Klout - Plebeier og Beliebers

Problemet med Klout er ikke at Justin Bieber blir regnet som å ha mer innflytelse enn Harald Stanghelle i sosiale medier, men at Harald Stanghelle har fortjent sin lave score.

I artikkel i Aftenposten tok journalist Kristoffer Rønneberg for seg noen av utfordringene med tjenester som Klout, PeerIndex og TwitterGrader, som bruker algoritmer basert på hvor mange følgere du har, hvor mange som svarer deg og hvor ofte du får dine twittermeldingene dine videresendt av andre for å beregne hvor innflytelsesrik du er. Innflytelsesrik på sosiale medier, vel og merke.

Rønneberg har helt rett når han problematiserer rundt tjenestenes manglende kontekst. En Klout-score sier ingenting om kvaliteten i innholdet du bidrar med eller verdien av ditt engasjement. Derfor kan det se rart ut når Harald Stanghelle, Aftenpostens politiske redaktør, har en Klout-score på ti, mens tenåringsidolet Justin Bieber har 99. For som Rønneberg skriver – Bieber er kanskje innflytelsesrik blant 14-åringer, men har lite fornuftig å si, mens Stanghelle har betydelig innflytelse over manges meninger i Norge.

Så kan det argumenteres med at det finnes like mange 14-åringer bare i USA som antall innbyggere i Norge og at Justin Bieber har over 12 millioner Beliebers som følger han på Twitter. Det er mulig Bieber har lite fornuftig å si, men han har da i hvert fall kommunisert med de som er interessert på en arena som åpner for mulighet for dialog. Det har ikke Stanghelle. Til tross for at også politikere, journalister og kommentatorer er aktive i sosiale medier. Altså. Gitt at oss vanlige plebeier ikke er interessante nok.

Det sies at sosiale medier senker terskelen for deltakelse og derfor er sterkt demokratiserende. Når sosiale skiller viskes ut kan trikkesjåfører og trygdede noenogfemtiåringer diskutere med rikspolitikere og andre nasjonale meningsbærere. Denne diskusjonen burde være interessant for Aftenpostens politiske redaktør, uavhengig av algoritmer i tjenester skapt for å hjelpe kommersielle aktører å finne hvem de burde påvirke for å slippe å sende goodiebags til alle med en rosablogg og et anstrengt forhold til hele setninger.

Min Klout score er 70 mot Jens Stoltenbergs score på 64. Jeg har ingen illusjoner om egen betydning i det politiske Norge. Men jeg førte flere debatter med rundt 10-12 ulike personer på Twitter i går, deriblant NRKs Kyrre Nakkim. Mulig jeg ikke påvirker, men jeg liker å tro at jeg har muligheten.

Jeg var for øvrig i debatt med blant annet Stanghelle, som jo er hyggeligheten selv, under Mediedagene i Bergen i 2009. Han skal ha for at han i hvert fall forsøkte å reflektere litt rundt dagens tema, som var bruk av sosiale medier i stortingsvalgkampen. Andre i panelet var Magnus Takvam (som nå er på Twitter – hei, Magnus), valgforsker Frank Aarebrott (som ikke en gang forsøkte å berøre temaet) og daværende partileder Lars Sponheim. Sistnevnte brummet høyt at Sponheimen ikke trengte sosiale medier, han hadde stortingets talerstol. Og det var det siste vi hørte fra han før han ble satt til å plage folk i det fylket som ikke ville ha han som stortingsrepresentant, og derfor fikk han som fylkesmann i stedet.

Harald Stanghelle er en klok mann. Jeg både leser og lytter gjerne til det han har å si. Det er godt mulig at han aldri trenger å bruke sosiale medier. Men deltakelse i sosiale medier kan føre til at man før informasjon, vinklinger og refleksjoner man ellers ikke ville fått. For eksempel fra trikkesjåfører og trygdede noenogfemtiåringer. Det er ikke alt som skrives som er viktig, men det er gudhjelpemeg ikke alt som menes i avisenes papirutgaver som er sannheten, lyset og livet heller.

Det er de små samtalene som er det sosiale limet mellom oss. Det har også en betydning. I disse dager går tusenvis av politisk engasjerte tillitsvalgte i alle partier rundt på husbesøk eller står på stands nettopp for å ha mange små samtaler. Kanskje om store ting. Det er en del av demokratiet det også.

Burde ikke norske journalister og redaktører være engasjert i det?