I den virkelige verden

Mormor og meg.

I den virkelige verden er jeg Heidi. I populismens verden er jeg Politiker. Som Politiker har jeg ingen kjennskap til den virkelige verden. Som Heidi ringte jeg rundt til hele familien forrige tirsdag for å fortelle at mormor mest sannsynlig ikke kom til å leve over natten.

Jeg begynner å bli rimelig drittlei kommentarer om politikere. Politikere som ikke forstår den virkelige verden. Som om jeg i det øyeblikket jeg ble politiker ble født på ny, uten tanker, opplevelser eller følelser forbundet med egen barndom, oppvekst og voksenliv. Skuffelser og gleder. Som politiker er du fri for sykdommer, fattigdom, hardt arbeid. Du har ingen aning om hvordan NAV fungerer. Du har aldri ligget og bekymret deg over om du kan betale regningene neste morgen. Du vet ikke hvordan det er å være arbeidsledig. Og har du familie, så er disse plettfrie. Slik sett får du aldri impulser utenfra eller forståelse for mennesker rundt deg. Med mindre du er Karin Andersen i SV så mangler du empati og er ikke i stand til å sette deg inn i hva andre mennesker tenker og føler. Særlig ikke hvis du har en annen mening om hvordan ting skal løses enn mer penger til x, z og y.

Misforstå meg rett. Som politikere er vi ekstremt privilegerte. Blant annet fordi vi kan og skal bruke tid på å møte mennesker, forstå deres situasjon, finne løsninger og legge til rette for et samfunn med muligheter for alle. Og som min favorittkomiker Tim Minchin sa i sin tale til avgangsstudentene ved sitt gamle universitet sier (her tolket av meg) - uansett hva som brakte oss hit og hva vår historie er, så er vi utrolig privilegerte fordi vi faktisk kom oss hit enten det er på tross av eller på grunn av. Så med fare for å virke sutrete, så er jeg likevel drittlei kommentarer om at jeg lever i en virkelighetsfjern boble fordi jeg utøver et virke på Stortinget.

Forrige tirsdag ble jeg bedt av legen på Ullevål Sykehus om å kontakte nærmeste familie for å forberede dem på at mormor antakeligvis kunne dø i løpet av natten. Men det begynte egentlig med en telefon fra fastlegen hennes mens jeg satt i stortingssalen og voterte siste møtedag før jul. Da jeg ringte opp, sa han bare rett ut at hun hadde en kul i magen som antakeligvis var kreft. God jul til deg også.

Som 91-åring er det ikke gitt at operasjoner går bra, men etter å ha konsultert lege på Radiumhospitalet fant de at hun var kvikk og rask nok til at det var verdt det. Hun gikk inn i pakkeforløp for kreft (takk, Bent Høie) og fikk dato for operasjon. I mellomtiden falt hun og brakk lårhalsen ved sin egen inngangsdør, hvor det er installert en automatisk døråpner som var ment å hjelpe. Men denne gang ble døren stående å slå mot henne. Inn på sykehus. Ny hofte. Og antakeligvis et hjerteinfarkt som følge av traumet. Det glemte forresten legen å fortelle. Deretter korttidsplass på sykehjem for rehabilitering. Tro meg. Du ønsker ikke å komme dit. Men det var bedre enn å komme hjem. Hun kan ikke lenger bo hjemme.

Fra sykehjemmet til Radiumhospitalet for å fjerne svulsten. Tilbake til sykehjemmet. Vi har søkt fast sykehjemsplass, men blitt rutet om til Omsorg + da hun var for frisk da bydelen snakket med henne. Etter to omganger underlagt anestesi tar det litt tid før hodet er på plass. Mye tid. Uker. Vi må ha sykehjemsplass, ikke Omsorg +. Vi søker på ny, og havner dermed bakerst i køen, siden forrige søknad ble omgjort til Omsorg +. De er søte og hjelpsomme. Det er ingens skyld.

I påsken tar vi henne hjem til egen leilighet, for å se om det hjelper på hukommelsen og humøret. Hun får overnatte hjemme. Vi vasker og ruller håret. Vi lager middag. Vi ser på tv. Vi sørger for at hun får sovetabletten og sitter der til hun sovner. Vi har lagt en planke i senga så hun ikke skal ramle ut. Vi sitter til over midnatt. Klokken åtte neste morgen går jeg ned for å hjelpe henne opp og ut. Vi bor to etasjer over. Hun ligger på gulvet og jeg tror hun er død. Det er hun ikke. Men hun har vært ute av sengen, romstert rundt i leiligheten, og ikke kommet opp i sengen igjen. Det fine er at det fjerner all tvil om sykehjemsplass.

Tilbake på korttidsplassen. Første påskedag ringer de og sier hun er sendt i ambulanse til Ullevål med kraftige blødninger. Andre påskedag får hun en ny blødning. Tirsdag har hun fått to og en halv gang sitt eget blod. Kroppen vil ikke tåle en omgang til. Jeg blir bedt om å ringe familien. Jeg var hos henne til midnatt.

Onsdag møter jeg 7:30 til Politisk Kvarter hos NRK. Der mener jeg at det er andre ting enn å forby reklame for slankepiller og kirurgi i magasiner for voksne som har bedre effekt for å forhindre kroppspress blant unge, men skal man forby den kule jenta i klassen, liker-knappen på Facebook, mødre som slanker seg eller en smart, kul og pen SV-politiker som er et mer sannsynlig forbilde og påvirker mer av den grunn? Som Heidi mener jeg at flinke, flotte unge kvinner påvirker unge jenter mer enn retusjerte plakater. Som Politiker skal jeg selvsagt tolkes i verste mening. Jeg er sikkert ikke bedre sjøl. Vær deg selv i debatten, sier de. Tro meg, ikke vær det. Men det er vanlig dag i Stortinget. En i Akershus Unge Høyre har vunnet en dag som politisk rådgiver på Stortinget og er med meg hele dagen. Vi har møte med en bransje som kan bli nedlagt på grunn av arbeidstidsbestemmelsene. På sykehuset sier de at ingen nyheter er gode nyheter - for hver time som går uten ny blødning, er vi litt tryggere. Jeg går tidlig fra gruppemøtet, men får ikke komme inn på besøk før jeg har et nytt arrangement etter å ha ventet noen timer. Andre fra familien der. Torsdag er det fortsatt ingen nyheter, og etter å ha vært på Dagsnytt 18 er jeg først innom henne, forsikrer meg om at hun blir liggende over helgen, så tilbake på kontoret. Jeg må begynne å forberede meg til landsmøtet, som begynner fredag. Jeg drar fra kontoret rundt 01:30, fortsatt ikke ferdig, men så langt jeg kom.

Fredag morgen tar jeg bussen til Gardermoen, og har første delegasjonsmøte med 25 representanter fra Oslo, applauderer for statsministerens tale og får beskjed fra søsteren min at sykehuset skal sende mormor tilbake til korttidsplassen. Jeg er glad jeg står blant firehundre landsmøtedeltakere, for jeg ble så forbanna at jeg hadde lyst å hive mobiltelefonen i veggen og skrike høyt. Det gjør jeg ikke. Jeg går tilbake til plassen min, og innkaller til nytt delegasjonsmøte. Vi har fryktelig mye flinke folk i Oslos delegasjon, og mange skal på talerstolen og det er viktig å ta vare på de som er nye og inkludere alle i forhandlingene. Landsmøte er gøy. Jeg har det gøy. Ingen nyheter er gode nyheter.

På sykehjemmet går det bra. I går besøkte vi henne igjen. Klar og fin. Men er ustødig og faller ofte. Vi er enige om at sykehjem er bra. Fraksjonsmøte på stortinget, møte med de andre partiene, forberede saker, gruppemøte, Dagsnytt 18 går fint. Ned til byen, ut og møte journalister.

På Facebook i dag kan jeg lese en kommentar til meg om at "veggene på løvebakken er så tykke at verden utafor til tider blir litt fjern". Jo takk. Jeg synes verden er nær nok. Men det er som Heidi. Som selv har vært arbeidsledig og permittert, gått på Nav, ikke fått sove på grunn av ubetalte regninger. Som har hatt kreftsyke venner, kreft i familien, og av til føler meg litt pjusk selv. Som har familie. Med alt det fører med seg. Men fortsatt er for skattelette, bærekraftig velferdsstat og har tro på at det faktisk går an å organisere samfunnet annerledes.

Men som Politiker skjønner jeg selvsagt ingenting. Til det er murene på Stortinget for tykke og den virkelige verden for langt unna. Så langt unna at jeg velger å publisere dette til tross for at jeg vet at jeg fremstår som en som sutrer. Men det er ikke synd på oss. Som en kollega sa i dag - denne plassen har du kjempet for, dette livet har du valgt.

Så da gjør jeg som jeg pleier. Tar meg sammen, og jobber videre. I morgen er nok en ny dag.