Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

torsdag, april 03, 2014

Månelanding og Mongstad

Det var konkurransen om å finne de beste løsningene, uavhengig av teknologi og politisk styring, som gjorde at amerikanerne kunne sette det første mennesket på månen og gjorde NASA til verdens fremste romfartsorganisasjon.

Samme kveld den dagen Neil Armstrong satte sin fot på månen, 20. juli i 1969, dukket det opp en blomsterbukett med en usignert hyllest på president John F. Kennedys grav på Arlington. På kortet sto det «Mr. President, the Eagle has landed».

Bare syv år tidligere hadde Kennedy ytret de inspirerende ordene om at de velger å dra til månen, ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig. At USA ikke skulle være en del av utviklingen, men lede utviklingen. For fred, frihet, kunnskap og forståelse. Det er ikke vanskelig å bli inspirert av det.

Talen ble startskuddet for en teknologisk utvikling som mangler sidestykke i gjennomføring og resultat. I 1965, da aktiviteten i romprogrammet var på sitt høyeste, var 376 700 mennesker tilknyttet  20 000 industribedrifter og 200 universiteter og høyskoler spredt på et stort antall fagområder. Konkurransen om en NASA-kontrakt mobiliserte industribedrifter og kompetansemiljøer til å bidra med løsninger. Flere konkurrerte om å løse samme oppgave, og jo bedre oppgaven ble løst i forhold til den økonomiske rammen, jo større var bonusen eller belønningen. Dermed førte programmet til en enestående kreativitet og innsats som måtte gi resultater. Resultater, som vi vet, ikke bare var et lite steg for mennesket, men et stort steg for menneskeheten, og har gjort USA til verdens desidert ledende romnasjon.

Men ikke bare nådde de målet om en bemannet ferd til månen innen tiåret var omme. Romprogrammet ga datateknologi et kraftig puff fremover, som er litt morsomt når vi tenker på at en HP kalkulator fra 1982 har mer datakraft enn Apollo 8. Andre biprodukter er alt fra CAT-scannere og MRI innen medisinsk teknologi, til brannsikre tekstiler og frysetørret mat. Men like viktig var programstyringskonseptet, metodologien, som ble brukt når NASA samarbeidet med utenforliggende organisasjoner og bedrifter. En Saturn V/Apollo består faktisk av hele 5,6 millioner deler - teknologi, komponenter, systemer. Målet skapte midlene, bonuser og belønning ga (hmm) gode idèer og bedre løsninger, og god samhandling mellom offentlig og privat skapte gjennomføringskraft.

Dette i kontrast til dekret 655-268, også kjent som Sovjetunionens planer for en bemannet månelanding. Her ble allerede kjent teknologi definert som grunnlaget for det politiske målet - med et detaljert måldokument og bevilgningsdokument. Dekretet ble underskrevet i 1964, og den første sovjetiske bemannede månelandingen skulle gjennomføres i 1967/68. Det skjedde aldri.

Her kunne det vært noe å lære. Det var konkurransen om å finne de beste løsningene, uavhengig av teknologi og politisk styring, som gjorde at amerikanerne kunne sette det første mennesket på månen og gjorde NASA til verdens fremste romfartsorganisasjon.

I dag har det vært debatt om Kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling i forbindelse med Riksrevisjonens undersøkelse av statens arbeid med CO2-håndtering. Riksrevisjonen hudflettet klimaprosjektet som daværende statsminister Jens Stoltenberg mente skulle bli Norges månelanding.  Bellona er av de som mener at skrinleggingen av et fullskala CO2-rensinganlegg på Mongstad er den styggeste politiske kræsjlandingen de noen gang har sett. Likevel forsøkte flere i dag med å skrive et politiske testamente ved å vise til at testsenteret på Mongstad består og derfor er satsningen en suksess. Virkelig?

Noe av det viktigste vi kan gjøre er å anerkjenne feil, og gjennom det gjøre ting mer riktig neste gang. Historien ville husket Kennedy annerledes om ambisjonen om den første bemannede ferden til månen aldri ble noe av og NASA bare ble et ekstremt dyrt testsenter for ny teknologi. Ingen kommer til å minnes Mongstad med blomster og en usignert hilsen med "Testsenteret er fortsatt i drift".  

Rock'n Roll - bilde fra NASA.

3 kommentarer:

Stein Vidar sa...

Så sant som det er sagt! USA har en *totalt* annerledes holdning til gjennomføring av slike ting. En profesjonalisme uten sidestykke, og en evne til å sette til side "red tape" når målet er klart.

Vel, en sterk moderasjon: *NASA* har dette. Ihvertfall inntil "nylig". Har selv jobbet med NASA og sett det beste, men også det verste (som er av nyere dato).

"Failure is not an option" fra "Apollo 13" er en skrekkelig god oppsummering av holdningen som gjorde at de lyktes i prosjektet. Scenen der en gruppe på bakken får en samling av de tingene som er tilgjengelig der oppe, med beskjed om å finne en løsning er utrolig, gir meg klump i halsen hver gang.

Norge... ugh, her er det (i statlig sektor, spesielt) en ufattelig annerledes ånd som råder.

Johnny sa...

Hei, Vampus. Jeg går ut i fra at du synes demokrati --altså at folk skal kunne være med å bestemme over de tingene som får konskevenser for dem--er noe du støtter fult og helt.

Hvis det er tilfellet, ser du noe problem med at finanseliten og rike eiere (som jo ikke er demokratisk valgt) blir rikere og rikere og mektigere og mektigere?

Geir Aaslid sa...

Selv er jeg en sterk tilhenger av månelandinger, dog har jeg liten tro på de som ikke engang lander på riktig planet.

Det var forbausende å se at ingen har fokusert på hvilken effekt Mongstad skulle ha på klimaet vårt. Hvor mye skulle temperaturen globalt minke grunnet Mongstad-prosjektet?

Når man skal bruke så hinsides mye penger på et prosjekt, hvorfor fins det ikke en analyse som evaluerer prosjektet?

Når effekten er i størrelsesorden en forsinkelse på 30 minutter av en global oppvarming på 0,0005 grader, så er det vel på tide å stille litt flere kritiske spørsmål?

Henviser forøvrig til Rögnvaldur Hanneson's kommentar i DN denne uken.