Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

søndag, april 30, 2006

Fred for enhver pris

Ryddet i papirer og kom over et (nesten) glemt utklipp av en artikkel i KK 51-52/2004, basert på en bok av Jean Sasson om Mayada. Mayada er en irakisk kvinne med priviligert bakgrunn som blant annet forteller historien til kvinner hun møtte både før og etter hun havnet i Baladiyat-fengselet mistenkt for å ha trykket propaganda mot Saddam Husseins regime. Dette er sikkert usann amerikansk propaganda - så bare klikk videre for nyansert og objektiv informasjon.

En kvinne kontakter Mayada for å få hjelp til å lete etter sine to sønner. Mayada kontakter Dr. Fadil som ber kvinnen møte ved politiets hovedkvarter dagen etter. Hun blir der ført til et stort kjølerom og overlevert en navneliste. Sønnenes navn står ikke på listen. Kvinnen blir så ført inn i et annet rom der stanken får henne til å rygge tilbake. Rommet er fylt med lik, men hun ser sine sønner med en gang. Moren forteller:

"De vakre sønnene mine var blitt grusomt torturert. Størknet, svart blod dekket ansikt, hender og føtter. Jeg så tydelige brennmerker. (..) Jeg så ting ingen mor skulle behøve å se. Jeg så en ung mann som hadde et svimerke fra et elektrisk stykejern på brystet. Jeg så en annen mann som var skåret opp fra halsen til magen. Jeg så en tredje med beina hakket vekk."

Hennes sønner var 14 år gamle og hadde spilt fotball utenfor da flere fra Saddam Husseins sikkerhetspoliti gikk forbi. Guttene ble arrestert fordi de stirret på dem.

Jeg vet de ikke fant masseødeleggelsesvåpen i Irak. Men var det mine søsken som var blitt torturert til døde på en slik måte for å ha sett for lenge på noen politimenn, så ville jeg nok bedt til Allah, Gud eller alle verdens krefter om at noen måtte gripe inn. Jeg hadde til og med kanskje ikke brydd meg med at den som grep inn hadde gitt støtte til Hussein under krigen mot Iran. Ei heller at det betydde en større ustabilitet på kort sikt. Men håpet om at det skulle bli bedre - om det måtte koste mye - ville vært tilstede. Fordi når noen vil ha fred og stabilitet for enhver pris, så er det alltid noen andre som betaler for det. Enten det er i Norge i 1943, på Cuba i 1963, Irak i 1994 eller Iran i 2006.

21 kommentarer:

Helge Samuelsen sa...

Du har helt rett, Vampus!

Saddam og hans sikkerhetspoliti og kumpaner var noen jævler. Jeg gråter ikke en tåre for noen av dem.

Jeg får alikevel følelsen av at du bruker dette for å understøtte den amerikansk-ledede invasjonen av Irak. Det blir feil.

Poenget her er at dette i seg selv ikke var begrunnelsen for krigen. Saddam ble ikke anklaget for forbrytelser mot menneskeheten, eller noe i den retning.

(Det hadde faktisk vært svært interessant om det hadde skjedd)

Poenget her er at amerikanerne manipulerte media og andre nasjoner til å tro på en løgn.

Poenget er at dagens eneste supermakt (og vår allierte) ikke spiller med rene kort overhodet. Det er skumlere for oss enn diktatorer i Bagdad.

Det setter en presedens som overhodet ikke går på å fordømme Saddams voldelige regime, men som forsterker inntrykket av at den sterkeste har rett. Uansett.

Det oppmuntrer til ekstremisme snarere enn det motsatte.

Poenget er i ytterste konsekvens at amerikanerne har tabbet seg ut, slik at forholdene i Irak faktisk er tilsvarende slik det var under Saddam. Blind vold, terror, dødsskvadroner, torturering og likvidering er daglig kost i Irak idag.

Irak under Saddam var et helvete for mange. Irak idag er et helvete. Punktum.

To minus gir ikke en pluss.

VamPus sa...

Jeg mener vi har en moralsk rett, ikke plikt, til å intervenere i udemokratiske land. Å intervenere kan også bety andre sanksjoner, og jeg tror ærlig talt i moren til disse to guttene brydde seg om hvilken unnskyldning amerikanerne brukte.

Folk flest er enige i at Saddam var en jævel, men ville ikke løfte en finger mot regimet hans. USA har også forsøkt å presse FN til å sende styrker inn i Darfur, uten å ha lykkes til dette, fordi man må "snakke med dem" først. Det har jo vist seg å være en strålende idè for de uskyldige kvinner, barn og menn som kommer i veien for hoggsablene til motstandsstyrkene.

Nei. Krig er ikke en enkel løsning. Ei heller alltid rett. Som oftest er dialog og samarbeid (tør vi tenke frihandel) den beste løsningen. Men noen lærte faktisk av forhandlingene i Munchen i 1938, som i følge daværende statsminister i England, Neville Chamberlain, brakte "Peace in our time". Det er alltid noen som betaler prisen dersom fred er løsningen til enhver tid. Det var mitt poeng.

Helge Samuelsen sa...

Poenget ditt er godt det, Vampus!

Jeg er ikke direkte motstander mot intervensjonen i Irak, eller Afghanistan, Bosnia eller Iran for den saks skyld.

Alikevel er det jo et dilemma å avgjøre hvem som skal bestemme hva som er rett og galt. Jeg er sikker på at Iran synes det ville være en god ide å invadere USA. Eller atombombe dem.

USA's handlinger har jo bare overbevist dem at den sterkestes rett gjelder.

Så snart en snakker om intervensjons rett eller plikt må en holde tunga rett i munnen. Alle land, inkludert USA (eller kanskje spesielt USA) vil ha særinteresser med inn i bildet. Slike tiltak bør nok avgjøres i internasjonale fora (Og jeg vet... det er ikke lett!)

Poenget med Chamberlain viser at fred ikke alltid er beste løsning. Men skal en krig utkjempes må den bygges på internasjonal rett, og krever uansett god planlegging. Mye tyder på at begge kriterier var fraværende på Bush's agenda.

I virkeligheten ser det jo ut som om Irak nå er totalt destabilisert, at konflikten vil bli svært langvarig, og at landet er blitt en "treningsleir" for terrorister. I tillegg får ekstreme muslimer gode argumenter for å hevde at vesten fører "korstog" mot dem.

Krigen er så langt en total fiasko med andre ord.

Dette vil nødvendigvis påvirke utfallet av konflikten med Iran, som utgjør en større trussel mot vesten enn det Irak noensinne gjorde.

Saddam var en versting, men han var i hvert fall en balanserende faktor i forhold til de religiøse konfliktene i landet. I Iran derimot er det religiøs fundamentalisme som styrer politikken. Det er her trusselbildet er sterkest.

Ingen tror lenger på at USA politisk (eller for den saks skyld økonomisk og militært) vil makte en invasjon av Iran i tillegg til Irak. Det er jo nettopp dette som gjør Iranerne så arrogante som de er.

Bush har spilt seg selv sjakk matt.

2ri sa...

Ingen vil vel si at Saddam var bra for Irak. Problemet er ikke at han ble fjernet. Problemet er at USA går til krig for å sikre seg oljeressurser. Det er en fryktelig destruktiv utenrikspolitikk, både på kort og lang sikt. USA har insatt diktatorer selv, og unnlatt å intervenere i andre diktaturer, så å hevde at USA her har gjort en "god gjerning" er særdeles naivt. Noen må betale prisen for fred, sier du, men det gjenstår fremdeles å se om det blir fred i Irak på denne måten.

Helge Samuelsen sa...

En kunne være fristet til å si at Bush junior ikke er så bra for USA heller.

;o)

Hvem skal invadere USA?

Kapitalismus sa...

Passifisme er den verste formen for ansvarsfraskrivelse som finnes, dens credo om å ikke bruke vold ei heller i selvforsvar er det samme som å gi verden i sølvfat til tyranner, banditter og kriminelle.

De fleste, selv langt ut på venstresiden i politikken vil være enig i dette, og derfor ta avstand fra passifisme.

Med andre ord de fleste vil være enig med Vampus om at vi ikke skal ha fred for enhver pris.

Jeg mener at selv om mye kunne vært gjort annerledes så var det helt rett å bruke makt for å fjerne saddamregime. Det samme svarer 87% av den irakiske befolkning i undersøkelse fra Brookings institute viser at 77%
(http://brookings.edu/fp/saban/iraq/index20060223.pdf) av alle irakerne mener dagens problemer er verdt prisen for å bli kvitt Saddam.

Så spm når er det greit å intervenere? Det er ingen fasitsvar på dette spm. Personlig mener jeg at har den frie verden mulighet til å avskaffe et brutalt diktatur så bør den frie verden benytte muligheten.

Helge Samuelsen sa...

Kapitalismus,

Problemstillingen her er at det ikke er den frie verden som avsatte Saddam, men USA og noen få rævediltere (de fleste angret seg da de så hvordan det gikk).

Pre-emptive strike doktrinen setter tilside alle konvensjoner, og setter en farlig standard på at den sterkeste har rett. Hva om "vi" plutselig ikke lenger er de sterkeste?

Hva får deg til å tro at fundamentalistiske muslimer skal ha samme verdensbilde som deg? Tenker de som deg er det helt ok for dem å ta oss...

Poenget her er ikke om den frie verden skal ha rett til å avsette en diktator, men hvem og hvilke mekanismer som skal være inne i bildet når en diktator skal avsettes.

Forhåpentligvis ikke et eneveldig USA, for de støtter som kjent diktatorer etter "you scratch my back, and I'll scratch yours" prinsippet.

2ri har helt rett når han/hun sier at USA ikke gikk til krig mot Irak for å gjøre en "god gjerning".

I prinsippet er jeg imidlertid ikke helt uenig med kapitalismus. Å avskaffe diktatorer er ingen uting. Men USA's alenegang er en farlig vei å gå.

Ps. Om Irakere var glad for å bli kvitt Saddam betyr ikke at de nødvendigvis får det bedre. Jeg spår et prestestyre a la Iran om få år.

La oss håpe jeg har feil på det punktet!

jetjubb sa...

Målsetningene for USA sin utenrikspolitikk er å sikre kontroll over naturressurser og sørge for å støtte vennligsinnede regimer som kjøper produkter og tjenester av amerikanske selskaper. Intervensjonen mot Irak og landets strategiske beliggenhet i Midt-Østen må ses i lys av dette, selv om kun 4% av de påviste oljeforekomstene i verden ligger innenfor Iraks territorium.

De argumenter som hittil har vært brukt for å rettferdiggjøre en krig mot Irak, har kun hatt til hensikt å skjule de egentlige årsakene for denne krigen.

Sikkerhetspolitiske:
- Deres militære kampanje i Afganistan i 2002 hadde gitt begrenset suksess.
- Ved å fjerne Saddam Hussein kunne USA endelig få vekk sitt militære personell fra Saudi-Arabia.
- Israel ble kvitt en brysom nabo
- FN kunne oppheve den upopulære handelsboikotten mot Irak og fjerne Olje-for-mat programmet.
- Krigen i Irak rettet samtidig en kraftig pekefinger mot både Iran og Syria.

Økonomiske
- USA trengte å få fart på økonomien igjen i 2002, og en krig gjør underverker for å øke temepraturen i økonomien.
- Det Republikanske Partiet kunne omsider gi motytelser til sine "venner" i oljeindustrien og i våpenindustrien.
- Amerikanske selskaper kunne overta oljeindustrien i Irak, som hadde ligget brak siden 1991.

Vampus er utrolig naiv når hevder at vi har en moralsk rett til å intervenere i udemokraktiske land. Det er opplagt en kjennsgjerning at Europa og USA, kan benytter seg av denne retten når det er økonomisk forsvarlig å gjøre det.

Videre hevder Vampus at "når noen vil ha fred og stabilitet for enhver pris, så er det alltid noen andre som betaler for det". Den store taperen er den irakiske sivilbefolkningen, uansett hvordan du snur og vender på saken. Dette var tilfelle før mars 2003 og dette er tilfellet i dag også. FN hadde gjennom sin hadelsboikott i over 12 år, kjørt Irak ned i grøften. Hele samfunnsstrukturen var brutt sammen. Folk døde av underernæring og mangel på medisiner og et skikkelig helsetilbud. Etter at USA overtok makten dør fok fremdeles. Det er nå bare mer tilfeldig hvem som dør, og ikke bare de gamle, de unge og de svakeste i samfunnet.

Det er mulig å forsvare krigen i Irak ut fra prinsippet om bamhjertighetsdrap. Hvis du skal forsvare krigen ut fra ønsket om å gi den irakiske befokningen, frihet og demokrati så blir det feil. Hva hvis irakerne skulle være dumme nok til å velge "feil parti" ved neste valg, slik som tilfelle er i Palestina i dag? Hvem skal gå inn å rydde opp neste gang? Hvem skal ha rett til å intervenere da, når Irak tross alt er et demokrati? Hvem skal betale prisen for fred og stabilitet ved neste korsvei?

Brockfield sa...

jetjubb:

Du har mange argumenter for at USA intervenerte i Irak. Jeg er enig i enkelte av de sikkerhetspolitiske, men det er nesten helt utrolig at du (og mange andre) fortsatt tror på at USA hadde økonomiske målsetninger med Irak-krigen.

For det første har krigen vært umåtelig dyr for USA totalt sett. For det andre er det en blank løgn at USA har slått kloa i noen som helst naturressurser. Oljen tilhører Irak, og inntektene fra oljesalg brukes til å gjenoppbygge landet. Dette gidder jeg ikke en gang finne kilder til, det er noe alle egentlig vet, men nekter å ta inn over seg.

Frankrike og Russland hadde oljekontrakter i Irak før, amerikanske selskaper har det nå. Er det problematisk? Det er jo tross alt USA som er i landet nå og bygger det opp.

Økonomisk argumentasjon for amerikansk utenrikspolitikk blir ekstra vanskelig å forsvare dersom man ser på Afghanistan. Et land med så godt som null naturressurser. Men hvordan er situasjonen i Afghanistan i dag? Utrolig mye bedre enn før amerikansk invasjon. Løven leker med lammet i Kabuls gater.

2ri sa...

"Frankrike og Russland hadde oljekontrakter i Irak før, amerikanske selskaper har det nå. Er det problematisk? Det er jo tross alt USA som er i landet nå og bygger det opp."

Ehh - Frankrike og Russland hadde oljekontrakter. Amerikanske selskaper hadde ikke. USA gikk til krig. Frankrike og Russland mistet sine oljekontrakter. Amerikanske selskaper har fått oljekontrakter. Men det var ikke pga oljen de gikk til krig nei. USA bygger tross alt opp igjen landet - etter sin egen invasjon.

Hvordan tilgodekommer inntektene fra oljen det irakiske folk når det er amerikanske selskaper som sitter på kontraktene?

2ri sa...

Afghanistan var vel uansett også mer en hevnaksjon etter 11.sept - Bush måtte vise handlekraft. Tror ikke det er mange som hevder at Afghanistan ble tatt av økonomiske årsaker.

Steinbukken sa...

Det er litt balanse i argumentasjonen jeg etterlyser fra sosialister flest. Uskyldige irakere som må bøte med livet blir nær sagt samtlige drept av såkalte "opprørere" (jeg vil kalle dem terrorister). Forferdelige overgrep under Saddams regime som det vi leser om i VamPus' innlegg kan jeg ikke huske at noen venstrevridd noen gang har fokusert på, men dersom en amerikansk soldat begår et overgrep kan du vedde på at det smøres ut for alt det er verdt.

Selvsagt har amerikanerne begått overgrep, både i Irak og andre steder. Men ser man splinten i amerikanernes øye bør man pinadø også se bjelken i Saddams.

Milton Marx sa...

2ri: Tror det kan være verdt å se litt på matematikken i dette. Kostnaden ved krigen i Irak og i Afghanistan er så høye at det langt overstiger gevinstene til noe selskap som er involvert i Irak.

Videre er det verdt å merke seg at også oljeanalytikere sa før krigen startet at det var feil å si at det var en krig for olje. Hvis man ville ha billig olje, var det jo bare å oppheve sanksjonene.

Dette betyr ikke at det ikke finnes amerikanske selskaper som tjener penger i Irak. Bare at deres inntjening overhodet ikke står i stil med kostnadene.

La oss si at dette handler om ordrer til visepresidentens Hallibruton: USA svir av 1000 dollar slik at Halliburton kan tjene 5. En god del forsvarsprodusenter tjener også penger, ikke tvil om det. Men er det ikke uansett slik at disse inntektene ikke står i forhold til USAs utgifter?

I så tilfelle handler dette om at amerikanerne er noen dumminger som ikke forstår at de blir lurt av sine griske politikere - og at det mest rasjonelle ville vært å gi politikerne halparten av pengene for å unnlate og gå i krig.

Kort og godt: det er litt vanskelig å se at økonomiske argumenter skulle kunne rettferdiggjøre en krig.

For øvrig blir resonnementet med å kritisere amerikanerne for at noen ekstreme islamister begynner å slakte uskyldige sivile underlig.

Man kunne forsåvidt forutse desstabiliseringstiltak lenge før amerikanerne gikk inn: i og med at så mange franske firmaer ville tape markedsandeler, ville det være logisk at fransk etteretning ville bidra til å desstabilisere et nytt styre i det skjulte, f.eks. via opplæring av bråkmakere.

Det kan imidlertid se ut som at det også er andre som har ønsket en destabilisering. Kanskje er det slik at demokratiet er en større trussel mot presteskapet i regionen enn vi vestlige hedninger greier å fatte?

Situasjonen er faktisk så rotet at det er vanskelig å se de konkrete grunnene til at opprørerne handler. Amerikanerne vil jo uansett ut raskest mulig. Og til syvende og sist kunne vi kanskje tenke at de brude gi blanke og trekke seg ut. La borgerkrigen skyte fart og inntil et nytt diktatur har vokst frem

Sannheten får man neppe vite før om minst 50 år.

pip sa...

Det er en forferdelig historie, som forteller om hvor viktig det var å avsette Saddam.

Problemet er jo at de som avsatte Saddam handler på samme måten. Har du sett tall på hvor mange som blir torturert og drept og forsvinner på lignende måter i dag? Det er ikke vakre tall om et land som har blitt "befridd" fra denne elendigheten.

Så når man gråter over denne historien, så er det ikke tid for å tørke tårene - ennå.

VamPus sa...

Pip; ser poenget ditt, men jeg synes det er en viss forskjell i et statlig diktatur som torturerer 14-åringer til døde, og terroristgrupper som forhåpentligvis vil bli bekjempet. Som Gerhard Helskog sa; det er ikke noe nytt at det foregår tortur i Abu Grahib, det nye er at de som gjør dette faktisk blir straffet for det.

Steinbukken sa...

Nettopp, men dette er et poeng de venstrevridde glatt overser.

pip sa...

Men det er jo ikke snakk om "terrporistgrupper" - det er en systematisk terrorisering og trakkasering som ligger i selve systemet her.

Ja, noen har blitt stilt til ansvar for Abu Grahib, men hvor mange? Og hvor langt opp? Og hvorfor stopper det ikke, men eskalerer videre?

http://www.informationclearinghouse.info/index.html
http://www.marchforjustice.com/shock&awe.php

Å bortforklare dette med "venstresiden" blir ikke bare for lettvint, det er å putte hodet i sanden. Man må gjerne mene at invasjonen av Irak er bra - men om man ikke samtidig er ærlig på kostnadene og hva man taper på det, da begynner man å leve på en løgn. Om man ikke ser invasjonshæren sine enorme overtramp og systematisk terrorisering av sivilbefolkningen, men bare snakker om at "det var verre før" - hvordan er det da mulig å ta et oppgjør med det?

pip sa...

Her er en link til, om situasjonen i Irak, av en blogger.

Moralen må være, at i alle fall vi, som står på utsiden, ikke må være som kvinnene fra "den grønne sonen".

http://www.afamilyinbaghdad.blogspot.com/

Steinbukken sa...

Jeg falt av lasset da hun sa "I am a Muslim, and according to the ideas of this government I am supposed to be your enemy" (referanse til amerikanske myndigheter).

Så vidt meg bekjent har de sagt det motsatte, f.eks. Bushs uttalelser umiddelbart etter 9/11...

pip sa...

Synd du falt av lasset, forsøk igjen.

Anonym sa...

Visualization is a tool that has been used for thousands of years by initiates of all the metaphysical schools. Today, it is incorporated into top athlete's daily routines and is used in business affairs frequently. It's use is wide-spread among highly successful people, either consciously or unconsciously, aware of its create power. So if it has stood the test of time and is still being used by high achievers we must come to the conclusion that it works! But has it ever worked for you?

If you answered 'yes' to the above question then you know how powerful this technique can be. If, on the other hand, you gave the more likely answer 'no' then take heart for I am about to reveal to you a sure fire way of reaching your objectives through this mostly misunderstood art.

The trouble with visualization is simple - its in its name!

When studying and contemplating the art of visualization most people have the impression that they must create visual images and make them real or life-like. Many people, in fact the majority, find this almost impossible to do. Even if they can formulate a solid picture of their objective they find it extremely difficult to sustain the image for any length of time. Either the image fades, changes or other intruding thoughts intervene.

This type of visualization is almost impossible to sustain and luckily it is not at all necessary. Why? Because it is in the subconscious mind that your visualization needs to be placed and there is good news. The subconscious mind does not know the difference between an imaginary event and a real one. Your visual image only needs to be a strong visually as any other imagined event. However, that is only half the story.

If all you had to do was just imagine stuff and your world automatically changed to reflect your imaginings this world would be full of chaos (not to mention all those creepy crawly bug-eyed monsters!). Therefore, there are a few more steps to complete before the visualization is passed to the subconscious for manifestation.

Let's try a little experiment. Remember a scene from your past that has a lot of good feelings around it. Any good memory will do, like the first time you heard the words "I love you" from your partner, an amazingly spectacular sunset, a great holiday event or your last birthday. Pick one and remember it. How clear is the image? Can you remember any sounds? What way did you feel? Is there any sense of touch, taste or smell? Identify how your memory works. Is it mostly visual, auditory, kinaesthetic or of a feeling nature?

Now we are going to create an imagined event in our lives that has the same strength and potency as that image. So relax and let's go.

Imagine something that you do everyday, something that you did yesterday, today and will do tomorrow. Let us take the example of waking up tomorrow morning. Don't try to add or take anything away, just think about it and analyse the scene. Is it dark or light? Are you lying next to someone in bed? Do you still feel tired? Has the alarm clock sounded? Are you irritable that you have to get up or full of joy at the dawn of a new day?

You will find that the imagined event is very similar to the memory with probably one key difference - your point of perspective. Is the memory behind you and the future event in front of you? Is one to the left and one to the right? Maybe they are both in front of you or the future seems to move in a clockwise direction. Whatever the perspective the thing to notice is that they are very similar in appearance.

Now imagine doing your future event a week from now, then a month from now, then six months from now. Where are those images placed? Are they moving further away, going clockwise, from left to right? This is your time-line and using it is important in visualization as you will see later.

Ok, let's imagine something that is very unlikely to happen and see where it differs from the last image.

Imagine you are sitting somewhere familiar which is extremely comfortable and relaxing to you. Now imagine that a person you know well comes up to where you are and says "hello". Imagine them telling you that they want to show you a new trick. All of a sudden they have three juggling balls. They throw them in the air and begin to juggle with ease. Then they begin to whistle one of your favourite tunes. You suddenly realize that there is a strong smell of flowers in the room and notice a vase of them just behind the juggler. Imagine laughing loudly at the scene and feeling joyful at the experience. Then the person juggling leans forward stands on leg and puts the other leg outstretched behind them. All the while still juggling and whistling. Then they begin to hop on their leg as a small bird flies over to perch on their head. Once you have the imagined event and stayed with it a few moments just let it fade.

Ok open your eyes. What was the difference between the two images? Can you spot any? Did you use more, less or roughly the same senses in your fantasy event as you did in the future one? Did you see them from different angles? Was the picture bigger in one than the other? Was the sound clearer, the feelings more acute or the smell stronger? Take some time and go back to each scene in your mind. How does the future event differ from the fantasy one? Are you looking at both from a different vantage point? Do you see yourself in the image of one but not the other? Analyse the scenes and see where they differ.

Have you identified how the future event differs from the fantasy one? If you have then its time to make visualization work for you! Take a goal that you have been working on or would like to achieve. Nothing too far-fetched at this point please! Pick something that is possible but at the moment seems a little impractical. Once you have it form a mental image of what it would be like to have, be or do that thing or be in that experience. Remember to form it the same way you do a memory. Give it the same strength visually, in sound, feeling, taste and touch - use your mind in its natural state. All you have to do is imagine the scene.

Ok how does it differ from the scene of waking in the morning? Can you identify the differences in perspective, sound, taste, touch, feelings and what you hear?

Now there will be one other key thing that differs in the images- it is very simple but often overlooked. You know that the future event is going to happen! This is reflected in the way we experience the image. So what we are going to do is fool your subconscious mind into thinking your goal is definitely going to happen by manipulating your goal image!

Once you know what the differences are in each image begin to change the goal image so that it is seen the same way as the future event in your imagination. Place the visualized scene in exactly the same position with the same perspective as your future event.

Place it in the correct position on your time-line. You may already begin to feel that the goal is more possible. Visualise in this way everyday and you will condition your subconscious mind to manifest the experiences necessary to make your goal attainment certain.

One more thing to remember: During the day think about your goal often. This reinforces the visualization and will begin to dispel doubt from your mind. lucid dream