Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

fredag, mars 15, 2013

Tidsklemma - et verdispørsmål

Dersom det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe, hvorfor ofrer ikke flere familier fars inntekt slik at han kan være mer hjemme med barna?

Det er bare en liten andel privilegerte kvinner som har kunnet dyrke en hjemmetilværelse med barn. Resten  har måttet jobbe døgnet rundt for å få endene til å møtes. I dag vil de som vil være hjemme med barn at de som ikke har annet valg enn å jobbe skal betale for deres verdivalg. Det er ikke bare dårlig gjort, det er direkte provoserende. 

Vi snakker om det å være hjemme med barn som om et koselig familieliv med hjemmebakt brød på bordet og mor som hjelper barna med lekser har vært normalen. Bare en liten andel kvinner hadde "privilegiet" av å være hjemme. Den øvre middelklassen og det vi i dag kaller "rikingene" følte ikke at dette var et privilegium for 100 år siden. Tvert i mot var det et privilegium å få lov til å stemme, jobbe, utdanne seg og bidra til samfunnet. Det var dette de kjempet for, suffragettene og de norske stemmerettskvinnene, samtlige fra øvre middelklasse. Deres søstre kunne ikke engasjere seg i kampen for egne rettigheter. De hadde ikke tid. De jobbet. Enten de jobbet på gård, i tjeneste hos en familie eller på fabrikk, så jobbet de. Og hvor var så barna?

I jobb de også. Tidsklemme?

I England var 11–12 timers dag alminnelig på første del av 1800-tallet, selv for kvinner og barn. Målet for de første reformer var 60 timers uke; dette ble oppnådd i England omkring 1850 for en del av industrien. På gård har kvinnene og barna jobbet hele tiden. Og hvis mor var i tjeneste hos de bemidlede vokste barna opp hos besteforeldrene eller andre slektninger. Hvor de antakeligvis jobbet og bidro på gården.

Min mormors første minne av at hun jobbet på gården hjemme i Troms var da hun var fem år og begynte å få tilleggsplikter utover å ta vare på lillesøsteren. Enkle ting. Som å karde ull til garn. Hente og levere ting mellom gårdene. Etter hvert vaske, hjelpe til i fjøset, og da de var store nok - skrekk og gru - hente vann i bekken. Hun forteller at de enten bar vann i bøtter, eller tok en tønne på en kjelke og manøvrerte så godt de kunne. Men uansett skvulpet vannet over, og de ble våte, skjørtene frøs til is og de brukte timer på å få igjen varmen. Tidsklemme?

Mulig de ikke hadde så mye tidsklemme. Det hadde de ikke tid til. Dagen var full av sysler som skulle gjøres. Oldemor jobbet ikke deltid. Hun hadde seks barn og jobbet for fullt på gården, uten inntekt, pensjonspoeng eller barselpermisjon. Hun døde i 1992, 92 år gammel. Jeg tror hun følte livet hadde gitt henne mye. Siden hun hadde bursdag 17. mai, var det tradisjon på bygda at skolemusikkkorpset møtte på tunet og spilte for henne på dagen. Hva hun hadde gjort for å fortjene det, vet jeg ikke. Mulig hennes begeistring for korpsmusikk er noe annet enn min...

Mormor gikk i tjeneste hos en lokal storbonde, før mulighetene for arbeid ble færre og hun måtte dra til Oslo for å jobbe som tjenestepike her. Det var her hun møtte mannen sin og fikk ett barn. Ett barn hun senere måtte ta med tilbake til foreldrene i Nord-Norge da hun selv ble skilt og ikke kunne ha min mor hos seg fordi hun hadde få muligheter for økonomisk hjelp eller barnepass. Tidsklemma? Jeg tror min mormor mer enn gjerne skulle hatt den. Jeg tror hun ville drømt om å kunne løpe fra jobben for å hente datteren sin og tilbringe tid med henne. I stedet vokste datteren opp mer enn 160 mil unna.

Datteren kom senere til Oslo, og fikk selv sin første datter - meg. Jeg gikk i park som liten, deretter barnehage til jeg var seks og begynte på skole. Etter skolen hadde jeg skolefritidsordning, og når den var ferdig tasset jeg fornøyd hjem, med nøkkelen rundt halsen (vi het jo "nøkkelbarn"). Tidsklemme?

Jeg satte på potetene kvart over fire, så de skulle være ferdige kokte til mamma kom hjem og lagde resten av middagen. Hadde jeg ikke gjort lekser, gjorde jeg disse før jeg kunne gå ut og leke. Jeg savnet aldri min mor. Jeg savnet min far. Tiden med han var liten før de ble skilt, og mindre etter. I dag leser jeg mammabloggere som skriver rasende om dem som ikke er villige til å betale av sin inntekt i skatt for at de skal være hjemme. At de prioriterer barna. At det koster dem å være hjemme med barna, for far må jobbe mer, så de ser mindre til mannen sin.

I say - "what"? Ikke bare skal de kunne velge å være hjemme på bekostning av alle de kvinner som ikke har annet valg enn å jobbe fordi hans inntekt ikke kan forsørge familien, men i tillegg fratar de fars og barnas mulighet til samvær. Far må jobbe mer fordi mor er hjemme. Hvem har tidsklemme, sa du?

Det er en rett og plikt å jobbe for å klare seg selv. Økonomisk uavhengighet er en av de sentrale likestillingsspørsmålene. Om du ikke ønsker å være likestilt, så er det i orden. Du må gjerne velge vekk økonomisk uavhengighet og si at du gjør det for barnas skyld, men ikke kom å be om at de som jobber for å klare seg selv skal kompensere deg for det. Det er mulig "tidsklemma" går utover cafeliv, storbyturer, shopping med venninner og helgeturer med yogaklassen. Det som kalles fritid. Familieliv og barn ER fritid.

Vi snakker om et verdivalg. Ja, det er det. Det er om man velger den egenverdien det er å være hjemme med barna, men da må du akseptere at verdien av økonomisk selvstendighet og muligheter til å velge blir mindre. Alternativt vil en heltidsjobb gi mer økonomisk selvstendighet og muligheter til å velge. Også for far, som da kan jobbe mindre og være mer hjemme med barna, for barna som nyter godt av mor og fars inntekt og tilstedeværelse, og ikke minst for mor - som ikke blir lønnstaper og pensjonstaper, og må bære konsekvensen av dette valget resten av livet. Bitre, gamle damer som angrer på alt de ikke fikk gjort er heller ikke kule bestemødre.

Inga Marte Thorkildsen har selvsagt helt rett - det er ikke like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe. Hvis det hadde vært tilfelle - hvorfor ofrer ikke familien heller fars inntekt, slik at han kan være hjemme med sine egne barn?

43 kommentarer:

Sunniva sa...

Bravo!
Meget godt oppsummert.

Vær så god, her er tre hjerter: <3<3<3

Trude Brosvik gruppeleiar for KrF på fylkestinget i Sogn og Fjordane sa...

Du skriv godt. Menogså du dett i grøfta. Den andre grøfta. For dei som vel å vere litt lenger heime enn det permisjonen legg opp til, vil også meine dei gjer eit verdival. Dei er fullt klar over at det ikkje lønar seg i pengar. KOrkje i notid eller i pensjons-framtida. Men del vil det likevel. At samfunnet då støttar opp med ein brøkdel av det dei stiller opp med for dei som har valt å vere i fullt arbeid (og som tener økonomisk på det)og som får store statlege overføringar i form av subsidiert barnehage, det syns eg faktisk er heilt rettferdig! Forresten så har eg til gode å sjå ei småbarnsmor som "berre går heime" - kva no det måtte vere. Eg etterlyser litt større respekt for ulike val, og for at kvardagen og livet kan sjå ulik ut alt etter kvar ein sjølv står.

Anonym sa...

Trude: De som "får store statlige overføringer i form av barnehage" gir som regel noe tilbake til samfunnet i form av skatt. Fordi disse stort sett bruker den tida barn er i barnehage på å jobbe. Slik finansierer de i stor gra barnehageplassen selv.

Jeg er helt enig med Vampus. Hvordan i alle dager kan man rettferdiggjøre at de som ikke har noe annet valg enn å jobbe fullt (f.eks alenemødre)skal være med og betale for en hjemmetilværelse for folk som ofte er langt mer priviligerte enn dem selv? Helt feil.

Familier med barn som ikke er funksjonsfriske er selvfølgelig i en helt annen situasjon.

Undre sa...

Med logikken om at det er "rettferdig" at staten betaler hjemmeværende mødre fordi de ikke bruker barnehage, så ser jeg fram til at KrF også står på barrikadene for at frivillig barnløse også får sin "rettferdige" del av potten for å ikke belaste staten med verken utgifter til helsevesen eller barnehage og skole. Jeg synes tross alt KrF bør vise "respekt" for barnløses verdivalg også.

Anonym sa...

@Trude M.
Her er det èn som faller i grøfta -og det er du selv. Du forstår jo overhodet ikke poenget. Vær hjemme med barna dine så lenge du vil du, men ikke krev at f.eks. en yrkesaktiv alenemor som sliter skal betale for ditt valg.

Det er valg til høsten -og du har nettopp klargjort hvilket parti som ikke får min støtte.

Amy

Cathrine / ~SerendipityCat~ sa...

Realitetsorientering er en fin ting. Bra, Vampus! :-)

EllenRo sa...

Tror du folk er dumme, eller? Den som tjener minst osv. Husker ellers godt at skattesystemet var slik at jeg måtte tjene 22 000 (det var mye den gang) før jeg tjente en krone, pga skatteklassene. Aldri har vi hatt et rettferdig system! Nå angripes familier som venter et år med å benytte barnehage (mottar kontantstøtte max 50 tusen), mens en bhg-plass subsidieres med minst 160 000. Hvor mye betaler nr to i familien i skatt, tro? 100 tusen? Hvem subsidierer denne familien? Det er mulig å leve av en inntekt utenfor pressområdene, sågar ganske godt, og pensjonen reduseres drastisk med å vente 5-10 år med barneomsorg.

Anonym sa...

Takk. Det både irriterende og beklemmende å høre virkelighetsbildet hos en del av dagens debattanter. Derfor er det viktig med kontekstualisering slik du gjør, feks med hensyn til vår nære fortid. Også om man sammenligner med andre land blir ideen om hvor vanskelig det er å være mor i Norge idag vanskelig å forstå. "Vi får bare kontantstøtte", ja hva fikk man før og hva får man i andre land for å stelle egne barn? Jeg er helt enig; jeg respekterer valget kvinner tar når de velger og være hjemme, men jeg respekterer ikke kravet om at jeg skal være med og betale for det. Anne

Anonym sa...

Takk. Spre det glade budskap i åparitet ditt.

Anonym sa...

Veldig bra! Håper du kan få andre i Høyre, ref Debatten NRK, til å lese det du har skrevet. Hilde H

Klissi Mandarin sa...

Regardless av hvorvidt regnestykket du refererer til holder vann, syns jeg du påpeker noen rasende gode poeng her, som jeg er svært enig i.

1. Folk glemmer fort hvor trasig det bli være å være økonomisk avhengig av partneren sin.
2. Tidsklemma er en klemme stort sett fordi vi er bortskjemte, hvor stressende det nå må være for den enkelte.
3. Det å gå hjemme stjeler i praksis tid med barna fra den som må jobbe mer.
3. Det å gå hjemme er mer verdifullt enn mors arbeid, men ikke mer verdifullt enn fars. Hæ?

Jeg synes folk skal ha rett til å være hjemme med barna sine i utvidet permisjon, og jeg synes tilogmed staten kan spytte i litt for det. Noen bruker pengene på au pair og dagmamma, andre på salt til maten. Men ikke kom her og påstå at det er en skrikende nødvendighet heller enn en luksus, på linje med all foreldrepermisjon.

Ove Kristian Furelid sa...

Når det kommer til mødre eller fedre som vil være mer hjemme samme med sine små så er det som oftest en part som må jobbe mer for at den andre kan være hjemme med ungene. Og det er som regel far som tar ekstravakter mens mor passer barna.

Heldigvis har vi barnehager hvor ungene får lov til å leke og lære seg det sosiale samspill. Men jeg og sikkert mange flere ønsker at gutter skal ha mannlige forbilder i hverdagen som dem har daglig kontakt med. Det blir temmelig vrient ettersom det å være barnehageonkel ikke skaper så mange penger i kassa og at det ikke akkurat er drømmejobben for de fleste menn. Også skolene sliter en del med å få tak i mannlige lærere som guttene kan se opp til. Høyrer lønn kanskje, men hvor skal pengene komme ifra?

Anonym sa...

"Likestilling" er heller ikke noe som skal dyttes ned over hodet på alle, og med det mener jeg at om mor og far har blitt enige i at for DEM passer det faktisk best at mor er hjemme, alle parter ønsker det, så skal ikke du og andre komme å fordømme deres valg!!!!
For meg er likestilling at mitt kjønn ikke hindrer meg i å gjøre ting, få jobber etc, men vi foretar også valg som passer best for oss. Å få bestemme selv er vel også en rett???
Dessuten endrer perspektivet seg når det kommer barn, for de aller fleste! På hvilken måte varierer, men noen ønsker altså å være mere hjemme. Om du mener det er urettferdig fordi det går av dine skattepenger, må jeg skuffe deg; det skjer allerede!
Vi får barnetrygd fra staten, når mine barn er syke går de gratis til lege, tannbehandling betaler staten osv. Akkurat som jeg regner med DU får gratis behandling i helsevesnet, som vi andre skatteytere er med åog betaler....
Det kalles å leve i en VELFERDSSTAT, som din mormor og mor har kjempet for å oppnå!!!!!!

oddmunds rusblogg sa...

Veldig bra oppsummert. Kjenner igjen din beskrivelse fra min egen barndom: Min far uker i strekk på fiske og min moor hjemme med 6 barn, samtidig som hun av økonomiske grunner måtte jobbe på fryseriet, fiskeindustrien hele dagen.
Tror ditt budskap får en ekstra snert fordi du er kandidat til stortinget for Høyre. Håper du får gjennomslag for dette internt. Det er et viktig budskap.

Anonym sa...

Var i Skottland og fikk høre at det kunne koste opp til 10.000 kroner i måneden for et godt og godkjent nursery-tilbud, heldags sådan. 2,5 timers barnehagetilbud er gratis fra barna er 2 eller 3 år, men hvordan kan man jobbe bare 2 timer + levere og så hente? Da finnes det Wrap-around-care - men det er dyrt det også. Svært mange kvinner kan ikke tjene så mye at de har råd til en, to eller tre plasser på nursery, og dermed blir det slik at de er hjemme i mange år. Noen høytlønte kan ansette egen hjelp, noen jobber skift, men for den ordinære familie var ikke dette så lett. Sjåføren vår fortalte at de hadde valgt at kona var hjemeværende, men kan det kalles et reelt valg? Dette er rett over på andre siden av Nordsjøen.

Anonym sa...

Fint at du stter saken i perspektiv. Kontantstøtten flytter voksne arbeidsføre folk over fre bidragsyter- til mottakersida i samfunnet. Det kan ikke være riktig for verken likestilingen eller for verdien av et mer samfunn med mer valgfrihet.

Anonym sa...

Husker dere Kleppe-pakkene på slutten av 1970 tallet? Dette gikk i basis ut på at en vanlig gjennomsnittlig industriarbeiderinntekt (kvinne eller mann) skulle kunne brødfø en normal familie på kone/mann + 1,7 barn i en normart husbankleilighet. Staten ville gå inn med støtte slik som bostøtte og prisregulering av boliger samt skattetiltak, moms, etc. for å holde denne standarden. Samtidig skulle målsetningen i lønnsoppgjørene være slik at ingen skulle mindre lønn enn 80 % av en gjennomsnittlig industriarbeiderinntekt. Denne tankegangen hadde sin basis i at det var bo og nærmiljø som var noe som måtte nøres opp om. Kall det gjerne ulønnet arbeid i nærmiljøet for å skape bo og levemiljøer som var nyttig for samfunnet totalt sett. I dag ser du som industrimat f.eks. produseres over hele kloden uten kontroll og skal liksom være bedre enn bearbeidet mat i hjemmet.

Beate Fahre sa...

Tilhører vi samme parti ?
Dette innlegget kunne vært skrevet av kollegaer av meg i kommunestyret som representerer venstrefløyen. Det Høyre jeg assosierer meg med står for frihet og rett til selv å bestemme i sitt eget liv, og ikke minst tiltro til at enkeltmennesker velger riktig uten innblanding fra velmenende politikere som mener å ha fasit på hva som er best for den enkelte.
På 80 og 90 tallet ble utearbeidende mødre trakasert fordi de valgte selvrealisering fremfor omsorg for barna. Dette var ikke hyggelig, jeg fikk selv mitt første barn på tidlig 90-tallet, og husker dette veldig godt. Det er allikevel ikke noe bedre med den trakaseringen som hjemmearbeidende mødre nå blir utsatt for. De gjør en fanstastisk jobb, og skal ha applaus for det - ikke bli trakasert, og fortalt at de ikke gjør en like verdifull jobb som de utearbeidende mødre. Både utearbeidende og hjemmearbeidende gir avkall på noe når man velger som man gjør. I steden for å trakasere de som velger annerledes enn oss selv, bør vi heller heie på hverandre og støtte hverandre.

Anonym sa...

EllenRo: En gjennomsnittsfamilie betaler ca 300 000 i skatt i året dersom begge er i jobb. I ligge til dette mottar de ikke kontantstøtte. MEN den aller største summen er likevel bidraget til BNP, at man bidrar til å holde hjulene i gang. Å tro at man ikke er en økonomisk byrede for resten av samfunnet når man velger å gå hjemme med barna er i aller beste fall kunnskapsløst. Man kan godt si at alle burde få velge hva som er best for sin familie, men nå har det seg slik at vi er en del av en større helhet, nemlig velferd samfunnet, og da får de valgene vi tar også konsekvenser for andre enn oss selv og våre egen familie. Dersom vi ønsker oss en fortsatt velferdsstat, den som gir oss ett års permisjon og mulighet for barnehage i tillegg til gratis helsevesen osv, så må arbeidsføre mennesker jobbe. Det inkluderer småbarnsmødre og fedre. Når folk med lett hjerte og tomt hue ofrer mine barns sikkerhetsnett og velferdsgoder fordi de har lyst til å være hjemme å kose seg med ungene sine så provoserer det meg veldig! Kom gjerne å men at det er viktig å være hjemme med barna, men ikke forvent at jeg som plukker opp regninga skal syntes det er greit!

liven sa...

Veldig bra, Vampus. SKulle bare ønske at flere i ditt parti så det på samme måte. Og dere som klager over at dere ikke får velge selv; Dere får absolutt velge selv.Det er fritt opp til enhver om man vil være hjemme med barn eller ute i lønnet arbeid, men ikke forvent at andre skal betale for det. Velferdsgodene vi har opparbeidet er basert på at vi bidrar til fellesskapet og betaler skatt. Ikke forvent at andre skal betale mere i skatt for at dere valgte å være hjemme og passe egne barn. Det er mange som ikke har noe valg,f.eks. enslige foreldre, de er nødt til å jobbe, og kan ikke si at "jeg vil være hjemme og kose meg med barna mine, så da må andre betale for det". Det er helt feil at staten skal betale for stell av eget hjem og pass av egne barn. Velger man å være hjemme, så får man ganske enkelt ta de konsekvensene dette medfølger.

Maria sa...

Menn tjener fortsatt er enn kvinner, og det er derfor mest økonomisk å løse det slik. Elers så er vel dete noen far og mor blir enige om, og ikke en beslutning mor trer ned over hodet på far... Vil far være hjemme med 1-åringen, så kan ha det. Uvidet permisjon med lønn ville også forhindre at far måtte jobbe masse ekstra, og det ville også falt positivt ut for alenemødre! Dessuten - er mange kostnader man kan kutte, som bidrar til at det er mulig å klare seg med en inntekt. Tap av pengsjonspoeng er neppe det avgjørende for om far eller mor velger å være hjemme lengre: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Minimalt-pensjonstap-for-hjemmevarende-7142555.html#.UUSZ-zfq21g

Melinda Henriksen sa...

Jeg syntes du skriver godt, og argumenterer godt.

Jeg er ikke like god på å argumentere. Men jeg er ganske god på å leve. Så meningsfullt som jeg kan.
Jeg har jobbet på sykehjem en del i studietida. Møtt de som står på slutten av livet, ser tilbake på hva som betyr noe i livet. Jeg har aldri hørt om noen som angrer på at de hadde for mye tid med barna. Om det så resulterte i minste-pensjon. Jeg kan heller ikke se for meg at vi på terskelen til døden vil sitte å regne på vår produktivitet i samfunnsøkonomien, hvor effektive vi var mot neste deadline i karrieren eller hvilken bil eller sofa vi kjøpte. Vi vil kjenne på vårt bidrag som menneske til de nærmeste rundt oss og hva vi skapte i arbeidet vårt. Vi vil undre oss over hva som var våre viktigste oppgaver. Og jeg garanterer: Vi vil se det å bli foreldre som noe av det aller viktigste og største vi har bidratt med. Vi vil prise hver stund vi hadde med de. Og vi vil spørre oss selv om vårt bidrag til at de ble som de ble, 50-60 år etter, ettersom vi hadde det største ansvaret for livene deres.

Det er da vi snakker om verdier. Menneskers viktigste, innerste verdier handler ikke om å konkurrere om hvem som får skattepengene våre (det vil alltid være noen vi skulle ønske pengene ikke gikk til.. i disse tankene ligger så mange muligheter til å skape fiender fremfor fellesskap!). De handler ikke om å øke produktiviteten i landet vårt. De handler om å skape spor i verden som gjør den hakket mer levelig og god for våre barn og etterkommere. Økt produktivitet er jo en kortvarig løsning i frykt for finanskriser, på bekostning av klodens fremtid. Økt arbeidskraft er et kortvarig mål for mer penger i statskassa.. på bekostning av folks helse og barnas utgangspunkt for HELE MENNESKELIV (hvorfor virker det som så mange glemmer at barn ikke er en egen rase, men mennesker som lever i starten på livene sine, og som faktisk bygger grunnstenene for hvordan hele generasjoner vil være fremover?). Skal vi snakke økonomi, vil jeg tro den belastningen (for foreldre og barn) det innebærer å være i tidsklemma og ikke være tilstede med hverandre, langt på vei nuller ut gevinsten av økt arbeidskraft (i sykemeldinger, uføretrygd, psykisk lidelse, fremtidige mennesker med sug etter den kjærlighet og oppmerksomheten foreldrene ikke hadde tid til å gi).

Du trekker opp viktige historiske linjer. Disse er også ytterst personlige. For mange i vår generasjon og våre foreldres, maler andre bilder av en oppvekst med mindre materiell glede, mer oppgaver og strengere grenser, men en trygghet ved tilstedeværelsen og oppfølgingen fra minst en forelder. Vi kan fnyse av generasjonene over oss som ikke forstår seg på dagens likestillingsidealer, men vi kan også dra lærdom av folk med livserfaring, hva det ga de å vie tid til barna og å selv bli viet tid til.

At generasjoner før oss har hatt det tøft bør ikke være et argument for å opprettholde tidsklemma. På noen måter er tidsklemma bedre enn fortiden, på noen måter verre. Uansett bør vi jo med vår utvikling som samfunn og menneskehet etterstrebe et bedre liv enn våre forfedre, og et bedre liv for våre etterkommere? Skal man virkelig argumentere med at de hadde det fælt nå, for å opprettholde et tempo og en prioritering vekk fra Livet, som gjør folk vondt i disse dager? Før måtte folk bare holde ut, eller bli tatt hånd om familien når de skrantet tidlig eller ble syke. Nå har vi et velferdssystem, som gjør at det trøkket vi pålegger småbarnsforeldre slår tilbake på samfunnet, som jo skal plukke opp bitene.
Jeg jobber på familievernkontor og ser nært hva tidsklemma gjør med forhold og barn. Det er mye samfunent betaler tilbake for, av hva de tjener inn. Samtidig som mennesker får et liv med mindre mening, og mer psykisk og fysisk smerte. Og dét er ikke noe man bør regne på med økonomi i høysete. Fellesskap handler jo om medfølelse med hverandre, ikke konkurranse om skattepenger.

Anathema sa...

Rungende applaus fra meg!

Selvfølgelig skal kvinner få velge å være hjemme med barn dersom de ønsker og har råd til det - bare de lar være å kreve at vi andre som jobber, skal dekke det over skatten. Jeg er tilhenger av full frihet til å velge - men man må være innstilt på å finanisere valgene sine selv. Sånn er det nå en gang her i livet.

Anonym sa...

Beate Fahre:

Er det trakassering av hjemmeværende at vi som sliter for å få endene til å møtes -selv om vi begge jobber, skal betale for at andre skal få muligheten til å være hjemme?

Ingen nekter noen dette valget, men betal selv. Det er poenget.

NN


Anonym sa...

Er ungen i barnehage, går din skatteinntekt inn i dei store statlege subsidiane til denne bransjen.
Er du heime med ungen, sparer du staten for desse subsidiane og får eit lite "ulempe tillegg".

Eg ser ikkje problemet, denne valfrie "kontantstøtta" vil i mange tilfelle vere samfunnsøkonomisk gunstig!
"Med lov skal landet byggjast" vert det hevda. Men vi kan ikkje vedta det gode samfunn. Vi kan bare forsøke å minimere urett og ondskap.

NN

Anonym sa...

Fantastisk, godt svar!

Anonym sa...

Takker for et godt innlegg - De som hevder hver enkelt familie må få velge hvordan de vil organisere sitt liv og pass av sine barn selv har ikke forstått at de som velger å være hjemme i mange sammenhenger faktisk ødelegger eller vanskeliggjør karriæremulighetene for andre kvinner som må jobbe. Dette er derfor ingen privatsak. Slike hjemmearbeidende Kvinner gjør det umulig for oss dobbeltarbeidende i mannsdominerte yrker å hevde oss i konkurransen med mennene der ute .. Hvordan skal man foreks bli partner i et advokatfirma uten å ha en hjemmearbeidende eller deltidsarbeidende kone?? ... Det er ikke lett å ha 13 timers arbeidsdag når du må hente i barnehagen kl 17..Og når du måles mot andre menn som jobber mer fordi de har noen der hjemme, sier det seg selv at kvinner ikke kan nå toppjobbene om de samtidig velger å få barn.. Og att på til vil de at jeg skal betale dem for det... selv om de ødelegger for andre.. Det er ikke sunt å jobbe så mye hverken for menn eller kvinner, men slik det er nå premieres menn med støtteaparat oftere enn kvinner. Bare se på hvor mange jurister som utdannes og hvor over halvparten er kvinner.Det er kun noen få prosent av dem som blir partner i adv firma. Et mer balansert hjemmearbeid mellom kjønnene hadde kanskje på sikt endret på slike ulikheter. Fedrekvoten er et godt suplement og dytt i riktig retning

Siri Fossing sa...

Jeg skjønner ikke helt hva du baserer dette yogaweekend- resonnementet ditt på. Vet ikke om du har barn selv, eller hva slags venner med barn du eventuelt har - men i min verden handler tidsklemme for de fleste om for lite tid MED barna - ikke uten.

Siri Katrine Malde sa...

Kjempe bra sagt og skrevet Heidi :-)
Såååååå enig og på tide at det bli sagt høyt i det offentlige rom!!
Stoor klem og stå på
Siri

Anonym sa...

Sannheten er nok snarere diametralt motsatt av det Vampus her skriver. Sannheten er at de familier som gjør det verdivalg å gi avkall på èn inntekt for å være hjemme med barna når de er små, gjennom skatteseddelen er med å finansiere de enorme barnehagesubsidiene - som i realiteten er en økonomisk overføring av ressurser til de foreldre som har to inntekter og som sender barna i barnehage. Man "straffes" altså økonomisk to ganger for å gjøre det verdivalg det er å være hjemme med barna. Det ene aspektet er forståelig og akseptert dvs. at man gir opp èn inntekt. Det som ikke er forståelig er at samfunnet gjennom de enorme overføringene til barnefamiliene, velger å forfordele ressursene til de familier som har barna i barnehage - og som har to inntekter. Barnehagesubsidiene er enorme og overstiger mange ganger de beløp som utbetales som kontanstøtte. Overføringene til barnefamiliene totalt kan man stille spørsmålstegn ved. Det blir svært uredelig å påstå at de som er hjemme med barna, krever at de familier som har to inntekter "skal betale for dem".

Anonym sa...

I 2010 ble det utbetalt kr. 30 mrd. i barnehagesubsidier eller kr. 106.000 pr. barn. Samme år var utbetalingene til kontantstøtte ca. kr. 1.4 mrd. eller kr. 39,600 pr. barn. Samtidig mottok man i 2010 kun kontantstøtte i 2 år (nå ytterligere redusert), mens barnehagesubsidiene nyter man godt av i 5 år. Familier med to inntekter mottok altså hele kr. 530.000 av skattebetalernes penger over 5 år, mens familier med èn inntekt kun mottok kr. 79.200 i samme 5 års periode.

Hvordan Heidi Nordby Lunde klarer å fremstille dette som at barnefamiliene med èn inntekt forventer at "de som ikke har annet valg enn å jobbe" (slik hun omtaler to-inntektsfamiliene), skal betale for deres verdivalg, er altså et mysterium.

Sannheten er snarere den motsatte: de familier som gjør det verdivalg at èn av foreldrene er hjemme med barna (og altså gir avkall på èn inntekt), må altså betale store overføringer (over skatteseddelen) til de familier som lever på to inntekter og som sender barna i barnehagen.

Det er ikke rettferdig på noen som helst måte at samfunnet skal forfordele til fordel for èn type familier, de enorme ressursene som samfunnet velger å stille til disposisjon for barnefamiliene.

Anonym sa...

Jubler for ditt innlegg!!! Endelig en som ser på det med litt andre øyne! Barna mine er det viktigste i mitt og mannen min sitt liv, skal vi da bruke mest mulig tid vekk fra dem? Nei, takk! Tar heller da til takke med minstepensjon..

Anonym sa...

Det er selvfølgelig vanskelig å sette opp slike regnestykker over velferdsstaten og helt rettferdig blir det aldri. Det vil alltid være noe som bidrar mer enn andre inn i fellespotten, og andre som har mer bruk for fellesressursene. Men vi er enige om at vi har en velferdsstat og at den er et gode. Men hvor godt skal vi kunne forvente å ha det? En av de viktige tingene som er kommet de siste årene er også kvinners rett til utdanning. Utdanningen vår er sogar gratis, dvs sponset av velferdsstaten. Vi som jobber fullt må riktignok ha barna våre i barnehage. Og vi får også subsidiert denne. Men barnehagetiden er bare fem år for hvert barn. Deretter begynner de et langt utdanningsløp. En moderne norsk kvinne har vært inne i utdanningssystemet i 15-16 år og gjerne enda lengre for å kvalifisere seg til en jobb. Samfunnet har med andre ord investert mye i at kvinner skal forsørge seg selv og bidra til velferdsstaten. Og det viser hvor vanskelig det blir å gjøre disse regnestykkene rettferdige. Hvordan skal vi bidra til fellesskapet? Hvor mye kan vi forvente å motta fra velferdsstaten før vi bidrar selv? Jeg har stor forståelse for at enkelte ønsker å utvide hjemmetiden. Men for hvor lenge? Og hvordan skal dette finansieries? Jeg jobber selv fulltid og blir provosert når de hjemmearbeidende vil redusere min samfunnsinnsats og bidrag til fellesskapet til et egoistisk prosjekt som finansierer et luksusforbruk. Klart det blir romsligere økonomi når vi er to (som holder sammen) og som er i jobb. Samtidig går barna våre foran trening, venner og hobbier på fritiden. Og jeg vil si vi får ganske bra med tid sammen med dem når vi. Vi har begge gamle foreldre som trenger helsevesenet mer og mer, og nå går hjelpen mer fra oss enn fra dem til oss. Her er det godt å vite at skattepengene mine bidrar til en trygghet for de eldre. For det er jo ingen i denne debatten som slåss for omsorg for eldre?

Anonym sa...

Jeg er langt på vei enig med deg, dersom kvinner som har mulighet til å jobbe velger å være hjemme med barna, er det deres eget valg. De bidrar fremdeles til samfunnet, men i langt mindre skala.

Men, at alt var så mye hardere før er ikke noe argument. Det er ikke den hverdagen vi vil tilbake til. Verden har kommet videre og vi bør tenke fremover på hva slags samfunn vi ønsker oss.

Anonym sa...

Bravo!
Ikke bare går det ut over andre som må jobbe for å finansiere hjemmeværende, jeg vil si det også går ut over barna.

Det er sunt for ett barn å sosialisere seg i en barnehage. Jeg er ikke for 07-17.00 5 dager i uken men alt etter rimelighetens grenser, det er valg som foreldre kan ta.

Jeg har to eksempler på hjemmeværende mødre der fedrene står for mesteparten av inntekten. Disse barna er i 4 års alderen og jeg ser at det ikke er sunt at de er hjemme med hønemor 24/7. De har dårlig utviklet språk, dårlig utviklet sosiale antenner sammenlignet med jevnaldrende. Kommer vi på besøk er de så livredde at de nesten vil krype opp i skrittet til moren. Spesiellt meg er de redd, det tar jeg som ett tegn på at faren ikke er mye tilstede og er blitt skeptiske til menn.

Min teori er at mange av barna som er sammen med hjemmeværende mødre blir sære og vil stå svakere mot andre barn.
Vampus sitt innlegg om historien til sine formødre forklarer billedlig at det ikke er naturlig med dikkedariene som mange nå til dags forsvarer.

Victor Lima sa...

En Überbra kommentar! Bøyer meg i støvet, dette var velformulert. Spesielt retro-tullingene som fyller alle diskusjonene med breking om "mor tilbake til kjøkkenbenken for å få mer tid med barna" har godt av å bli gjort oppmerksom på at dette 50-talls nirvana´et de drømmer om aldri har eksistert, med mulig unntak av noen år på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Når man leser kommentarene i de ulike diskusjonene får man inntrykk av at 80% av landets befolkning bor på den mørke kyststripe (Agder/Rogaland) og stemmer KrF. Valgresultatene tyder heldigvis på at disse kommentarene ikke er representative, selv om også sjokkerende mange kvinner som ønsker seg tilbake til 1963.

Victor Lima sa...

Beklager, jeg tar meg den frihet å introdusere litt grunnleggende økonomi for bl.a Trude Brosvik http://www.blogger.com/profile/11591321129559336724 og anonym: Barnehage koster drøye 100.000 per barn i statlig tilskudd (mest for de minste, litt mindre for de eldre barna). I regelen jobber da begge foreldrene og bidrar med arbeidsgiveravgift og skatt, nærmere 200.000 per person for en gjennomsnitts norsk inntekt. Når mor (typisk) går hjemme, betaler hun intet inn til fellesskapet, samtidig som far (typisk) får en skatterabatt (klasse 2). Forskjellen for samfunnet er dermed ganske formidabel: Mor i jobb gir positiv kontantstrøm for staten på nærmere 100.000, inkl. barnehagekostnaden. Mor hjemme gir negativ kontantstrøm på ca. 50.000 (kontantstøtte/klasse 2). Dermed er det, selv med barnehagesubsidiene, ca. 150.000 gunstigere for samfunnet at mor jobber enn at hun er hjemme. Fjerner vi kontantstøtten er det fremdeles ca. 110.000 netto gevinst for staten at mor jobber enn at hun er hjemme og baker muffins. I tillegg kommer eksterne virkninger som overskuddet hun bidrar til hos sin arbeidsgiver som så beskattes osv. Så nei, det er IKKE rimelig at hjemmeværende får kontantstøtte når barnehagene subsidieres. Og da har vi ikke engang tatt med problemene som oppstar for mange barn ved at de går hjemme og ikke får den nødvendige omgangen sosialt og språklig med andre barn. I sum er konsekvensen ganske formidabel: 10.000 mødre som tar ut kontantstøtte og blir hjemme koster samfunnet netto 1,5 milliarder ÅRLIG. For de pengene kunne vi gitt 60.000 barn gratis barnehageplass.

Gunhild Maria Hugdal Marchen sa...

Jeg er en av disse mammaene som har deltatt i tidsklemme-debatten, og jeg er altså selv fulltidsarbeidende. Har vært det hele tiden mens ungene var små, og har alltid hatt ungene i bhg. Likevel er jeg fullt villig til å være med på å finansiere at andre mødre og fedre er hjemme med sine små, både i form av pensjonspoeng og kontantstøtte. Så det stemmer ikke at alle de mødrene som har deltatt i debatten på "husmødrenes side" selv er hjemmeværende.

Ellers så ser jeg ikke hvorfor det at folk hadde det tøft i gamle dager skal være et argument for at vi ikke skal ha tid til ungene våre nå...

Margrethe sa...

Gunhild: Jeg tror ikke at det at folk hadde det tøft i gamle dager, og har det tøft i andre land er et argument mot annet enn folk som hevder at de ikke kunne klart å finansiere hjemmetiden selv/ikke kunne overlevd uten kontantstøtten.

Anonym sa...

Her er det mye rart og en del misforståelser:

1. det er ingen som rakker ned på valgene familiene tar om en ønsker å være mer hjemme, men det er er meningsløst at dette skal finansieres på den måten det blir.

2. Tidsklemma - for et begrep! Er det noen som var offer for tidsklemma var de som aldri visste hva den var. Jeg skjønner ikke helt hva den er, heller jeg - selv om jeg sikkert burde ha følt den på kroppen midt i målgruppen som jeg er. Den eneste grunnen til tidklemma er at vi ønsker å fylle fritiden vår med å mye "meningsfullt" vi på en eller annen måte føler at vi har "rett" til at vi liter oss ut på å ha det hyggelig. Dersom vi faktisk prioriterer tiden utenfor jobb til barn og familie og er fornøyde med det - ikke noe tidsklemme da??

Og til Beate Fahre: mitt Høyre er det samme som Vampus' Høyre heldigvis. Det er ikke angrep på valgfriheten her, men samfunnet må "belønne" valg som totalt sett er bra for samfunnet. DET er et verdivalg.

Heia Vampus! Håper du får resten av Høyre med deg.

Øistein Øhrling sa...

Enig med mye du sier... men det er vel også andre faktorer som spiller inn. Høyre ønsker jo at butikker skal være opp mer på kvelder og helger. Det er ikke lenger snakk om 100% jobb eller noe fritid uten barn...men ha fri når barna har fri eller ikke sover. Selv jobber jeg turnus og 12 timers vakter 2 eller 3 hver helg. Barna har jeg 50% . Da kjenner jeg tidsklemme når barn skal kjøres, kaker bakes og div dugnader. Hilsen en far :)

Anonym sa...

Når bør man overlate barn i barnehagens kyndige(?, hm... man vil visst ikke ha minstebemanning i småbarnsavdelingen) hender. Helst rett etter fødsel? Er det noen som tror det er en nedre grense for hvor små barn bør være før de store deler av dagen skal separeres fra sine foreldre? Er det sikkert at alle barn opplever det som trygt i en alder av 1 år, å få stadig nye voksne å forholde seg til? Det er faktisk ikke da den sosialiseringen alle snakker om skjeri størst grad. Skal vi være det eneste dyret på kloden som ikke kan ta hensyn til avhengigheten til avkommet sitt? hver ting til sin tid. De BLIR større og vi voksne kan fortsette karrierene våre . Derimot når barnet er 3 år, er det mye som tyder på at de får stor utbytte av barnehagen i forhold til sosiale ferdigheter. Jeg fra barna var 2 år, begynte de litt i park, akkurat passe tid med 4 timer. jeg økte gradvis antall dager jeg jobbet. da de var 3 år, var det kjempefint med barnehage, Jeg ville ikke skiller fra mine barn da de var 1 år, og skjønner at i et " likestilt" samfunn må jeg gi avkall på pensjonspoeng for å prioritere barna.jeg var glad og takknemlig fordi jeg fikk kontantstøtte som hjalp til å forlenge tiden hjemme. Det kaller jeg likestilling, nemlig å ta hensyn til at vi i perioder har ulike roller. Det er helt feil å tro at far av den grunn spiller en mindre rolle i barnas liv. Det er visst helt greit å passe barn, så lenge det er andres. For å si det litt ironisk, barnehagepersonale kan det sikkert MYE bedre enn foreldrene.

Melinda Henriksen sa...

Tenk om barnas utvikling og fremtid ble gitt større betydning en produktivitet i nåtid. Tenk om foreldres største jobb i sine liv ble annerkjent for sin verdi. Tenk om fagfolk som disse ble lyttet til når vi la føringene for starten på livet til våre fremtidige samfunnsborgere: http://www.adressa.no/meninger/kronikker/article7338771.ece#.UV70NcAOR9o.facebook