Om å sette spor

Ett av de parene med øyenbryn som hevet seg da VamPus pakket ut sekken første kvelden på Kilimanjaro tilhørte Rolf Bae, som i helgen omkom etter et isras på K2.

Rolf hadde sin jomfrutur som guide hos Hvitserk, men hadde allerede krysset Grønland alene på ski og var mer enn erfaren i forhold til resten av gruppa. Han fortalte at han hadde tatt med skistøvlene hjem, men selv etter seks måneder til lufting ute på hverandaen så nektet daværende samboer han å ta de inn. Mens vi andre subbet (ok, jeg subbet, de andre gikk) sakte oppover det vulkanske landskapet for å ikke bli høydesyke, klarte Rolf å sprette frem og tilbake - slå vitser, synge og generelt gjøre alt for å holde humøret til gjengen oppe.

For noen av oss er det helt ubegripelig hvorfor noen velger å legge ut på tur over poler, breer og verdens høyeste fjell. Er de adrenalinavhengige spenningssøkere som ikke kjenner sine egne begrensninger? Eller er det noe mer?

Vi hadde hans nydelige kone, Cecilie Skog, kanskje Norges tøffeste dame, i Studio 5. Hun forsøkte å sette ord på følelsen av å stå på en vidde der horisonten ligger i hvite bølger og den eneste lyden du hører er din egen pust. Hvordan en stjernestrødd himmel bøyer seg over deg i all dens uendelighet og følelsen av å være en del av alt dette - enten man står på toppen av Kilimanjaro eller på en fjellknaus i Sunnmørsalpene. At alle naturopplevelsene satte dype spor og ga et inderlig ønske om mer.

Hun klarte ikke helt å finne et ord for å beskrive det hun følte. Men spenning var det neppe. Skulle jeg gjette så ville det være tilhørighet. Tilhørighet til naturen rundt seg, til kloden vår, til universet. Så lite og så stort.

Så når Rolf himla med øya da han så at nesten alt utstyret mitt fortsatt lå pent innpakket i originalinnpakningen i plast, så skjønner jeg han godt. "Peiling har'em ikke, men på tur skal dem," tenkte han vel. Så gliste han og ga noen oppmuntrende ord til dagen etter.

Noen drømmer om å stå på verdens tak, men gjør aldri noe med det. Så uendelig trist dette enn er, så var Rolf en av dem som fulgte drømmen. Nå er han en del av det uendelige, men har selv satt spor.

Om vi alle kunne leve livet vårt slik.