Den gjensidige avhengigheten mellom sivil og militær innsats og behovet for en helhetlig strategi, er særlig synlig i Afghanistan. Den store feilkoblingen i fredsbevegelsen og i enkelte partier i Norge, er forestillingen om at det militære engasjementet i landet representerer en offensiv strategi, mens humanitær og sivil bistand representerer en defensiv strategi. Tvert imot er det utviklingshjelpen som er sverdet, og soldatene som representerer skjoldet i en helhetlig strategi for Afghanistan. Man lykkes ikke uten at skjoldet gir sverdet spillerom. Militærmakten utgjør bare én, men til gjengjeld en helt avgjørende del av det hele.Støtt styrkene våre. Les hele kronikken her.
Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
søndag, august 23, 2009
Sverdet og skjoldet
Soldatene våre er skjoldet, mens utviklingshjelpen er sverdet, skriver Erna Solberg:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Ah, the good old straw man. I den grad fredsbevegelsen diskuterer dette spørsmålet, er det problemene ved å drive effektiv humanitær og sivil bistand (ut over å reparere krigsskadene, da) når man samtidig representerer (det som lokalt oppfattes som) en okkupasjonsstyrke.
Men det finnes selvsagt en masse grensetilfeller og rimelige tilfeller der humanitær intervensjon er både moralsk forsvarlig og mest effektivt. Irak og Afghanistan er ikke spesielt overbevisende eksempler, for å si det pent.
Legg inn en kommentar