Er et samfunn der enkeltmennesket ikke står ovenfor moralske valg til det beste for fellesskapet?
I boka «A clockwork orange» beskrev Anthony Burgess en marerittaktige visjon om et fremtidig dystopia. Hovedpersonen, Alex, er lederen i en kriminell ungdomsgjeng som utfører voldshandlinger uten medfølelse for sine ofre. Dette slutter brått når Alex blir fengslet og utsatt for en forsøksmetode for å kurere hans anti-sosiale oppførsel av myndighetene. Behandlingen gjør han ute av stand til å utføre annet enn gode handlinger. Han er ikke lenger et menneske som kan ta moralske valg. Han kan ikke velge mellom rett eller galt. Han kan ikke velge. Boka stiller spørsmål ved om det er greit å frata individet retten til fritt valg, også å velge galt, når det tilsynelatende kun er til gode for samfunnet og fellesskapet?
Dagbladet skrev for en stund siden om et prøveprosjekt i Middelsbrough i England, der myndighetene koblet høyttalere til overvåkingskameraene og kunne fra et kontrollrom korrigere ”anti-sosial oppførsel” som lommetyveri, forsøpling, slåsskamper og mer alvorlig kriminalitet gjennom å snakke til de det gjaldt. I kommentarfeltet skrev en leser «Om man er redd kameraer og overvåking - så betyr jo det at man selv er ute på noe snusk.» Har man ingenting å skjule, så har man ingenting å frykte, sies det. Premisset om at personvern handler om muligheten til å skjule ”snusk” er så allment akseptert at man nesten blir mistenkeliggjort om man påpeker at retten til privatliv er en menneskerett – på like linje med retten til liv, tros- og ytringsfrihet. Retten til en privat sfære – muligheten for å utfolde seg uten å frykte fordømmelse, korreks eller kritikk er en forutsetning for at mennesket som sådan skal kunne leve med verdighet og respekt, både for seg selv og for andre.
Er det så galt å forsøke å hindre at folk forsøpler, slår ned gamle damer og banker hverandre i fylla? Absolutt ikke. Men hva skjer med den individuelle og kollektive bevisstheten når moralske dilemmaer blir borte og vi ikke lenger selv trenger å vurdere hva som er rett eller galt? Mister vi ikke vår evne til moralsk handling? Er det til gode for samfunnet og fellesskapet?
Overvåkingssamfunnet er en mekanisk kontroll som er ment å hindre folks «anti-sosiale oppførsel». Når vi vet at noen ser oss, stopper vi det vi er i ferd med å gjøre. Sosial kontroll er ikke noe nytt. Men det er en grunn til at folk har rømt fra det, enten det er en snever tilværelse i en bygd eller fra et kommunistisk diktatur. Det hindrer livsutfoldelse og utvikling. Det er heller ikke mange tiår siden det å være homofil var definert som «usosial oppførsel».
Overvåker du noen lenge nok, så vil du mest sannsynlig finne noe du kan arrestere han for eller bruke mot han – enten han har kjørt på rødt, vært indiskret i forhold til informasjon om sin arbeidsgiver eller lever i et partnerskap som kollegaene ikke vet om. I informasjonssamfunnet, er informasjon hard valuta. Skal vi som borgere føle oss trygge i et slikt samfunn, må vi være sikre på at tilgangen til å samle inn, lagre og bruke informasjon om oss er ekstremt begrenset.
Personvernet skal beskytte oss mot maktmisbruk i et samfunn der vi daglig utsettes for overvåking når vi utfører de mest banale gjøremål – enten det er å ta ut penger av minibanken eller handle på 7/11. Vi forsøker ikke skjule noe for myndighetene når vi søker rom for refleksjon eller samtaler der ingen andre kan se eller høre oss. Vi fører dagbok, skriver brev eller synger i dusjen når vi tror – eller håper – at ingen hører oss. Vi river ikke i stykker og makulerer brev, notater eller bilder av gamle kjærester fordi innholdet er skadelig, men fordi vi er ferdig med det. Vi ønsker ryddighet i forhold til hvilken informasjon som er om oss, fordi vi ønsker selv å kontrollere våre egne liv – ikke at andre skal gjøre det.
Rammene for hva man kan gjøre og hva som er sosialt akseptabelt blir snevrere. Hva skjer med dissidenter, opprørere eller folk som ønsker å være annerledes når det offentlige rommet de kan ferdes i innskrenkes?
Vil mennesker som aldri blir utsatt for moralske dilemmaer, og stå til ansvar for sine handlinger, utvikle en sunn forståelse for hva som er rett og galt? Er det bedre å være amoralsk enn umoralsk? Kan det være bedre å velge å være slem enn å bli tvunget til å være snill, gitt at man blir stilt til ansvar for sine valg?
Å stå til rette for sine handlinger når man velger feil er noe av det som gjør at vi vokser som mennesker. Frihet fordrer ansvar. Dette handler nemlig ikke bare om de grove forbrytelsene, men også de daglige små handlingene - ubetenksomt eller ikke.
I boka «Drageløperen» av Khaled Hosseini sliter hovedpersonen med å ha sviktet sin beste venn i barndommen. Sent i historien kommer det frem at hans far, som fremstod som et symbol for rettskaffenhet, også hadde sviktet en gang. For å gjøre bot ga han penger til de fattige, til venner som trenger det og bygget barnehjem. «Og det er sann botferdighet, Amir djan, når skyldfølelsen fører til noe godt.»
Det er menneskelig å feile. Mister vi muligheten til å velge mellom rett og galt mister vi også en del av det som gjør at vi kan vokse som mennesker. Vi mister vår moralske dimensjon. Vi blir robotmennesker i et mekanisk samfunn.
Er det til fellesskapets beste?
