Bussmusikk

Etter å ha anerkjent at jeg rett og slett bare er den typen som alltid får en forfyllet, illeluktende, bablende eller ravende gal (det ene ekskluderer på ingen måte det andre) person ved siden av meg på bussen, så har jeg skjønt hvorfor iPod er en slik suksess. Uten å være uhøflig kan man sitte i sin egen lille verden og ignorere babbelet til hva det nå enn måtte være som setter seg ved siden av deg. De skjønner det også. Så de ser seg ut andre ofre. Som gamle damer. Eller små barn som reiser alene. Og det er mye morsommere å se på at fylliker skremmer vannet av gamle damer og små barn enn å måtte håndtere dem selv.

Anbefalt musikk? Alt som bråker. Høyt. Du har hverken lyst til å høre de knisende 16-åringene bak deg eller det eldre paret foran deg som snakker om sykdommene sine. Du har heller ikke lyst til å høre den høylytte mobilsamtalen til gjøken ved vinduet (jeg mener - hallooo - når ble livet hans så interessant at han må dele det med oss?). Norah Jones er ikke et godt valg. Klassisk? Neppe. Det må være støyende nok til å fortrenge annen lyd og kjemisk fritt for ballader. Det fine er at du kan nesten nesten ignorere idiotene som synes det er mer effektivt å skrike "lukk opp den jævla døra" til sjåføren enn å trykke på knappen for "Dørene åpnes". Neste gang du ser Bondevik på TV, så skal du huske på at de menneskene har stemmerett. Bare tenk på det. Jeg sier ikke mer.