Gjør meningsfylt vold til meningsløs

Det er ikke mangel på ord som gjør det vanskelig å skrive i disse dager. Det er at alt for mange ord presser på og vil frem. Jeg har vært litt avventende med å blogge fordi det føles eil for en utenforstående som meg å ta en plass blant de sørgende som er direkte berørt. Det kan til tider bli litt klamt føleri i det sosiale fellesskapet, men jeg forstår alle som har et behov for å komme til uttrykk. Det behovet kjenner jeg også.

Noen skriver at ord blir meningsløse. For meg er det i situasjoner som denne at ord fylles med mening. Ord som dessverre ikke blir fattigere, men får en langt dypere klang enn når vi ytrer dem til daglig. Tragedie. Urettferdighet. Sorg. Sinne.

Noen snakker om meningsløs vold. Det finnes ingenting som heter meningsløs vold. Et hvert slag, et hvert anslag, er fylt med mening. Det er nettopp derfor de som er utsatt for vold kjenner det i kroppen lenge etter at sårene er helet og merkene er borte.

Det er dessverre ingenting ”meningsløst” i de siste dagers hendelser. Handlingene var godt planlagt og med overlegg. De var breddfulle av mening. Det er nettopp det som gjør det så ufattelig, så ubegripelig. Vi kan forstå at ulykker skjer. Men vi kan ikke begripe at ett menneske kan forvolde så mye skade. Det er ikke til å fatte at ett menneske kan føle det som nødvendig å drepe unge mennesker som ber på sine knær om å få leve.

Han skriver at vi vil se på han som et monster. Hadde det enda vært så vel. Monstre tar plass i fiksjonen og i våre verste mareritt, men blir borte når dagslyset kommer og vi åpner øynene for verden rundt oss. Han er noe langt verre. Han er en av oss. Han drepte våre barn og unge for å endre vår felles fremtid. Han tapte det øyeblikk statsminister Jens Stoltenberg sa at vi skal svare på volden med enda mer demokrati, enda mer åpenhet, men aldri naivitet.

Det er ikke naivt å tro på frihet, demokrati og åpenhet. Det eneste naive er å tro at dette er verdier som kommer av seg selv. Det gjør de ikke. De må kjempes for hver eneste dag. Gjennom ord og handlinger. Fienden er ikke ekstremistene, men oss selv dersom vi unnskylder, legitimerer eller godtar deres premisser og handlinger.

Det er sterkt å lese om opplevelsene til de som har overlevd tragedien på Utøya. Det gjør ikke minst inntrykk når en ung jente tvitrer om at hun har ”survivors guilt”. Som om verden ville vært et bedre sted om også hun hadde vært borte i dag. Det hadde den ikke. De som overlevde tragedien sier de vil engasjere seg enda mer for at ikke deres venner skal ha dødd forgjeves. Den byrden må i så fall vi andre bære sammen med dem, for den skal de ikke bære alene.

Klarer vi sammen å holde på verdier som retten til liv, frihet og søken etter lykke som grunnlag for vårt liberale demokrati, vil all vold bli meningsløs når vi møter denne med nettopp enda mer demokrati, enda mer åpenhet.