Dommedagstilhengerne

Dommedagspredikantene er i gang igjen. Denne gangen er det oppsummeringen av det siste tiåret som "tiåret fra helvete". Det starter (selvsagt) med at George W. Bush blir valgt til president i 2000, og derfra går det fra terrorangrep og krig til tsunami og finanskrise. Menneskeheten har knapt nok hatt det verre. Eller?

Om man regner med at de fleste i Europa før krigen levde godt under dagens definisjon av fattige i Norge, ser vekk fra 2. verdenskrig - 60 millioner mennesker døde enten som direkte eller indirekte følge av krigshandlingene - og kun ser på tiårene etter krigen, så er det vel få tiår som kommer i nærheten av utbredelsen av fred, frihet og velstand som det siste tiåret.

50-tallet: Korea-krigen starter (1950), i Sør-Afrika ble obligatorisk ID-kort innført for å identifisere rase (1951), London-smog'en drepte rundt 12 000 mennesker (1952), Tito valgt til president av Jugoslavia (1953) , Viet Minh tar kontroll over Nord-Vietnam (1954), El Al Flight 402 fra Wien til Tel Aviv blir skutt ned (1955), Suez-krisen (1956), Kong Haakon VII dør (1957), Mao erklærer "Det store spranget" i Kina (1958) og Fidel Castro blir diktator på Cuba (1959).

Mye gladnytt her altså. La oss se helt vekk fra at for eksempel polio-vaksinen ble oppfunnet, den første organtransplantasjonen ble gjennomført og raseskillet i USA gikk sakte, men sikkert, mot slutten. Man ser det man vil se.

Høydepunkter fra 60-tallet er bl.a. at Berlin-muren ble bygget, opptrapping i Vietnam, drapene på 2 x Kennedy og Martin Luther King Jr. På 70-tallet kunne vi glede oss over terrorangrepet under OL i München, Pol Pots massakre i Kambodsja og jordskjelvet i Tangshan som drepte over 260 000 mennesker, mens 80-tallet var preget av AIDS, Tsjernobyl, sultkatastrofen i Etiopia og ikke minst at Bobbysocks vant Grand Prix og norsk selvfølelse ble aldri det samme igjen.

Krydre med flere militære konflikter, flere diktaturer, flere fattige, økonomiske nedturer og naturkatastrofer - i det hele tatt. Har det siste tiåret vært så forbannet ille eller er det den konstante masingen på forjævliseringa av samfunnet som gjør seg gjeldende?

Jeg så dommedagsfilmen 2012 her forleden, og selv med kostbart effektmakeri akkompagnert av følelsesladd musikk kan jeg ikke fordra dommedagspessimismen som så mange ser ut til å like å boltre seg i.

Vi har aldri hatt så mye velstand fordelt på så mange som nå. Vi har aldri stått så godt rustet - økonomisk, teknologisk og kunnskapsmessig - til å møte utfordringer som nå. En tsunami eller krise i finansmarkedene endrer ikke dette. Sutrernes evige klaging og ønsker om at politikerne skal overstyre de mekanismene som driver denne utviklingen fremover er den største trusselen for fremtiden.

Mange av dem er samlet i København de to neste ukene. Skulle noe bli betegnet som en katastrofe av flertallet av norske medier, så håper jeg det er forhandlingene som pågår der.