Først ble jeg spurt om jeg ville skrive kronikk om journalistikkens fremtid etter fremveksten av digitale medier og finanskrise i Dagens Næringsliv, som sa de hadde en restriktiv holdning til publisering på nett, men jeg kunne publisere egen tekst på blogg. Som sagt, så gjort. Ikke bare for å nå flere lesere, men fordi jeg eksemplifiserer nye journalistiske modeller og liker å linke til kilder og eksempler for å underbygge argumenter og vise eksempler.
Dernest bruker kommentator Peter Raaum hele baksiden på søndagens Dagbladet for å fortelle verden at jeg har skrevet en "oppsiktsvekkende dårlig analyse" i kronikken i DN, og at jeg har "proklamert papiravisenes død". Intet mindre. Dette kan han selvsagt gjøre vel vitende om at hans kommentar ikke ble publisert på nett (er nå tilgjengelig på Dagbladet +), og lenke til opprinnelig kronikk dermed ikke er tilgjengelig, slik at hans lesere bare må stole på at hans tolkning er riktig. Journalistikk av riktig god, gammel skole. Man skulle for øvrig tro at en "oppsiktsvekkende dårlig analyse" ikke ville trenge Raaums fortolkning, men falt på egen urimelighet.
Tenk om begge artiklene hadde vært på nett i utgangspunktet og Raaum måtte lenke til originalteksten da han kommenterte den. Ville han da påstått at jeg "proklamerte papiravisenes død" eller ville han forholdt seg hva jeg faktisk skriver? Ville han skrevet at jeg hadde en "oppsiktsvekkende dårlig analyse" eller ville han vært litt forsiktigere dersom teksten var lett tilgjengelig for å evalueres av leserne?
I det hele tatt - ville papirdebatten vært mer seriøs og faktaorientert om de måtte forholde seg til leserne på samme måte som vi på nett gjør?
Oppdatert: Så forstår jeg at dette innlegget er ekstremt upresist, da flere oppfatter det som at jeg mener at ALL papirdebatt er useriøs og at internett er en forutsetning for kvalitet - eller at jeg har blitt en Bernt Hagtvedt i revers om du vil - til tross for at jeg i årevis har hevdet at kvalitet ikke er avhengig av publiseringsplattform.
Men jeg fastholder at når avisene insisterer på å publisere debattinnlegg kun på papir, så er leseren prisgitt journalistens fortolkninger og siteringer fra tidligere debattinnlegg. Hadde kildene/artiklene vært et tastetrykk unna så hadde man kanskje vært mer forsiktig med å bevisst feiltolke og vri debatten. Av erfaring som blogger så vet jeg i hvert fall at det er sjelden jeg slipper unna med unøyaktigheter og manglende belegg for påstander..
Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
4 kommentarer:
Interessant debatt og god kronikk fra deg i første omgang. Problemet med papiraviser i Norge i dag virker til å være at de ikk ehelt klarer å bestemme seg for hvilken fot de skal stå på. En tabloidiserende profil er enkel på nett, og man trenger ikke "stoppe pressen" når noe skjer. Det er strengt tatt bare å publisere, noe som selvsagt åpner for faktafeil, subjektiv kildebruk og annet kildekritisk snadder. Dette dekker nettavisene seg bak med å skrive "artikkelen oppdateres". behovet for å være først med det siste gjør at den journalistiske kontrollen blir svakere - og av og til kan man stille spørsmål ved om det i det hele tatt er noe særlig fokus på kildelære for journalister. Såkalt "seriøse" kommentatorartikler om f.eks. klimakrisen og FNs klimapanel skule tyde på at så ikke er tilfelle.
Problemet oppstår når den lettvinte nettjournalistikken også trer inn i den "gammeldagse papirjournalistikken". Papiravisene KAN ikke være som nettavisene. Papirdebattene KAN ikke være som nettdebattene. Behovet for journalistisk arbeid med kilder og seleksjon er større. Det er kanskje feil å si at dette rammer det frie ordskiftet, men at det påvirker en hel del, er utvilsomt.
Særlig kommer dette til utrykk innen politisk journalistikk. Fra vår side f.eks., er det et stadig behov for å være "på" - enten det er nettaviser, TV, radio eller papiraviser. Å finne isbrytern som gjør saken interessant er ikke alltid like enkelt, selv om mange mener å vite at det er det (ref. f.eks. Høyredebatten i DN - hvor mange med mulighet for å faktisk bidra til å gjøre ting bedre, heller vil gjenta seg selv til det kjedsommelige i media). For vår del kan nettavisene være døden, hvis ikke vi også får gjennomslag i etermedier og i papiraviser. Samtidig kan det ofte være vår eneste mulighet i mediehverdagen, hvor alt går i hundre og hvor altså papiravisene legger seg på omtrent samme tabloide journalistikk som nettavisene i valg av saker.
Nettavisenes komme er positivt, det samme gjelder nettdebattene. Men det virker som om lettvintheten har tatt helt overhånd. F.eks. kan det illustreres gjennom to av sommerens FrP-utspill, som begge har noe i seg til faktisk å være god politikk:
1) FrP vil ha folk opp om mårran. Det er bra, faktisk såpass bra at folk i de fleste partier sier det samme - til og med i SV, som snakker varmt om Kvalifiseringsprogrammet. Men FrP vil at folk skal komme opp til frokost. Eller er det dette de vil? Vel, det virker sånn. Jeg vil at folk skal opp om mårran jeg også, men da må de også ha noe å komme opp til. Derfor har Høyre foreslått aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottagere i kombinasjon med en rettighet om individuell plan for oppfølging for hver enkelt sosialhjelpsmottager etter tre måneders stønadsmottak. Som norm. Dette _høres_ kanskje ikke så veldig catchy ut for avisene, men om man faktisk er på jakt etter bedre løsninger i sosial- og velferdspolitikken, er dette en langt bedre metode enn et forbanna måltid. Når vi som faktisk mener krav og ansvar til enkeltmennesket er et sunnhetstegn i et samfunn, skal kjempe mot krefter som erik Fosnes Hansen - som mener at neste skritt er å gi alle på sosialhjelp et armbind - er det greit å jobbe mer med forslaget enn å tenke ut frokostmenyer. Og, for journalisten kunne dette meget lett latt seg problematisere gjennom a) en telefon til andre partier og b) fem minutter til å søke (på nettet) hvilke forslag partiene har fremmet om tilsvarende saker. Da ville det kommet frem at Høyre har foreslått dette, og det ville sannsynligvis også kommet frem at det ble en del mediaoppmerksomhet også. Og da kunne journalisten, i stedet for å være mikrofonstativ for et meningsløs måltidsutspill, kanskje stilt noen spørsmål som kunne bragt debatten ett skritt videre. Men den ballen tar ikke journalistene, hverken på nett elleri aviser.
(forts..)
2) FrP hadde også et (bra) utspill om at unge mennesker ikke skal få sosialhjelp, men bli bedt om å "snu i døra". "Vil kaste unge mennesker ut av NAV" var tittelen. dritbra! Men journalisten fremstiller det nærmest som om man skal ta bort livsgrunnlaget til mennesker under 25 dersom dem er avhengige av sosialhjelp! Og, journalisten stiller ikke ETT spørsmål om a) hva skal unge på sosialen tilbys og b) hvordan har FrP tenkt til å få det til?
Hadde han gjort det ville han funnet ut at FrP ikke har noen store tanker om det, de ligger omtrent på linje med frokostutspillet fra Tønsbergsordføreren. Hadde journalisten tatt en ringerunde til f.eks. Høyre ville han fått vite at Høyre har foreslått såkalte "Snu i døra"-prosjekter i fire år. OG lagt inn budsjettmidler for å prioritere nettopp denne typen tiltak, senest i revidert nasjonalbudsjett 2009. FrP har hverken foreslått dette eller prioritert dette i sine budsjetter. Noen gang (de har vel tapt i kampen mot mer til minstepensjonistene som bygget landet eller noe)!
Så om spørsmålet er om papiravisene har noe å lære av netavisene, så kan det sikkert være på sin plass å si at den politiske journalistikken i Norge har noe å lære på de fleste felt. For partier som kanskje ikke liker (eller klarer) å snakke utelukkende populistisk eller tabloid i enhver sammenheng, blir det dårlige kunnskapsnivået eller evnen til å sjekke ut kilder og sammenhenger en barriere. Og det er ikke en barriere som gjør saklighetsnivået større, mer mangfoldig eller som legger opp til en freier ordskifte - noe man skulle tro _ville_ være et resultat av nye medier og kanaler for informasjon og debatt.
Akkurat her spiller jo blogger en veldig viktig rolle, fordi man har muligheten til å være et korrektiv. MEN, når man ser metoden enkelte bruker for å få mange lesere til bloggene sine - og da har jeg komiske a i tankene), så er det klart at også denne kanalen har sine tilpasningsproblemer...
He he he, litt digresjon her ja. Skjønner fristrasjonen. Når det gjelder papir vs. nett så mener jeg at det er gamle uvaner fra papir som videreføres på nett. Noen ser ut til å mene at aviser var mer til å stole på og klippet mindre fra andre i 1985 - når leserne så godt som ikke hadde mulighet til å ettersjekke saker uten å jobbe som journalist selv. Når Washington Post og NY Times er tilgjengelige på nett, så er det lettere å sjekke artiklene i disse - både om de er sitert riktig og om det er gjort et journalistisk håndverk utover å bare oversette.
Det finnes seriøse og useriøse aviser/journalister/blogger/politikere etc - man trenger ikke være rakettforsker for å filtrere ut en del av dem. Problemet, som du skriver, er at mediene er mikrofonstativ for utspillspolitikere og vinkler saker så vridd at det er vanskelig å bidra konstruktivt i debatten. Det morsomme er jo at de blir overrasket over at "folk flest" legger seg på samme useriøse nivå i kommentarfeltet.
Når utgangspunktet ikke er bra, er det sjelden at fortsettelsen blir det. Synes du kan legge ut kommentarene på bloggen din, med lenker til de respektive sakene :-)
Denne debatten er slett ikke ny, men kun en fraksjon av temaet analog vs. digital informasjon. Dvs, konflikten mellom bruken av de mulighetene digital teknologi gir kontra tradisjonell tankegang fra trykte medier.
La meg ta et eksempel: Douglas Engelbart sitt NSL system hadde flere muligheter for å presentere informasjon slik leseren ønsket det. Et mye brukt eksempel er at mange kun viste første setning i hvert avsnitt av et dokument, for på den måten å skaffe seg en rask oversikt over innholdet. Når teknologien så avanserer videre, kommer tradisjonelle tanker inn og vi får WYSIWYG (What You See Is What You Get) -- eller sagt på en annen måte: Man påtvinger papirets egenskaper på digitale medier (satt på spissen).
Vi så akkurat det samme etter at Tim Berners-Lee "fant opp web'en". Midt oppe i den store browser-krigen, foregikk det også en liten krig om hvorvidt HTML skulle ha muligheter for større visuell kontroll over informasjonen eller ikke.
Det er også muligheter for å trekke paralleller fra dette til det som skjer med mediadistribusjon i film- og musikkbransjen. Og de har sikkert tilsvarende diskusjoner relatert til produksjonsmetodene også.
Stikkordet her er hvem som skal ha kontroll. Nye metoder forflytter denne kontrollen, og jeg mistenker at det er dette motstanden springer opp fra. Kontroll her er mer enn bare visualisering og distribusjon. Kontroll er også mulighet for verifisering av korrekthet og valgfri bruk av informasjonen.
Enkelt og greit kan vi si at det her er snakk om tradisjonelle tanker vs. nye tenkemåter. Og jeg er sikker på at de gamle må tilpasse seg de nye. Hver gang.
Legg inn en kommentar