Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

tirsdag, august 30, 2011

Klout - Plebeier og Beliebers

Problemet med Klout er ikke at Justin Bieber blir regnet som å ha mer innflytelse enn Harald Stanghelle i sosiale medier, men at Harald Stanghelle har fortjent sin lave score.

I artikkel i Aftenposten tok journalist Kristoffer Rønneberg for seg noen av utfordringene med tjenester som Klout, PeerIndex og TwitterGrader, som bruker algoritmer basert på hvor mange følgere du har, hvor mange som svarer deg og hvor ofte du får dine twittermeldingene dine videresendt av andre for å beregne hvor innflytelsesrik du er. Innflytelsesrik på sosiale medier, vel og merke.

Rønneberg har helt rett når han problematiserer rundt tjenestenes manglende kontekst. En Klout-score sier ingenting om kvaliteten i innholdet du bidrar med eller verdien av ditt engasjement. Derfor kan det se rart ut når Harald Stanghelle, Aftenpostens politiske redaktør, har en Klout-score på ti, mens tenåringsidolet Justin Bieber har 99. For som Rønneberg skriver – Bieber er kanskje innflytelsesrik blant 14-åringer, men har lite fornuftig å si, mens Stanghelle har betydelig innflytelse over manges meninger i Norge.

Så kan det argumenteres med at det finnes like mange 14-åringer bare i USA som antall innbyggere i Norge og at Justin Bieber har over 12 millioner Beliebers som følger han på Twitter. Det er mulig Bieber har lite fornuftig å si, men han har da i hvert fall kommunisert med de som er interessert på en arena som åpner for mulighet for dialog. Det har ikke Stanghelle. Til tross for at også politikere, journalister og kommentatorer er aktive i sosiale medier. Altså. Gitt at oss vanlige plebeier ikke er interessante nok.

Det sies at sosiale medier senker terskelen for deltakelse og derfor er sterkt demokratiserende. Når sosiale skiller viskes ut kan trikkesjåfører og trygdede noenogfemtiåringer diskutere med rikspolitikere og andre nasjonale meningsbærere. Denne diskusjonen burde være interessant for Aftenpostens politiske redaktør, uavhengig av algoritmer i tjenester skapt for å hjelpe kommersielle aktører å finne hvem de burde påvirke for å slippe å sende goodiebags til alle med en rosablogg og et anstrengt forhold til hele setninger.

Min Klout score er 70 mot Jens Stoltenbergs score på 64. Jeg har ingen illusjoner om egen betydning i det politiske Norge. Men jeg førte flere debatter med rundt 10-12 ulike personer på Twitter i går, deriblant NRKs Kyrre Nakkim. Mulig jeg ikke påvirker, men jeg liker å tro at jeg har muligheten.

Jeg var for øvrig i debatt med blant annet Stanghelle, som jo er hyggeligheten selv, under Mediedagene i Bergen i 2009. Han skal ha for at han i hvert fall forsøkte å reflektere litt rundt dagens tema, som var bruk av sosiale medier i stortingsvalgkampen. Andre i panelet var Magnus Takvam (som nå er på Twitter – hei, Magnus), valgforsker Frank Aarebrott (som ikke en gang forsøkte å berøre temaet) og daværende partileder Lars Sponheim. Sistnevnte brummet høyt at Sponheimen ikke trengte sosiale medier, han hadde stortingets talerstol. Og det var det siste vi hørte fra han før han ble satt til å plage folk i det fylket som ikke ville ha han som stortingsrepresentant, og derfor fikk han som fylkesmann i stedet.

Harald Stanghelle er en klok mann. Jeg både leser og lytter gjerne til det han har å si. Det er godt mulig at han aldri trenger å bruke sosiale medier. Men deltakelse i sosiale medier kan føre til at man før informasjon, vinklinger og refleksjoner man ellers ikke ville fått. For eksempel fra trikkesjåfører og trygdede noenogfemtiåringer. Det er ikke alt som skrives som er viktig, men det er gudhjelpemeg ikke alt som menes i avisenes papirutgaver som er sannheten, lyset og livet heller.

Det er de små samtalene som er det sosiale limet mellom oss. Det har også en betydning. I disse dager går tusenvis av politisk engasjerte tillitsvalgte i alle partier rundt på husbesøk eller står på stands nettopp for å ha mange små samtaler. Kanskje om store ting. Det er en del av demokratiet det også.

Burde ikke norske journalister og redaktører være engasjert i det?

4 kommentarer:

Ove Kristian Furelid sa...

Interessant artikkel du har her, VamPus. At den lille mann og kvinne i gata får si det som kommer fra hjertet dems. Og at det er politikere som kan lytte til grasrota. Selv leser jeg aviser og er på ulike steder hvor det diskuteres og jeg er nysgjerrig på hva andre har å si. Vet ikke om jeg har noe mye å lære andre gjennom det jeg skriver, kommer ikke akkurat direkte ut til politikere for det meste. Men jeg lærer meg at for eksempel at dem av og til må komme med eiendomsskatt selv om det ikke er populært.

Jens Fossum sa...

Jeg er ingen ekspert på sosiale medier, men sannheten er vel at de fleste som har en rekke faste lesere og kommer høyt opp på listene over populære blogger etter min mening skriver om alt annet enn "politikk, religion og sånn..."

En annen ting er at det finnes så alt for mange med mye intellektuell kapital som ikke ser verdien av å benytte seg av sosiale media på riktig måte. Det krever langsiktig arbeid å få lojale lesere på en blogg, twitter eller annet - og en del av disse personene jeg gjerne ville fulgt nærmere, orker eller skjønner ikke poenget.

Anonym sa...

Nei, det burde de ikke for da blir de avslørt..

nn sa...

Meh, jeg er ikke helt enig. Sosiale media består alt for ofte i at folk som ikke får gehør ellers i livet (fordi de er stein stokk dumme) står og skriker. Derfor syns jeg at redaktøransvaret Stanghelle har er noe av det som gagner debatten mest. Man kan ikke skrike seg til spalteplass i avisene, man må fortjene den ved å utvise et minstemål av intelligens eller ved å være en representant for sin tid.

Den lille samtalen er selvfølgelig viktig den også, men jeg ser ikke helt nytten i å kreve at alle og enhver må delta.

Plattformbruk bør være et fritt valg, på samme måte som enkelte ikke gjør seg i TV-ruta er det andre som ikke passer inn i sosiale media, og man kan gi store samfunnsbidrag til tross for dette. Det er dessuten fremdeles et stort segment av befolkningen som blir fremmedgjort av å se en nettadresse så å si at man kommer i kontakt med enhver demografi blir å ta litt vel hardt i. Forruten dette tar sosiale media uhorvelig mye tid, og er derfor uhåndterbart for mange.

Krav om at maktfolk skal komme på Twitter kan dessuten fort oppleves som et krav om at makten skal samles i en gutteklubb grei versjon 2. For det vi vet om Twitter er at det i stor grad er eliten som er samlet der. Folk flest er på facebook eller på butikken.

Jeg bare forstår ikke helt hvor du vil hen med innlegget ditt...