Likestillingsparadokset

Hvor ble det av alle kvinnene, spør leder av den sosialdemokratiske tankesmia Agenda, Marte Gerhardsen i VG. Hun vil tvinge privat næringsliv til å ansette flere kvinner i lederposisjoner, ellers må det få konsekvenser.

Sosialdemokrater tar gjerne æren når Norge kåres til verdens mest likestilte land, og mener dette skyldes bruk av statlige virkemidler. Men så viser det seg altså at Norge på tross av dette har et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked, der kun 13 prosent av topplederne i privat næringsliv er kvinner, rundt 40 prosent av kvinnene jobber deltid, og har et uforklarlig høyt sykefravær – på tvers av alle sektorer. Når Norge havner på 50. plass i en oversikt ILO har laget over lederkjønnsbalansen, bak land som Filipinene, Jamaica og Colombia, mener Agenda at dette skyldes svikt i virkemiddelapparatet. Men å straffe bedrifter for manglende  kvinner i toppledelsen er å straffe bedriftene for resultatene av et utdatert sosialdemokratisk virkemiddelapparat.

Tvungen pappapermisjon, kvotering og straff for styrer som ikke ansetter kvinner, er virkemidler som skal korrigere resultatene av valg som ble gjort allerede ved valg av studieretning. Utdannelse påvirker arbeidsmuligheter, lønn og dermed fordeling av ansvar hjemme. Hele 95 prosent av de som velger tekniske fag er gutter, og 85 prosent av de som velger helse og sosial er jenter. Gutter velger fagretninger som gir muligheter for flere karriereveier og høyere lønn, og jenter velger fag som garanterer en tariffbasert jobb i offentlig sektor. Dette gir utslag når de stifter familie. Den som tjener minst, blir ofte hovedansvarlig for barn og hjem, fordi det taper familien minst på. Kvinner som reduserer sin arbeidstid når de får barn, fortsetter ofte å jobbe redusert lenge etterpå. Dette får selvsagt konsekvenser for karriere og økonomi for kvinnen selv, men også for utvalget av kandidater til lederstillinger. Selvsagt kan man lede en bedrift med redusert arbeidstid. Men det er unntaket, ikke regelen.

Skal vi endre dette må vi jobbe med å skape reelle, fordomsfrie valgmuligheter der det er like naturlig for gutter å velge helse og omsorgsfag, som at jenter velger realfag. Dessuten må karriereveier innen helse og omsorg bli mer mangfoldig og privat initiativ ønskes velkommen. Det er ikke alle som fristes av en fremtid som fast ansatt i kommunen. Lar vi kvinner bli gründere innen den sektoren der de er flest, kan det hende vi snart ser velferdsinnovatører og barnehagebaronesser som venstresida kan hylle som entreprenører og ledere. 

Innlegg i VG 30.8.2015 - ikke publisert på nett.