dette ble vedtatt (mot min og fleres stemmer) på landsmøtet i 2009 så var ikke forslagsstillernes intensjon at vi skulle ha liberale abortnemder. Hvis du tror det, så sjekk formuleringen en gang til. "Eugenisk indikasjon" brukes av folk som vil stemple meningsmotstandere ved å gi assosiasjoner til  arvehygiene og nazismen. Et så belastet begrep er forkastelig i seg selv, og åpner ikke for liberale tolkninger. Argumentet fra en av delegatene var at vi ville drepe broren hans med Down. Enhver debatt på det nivået burde man bare vende ryggen til. I stedet vedtok vi forslaget.

Så litt statistikk:

Det aborteres rundt 15 000 presumptivt friske fostere hvert år i Norge. Tallet har holdt seg relativt stabilt i nesten 20 år, hvilket vil si at rundt 300 000 norske barn er valgt vekk i dette tidsrommet. De siste årene (har ikke tall fra tidligere) er rundt 600 aborter nemnbehandlet og innvilget etter 12. uke. I 2010 ble 17 fostere diagnostisert med anencefali, altså at store deler av hjernen og hodeskallen mangler. Av disse ble to født, og 15 abortert. Babyer med anencefali vokser i mors liv, men dør som regel innen tre dager etter fødselen.

Siden denne debatten egentlig dreier seg om Down, bare at ingen sier akkurat det, så er tallene for 2010 at 43 fikk innvilget abort på fostere med en Down diagnose, 69 barn kom til verden med Down og tre var dødfødt.

Dette handler ikke om rettighetene til fosteret, men rettighetene til kvinnen. Denne debatten vekker sterke følesler og det har jeg stor forståelse for. Jeg kjenner flere som har måttet føde ut fostere etter fire måneders ønsket graviditet fordi det ikke var levedyktig. At disse kvinnene burde få slippe denne belastningen burde være åpenbar. I stedet vil vi stramme inn abortloven fordi vi ikke ønsker et såkalt sorteringssamfunn der familier velger vekk alvorlig syke fostre eller barn med alvorlige diagnoser.

Jeg er for kvinnens frie valg også når jeg ikke liker valget. Det aborteres årlig 15000 friske fostere i Norge. Det synes jeg er langt mer bekymringsfult enn at 43 familier valgte vekk et foster med Down.

Har skrevet mer om dette her.