Fra stolthet til fordom

Ut av toget, inn i skapet. Slik skaper vi mer mangfold? Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Er ikke homosak lenger min sak?

I 1990 ble rett til å inngå homofilt partnerskap vedtatt på landsmøtet til Fremskrittspartiets Ungdom. Jeg var en del av flertallet som stemte for. Kun Unge Venstre var før FpU med et lignende vedtak. Vedtaket ble forløperen til at daværende leder av FpU, Jan Erik Fåne, var medforslagstiller til partnerskapsloven som ble vedtatt i Stortinget i 1991, og trådte i kraft i 1993. Jeg var med på Jernbanetorget da Fåne fikk Homofryd-prisen for forslaget. Jeg trodde vi jobbet for respekt for mangfold og individets frihet. Først nå har det gått opp for meg at vi egentlig drev med "pink washing" -  å fremstå homovennlig som et spill for galleriet. Et spill for å dekke over 40 år med motstand mot homofile, skal jeg tro kronikkskribenter hos NRK Ytring.

I forkant av og under Pride-uka i Oslo har blant annet LLH fått kritikk for å la likestillingsminister Solveig Horne sole seg i glansen av arrangementet. Dermed bidrar de til FrPs prosjekt om å fremstå som et parti som støtter opp om et mangfoldig norsk samfunn, ifølge kronikkskribenter i Dagbladet. Det eneste homobevegelsen får tilbake for dette er visstnok en uthuling av begreper som mangfoldig, menneskerettigheter og frigjøring.

Allerede før valget ifjor fikk vi høre at med en blåblå regjering blir det verre for homofile å komme ut av skapet. En kommentar som fikk Per Kristian Foss til å lure på om folk i Arbeiderpartiet hadde fått solstikk. Men jeg begynner å lure på om ikke Anette Trettebergstuen hadde rett. En blåblå regjering gjør det verre å komme ut av skapet. For de som ikke tilhører liberale miljøer, men fortsatt har en kamp igjen, kan det hende at det blir vanskeligere. Selv om KrF nå har sitt eget homonettverk, og FrP gikk rett bak Høyre i Pride Parade, kan det umulig være bare en fest å delta i en parade der hvem de er og hvorfor de er der blir mistenkeligjort. 

Oppdatert: Les også den syngende statssekretærens oppsummering av Høyres homohistorie

Selv begynner jeg å lure på om homosak ikke lenger er min sak. At det ikke lenger er vits å stå på stand i Pride Park, gå i paraden eller interessere meg for homopolitikk. Jeg vil ikke at mine venner skal mistenkeliggjøres for å bidra til å uthule begreper rundt mangfold og menneskerettigheter. Kanskje høyresida bare skal holde seg unna homobevegelsen per se. For homokamp skal åpenbart kun defineres fra ett politisk hold. Og er ikke jeg, som høyrepolitiker, enig i alle deler av homopolitikken til radikale partier, så er jeg vel per definisjon egentlig homohater. Jeg bare skjønner det ikke selv. Mangfoldet tilhører noen andre. Og mangfoldet har bare ett sett meninger, men akkurat det er jo ikke en uthuling av begrepet. På samme måte som at jeg hvert år lurer på om jeg kan kalle meg feminist. Jeg er jo ikke enig i venstresidas tvangsmidler for å oppnå likestilling. Kanskje jeg også skal ta avstand fra det begrepet. Jo smalere mangfoldet er, jo bedre ser det ut til å være.

Klart det kan stilles krav til begrepenes innhold - å kalle seg feminist eller homoaktivist (eller som regel, begge deler), skal forplikte. Men først av alt forplikter man seg til å respektere individet og individulle rettigheter, ikke gruppen eller grupperettigheter. Nettopp fordi gruppen faktisk er mer mangfoldig enn slagordene fra venstresida vil ha det til. Jeg har vært for at homofile skal kunne adoptere barn i tyve år. Jeg har møtt homofile som har vært mot, men har snudd. Da partnerskapsloven ble vedtatt, viste undersøkelser fra 1992 at et flertall på 58 prosent var imot loven, mens et mindretall på 28 prosent støttet den. I 2007 kartla MMI nordmenns holdninger til homofile på oppdrag av LLH. Undersøkelsen viste at 61 prosent av de spurte mente at homofile skulle ha samme rettigheter til å gifte seg og til å adoptere som heterofile. I 1998 var det bare 25 prosent som mente dette. En undersøkelse fra YouGov i 2013 viste at 70 prosent støttet likekjønnet ekteskap. Det er mange partier, organisasjoner og individer som har hatt en reise. Der noen i FrP gikk foran i 1993, gikk mange i samme parti etter.

Homosaken(e) er neppe Solveig Hornes hjertesak. Det er først og fremst hennes engasjement for vanskeligstilte barn som gjør at hun er der hun er. Det engasjementet er det ingen som stiller spørsmål ved, selv om løsningene hun velger av og til skiller seg fra venstresida. Men Solveig Horne er også homominister. Lik det eller ikke. Hun tok gladelig mot regnbueflagget den dagen hun tiltrådte. Det er mulig hun vil være ustø og vaklende, men også hun vet at den bevegelsen hun møter er mer mangfoldig enn de som buet henne ut da hun åpnet årets EuroPride. Men hvis ikke de delene av homobevegelsen som piper henne ut, skjønner at nytten av hverandre er gjensidig positiv, så er det de som bidrar til en mindre mangfold. Dersom kravet om at politikere kun skal inviteres om de kan utsettes for kritiske spørsmål, burde heller ikke ordfører Fabian Stang, varaordfører Libe Rieber Mohn eller kulturminister Torhild Widvey gå foran i toget. Da får alle følge Kim Frieles eksempel, og la være å møte når statsminister Erna Solberg inviterer til mottakelse for Pride arrangementet.

I stedet for at stolthet trumfer fordom, så bør kanskje FrP, KrF - og for all del oss i Høyre også - slutte å gå i toget. Det vil for meg være å legitimere et falskt mangfold. Og da har jo homosaken vunnet. Eller hva?

Prides kuleste homoaktivist. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Gubben tok noen kule bilder fra paraden. Sjekk ut albumet på Pfhotos.