God tone i Kardemomme by

”Hadde vi ikke hatt egne internettsider og muligheten til å ytre oss der, måtte vi begynt å skyte dere”.

Sitatet er fra Vigrid-leder Tore Tvedt som i samtale med Briger Emanuelsen, tidligere journalist i Dagbladet, sa at så lenge han hadde en egen nettside hvor han kunne ytre seg, følte han seg ikke sensurert og heller ikke at ytringsfriheten var tatt i fra ham etter at Dagbladet utestengte han fra debattsidene. Lederen for den rasistiske organisasjonen viste til Internett som en viktig arena for å komme til orde med sine meninger.

I rekken av mange vanskelige debatter som vi nå står ovenfor, er debatten om debatten allerede i full gang. Debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende spør om tiden nå er inne for å ta et skikkelig oppgjør med anonyme nettdebatter og Aage Borchgrevink i Den Norske Helsingforskomité spør om hvordan vi kan unngå nye monstre fra bloggosfæren, mens Thomas Hylland Eriksen kaller gettofiseringen av nettet en trussel mot det nasjonale fellesskap.

I etterkant av en ufattelig tragedie leter vi alle etter svar på hvordan tragedien kunne oppstå, og hva vi kan gjøre for å unngå at noe slikt skjer igjen. Men det er særlig når demokratiet er under angrep at vi må hegne om de verdier og prinsipper som utgjør grunnlaget for vårt samfunn.

Internettfrihet og anonymitet er et tveegget sverd. Anonymitet gir en mulighet til å ytre seg fritt uten å måtte stå til ansvar for det. Det beskytter dissidenter mot overgrep, fengsling og tortur hver eneste dag. Samtidig blir muligheten brukt til å fremme tankegods og meninger som ikke er forenelig med opprettholdelsen av et liberalt demokrati.

Nå har faktisk Norge en lang tradisjon for å tolerere motstand mot det liberale demokratiet. Som en del av vår demokratiske flora har vi partier som kaller seg revolusjonære, og på radikale venstreorienterte nettsteder diskuteres væpna revolusjon fortsatt. I tillegg er det vi kaller et liberalt demokrati er i kontinuerlig endring. Det er bare to år siden det liberale demokratiet Norge begynte å likebehandle homofile i ekteskapslovgivningen.

Det er også kontinuerlig debatt rundt demokratiske prinsipper om ytrings- og trykkefrihet. Da regjeringen foreslo å erstatte blasfemiparagrafen med å utvide § 185 mot hatefulle ytringer, var det nettopp i blogger og debattfora på Internett at diskusjonen levde. Det nå utskjelte islamkritiske nettstedet document.no og nettversjonen til Human-Etisk Forbunds avis Fri Tanke var de første som reagerte. Senere tok tidligere generalsekretær i Human Etisk Forbund, Lars Gule, og journalist i document.no, Nina Hjerpset-Østli, initiativ til et opprop mot innstrammingen. Blant de som skrev under var forfatterne Roy Jacobsen, Ingvar Ambjørnsen og Anne B. Ragde, samt kjente offentlige stemmer som Bernt Hagtvet, Aslak Nore, Hege Storhaug, Walid al-Kubaisi og Francis Sejersted. Redaktør i document.no, Hans Rustad, sa til Dagbladet.no at han var glad for bredden i protestene og pekte på at folk som vanligvis inntar ulike posisjoner sto samlet og slo ring om ytringsfriheten. Det blir interessant å se om de som støttet oppropet den gang fortsatt står samlet i dag. Bloggerne fikk æren da forslaget ble trukket.

Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund sa i forbindelse med saken til Her og NÅ i NRK at det er "de forstyrrende, støytende, sjokkerende ytringene vi må verne. Kardemomme-loven trenger ikke vern".

I en tid der mange gir uttrykk for at de ønsker et samfunn som ligner nettopp mer på Kardemomme by, er den største faren at de ytringene som trenger det liberale demokratiets vern enten blir borte eller undertrykkes. Det betyr ikke at de opphører å eksistere. En kritisk samfunnsdebatt er en forutsetning for å styrke demokratiet. Vi trenger kritiske røster for å korrigere feil og mangler, og ved å gjøre nødvendige endringer vil demokratiske institusjoner bli mer robuste. Vi helt avhengig av friksjon for å bevege oss fremover. Kardemomme-loven om at man ikke skal plage andre, men være grei og snill, er rett og slett lite hensiktsmessig som retningslinje i samfunnsdebatten. For ikke å si håpløst kjedelig. Men det er forskjell på kritikk og sjikane.

Dilemmaene rundt en friest mulig demokratisk debatt er mange. Fjernes muligheten for anonymitet, fjerner man også muligheten for å få frem stemmer og refleksjoner som ellers ikke ville blitt hørt. Vi har også erfart at debatt under fullt navn på ingen måte er noen garanti for kvalitet, respekt eller toleranse. Som borger- og debattredaktør i en nettavis har jeg selv fått drapstrusler fra innvandringsmotstandere som har fått hatytringer slettet. Å skrive under fullt navn er med andre ord ingen hindring når de mener deres holdning og anslag i debatten er fullt ut legitime.

Samtidig er ytringsfriheten begrunnet i individets frie meningsdannelse. Det er gjennom en åpen meningsutveksling at samfunnet og den enkelte blir best mulig opplyst. Ytringer man er uenige i møtes med motargumenter, ikke med forbud eller maktbruk. Men dette har da aldri legitimert sjikane, rasisme, udokumenterte påstander eller rene løgner. Jeg er sikker på at Hilde Sandvik, i likhet med meg, har måttet slettet innlegg med langt mer eksplisitt rasistisk og sjikanerende innhold enn det gjerningsmannen bak terrorhandlingene noen gang har ytret i et kommentarfelt. Dersom Sandvik vil gjøre noe med kommentarfeltet hos BT så skal ikke det begrunnes med Breiviks handlinger. Det bør begrunnes med at det er pokker meg på tide at avisene på nett begynte å lytte til de råd som har kommet i de mange og lange debattene om hvordan dyrke frem en konstruktiv debatt i kommentarfeltene. Avisene vil gjerne ha trafikken, men har så langt ikke prioritert ressurser til en god nok håndtering av den.

Det er en reell fare for at terrorhandlingen vil brukes for å stemple legitim islamkritikk som islamofobi og dermed undertrykke seriøs debatt om hvilke verdier og holdninger vi ønsker at samfunnet vårt skal preges av. Det er også – uten sammenheng med islamdebatten - fullt ut legitimt å problematisere innvandring, uten at man dermed verken tyr til hatytringer eller er rasist. Til og med det regjeringsnedsatte Brochmann-utvalget ble anklaget for å skape et innvandringsfiendtlig klima lenge før terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya. Det er en farlig vei å gå dersom ønsket er en åpen og fordomsfri debatt rundt utfordringer og løsninger for fremtidens velferdssamfunn.

Vi skal heller ikke la oss true av Vigrid-leder Tvedts utsagn om konsekvensene av å ikke slippe til noe sted. Ingen skal kunne true seg til en plass i offentligheten. Men skal statsminister Jens Stoltenbergs ord om mer frihet og mer demokrati ha noen betydning, så bør de som nå tar til orde om å lukke ned det offentlige ordskiftet og begrense tilgang til fri meningsytring besinne seg.

Hilde Sandvik, Aage Borchgrevink og Thomas Hylland Eriksen har det til felles at de som regel slipper til i spaltene til de tradisjonelle mediene når de vil det. Det store flertall er henvist til de stemoderlig håndterte kommentarfeltene i nettavisene, åpne kanaler i sosiale medier eller lukkede debattforum der de møter likesinnede. Det er en styrke for demokratiet at så mange kan komme til uttrykk. Det store flertall av bloggeres største synd er at de er for kjedelig og banale, godt innenfor marginen til det som ville vært god tone i Kardemomme by.

Jeg for min del kunne ikke tenke meg å leve i et Kardemommesamfunn. Den klamme likheten, sosiale kontrollen, naivistiske tilnærmingen til alt som er problematisk. Det minner litt for mye om Aldous Huxleys dystopiske verden i "A brave new world".  Dersom det er den retningen vi nå skal gå i så sier jeg herved nei takk. Jeg forbeholder meg retten til å være uenig.

Er det ikke nettopp det vi tross alt kjemper for?