Den sentrale tesen i Naomi Kleins kontroversielle bok «Sjokkdoktrinen», er at markedsliberalistiske krefter bruker kriser og kriger for å presse gjennom ekstreme kapitalistiske systemer; en slags katastrofekapitalisme. Men de siste dagene er det finansminister Kristin Halvorsen som har prøvd å bruke finanskrisen i USA for å trumfe gjennom flere reguleringer.
FpUs leder Ove Vanebo skriver i Dagbladet.
Her er lenker til flere slakt av oppspinnet til Naomi Klein.
24 kommentarer:
The Cloward-Piven Strategy of Orchestrated Crisis
"The strategy of forcing political change through orchestrated crisis. The "Cloward-Piven Strategy" seeks to hasten the fall of capitalism by overloading the government bureaucracy with a flood of impossible demands, thus pushing society into crisis and economic collapse."
Venligst forklar meg hvorfor du føler behov for å referere til denne bok i aktuelt spørsmål nu efter at den er behørig demonstrert å være et falsum produsert i den spesifike hensikt å lure venstresidens sinnsyke (i mangel av sterkere uttrykk) venstreradikale gærninger.
Whatever Naomi Klein thinks is bullshit!! It is! Really!!
Or it's personal P.R.
Don't ever credit her with anything! Nothing, whatsoever!
Don't ever link to her.
Forget her!
Du er inne på linja til Martin K.'s funderinger over Frp-koden her!
;- , Nei, du får ikke flere smiley's nå!
Yepp, siste anonym var meg.
Det varra schvært scå vanchkelig da!!!!
:-DD
Johan Norberg har også plukket denne skrulla i fillebiter (klikk link).
http://www.timbro.se/text.aspx?id=212
Johan Norberg recenserar Kleins “Chockdoktrinen”
http://www.timbro.se/text.aspx?id=213
Boris Benulic recenserar Kleins “Chockdoktrinen”
Skrullehuet blir her i småbiter og pælma i gjørma....
http://www.youtube.com/watch?v=g2kTy7glZ9s&NR=1
Alle burde se denne videoen:
http://www.youtube.com/watch?v=3p1Wc2NFa3w&feature=related
Ehh.. jeg har mer tiltro til Posners analyse i dette tilfellet: http://www.becker-posner-blog.com/archives/2008/09/the_financial_c.html
I økonomiske forhold må man gjerne tro, men da er man ikke annet enn religiøs. Samfunnsøkonomi er en objektiv størrelse hvor årsak leder til virkning. Det man nå krangler om er hvilke konsekvenser man skal regulere, men hva er den grunnleggende årsaken til disse negative konsekvensene? Jo det er sentralbanken. Sentralbanken er et politisk planøkonomisk verktøy som benyttes til inndriving av skatt gjennom tukling med rentenivå og pengemengde. Når det så går galt skylder man ofte på jøder, kapitalister, markedet, Wall Street eller andre scapegoats. Det er også produsert en rekke konspirasjonsteorier og filmer med formål å tåkelegge dette faktum. Sentralbanken må legges ned og politikk og økonomi må skille lag. Tillates markedet å operere fritt og uhindret oppstår ikke slike problemer.
Til anonym. Jeg skulle gjerne ha latt innlegget ditt få stå uten kommentarer. Jeg er nemlig en mann som foretrekker å være hyggelig med sine medmennesker. På den annen side er det jo en viss mulighet for at noen faktisk tror innlegget ditt har substans og i den anledning fortjener du svar. Det er nemlig lenge siden jeg har lest en lignende tirade av fornøyelige misoppfatninger og kvasi-økonomisk visvas. Svaret kommer her, på enklest mulig form nødvendigvis:
1: Samfunnsøkonomi er for det første ingen "størrelse" og for det andre sjelden objektivt. Disiplinens utøvere benytter seg, med enkelte unikt morsomme unntak, ikke av kausualitet i vitenskapelig forstand. Å rote sammen årsak-virkning (kausualitet) og sameksistens (korrelasjon) er for øvrig en menneskelig synd som kun er utilgivelig i påståelige ytringer som for eksempel innlegget ditt.
2: Sentralbankens første oppgave, både i et historisk og pragmatisk perspektiv, er å sikre bankene mot "bank runs". Jeg kjenner for øvrig ikke til noen sentralbank som har ansvaret for å samle inn skatt.
3: Du skrev "politikk og økonomi må skille lag". Før jeg i det hele tatt tar meg bryderiet med å kommentere dette er jeg nødt til å stille deg følgende spørsmål: Har du i det hele tatt lest din egen tekst? Bare i Kardemomme-by er dette en troverdig samfunnsorden (Og da kun hvis politimester Bastian får seg en ekstra kveldsjobb)
Det er åpenbart at Martin Riber har svært mangelfull forståelse av monetære forhold.
1: "Størrelse" må gjerne byttes ut med begrepet FAG for å rydde eventuelle vanskeligheter av veien. Det er riktig at den generelle forståelsen av faget ofte antar absurde og svært subjektive former, men dette betyr ikke at årsakslovene ikke gjelder innen samfunnsøkonomi. Det finnes retninger som har forutsett dagens problemer og beskrevet disse i oppskriftsmessig detalj. Riber er muligens keynesianer, og det er en kjent sak at keynesianere har liten innsikt i hvordan økonomien fungerer.
2: Her glipper det fullstendig for Riber. Sentralbankens uttalte "pragmatiske" funksjon og målsetning er én ting. Hva realitetene viser en annen. I virkelighetens verden benyttes sentralbanken som et politisk konjunkturverktøy. Sentralbanken er i realiteten intet annet enn en seddelpresse som opererer etter rentesignaler og KPI tall hvis etterslep gjør sistnevnte uegnet som styringsindikator. Dette er i seg selv et omfattende, men dog ikke et vanskelig tema. I grove trekk inndrar man kjøpekraft fra befolkningen og omfordeler til grupper som nyter godt av ny kapital. De tilgodesette kan, avhengig av hvordan inflasjonen avstedkommer, være staten og/eller private interesser. Jeg har få vanskeligheter med å definere dette som ran på høylys dag, men dessverre skjønner de færreste hvordan systemet fungerer, og de er den grunn ikke i stand til å identifisere hvorfor de mister kjøpekraft. Kort fortalt: en økning i pengemengden undergraver valutaens kjøpekraft hvis økningen overstiger realveksten. Jeg kunne skrevet mye om dette, men det er bedre at Riber heller stiller spørsmål hvis han mener noe er uklart.
3: Siden Riber mener seg avhengig av å få klarlagt hvorvidt jeg har lest min egen tekst før han mener seg kapabel til å argumentere i forhold til hvorvidt politikk og økonomi bør skille lag er han herved å anse som tilstrekkelig opplyst i kraft av mitt svar: Ja jeg har selvfølgelig lest min egen tekst. Jeg har også lest Ribers lettere overfladiske og åpenbart kunnskapsløse forsøk på å gi inntrykk av at han vet hva han snakker om. Det er mulig Riber har kunnskap utover overfladiske forestillinger, og han får nå mulighet til å bevise dette.
Til (fortsatt) Anonym: Først og fremst skal du ha oppriktig takk for ditt engasjement. Man bør sette pris på å bli lest.
Derimot setter jeg mindre pris på debattanter som erstatter innhold med pathos (ofte i form av hendige merkelapper) og kunnskap med fremmedord. Som oftest hviler også innlegg av denne typen på den blandede sandgrunn av allerede overbeviste meningsfeller og akutte wiki-besøk. Tragedien med sporet anonym har lagt seg på er at han blir redusert til sitt eget snevre og svakt begrunnede standpunkt. Ikke ulikt en ilsint sogneprest i møte med utviklingsteorien. For eksempel har jeg aldri før lest ordet "tåkelegge" i en setning der argumentet (om det i det hele tatt finnes) klapper sammen fordi forfatteren selv befinner seg i prekens-tåka.
Anonyms luftige "markedsanslyse" er desverre populær i enkelte, la oss kalle dem "ungdommelige", kretser. Derfor er den viktig å gjendrive, ihvertfall opp til et visst punkt. Kort og godt dreier det seg om markedsfundamentalisme i sin enkleste form. Anonyms innlegg inneholder, i sammenhengen, vanlige misoppfatninger og typiske slagord. Derfor, og forøvrig bare derfor, er hun (eller han) interessant.
For å lette på tåka Anonym befinner seg i skal jeg referere tendensene hun, eller han, vitende, eller uvitende, skriver seg inn i. Illustrert med de utmerkede eksempler forfatteren selv har forsynt meg med.
1: Innbitt påståelighet.
Når anonym forsøker å forsvare sin slurvete begrepsbruk ender det opp med hjemmesnekrede definisjoner og bortforklaringer. "Størrelse" (Anonyms første punkt) er overflødig, de "eventuelle vanskelighetene" eksisterer nemlig ikke. "Årsakslovene" det referers til finnes for øvrig heller ikke. Til slutt er "kausalitet" er et begrep man helst bør unngå å gjendikte. Spesielt hvis formålet er å dekke over egne feiltrinn. Noen ganger er det best å la sovende hunder ligge i fred.
2: En alternativ virkelighetsforståelse.
Alle neglebitende politikere, spekulanter og interesserte amatører vet at sentralbanken er der for å avverge katastrofen. Når Anonym nevner "konjunkturverktøy" er denne konklusjonen snublende nær. Derimot mistes ballen snart av syne. At forfatteren roter sammen årsak-virkning så ofte som mulig kan gjøre en stakkars leser lattermild. Når den samme forfatteren samtidig blander mål-midler griper leseren derimot etter lommetørklet.
Anonym liker åpenbart ikke sentralbanken som institusjon. Utgangspunktet er i og for seg greit, men når dette følges opp faller alt sammen. Anonym tyr nemlig igjen til fantasifulle (og kjente) omdefineringer og okkulte "sannheter": Uttalt har SB en pragmatisk funksjon; i den hemmelige virkeligheten er det et politisk verktøy (formodelig det motsatte av pragmatikk?). Å trykke penger er ran, systemet er en bløff, inflasjon er skatt, de færreste skjønner det samme som meg, systemet er enkelt og så videre og så videre. Kort oppsummert: Riber "mener" ikke at noe er uklart; Anonym lener seg på uklarheter og formålsløse paradokser i mangel av noe bedre.
3: En naiv markedstro.
For å ta det grunnleggende først: Økonomi påvirker alles hverdag, er menneskeskapt, inngår i de fleste politiske avgjørelser og er derfor ett felles anliggende. "Markedet" er følgelig hverken naturkraft eller guddom. Det økonomiske system er derimot såpass innfløkt at personer som Anonym inntar kvasi-religiøse standpunkt: Å debattere er ubehagelig; å kjøpe er trygt. Å være borger er strevsomt; å være forbruker er morsomt. Sentralbanken er slem; markedet er snillt. Slike todelinger er selvsagt satt på spissen, men åpner ett nødvendig perspektiv: markedsfundamentalime som et ekstremt naivt ståsted på lik linje med, for eksempel, proletariatets diktatur.
Vi kan alle, fra tid til annen, ønske oss ett "system" som tar seg av alle våre problemer. Beklageligvis eksistrerer det ikke som annet enn en hypotetisk konstruksjon.
Det eneste Martin Riber sier, hvis man blåser vekk all røyk, er at sentralbankens funksjon er å avverge katastrofer, at markedet er uforståelig, at årsaksloven ikke gjelder innenfor samfunnsøkonomi og at politikerne må regulere det hele. Mener Riber dette er en intelligent tilnærming? Skjønner han at han i realiteten proklamerer sin uvitenhet om samfunnsøkonomi?
Faktum er at planøkonomisk konjunkturpolitikk hvor sentralbanken setter renten basert på KPI-tallene er et falsum som leder til inflatoriske vekstsykluser. Resultatet er den selvsamme katastrofen Riber mener sentrabanken skal løse. På hvilken måte da? Gjennom å pumpe enda mer penger inn i systemet? Tror Rieber at penger er det samme som realverdier? Skjønner Rieber at penger har en dobbelt funskjon? At penger både er en målestokk og et hjelpemiddel? Neppe, men det er nok fåfengt å bedrive voksenopplæring av noksagter hvis ønske om å fremstå som intelligent kun overskygges av frykten for å dumme seg ut. Rieber må gjerne fortsette sitt engasjement, men jeg vil allerede nå gjøre det klart at han vil bli avkledd og ydmyket i den grad han selv gjør seg fortjent til det.
Planøkonomiens ødeleggende virkninger er tilstrekkelig dokumentert. Dette er verken kontroversielt eller ukjent. Tvert imot er det utdelt nobelpriser i økonomi for syklisk analyse som belyser disse faktiske forhold, men siden Riber har forkastet årsaksloven er han nok blind for de fleste sammenhenger, også innenfor samfunnsøkonomi. Paradokset er at han gjør seg til talsmann for den samme sentralstyring som skaper problemene i utgangspunktet, og dette mener Rieber er løsningen på dette mystiske "noe" som han selvfølgelig ikke evner å klargjøre den tid han mener årsaksloven har opphørt å eksistere.
> Derimot setter jeg mindre pris på
> debattanter som erstatter innhold
> med pathos
Som man reder, så ligger man.
Ja steinkasting i glasshus er et overraskende utbredt fenomen.
Det er nok mer enn en her som allerede har brukt opp pathos-kvoten sin for denne mnd.
Det kunne vært interessant å være inni hodene på enkelte av skribentene for å se hvordan det er mulig for en hjerne å skrive så meget pompøst sprøyt som vitner om at en enten kun har en økonomisk utdannelse, men aldri reflektert over de begreper en omgir seg med, med største selvfølge, eller ikke har noen forståelse av over hodet.
I spørsmålet om hviken oppgave en sentralbank kan ha, lønner det seg for den som søker innsikt i spørsmålet å trekke det ned til sine enkleste former. Anta at samfunnet består av individene A og B, samt en sentralbank S.
Den ene funksjon S kan ha er å bestemme hvor meget penger den skal trykke, og låne ut til samfunnet, hvilket i dette eksempel kun inkluderer A og B. Den mest fornuftige måte for S å bestemme pengemengde fra år til år, hvis formål er å holde en stabil valuta, er ved å måle A og B's evner til å produsere og få avsetning på sine varer. Hvis mengden varer A og B produserer i år x er lik 1 og neste år er mengden 2, så betyr dette at S må trykke opp dobbelt så meget penger i året hvor produksjonen er 2, når formål er å holde en stabil valuta.
Da vil det finnes nøyaktig like mange penger som det finnes varer. I prinsipiell forstand har S derfor maktet å tillempe seg en slags gullstandard, men dog uten å innføre gull i regnestykket.
Det er dog ikke nok å tilpasse pengemengden til den økte (eller reduserte) varemengde. I tillegg må en finne en fornuftig måte å overføre den økte pengemengde til den eller de som har sørget for å øke sin produksjon av vare-ekvivalenter. Vestens metode er låneøkonomi. Motivet for dette valget har markedet selv tatt. Det dreier seg om å ville skaffe seg ting før en har penger til å betale for det en ønsker. Eksempel en bil eller et hus. En låner. Denne oppførsel er den desidert viktigste årsak til at markedet rammes av nærmest abrupte konjunktursvingninger. Grunnen til at låneøkonomi er fornuftig fra S's side består i at for å øke sin produksjon, trenger en produksjonsmidler, og for å kjøpe disse trenger en penger, og disse penger lånes ut av S, og på denne måte klarer S å få overført de ekstra trykte pengene til de som faktisk produserer mer, hvilket er der hvor det økte antall trykte penger hører hjemme i et økonomisk system hvor en har en felles valuta for varebytter, men hvor pengene kun er representant for varene. Pengene er således i seg selv å betrakte som en vare, men en ekstra egenskap: det er bare sentralbanken som produserer dem, men hvor det i realiteten, når prinsippet følges, er produsentene som "produserer" pengene, all tid pengemengden efterstrebes med dødlig presisjon å tilsvare den til enhver tid produksjon av vare-ekvivalenter.
Hvis A produserer 100 kilo korn og spiser halvparten selv, så har han 50 kilo korn han kan tilby markedet. For å produsere dette korn har han lånt noen penger av S, som S har trykket opp fordi S har trodd at lånet skal kunne lede til de ekstra vare-ekvivalenter som lånet tilsier i rentekostnader pluss lånebeløp, og i dette eksempel har dette slått til. A har lånt så meget at han klarer å produsere 150 kilo korn, og dermed dobler han hva han kan tilby markedet. For at markedet, som i dette forenklede eksempel er B, skal kunne kjøpe dette korn, må B ha sørget for den ekstra inntekt der kreves for å handle aktuelle tomater av A. Det har B gjort ved å doble sin produksjon av tomater. Nå kan A kjøpe 50 kilo ekstra tomater av B og B kan kjøpe 50 kilo ekstra korn av A.
Slik er det markedet fungerer alldeles perfekt. Eneste krav er at deltagerne i markedet sørger for å være like flinke til å tilpasse sin produksjon til efterspørselen som de andre deltagerne i markedet. Des flere deltagere markedet består, des enklere er det for hver enkelt deltager å tilpasse sin produksjon til efterspørslen.
Hvis A bommer stygt på hva han kan få solgt til B, så vil markedet kollapse tilsvarende stygt. Dette kan kompenseres ved at A og B gjør alle forretninger a priori til produksjonen, men på denne måte får de bare tatt høyde for når markedets uoverskuelighet. Fremdeles er eksisterer det andre kjepper som kan havne i hjulene til A. Eksempelvis kan hans produksjon ødelegges av alt fra naturen brutale egenskaper det er vanskelig å forutse, og bevist sabotasje fra andre deltagere i markedet.
Dette eksempel er 100% skalerbart. Det kan forklare et marked bestående av tre eniteter eller tre milliarder eniteter.
All tid S sørger for å reflektere produksjonens vare-ekvivalenter vil det aldri være S som har skyld i noen konjunkturer. Des større økonomiene er, des mer avvik mellom pengemengde og varer skal til for at konjunkturer skal merkes av deltagerne i markedet.
Størelsen S setter på renten på sine utlån er udelukkende styrt av efterspørslen efter likvide midler. Når efterspørslen bør dette bety at noen er iferd med å låne penger til en produksjon de vil komme til å få avsetning på, men de kan ikke være sikre på at de faktisk får avsetning på produksjonen. Des større renten er, des større er risikoen for et konjunkturskifte. En robust økonomi består av en stor andel konservative produsenter som ikke vil komme i en krisesituasjon ved stor endring i avsetning på sine varer. Når det er få konservative deltagere i markedet som har oppsparte midler å tære på i en konjunkturnedgang, så vil risikoen for krise i markedet være større.
For å stagge økningen i overoptimistiske deltagere i markedet økes renten, ikke fordi en teller antallet av slike deltagere, men fordi renten øker med efterspørslen. Sentralbanken kan ikke øke renten av noen annen grunn enn fordi markedet efterspør mer lån. Hvis den det gjorde, ville sentralbanken sørge for å overføre låneopptak til det grå pengemarked. Hvis det er for dyrt å låne penger av bankene som i hovedsak låner ut penger som de har lånt av sentralbanken, så vil potensielle lånetagere henvende seg til "banker" som skaffer sine penger fra andre steder enn en dyr sentralbank. På denne måte må sentralbanken være en slave av markedet for ikke å undergrave sin egen posisjon i markedet. Dette problem syneliggjør behovet for å bringe sentralbanker til opphør og overlate til den enkelte bank, eller grupper av banker å trykke sin egen valuta. På denne måte vil det bli konkuranse mellom banker om hvem som er flinkest til å tilpasse sin pengemengde til vare-ekvivalenter.
Dette er en kort beskrivelse av hvordan markedet virker mht. til sentralbanker, i en tilnærming du aldri vil finne en bok om sosialøkonomi, da dette fag er konstruert av mennesker som ikke ønsker å gi deg innsikt, men å skaffe seg flere lojale tilbedere av politikk med høyereorientert slagside. Økonomi er svært enkelt. Veldig enkelt å forklare. Veldig enkelt å forstå. Å dele ut nobelpriser i dette fag forteller mer om prisutdelerne enn prismottagerne.
Tilforlatelig elegant, men forfeilet siden nødvendigheten av prisstabilitet er et løsrevet premiss det ikke kan føres logisk forsvar for. S er et unødvendig og skadelig element i denne ligningen da det klassiske kalkulasjonsproblemet hefter ved denne størrelsen som følge av det generelle prisnivåets etterslep. Skrullingen Chris Joy får forsøke på nytt eller finne et annet tema han behersker bedre.
Er det greit at jeg venter med å forsøke å gjøre et bedre resonnement inntil noen klarer å bore et hull i det nuværende, pratmaker?
Forøvrig bør du kanskje lære deg å lese. Det går meget tydelig frem i min posting at jeg er svært kritisk til S. Det kan du lese indirekte i mitt resonnement ved mitt forslag om å frigi valutamaking ved å tillate hvemsomhelst å trykke sine penger. Dette vil sørge for at også denne næring vil bli utsatt for konkuranse. Om du klarte å konsentere deg så ville du innse at mitt innlegg søker å demonstrere hva som er S's fremste oppgave, hvilket står i motsetning til andre postinger i denne blogspot. Hvis du ønsker at prisdannelsesinnvendingen din skal ha noen effekt på fornuftige mennesker må du som et minimum omformulere. Det gir ingen fornuftig mening hva du skriver. Det er ikke engang riktig at prisdannelsen er separert ut av min oppstilling. Iallefall ikke for de som har et minste mon av økonomisk innsikt, noe det til gangs er demonstrert at du mangler.
Jeg kan forsåvidt vente til du faller ned i hullet ditt selv, men tillat meg å gjøre oppmerksom på at det allerede er behørig merket med skilt. Siden du spør så pent...
...kan jeg opplyse om at S ikke har noen reelle holdepunkter å feste styringsrenten i utover konsumprisene hvis etterslep kun gir et bilde av prisnivået målt opp mot pengemengden flere år tilbake i tid. Prisstabilitet er derfor et falsum. S's uttalte målsetning er uansett kjent så dette kommer ikke som en overraskelse på noen. Det overraskende er at du tar utgangspunkt i dette som premiss i ditt resonnement istdenfor de faktiske forhold, men så var det muligens ikke din hensikt å servere et virkelighetsorientert innlegg mot S, for alle skjønner jo at du vet egentlig dette. I alle tilfeller er vi enige i at S bør utsettes for en konkurranse S vil tape, og at S da vil forsvinne av seg selv hvis det frie markedet får operere slik det bør.
Min målgruppe er istand til å gjenkjenne en kunnskapsløs pratmaker som skriver om ting som er hevet høyt over eget hode.
Blir du tilfredstillet av å skrive inkoherent rør?
Du skjønner fortsatt ikke at det sludderet du så langt har prestert å rasjonalisere deg fram til bygger på to feilaktige premisser. Det første og grunnleggende avdekkes enkelt ved hjelp av kunnskap om samfunnsøkonomiske forhold underlagt analyse. Det andre faller som følge av at det støtter seg på det første. Basert på disse to deduserer du deg deretter inn i en fantasifull ligning hvis sidestykke ikke står tilbake for påstanden om guds eksistens. Kun en selvbedrager er i stand til å avsløre sin religiøse metodikk på denne måten.
Oops! Her var det mye kvasi-prat du? (dere). Jeg leser f.eks at "man må vite hvilke konsekvenser man skal regulere". Etter mitt skkjønn er det bedre å regulere årsakene, slik at man slipper konsekvensene..
Hvor stor andel av de samlede ordene i disse kommentarene som er klippet og limt vet jeg ikke, men jeg vet at andelen er stor. det å referere til sitater oog lenker vitner bare om mangel på egne tanker.
Legg inn en kommentar