Et historisk OL

Et OL i Oslo kan bli historisk på flere måter. For det første kan det bli de første olympiske lekene siden krigen som blir arrangert helt på budsjett og uten overskridelser. Det kan bli det første OL som får de ringvirkningene for turistnæringene og lokalt næringsliv som mange snakker om. Ikke minst kan et OL i Oslo bli historisk gjennom å få gjennom en søknad til Oslo Plan- og bygningskontor uten heftelser og problemer. 

Noen ser ut til å tro at motstand mot å arrangere OL i Oslo er basert på at nordmenn elsker OL, men hater IOC. Dette er feil. Det er helt rasjonelle, gode grunner til å ikke ønske lekene velkommen til en by som Oslo. Motstanden mot OL var der lenge før lekene i Sotsji. At tilhengerne konsekvent fremstiller det som om det er et flertall for OL i Oslo på fullstendig sviktende grunnlag, endrer ikke på det (som f.eks. her - hvor en tilbakegang blant negative til OL blir tolket som en fremgang for ja-siden, som har holdt seg stabil på et mindretall i årevis).

Min skepsis til OL, som var ene og alene basert på grunnlaget nedenfor, forsterkes ikke av IOC - men av løgner, overdrivelser og arroganse fra Ja-sida. Som OL-direktørs Eli Grimsbys overbevisning om at regjeringen, der ett av partiene har sagt et klart nei til OL i Oslo, kommer til å stille med statsgaranti. I verdensmesterskapet i arroganse går våre hjemlige OL-tilhengere IOC en høy gang, hvilket ikke borger godt for verken moderasjon eller endring i lekenes utførelse. De som tror at sånne som meg blir mildere stemt av å bli kalt kunnskapsløs og beskyldt for å ikke vite mitt eget beste (fordi dette jo visstnok er en gavepakke til Oslo, må vite - ny t-bane, studenthus i massevis, mediesenter, breddesportshaller til alle som vil ha, fullstendig oppgradering av all infrastruktur, fred, frihet og alt gratis) - vel... I et svakt øyeblikk over en øl med Erling Fossen vaklet jeg for et par år siden. Etter å ha bevitnet manipulasjonen under den lokale folkeavstemningen i Oslo ved valget i 2013 ble motstanden forseglet. Jeg kan i hvert fall innrømme at jeg tror et OL i Oslo kan føre til en fantastisk folkefest. Jeg har til gode å se noen ydmykhet eller anerkjennelse av noen av de problemene motstanderne drar frem - som over hodet ikke er knyttet til IOCs arroganse, og bare i liten grad er knyttet til gigantomanien vi har sett hos vertslandene Kina og Russland.

Forskere har slått fast at kostnadsoverskridelser er et vedvarende problem for de olympiske lekene, med en 100 prosent historikk for store overskridelser de siste 50 årene. OL på Lillehammer ble fem ganger dyrere enn antatt. Det opprinnelige budsjettet for OL i London var rundt 24 milliarder kroner, men prislappen ble i underkant av 100 milliarder. Å gange opp prislappen som blir presentert fra prestisjehungrige politikere kan med andre ord være lurt. Til alt overmål skal anleggene bygges samtidig som regjeringen har lovet mer vei i vellinga. Prisen for arbeidskraft er allerede høyere i Norge enn i resten av Europa. Det blir ikke billigere når alle planlagte samferdselsprosjekter skal konkurrere om kvalifisert arbeidskraft med entreprenører som skal bygge signalanlegg, eller ha tak i materialer til bygging.

Det er ikke bare gigantiske kostnadsoverskridelser som er et problem. De positive ringvirkningene mange håper på viser seg som regel å utebli. Tall fra European Tour Operators Association (ETOA) viser at et OL-arrangement i beste fall fører til et lite oppsving av turister akkurat under arrangementet, men i verste fall tapte turister både før, under og i ganske lang tid etter arrangementet. Erfaringen viser også at lokalt næringsliv blir fortrengt. De som i dag føler at ting tar tid gjennom Plan- og bygg, kan jo forsøke å sende inn en byggemelding når ti gigaanlegg står i kø foran dem. I Bogstadveien skal lokalt næringsliv ha tapt opp til 750 millioner kroner på grunn av forsinkelser i den planlagte oppgraderingen de siste årene. Et OL-arrangement tåler ikke forsinkelser. Hvilke prosjekter skal fortrenges når anleggene må prioriteres for å bli ferdig?

Noen mener det er Norges tur. At dersom vi ikke er villige til å betale prisen for å arrangere, så burde vi også trekke utøverne. Det må i så fall gjelde alle land som enda ikke har arrangert OL. Men hvis vi bare ser på vinter-OL, så er det kun fem land som har arrangert OL like mange ganger eller flere enn Norge. Av disse har Canada det laveste folketallet, med sine 35 millioner mennesker. Sverige arrangerte sist OL i 1912. Er det virkelig Norges tur?

Noen peker på at Paralympiske leker i London ga 80 prosent av alle engelskmenn et nytt og mer positivt syn på mennesker med funksjonsnedsettelser. Riktignok har Norge et stykke å gå når det gjelder inkludering i idretten og på arbeidsmarkedet. Men det er kanskje andre land med større utfordringer som har større behov for denne oppvåkningen. Våre utøvere vil bli fulgt med stolthet uansett hvor de konkurrerer i verden.

Andre igjen mener OL i Oslo vil gi ny giv til byutvikling i byen. Mon det. Motstanden er så stor at anlegg nå begynner å tilbys tilliggende fylker for å sikre nok støtte blant stortingsrepresentanter som er villige til å selge stemmen sin for aktivitet til hjemstedet. Som Oslo-borger er jeg dessuten skeptisk til at et giga idrettsarrangement skal diktere byutviklingen, fremfor byens egne egentlige behov - som ikke bare handler om antall idrettshaller, men også hvor denne byutviklingen skal finne sted.

Dernest sies det at ungdommen fortjener å oppleve et OL og at de unge er så positive. De unge i Sosialistisk Ungdom og Fremskrittspartiets Ungdom gikk likevel nylig ut og ba om å få 20 millioner til OL-motstand, da det er samme sum som OL-tilhengerne får for å drive kampanje. Kun Unge Høyre er for.

Til slutt argumenteres det med at det da bare vil være diktaturer med manglende respekt for menneskerettigheter som vil ønske å arrangere lekene. Vel. Hvis alle argumentene ovenfor er sanne – at ungdom fortjener å oppleve OL, at det gir ny giv for byutvikling, sørger for et mer positivt syn på mennesker med funksjonsnedsettelser, at det fører til mer turisme og økonomisk oppsving, og i tillegg er mulig å arrangere på en mer moderat og bærekraftig måte – så er det jo dårlig gjort å legge arrangementet til verdens rikeste og lykkeligste land. Andre fortjener vel like deler utvikling og lykke. Kanskje særlig ungdom i diktaturer, som har lite annet å se frem til.

Og selv om jeg ikke i utgangspunktet har veldig sterke meninger om IOC, så kan jo tenkes at diktatorer med manglende respekt for menneskerettigheter kommer godt overens med kulturen i IOC. Men en idé, sånn i forbindelse med vårt nye politiske regime i forhold til Kina, ville jo være å trekke søknaden og støtte deres.

(Dette er en noe omskrevet variant av en kronikk som ble publisert 1. juli bak betalingsmur hos Stavanger Aftenblad).