Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

onsdag, mai 07, 2014

Norges tapte ansikt

Med all uønsket tydelighet signaliserer både stortingspresident og regjering at Norge er et land som ofrer sine prinsipper bare presset er stort nok. Og ikke bare det: Vi signaliserer at her i landet holder vi oss med et lederskap som gir etter for press.

Ordene fra dagens leder i Aftenpoften svir. Norge som fredsnasjon har mistet sitt ansikt utad, skriver de. Vi som er en søkkrik nasjon langt fra Kinas nærområde. Vi som forvalter verdens mest prestisjetunge fredspris og elsker å se på oss selv som prinsippfaste.

Det offisielle Norge har sviktet de verdiene vi nå står klar til å hylle ved Grunnlovens 200-årsjubileum. For det spørres ikke lenger etter hva som er rett eller galt, bare hva som er lurt eller dumt. Vi har vendt ryggen til oss selv. Og våre ledere har nå vist at ordene og prinsippene ikke var så mye verdt når det ville koste noe å stå opp for dem.

Skriver Aftenposten i dag.

Det er nå litt mer enn åtte år siden jeg fikk min første drapstrussel. Det var i forbindelse med den såkalte karikaturstriden, der den danske avisen Jyllands-Posten ble utsatt for et massivt internasjonalt press etter at de publiserte tolv karikaturer av profeten Muhammed. Det som i ettertid viste seg å være iscenesatt av danske imamer som brukte fire måneder og falske karikaturer på å få fart på protester i Midt-Østen, førte til store demonstrasjoner. Først og fremst mot Danmark, men også mot Norge etter at den kristne ukeavisa Magazinet brukte karikaturene som illustrasjon til en artikkel om den pågående debatten. Andre norske aviser, som Dagbladet og Aftenposten, grep begjærlig sjansen til å publisere faksimiler etter at Magazinet først hadde hatt karikaturene på trykk. De hadde lenge en tendens til å "glemme" sin egen publisering i alle tidsakser over konflikten. Magazinet ble skjøvet foran.

Den gang ble saken forsøkt tonet  ned ved at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre viste til at karikaturene ikke ble trykket i en "toneangivende avis".  Om ikke Gahr Støre direkte beklaget publiseringen av karikaturene ovenfor regimer og grupper som truet med voldelige tilsvar, så var det ikke langt unna. Hans departement ba norske ambassader om å beklage publiseringen, men helst ikke slik at mediene fikk vite det. Daværende statsminister Jens Stoltenberg ga i VG Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk delvis ansvar for at den norske ambassaden i Damaskus ble påtent av rasende demonstranter. Han gikk også langt i å kalle trykkingen av Muhammed-karikaturene for «en gal handling».

I debatten var det svært mange som den gang mente at karikaturene kun var en provokasjon, ikke en gyldig kritikk av voldelige fanatikere som bruker religion som et middel til å undertrykke både mennesker og meninger. Vi som sto på andre siden var ytringsfrihetsfanatikere, og kunne takke oss selv for eventuelle trusler og sjikane. Norske mediehus satt stille i båten. Senere ble det kjent at norske redaktører hadde en stilltiende avtale om å publisere karikaturene dersom truslene mot daværende leder av Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, ble større. Men så lenge det dreide seg om en redaktør i en kristen "ikke-toneangivende" avis, var ikke ytringsfriheten verdt å risikere trusler fra radikale miljøer for. Det var en person man kunne isolere. For skadebegrensningens skyld. Som Aftenpostens redaktør Hilde Haugsgjerd sa da de fire år senere mannet seg opp til å trykke karikaturene:

- Vi har hele tiden forsvart medienes rett til å trykke disse tegningene, og vi trykket en faksimile av dem da striden startet i 2005. Men da konflikten om dem raste internasjonalt i 2006, valgte vi ikke å gjøre det ut fra en vurdering av situasjonen da.

Så man kan situasjonsvurdere sine prinsipper, altså. Men likevel:

Med all uønsket tydelighet signaliserer både stortingspresident og regjering at Norge er et land som ofrer sine prinsipper bare presset er stort nok. Og ikke bare det: Vi signaliserer at her i landet holder vi oss med et lederskap som gir etter for press.

Det jeg lærte av de rødgrønne, debatten og avisenes kommentatorer den gang var at vi som (mis)bruker ytringsfriheten til å publisere tegningene er like ekstremistiske som de som truer med og gjennomfører terroraksjoner og drap hvis de føler seg fornærmet. "Ytringsfrihetsekstremister" mot voldelige islamister er likeverdige enheter som begge bør fordømmes. Ytringsfrihetsekstremistene dog i litt større grad enn de som truer med drap fordi vi jo provoserer voldelige ekstremister til å... begå vold.

For meg mistet Norge sitt ansikt utad der og da. Knefallet regjeringen og de mange kommentatorene i norske aviser gjorde for militante islamister gjorde inntrykk. Hvordan kunne vi stå i internasjonale fora og snakke om demokratiske verdier etter dette? Hvordan kunne vi skyve en enkelt redaktør foran oss, isolere han og snakke ned helt legitim bruk av trykkefrihet og pressefrihet?

Det har vi tydeligvis klart helt utmerket. For nå er det fredsnasjonen Norge som taper ansikt. Det lysende nordiske prakteksempelet på demokrati, fred og frihet. Som alltid og uansett forsvarer våre demokratiske verdier i møtet med resten av verden. Som har råd til å ta belastningen for å stå opp mot Kina. Vi skal gjøre det nettopp fordi det koster oss noe. Slik kan vi vise for verden at vi er bedre enn alle andre. Det er åpenbart fortsatt typisk norsk å være selvgod.

Jeg valgte selv å publisere karikaturene, og oppfordret alle andre til å gjøre det. For ytringsfrihet. For demokrati. For retten til å kritisere makt og myndighet. Og ikke minst fordi hvis mange nok gjorde det, så ville sampubliseringen føre til mindre press på den enkelte. Det var også da jeg gikk fra å være anonym blogger, til å stå frem med fullt navn. Jeg ville ikke oppfordre andre til å ta en belastning som jeg ikke gjorde selv. Det tok heller ikke lange tiden fra mitt fulle navn ble publisert i Dagbladet til første telefonoppringning kom. "Jeg skal drepe deg".

Det koster å ha prinsipper. De er verdiløse om man aldri er villig til å ta konsekvensen av dem. Som for eksempel å trykke karikaturene da de begynte å brenne norske flagg i Gaza i 2006.

Fredag er jeg en av de som skal møte Dalai Lama. Likevel mener jeg at han burde være mer kontroversiell enn han er. Den ukritiske persondyrkelsen står i veien for muligheten til en ekte dialog om menneskerettigheter, demokrati og frihet. Men jeg skal være ærlig å si at det er mer utslag av egoisme enn idealisme som gjør at jeg har takket ja. Det er ikke så ofte jeg får anledning til å være i samme rom som en hellig mann.

Regjeringen har andre hensyn å ta enn det jeg har som stortingsrepresentant. Det forstår jeg. Jeg forstår at Kina er en stor og viktig handelspartner. Jeg forstår at Kina blokkerer norske interesser. Jeg forstår at Kina har makt til å sørge for at Norge ikke får sitte på bordet med de andre voksne i viktige forhandlinger, men er forvist til barnebordet. Jeg forstår at det koster. Jeg forsto ikke de rødgrønnes knefall for Cuba i 2005, da Gerd-Liv Valla som LO-leder fikk overbevist utenriksminister Jonas Gahr Støre om å stenge cubanske opposisjonelle ute fra 17. mai-arrangementet til den norske ambassaden. Å vise støtte til cubanske opposisjonelle ville ikke kostet oss noe. Likevel kuttet Norge forbindelsen. Om ikke annet var det ikke noe spørsmål om hva som var lurt eller dumt ovenfor Cuba. Det var LO som var viktigere enn rett og galt.

Jeg er ikke kompetent nok til å analysere hvorvidt en symbolsk handling som å møte eller ikke møte Dalai Lama i det hele tatt har noe å si. Eksporten til Kina øker. Om Norge ikke får internasjonale stillinger og posisjoner fordi Kina blokkerer utnevnelsene, så finnes det antakeligvis kompetente folk i andre land. Spør eventuelt Sri Lanka om de savner norsk engasjement.

Det er så lett å skrive at det offisielle Norge har sviktet de verdiene vi nå står klar til å hylle ved Grunnlovens 200-årsjubileum. Det er så lett å skrive at det ikke lenger spørres etter hva som er rett eller galt, bare hva som er lurt eller dumt. Men Aftenposten og norske medier vendte selv ryggen til og viste at ordene og prinsippene ikke var så mye verdt når det ville koste noe å stå opp for dem. Jeg håper også det svir.

4 kommentarer:

Hans Peter Verne sa...

Norske redaktører var feige i 2005, men det var forståelig: De risikerte drapstrusler og vold mot seg, sine familier og sine medarbeidere. Det blir litt feil å sammenlikne dette med Dalai Lama-saken idag: Norske politikere risikerer ikke stort ved å trosse Kina, kun at kineserne fortsetter å surmule.

IvarE sa...

Ikke ubetinget enig.

Dalai Lama-saken er egentlig en storm i vannglass.

Det mange glemmer er at Dalai Lama er Tibets åndelige. Han er ikke landets statsoverhode. Hvor mye han og hans venner enn ønsker å fremstille det slik selv. Enten vi liker det eller ei, så er Tibet de facto en autonom region i Kina.

Aksepterer / mottar man lederen for en skyggeregjering (som er det han faktisk driver fra sitt eksil) som et statsoverhode, så signaliserer man faktisk samtidig at man ikke anerkjenner landets lovlige regjering.

Dette er ikke så enkelt som å hevde at Erna & Co "legger seg flate" for Kina.

IvarE sa...

"...åndelige leder". ikke "...åndelige"

VamPus sa...

Hans Petter: Poenget er at det er lett å være prinsipiell når det ikke har noen konsekvens for en selv. Som Aftenpostens redaktør sier:
- Men da konflikten om dem raste internasjonalt i 2006, valgte vi ikke å gjøre det ut fra en vurdering av situasjonen da.

Så da har de en situasjonsbetinget vurdering, ikke en prinsipiell beslutning. Det er det jeg oppfatter at regjeringen har nå også.

IvarE: Du har et poeng. Men nå mener jeg at å møte Dalai Lama ikke ville vært som et statsoverhode selv om et medlem av regjeringen hadde møtt han. Jeg vil anta at noen av dem er meg oss i ånden når jeg deltar på møtet med han i morgen :-)