Praha - En laang historie

Året er 2002. Nordby Lunde har akkurat kurert kjærlighetssorg med å gå Kilimanjaro. Det anbefales ikke. Det er ingen kjærlighetssorg som ikke kan kureres billigere med øl på lokalpøbben din enn å gå føkkings Kilimanjaro. Men det gjorde jeg. Og det er litt typisk meg. Å gjøre noe som er helt utenfor typisk meg, gjerne fordi jeg tror at verden rundt meg sier at ”det klarer du ikke”. Så da gjør jeg jo det. Typisk. (Den turen har jeg skrevet om tidligere)

Anyhow. Den turen var litt planlagt. Og dyr. Særlig for en som står og pakker ut soveposen og turutstyr av plasten i det vi camper første kvelden. Med andre ord, måtte kjøpe alt turutstyr nytt. De andre var ikke imponert, for å si det forsiktig. Er mer kjent for å gå Birken Rundt (som i drikke rundt Birkelunden på Grünerløkka) enn å gå Birken. Har aldri gått Birken. Ingen planer om det heller. Så full blir jeg aldri. Men jeg følte meg fullt ut kvalifisert til å gå Kilimanjaro uten å ha vært på noen fjelltopper i Norge. Noen sinne. Jeg gikk en treningstur til Sognsvann da. For å gå inn utstyret. Altså skoa. Det gikk jo overraskende bra. Jeg kom jo opp. Til Sognsvann, altså.

Det som ikke var planlagt var at jeg mellom å ha brukt bonusen på jobben til å kjøpe en tur til Afrika for å vise en eks, som til alt overmål bodde i et annet land hvor vi ikke hadde felles venner og da aldri ville vite at jeg hadde gjort dette, var at jeg fikk sluttpakke. I mellom å ha blitt dumpet og bestemt meg for å ikke bare gjøre noe han hadde gjort før (dra på safari i landet ”Afrika”) , og legge til at da skal jeg gå Kilimanjaro i tillegg, så mista jeg jobben. Selskapet jeg jobbet for slo seg sammen med et annet selskap, og til tross for at de mente jeg var blant topp fem markedsførere i Europa så ble det sluttpakke. Sluttpakke?

Hei, min ukjente venn som jeg ikke visste jeg hadde!
Nå skal det sies at når du er 29 år og uten barn, så betyr egentlig sluttpakke en ting: Partypak… ehm… MULIGHETER!

Fordi jeg er så heldig at jeg har verdens beste venner, så var selvsagt min første telefon til verdens beste venn. Fra toalettet på jobben ringte jeg og sa at du MÅ ta en øl med meg i kveld, jeg har det helt grusomt. Jo, for verden raser litt sammen når du får beskjed om at du blir sagt opp, sluttpakke eller ikke. Så. Jeg satt i et toalettavlukke og ringte, men klarte ikke si høyt at jeg hadde mista jobben. Bare at han måtte være der, og så skulle jeg sende sms. I sms’en skrev jeg hva som hadde skjedd. En Heidi griner ikke i tide og utide, og jeg ville ha begynt å gråte om jeg måtte si det høyt.

Morten stiller selvsagt opp. Da jeg kom til avtalt sted satt han solbrun og smilende med to duggfriske øl. - Heidi, du tror ikke seriøst at du skulle få en skulder å gråte på?

Helt ærlig, så trodde jeg jo det. Men nei. Det er der de beste gode vennene kommer inn. De gir deg ikke en sjanse.
- Hele tiden mens jeg har kjent deg har du babla om å dra ut å reise, finne deg sjæl, og sånn. Dette er jo den muligheten!
Det er ingenting som egentlig forklarer den pissesure følelsen du har når du egentlig nettopp har lyst til å sutre til noen om hvor fæl og urettferdig verden er, og noen kjenner deg så godt at de setter deg på plass. Jeg mistenker at folk med ME har alt for mange bare ”gode” venner.
Etter hvert kom det noen til og drakk øl med oss den kvelden, og jeg fikk grått mine bitre tårer... Jeg tok meg regningen på jobben og ga den til sjefen som hadde den ubehagelige oppgaven med nedbemanning. Han var helt enig i at det var en legitim reiseregning.

Et halv døgn senere hadde jeg hatt megler innom leiligheten og var i full gang med å planlegge hvor jeg skulle reise. Endte opp meg å selge leiligheten og legge alt på lager, og var borte et halvt år. Folk har gjort mer spennende ting enn meg altså, så det er ikke det.

Først gikk den famøse turen til Kenya/Tanzania. Da hadde mellomlandet på vei hjem var det fredag formiddag. Jeg skulle begynne på min sluttpakkeinduserte reise allerede mandagen. På flyplassen var det skjermer som viste oss nyheter med flom i Europa. Føkk, hvor er det, husker jeg at jeg sa da jeg så bildene på skjermen. Det er dit du skal på mandag, Heidi, sa reisefølget. Og det var det. Praha under vann.

Jeg kom hjem. Eller det vil si, hjem til moren min. Leiligheten var solgt og alt var på lager, så jeg bytta strengt tatt ut en bag med en annen før jeg dro videre. Og første byen på en seks måneders reise var Praha. Byen under vann.
PS! Jeg har stått på Uhuru Peak - Frihetstoppen - på Kilimanjaro altså. Ikke bare gått rundt Sognsvann. Anbefaler det ikke. Altså. Kilimanjaro. Ta heller Sognsvann. Billigere.




Neste post - Praha.

Om å sette spor

Ett av de parene med øyenbryn som hevet seg da VamPus pakket ut sekken første kvelden på Kilimanjaro tilhørte Rolf Bae, som i helgen omkom etter et isras på K2.

Rolf hadde sin jomfrutur som guide hos Hvitserk, men hadde allerede krysset Grønland alene på ski og var mer enn erfaren i forhold til resten av gruppa. Han fortalte at han hadde tatt med skistøvlene hjem, men selv etter seks måneder til lufting ute på hverandaen så nektet daværende samboer han å ta de inn. Mens vi andre subbet (ok, jeg subbet, de andre gikk) sakte oppover det vulkanske landskapet for å ikke bli høydesyke, klarte Rolf å sprette frem og tilbake - slå vitser, synge og generelt gjøre alt for å holde humøret til gjengen oppe.

For noen av oss er det helt ubegripelig hvorfor noen velger å legge ut på tur over poler, breer og verdens høyeste fjell. Er de adrenalinavhengige spenningssøkere som ikke kjenner sine egne begrensninger? Eller er det noe mer?

Vi hadde hans nydelige kone, Cecilie Skog, kanskje Norges tøffeste dame, i Studio 5. Hun forsøkte å sette ord på følelsen av å stå på en vidde der horisonten ligger i hvite bølger og den eneste lyden du hører er din egen pust. Hvordan en stjernestrødd himmel bøyer seg over deg i all dens uendelighet og følelsen av å være en del av alt dette - enten man står på toppen av Kilimanjaro eller på en fjellknaus i Sunnmørsalpene. At alle naturopplevelsene satte dype spor og ga et inderlig ønske om mer.

Hun klarte ikke helt å finne et ord for å beskrive det hun følte. Men spenning var det neppe. Skulle jeg gjette så ville det være tilhørighet. Tilhørighet til naturen rundt seg, til kloden vår, til universet. Så lite og så stort.

Så når Rolf himla med øya da han så at nesten alt utstyret mitt fortsatt lå pent innpakket i originalinnpakningen i plast, så skjønner jeg han godt. "Peiling har'em ikke, men på tur skal dem," tenkte han vel. Så gliste han og ga noen oppmuntrende ord til dagen etter.

Noen drømmer om å stå på verdens tak, men gjør aldri noe med det. Så uendelig trist dette enn er, så var Rolf en av dem som fulgte drømmen. Nå er han en del av det uendelige, men har selv satt spor.

Om vi alle kunne leve livet vårt slik.

Kili - on popular demand

Noen etterlyste bilder fra Kilimanjaro-turen. Ikke at jeg mistenker dere for å ville ha bevis for at jeg var på toppen. Her er føljetongen i utdrag - klikk på linken for mer. Bildet til høyre var fra dag 1, hvor vi begynte i regnskog. Legg merke til det profesjonelle turutstyret. Khaki og Afrika hørte liksom sammen. Trodde jeg. Inntil da. *sukk*

Kili - En usedvanlig dårlig idè
Jeg forbanner meg selv og jeg forbanner mannen som brakte meg opp hit. Ja, selvsagt har slike eksesser med en mann å gjøre. Man går da ikke rundt å bestiger Kilimanjaro fordi det er gøy?! Hvordan skulle det tatt seg ut?

Kili - Forberedelser
Ikke sånn å forstå at jeg ikke forberedte meg. Nei, gurimeg, jeg var da innom step-maskinen på Elixia, deltok på powerwalking i Frognerparken et par ganger og gikk til og med opp til Sognsvann for å få litt erfaring med å gå i høyden.

Kili - På vei
Mens jeg sleper meg av gårde med en liten ryggsekk med noen liter vann og ekstra skift, kommer bærerne røykende forbi i lett jogg med våre 15 kilos tunge ryggsekker. På hodet. Bergans kan finne opp verdens mest avanserte bæresystem for ryggsekker uten at gjør nevneverdig inntrykk her.

Kili - Sitrende stillhet
Det er en anspent sitring i hele leiren og oppover fjellsiden kan vi se flere grupper som er på vei opp. Skinnet fra hodelyktene gjør at de ser ut som lysende ormer som slynger seg oppover. Det er et fascinerende syn. Helt til det slår meg at, helvete, den veien skal jeg også. Det ser jævlig langt ut fra her jeg står.

Kili - Frihetstoppen
De sterkeste ligger godt foran oss andre og jeg, den svakeste, er selvsagt helt sist. Den lille energien jeg har i kroppen bruker jeg til å finne fotfeste, hive etter pusten og banne tett. Hva i helvete hadde jeg her å gjøre til å begynne med?

Kili - Epilog

VamPus til venstre..

Kili - Frihetstoppen

Dette er siste "episode" om da VamPus forsøkte å bestige Kilimanjaro. Her er episode 1 , episode 2 , episode 3 og episode 4.

Klokka er rundt 19 da jeg endelig ankommer siste leir. Jeg har gått i til sammen 17 timer og er så sliten at hvert eneste skritt er en anstrengelse. Jeg har slitt med pusten siden tidlig om morgenen og må stoppe for hvert fjerde skritt for å hente meg inn. Det var 20% mindre oksygen i lufta oppe i fjellet og det merkes.

I camp klarer jeg å humpe av gårde for å få kjøpt dagens premie: Coca Cola på glassflaske. Fem dollar per flaske virker som blodpris inntil jeg dagen etter ser veien selgerne har båret opp flaskene på hodet. Jeg burde i anstendighetens navn gitt han det dobbelte. Jeg setter flasken mot munnen og nyter den søte, boblende smaken av sivilisasjon. Mens de andre samles til middag og feire at de nådde toppen med en øl, slokner jeg utslitt i teltet.

Femten timer tidligere hadde vi bare gått i to timer og var ved godt mot. Sitringen satt i kroppen og ble ikke mindre av å gå i skinnet fra hodelyktene i et ellers beksvart mørke. Gruppen gikk relativt samlet og vi hadde en pause etter å ha gått noen timer. Jeg er lykkelig uvitende om at termosen ikke holder på varmen og at hodelykten vil slokne bare minutter senere.

Etter dette splittes gruppen. De sterkeste ligger godt foran oss andre og jeg, den svakeste, er selvsagt helt sist. Den lille energien jeg har i kroppen bruker jeg til å finne fotfeste, hive etter pusten og banne tett. Hva i helvete hadde jeg her å gjøre til å begynne med?

Etter hvert som vi kommer opp i fjellet erstattes fast grunn med grus og småsten. For hvert skritt du tar sklir du litt nedover dersom du ikke har styrke til å raskt ta neste skritt. Det har ikke jeg. Flimmer av lys gir heller ikke noe håp. Da ser du bare hvor langt du har igjen opp. Det eneste som holder meg gående er at jeg er rasende forbanna. Ikke bare på meg selv for at jeg har satt meg selv i situasjonen. Men den siste dagen har jeg bygget opp et tennegnissende raseri på resten av gruppa som ikke har lagt skjul på at jeg like gjerne kunne blitt i leiren. Jeg går på pur faenskap og blir enda mer forbanna da en gruppe med små italienere med silkeskjerf kommer tassende forbi. Ikke faen om jeg skal gi opp nå.

Jeg fokuserer kreftene på å gå opp, opp, opp. Stopper kun for å nyte synet av en silkeskjerfbehengt italiener som har reagert som en mann på anstrengelsene. Han gråter som en unge. Sola er nå på vei opp, men jeg har rett og slett for vondt i kroppen til å stoppe opp og se de første solstrålene treffe den vulkanske steinen. Jeg møter ei fra gruppa som også gråter og jeg gjør mitt beste for å trøste og motivere. Så nært kan man bare ikke gi opp.

Endelig treffer jeg kraterkanten og landskapet åpner seg som vei bortover. Mange er allerede på vei tilbake fra toppen og jeg stopper ikke for å ta en pause. Nå er det bortover som gjelder. Nå sliter jeg alvorlig med pusten. Det er ikke varme igjen i kroppen og det er minus 20 grader på toppen. Det skal i teorien være 20 minutter til Uhuru Peak, Kilis høyeste topp, fra der vi treffer kraterkanten. Jeg bruker godt og vel en time. En blågrønn isbre bryter opp det spisse vulkanske landskapet og jeg fryser enda mer. Nummen begynner jeg på bakken opp til frihetstoppen – Uhuru Peak.

Kø. Det er faen døtte meg kø for å få tatt bilde av seg ved siden av skiltet med ”Uhuru Peak – 5895 meter over havet”. Det er som om hjernen min er i ferd med å implodere. Jeg har oppdaget at vannet i termosen er iskaldt, at jeg ikke har lagt ved noe som kan minne om enkel energi – som sjokolade, og er så på tomgang at det omtrent svartner for øynene på meg. En av våre lokale guider skjønner umiddelbart hvordan det er fatt og dytter sjokolade inn i munnen på meg og begynner å romstere i sekken min. Han knuffer meg vennlig bort til skiltet der noen fra gruppa allerede er i ferd med å posere. Jeg orker ikke sette meg på huk sammen med dem av redsel for å ikke komme opp. Da ser jeg at han har tatt ut kameraet. Smil, roper han og knipser i vei. Kom igjen, du er på toppen. Smil!

Sakte løfter jeg stavene over hodet. Jeg har klart det. Jeg har faen meg klart det. Jeg står på toppen av Afrikas høyeste fjell. Uhuru Peak. Frihetstoppen.

I did it!

Sitrende stillhet

Dette er fjerde "episode" om da VamPus forsøkte å bestige Kilimanjaro. Her er episode 1 , episode 2 og episode 3. Serien avsluttes i morgen.

Småkvalm, virrete og skravlesyk trasker jeg av gårde sammen med Zigfried, Ziggy blant venner. Han har lang erfaring fra å passe på høydesyke bleikansikter og er tålmodig som en prest. Vi er tre som oppfører oss som fulle brudepiker og sjangler gjennom slettelandskapet. Sakte gjeter våre lokale guider oss fremover slik at vi kommer inn til camp bare en time etter de andre.

Campene våre har et provisorisk toalett. Når jeg sier toalett, så er det i begrepets aller videste forstand. Tenk deg at du har gått i oppoverbakke i nærmere seks timer. Selv om man slenger rumpa bak en stein i tide og utide for å kvitte seg med vannet vi må ha i oss, så er det tross alt også større ting som skal gjøres. Et voila. Treskur med hull i gulvet. Valne fingre og toalettpapir er heller ingen heldig kombinasjon. Men den største utfordringen er etter å ha stått i hockey, med bøy i knærne og et kraftig ønske om å treffe hullet i gulvet, så skal man reise seg opp igjen. Og tro du meg, etter seks timers gange er man ganske stiv. Det er intet mindre enn en prestasjon å klare å reise seg uten å berøre vegger eller andre ting i skuret. Det er ikke alle som treffer hullet for å si det sånn, og toalettene her er mindre delikate enn jentedoen på Smuget klokken tre om natten.

Vi har vært fire dager i fjellet og har gått gjennom regnskog, slettelandskap og en frodig dal med trær som ser ut som de er klippet ut fra en science fiction film. Den eneste virkelige klatringen vi har gjort er opp en helvetes bratt vegg dagen før, men nå er vi på vei til siste camp før vi skal topps. Kvalmen fra høydesyken har gitt seg, men jeg er fortsatt slapp etter å ha kuttet ned på både mat og drikke. En annen i gruppa har også begynt å slite med feber og vi er usikre på om han kan gå til topps. Det er ingen spøk å bli syk her oppe, for det betyr at du delvis må gå selv og delvis bæres ned av fjellet – noe som er en god vandring nedover.

Vi er i camp ganske tidlig og er nå på 4600 meter. Uhuru peak, Kilimanjaros høyeste punkt (frihetstoppen, på norsk), er på 5895 meter. Visste du forresten at Kili ikke er et fjell, men en vulkan? Hvilket betyr at vi faktisk går rundt kraterkanten et godt stykke før vi kommer helt til toppen. Vi får middag og det er ganske stille i leiren. Spenningen er på topp og flere begynner å grue seg for om de skal klare det. At jeg ikke kommer til å komme opp er noe de fleste regner med. Tanken om å dra med en liten sjampisflaske og høye hæler til topps har jeg slått fra meg for lengst.

Vi legger oss for å slappe av noen timer før vi starter. Vi skal begynne å gå rundt midnatt. Turen opp tar rundt 7 timer. Sier de. Og man skal jo ned igjen også. Vi skal faktisk ned forbi basecamp og et godt stykke videre.

Rundt klokken 23 blir vi vekket og begynner å forberede oss på nattens vandring. Termoser fylles, matpakker deles ut, høydesyketabletter fortæres friskt. Det er en anspent sitring i hele leiren og oppover fjellsiden kan vi se flere grupper som er på vei opp. Skinnet fra hodelyktene gjør at de ser ut som lysende ormer som slynger seg oppover. Det er et fascinerende syn. Helt til det slår meg at, helvete, den veien skal jeg også. Det ser jævlig langt ut fra her jeg står.

Så begynner vi å gå.

På vei

Dette er tredje "episode" om da VamPus forsøkte å bestige Kilimanjaro. Her er episode 1 og episode 2.

Det er mer enn ett par øyenbryn som heves mens jeg holder på å pakke ut. Alt fra liggeunderlag til oppblåsbare pute, silkepose og votter ligger nemlig i originalinnpakningen i plast og det hjelper ikke at jeg går rundt med tidenes største turkise ring heller. Ja, helt riktig. Den ringen, ja. Dette er ikke kosher for friskuser i fjellet. Ikke at jeg legger merke til det selvfølgelig, jeg er bare strålende fornøyd med å ha fått mat, telt og tingene mine.

Husker du det jeg skrev om væske? Man skal ha i seg mellom fem og seks liter om dagen. En del inntas jo under måltidene. Og så går man og legger seg. Og så må man?

Nettopp. Ut og tisse. Først ligger man og ergrer seg over at man ikke gikk på do en gang til før man la seg. Så ligger man og forsøker å sover, for man klarer da å holde seg, ikke sant? Total denial. Når man endelig resignerer er man like gul i øya som månen som henger tungt på himmelen og gir alt rundt en et grått, skummelt skjær. Ville du likt å slenge rumpa di bak en busk i Tanzania uten å se hva som er rundt deg, kanskje? Tenkte ikke det, nei.

Må man, så må man. Og det tusler og pusler bak buskene bortover etter hvert som folk i gruppa kommer til samme erkjennelse. Når jeg klarer å kravle meg tilbake til teltet, er det bare for å finne ut at stoffet på soveposen ikke er en heldig kombinasjon med stoffet på liggeunderlaget. Med mindre man synes det er morsomt å skli av madrassen ved enhver høydeforskjell, vel å merke. Det synes ikke jeg.

Dagen etter blir vi vekket med kaffe og te servert i teltet. Vi har en seks timers tur foran oss. Mens jeg sleper meg av gårde med en liten ryggsekk med noen liter vann og ekstra skift, kommer bærerne røykende forbi i lett jogg med våre 15 kilos tunge ryggsekker. På hodet. Bergans kan finne opp verdens mest avanserte bæresystem for ryggsekker uten at gjør nevneverdig inntrykk her. ”Pole, pole”, roper de når de jogger forbi. Vi bleikansikter må gå sakte for å ikke bli høydesyke.

De sier at de som har best sjans for å komme opp på toppen er middelaldrende kvinner. Unge veltrente menn med et velutviklet konkurranseinstinkt begynner stort sett å spy på rundt 4000 meter over havet og blir så høydesyke at de ikke kommer opp. Sånn går det når man forsøker å kappgå med bærergutta som tross alt jogger opp disse fjellsidene annen hver uke.
Jeg har i hvert fall ikke noen problemer med å gå sakte. Er det noe jeg kan, så er det akkurat det. Derfor ligger jeg stort sett alltid etter gruppa, som nok for lenge siden har pekt ut det svakeste leddet.

Vi kommer inn til camp, der gutta våre allerede har slått opp teltene og begynt på middagen. Det går rykter om at de har båret med seg en halv ku for å kunne servere ferskt kjøtt i fjellet. Vi får middag i et stort messetelt, som også fungerer som overnattingstelt for bærerne. De har kun med seg det de står og går i, og det er ikke mye.

Dagen etter er vi godt oppe i fjellet, og de tre neste dagene skal vi holde oss på rundt 4000 meter for å akklimatiseres.

Kilimanjaro - forberedelser

Som skrevet tidligere, det finnes vel få nordmenn som er mindre fjellvant enn meg. Så da jeg bestemte meg for en kombinasjonsferie med bestigning av Kilimanjaro og påfølgende safari så trengte jeg alt. Og jeg mener virkelig alt.

Fjellstøvler, bib-bukser, gore-tex jakke, liggeunderlag, sovepose, skikkelige votter og lue ( det er minus 20 på toppen), dagsryggsekk, stor ryggsekk, hodelykt (den kommer vi tilbake til), vanlig lykt, drikkeflasker, superundertøy, supersokker, gåstaver (hvite, det kommer vi også tilbake til), fleecegenser, ja, egentlig, the works som man sier.

Ifølge reisearrangøren (som jeg har lovet å ikke avsløre navnet på [Hvitserk] for at de skulle slippe flere rødvinsdrikkende løkkaværinger [Hvitserk] med et anstrengt forhold til naturen på tur) burde man være turvant og i normalt god fysisk form for å delta. "Lengre fotturer i marka og f. eks "hytte til hytte" eller telttur i fjellheimen er god oppladning." HA HA HA. Særlig.

De hadde et informasjonsmøte med gruppen som skulle reise sammen. Et par søstre, et par, noen single damer, en middelaldrende mann, et venninnepar i 50-åra fra Trøndelag. Med turledere var vi alt i alt sytten som skulle opp. Sytten friskuser. Alle aktive turgåere som hadde tenkt å forberede seg med å gå i fjellet til sommeren. Vent. Sa jeg sytten? Jeg mente seksten. Seksten friskuser. Og meg.

Ikke sånn å forstå at jeg ikke forberedte meg. Nei, gurimeg, jeg var da innom step-maskinen på Elixia, deltok på powerwalking i Frognerparken et par ganger og gikk til og med opp til Sognsvann for å få litt erfaring med å gå i høyden. Men noen kunne for eksempel ha fortalt at det var regnskog der. Og Afrikas sagnomsuste røde jord har man definitivt ikke et romantisk forhold til etter at den har lagt seg som et illeluktende belegg på absolutt alt du eier og har, inkludert de delene av kroppen du trodde klærne beskyttet mot slikt.

I hvert fall. Så forberedt jeg kunne vært møtte jeg imponert over meg selv opp på Gardermoen med en fullpakket sekk av flunkende nytt turutstyr, en større mengde våtservietter (campinglivets svar på spa) og godt mot. Det skulle vise seg at mine nitidige forberedelser ikke imponerte fullt så mange andre.

Vi hadde en natt på hotell i Arusha og organiserte bagasjen før vi dro. Kun det nødvendigste. Vi har bærere, men de trenger tross alt ikke slite vettet av seg med å bære på ting som (shampo, balsam, såpe) vi strengt tatt ikke trenger før vi kommer ned igjen. Flinke nordmenn som vi er, har vi allerede drukket mye juice og vann til frokost. Væske er viktig. Hvilket fører til at halvparten av gruppen tre kvarter senere befinner seg inne på et maisjorde for å late vannet. Og gudene skal vite at maisplantene så ut til å trenge væske de også.

Vi humpet videre, oppover mot startpunktet for dagens marsj. Vi kjører i bratt terreng, gjennom små landsbyer som varierer fra jordhytter og små blikkhus. Små barn løper barbent etter bilen og vinker når de hører oss komme. Inntrykket av de grønne, frodige plantene mot den rustrøde jorden er slående. Det er stille i bilen. Spenningen stiger. Nå er vi på vei inn i eventyret.

En usedvanlig dårlig idè

- Faen, faen, faen i helvetes faen.

Jeg banner og sverter der jeg står og kaver i mørket. Vanligvis ville jeg trampet i bakke i sinne, men når du står på rundt 5000 meter og forsøker trosse glidende grus for å komme deg opp Afrikas høyeste fjell er ikke det så lett.

Jeg forbanner meg selv og jeg forbanner mannen som brakte meg opp hit. Ja, selvsagt har slike eksesser med en mann å gjøre. Man går da ikke rundt å bestiger Kilimanjaro fordi det er gøy?! Hvordan skulle det tatt seg ut?

Det begynte rundt påske. Jeg skulle over til England for å besøke typen, men to dager før flyet skulle gå ringte han og sa at det nok ikke var lurt. Han skulle tross alt flytte til USA, avstanden var allerede for stor, og.. vel, det var vel bedre at vi avsluttet det der. Sånn. Sa han, og jeg falt fullstendig sammen.

Men det skal han ha. Minus seks kilo de påfølgende ukene må sies å være en effektiv kur. Og etter sorg, kommer sinnet. Og etter sinnet kommer hevn. Men da var jo tufsen på vei til San Francisco, og jeg satt i en stusselig (annen) to-roms på Grünerløkka og gnisset tenner. Han var jo så bereist. Han hadde vært overalt. Spist slanger og hund (Fido!?) i Vietnam, dykket i Azorene og ikke minst, vært på safari i Kenya og Tanzania. Åh. Meg òg.

Jeg skulle i hvert fall ikke være noe dårligere, nei! Så jeg begynte å forhøre meg om safariturer og tenkte at en toukerstur ville gjøre meg godt. MEN. Safari i to uker. Kjeeedelig. Hvorfor ikke kombinere safari og en tur til Kilimanjaro, foreslo en kamerat. Tja, hvorfor ikke, tenkte jeg. DA.

For noen måneder senere, jeg sto godt oppe i det fordømte fjellet, var jeg ikke blid på meg selv. Hva i all verden hadde jeg her å gjøre? Og så jeg, som ikke har vært på fjelltur i Norge en gang!?

Turen til Kilimanjaro er ukas føljetong i VamPus' Verden. Les mer i morgen.


Del 2: Kili - forberedelser Del 3: Kili - på vei Del 4: Sitrende stillhet Del 5: Frihetstoppen Del 6: Epilog