Balltre som tilbehør

Jeg ønsker meg herved et hendig Gucci-balltre som tilbehør til å ha med på byen. Min gryende 30-års depresjon begynte murrende å våkne til liv ved min 32-års dag for ikke lenge siden. Tidligere hadde jeg ingen forståelse for at man ikke skulle spørre en kvinne om hennes alder. Nå som jeg har begynt å oppnå en viss alder - som det så fint heter - forstår jeg hvorfor. Vi var innom et av byens mange utesteder på lørdag hvor "the beautiful people" svinset på svansen. Det deprimerende med å gå på slike steder er at man nå faktisk kan originalen til alle låtene de spiller (som til enhver tid selvsagt er bedre). I tillegg utvikler jeg et leit ønske om å søle klissete drinker ned ryggen på noen av de mindre kledde av de kvinnelige eksemplarene av arten "beautiful people". Kall det sjalusi, jeg foretrekker "sunn reaksjon". I hvert fall - mot formodning kom jeg i en tilfeldig samtale med en søt og hyggelig ung mann på 27 år. Da han spurte hvor gammel jeg var svarte jeg selvsagt på det. Jeg er en ærlig sjel, stort sett. Da ser han på meg og sier "Du holder deg godt!". Eh?

Holder meg godt? Holder meg godt?

Ærlig talt - når ble "holder deg godt" en del av sjekkerepertoaret? Min mormor holder seg godt, men hun er tross alt snart 80. Er det dette man kan forvente når man er på byen etter fylte 30? Som singel så har jeg tolerert alle mulige varianter av det idiotiske spørsmålet om hvorfor jeg er singel (det er dem - ikke meg det er noe galt med), men skal jeg i tillegg utsettes for dette?

Jeg ble faktisk såpass matt at jeg ikke en gang klarte å lire av meg en velrettet spydighet - noe som ellers pleier å være relativt enkelt. I stedet så jeg for meg at jeg banket han til en blodig masse i bakgården og overlot til bakgårds-chihuahuaene å gjøre ferdig jobben. Derfor ønsker jeg meg et hendig Gucci-balltre.. Rosa eller lilla, med en fiffig design - enkel å rengjøre. Mulig en Prada-batong kan gjøre samme nytten.