Jakarta

Jakarta. Indonesias pulserende hovedstad. Berusende dufter som stiger en til hodet fra lokale markedet fylt til randen av eksotiske varer. En by med slående kontraster mellom fattig og rik, fargerike forskjeller mellom forstadene og opplevelser på rekke og rad til de som har en neve dollar å avse.

Det var i hvert fall det vi tenkte da at vi tre dager etter ankomsten enda ikke hadde kommet oss forbi hotellbaren. Den "berusende" duften i Jakarta skyldes trafikkplanleggingen fra helvete og det lokale markedet har for lenge siden flyttet inn i store shoppingsentere. Man kan vel knappest klandre dem for det. Å shoppe i over tredve grader med svevestøv som ligger så tungt over bakken at man nesten tror den trosser naturlovene mister fort sin sjarm. En kuriøs røykelov gjør at du kan røyke nesten hvor som helst, bare ikke ved siden av den mest trafikkerte hovedveien i byen (!?). Lufta på flyplassen i Tokyo var som reneste fjellluften i forhold.

Vi bestemte oss i alle fall for at noen drinker et annet sted kunne friste og hotellbetjeningen var mer enn hjelpsomme til å peke oss i retning av ett sted. Hard Rock Cafè. Undres på hvem av deres fettere som driver stedet, for her var det.. vel, trancemusikk og et knippe som danset på det ene bordet? Men vi skulle være så heldige å oppleve kveldens husband (bildet til høyre). Jommen skulle vi ikke det. VamPus sier dere dette; Shakira blir aldri det samme igjen....

VamPus nekter prinsipielt å svare at hun er gift bare for å bli kvitt innpåslitne tullinger (de må da faen meg tåle at damer er single uten å tro at de er Guds gave til etc), så gikk MasterCard taktfullt inn og fortalte interesserte at hun var hans søster. Med et mannlig "familiemedlem" til stede avtok fort interessen og VamPus måtte betale drinkene sine sjæl.

Da Hard Rock stengte mente vi at kvelden fortsatt var ung og dro, mot bedre vitende, til det som skulle vise seg å være teknostedet X2. X2 kommer forøvrig med et eget signal - helt riktig - du krysser hendene foran deg i en X og fortsetter med å vise to med fingrene. Aldri dra på steder som har et eget signal. Her var det duket for mye moro. En diskusjonslysten Hauken moret seg med å veksle nettopp en neve dollar mot drinker - og deretter krangle om vekslingsgebyret. Høye, blonde MasterCard (hvorfor tenkte forøvrig ingen av oss på å bruke kort i stedet for å betale cash til blodpris?) hadde sitt svare strev med å fekte unna interesserte damer ("Jeg veit at jeg ikke er SÅ kjekk"), mens VamPus lo av skiltinga på do. Disse utlendingene er jammen rare, tenkte vel alle som var der - oss inkludert.

Nuvel. Aftenen endte slik det måtte gå og slik oppdaget vi at det om ikke annet er langt billigere å tømme minibaren i Jakarta enn noe annet sted vi har vært så langt. DET skal de ha.