Vridde valg

I en debatt som knapt trenger en gnist for å ta full fyr, har den nye LO-lederen visstnok kastet en brannfakkel inn i en vedhaug som er så politisk tørr for nye argumenter at den nesten tar fyr av seg selv.

(Høyre-folk som leser dette: Vi har jo nå sagt at vi skal samarbeide med fagbevegelsen, beholde fagforeningsfradraget og legge oss tett på i arbeidslivspolitikk og retorikk. Dere får se på dette som mitt lille bidrag til en bedre stemning mellom Høyre og LO). 

Debatten om deltidsarbeid handler ikke kun om småbarnsmødre. Men at kvinner valgte å jobbe mindre eller bli hjemmeværende da de fikk barn, påvirker om de fortsetter å være det senere. Ifølge Norsk offentlig utredning av 2004:27: 45 prosent av sysselsatte kvinner som har barn under 16 år, arbeider deltid. For kvinner uten barn eller hvor barna er over 16 år, et det tilsvarende tallet 42 prosent. Deltid fordeler seg derved ganske jevnt mellom kvinner som har barn og kvinner som ikke har omsorgsansvar for barn.

Barn som i dag er ett år gamle vil i 2030 være russ. Som Høyres programkomite formulerte det: Statens overskudd vil da gå raskt nedover. Samtidig vil den forventede avkastningen fra pensjonsfondet ikke dekke inn reduksjonen av oljeinntekter. Prognosene for norsk økonomi tilsier at staten har et stort økonomisk handlingsrom frem til omkring 2025. Hvordan vi bruker dette handlingsrommet er avgjørende for om vi i 2030 har et samfunn med muligheter for alle.

Norge ligger nær bunnen i OECD målt i antall timer arbeidet per person i arbeidsfør alder. Regjeringens egen perspektivmelding viser at velferdsstaten ikke er bærekraftig. I dag er det nesten fem personer i yrkesaktiv alder for hver person over 67 år. Økende levealder vil gjøre at når dagens nyfødte er 87 år, bare vil være to i yrkesaktiv alder for hver person over 67 år. Det vil si to yrkesaktive til å sørge for de helse- og omsorgstjenestene pensjonistene kan trenge og til samtidig å sørge for annen verdiskaping i samfunnet.

Dagens foreldres valg vil i aller høyeste grad påvirke hva slags samfunn deres barn vil leve i. Skal de ha tilgang på tilnærmet de samme velferdsgodene som oss, må vi jobbe mer og bruke mindre av offentlige velferdsordninger. Eller vi kan gi faen, trekke stigen opp etter oss og overlate barna våre et samfunn på randen av sammenbrudd a la Hellas. Så på makronivå så driter dagens foreldre i barnas fremtidige beste når de insisterer på å verken jobbe mer eller bruke mindre.

Gerd Kristiansen gjør selvsagt generaltabben når hun i det hele tatt nevner morsrollen i forbindelse med debatten om deltid. I stedet for å debattere det reelle problemet, nemlig at velferdsstaten ikke er bærekraftig og at vi alle må jobbe mer, ender vi da heller opp med den klassiske debatten om å angripe kvinner som prioriterer det viktigste i verden: barna. Hva slags hjerteløse systemforsvarere mener vi skal sette noe annet enn barna først?

Spørsmålet på mikronivå er vel så mye hvorfor ikke menn prioriterer barna sine ved å velge vekk inntektsgivende arbeid og økonomisk frihet for å være hjemme enten på heltid eller deltid. Liker de ikke barn? Hater de kona? Eller er dette snakk om vridde valg, og ikke frie valg, som høyresida hevder?

Er det kun mors ukuelige kjærlighet til barna og hennes høyverdige prioriteringer som teller inn i familiens frie valg til å organisere seg? Er organiseringen av familien det eneste stedet i samfunnet hvor økonomi ikke teller over hodet?

Som Heidi Helene Sveen skrev på FB: Dersom kvinner velger å jobbe deltid når barna er små av hensyn til sine egne behov for å være med barna, synes jeg dette fortjener å bli diskutert offentlig. Dersom valget er av hensyn til barna, så savner jeg at småbarnsmødrene forventer det samme av småbarnsfedrene.

I de familiene der far tjener mer enn mor er valget enkelt. Mor blir hjemme. Men noen må kompensere for at kvinnen jobber mindre. Menn begynner å jobbe mer når de får barn og i praksis får ikke far tid med barna sine før de begynner på skolen (se boks). Barnas beste er altså ikke mer tid med foreldrene, kun mer tid med mor.  I Norge kommer også staten inn og kompenserer familien for å velge vekk inntektsgivende arbeid gjennom støtteordninger (kontantstøtte, omsorgspoeng, pluss på barnetrygd også). Det betyr at det ligger vridninger på valgene som familien tar. Jeg hadde vært mindre kritisk til det såkalte frie valget dersom de statlig finansierte vridningene ikke lå til grunn, selv om jeg fortsatt ville synes det er synd at vi havner i tradisjonelle kjønnsrollemønstre (noe jeg tror vil hjelpe over tid, og særlig dersom kvinner hadde jobbet mer og dermed ikke ønsket deltidsfella).

Samtidig er det riktig at skattebetalerne finansierer barnehageplasser for barnefamiliene. Vi finansierer også skole og utdannelse for å gi barna muligheter senere i livet, også betalt av foreldre som velger hjemmeskole. Subsidiering av barnehageplasser var et politisk villet strukturgrep for å "vri" tilbake de historiske årsakene som har holdt kvinner utenfor arbeidslivet. Subsidiering av barnehageplasser ble gitt nettopp for å gi kvinner mulighet til å bli økonomisk selvstendige og ikke avhengig av en mann til å betale for seg. Denne avhengigheten gjør både kvinner og barn svært sårbare dersom mannen dør, blir syk - eller om han viser seg å ikke være den kjærlige, oppofrende familiefaren de gjerne skulle søkt trygghet hos.

Men hva med far selv? Det er alltid like interessant å lese portrettintervjuer med gamle nestorer som blir spurt om det er noe i livet de angrer på. Det er ett svar som går igjen: Jeg ville brukt mer tid med barna da de var små.

Gjennom å legge til rette for å opprettholde tradisjonelle kjønnsrollemønstre fratar vi far retten til å være far. Han tvinges også inn i et kjønnsrollemønster som hovedforsørger som familien er helt avhengige av. Vi begynner nå å få forskning på at også far lider under dette.

Hele denne debatten foregår også i et land med verdens beste ordninger for barnefamilier, og ikke minst samtidig som vi ser at varsellampene for velferdsstatens bærekraft blinker så kraftig at det burde være konsensus om at vi alle må jobbe mer, ikke mindre, for at barna faktisk skal vokse opp i et samfunn med tilnærmet like gode ordninger som vi har i dag.

Men det er altså ikke barnas beste vi diskuterer, men foreldrenes vridde valg. Men hva vet jeg. Jeg har jo ikke barn, så jeg kan jo virkelig gi faen. Ingen som står under meg når jeg trekker opp stigen og sier "lykke til, nå får dere betale gildet".