Aftenpoftens Kathrine Aspaas har vært på en konferanse om samfunnsansvar og forsøkt seg på
kritisk journalistikk. Hun spurte modig spørsmålet absolutt alt og alle har stilt før henne:
"Hvordan kan vi tro på Telenors samfunnsansvar når vi ser hvordan dere opererer i saken rundt Grameen Phone", får jeg meg til å spørre (..).
Telenor har vel i grunn svart på dette i fire måneder, men fordi hun ble satt på plass av ordstyreren så mener nå gravende journalist Aspaas at det ikke er mulig å stille kritiske spørsmål i Norge. Hun forteller videre:
Seminarets vesentligste og mest grunnleggende spørsmål kommer imidlertid fra nigerianske David Ugolor:"Hvem eier ressursene", spør direktøren for African network of Environmental and Economic Justice. Han forteller om hvordan utenlandske selskaper utnytter svake afrikanske ledere for å få kjøpt verdifulle naturressurser - olje, gull, diamanter, kull.
Svake afrikanske ledere? Som ovenfor sin sultende befolkning ikke skyr noen midler for å stjæle penger som skulle gått til infrastruktur og utvikling, men ovenfor vestlige selskaper bøyer hodet og sier: Bare robb landet mitt og sett penga inn på kontoen min. Hvem er drittsekken her? Vestlige selskaper eller "svake afrikanske ledere" som stjeler maten ut av hendene på sin sultende befolkning? Svaret kan gjerne være begge to, men det synes åpenbart ikke Aspaas.
Spørsmålet er også hvor ærlige vi tør å være når det gjelder vår egen plyndring av andre lands ressurser. "Hvordan kan landbruket i Kongo kunne konkurrere med landbruket i Frankrike? Det er som å be et barn på tre år løpe om kapp med en 30-åring", spør den kongolesiske bondelederen Victor Nzuzi-Mbembe.Vi vet at han har rett, men makter ikke å stoppe vår egen nådeløse effektivitet og selvtilfredse kreativitet.
Når tok Aftenpoften og Aspaas sist til ordet om å nedbygge subsidiene til norsk landbruk, bygge ned tollmurer generelt og mot utviklingsland spesielt? Og vil hun virkelig hindre et effektivt landbruk som produserer mer mat per kvadratmeter jord og gjerne mer miljøvennlig? Er det nådeløst? Og er Kongos døende barn et resultat av fransk landbruk eller komplett udugelig styring fra "svake afrikanske ledere"?
Ønsker vi fortsatt å fortelle oss selv at vi gjør de fattige i Bangladesh en tjeneste når vi kjøper telenettet deres?
Ville Grameen Bank hatt mulighet til å bygge opp et telekommunikasjonsselskap med ti millioner abonnenter uten Telenors kapital og kompetanse? Ifølge Fortune er selskapet den største skatteyteren i Bangladesh, hvilket betyr at dersom politikerne styrer med stødig hånd så vil selskapets penger bidra nettopp til utbygging av infrastruktur og velferdstjenester. Dette kommer i tillegg til arbeidsplasser og muligheter som selskapet har skapt. Selskapets hjemmeside forteller også at de er anerkjent som et av de mest ansvarlige bedriftene i landet. På lederplass i Finansavisen
stilte Trygve Hegnar spørsmål ved om det ikke er Grameen Bank som burde selge ut sin andel, verdt syv milliarder kroner, til Telenor. Dermed kan de videreutvikle
mikrokredittvirksomheten som i utgangspunktet ga fredsprisen til Yunus og Grameen Bank. La den som har peiling på butikken drive butikk.
Aspaas må gjerne mene at man ikke gjør fattige en tjeneste uavhengig av hvor mange mennesker som nyter godt av at store selskaper etablererer seg, skaper arbeidsplasser, introduserer ny teknologi og betaler skatt som går til å videreutvikle landene. "Kom ikke her med døende barn!" mener en harmdirrende Aspaas at det onde vesten sier. De korrupte drittsekkene, Afrikas svake ledere, som daglig kjører forbi de døende barna i
Mercedeser kjøpt for vestens bistandsmidler nevner hun ikke med ett ord. Det kunne fort blitt et ubehagelig spørsmål.
Via
hablog - som i eierens fravær ser ut til å ha hentet sitt motstykke fra et parallelt universt.
Oppdatert: En litt redigert versjon sendt til Aftenpoftens debattredaksjon. Hadde Aspaas vært mer politisk korrekt ville hun hett Al Gore. *knurr*
