Kjønnskvotering: Fakta, ikke føleri

Dagbladet mener at undertegnedes holdning til kvinnekvotering i bedriftsstyrer er basert på føleri, ikke fakta. De tar feil.

De forutsetter at min begrunnelse er at kvinner i styrer ville svekke lønnsomheten i selskaper, eller hindre selskaper i å børsnotere seg. Det har jeg aldri sagt eller ment. Snarer tvert imot. Jeg mener mangfold lønner seg, og at man skal være ganske bakstreversk i 2022 å mene at kompetanse og lederevner har noe med kjønn å gjøre. Dessuten har jeg også alltid ment at vi ikke har full likestilling før middelmådige kvinner har like mange posisjoner som middelmådige menn, uten at det er noe mål.

Les mitt innlegg i Dagbladet her.

Faksimile Dagbladet

Mediehusene ute av krisen?

Dette er et svar på Dagbladets Peter Raaums kritikk av min kronikk i Dagens Næringsliv om at krisen i mediehusene kan bidra til journalistisk innovasjon og entreprenørskap. Raaum mente analysen av dagens mediemarked var "oppsiktsvekkende dårlig", fordi "drøssevis av mediehus ikke klarer å skape inntekter på sine digitale medier, mens de bokstavelig trykker penger med printproduktene."

Mediehusene ute av krisen?

Det er ingen krise i mediehusene som gjør at journalistisk innovasjon og entreprenørskap er nødvendig, skal man tro Dagbladets kommentator Peter Raaum sist søndag. Tvert i mot er det slik at drøssevis av mediehus ikke klarer å skape inntekter av sine digitale medier, men bokstavelig talt «trykker penger med printproduktene». Det er gledelig å høre at Dagbladets mange omstillinger de siste årene har gitt så positive resultater.

Raaum mener feilaktig at undertegnede har proklamert papiravisenes død i en kronikk i Dagens Næringsliv. Han mener jeg har levert en «oppsiktsvekkende dårlig analyse» av mediehusene. En som ikke deler Raaums verdensbilde er administrerende direktør i Mediebedriftenes landsforening, Arvid Sand. Til Kampanje sa han 4. juni i år at mediebransjen nå opplever et jordskjelv – med store strukturelle endringer, annonsesvikt, synkende lesetall i papiraviser, og dermed stor inntektssvikt. Men hva vet vel han.

Raaum mener at jeg unnlater å nevne The Guardian som et eksempel på en avis hvis inntekter, på tross av sin fabelaktige nettutgave, altoverveiende er fra papirproduktet. Siden The Guardian konsekvent går med tap og derfor krysssubsidieres fra andre deler av selskapet, valgte jeg å fokusere på journalistiske nyskapninger som kunne være til inspirasjon for alle som ønsker at kvalitetsjournalistikken skal overleve, uavhengig av forretningsmodell.

The New York Times nyhetsblogg «The Lede» remikser avisens egne saker med med andre nettbaserte kilder for å gi et mer helhetlig bilde av hva som skjer. Journalistene i den uavhengige, non-profit nyhetsorganisasjonen ProPublica, finansierer sin undersøkende journalistikk via stiftelser og enkeltdonasjoner, mens Spot.Us lar leserne velge journalistiske prosjekter gjennom små donasjoner til den enkelte sak.

Men la oss se på The Guardian. Papiravisen har et opplag på rundt 358.000, mens guardian.co.uk er Storbritannias nest største nyhetsnettsted med sine rundt 18,5 millioner brukere i måneden. Sjefredaktør Alan Rusbridger spår at det vil være en stor omveltning de neste tyve årene der flere av de store mediehusene vil gå under og mange papiraviser vil dø (sic). Men i stedet for å vente på at konkurrerende journalistiske konsepter skal dukke opp, velger The Guardian å omfavne mulighetene. Blant annet har de utvidet kommentarseksjonen ved å rekruttere tusen «ekspertbloggere» fra ulike kompetanseområder i seksjonen «Comment is free». Som Rusbridger sier – jo raskere man anerkjenner at lesernes samlede kompetanse langt overgår en hvilken som helst nyhetsredaksjons, jo bedre er det.

Fokuset må ligge på journalistikken og hvordan denne må endres for å fortsatt være relevant. The Guardians sjefredaktør mener å se konturene av en ny forretningsmodell der leseren involveres i større grad i nyhetsproduksjonen og deres bidrag blir tatt på alvor.

Peter Raaum harselerer nettopp over min beskrivelse av «den helhetlige nyhetsopplevelsen», der leseren er en deltaker, ikke en passiv mottaker. Han kommenterer tørt at «å rapportere fra felten er en nødvendighet for å sikre nyhetsopplevelse». Som om noen er uenige i det. Men i motsetning til Raaum, som hevder at det kun er tradisjonelle mediene som kan gjøre dette, så er det stadig flere sentrale stemmer som hevder det motsatte. Deriblant altså hans forbilde i The Guardian.

Blant Peter Raaums kollegaer i Dagbladet finnes det mange dyktige nettjournalister som aktivt bruker nye medier for å få innspill og øke kildetilfang, involvere lesere og utvikle journalistikken tilpasset vår nye digitale hverdag. Faktisk har db.no vært en av de nettavisene som har vært raskest ute med å bruke mulighetene på nett for å utvide leseropplevelsen. La oss håpe at dersom mediehusene, ifølge Raaum, bokstavelig talt «trykker penger med printproduktene», så investerer de en god del av dette i sin nettproduksjon.

Fremtidens kvalitetsjournalistikk er ikke avhengig av døde trær.

Den useriøse papirdebatten

Først ble jeg spurt om jeg ville skrive kronikk om journalistikkens fremtid etter fremveksten av digitale medier og finanskrise i Dagens Næringsliv, som sa de hadde en restriktiv holdning til publisering på nett, men jeg kunne publisere egen tekst på blogg. Som sagt, så gjort. Ikke bare for å nå flere lesere, men fordi jeg eksemplifiserer nye journalistiske modeller og liker å linke til kilder og eksempler for å underbygge argumenter og vise eksempler.

Dernest bruker kommentator Peter Raaum hele baksiden på søndagens Dagbladet for å fortelle verden at jeg har skrevet en "oppsiktsvekkende dårlig analyse" i kronikken i DN, og at jeg har "proklamert papiravisenes død". Intet mindre. Dette kan han selvsagt gjøre vel vitende om at hans kommentar ikke ble publisert på nett (er nå tilgjengelig på Dagbladet +), og lenke til opprinnelig kronikk dermed ikke er tilgjengelig, slik at hans lesere bare må stole på at hans tolkning er riktig. Journalistikk av riktig god, gammel skole. Man skulle for øvrig tro at en "oppsiktsvekkende dårlig analyse" ikke ville trenge Raaums fortolkning, men falt på egen urimelighet.

Tenk om begge artiklene hadde vært på nett i utgangspunktet og Raaum måtte lenke til originalteksten da han kommenterte den. Ville han da påstått at jeg "proklamerte papiravisenes død" eller ville han forholdt seg hva jeg faktisk skriver? Ville han skrevet at jeg hadde en "oppsiktsvekkende dårlig analyse" eller ville han vært litt forsiktigere dersom teksten var lett tilgjengelig for å evalueres av leserne?

I det hele tatt - ville papirdebatten vært mer seriøs og faktaorientert om de måtte forholde seg til leserne på samme måte som vi på nett gjør?

Oppdatert: Så forstår jeg at dette innlegget er ekstremt upresist, da flere oppfatter det som at jeg mener at ALL papirdebatt er useriøs og at internett er en forutsetning for kvalitet - eller at jeg har blitt en Bernt Hagtvedt i revers om du vil - til tross for at jeg i årevis har hevdet at kvalitet ikke er avhengig av publiseringsplattform.

Men jeg fastholder at når avisene insisterer på å publisere debattinnlegg kun på papir, så er leseren prisgitt journalistens fortolkninger og siteringer fra tidligere debattinnlegg. Hadde kildene/artiklene vært et tastetrykk unna så hadde man kanskje vært mer forsiktig med å bevisst feiltolke og vri debatten. Av erfaring som blogger så vet jeg i hvert fall at det er sjelden jeg slipper unna med unøyaktigheter og manglende belegg for påstander..

Er lønn det samme snusk?

Dagbladet ser ikke ut til å forstå forskjell på lønn og snusk, og mener at det å få godt betalt som spaltist er å sammenligne med økonomisk snusk. Londons ordfører, Boris Johnson, får godt betalt for sin svært så lesverdige ukentlige spalte i The Daily Telegraph. Hans kommentar om at 1,5 millioner kroner er "lommerusk" er riktignok sleivete, men mer skal ikke til for å skape moralsk forargelse. Og sammenligne legitim lønn med "massivt økonomisk snusk":

Johnsons flause kommer ikke spesielt beleilig for David Cameron og De konservative, som kom med hard kritikk av Regjeringen Brown etter at samme Daily Telegraph avslørte massivt økonomisk snusk blant landets toppolitikere.

De konservative har, i motsetning til Labour, gått hardt ut mot også egne politikere og David Cameron har varslet full opprydning og krevd at urettmessige penger skal betales tilbake. I tillegg legger partiet løpende ut parliamentsmedlemmens utgifter på sine nettsider.

For de av oss som har forsøkt å laste ned stortingsgruppenes årsmeldinger og regnskap uten å bli klokere, så er dette langt foran våre egne politikere her hjemme. Å ringe spåkoner for 90 000 kroner for skattebetalernes penger er snusk. Å få betalt som spaltist er det ikke.

I Boris Johnsens forrige spalte i Telegraph foreslår han for øvrig en interessant løsning for opiumsbøndene i Afghanistan.

Sjekk også min yndlingsside TheyWorkForYou.com - f.eks. David Cameron - et initiativ jeg savner i Norge.

Små grønne menn

Dagbladet spekulerte i om små grønne menn hyllet Obama på innsettelsesdagen. Kanskje de er glade for at USA har fått en president som ikke bare vil bringe fred på jord, mette millioner med fem fisk og løse den evige gåten om hva som kom først - høna eller egget, samtidig som han gjenoppretter energibalansen mellom jorden og resten av universet?

Små grønne menn hyller Obama...

Det holder liksom ikke med et samlet norsk pressekorps?

Klitoris - et uidentifisert objekt

Du verden!

Dagbladet har gått fra å motvillig fjerne sex-annonsene (erstattet med spåkoner), til å nå anmelde pornofilmer.

Vi hadde egentlig tenkt å overse at klitoris ser ut til å være et uidentifisert objekt i en rekke av sexscenene, at de enorme penisene har fått hele fokus og at muslimene er karikerte på det mest latterlige 50-tallsvis. Man er villig til å glemme slikt om graden av engasjement er stort nok.

Stort engasjement er bedre en stor penis. Så vet man det.

Statlig subsidierte millionærbonuser?

Det måtte en uttalelse fra FrP til for at Dagbladet skulle innta en markedsliberalistisk holdning til næringslivet - og be om at de må få være i fred. På lederplass søndag kritiseres FrP for å kreve at toppledere innen bank og finans som nå redder skinnet gjennom statlig intervensjon bør ha anstendighet nok til å avstå fra eventuelle millionbonuser. Dette er populistisk må vite. Det er interessant å se at når FrP for en gangs skyld utviser gode konservative holdninger til moderasjon, så er Dagbladet for første gang for at lønninger og bonuser må være helt utenfor kritikk og opp til næringslivet selv:

Styremedlemmer i kriserammede finansinstitusjoner er i ferd med sitt livs voksenopplæringsprosjekt og bør forhåpentlig selv være i stand til å se hvordan ledere og nøkkelmedarbeidere bør avlønnes de nærmeste åra.

Er det virkelig urimelig å be næringslivstopper som må reddes med skattebetalernes penger om å ikke bruke disse til å belønne seg selv etter at de selv har bidratt til en finanskrise som rammer hele Norges befolkning? 

Det synes ikke jeg.

Evacuee Mullins?

Det kan skje den beste i et stresset øyeblikk. Dagbladet Magasinet (som i helgen var overraskende bra) glapp litt i billedteksten til Ukas Bilde - der en tremåneder gammel baby ligger trygt på pappas bryst etter å ha blitt reddet unna orkanen Gustavs vei. Fars navn er skrevet som "Evacuee Bill Mullins".

Eller "den evakuerte Bill Mullins" som enkelte andre ville kalt han.

Hvem hater hvem?

Dagbladet har en balansert og nyansert artikkel om den republikanske presidentkandidaten John McCain i dag.

Eller PRESIDENTKANDIDATEN SOM HATER RUSSLAND. Ifølge Dagbladet.

Gleder meg til opptrappingen av valgkampen. Dersom den dekningen i norske medier er i nærheten av hva den pleier, så vil alle bli dypt sjokkert og overrasket når McCain vinner i november.

Rapport fra virkeligheten?

Dagbladet gir en nyansert og moderat beskrivelse av dagliglivet i Østerrike:

I nattas mulm og mørke kryper perverse besteforeldre ned i hulene sine og finner fram fjernkontrollen til elektronisk styrte jerndører foran døtres og datterdøtres hemmelige fengsler.

...og lurer på hvorfor opplaget faller. Helge Øgrim, tidligere redaktør i dagbladet.no, nå redaktør i Journalisten, skriver om utfordringene til Dagbladet på bloggen "Norwegian Affairs" som du like gjerne kan lenke opp med en gang.