Samlede meninger

Under overskriften "Sprikende skatteløfter" viser A-pressen i dag ganske samlede meninger i flere av sine aviser. Kommentaren fra det A-presseeide Avisenes Nyhets Byrå (ANB) politiske redaktør Kjell Werner står på trykk som usignerte lederartikler i blant annet Firda, Sarpsborg Arbeiderblad, Fremover, Rana Blad, Finnmarken, Telemarksavisa, Demokraten, Oppland Arbeiderblad, Oppdalingen og Namdalsavisen. I tillegg har den vært publisert som "Dagens kommentar" i, så vidt jeg kan se, samtlige av nettutgavene til A-pressens papiraviser. Dette er ikke første gang, og garantert ikke siste.

Jeg har ingenting imot syndikert innhold, tvert i mot. Jeg er for at aviser og mediehus samarbeider om journalistiske ressurser der det er smart, og organiserer seg så effektivt som mulig. Dermed kan lokale ressurser brukes på lokaljournalistikk, sentrale ressurser brukes på nasjonale saker og kanskje noen spesialressurser - som økonomijournalister og gravegrupper - kan ha som spesialfelt å følge opp kommunal forvaltning og investeringer i tja, amerikanske sub-prime lån for eksempel.

Utfordringen er at noe av målsettingen for mediepolitikken, som inkluderer privilegier som mvafritak og økonomisk støtte, er både mediemangfold og ikke minst meningsmangfold. I stedet kan det synes som at mangfold er tolket som publisering av meningsenfold i så mange publikasjoner som mulig. Jeg har ikke gått gjennom pressestøtten for alle disse, men Demokraten er vel den som får mest med sine 3,5 millioner av skattebetalernes kroner for å spre det samme budskapet som alle andre.

Jeg er faktisk en av dem som mener at den direkte produksjonsstøtten på rundt 300 millioner ikke er det store problemet i et mediemarked med NRK. Statskanalen begunstiges hvert år med rundt 4 milliarder kroner i lisenspenger som betaler for 3500 ansatte i fire riksdekkende tv-kanaler og tre riksdekkende radiokanaler, i tillegg til flere digitale radiokanaler. Det er mer enn dobbelt så mange ansatte som TV2, TVNorge, TV3, P4 og Radio Norge til sammen. Disse har i tillegg i årevis betalt for å få konsesjon til å drive sine virksomheter, i motsetning til NRKs lisensfinansierte virksomhet. Allikevel blir NRK alltid tatt ut av ligningen når mediepolitikken skal diskuteres - enten det er eierskapsbegrensninger eller mediestøtte. Det var en liten digresjon, som kommer til å bli en ganske stor en ganske snart.

Det som er spesielt med A-pressens aviser (dette kan godt gjelde flere, men familie og venner har tipset spesielt om A-pressen i flere tilfeller, gi gjerne andre eksempler i kommentarfeltet) er ikke at det brukes innhold fra ANB. Men når du som utgiver eller redaktør i en lokalavis lar andre fylle lederartiklene dine med innhold, nei, da ser jeg virkelig ikke poenget lenger. Er det mangel på stolthet eller kompetanse? Har den ene skriveføre, meningsbærende journalisten i redaksjonen dratt på ferie? Lite som skjer lokalt og ingen mening om det som skjer nasjonalt?

Det er vel ingen som leer et øyelokk dersom jeg sier jeg er for grunnleggende endringer i mediepolitikken i Norge. Behovet for dette bekreftes omtrent daglig...
(Takk til snille @christopherea for hjelp til å søke opp - han fritas herved for alt ansvar for hvordan resultatet blir brukt - følg han gjerne).
--------
Og apropos - nedenfor ser du en redaksjonell artikkel om å bli lurt av annonser via sosiale medier, den andre er en...ehm.. annonse for å gå ned 7 kilo på en uke i den samme (tradisjonelle) avisen. Selvbetjent annonsering i begge tilfeller. Noen som melder seg frivillig som prøvekanin for å gå ned syv kilo på en uke - fortrinnsvis uten amputasjoner - gjennom annonsen på Dagbladet.no?

Jeg tipper prisen for kuren svir en del før de kiloene er nådd.

Forbrytelse og straff

I NRK Aktuelt blir det i dag stilt spørsmål om Anders Behring Breivik blir kjent strafferettslig utilregnelig, og da i teorien kan gå fri, er i strid med folks rettsoppfatning. Jeg mener premisset er galt. Folks rettsoppfatning har antakeligvis aldri tilsagt at voldtektsmenn, voldsforbrytere og drapsmenn skal gå fri fordi de er sinnsyke i gjerningsøyeblikket. Dette har vært politisk villet gjennom årtier. Eller som professor Ole Gjems-Onstad skrev i en kronikk i DN: "Arbeiderpartiet har ofte valgt normalisering av psykotiske og rehabilitering av mordere fremfor beskyttelse av folk flest." Og som han påpeker - selv om morderen dømmes til behandling, betyr ikke det at han vil slippe ut med det første. Men utryggheten vil være der.

I årevis har voldtektsmenn, voldsforbrytere og drapsmenn kunne gå fri etter relativt kort tids behandling for grusomme handlinger fordi de er kjent strafferettslige utilregnelige, eller utilregnelig/psykotisk/sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Ett eksempel er trikkedrapsmannen, som drepte en og skadet fem på trikken i Oslo. Han ble kjent strafferettslig utilregnelig i gjerningsøyeblikket, og gikk ute i Oslos gater ett år senere. En mann som skar strupen over på sin kone og sine ett og to år gamle døtre fordi stemmer i hodet befalte ham å drepe, fikk permisjon to dager i uken bare to år senere. En mann som gikk amok med kniv og skadet fem personer i Oslo sentrum i 2008 kunne ikke fengsles fordi han var psykotisk.

Den fremste representanten for det rettsvesenet vi har i Norge i dag, der vi ikke skal straffe de som kanskje gjør det de gjør fordi de kanskje er syke, er professor i kriminologi Nils Christie. Bjarne Hjeltnes, som mistet sin sønn etter at han ble slått ned i Oslo sentrum og gjerningsmannen fikk to år for drapet, spurte i en kronikk om når norsk rettsvesen skulle begynne å bry seg mer om offrene og deres pårørende enn om gjerningsmannen. Nils Christie, konfliktsrådets far, svarte med å mistenkeliggjøre de pårørende for å være styrt av hevngjerrighet. Da tok mor Hjeltnes pennen fatt og tok avstand fra mistenkeliggjøringen fra den mektige kriminologiprofessoren. Men hun også mener at bare det å være lei seg for å ha drept noen er ikke nok. Samtidig skrev faren til ei jente som ble drept av sin kjæreste til Christie: Vi bygger samfunnet vårt på rettsstatens prinsipper og i det ligger det at vi må stå til ansvar for våre handlinger. For en person som har drept et annet menneske betyr det at konsekvensen er at samfunnet idømmer personen en straff. 

En del av folk flests rettssfølelse er altså at den som har krenket enkeltindividets rett til liv, frihet eller eiendom skal straffes for sin krenkelse. Man kan godt forsøke å forstå deres handlinger, gjerne tilgi - men å bare være lei seg for å ha tatt liv og frihet er ikke nok.

Til dette svarer Christie:

"Hvor jernbanesporet endte inne i en av de største utryddelsesleirene under den annen verdenskrig sto en galge. Der hengte de kommandanten. Jeg har aldri kunnet forsone meg med synet. En knekket kommandantnakke, mot millioner av mennesker: Gasset, sultet og pint ihjel. Hva annet kunne man gjort, spurte mine polske kolleger, leiren lå i det nåværende Polen. Jeg hadde og har ikke annet svar enn at det burde vært laget et gigantisk møte hvor alle som hadde noe å si i denne sak, overlevende så vel som nærstående, kunne vitne om hva som var skjedd. Kommandanten måtte få svare, om han kunne og ville. Så måtte administrator av møtet si sin mening. Mitt håp er at han ville si omtrent som følger: Det du har gjort, hr. kommandant, det er så forferdelig at det ligger utenfor den menneskelige fatteevne. Det kan ikke gjenopprettes, men heller ikke gjengjeldes. Gå herfra i skam."

Med andre ord. Etter at obduksjonsrapportene var lagt frem og overlevende fra Utøya hadde forklart seg, skulle Anders Behring Breivik i teorien kunne ha gått fra Oslo Tinghus. I skam. For mannen som har vært den ledende figuren bak utviklingen av den norske kriminalomsorgen ønsker å se Behring Breivik tilbake i samfunnet.

Norge er ett av de svært få landene der en gjerningsmann kan bli kjent strafferettslig utilregnelig. Dette er en del av den ideologien som mener man skal ha en human rettsstat der man ikke straffer de syke. Det må være spesielt for offrene og pårørende for de psykotiske gjerningsmenn som har drept og lemlestet, enten det var på trikken eller i Oslo sentrum, å se hvordan rettssaken mot Anders Behring Breivik spilles ut disse siste dagene.

Det er i ekstreme situasjoner man særlig skal hegne om rettsprinsipper. Jeg har med dyp forakt lyttet til flere sesjoner av Dagsnytt 18 der ulike snakkende hoder har begynt en setning med at "siden denne saken er så spesiell". Det er nettopp når saker er så spesielle at vi må holde hodet kaldt og sørge for at også de "spesielle sakene" blir behandlet etter normen. Det er jo i de spesielle sakene at prinsippene blir spesielt viktige.

Dersom Anders Behring Breivik skulle bli kjent strafferettslig utilregnelig, og dermed ikke kan straffes, så er det ikke vanlige folks rettsoppfatning dette først og fremst er et problem for. Vanlige folk har følt seg ubeskyttet mot politikernes vilje lenge. Spørsmålet burde være om Anders Behring Breivik ikke kan kjennes strafferettslig utilregnelig fordi det strider mot Arbeiderpartiet. For dette er en ideologisk kamp. En kamp om å være offre for en ekstremistisk hatideologi snarere enn senere å bli offre for sin egen tilgivelsesideologi.

Jeg håper Anders Behring Breivik til kjent strafferettslig tilregnelig og blir buret inne så lenge vi kan. Under forutsetning av at debatten om tilregnelighet blir tatt opp og lovene endret til å nettopp reflektere vanlige folks rettsoppfatning - nemlig at man skal stå til ansvar for sine handlinger, syk eller ikke, og ikke utgjøre en fare for folk flest.

Nei til jentetaxi!

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne støtte initiativet til Sparebank1 Oslo/Akershus og P5 med en gratis, rosa jentetaxi i forebyggingsarbeidet mot voldtekt. Virkelig. Alle som engasjerer og bryr seg fortjener en stor takk. Også Sparebank1 og P5.

Problemet er at når det kommer initiativer som forskjellsbehandler på bakgrunn av kjønn kan man bidra til å gjøre vondt verre. Det har tidligere vært diskusjoner om hvorvidt jenter skulle kunne ringe og be om kvinnelige sjåfører, og dette gikk man vekk fra. En av grunnene er at dersom det finnes alternativer som eksplisitt er satt opp for å skape mer trygghet, er signalet om å ta en "vanlig" taxi (eller pirattaxi) at de kvinnene som velger dette kan skylde seg selv om det blir overfalt og voldtatt.

Egentlig burde i så fall alle taxier i Oslo være "rosa" - trygge sjåfører i en tryggere by. Men når Næringsetaten og Oslo kommune ikke en gang klarer å frata løyvet til en sjåfør som er dømt for vold mot egne passasjerer, så løper vi alle en stor risiko når vi forsøker å komme oss trygt hjem - uansett om du er mann eller kvinne.

Såkalte "Pink taxi" er tilgjengelige i flere land som kommersielle tilbydere. Jeg er mot. Vi må rydde opp i næringen, ikke forskjellsbehandle. Og heller ikke skape et tilbud som gjør at de som velger noe annet da kan bli beskyldt for risikoadferd. I 2012 i verdens mest likestilte land er det som kjent fortsatt kvinnens ansvar at hun blir voldtatt. Denne holdningen bør bekjempes, ikke bygges opp under!

Bloggplakat revisited

De som trenger en bloggplakat, skjønner det ikke. Vi andre lever godt uten. Dessuten ser det ut til at de som trenger en bloggplakat mest, ikke tåler kritiske spørsmål og ligger i fosterstilling og gråter når noen påpeker etiske problemstillinger. Da nytter en bloggplakat lite.

På papir har Aftenposten i dag publisert et utdrag fra gårsdagens twitterdebatt om et "felles etisk rammeverk" for bloggere som Stine Bjerkestrand tar til orde for i kronikken "Makt uten ansvar". Hun avviser at er det samme som Thomas Moens famøse forslag om "bloggplakat" for noen år siden, men insinuerer friskt at det var manglende modenhet som gjorde at forslaget om bloggplakat falt på stengrunn for to år siden.

Bjerkestrand insisterer på at hun ønsker å belyse viktige etiske problemstillinger, men har ingen forslag til hvem som skal regulere hvem, hvordan og med hvilken sanksjonsmulighet. Spørsmål om dette blir tolket som å "gå rett i strupen" og å "avvise" debatten. Når jeg påpeker at de etiske problemstillingene har vært diskutert i årevis, er det "latterliggjøring". Er det jeg som bruker hersketeknikker, Stine?

Les debatten på Twitter via Storify og døm selv.

Etiske problemstillinger har blitt debattert av bloggere, i avisredaksjoner, debatter hos Fritt Ord og på Litteraturhuset, i forbindelse med forslaget om bloggplakat, i mediestøtteutvalget og ikke minst medieansvarsutvalget, ja, debattert til en så stor utstrekning at jeg var overraska over at Aftenpoften gadd trykke innlegget. Faktisk var debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås en av bloggernes krasseste kritikere, særlig når det gjaldt anonymitet, allerede i 2006. Men etter at professor Bernt Hagtvedt i 2009 kalte bloggere og nettdebatten for "kloakk"(selvsagt uten å noen gang ha lest en blogg eller deltatt i en nettdebatt - et godt utgangspunkt for en faktabasert og konstruktiv debatt), innrømmet selv Åmås at nettdebatten, anonym eller ikke, var berikende. Vi har i tillegg debattert kommersiell blogging, problematisert rundt unge bloggere, kildekritikk og mangel på sådan, hets og sjikane. Innlegget til Stine Bjerkestrand kommer altså ikke med noe nytt, men hun skal være unnskyldt i og med at Aftenpoftens valg av å trykke innlegget jo kan forlede den beste til å tro akkurat det. Det meste har blitt debattert med langt mer interessante vinklinger, problemstillinger og eksempler. 

Da Thomas Moen kom med sitt forslag om bloggplakat i 2010 var det ikke manglende modenhet som gjorde at den falt på stengrunn. Det var heller ikke mangel på forståelse for det brede spekteret av blogger som finnes. Det er motsatt. Det er vel nettopp fordi det er et bredt spekter av blogger at det ikke finnes "én felles overbygging eller organisatorisk enhet alle bloggere føler tilhørighet til, som kan legitimere en felles etikk." Dessuten ble ikke Thomas Moen "beskyldt" for å ha kommersielle interesser bak initiativet. Han eide og drev bloggplattformen iPublish og opererte som bloggmanager for flere såkalte rosabloggere. Du kan ikke "beskylde" noen for å være noe de er. Det var heller ingen som beskyldte han for å ville begrense bloggeres ytringsfrihet eller ikke forstå hva blogging dreier seg om. Tvert i mot. Som kommersiell aktør innen bloggsfæren var hans motiver hevet over en hver tvil. Heidi Helene Sveen, bloggeren bak HvaHunSa, tok debatten flere steder - og hun har gyldige synspunkter fortsatt.

Grunnen til at debatten ikke kommer videre er ikke fordi vi andre er så jævla vanskelige, men fordi de som vil regulere ikke klarer å komme opp med et eneste konkret forslag om hvem som skal ha reguleringsmyndighet over hvem, hvordan et etisk rammeverk skal håndheves, hvilke sanksjonsmuligheter som skal finnes og hva som ikke allerede er dekket av norsk lov. For ikke å snakke om at denne bloggen ligger på en amerikansk server og dermed er underlagt amerikansk lovverk og bestemmelser, ikke norsk. Når vi stiller spørsmål om det, er det altså å gå rett i strupen, avvise debatten og latterliggjøring. Hvis du vil at vi skal ta debatten, så får du gi oss noe mer å debattere enn at "debatten er viktig". Det er faktisk den som vil regulere som har bevisbyrden og må argumentere for sitt forslag. Eller med Stines egne ord

Forresten - dersom jeg har kommet med noen påstander som trenger begrunnelse så påpek gjerne det.

Som skrevet tidligere - de som trenger en bloggplakat, skjønner det ikke, vi andre lever godt uten. Det hjelper dessuten lite når de som trenger en bloggplakat mest, ikke tåler kritiske spørsmål og ligger i fosterstilling og gråter når noen påpeker etiske problemstillinger og at de bryter norsk lov.

Tro meg, dersom jeg trodde det ville nyttet å regulere idioti, hadde jeg signert på dagen. Men at noen velger ukritisk å tro på noe som er publisert anonymt på Internett, eller forholder seg helt ukritisk til hva som står i dagens VG, kan vi ikke regulere oss vekk fra. 

Arbeidspartiet

Når Torbjørn Røe Isaksen oppfordrer det tidligere liberalkonservative partiet Høyre å gå til venstre sitter ledelsen stille. Når det kommer gode programforslag med klar høyrevri så skytes det ned før det knapt nok er diskutert.

I Dagsavisen i dag (som jeg ikke kan lenke til fordi de ikke vil ha trafikk til nettsidene sine) tar lederen for en av programkomiteene i Oslo Høyre, Torbjørn Sølsnes, til orde for en full omlegging av sykelønn- og uføreordningene. Han har et godt poeng når han sier at et arbeidsrettet velferdssystem ikke skal defineres ut i fra hvor syk man er, men i hvilken grad man har arbeidsevne. Derfor foreslår de å fjerne uførebegrepet, og slå sammen dagens sykelønn, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd til én ordning med samme ytelsesnivå.

Det viktige er jo hvilken oppfølging den enkelte får. Omleggingen vil gi en kraftig forenkling i Nav, som da kan rette all innsats inn mot den enkeltes arbeidsevne og behov for oppfølging, i stedet for å bruke mye tid på vurdering av ytelsen. Hvis forslaget hadde gått gjennom ville det innebære at dagens sykelønnsordning forsvinner og erstattes med en ytelse på 70 pst. av inntekten. Samtidig øker inntekten til de som av ulike grunner har lav eller ingen arbeidsevne over tid, fra dagens nivå i uføretrygden på drøyt 65 prosent.

Et glimrende forslag, spør du meg.

Sofie Mathiassen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv, hadde en strålende tale på NHOs årskonferanse i 2010. Hun pekte på at til og med Arbeiderpartiet har skjønt, eller i hvert fall sagt, at det er av arbeid vi skal leve av i fremtiden. Det gjør vi faktisk i hovedsak også i dag. De har også lovet å redusere sykefraværet, men lover samtidig at de ikke skal røre retten til full lønn ved sykdom. I stedet vil regjeringen satse på kontrollordninger. De vil flytte leger over fra utøvende helsebringende arbeid til kontrollapparatet. Den er villig til å pålegge arbeidslivet økt byråkrati. Og hva sier vi i Høyre? Jo, som de lydige sosialdemokrater, eller redde konservative, vi er så sier vi i eget program – nei, vi UNDERSTREKER faktisk at: partene i arbeidslivet har et særlig ansvar for å få sykefraværet ned. Eller som Mathiassen sa - sykefraværet skal ned og det ser ut til at det kan koste hva det vil, bare det ikke koster arbeidstakeren en krone. 

Det er faktisk ikke et eneste parti på stortinget som er villig til å legge om sykelønnsordningen slik at en som går på jobb med vond hals, får mer igjen enn en som blir hjemme med vond hals. Men når Høyre sier at det alltid bør lønne seg å jobbe, så skulle man jo tro at vi mente noe med det. Det må jo ha en konsekvens. Eller har vi blitt så redde for egne løsninger at vi faktisk har blitt sosialdemokrater i alt annet enn i navnet?

Oppdatert: Jan Arild Snoen i Minerva er også ubegeistra for forslaget - av helt andre grunner!

Høyresiden har hatt rett

Selv sosialister har brukt det kinesiske ordtaket "Gi en mann en fisk og han vil spise hele dagen, lær ham å fiske og han vil alltid kunne spise," når de har snakket om bistand og u-hjelp. At det tar seks og et halvt år som bistandsminister å forstå hva setningen betyr er ikke et kompliment til verken sosialister eller den norsk enhetsskolen.

Erik Solheim har nå innsett det de fleste 16-åringer på høyresida forstår intuitivt, nemlig at økonomisk vekst må til for å bekjempe fattigdom, ikke bare gi penger for å være snill.

- Høyresiden har hatt rett når de snakket om økonomisk vekst, og det måtte en sosialist til for å si det, smiler Solheim skjevt til Aftenposten. 

Det måtte en hva-for-noe-til? Har ikke ord en betydning før en sosialist sier det? Det gir jo en ny og dypere mening til begrepet "definisjonsmakt".

Det måtte ikke en sosialist til for å si det. Høyresida har sagt det i årevis. Men det måtte årevis til for at en sosialist skulle forstå det. 

Mer kjærlighet, mer demokrati – og like mye rasisme?

I går presenterte Hedmark Fylkesmuseum utstillingen "Get over it?" - en kommentarutstilling til massakren 22. juli. Utstillingen bygger på resultatene fra en spørreundersøkelse om innvandring, rasisme og virkningene av 22. juli utført av Hedmark fylkesmuseum ved videregående skoler i Hedmark.

Uten å ha sett hele undersøkelsen er det grunn til å stille spørsmål ved om Hedmark fylkesmuseums kompetanse og hva de egentlig vil med undersøkelsen. I NRK Dagsnytt på radio i dag tidlig ble noen av resultatene fra undersøkelsen presentert, og skal man tro reportasjen er Hedmark fylke en pøl av rasisme og fremmedfrykt. Det kan godt være, men ikke på bakgrunn av det de presenterte.

Navnet på utstillingen er hentet fra en besvarelse der en elev uttrykte; ”22. juli meg her og der! DET SKJEDDE, get over it!” Ikke den mest sympatiske kommentaren, det skal innrømmes, men rasistisk? Er det ikke heller et uttrykk for mediekritikk? At saken blir så overeksponert i alle kanaler at man går lei?

Jeg for min del har kuttet ut norske nettaviser før kl. 17 hver dag, når det kanskje er mulig å få andre nyheter enn hvordan massemorderen reagerer på dette og hint. Det skjedde første dagen av rettssaken, hvor jeg på dagbladet.no telte 24 saker (inkl 7 ulike livestreaminger) før jeg kom til en sak som ikke handlet om rettssaken. Og den var til alt overmål en sak fra dagen før om et barn som var påkjørt på en parkeringsplass.

Dersom det å ikke følge hver detalj av rettssaken, hver tårevåte skrekkhistorie om vettskremte barn som blir henrettet av en følelseskald forskrudd massemorder, gjør meg til rasist - vel, guilty as charged. Da er jeg rasist. Men da har også hele meningsinnholdet i begrepet blitt så uthulet at det er farlig.

Og det er problemet med undersøkelsen til fylkesmuseet i Hedmark. I følge radioreportasjen i dag tidlig (fritt etter hukommelsen, NRK har ikke tatt seg bryderiet med å lage nettsak av rapporten) svarte 60% av ungdommene at de hadde minst en venn som var rasist.

Sigve Indregaard har skrevet utmerket kritikk av undersøkelser over denne les­ten: “Har du, eller kjen­ner du noen som har, X?”

Pro­ble­met med disse under­sø­kel­sene er at de sier oss nøy­ak­tig ingen­ting om den fak­tiske fore­koms­ten av X. Det fin­nes ingen unn­skyld­ning for å lage slike under­sø­kel­ser: de er ene og alene kon­stru­ert slik for å lage skrem­mende og sjok­ke­rende medieoppslag. 

Man oppkonstruerer en problemstilling som etterpå skal debatteres under overskriften:
I kjølvannet av 22.juli: Mer kjærlighet, mer demokrati – og like mye rasisme?

Hvordan rimer "mer kjærlighet, mer demokrati" (og jeg som trodde det var "åpenhet", men ok...) med å stemple fylkets ungdommer som rasister? Hvordan skaper man et godt debattgrunnlag om et viktig tema når dette er tuftet på et forvrengt bilde av virkeligheten? Og vil de som stemples og henges ut føle for "mer kjærlighet, mer demokrati", eller vil de føle seg stigmatisert, uthengt og satt i samme bås som terroristen Breivik?

Hva skjer når vi fortsetter å uthule begrepet "rasist" ved å bruke det som hersketeknikk over meningsmotstandere som har legitime argumenter mot norsk asyl- og innvandringspolitikk? Hva skjer når vi begynner å snakke til ungdom ut i fra forutsetningen om at de er rasister og må snakkes til rette? Det er faen ikke "mer kjærlighet, mer demokrati", og vil neppe føre til det heller. Tvert imot. Gjør heller som nevnte Sigve Indregaard - han har bidratt til å levere en motgift mot tankene og verdensbildet til Breivik.

Kanskje et sted å begynne en kunnskapsbasert debatt for alle som ønsker å diskutere med ungdom?

Massetesting i jakten på voldtektsmenn

VG skriver at KrF vil jakte på voldtektsmenn med omfattende DNA-testing av alle som av en eller annen grunn blir siktet av politiet. Grunnen er den lave oppklaringsprosenten av overfallsvoldtekter.

I mars i år var kun én mann tatt etter 96 overfallsvoldtekter i Oslo det siste året. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at politiet i 2010 tok ut 182.000 siktelser fordelt på drøyt 83.000 personer i Norge. 35 900 personer ble siktet for en eller flere forbrytelser, mens de resterende 47 700 personene ble siktet for kun forseelser. 


KrFs Kjell Ingolf Ropstad mener dagens ordning, hvor siktede blir fotografert og får registrert fingeravtrykk ikke er tilstrekkelig. Videre mener han at det er opp til politiet hvordan de vil løse å masseteste de rundt 83.000 personer som blir siktet i løpet av et år. Det er prinsipielt betenkelig å DNA-teste alle som er mistenkt eller siktet i en sak for å sjekke at de ikke er voldtektsmenn i tillegg, uavhengig av hva de blir siktet for. Ser man helt bort fra det, burde et par idiotlamper blinke for selv de av dere som mener at vi alle er skyldige til det motsatte er bevist.

1. Ropstad har helt rett i at dagens ordning, som er straffeprosesslovens pålegg om å registrere foto- og fingeravtrykk, ikke fungerer. Allerede i 2006 uttalte riksadvoktaten at manglende registrering er svært uheldig, da dette i årtier har vært et grunnleggende verktøy i politiets etterforskningsarbeid. Kritikken vedvarte under hele striden om EUs datalagringsdirektiv, fordi politiet mente Norge ble en kriminell frihavn dersom man ikke kunne overvåke hele Norges befolkning digitalt. Men å sende inn fingeravtrykk og bilde av dømte forbrytere gidder de ikke.


2. Politiet ber ikke om at DNA-prøver tatt av voldtektsofre hos voldtektsmottakene blir sendt til Rettsmedisinsk Institutt for testing.


3. Det er to til seks måneders ventetid på DNA-prøver tatt fra voldtektsofrene som politiet ber om at blir sendt til Rettsmedisinsk Institutt. Hvor lang blir ventetiden når 83 000 personer skal DNA-testes i tillegg?


Siden vi som mener personvern er viktig i et liberalt demokrati blir kalt for personvernekstremister - la meg avklare en ting: vi kan godt legge inn i straffeprosesslovens pålegg at DNA skal registreres i tillegg til bilde og fingeravtrykk for dømte forbrytere. Men dette hjelper ikke dersom politiet a) ikke følger straffeprosesslovens pålegg, b) uansett ikke prioriterer etterforskning av seksualforbrytelser og c) Rettsmedisinsk Insitutt ikke har ressurser til å håndtere analysene som skal til.


De ønsker også at politiet skal få økt adgang til videoovervåking i "særdeles utsatte steder". Overfallsvoldtektene har allerede flyttet seg ut av sentrum. Hvor skal vi ikke overvåke?


KrFs forslag er kontraproduktive fordi det avleder ressurser vi ikke har til noe vi ikke vet om vi får noe igjen for. 

Høyres kvinneforum - et lavterskeltilbud?

Dagsavisen skriver i dag om et forslag til landsmøtet i Høyre om å legge ned Høyres kvinneneforum. For gamle lesere av VamPus’ Verden er det ikke noe nytt at jeg er enig i forslaget. Under landsmøtedebatten i 2006 argumenterte flertallet av talerne som støttet opprettholdelsen av kvinneforum med at kvinner trengte et ”lavterskeltilbud”. Dette mener jeg nå som da at fortsatt er vås. Det er degraderende ovenfor kvinner og bygger opp under myten om det svake kjønn. Men det er ikke hovedsakelig derfor jeg er mot forumet.

Les også Makt på bar, Kvinneforum er Høyres svar på pappapermisjon, og Lavterskefeminisme.

- Kvinneforum sier de er mot kvotering, samtidig som Kvinneforum fungerer som en skjult kvotering til sentralstyre og arbeidsutvalg i fylkene gjennom at det avholdes plasser direkte for dem.

- Kvotering gjør organisasjonen latere i forhold til å være kjønnsbevisste når de setter sammen resten av lederteamet og kan derfor virke mot sin hensikt. Så lenge kvoten fylles tror man at dette er godt nok.

- Ønsker man å synliggjøre kvinner for å rekruttere i organisasjonen, er det viktig at de er aktive i hovedorganisasjonen og i nettverk som ikke er kjønnsbasert. Det er ironisk at kvinner også her gjør et usynlig arbeid, da det ofte bare er kvinnepolitisk leder som blir synlig i organisasjonen.

- Tidsklemma gjør at de fleste må prioritere tiden de bruker utenfor jobb og familie, og da ville jeg heller ha prioritert arbeidet i Høyre, ikke i en sideorganisasjon.

- Det er et paradoks at Høyres kvinneforum ønsker å fjerne den øremerkede pappapermisjonen med argumentasjon om at familien selv må velge og at dette handler om holdningsendringer. Samtidig er de på mange måter Høyres svar på pappaperm  - verner seg selv mot å gi Høyre den samme valgfriheten til å velge representanter inn i sentrale verv.

- En av argumentene for å beholde Kvinnenettverket i 2006 var at man trengte et lavterskeltilbud for at kvinner skal engasjere seg. Hvis problemet ligger i Høyres organisasjon, løses ikke dette ved å engasjere kvinner i en sideorganisasjon. Inkludering og mangfold er et ledelsesansvar og det bør ligge konkrete planer i hovedorganisasjonen, fylkesstyrer og lokallag hvordan vi best mulig rekrutterer, inkluderer og løfter frem talenter på bred basis.

- Det skaper dessuten uklarhet om roller internt. Høyres talsperson for familie- og likestillingspolitikk sitter i Familie- og kulturkomiteen på Stortinget, og heter Linda Hoftstad Helleland. Hvorfor velger man da en ekstra talsperson direkte til AU?

- Kvinneforum skiller seg fra de andre sideorganisasjonene ved at de ikke har egen medlemskontigent, ikke har landsmøte og at kvinnepolitisk leder velges direkte fra landsmøtet i Hovedorganisasjonen eller årsmøtet i fylkene, og at styret etterpå blir vedtatt av sentralstyret eller AU.

- Ikke alle kvinner i Høyre er med i eller deltar hos Kvinneforum, derfor kan man ikke automatisk slutte at Kvinneforum representerer kvinner i Høyre.

Jeg er for kvinnenettverk, jeg er med i flere selv. I Høyre antar jeg at jeg møter de som aktivt ønsker å delta i og påvirke Høyres politikk i de vanlige møteplassene. Dersom disse møteplassene ikke er gode nok, må Høyre gjøre en jobb for å vitalisere disse, gjøre dem mer interessante og inkluderende.

Og hvorfor Kvinneforum? Er Høyre så dårlig stilt at etnisk norske ressurssterke kvinner trenger spesialbehandling? Hva med Høyres nettverk for homofile og lesbiske? Hva med mennesker med minoritetsbakgrunn? Burde vi direktevelge representanter for ulike grupper basert på kjønn, etnisitet, legning og religion – når det nettopp er denne gruppetenkningen vi vil vekk fra?

Kvinneforum må gjerne bestå som et kvinnenettverk i Høyre, på lik linje som Åpne Høyre. Men jeg ser ikke hvorfor kvinner skal kvoteres inn som talspersoner på ett politikkområde og jeg misliker sterkt begrepet ”kvinnepolitikk” da dette ikke gir noen mening i et liberalkonservativt, individorientert parti. 

Dagsnytt 18 ønsket å ta debatten i dag, men leder i Kvinneforum Julie Brodtkorp kan dessverre ikke i dag eller i morgen. Det er travle dager nå rett før landsmøtet, så det har jeg forståelse for. Nestleder i Kvinneforum på landsbasis burde jo være et naturlig alternativ når leder ikke kan, så jeg avventer svar på dette. Sier fra hvis det blir debatt - jeg er klar!

Flytende norsk?

Jeg gikk glipp av Elin Ørjasæters gode kommentar om Urimelig krav til norsk i E24 før påske, men humrer godt når jeg leser eksemplene hennes fra stillingsannonser der flytende norsk er kravet for å jobbe med "Project staffing Subcontractor agreement, Exciting challenges with good terms, Many opportunities for new assignment" . Ørjasæter poengterer at en ung Gino Valente neppe ville fått jobb som pizzabaker på Peppe's pizza i Buskerud. De krever nemlig at "«Søkere må være over 19 år og KUNNE FLYTENDE norsk og HA førerkort!!!!!! CV sendes med BILDE. PS! Søknader uten bilde vil ikke bli vurdert!!!!!!!»

En ting er at de som krever flytende norsk fra innvandrere ofte ser ut til å ha et ualminnelig anstrengt forhold til norsk rettskrivning selv, enten de CAPSLOCKER i kommentarfeltet til nettavisene eller skriver stillingsannonser. Det hadde vært morsomt om det ikke egentlig er tragisk. Må man kunne flytende norsk for å lage pizza, vaske opp eller servere? En annen ting er at norske selskaper ser på det å snakke flytende norsk som en positiv kvalifikasjon i seg selv. Et språk som knapt fem millioner av syv milliarder mennesker forstår.

En undersøkelse utført for IKT Norge viser at norske selskaper mener de mangler salgs- og markedskompetanse for å gjøre seg gjeldende internasjonalt. Allikevel ansetter de ikke folk med "rare navn" og krever flytende norsk i stillingsannonsene. Markedskompetanse kunne man fått ved å ansette folk med bakgrunn fra land som er aktuelle markeder, og man skulle tro det var viktigere å kunne språket til markedene man satser på enn markedet man kommer fra. Noen trenger ikke landbakgrunn en gang, bare språk nok til å kunne lese lokale aviser og bransjenyheter i det markedet man vil inn i. Alt hjelper.

Hva med tysk, fransk, spansk? Sjekk ut hvilke land de kolonialiserte og listen over land med folk som snakker ett av disse tre språkene burde øke muligheten for å få tak i noen som snakker språket flytende - uten å være fra Tyskland, Frankrike eller Spania (for ikke snakke om Belgia, Nederland, Portugal). En afrikaner snakker ofte tre språk godt eller flytende, men er i Norge ikke definert som språkkompetent. Selv om hun deler språk med over 1,8 milliarder mennesker er ikke dette godt nok.

Det er mer krevende å ha en flerspråklig arbeidsplass. Men dersom norske bedrifter driver forretning fordi de vil ha det enkelt, så er det kanskje gode grunner til at norske bedrifter forblir i Norge og forholder seg til et marked med 5 millioner mennesker i stedet for å gå ut. I enkelte roller kan det også hende at du må kunne norsk. Men jeg har problemer med å se at du må kunne flytende norsk i alle roller, hele tiden og uansett.

Reformasjon og nye medier

Hva skjer med sosiale medier når flere og flere voksne tar det i bruk, spurte programleder Jenny Skavlan i NRKs Tweet4Tweet. Programmet er i opptak og godt redigert, i motsetning til de nye mediene programmet liksom skal omfavne. Det er egentlig litt rart at et mediehus som har de ekstremt kompetente folka i NRK Beta på huset, klarer å komme opp med et slikt programkonsept. Litt som VG Digital – bilaget som kun kommer på papir.

Ifølge min nye yndlingsnettside, whendidyoujointwitter.com, kom Skavlan på Twitter 11. oktober 2009, omtrent ett år etter Elisabeth Skarsbø Moen, som var en av kveldens gamlisgjester. Riktignok satte Skarsbø Moen etter hvert skapet på plass ved å vise til at begreper som LOL bare var så IRC på 90-tallet. Det kan jo nevnes at det ukronede «kongeparet» på Twitter er de femti år gamle Johan H. Andresen og Elin Ørjasæter. Tom Berners-Lee, også kalt internetts far, fyller 57 i juni. Likevel tror noen at «nye medier» er de unges kanal.

Les hele kommentaren om sosiale medier i Kampanje.

Pikk eller pung?

Hva gjør folk fra Oslo Vest når de begynner å bli vulgærdrita og rasshøl? Jo, de kaller seg noe annet og sier de er fra østkanten.

Pikk eller pung var spørsmålet som ble stilt i baren i Hemsedal da en jentegjeng, som inkluderte VamPus, kom tassende inn. En karakter i selvlysende skiutstyr fiklet med buksesmekken, og i min naive verden trodde jeg at det var det gamle 'bytte nese med tommel'-trikset man gjerne bruker ovenfor barn. Det var det ikke. Det viste seg å være pung.

De som kjenner meg godt kan jo tenke seg ansiktsuttrykket og himlingen med øynene. Harrytasser i selvlysende klær er ikke min sterke side. Det var helt greit å snu ryggen til å gå. Men hylingen fra publikum inspirerte en annen karakter til også fikle med buksesmekken. Deretter tok han (visstnok, jeg hadde som sagt snudd ryggen til) et nytt, og for meg hittils ukjent, partytriks, og sa at han skulle veksle en femmer for en av jentene. Denne latet han som han svelget, for deretter dunke seg i brystet, riste litt på overkroppen og så ta ut sin penis og riste ut fem kronestykker han på forhånd hadde puttet inn bak forhuden. Les gjerne siste del av setningen en gang til.

Hva er det som får voksne menn til å ville dytte pikken sin i trynet på vilt fremmede slik?

Man kunne faktisk nesten forstått det om det var drittunger på 18 år som skulle kjekke seg for jevngamle i baren, men vi snakker her om førtiåringer pluss med giftering og barn.

For min del ser jeg ingen grunn til å oppmuntre oppførselen med verken hyl eller latter, men folk reagerer jo forskjellig. Jeg har fått folk - altså menn - kasta ut av utesteder for lignende oppførsel. Men hvis du som kvinne reagerer på dette - hva tror du blir sagt da? Jo, da blir du først beskyldt for å være humørløs, deretter får du høre at 'litt må du vel tåle'.

Ja, jeg tåler litt. Jeg tåler faktisk ganske mye. Men jeg finner meg faktisk ikke i at voksne menn oppfører seg som komplette idioter og setter andre i en utrolig ubehagelig situasjon.

Men her er det jeg lærte - når menn og kvinner fra Oslo Vest og Bærum oppfører seg vulgærdrita og som komplette rasshøl, vet du hva de gjør da? De later som de heter noe annet og sier de er fra østkanten. En spesifiserte faktisk Veitvet, antakeligvis fordi Jonny fra Stovner er opptatt. De samme folka har rimelig fantastiske fordommer mot hvordan det er på østkanten, og holder seg ikke for gode til å la være å uttrykke dette.

Tilfeldigvis er jeg fra Veitvet. Et fantastisk sted å vokse opp, og mormor bor der enda. Jeg har aldri opplevd at noen fra Veitvet, eller fra østkanten, oppfører seg i nærheten av så vulgært. Mulig jeg er for lite i Hemsedal.

Jeg kommer derfor til å anta, på bakgrunn av faktiske erfaringer, at alle vulgære rasshøl jeg møter i fremtiden er fra Oslo Vest og Bærum, uansett hva de sier.

Fritt etter Carl I Hagen: ikke alle fra Oslo Vest er vulgære rasshøl, men er alle vulgære rasshøl er fra Oslo Vest?


- Posted using BlogPress from my iPad

En opprører i strikkevest?

Jeg sier ikke at han andre er bedre, jeg sier bare at når en homohatende, kristenkonservativ kreasjonist (vel, ok, jeg sa ikke at han andre var bedre, ikke sant?) kopierer Apples legendariske "1984" reklame, så sier det seg selv at han ryker ut.

"Rebellion", min venn, er ikke å bytte ut grå, ensformig gruppetenkning med et snevert menneskesyn ikledd en burgunderrød strikkevest.

Landbruksminister på harryhandel

Norske politikere mener jo som kjent det er "harry" at nordmenn flykter unna skatte- og avgiftsregimet i Norge ved å kjøpe dagligvarer i Sverige.

En enkel måte å gjøre nordmenn mindre harry på, kunne jo vært å justere skatte- og avgiftspolitikken til å nærme seg våre naboland, men nei. Det skulle tatt seg ut. Norske politikere går heller motsatt vei, og øker skatte- og avgiftstrykket her hjemme, for så å dra på harryhandel selv. På en dag hvor de nekter norske butikker å holde åpent.

I skrivende stund har landbruksminister Lars Peder Brekk fra Senterpartiet toppsaken på VG Nett med nettopp en påskehandeltur i Sverige. Brekk satte selv opp matmomsen fra 14% til 15% fra 1. januar.

En som så Lars Peder Brekk på flesketur var melkebonden Dag Arvid Totland. Totland har vært melkebonde i ti år på Sørli i Nord-Trøndelag og sier til VG at kommunen og bøndene sliter med svenskehandelen. Totland skal visstnok ha reagert spontant da han så landbruksministeren forsyne seg av de billige, svenske matvarene.

- Jeg gikk bort til ham og sa at jeg syntes han burde handle i Norge og ikke i Sverige.

Sa den slitende melkebonden Totland. Som sikkert bare var i ICA-butikken Gränsbua i den svenske kommunen Gäddede ved en ren feiltakelse.

Det er ikke å spare penger som er harry, ei heller å unngå norske avgifter. Å kritisere andre for det man gjør sjøl derimot, DET er harry det. Enten man er bonde eller politiker eller begge deler.

Er grensen snart nådd?

Men siden landbruksministeren brukte skjærtorsdagen, harryhandelelens julaften, nyttårsaften og 17. mai på en gang, så lurer jeg mest på om han kjørte bortover med rumpa ut av vinduet mens han sang på CC Cowboys mellom slurkene fra ølboksen. Men det holder kanskje å bli tatt med buksene nede på annet vis?

Disclaimer: Vi har ti brett med Ramlösa, kjøttdeig, grillspyd, eplesider og dopapir og mye mer etter våre egen handletur tidligere i uka.

De presterer jo ingenting

Alltid fascinerende å lese hvordan kunstnere og skuespillere ser på verden rundt seg. Du vet, kunsten skal jo blant annet reflektere sin samtid.

Dagbladet spør i et intervju med skuespilleren Pia Tjelta om hvordan hun takler forventningspresset i hverdagen:

- Mads og jeg pratet om det en morgen. Kjørte forbi kjentfolk og snakket om at de bare skulle på jobb, liksom. De skal ikke prestere noen ting. De må ikke gjøre noe. Ikke stå oppreist foran 750 folk og kanskje drite seg ut. De skal gå på kontoret, møte kollegaene, sette seg ned og legge en plan for dagen.

- Er det vanskeligere å være skuespiller enn å ha et annet yrke?

- Det vet jeg ikke, jeg har ikke hatt noe annet yrke.

No shit. Hun anerkjenner riktignok at alle må vel på et eller annet vis prestere, men å være skuespiller - det er noe helt annet. Og det har hun jo rett i. Det er noe helt annet enn å være en bedriftsleder som skal sørge for at ansatte skal trives nok til å yte sitt beste i arbeidshverdagen. De skal motivere og engasjere ansatte, samarbeidspartnere og kunder. De skal stå foran 750 ansatte og fortelle om strategi, ledelse og målsettinger fremover, ansette folk, håndtere konflikter og kanskje stå oppreist foran de samme 750 og fortelle at noen av dem går usikre tider i møte. De skal skape økonomisk overskudd for å trygge arbeidsplasser, og gjennom den innsatsen generere skatteinntekter som stat og kommune kan bruke på velferd. Og dessverre også lønna til Pia Tjelta.

Oss vanlige folk, som bare skal på jobb, liksom, blir målt på resultater av den jobben vi gjør, som i mitt tilfelle kan være alt fra å stå foran 750 mennesker på en konferanse for å holde foredrag, til synlighet på alle andre arenaer som (når vi er i gang vel og merke) vil måles på suksess hver eneste dag. Andre, som bare skal på jobb, håndterer liv og død på sykehus og sykehjem, de vasker på kontorer, de pakker post, passer barn eller står foran en krevende klasse med elever som en gang skal generere de skattepengene som betaler pensjonen til Pia Tjelta, eventuelt NAV-pengene til hennes skuespillerkollegaer som ikke nedverdigerer seg til å bare skulle på jobb, liksom.

Eller som Dagbladets show-anmelder skrev i forbindelse med et sommershow der Tjelta medvirket:

Det er ikke alle artister som går på NAV om de er ledige. Skal vi tro Pia Tjelta og Espen Hana har de i alle fall to muligheter til: De kan gå gatelangs og tigge og spille trekkspill. Eller de kan lage sitt eget sommershow.

Å ta seg en vanlig jobb, liksom, nei, se det. Det er ikke noe alternativ.

Herodes Falsk og Skavlan

Jeg har hatt gleden av å ha Tom Mathisen til bords på TV Norges 20 årsjubileum, hvor jeg brukte brorparten av kvelden til å plage han med å lese opp smser fra venner og kjente som jeg hadde sendt smser til om at jeg hadde Tom Mathisen til bords på TV Norges 20 årsjubileum. Les den setningen ti ganger høyt uten å få vondt i huet. Han humret i hvert fall for hver gang et nytt sitat fra egne show tikket inn med hilsener fra nevnte venner og kjente som var fans. Etter den kvelden var jeg også fan. Veldig trivelig type. Eller "godt gemytt på gutten", som de sier på bygda. Dette skrev jeg selvsagt bare for å skryte.

Litt senere skulle jeg ha gleden av å møte Herodes Falsk, som var gjest hos oss i Studio Fem. Ved en inkurie hadde jeg kort tid før lest boka hans "Det er på tide å reise hjem når..." og kunne konstantere at mannen skriver smart og selvsagt utrolig morsomt om det å reise, og med en ikke så liten oppstrammer til nordmenns harryoppførsel i utlandet, spesielt hans elskede Spania. Det siste kom som en overraskelse. Han var i Studio Fem i forbindelse med sin høyst lesbare krimdebut "Elsk din fiende" - som jo kan være noe å ta med på påskefjellet. For de av dere som driver med slikt.

Men man trenger ikke vente på bøkene hans. Den gode Herodes blogger, og for en blogg. Du kan jo begynne med å lese om da han kunne vært gjest hos Skavlan, som er kaffesprutende morsom (altså for oss som er så dumme å ta en slurk kaffe rett før punchline). Dernest kan du svinge innom grunn nummer to, eller tre eller fire, til å elske mannen - hans kronikk om forlag i fosterstilling, for så å laste ned hans nye ebok "Calima" på iTunes.

Det er ingen grunn til å ikke elske denne mannen!

Moralsk selvforsvar

I kveld raser Debatten videre om Audun Lysbakkens omgang med byråkrati og penger til egne partifeller. Men 154 00 kroner til en god sak. Er'e så nøye a?

De 154 000 er ingenting. Ifølge de som vet slikt har alle politikere i posisjoner, statsråder, ordførere og dess like, en pott moropenger de kan drysse over gode formål når de føler for det - og de føler for det oftere når det er noen de kan sole seg i glansen fra eller deres egne. Når statsministeren overrekker en gigasjekk til tv-aksjonen på vegne av regjeringen i beste sendetid, så er ikke det statsrådene selv som har bladd opp millionene (selv om Jonas Gahr Støre kunne ha råd til det), men skattebetalerne som betaler. Flere kritiske spørsmål burde stilles oftere og til flere.

Tidligere i februar deltok jeg selv i Debatten på NRK1. Temaet var makt, misbruk og overgrep i politiske miljøer i kjølvannet av at Venstres nestleder akkurat hadde trukket seg fra alle verv nettopp på grunn av dette. Det var særlig to som utmerket seg i debatten: Unge Venstres leder Sveinung Rotevatn, og Ebba Boye fra Sosialistisk Ungdom. Sistnevnte var sterk og klar i beskjeden: Vi puler ikke nedover. Videre forklarte Boye at i SU har de et svært bevisst forhold til makt og seksuelle relasjoner, og at deres medlemmer skoleres i dette og ikke minst at de med tillitsverv minnes om at tillit ikke skal misbrukes ved å nettopp "pule nedover".

Etter Debatten hentet vi jakkene våre i venterommet, og Boye var tydeligvis misfornøyd med en ting. Hun sa noe sånt som at "de andre ungdomspartiene sier de har en høy bevissthet på dette", men mente at det ikke var riktig. Det var kun de på venstresida som hadde det feministiske perspektivet, og i særdeles de i Sosialistisk Ungdom.

Det feministiske perspektivet skal jeg ikke utfordre dem på. Det har Boye helt sikkert rett i. Men jeg hadde ikke tid til å påpeke det da vi raste ut døren, men ærlig talt. Trenger man et feministisk perspektiv for å la være å voldta noen? For å la være på pule nedover? For å ta sitt tillitsverv på alvor?

Som liberalist har jeg nemlig alltid hatt et individualistisk perspektiv. Og individualistisk perspektiv betyr å respektere enkeltindividet og hennes rettigheter. Jeg ønsker ikke dele folk opp i grupper og gi dem særrettigheter på bakgrunn av kjønn, hudfarge, religion, seksuell legning eller annet som er egnet til å splitte oss, på bakgrunn av foreldede maktstrukturer som jeg uansett ønsker å bekjempe - ikke sette i et nytt system.

Det irriterte meg da, og det irriterer meg fortsatt. Denne moralske overlegenheten som så ofte preger venstresida. Det minnet meg om en Mina Gerhardsen, som da hun var statssekretær ved Statsministerens kontor ble portrettintervjuet i DN Lørdag. Hun beskrev forskjellen på å jobbe i Røde Kors og å jobbe ved Statsministerens kontor slik:
– Forskjellen på Røde Kors og Statsministerens kontor, er at nå skjønner ikke alle at vi er de gode.

Jaha. De gode, du. Men siden det er de snille, gode og overhodet ikke skinnhellige, kan vi jo ikke dømme dem når de gjør noe galt. For de gjør det jo i beste mening. Og da er jo alt ok. Som Sigve Indregaard ironiserer over på bloggen sin - unge jenter trenger kurs til å rope nei slik at det høres ut av et hotellrom og det er jo bare folk Lysbakken kjenner som driver med slikt her i landet. All verdens Tae Kwon Doe-grupper, ungdomsklubber og alle andre frivillige organisasjoner som organiserer arbeid blant unge og som ofte også kurser i selvforsvar og rettigheter har sikkert ikke det riktige feministiske perspektivet.

Selvsagt blir Audun Lysbakken sittende, mens hans statssekretær vil gå. Selvrettferdigheten består. De jobber jo for de gode, må vite!

Høring hos FAD

Først og fremst takk for invitasjon og gratulere statsråden og regjeringen med et veldig vellykket initiativ - nemlig Slett meg. Vi må vurdere antall henvendelser som en suksess for initiativet, og ikke en fail, som det heter på twittersk, for Internett.

Vi - bloggere, nettbrukere, bidrar hver dag som digitale nabokjerringer, og det er en høy grad av selvjustis. De fleste mennesker er faktisk ålreite folk, også på nett.

Grunnen til at jeg sier det er fordi jeg ser på det som skjer på nett som en speiling av samfunnet ellers, men med økt mulighet for deltakelse. Det betyr at flere av dagens Samtaler enten flytter seg til nett eller fortsetter på nett. Det betyr at det du opplever i skolegården fortsetter på nett - av gode og dårlige opplevelser. Det nye er jo at du nå kan se hva de andre sier om deg, i stedet for å leve i lykkelig uvitenhet eller ulykkelig usikkerhet.

Men det er også en av utfordringene. Nett er knyttet til samfunnet, og for mange av oss ER samfunnet. De samme lover og regler gjelder for oppførsel gjelder på nett som i samfunnet ellers. Dersom asosial eller uakseptabel oppførsel ikke følges opp i samfunnet ellers, kan vi ikke forvente at dette blir bedre på nett. 

Som tidligere debattredaktør i en nettavis som fra første stund krevde verifisert fullt navn, så er min erfaring at det ikke er anonyme som er problemet, men middelaldrende menn på bygda som skriver under fullt navn. Godt voksne større problem enn unge. 

Facebook opplever jeg faktisk som en bidragsyter til avanonymisering av nett. Når det er sagt er jeg en sterk tilhenger av retten til å være anonym på nett. Facebookgenerasjonen vant til å identifisere seg, og etter hvert også beskytte seg - og velge a man deler og når man deler med andre. Dette tror jeg er et tidsbegrenset problem, men som er et problem akkurat nå og selvfølgelig for dem det gjelder. Digresjon der - gikk inn i kommentarfeltet under min kronikk om voldtekt, kvinnesyn - hvor også innvandrere var nevnt - begge henda i vepsebol samtidig - og ble dypt sjokkert over hvor bra debatten var. Facebook login. Mitt problem med Facebook er motsatt - informasjonsinnhenting og faktisk moralisering - fjerne Lise askviks side om retten til rekonstruering av pupp etter brystfjerning ett kreft.

Signaleffekt politianmeldelse og at man ser at det straffer seg. Nå får vi bare høre om de fæle historiene, og at Slettmeg hjelper. Men de verste krenkelsene er jo brudd på norsk lov, og skal håndteres som det. Vi mangler rett og slett normsettende håndtering av de som krenker, og oppfølging. 

Forbrukerrådet - ikke hennes og Maurits eller Expert som betaler for, fordi det er et samfunnsgode at de som regulerer også er de som følger opp. Konfliktrådet - løser konflikter utenfor rettsapparatet. Slettmeg avlaster rettsapparatet - men husk at det også er barn og unge som krenker andre barn og unge. Disse har også rett til beskyttes, og ikke dømmes for all ettertid fordi de har fjor en feil.

Retten til å ikke ha en fortid. Det er noen etiske betenkeligheter med det. Det som definerer meg som menneske er ikke at jeg ikke feiler, det gjør vi alle. Det som definerer meg mer er hvordan jeg håndterer de feilene jeg gjør. Hvis vi mener at samfunnet straffer lenger enn nødvendig for feil man har begått, enten man har fortid som narkoman, er dømt for vold eller gjort noe relativt uskyldig,  så er det det vi må diskutere - ikke Internett. Et lokalsamfunn husker om et bygdebarn har vært narkoman eller lagt ut nakenbilder - uten Internett. 
Men det har jo noe med å ta ansvar å gjøre - dersom du vet din fortid kan bli slettet, vil det påvirke valg vi gjør i dag? Vil de valgene bli bedre eller dårlige?

------
Ikke sagt - men poeng: noen mente at Slettmeg er en god mellommann som kan ta konflikten for de som blir krenket. Jeg er ikke så sikker på at det er riktig. Vi kan ikke få et samfunn med konfliktsky borgere som forventer at andre skal kjempe deres kamper. Dersom en krenkelse er så alvorlig at det er en politisak, så må den krenkede faktisk gå til politiet selv. Ellers kan vi få et kafkaesk ansiktsløst anklagersamfunn, og der rettssikkerheten til den anklagede forvitrer.

Han tok seg bare til rette...

Språk er makt. Når en statsadvokat, som representerer påtalemyndigheten, reduserer en voldtekt til å bli "ta seg til rette" mener jeg det uttrykker et kvinnesyn vi er svært flinke til å tillegge andre kulturer. Utlendinger voldtar, norske menn "tar seg til rette".

Jeg har nevnt det før, og sier det igjen: det er forstemmende å se hvordan vi raskt peker på kvinnesyn når det gjelder ikke-vestlige menn som voldtar, men er så unnfallende når det gjelder kjekk, hvit norsk ungdom. De tar seg nemlig bare til rette. Hvorfor skal de straffes så innmari for det?

Statsadvokat Hugo Henstein ved Troms og Finnmark statsadvokater problematiserer i VG rundt at "sovevoldtekter" straffes like hardt som andre voldtekter.

- Det er forskjell på en som banker opp, eller truer med å banke opp, en kvinne for så å voldta henne, og en som tar seg til rette når en beruset kvinne har sovnet i sengen hans, sier Heinstein til VG.

Jeg er helt enig med han i det. Derfor mener jeg også at når gjerningsmannen har banket opp, eller truet med å banke opp, offeret så skal han straffes hardere. Men det skal da ikke være formildende at gjerningsmannen lot være å banke opp offeret?

Volden i voldtekten er at noen misbruker kroppen din - uansett om du er bevisst eller ikke. Det virker som om det er vanskelig å forstå. Ifølge straffelovens § 192 blir voldtekt blant annet definert som å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd og å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen.

Digresjon: Det dukker nesten alltid opp spørsmål i kommentarfeltet om man må ha et underskrevet skjema for om sex er frivillig  for å slippe unna voldtektsanklager. Mitt svar? Hvis det er så jævla vanskelig for deg å skille mellom en villig og engasjert sexpartner som er kåt på deg og en som ikke klarer å gjøre motverge så anbefaler jeg et skjema. Virkelig. Og kanskje at du fyker tilbake til kommentarfeltet til VG, og ikke plager voksne folk her. Nok om det.

Det er uttrykket "en som bare tar seg til rette" som er graverende her. La oss ta noen andre eksempler:

- jeg stjeler lommeboka di uten å knivstikke deg
- jeg robber huset ditt for alt du eier har uten å baste og binde deg og din familie
- jeg stjeler bilen din uten at barnet ditt sitter i barnesetet bak

Har jeg da bare tatt meg til rette - og skal få lavere straff fordi jeg ikke var så jævlig som jeg kunne ha vært? Jeg mener at det i fet skrift også er å gjøre noe galt, og at det i kursiv er skjerpende:

- han voldtok en kvinne og banket og truet henne

Statsadvokaten får støtte av bistandsadvokat Helen Jenssen, som sier at kvinene ønsker å bli trodd på at dette var et overgrep mot dem.

- Men der ifra til å sende en ung mann i fengsel for minimum tre år, det er et drøyt stykke.

For det første er det ikke offeret for en kriminell handling som verken definerer strafferammer eller sender noen i fengsel. Det skal det heller ikke være i en rettsstat. For det andre - hvorfor er det et drøyt stykke å sende en ung mann i fengsel dersom han har voldtatt? Vi må gjerne diskutere straff og nytte, men da foreslår jeg at vi holder oss til prinsippene, og ikke knytter det mot voldtekt eller andre områder.

Statsadvokaten stiller så spørsmål ved om de mange frifinnelsene av voldtektsmenn skyldes at vi kaller det for voldtekt og ikke seksuell omgang. Sjefen hans, riksadvokat Tor-Aksel Busch, mente det var juryordningen som var problemet. Han satte derfor ned et arbeidsutvalg som skulle se på etterforskning av voldtektssaker og behandlingen av disse sakene i rettssystemet. Rapporten avslørte mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte, manglende åstedsgranskning og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret.

Mens riksadvokatens løsning på manglene i etterforskningen var å fjerne juryordningen - ikke styrke politiarbeidet - så er altså statsadvokat Heinsteins løsning å ikke kalle det voldtekt i det hele tatt. "Ta seg til rette" er jo så mye bedre. I hvert fall for gjerningsmannen.

Mer om norske holdninger til kvinner og voldtekt.

Enspora debatt

I går handlet Debatten på NRK om overgrep, makt og alkoholbruk i politiske miljøer. Mest om alkohol egentlig. Kanskje ikke så rart - når dette var redaksjonens forhåndsbestemte struktur:

Politikken rammet av enda en sexskandale. Mange roper på alkoholforbud - er det det som skal til for å få slutt på overgrep og maktmisbruk?
Er det sånn at unge jenter eller gutter ikke bør reise til politiske overnattingsamlinger?
Er det alkohol som er problemet?
Kan man få slutt på denne type saker ved at partiene innfører alkoholforbud?
Bør det stilles særlige krav til politiske ledere som rollemodeller? Har de større ansvar enn andre?
Hvorfor havner politikere i slike situasjoner?
Er det større fare for overgrep i politiske miljøer enn andre steder?
Hvorfor drikkes det mer i politiske ungdomsorganisasjoner enn i andre organisasjoner?
Hvilke andre tiltak enn alkoholforbud må til for å få slutt på overgrep og maktmisbruk? Og hjelper det?

Når omtrent samtlige i panelet sa at alkohol var å føre debatten over i feil spor, så hjelper det lite når vinklingen ikke bare er bestemt - men så enspora. Norges viktigste debattprogram på tv (hvis man ikke regner med Dagsnytt 18 - Norges mest sette radioprogram) hadde tjent på å heve debatten noen hakk.

Det som selvsagt gjør det vanskelig er at det er krevende å få en prinsipiell debatt når det er så knyttet opp mot en enkeltsak og ikke minst så tett i tid. Dessuten er det flere temaer her som både kan være relatert, men ikke nødvendigvis. Det blir alt for enkelt å kun skylde på alkohol når det gjelder overgrep, men alkohol i sosiale sammenhenger i forbindelse med jobb eller organisasjonsliv er likevel interessant som tema. Fordi alkohol kan virke ekskluderende i sammenhenger der inkludering er viktig. Man skal ikke måtte drikke øl i baren med gutta om kvelden for å kunne påvirke politiske prosesser, men vi vet at det ikke bare på møter ting avgjøres. Leder Iver Aastebøl i Rød Ungdom skriver forresten godt om dette i Dagbladet i dag.

Men for å svare da....

Politikken rammet av enda en sexskandale. Mange roper på alkoholforbud - er det det som skal til for å få slutt på overgrep og maktmisbruk?
Nei. Holdningsendring og forståelse av lederrollen og maktforhold er det som skal til. Eller som Ebba Boye i SU sa: "Vi puler ikke nedover". Dette kan også dresstryner både i og utenfor politikken med fordel ta til seg. At "sexskandalene" i politikken blir kjent betyr heller ikke at det er mer utbredt i politiske partier enn andre steder. Jeg har selv stått som eneste jente i baren på seminar i Budapest med kollegaer og forhandlere som forsvant inn i rommet ved siden av fordi en av dem hadde kjøpt en privat visning med en stripper. Dette er riktignok ti år siden, men holdninger er et samfunnsproblem - ikke bare innad i politiske miljøer.

Er det sånn at unge jenter eller gutter ikke bør reise til politiske overnattingsamlinger?
Nei. For det første så ekskluderer man da der man burde inkludere. For det andre pekte Kristin Hoff på at det er deltakelse fra ung til gammel, på tvers av kjønn, seksuell legning, tro etc - en av de store styrkene i det norske demokratiet. Ikke faen om jeg overgir det på grunn av noen tragiske enkelthendelser. Dessuten. Det er da ikke unge jenter eller gutter som er problemet.

Kanskje vi heller burde forby godt voksne menn uten følge å være med på overnattingsamlinger?

Er det alkohol som er problemet?
Vel. Voldtar du når du drikker? Ikke? Nei. Kanskje alkohol ikke er svaret da.

Kan man få slutt på denne type saker ved at partiene innfører alkoholforbud?
Trond Birkedal er avholdsmann. Rune Øygård (her hadde jeg lagt på en 'en' for mye... snakk om å kreve høyt presisjonsnivå i debatten... Unnskyld!) er siktet for gjentatte overgrep mot samme mindreårige jente. Hvilken type saker vil du ha slutt på sa du?

Bør det stilles særlige krav til politiske ledere som rollemodeller? Har de større ansvar enn andre?
Usikker. Hva tror dere?

Hvorfor havner politikere i slike situasjoner?
Av samme grunn som andre. Men Inge Lønning hadde definitivt et poeng når han beskrev maktmennesker som kan tippe over til å tro at de både er ufeilbarlige og at de tror selv at de ikke vil bli tatt. Ikke unikt for politikere, men også tydelig der. Dessuten tror jeg det var VGs Frithjof Jakobsen som hadde et poeng med at man fort kan være superstjerne i ett miljø, men oppfattes som helt ordinær av verden utenfor. Heller ikke unikt for politikken.

Er det større fare for overgrep i politiske miljøer enn andre steder?
Det er større overgrepsfare hjemme enn i politiske miljøer. Det er i det hele tatt større overgrepsfare hjemme. Punktum. De aller fleste unge blir tatt godt vare på i politiske miljøer og får en helt unik erfaring og ballast.

Hvorfor drikkes det mer i politiske ungdomsorganisasjoner enn i andre organisasjoner?
Det vet man jo ikke, men det kan ha med å gjøre at mange andre organisasjoner har vanntette skott mellom ulike aldersgrupper. I politiske ungdomsorganisasjoner er det både 16-åringer og 26-åringer. På fotballaget er alle i samme aldersgruppe. Og ja, i politiske ungdomsorganisasjoner har de unge også kontakt med de voksne, hvilket stort sett kun er positivt og slik det skal være.

Hvilke andre tiltak enn alkoholforbud må til for å få slutt på overgrep og maktmisbruk? Og hjelper det?
For organisasjoner og bedrifter handler det om ledertrening og bevisstgjøring. Det er ikke greit for en 43 år gammel gift tobarnsfar i maktposisjon å ha sex med en 17-åring - uansett om det var "frivillig" eller ikke. Det er misbruk av posisjon og tillitt.

Men dette er en liten del av generelle holdninger som finnes i store deler av samfunnet. Det er ikke alkoholen som er problemet, men kvinnesyn og hva som er greit. Når noen ikke en gang klarer å forholde seg til om det er greit å putte pikken sin i en kvinne som sover eller er så full at hun ikke kan ta til motverge, så er det pikkens eier som er problemet, ikke kvinnen eller alkohol.

Men det er kanskje ikke så rart. Et samlet kulturliv har jo i årevis hyllet en voldtektsmann for hans prestasjoner. Som i Dagsavisens anmeldelse av Roman Polanskis nye film der de skriver at "til tross for sine private problemer ser det ut til at mesterregissøren Roman Polanski er inne i en skikkelig produktiv periode" og "Ikke verst for en dypt plaget mann på over 78 år".

De glemmer å nevne at mannen kanskje er dypt plaget fordi han i 1977 innrømmet og ble dømt for å ha voldtatt en trettenårig jente vaginalt og analt etter å ha tyllet i henne champagne og deretter piller for at hun skulle gjøre mindre motstand. Han rømte fra USA for å slippe å sone, lever i beste velgående bosatt i Frankrike og hylles jevnlig av kultureliten uten særlig motstand der heller. Det er mer enn Dagsavisens overskrift som setter seg i halsen, for å si det slik,

Vår empati med ofrene og vilje til å tro dem styres fortsatt av våre sympatier og antipatier i andre forhold. Da det viste seg at mange av overgrepsvoldtektene var begått av ikke-vestlige menn med asylbakgrunn var det første gangen jeg har sett en voldtektsdebatt der offeret ble frikjent for enhver skyld og alkoholinntak eller påkledning ikke debattert. Kan man legge hele skylda på en neger så er jo det helt klart å foretrekke. Når hvite menn voldtar har det selvsagt med alkoholinntak å gjøre - hvor hans alkoholinntak virker formildende, mens hennes alkoholinntak gjør at hun kan skylde seg sjøl.

Kanskje begynne med en debatt om holdninger og eget kvinnesyn før vi henger oss opp i alkohol som eneste middel? Hm?

Jernkvinnen

Det var faktisk avisen til den sovjetiske hæren som ga henne tilnavnet "Jernkvinnen" etter at hun hadde holdt en tale der hun hudflettet regimet i Sovjetunionen og Østblokklandene. Margaret Thatcher så straks symbolverdien ved å bruke begrepet om seg selv. Som statsleder i et land på randen av sammenbrudd på grunn av økonomisk kaos og lammende streiker måtte hun fremstå som sterk og kompromissløs. Det er ikke riktig at hun var så politisk kontroversiell da hun ble valgt. Etter "the winter of discontent" var folk flest lei av transportstreiker, søppelstreiker, streiker som ledet til at inngangene til sykehus ble blokkert av streikevakter - og ikke minst førte en uoffisiell streik blant gravferdsarbeiderne til at vanlige folk ikke en gang fikk gravlagt sine døde.

Da hun vingeklippet fagforeningene ble hun gjenvalgt med et valgskred i 1984. Jeg sier ikke at alt hun sto for var bra, blant annet misliker jeg sterkt hennes posisjon i flere verdispørsmål, men hennes populæritet skal ikke måles i demonstrasjoner fra en voldelig venstreside som ikke aksepterte nødvendige økonomiske reformer. Men hun satt for lenge - noe Tony Blair burde ha lært noe av. Da hun gikk av hadde Storbritannia behov for å finne seg selv igjen etter de omfattende, men nødvendige, omveltningene.

Det er kanskje litt tullete av meg å påstå at hun ville vært et feministisk ikon om hun hadde tilhørt venstresida, det er jo åpenbart at hun aldri ville fått en slik posisjon om hun hadde beholdt en fagforeningsstyrt sosialistisk struktur som stagnerte hele økonomien og ville ødelagt landet helt. Men jeg tror at forakten for henne fra enkelte miljøer også skyldes at hun nettopp er en kvinne. En kvinne med mer baller enn de fleste menn jeg kjenner....

Les kronikken i VG her.

Veldedighet og dobbeltmoral

Overklassen har alltid drevet veldedighet i pene klær. Veldedighet ble oppfunnet for å gi dem noe å gjøre. De kjedet seg.

Dette skriver Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen i en kommentar om kronprinsesse Mette-Marit som dyr trendnisse. Kronprinsessen har vist seg i det Simonsens egen avis kaller et ”åndelig luksussmykke”, noe Simonsen kobler mot de rike og berømtes henfallenhet mot å drive veldedighet gjennom middager og mottakelser der de også kan vise frem sin designergarderobe og haute couture som antakeligvis kunne finansert en hel landsby i et fattig land et helt år.

Marie Simonsen har unektelig et poeng. Men det lyder noe hult når hennes egen avis bruker tre journalister for å skrive en sak på under 600 ord om det samme luksussmykket som Simonsen latterliggjør, og også står fremst i rekke blant dagsavisene for å skrive om kjoler på røde løpere uavhengig av anledning.
Selv om Simonsen først og fremst skapte en debatt om kongehuset og latterliggjorde prisen for den nye åndeligheten som er så moderne i dag, burde innlegget sporet an til en langt viktigere debatt. Som politisk redaktør i en av landets største aviser latterliggjør Marie Simonsen privat initiativ for å hjelpe de som trenger det mest. Å avfeie dette som noe ”rikingene” fant på for å ha noe å gjøre mellom cocktails og middag er en forakt for det engasjement og initiativ som daglig bidrar til å gjøre en forskjell for millioner av mennesker verden rundt.

Dagbladet har tidligere på lederplass omtalt politikeres ros til private initiativer som Melinda og Bill Gates stiftelse for forbedring av grunnleggende helsetjenester og reduksjon av ekstrem fattigdom som et knefall for ”rikingenes veldedighet”. Det er ikke måte på hvor mye og hvor ofte privat initiativ og engasjement skal mistenkeliggjøres eller latterliggjøres. Er det slik i Norge at solidaritet og medmenneskelighet ene og alene måles på hvor mye politikere bevilger av andres penger over offentlige budsjetter?

Når man ser Dagbladets omtale av privat initiativ, eller personlig engasjement som det også kalles, skulle man nesten tro det. Privat initiativ og veldedighet blir sett på som et tegn på at staten svikter, i stedet for å bli tatt frem som eksempler for etterfølgelse. Med mindre man tilhører etablerte private organisasjoner, som Røde Kors eller Frelsesarmeen, er privat veldedighet kun å regne som noe de rike og mektige smykker seg med for å se godt ut i offentligheten. Selvsagt helt motsatt av når Jens Stoltenberg stolt kan uttrykke at regjeringen har gitt hundre millioner kroner til bistandsprosjekter. Penger gitt frivillig av egen lomme har mindre moralsk verdi enn penger tatt fra skattebetalerne og deres familier for å bli gitt bort til andre av politikerne over offentlige budsjetter.

Det glemmes ofte at mange av de velferdsordninger som i dag finnes oppsto gjennom privat initiativ og engasjement. Historisk sett var veldedighet den eneste formen for sosial sikkerhet som fantes for fattige i mangel på offentlige institusjoner. Mest kjent er helsestasjonene som først ble drevet av Sanitetskvinnenes Forening, men omgjort til et kommunalt ansvar i 1972. I mange land er fortsatt privat veldedighet gjennom frivillige og non-profitt organisasjoner den lokal befolkningenes eneste omsorgstilbud. Men også i land med godt utbygde velferdsordninger er privat engasjement både nødvendig og ønskelig. Det siste fordi private ikke er avhengig av et politisk flertall for å tilby nye tjenester når behovet oppstår.

Offentlige universelle ordninger sørger for et sikkerhetsnett til alle, men kan for noen bli et firkantet system å forholde seg til. Mange som trenger hjelp har helt unike problemer som trenger unik oppfølging, og der kan private være raskere og mer fleksible og løsningsorienterte enn et stort byråkrati som er avhengig av politisk aksept for å spesialbehandle enkeltsaker. Privat initiativ er rett og slett både et nødvendig korrektiv som det offentlige kan la seg inspirere av i sin utvikling av nye tjenester. I tillegg kan private komplettere offentlige tjenester med et tjenestetilbud som ikke trengs å tilbys i offentlig regi.

Er det ikke egentlig ganske arrogant av politikere og andre som mener at norske kommuner har den perfekte modellen for omsorg og at de tjenestene som tilbys i dag er de som er best egnet til å hjelpe alle - uansett?

Les også om sosialt entreprenørskap i artikkelen jeg skrev om "Sosial verdiskaping" i Minerva. 

Tiramteateret har også noen gode poenger i saken.

Drapstruet og misforstått?

Hvordan jeg klarte å bli drapstruet og misforstått på samme tid? Lett. Jeg ble intervjuet av NRK Dagsrevyen.

I et innslag i NRK Dagsrevyen i går deltok deres aller ydmykeste VamPus for å kommentere hvorvidt vi trengte Jens Stoltenbergs digitale nabokjerringer for å rydde opp i dumme meninger på Internettet. For å avklare en ting - jeg er for at man skal ta til motmæle dersom man er uenig med noen, jeg er for å gå i rette med folk som sprer "hatefulle ytringer", jeg gjør det ofte og gjerne - men ser da lite til de som syntes Arbeiderpartiets nye dekret hørtes så fint og flott ut.

Det var flere interessante vinklinger i går, og i Dagsnytt 18 møtte jeg blant annet Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås og ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf til debatt om dette. Et av mine hovedpoenger er at den generelle norske samfunnsdebatten paradoksalt nok er svært polarisert i forhold til hvor små de politiske forskjellene egentlig er i Norge. Nettdebatten reflekterer i hovedsak den generelle samfunnsdebatten, derfor mener jeg at mediene – som tilretteleggere – har et spesielt ansvar når de velger ut vinklinger, gjester og spørsmål som blir stilt. Kvalitet og innhold i nettdebatten blir en vulgarisert versjon av den generelle politiske debatten, fordi deltakerne ikke alltid er like velartikulerte eller flinke til å formulere seg. Men når debatten i tradisjonelle medier er så polarisert, kan man vel ikke forvente mer i kommentarfelt eller andre steder på Internett.

Så langt så godt. Dagsrevyen derimot mente saken måtte forenkles fordi deres 900 000 seere knapt nok visste hva en blogg er. Derfor ble kritikken mot media fjernet. Kristin Halvorsen - som var intervjuet før meg - ble klippet inn med et "det er jeg helt uenig i" til en av mine kommentarer, og da jeg støttet Norsk Elevorganisasjon i at de yngre, såkalt digitalt innfødte, som regel oppførte seg bedre enn mer nyankomne - middelaldrende+ fikk jeg reaksjoner av, vel, middelaldrende digitale nabokjerringer på Twitter.

Se innslaget her (gå til "Digitale nabokoner")

Til det siste - det er en grunn til at bransjen snakker om digitalt innfødte (digital natives) når man omtaler de som er vokst opp med den teknologien vi har i dag og tar den som en selvfølge. Men vi kan fortsatt lese om mobbing og sjikane via sosiale medier fra ungdom. Mobbing oppsto ikke med Internett, men som så mye annet har fått en forlenget arm inn der også. Ungdom er derimot i ferd med å bli langt mer bevisste på hva og med hvem de deler. Når man snakker om at rosabloggere "deler alt" så er ikke det riktig. Det er en redigert versjon som kommer ut og bildene er bevisst valgt til bloggen. I tillegg er trenden av unge opptrer under fullt navn. Facebook-generasjonen er vant til det.

Så ikke med de middelaldrende+ som har kommet sent, men godt. For det første har det vært noe forskning, langt fra nok, på området - som viser at det var 40+ som blamerer seg på Internett. "Eternal september" er uttrykket som brukes om den kontinuerlige tilstrømningen av nye brukere som gjør det vanskelig å opprettholde nivået på debatten ettersom det tar tid før folk lærer seg nettikette og hva som er god takt og tone i debatter (spesielt om det skorter på dannelsen i utgangspunktet). Betyr det at det bare er folk over 40 som ikke kan oppføre seg på nettet? Åpenbart ikke, selv om flere på Twitter ønsket å tolke meg dithen i går og ble sure. I god raus digital nabokjerring-ånd, vil jeg tro.

Men siden jeg også har litt erfaring fra nettdebatt som borger-og debattredaktør i en nettavis, så kan jeg jo bekrefte at den virkelig sjokkerende sjikanen og truslene var det de godt over førti som sto for. De var særlig rettet mot meg dersom brukerne fikk påtale og da gjerne i e-post eller på telefon. Siden alle våre brukere måtte registreres med et verifisert mobilnummer sjekket jeg hver eneste jævel. Jeg vil vite om de som truet var nærmeste nabo, men skattelistesøk viste at de stort sett var godt over middelaldrende menn bosatt utenfor de store byene og med lav inntekt og formue. Jeg tenkte derfor stort sett at de ikke hadde råd til å komme til Oslo for å fullføre truslene. Og ja - jeg tenkte også at de var idioter i mitt stille sinn, og mener at det er lov å uttrykke det.

At NRK derimot ønsket å fremstille det som at jeg hadde fått en drapstrussel i kommentarfeltet("">døøøø! døøøøø sier jeg!!") - får stå for deres regning. Jeg pekte på den som et eksempel på hva som kan dukke opp av useriøse innlegg (takk til VG som lenket til bloggen i går, alltid hyggelig at leserne deres kommer innom), men at jeg overhodet ikke tok den alvorlig. At det finnes folk der ute hvis slike kommentarer er det eneste de har å tilby i nettdebatten betyr at der er lov å legge lista høyere. Det blir ikke en inkluderende debatt av at alt er lov, for det ekskluderer dem som forsøker å bidra konstruktivt.

Men det er jo mulig å da takke NRK som på en svært elegant måte viste at det er mulig å få en fornuftig, mer nyansert meningsutveksling om temaet (som i Dagsnytt 18) og å fordumme, med vilje misforstå og feiltolke - som i Dagsrevyen. Det som er mest bekymringsfylt er at mot Dagsnytt 18s rundt 200 000 lyttere/seere har Dagsrevyen altså opp mot en million. Så da jeg snakket om at mediene har et særskilt ansvar for presentasjon av saker og tilrettelegging av debatt, og at den påfølgende (nett)debatten vil reflektere fremstillingen, så fikk jeg jo i hvert fall det bevist.

Man får ikke mer gøy for lisenspengene sine enn man gjør det selv...

Den brysomme nabokona

Kommentarfelt overflommes allerede av digitale nabokjerringer av begge kjønn som oppfører seg nettopp som kjerringer. Mener noe om alt og alle uten å skjemmes. Jeg for min del er drittlei hele hurven.

Vi manglet ikke nabokjerringer da jeg vokste opp. Ikke sjelden satt de på trappa utenfor blokka med en kaffekanne og en sigg. Der fulgte de med og kommenterte gjerne alt som skjedde. Hvem sine unger som oppførte seg dårligst, hvem av de andre ikketilstedeværende nabokjerringene som kanskje hadde lagt på seg litt (eller var hun gravid - igjen?), om vaktmesteren hadde klippet plenen ordentlig og om man kanskje skulle forby å spille fotball der for å la gresset gro i fred. Unger og nabokjerringer lå i konstant krig, for kjeften var ikke til å stå på dem, nabokjerringene altså, dersom det var noe de ikke likte. Var noen annerledes eller skilte seg ut, var de heller ikke sene om å påpeke det. At Arbeiderpartiet er så glad i dem er med andre ord fullt ut forståelig. 

Jens Stoltenberg etterlyser den digitale nabokjerringa i nyttårstalen sin. Hans ungdomsleder mener vi alle har ytringsansvar, som ikke kan bety annet enn at vi har ansvar for hvordan andre tolker det vi sier og agerer på det. Statsministeren mener vi i tillegg må ta ansvar for hva andre ytrer.

De digitale nabokjerringene skal være en motvekt mot hatefulle ytringer på nett. De skal si "du tar feil" når andre kommer med påstander eller utsagn de ikke liker. De skal med andre ord være det korrektivet i debatten som følger av den generelle samfunnsdebatten der politikere, samfunnstopper og journalister deltar. En polarisert samfunnsdebatt som fyres opp av rasende politikere som enten tar avstand fra eller et oppgjør med det ene eller det andre, med fantasiløse journalister som stille banale spørsmål eller tror at en balansert sak utgjøres ved å intervjue en som er uenig i et utspill.

Det nytter ikke bare si at "du tar feil", dersom du ikke samtidig begrunner det. Hvor ofte ser vi ikke debatter der politikere setter frem påstander om hvordan tingenes tilstand er, hvor programleder snur seg til en politisk motstander og spør "hva mener du om det?"

Jeg er ikke alltid like interessert i å høre hva noen mener om dette og hint. Det jeg derimot kunne vært interessert i er tall, statistikk - hva kalles det igjen - FAKTA - som kan hjelpe meg til å forstå en sak eller bidra til å opplyse. Eller som Knut Olav Åmås skrev om hva debattklimaet i Norge trenger nå:


Å legge enda større vekt på språk, tone og presisjonsnivå, granske argumenters kvalitet, dyrke nyanser og tøff saklighet, sky generaliseringer, sjekke fakta og si imot. Lært å spørre: "Hva mener du? Hva er følgen av det du sier?"

Det er jo en forfriskende tanke om journalister begynte med det. I stedet for å ringe en politisk motstander som de tolker dithen at raser over et utspill. Jeg overraskes stadig over de som er overrasket over nivået i kommentarfeltet i nettavisene. Hva med å sjekke nivået over?

Kommentarfelt overflommes allerede av digitale nabokjerringer av begge kjønn som oppfører seg nettopp som kjerringer. Mener noe om alt og alle uten å skjemmes. Jeg for min del er drittlei hele hurven.

De som etterlyser flere nabokjerringer for å få skikk på samfunnsdebatten kan jo begynne med seg selv. Heve presisjonsnivået, sjekke fakta, tåle motstand. Journalister kan begynne å møte forberedt, faktasjekke påstander og utfordre debattantene med fakta. Det kan jo hende at når nivået på den generelle samfunnsdebatten heves, så vil det reflekteres i kommentarfeltet under og gjøre det vanskeligere å slippe unna med lettvintheter - også i disse såkalte mørke stedene på Internett. 

Digitalt gullrush

Sosiale medier er fortsatt glimrende kanaler for merkevarebygging, dialog med brukere og ikke minst fantastisk engasjerende og kreative kampanjer. Men den ekte verdien i sosiale medier ligger antakeligvis fem meter under en ganske dynamisk overflate. De som klarer å hente ut den massive informasjonen om kundene sine, sette denne sammen og bruke den på intelligent måte, vil sitte på en moderne gullgruve. Korrekt, verifiserbar og relevant informasjon er nemlig gull verdt i et samfunn der strømmen av informasjon virker uendelig.

Les kommentaren om Digitalt gullrush i Kampanje.