Smser og sekretærer

Dersom kjønn teller i Oslo Høyre, så er det å være kvinne utelukkende positivt. Dørene blir holdt oppe for oss på alle måter.

Oppdatert: Les også Kristin Clemets blogg.

På lederplass i Dagsavisen (ikke på nett) i dag kan jeg til min forbløffelse lese at Oslo Høyre skviser kvinner og politiske talenter. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene av Oslo Høyre som organisasjon i disse dager. Men som sagt til flere journalister – dersom de mener at det er den etablerte politiske ledelsen som skviser så må de jo ikke spørre meg. Jeg er jo en del av den ledelsen.

Det som slår meg er på hvor tynt grunnlag mediene kommenterer en sak. Opinionen farges som kjent av hvordan ting blir presentert i mediene. Når mediene kun har en side av saken så blir bildet ganske vridd.

Dagbladet omtalte også sjefssekretæren i Oslo Høyre på lederplass. Lørdag som ”bare en sekretær” (heller ikke på nett). Dagbladet er forbauset over at Oslo Høyre holder seg med en sjefssekretær som har et så ”elendig politisk gangsyn” og ikke anerkjenner kvinnepolitisk leder i Høyre, Julie Voldberg, som et ”talent utenom det vanlige som bør løftes frem”. Og jeg som trodde at å bli stemt inn i ledelsen i Høyre, med Oslo Høyres stemmer, var nettopp å bli løftet frem og gitt muligheter. Så feil kan man åpenbart ta.

Bakgrunnen for Dagbladets lederartikkel er tekstmeldinger som sjefssekretæren har sendt med råd til en person mange kan bekrefte at han har hatt nære relasjoner til. Lederen av DKSF skulle holde støttetale for Julie Voldberg på Oslo Høyres nominasjonsmøte 7. februar. Til tross for at hun hadde en flertallsinnstilling fra nominasjonskomiteen bak seg, var det mange som mente at hennes motkandidat, Øystein Sundelin, kunne vinne. Rett og slett fordi han også er et ”talent utenom det vanlige som bør løftes frem”. Han har gang på gang imponert – både som leder av Oslo Unge Høyre, i skoledebatter, i programkomiteer, under flere valgkamper – hvor han har stått på for Oslo Høyre. Styret i DKSF var delt i forhold til hvem de skulle støtte og i tillegg til det var lederen selv kandidat på listen. Å holde støttetale for en annen kandidat gir ofte en rekyleffekt – vinner kandidaten virker det positivt på ditt eget kandidatur, taper kandidaten kan ditt eget kandidatur svekkes. Mellom venner er det ikke en trussel å si fra om dette. Men de var mer enn bare gode venner. De var sjefssekretær og leder av DKSF. Dermed burde sjefssekretæren ikke ha gitt råd. Det har han tatt selvkritikk på og også fått en reprimande for. Dette er med andre ord ingen bagatellisering. En uavhengig evaluering, gjennomgang på et møte med hele ledelsen og alle lokallagsledere til stede, samt skriftlig advarsel er ikke det.

Dagbladet skriver at sjefssekretæren har forsøkt å hindre nominasjonen av Julie Voldberg med å true hennes støttespillere med represalier. Å gi råd om hvorvidt noen bør holde en støttetale eller ikke er, for å si det mildt, verken et forsøk på å hindre en nominasjon eller å true noen med represalier.

Nå vet vi også at to tekstmeldinger har blitt endret før de ble referert i media. En har blitt mindre personlig, i melding nummer to er et smilefjes byttet ut til å bli ”hold deg unna”. At meldingene ikke var ment som trusler, og neppe oppfattet slik at mottaker, blir underordnet når noen først bestemmer seg for å bruke dem i etterkant av en nominasjon. Utfallet av kampvoteringen mellom Øystein Sundelin og Julie Voldberg var 108 – 70. Voldberg hadde altså ikke støtten hun trengte for å bli nominert på det man mener er sikker plass på Oslo Høyres bystyreliste. Det skal heller ikke være noen selvfølge, selv om man sitter i partiledelsen. På samme måte fikk ordføreren og byrådslederen nedstemt et forslag de hadde fremmet på forsiden av Aftenposten under årsmøtet til Oslo Høyre. Ingen kalte det skvising eller mafiavirksomhet når Oslo Høyres øverste organ gikk mot ordfører og byrådsleder.

Inntil nå har en nominasjonskomite anbefalt en liste ovenfor Oslo Høyres øverste organ, representantskapet. Nominasjonskomiteen forsøker å ivareta flere hensyn – blant annet at bystyregruppen skal representere hele Oslo i forhold til kjønn, alder, bosted, erfaring og bakgrunn. Det betyr at 23 år gamle Saida Begum fra Stovner er forhåndskumulert for å hjelpe et nytt, ungt politisk talent frem, mens flere som allerede har fått muligheten til å sitte i bystyret forventes å komme inn for egen maskin. En så markert person som Julie Voldberg burde heller ikke trenge nominasjonskomiteens hjelp for å komme inn. Derfor var jeg mer overrasket over at hun i det hele tatt var nevnt på de ti første plassene. Det er vel ingen som har tvilt på at hun kommer inn i Oslo bystyre for Oslo Høyre om hun vil det.

Samtidig har Oslo Høyre hatt en prøveordning med urnominasjon der alle betalende medlemmer kan stemme, samt at alle lokallagene i Oslo Høyre gir sine anbefalinger. Tanken er at urnominasjon etter hvert skal bli bindende og erstatte de andre prosessene. Ønsket er å revitalisere organisasjonen, bringe frem flere spennende kandidater og demokratisere hele prosessen. En av forkjemperne for det har vært nettopp Geir Staib. Han har også, så lenge jeg har kjent han, vært en av de ivrigste til å foreslå og støtte spesielt unge talenter inn i komiteer, utvalg og ikke minst politisk. At han skulle være spesielt kvinnefiendtlig, eller at Oslo Høyre skulle ha en kvinnefiendtlig kultur, er så absurd at jeg faktisk trodde det skulle falle på egen urimelighet – men saken tar jo ingen ende.

Oslo Høyre har i dag lederen for Stortingets utenrikskomite, Ine Marie Eriksen Søreide (34), den yngste noen gang. Vi har Kristin Vinje (47) som finansbyråd i Oslo og Anniken Hauglie (38) som sosialbyråd. De to siste, samt Saida Begum (23) og Annelise Høegh (62), er nominert på topp ti i Oslo. Av 65 plasser på bystyrelisten er 27 sterke kandidater kvinner. I tillegg til kvinnepolitisk leder, Linda Treider (28), sitter jeg selv som en av fire direktevalgte til Oslo Høyres arbeidsutvalg (OHs ledelse). Linda spesielt har gjort en kjempejobb med å aktivisere flere kvinner i Oslo Høyre, samt også jobbe med nye velgergrupper. Alle med god støtte fra blant annet sjefssekretæren.

Dersom kjønn teller i Oslo Høyre, så er det å være kvinne utelukkende positivt. Høyre-damer trenger ikke velge mellom makt og muligheter eller menn med gammeldagse holdninger til folkeskikk. Dørene blir holdt oppe for oss på alle måter.

Det er dette Trygve Hegnar kaller ”mafiastil” på side 2 i avisen sin under vignetten ”Finansavisen mener” (aldri på nett). Finansavisen mener altså at Oslo Høyre kjører mafiametoder mot kvinner. Karita Bekkemellem kaller det ”brutalt spill”, Dagbladet er forbauset over at Oslo Høyre holder seg med en sjefssekretær som er ”plump og kvinnefiendtlig”, PR-rådgiver Haakon B. Schrøder skriver som kommentator i NA24 at sjefssekretæren er en løs kanon som må demonteres, Dagsavisen mener Oslo Høyre ”skviser” kvinner, i tillegg til at den opprinnelige saken om smsene (som altså viste seg å være endret) er referert bredt i landets aviser.

Tidligere journalist og nå rådgiver, Frode Nakkim (broren til leder for samfunnsavdelingen i NRK) skal ha truet andre i Oslo Høyres ledelse med at dette ville bli en ”grisete sak” i pressen (i dag på VG papir). Det fikk han jo rett i. Dagsrevyen var en av de første som refererte en endret tekstmelding i en reportasje som feil nok meldte at Julie Voldberg ikke står på Oslo Høyres bystyreliste, hvilket hun da faktisk gjør - men ikke korrigeres av NRK.

Det er grenser for hvor mye Geir skulle måtte tåle før han tok til motmæle. Det som var en sms mellom nære venner har eskalert ut av alle proporsjoner. At sjefssekretæren i Oslo Høyre, som jeg er stolt av å kunne kalle en nær venn, føler behov for å renvaske seg mot den massive uthengingen forfalskede tekstmeldinger og èn sleivbemerkning har ført til, har jeg forståelse for. Men nå må det ta slutt. Ingen er tjent med at dette fortsetter.

De som tok denne saken til media til å begynne med bør også innse det. Å starte en slik ukultur seks måneder før valget vil ikke hjelpe Julie Voldberg inn i bystyret. Hun er også avhengig av at Oslo Høyre gjør et godt valg. At hun kan være med på å bidra til det er hevet over enhver tvil.

For å si det med president Bartlett i tv-serien West Wing – What’s next?