Har i dag kronikk i Dagbladet om retten til å velge abort dersom fosteret ikke er friskt. Det er lenge siden jeg har skrevet noe som har vakt så stor debatt med så mange følelser. I tillegg til debatt på Twitter, går det så livlig for seg i kommentarfeltet hos Dagbladet at jeg ikke finner tilbake til innlegg som jeg gjerne skulle svart på, og jeg får epost og private meldinger. Flere kvinner skriver om sine opplevelser og ønske om tidlig ultralyd og diagnostikk fordi det faktisk har vært noe svært galt med fosteret og man ønsker ikke å gå gjennom en traumatiserende senabort noen uker senere.
Det er ikke en enkel debatt. Det er ikke meningen at det skal være en enkel debatt. Det er ingen unnskyldning for å ikke ta den. En som har lest kronikken skriver i en privat melding at "Jeg får helt vondt inni meg av å tenke på hva alle med Downs tenker når de leser artikkelen din, og følger debatten om hvorvidt de har rett til å leve eller ikke."
Det er nettopp det nivået debatten ikke fortjener å havne på. Dessuten - om man ikke skal kunne ta debatter fordi noen kan bli såret er et jævlig dårlig argument for å ikke ta debatten.
På Twitter skriver @magvol - "lei av de livshistoriene til søsken?takk det samme til "er i en livssituasjon der alt annet enn et a4-barn er utenkelig"historier."
Det kunne vært et poeng hadde det ikke vært for at ingen barn så vidt meg bekjent er A4. Som en annen skrev - å få barn er et risikoprosjekt. Men jeg antar at det er en grunn til at nybakte foreldre sender ut lykkemeldinger som "velskapte Vesla ankom verden i dag morges" etc. Det er ingen som ønsker seg barn med alvorlige funksjonshemninger - både fordi man ønsker seg selv og barnet sitt et godt og langt liv, ikke et liv i smerte, frykt og hjelpesløshet. Ønsker man seg syke barn så er det fortsatt en lang rekke smertefulle sykdommer vi mennesker kan få - kroniske, kurerbare og dødelige. Men hvis jeg kan velge, så velger jeg et liv uten.
Jeg synes fortsatt at det er helt absurd at folk som ellers er for fri abort plutselig stempler dem som vil bruke valgmuligheten sin som halvnazister for et sorteringssamfunn. Er det mer moralsk riktig å abortere friske fostre enn syke?
I så fall kan dere klappe dere selv på ryggen, for de siste 20 årene har hovedsakelig unge norske kvinner abortert bort hele 300 000 presumptivt friske fostre. Et tankekors neste gang debatten om at vi trenger mer arbeidskraft i Norge kommer. Men hvis man er enige om at mennesket har en verdi i seg selv, så skal ikke barn fødes til verden for å oppfylle samfunnets behov og ønsker om arbeidskraft eller om mangfold.
At foreldre og søsken av barn med Down syndrom føler et behov for å uttrykke sin kjærlighet til sitt barn eller søsken kan jeg forstå. Det er også et tankekors at det i Danmark nesten ikke fødes barn med Downs lenger. En del av valgmuligheten må jo være å vite at du vil elske ditt barn uansett, og at det er fullt mulig å leve et godt og givende liv med Downs eller med et barn som har det i familien. Det er et viktig poeng.
Men for meg er det uforståelig at når teknologien og muligheten for å kunne velge annerledes finne, så skal jeg ikke få lov til å bruke den. Spesielt når det er fritt frem for å abortere friske fostre frem til 12. uke og søknader om abort senere sjeldent får nei.
Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
34 kommentarer:
Veldig bra, Heidi!
Sterk og klar kommentar, Heidi.
Det noen abortmotstandere tydeligvis finner vanskelig å forstå at mange av oss mener at man blir et individuelt medlem av samfunnet (med individuelle menneskerettigheter) ved *fødselen*, ikke ved *unnfangelsen*.
Dette er et vanskelig felt, og du skal ha kred for at du orker!
Jeg vil ikke ha flere barn bla fordi jeg er for gammel, Downs og andre problemer er definitivt en del av vurderingen. Jeg skjønner godt dine tanker om eventuelle barn.
Kommentarfeltet i Dagbladet (og jeg orket ikke så mye av det) viser ganske tydelig at denne typen debatter er nødt til å løftes opp på et prinsipielt nivå, ikke et følelsesmessig. Jeg kan også komme trekkende med mange historier, som kan underbygge begge sider av slyttergravene, men det fører oss ikke så mye videre.
Hei,
Jeg synes du har skrevet et godt innlegg om en del prinsipielle sider ved dette. Men i forhold til forslag om alle kvinner skal få tilbud om tidlig ultralyd, er det vel også praktiske argumenter som bør med. Det er jo ingen som forslår forbud mot tidlig ultralyd, så for dem som betaler selv er det jo uansett mulig. Spørsmålet er om dette er noe det offenltlige skal ta på seg å dekke for alle gravide kvinner. Hva tenker du om det?
Hei,
Det er en stund siden jeg har gløst innom bloggen din. Kronikken i Dagbla' var god.
Hovedspørsmålet er som du påpeker: at når en har akseptert at abort er lovlig og moralsk akseptabelt, er "sorteringsargumentet" egentlig et skinnargument. (Som flere har påpekt -ofte egentlig et forsøk på omkamp).
Jeg tror det bør være mulig å også utfordre "emosjonistene" (selv om de ofte "gjør krav på prinsippielle standpunkter) med Eksperimentell anvendt etikk AKA "Trolleyology" :-)
Se f.eks her: http://www.prospectmagazine.co.uk/2010/10/ethics-trolley-problem/
for en introduksjon.
Spørsmål til dem som skyver Bl.a Down's syndrom -personer foran seg kunne f.eks være:
1) Hvis det er slik at mangfold (i helsemessig forstand, inklusive tilstander som Down's) er en ønsket situasjon, burde en ikke da avvikle forskning som søker å helbrede slike lidelser?
2) Hvordan skal en stille seg til alvorlige lidelser som i dag fører til dødfødsler, i fremtiden kan behandles, men ikke hebreder. Resultatet blir at sterkt handicappede barn fødes. Skal samfunnet bruke ressurser på slik behandling?
3)La oss anta at det i fremtiden blir mulig å "slå av" genene som uttrykkes av det ekstra 21. kromosomet. La oss for dramaturgiens skyld anta at behandlingen kan gis som en pille. Down's personer (fortrinnsvis deres talspersoner/familie)kan da spørres: vil du ta en slik pille/vil du at ditt barn skal ta en slik pille?
En kan sikkert utforske våre intuisjoner og bakenforligggende boralske anfektelser gjennom flere og bedre oppbygde tankeeksperimenter.
Cassanders
In Cod we trust
Det mest oppsiktsvekkende i denne debatten er den forkastelige stråmanntaktikken som motstandere av tidlig ultralyd benytter. Ved å bruke uttryk som «Har ikke jeg rett til å leve?» og sammenligne tidlig ultralyd med Nazi-regimets eugeniske prosjekt fremstiller de saken som om den skulle dreie seg om tvungen abort av fostre med Downs syndrom, eller om henrettelse av nålevende personer med Downs syndrom.
De forsøker også å vende oppmerksomheten vekk fra andre, langt mer alvorlige sykdommer og misdannelser, muligens fordi det til syvende og sist ikke er tidlig ultralyd spesielt de er motstandere av, men selvbestemt abort generelt. Da er det om å gjøre å skyve argumenter man ikke klarer å imøtekomme under teppet.
Det er klart at Marte Wexelsen Goksøyr har rett til å leve, men vordende mødre har også rett til å vite hva de har i møte, og rett til å slippe marerittet det er å f.eks. bære frem et dødfødt eller leveudyktig barn, for eksempel et barn med anencefali, eller å måtte tilbringe resten av livet som ulønnet hjelpepleier.
Jeg synes forøvrig det er påfallende stor andel menn blant de mest engasjerte abortmotstanderne.
Syns det var en interessant artikkel med noen gode argumenter. For meg som har en bror med Downs syndrom vil jeg nok falle i den gruppe som er glad i å fortelle om hvilken fantastisk bror jeg har. Du bommer litt når du snakker om din egen bror og sammenligner det med et barn med downs. Det som gjør at man opplever en ekstra glede når ens bror (sønn) opplever sterk glede av å score et mål eller annet er når man vet hvilket arbeid som er lagt ned. Mange foreldre har desverre lite å gjøre med deres barn i dag, mens foreldre med barn med downs legger ned utrolig mye arbeid for at deres barn skal ha det bra. Min bror må nok trene 100 ganger mer enn en "frisk" gutt og derfor hvis han scorer er glede mye mye større en hvis jeg eller min andre bror som er "friske" scorer. Når man knytter såpass sterke bånd og ja pga tiden sammen er båndene sterkere blir gleden større. For all del å leve med et barn med Downs er ingen dans på roser men mine foreldre har fått det til begge i full jobb og med 3 barn har vi alle klart oss bra her i livet.
Du sier selv du har tatt det valget med ikke å ha barn og du er nå 38 år så du har selv valgt å øke riskoen for et barn med "misdannelser". Men jeg er enig i at det bør være ditt valg. Men som mange andre mener jeg veien fort kan bli kort til et samfunn der vi velger "perfekte" barn.
Mye kan sies om foreldre som aborterer bort ett barn, jeg er ingen motstander av abort men tanken om at man velger å ikke ha et barn fordi det ikke passer min livstil og det jeg ville ha ut av livet er tynn. Ja livet ditt med et funksjonshemmet barn vil forandre seg men det er vel ikke noe annet en at du skulle føde et friskt barn som etter en ulykke i tidlig alder blir lam eller på annen måte skadet de må også ha hjelp resten av livet.
Spørsmålet bunner ut i om samfunnet skal betale for at barn som kan få ganske optimale liv i dagens Norge ikke skal få retten til å leve..
Stein: mener du altså at det skal være fritt frem med selvbestemt abort helt til riene melder seg?
Til Cassanders, som skrev:
"2) Hvordan skal en stille seg til alvorlige lidelser som i dag fører til dødfødsler, i fremtiden kan behandles, men ikke hebreder. Resultatet blir at sterkt handicappede barn fødes. Skal samfunnet bruke ressurser på slik behandling?"
Dette skjer jo allerede, siden det allerede er mange nyfodte som overlever ting de tidligere ville dodd av (for tidligfodte, babyer som har hatt surstoffmangel under fodselsen, etc.) Og det spares jo ingen ressurser paa aa redde dem, saa vidt jeg vet.
Spørsmålet "har ikke jeg rett til å leve" bygger på helt feil premisser.
Ingen har noensinne antydet at de ikke skulle få leve.
Spørsmålet de burde ha stilt seg er "hvilken rett har jeg til å bestemme at andre skal ha samme problemer som meg (ved at jeg nekter moren abort)", og "hvordan i all verden kan jeg finne på å hevde at det bedrer min situasjon å insistere på at andre skal fødes med samme problem" (for det er det jeg gjør når jeg stiller saken på spissen og spør "har ikke jeg rett til å leve").
Og som enkelte har påpekt: Det foreligger ikke noe forslag om å tvinge noen til tidlig ultralyd. Kun et forslag om at onkel stat skal ta regningen som foreldrene pt må ta selv.
Så kan man selvfølgelig ønske å diskutere hvorvidt det er fornuftig eller ønskelig at stat1 stadig påtar seg nye utgifter, men det er en helt annen diskusjon.
Hallo noen i kommentarfeltet:
Det er faktisk ingen som mener at de som allerede er født ikke har livets rett. Det er snakk om at kvinnen selv skal kunne velge abort enten alt er ok med fostret eller ikke.
Så er det også slik at har vi født et barn med noen mangler, blir vi selvfølgelig glad i det uansett.
Forøvrig gjelder spm. om tidlig ultralyd ikke bare om å velge bort, men også om å redde liv. Debatten om ultralyd må ikke gjøres om til en abort debatt
@Des: "Stein: mener du altså at det skal være fritt frem med selvbestemt abort helt til riene melder seg?"
Nei. Det finnes i vår system flere mellomstadier _mellom_ "fritt frem for selvbestemt abort" og "drap på levende fødte barn er forbudt"
Jeg godtar aborter i andre trimester når det er medisinske og/eller sterke sosiale grunner til dette.
Jeg godtar aborter i tredje trimester når kvinnens liv er i fare om abort ikke utføres - jeg vurderer mao den allerede fødte kvinnens liv som viktigere enn livet til et foster i tredje trimester.
Men den absolutte grensen for meg går ved fødselen - fra det øyeblikket et barn adskilles fra morens kropp er det et eget individ, med egne rettigheter - bl.a retten til ikke å bli drept.
Det systemet vi har i dag er et kompromiss. Men det er et kompromiss som fungerer noenlunde greit for de fleste av oss.
@Anonym: Skivebom. Det er ikke vi som forsøker å vri dette til en abortdebatt eller å fremstille det slik at man skal ta livet av allerede fødte mennesker.
@Stein: Et barn forløst ved f.eks. keisersnitt i tredje trimester har i dag svært gode sjanser til å overleve.
@Des - vil du hevde at "et barn forløst med keisersnitt" *ikke* har blitt født?
Jeg sa ikke noe om at en fødsel måtte være vaginal. Jeg sa ikke noe om at en fødsel måtte skje etter 38-39 uker.
Jeg sa at for meg går grensen for medlemskap i samfunnet og *retten* til liv ved adskillelse fra morens kropp.
At vi velger å også i noe monn begrense kvinnens rett til 100% selvbestemt abort i senere deler av svangerskapet impliserer ikke (for meg) at vi gir noen garantier til fosteret om en absolutt rett til liv etter at fosteret f.eks har passert 12te svangerskapsuke eller 20de svangerskapsuke eller hva det nå enn skal være.
@Stein: nei, men du skrev at du «godtar aborter i tredje trimester når kvinnens liv er i fare om abort ikke utføres». Nå snakker du plutselig om «adskillelse fra morens kropp», men er ikke abort også «adskillelse fra morens kropp»?
Vi er begge enige om at man må trekke en grense et sted. Fra dine tidligere utsagn har jeg fått inntrykk av at du ønsker å trekke den ved termin. Jeg mener at den må trekkes der hvor barnet ville hatt gode sjanser til å overleve uten nevneverdige senskader hvis fødselen var blitt satt igang for tidlig. I Norge i dag tilsvarer dette, slik jeg forstår det, omtrent begynnelsen på tredje termin.
Jeg mener altså ikke at barnet ikke skal forløses om morens liv er i fare, men at man skal forsøke å redde begge. Det tror jeg også moren vil ønske, når graviditeten først er kommet så langt.
Unnskyld, jeg mente selvfølgelig tredje trimester.
Abortdetbatter koker nesten alltid ned til en diskusjon om kjernen i problemstillingen: Hvor går grensen for når det ikke lenger skal være lov til å ta abort? Når får et menneske sitt menneskeverd? Noen mener det skjer ved unnfangelsen, noen ved fødselen, og andre svarer et eller annet sted i mellom.
Så er det også noen som mener at grensen bør settes først noen dager etter fødselen. Termen "prøveliv" beskriver dette, der man bruker de første dagene etter at barnet er født til å vurdere om det har livets rett eller ikke. Groningen-protokollen i Nederland åpner opp for dette, ved å sette rammer for aktiv eutanasi på nyfødte barn.
Jeg har et spørsmål til dere som mener at grensen går ved fødselen (Stein m.fl): Hvorfor går grensen der? Vil dere argumentere mot prøveliv og den praksis som Groningen-protokollen foreskriver, og eventuelt hvordan?
Jeg tilbyr generøst alle Downs-forkjempere et godt råd om å få sine barn i 40-årene, det øker vistnok sjansen, og håper at jeg kan få ta mitt valg alene.
Imidlertid viser det seg at de ønsker at JEG skal bære frem et Downs-barn, men det uten at de ønsker å gå aktivt inn for å få et Downs-rammet barn selv. Det får meg igjen til å tro at det er en byrde de ønsker å påprakke meg, og ikke den berikelsen de beskriver.
@Des - jeg mistenker at vi er noenlunde enige (som folk flest er) om at man i minst mulig grad *ønsker* aborter i siste trimester.
Hva jeg sier er ikke at man ikke *kan* prøve å redde både kvinne og barn, dersom kvinnen ønsker barnet, og kvinnen er villig til å godta eventuell øket risk for seg selv for at begge skal overleve.
Men jeg er ikke villig til å *kreve* at kvinnen **mot sin vilje** skal tvinges til å ta større risiko enn nødvendig fordi noen *andre* føler at fosterets liv er like mye verd (eller til og med mer verd) enn kvinnens liv.
Og jeg er villig til å godta at man velger å *ikke* prøve å redde et foster om det gir kvinnen bedre sannsynlighet for å overleve.
For meg er altså ikke et foster, selv i tredje trimester, like mye verdt som et menneske som har blitt født.
Et foster i tredje trimester er mer verdt enn et foster i andre trimester, et foster i andre trimester er mer verdt enn et foster i første trimester.
I praksis er det flere grenser her.
Det er en grense ved starten på siste trimester - etter dette bør _normalt_ abort ikke forekomme.
Det er en annen grense ved fødselen - vi har ikke "prøveperioder" på fødte barn.
Har man allerede født et barn, så er det moralsk akseptable (for meg) alternativet for å bli kvitt et barn man ikke ønsker å beholde å adoptere det bort, ikke å drepe det.
Hvorfor? Fordi man ikke lenger er i en situasjon der man må velge mellom et allerede født menneske og et foster.
Istedenfor er man i en situasjon der man må velge hva man skal gjøre med ett selvstendig individ - et barn.
Og nå *kunne* vi hive inn en krattskaug av andre situasjoner og vurderinger rundt liv og død for allerede fødte mennesker: når er det akseptabelt å aktivt drepe et annet menneske, når er det akseptabelt å avslutte ressurskrevende livsforlengende tiltak for et menneske som ikke kan helbredes osv.
Men det er for meg andre debatter.
Innlegget ditt om abort ift fostervannsprøver og barn med Downs synes jeg var helt fantastisk- og traff utrolig mange gode argumenter og synspunkter.
Når jeg nettopp leste innlegget ditt om "Earth Hour" derimot, ble jeg slått ut av dette kom fra samme forfatter- for her var skillet enormt; fra sakelig, konkret argumentasjon , til en fremstilling som overhode ikke matcher verken Earth hour's symbolikk eller budskap.
Anbefaler deg å lese kommentarene dine lagt inn der- det var ikke bare jeg som ble satt ut av usakligheten.
Endelig er det noen som skriver om kvinnens rett til å velge! Jeg klapper i hendene og sier tusen takk til deg og den flotte artikkelen din. Leste også kronikken din om Earth Hour i dagens Aftenposten, og jeg må bare si at det er noe av det beste jeg har lest på lenge.
Tror de mest aggressive reagerer slik fordi de blir støtt, da de selv har hatt en tøff tid med komplikasjoner, og på denne måten forsvarer sin egen situasjon.
Den situasjonen de er i idag, med et sykt barn, eller et barn med Downs, gjør at de er i en situasjon hvor de hverken kan eller vil velge det bort. Tror de bare reagerer på diskusjonen med selvforsvar som tar form av skjellsord, og generelle beskyldninger.
Det er nok bare menneskelig.
Stein sa:
"Jeg sa ikke noe om at en fødsel måtte være vaginal. Jeg sa ikke noe om at en fødsel måtte skje etter 38-39 uker.
Jeg sa at for meg går grensen for medlemskap i samfunnet og *retten* til liv ved adskillelse fra morens kropp."
Grensen for når et barn kan fødes uten komplikasjoner vil jo flyttes konstant. Det er kun et spørsmål om tid før man i prinsippet ikke trenger moren i det hele tatt, men kan "dyrke frem" et befruktet egg i et kunstig miljø.
Hva får dette å si for definisjonen av når et liv starter?
For meg virker det til å være kun to alternativer:
1) Ved befruktning
2) At man definerer et tidspunkt ut fra noen kriterier som f.eks. hjerneaktivitet, etc.
Herlig - her skrev jeg en lang kommentar med takk for innspill etc - så klarte ikke blogger å publisere. Hrmf...
Forsøker igjen litt senere, men ville bare si at jeg har lest alle kommentarene og takke for dem!
Jeg forstår at ingen ville velge bort de barna som allerede er født. Å vise frem syke barn og si "har ikke dette menneske rett til å lleve?" jo selvsagt har det det. dette blir å spille på følelser. Dessuten ville ingen ment at alvorlig syke 12 åringer skal drepes.
Synes du skriver det bra. Debatten kan aldri få vinnere, og hvorfor må den det? Hvorfor kan ikke mennesker som er motstandere av å abortere alvorlig syke barn heller la være å ta abort?
Muligheten til å ta ett valg bør være der, men ingen bør ta valget for dem.
Selvbestemt abort er bra. Folk skal får velge selv. Men denne artikkelen er da ikke bra? (Sjokkert over alle som mener det. )
For meg er den mer umoden og sutrete.
Selv har jeg ikke barn med downs, eller familie med downs. Men takk og pris vi har et aksepterende miljø.
Jeg reagerer altså ikke på retten til abort, men argumentene i artikkelen som kort og godt kan oppsumeres som umodne og dårlige.
@Anonym: da kan du kanskje forklare hva du synes er «umodent og sutrete» ved innlegget? Synes du det er modent og konstruktivt å slenge slike karakteristikker om seg uten å begrunne dem?
@Prinsipprytter skrev: "Grensen for når et barn kan fødes uten komplikasjoner vil jo flyttes konstant. Det er kun et spørsmål om tid før man i prinsippet ikke trenger moren i det hele tatt, men kan "dyrke frem" et befruktet egg i et kunstig miljø.
Hva får dette å si for definisjonen av når et liv starter?"
Ingen ting. Du blir unnfanget når du blir unnfanget, du blir født når du blir født.
Folk som føler at livet starter ved unnfangelse vil fortsatt føle at livet starter ved unnfangelse.
Folk som føler at livet starter ved fødsel og at du får dine egne rettigheter ved fødselen vil fortsatt føle at livet starter ved fødsel.
At du *kunne* ha blitt unnfanget tidligere, eller at du kunne ha blitt født tidligere spiller ingen rolle for når folk føler at livet startet.
Hvor mange vitser har dere hørt om Birkedal og hans kamp mot datalagringsdirektivet :-)
Jeg synes du er morsommere når du prøver å forstå deg på energiproduksjon og distribusjon slik du gjorde i Aftenposten her om dagen. Du blottlegger ikke din mangel på innsikt like åpenbart i denne bloggposten.
Siste anonym; Jeg har ikke forsøkt å forstå meg på energiproduksjon og distribusjon (utover at om jeg slår av lyset hjemme blir det ikke magisk lys i en stråhytte i Uganda).
Men siden jeg har altså heller ikke innsikt i debatten ovenfor,om enn at det ikke er så tydelig, så er det jo dumt for alle oss andre at du gidder å kommentere akkurat det anonymt enn å forsøke å bidra til å opplyse oss. Kanskje neste gang?
Kvinner kan ikke få en uendelig mengde barn, når som helst. Hvilke valg de føler de kan gjøre henger jo sammen med oddsen de har. Unge friske kvinner (og par) kan tenkes vil ta sjangsen på å avbryte svangerskapet og prøve på nytt. Andre, eldre, eller kvinner (eller par) som har hatt problemer med å unnfange kan vurdere sjangsen opp mot muligheten for å få barn i det hele tatt.
Et samfunn av 'perfekte barn' vil ikke være et samfunn av en homogen massen, men et samfunn som enda blir å trenge å forske på hvordan gjøre det best mulig for individet såvell som felleskapet. Fordi barn med downs, og andre mer alvorlige sykdommer vil bli født. Selv om muligens raten vil gå ned.
Jeg synes fortsatt at det er helt absurd at folk som ellers er for fri abort plutselig stempler dem som vil bruke valgmuligheten sin som halvnazister for et sorteringssamfunn. Er det mer moralsk riktig å abortere friske fostre enn syke?
Dette er et kroneksempel på stråmannsargumentasjon! Gøy å se slike flotte eksempler.
Forfatter tillegger motstanderne sine meningen "Jeg ønsker at flere friske fostre skal aborteres ift syke fostre" og vinner med å slå i bordet med at er det mer moralsk riktig.
Tilfellet er at meningsmotstanderne mener at abort ikke skal velges basert på om fosteret er sykt eller ikke. Sykdommen det er snakk om er vel Downs. Så, svar heller på hvorfor det er greit å abortere et foster fordi det har Downs.
Dette er ikke et null-sum spill. Det er ikke slik at hvis flere fostre med Downs blir abortert så vil flere friske fostre bli født. Det er nettopp dette som ligger til grunn for ditt argument. Synd
Nå er ikke jeg en fanatiker og har vel ikke formet meg et klart standpunkt, men jeg irriterer meg over at mange i denne debatten ikke kan svare på hvorfor det er ok å abortere et foster. Mitt svar er at det er komfortabelt for meg å ha den muligheten.
Weeks 9-12
The heart is almost completely developed and the heart rate can be heard on a Doppler machine at the doctor’s office. Most major organs and tissues have developed and red blood cells are now produced in the liver. The face is well formed and the eyes are almost fully developed. The eyelids will close and not reopen until the 28th week. Arms, hands, fingers, legs, feet, and toes are fully formed. Nails and earlobes start to form and tooth buds develop in the gums. Fetus can make a fist with its finger. Testosterone (male sex hormone) is produced by the testes in male fetus.
Legg inn en kommentar