Moralsk selvforsvar

I kveld raser Debatten videre om Audun Lysbakkens omgang med byråkrati og penger til egne partifeller. Men 154 00 kroner til en god sak. Er'e så nøye a?

De 154 000 er ingenting. Ifølge de som vet slikt har alle politikere i posisjoner, statsråder, ordførere og dess like, en pott moropenger de kan drysse over gode formål når de føler for det - og de føler for det oftere når det er noen de kan sole seg i glansen fra eller deres egne. Når statsministeren overrekker en gigasjekk til tv-aksjonen på vegne av regjeringen i beste sendetid, så er ikke det statsrådene selv som har bladd opp millionene (selv om Jonas Gahr Støre kunne ha råd til det), men skattebetalerne som betaler. Flere kritiske spørsmål burde stilles oftere og til flere.

Tidligere i februar deltok jeg selv i Debatten på NRK1. Temaet var makt, misbruk og overgrep i politiske miljøer i kjølvannet av at Venstres nestleder akkurat hadde trukket seg fra alle verv nettopp på grunn av dette. Det var særlig to som utmerket seg i debatten: Unge Venstres leder Sveinung Rotevatn, og Ebba Boye fra Sosialistisk Ungdom. Sistnevnte var sterk og klar i beskjeden: Vi puler ikke nedover. Videre forklarte Boye at i SU har de et svært bevisst forhold til makt og seksuelle relasjoner, og at deres medlemmer skoleres i dette og ikke minst at de med tillitsverv minnes om at tillit ikke skal misbrukes ved å nettopp "pule nedover".

Etter Debatten hentet vi jakkene våre i venterommet, og Boye var tydeligvis misfornøyd med en ting. Hun sa noe sånt som at "de andre ungdomspartiene sier de har en høy bevissthet på dette", men mente at det ikke var riktig. Det var kun de på venstresida som hadde det feministiske perspektivet, og i særdeles de i Sosialistisk Ungdom.

Det feministiske perspektivet skal jeg ikke utfordre dem på. Det har Boye helt sikkert rett i. Men jeg hadde ikke tid til å påpeke det da vi raste ut døren, men ærlig talt. Trenger man et feministisk perspektiv for å la være å voldta noen? For å la være på pule nedover? For å ta sitt tillitsverv på alvor?

Som liberalist har jeg nemlig alltid hatt et individualistisk perspektiv. Og individualistisk perspektiv betyr å respektere enkeltindividet og hennes rettigheter. Jeg ønsker ikke dele folk opp i grupper og gi dem særrettigheter på bakgrunn av kjønn, hudfarge, religion, seksuell legning eller annet som er egnet til å splitte oss, på bakgrunn av foreldede maktstrukturer som jeg uansett ønsker å bekjempe - ikke sette i et nytt system.

Det irriterte meg da, og det irriterer meg fortsatt. Denne moralske overlegenheten som så ofte preger venstresida. Det minnet meg om en Mina Gerhardsen, som da hun var statssekretær ved Statsministerens kontor ble portrettintervjuet i DN Lørdag. Hun beskrev forskjellen på å jobbe i Røde Kors og å jobbe ved Statsministerens kontor slik:
– Forskjellen på Røde Kors og Statsministerens kontor, er at nå skjønner ikke alle at vi er de gode.

Jaha. De gode, du. Men siden det er de snille, gode og overhodet ikke skinnhellige, kan vi jo ikke dømme dem når de gjør noe galt. For de gjør det jo i beste mening. Og da er jo alt ok. Som Sigve Indregaard ironiserer over på bloggen sin - unge jenter trenger kurs til å rope nei slik at det høres ut av et hotellrom og det er jo bare folk Lysbakken kjenner som driver med slikt her i landet. All verdens Tae Kwon Doe-grupper, ungdomsklubber og alle andre frivillige organisasjoner som organiserer arbeid blant unge og som ofte også kurser i selvforsvar og rettigheter har sikkert ikke det riktige feministiske perspektivet.

Selvsagt blir Audun Lysbakken sittende, mens hans statssekretær vil gå. Selvrettferdigheten består. De jobber jo for de gode, må vite!