Men jeg stusser litt når en NRK-journalist spør om man ikke kunne lagt til noen dager ekstra for å dra på safari om man ønsket det, så er ryggmargsrefleksen til en Høyre-politiker at det er en selvfølge at det ville skjedd på skattebetalernes regning. NRK-journalisten fulgte opp med - eh, jo, nå mente jeg jo at dere skulle betalt for de ekstra dagene selv. - Åh, eh, jo...
Greit nok at partiet har en lyseblå strategi, men vi trenger jo ikke bevilge oss selv privilegier som om vi var helt sosialdemokrater heller.
7 kommentarer:
Nå stemmer det riktignok at sosialdemokrater forestiller seg en stat med mer penger en liberalkonservative, men jeg har fortsatt ikke hørt om den sosialdemokratiske kjernetanken at politikere kan ta ferie i arbeidstiden i stedet for å drive politisk arbeid. I det hele tatt virker det for meg som om venstrepolitikere er bedre på dette området. Høyrepolitikere virker å være dem som lettest unner seg noen pust i bakken. Kanskje fordi innvalgte politikere fra såkalte idealistiske parti er litt mer…idialistiske…? (Jada, jeg vet dette ikke er alfa og omega, men det er litt trist at så mange politikere er som byråkrater tilknyttet en politisk valgliste.)
Hvilke andre eksempler på Høyrepolitikere som gjerne tar seg en pust i bakken på skattebetalernes regning har du?
@Magne Utvik:
Og hva i all verden er det som får deg til å tro at sosialdemokrater liksom er mere idealistiske enn ikke-sosialdemokrater?
Selv om jeg generelt er fullt enig med det du skriver i innlegget, reagerte jeg likevel på du kaller slikt sosialdemokratiske privilegier. Jeg har vanskelig for å tro at sosialdemokrater skal ta seg råd til mer for egen velvære for skattebetalernes penger enn f.eks. høyrepolitikere; jeg har i hvert fall ikke inntrykk av det.
Forhåpentligvis er det noen lunde enighet om det. Litt mer kontroversielt er det vel at jeg hevdet at det VIRKER som om høyrepolitikere har det lettere for å ta et pust i bakken på skattebetalernes regning. (NB: Jeg skriver høyrepolitikere med liten "h" fordi jeg ikke tenker spesielt på politikere fra Høyre. Jeg burde kanskje ikke skrive noe generelt om en så stor gruppe, men dere for tilgi meg uklarheten.) Det er altså bare en formodning fra min side, men her er likevel et forsøk: Først og fremst vil jeg betone at dette ikke har noe med at høyrepolitikere er onde kapitalister; folk fra alle politiske retninger kan begi seg inn i politikken med de beste hensikter, og arbeide med iver for det de tror er best for samfunnet som helhet. Jeg har likevel følelsen at det blant dem som er aktiv til de etablerte partiene finnes forholdsvis flere av dem som ikke brenner særlig for politikken. Partimedlemskap er kanskje mer en familietradisjon, en hyggelig fritidsaktivitet eller lignende, mer moro en virkelig politikk. På den andre siden virker det for meg som om folk i, tja, mindre samlende partier i større grad er blitt tiltrukket av politikken og det å kjempe for det de tror på. Selvfølgelig driver ikke disse heller utelukkende med politikk, men det politiske arbeidet har en større verdi for dem. Det spiller sikkert også en rolle at dersom disse får et verv i et kommunestyre eller lignende, så har de mindre sjanse for å bli gjenvalgt enn noen som står høyt på valglisten til et større parti, og må engasjere seg mer fordi de er færre. (Dette er selvsagt bare en generell beskrivelse: Alle partier har de som kjemper entusiastisk for det de tror på – og de som ikke gjør det.)
Er nå folkene fra de etablerte partiene mer tilbøyelig for å unne seg skattebetalernes penger? Jeg begynner å tvile. Kanskje er de bare flere, og derfor lettere å bli oppmerksom på; vi vet jo alle at så "idealistiske" grupperinger som Tjen folket kan finne på å bruke en ideell organisasjon til egen fordel. Men kanskje er det slik: Små partier må i mindre grad forholde seg til forskjellige særinteresser, til dels fordi de henter velgerne sine i en liten målgruppe, til dels fordi de rett og slett har liten makt, og derfor ikke er av noe særlig interesse for andre grupperinger. Følgelig kan politikerne se på seg selv som de gode, og på de andre som de onde. Derimot er konkurransen mellom forskjellige interesser i større partier mye viktigere, og det er umulig for (tenkende) politikere å være enig i alt "partiet" bestemmer, men dersom de ikke føyer seg, mister de posisjonen de har. De blir derfor muligens noen hakk mer pragmatiske enn idealistene, og blir mer byråkrater enn politikere. Det hjelper sikkert heller ikke når de merker hvor lite makt en enkelt person egentlig for det meste ha. Når disse nå blir sendt til Durban til et klimamøte hvor de vet de er for mange og på tross av Norges mange bistandsmilliarder ikke har så mye de skulle ha sagt, tenker de kanskje at de like greit kan observere naturreservatene litt uten at dette forandrer noe særlig, og det har det nok rett i også. Når tankegangen er kommet så langt, tror jeg ikke det er mange reflekser som får dem til å spørre seg om dette er i mandatet de har, og om det er greit at skattebetalerne tar regningen.
Forts. følger
Forts.:
Nå skulle jeg til å synes litt om at høyrepolitikere kanskje kommer fra møblerte hjem osv., men sjekket faktisk på stortinget.no hva det stod om naturparkelskerne, og dette var ikke tilfellet. Antakelse: Viktig er holdningen i classe politique generelt og i partiet. At høyrepartier har et dårlig rykte hos meg skyldes nok at diverse graverende tilfeller rundt i Europa, men jeg har aldri ment at dette skyldes ideologien de hevder å følge. Jeg har også fått inntrykket av at venstrepolitikere er mer interessert i å høre på velgerne mellom valgene, at det her er litt mer enn bare strategisk tenking. Da hjelper det ikke når de andre partiene kommer å banker på døren et par ganger! (Anonym: Jeg tror ikke at sosialdemokrater er med idealistiske enn noen andre.)
Voilà! Alle fornøyd (– bortsett fra meg selv)?
Problemet er vel mer bortforklaringen enn safarien. Og om disse representantene egentlig trengte å dra til Durban. Men hvem vet, kanskje det dukker opp inspirasjon i ulvedebatten.
Til Jeppe. Jeg og mange andre liker ikke politikere og andre (små som storfolk) at de ror seg unna eller kommer med bortforklaringer. Slike ting kan være provoserende på den vanlige mann i gata. - Egentlig så synes jeg at politikere og for eksempel andre med viktig samfunnsansvar, kunne heller ha tenkt seg om to ganger og brukt den tenketiden godt slik at det ikke blir noe søl og dumheter av det dem holder på med.
Legg inn en kommentar